RG-1996-1548

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-18
Publisert:	RG-1996-1548 (300-96)
Stikkord:	Oppsigelse i arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 94-01390 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00234. Anket til Høyesterett - HR-1996-00179K - Anken nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: A (prosessfullmektig: advokat Helge Tveit, Bergen). Ankemotpart: Staten v/ Justisdepartementet (prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Tarjei Thorkildsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jacobsen, lagdommer Fjeld, herredsrettsdommer Sjøvoll med meddommere
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, §13, §15, §19, §8

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold.

A (heretter A) er født xx.xx.1944. Han hadde inntil konkurs arbeidet som selvstendig næringsdrivende i entreprenørbransjen.

A ble 19 mars 1991 midlertidig ansatt for en måned i verksdriften ved Bergen landsfengsel. Ansettelsesforholdet ble forlenget flere ganger, og 14 juni 1991 ble han fast ansatt som verksbetjent med prøvetid på seks måneder, jf tjenestemannsloven §8.

Den 8 desember 1992 fattet Tilsettingsrådet ved Bergen landsfengsel enstemmig vedtak om oppsigelse av A. Vedtaket er begrunnet med at A har vist at han er uegnet til å beholde stillingen, og at han ikke lenger har de kvaliteter som er nødvendig for stillingen i fengselet.

A ble underrettet om oppsigelsen ved landsfengselets brev av 16 desember 1992. Hjemmelen for oppsigelsen ble her anført å være tjenestemannsloven §9. I brevet ble A også meddelt at han ble utelukket fra arbeidsplassen.

A påklaget 10 januar 1993 Tilsettingsrådets vedtak til Justisdepartementet. I vedtak av 29 september 1993 avviste Bergen landsfengsel klagen som for sent fremsatt. A påklaget 29 oktober s å avvisningsvedtaket. Ved vedtak av 13 januar 1994 ga Justisdepartementet oppreisning for oversittet klagefrist.

Justisdepartementet fattet 26 april 1994 vedtak i klagesaken. Tilsettingsrådets oppsigelsesvedtak av 8 desember 1992 ble opprettholdt under henvisning til tjenestemannsloven §9. Fra begrunnelsen for vedtaket hitsettes:

"Etter en helhetsvurdering hvor det i tillegg til det ovennevnte er lagt vekt på at A har kommet med avvikende og motstridende forklaringer, har departementet kommet til at A ikke innehar den egnethet og tillit som kreves for stillingen,....".

A har siden Tilsettingsrådets oppsigelse og til nå mottatt lønn, og han har vært sykemeldt i samme periode.

Ved stevning av 21 juni 1994 til Bergen byrett anla A søksmål mot Staten v/Justisdepartementet med krav om at oppsigelsen av ham ble kjent ugyldig, samt krav om erstatning og oppreisning, og saksomkostninger.

Bergen byrett avsa 30 desember 1994 dom med slik slutning:

"1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler A til Staten v/ Justisdepartementet kr 44278,- kronerførtifiretusentohundreogsyttiåtte 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

A har 19 januar 1995 rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett under henvisning til at byretten har foretatt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Anketilsvar ble avgitt 17 februar 1995.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 6 - 9 november 1995. Ankende part, som møtte med sin prosessfullmektig, ga forklaring. Ankemotparten møtte med sin prosessfullmektig. Førstekonsulent HansMartin Møllhausen, Justisdepartementet, ble gitt tillatelse til å følge ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213. Han avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt ti vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom.

Ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Justisdepartementets vedtak av 26 april 1994 om opphør av As arbeidsforhold er i realiteten en avskjed som må vurderes etter de strengere vilkår i tjenestemannsloven §15. Det er ikke avgjørende hvilken betegnelse departementets vedtak har fått. Det sentrale er at A umiddelbart måtte fratre på dagen, og at han derved ble utelukket fra sitt arbeid. Avgjørelsen om utelukkelse er også uhjemlet ved at det ikke fremgår av Tilsettingsrådets vedtak. Dette ble administrativt besluttet av fengselet i brev av 16 desember 1992 hvor A ble underrettet om oppsigelsen. I vurderingen av om det foreligger en oppsigelse eller avskjedigelse, må det vektlegges at det må stilles ekstra strenge krav til at det nettopp er Justisdepartementet som har fattet vedtak om opphør av arbeidsforholdet.

A har videre anført at det foreligger såpass mange saksbehandlingsfeil at det i alle fall etter en totalvurdering må føre til at oppsigelsesvedtaket er ugyldig. I en slik totalvurdering må det derfor kunne legges vekt på at det ikke forelå noen som helst dokumentasjon på Tilsettingsrådets møte 8 desember 1992. Grunnlaget for rådets vedtak var derfor ufullstendig. Dessuten ble A heller ikke gitt forhåndsvarsel om møtet. Selv om ikke den sene saksbehandlingen isolert kan føre til ugyldighet av oppsigelsesvedtaket, må det kunne tillegges betydelig vekt at det tok 14 måneder før Justisdepartementet fattet sitt vedtak i klagesaken. Særlig en oppsigelsessak, med den betydning det har for vedkommende arbeidstaker, må kunne forventes å bli behandlet med tilbørlig hurtighet, og særlig av et organ som Justisdepartementet.

I saksbehandlingssammenheng har ankende part anført som et inhabiliserende moment at det har vært kontakt mellom Justisdepartementet, som klageorgan, og Bergen landsfengsel, som underordnet forvaltningsorgan med oppgave å forberede klagesaken.

Det må også være en feil ved saksbehandlingen at det ikke er vurdert omplassering av A etter tjenestemannsloven §13.

A har videre anført at verken vilkårene for oppsigelse eller avskjed er oppfylt. Departementet har begrunnet vedtaket om oppsigelse med tre konkrete forhold. Det første forholdet knyttes til As møte med en tidligere innsatt, B, på Festplassen i Bergen 21 mai 1992. A kritiseres her for to forhold: hans ufullstendige undersøkelse av Bs veske som han oppbevarte og at han innledningsvis ikke forklarte seg fullstendig om sitt møte med B på Festplassen. Når det gjelder det første forholdet, må det være av betydning at fengselet allerede dagen etter, 22 mai s å, ble gjort kjent med at A hadde oppbevart Bs veske i bilen. Det er endog slik at fengselet i brev av 7 september 1993 til Bergen Fengselsfunksjonærers Forening har gitt uttrykk for at A nyter full tillit som medarbeider i arbeidsdriften. Dette kan derfor ikke bringes inn som en del av begrunnelsen for oppsigelsesvedtaket.

Når det gjelder det forhold vedrørende "Festplassepisoden" at han ikke umiddelbart forklarte at han hadde hentet B på Garnes og kjørt henne til byen, kan det forklares med at A ikke oppfattet dette å være av betydning. Det sentrale, slik han oppfattet det, var at han hadde oppbevart en veske for B da han møtte henne på Festplassen, og dette ble umiddelbart opplyst om dagen etter. A tilla det derfor ingen betydning at han i politiavhør 14 november 1992, i forbindelse med et forsvunnet nøkkelknippe, endret forklaring dithen at han 21 mai 1992 hadde hentet B og en venninne på Garnes for å kjøre dem til byen.

Heller ikke det forhold at A ved to anledninger har ytt B lån, kan være av en slik karakter at det har betydning for vurderingen av om vilkårene for oppsigelse er oppfylt. Det ene lånet, oppgjør for et saueslakt som A hadde levert Linda Sanstads mor, var endog kjent for landsfengselet. B hadde anmodet fengselet om å betale fakturaen med hennes oppsparte midler. Det andre lånet, betaling av flybillett for Bs barn, var på ca kr 1600,-. Det kunne på ingen måte utsette A for noe press eller annen påvirkning som hadde betydning for utførelsen av arbeidet som verksbetjent. B var på dette tidspunkt løslatt, og lånet må ses i sammenheng med As ønske om å hjelpe B slik at hun kunne klare seg etter løslatelsen.

Det tredje konkrete forholdet departementet har bygget sitt oppsigelsesvedtak på, er at det skal ha eksistert et seksuelt forhold mellom A og B. Bevismessig er det ikke grunnlag for å anta at et slikt forhold skal ha funnet sted. Dermed kan det ikke medtas i en vurdering av om vilkårene for oppsigelse eller avskjed foreligger.

I tillegg til de konkrete forhold som er drøftet i oppsigelsesvedtaket, er det fra statens side mer generelt påberopt As uegnethet med henvisning til hans forhold for øvrig til B. A kan ikke se at den forbindelse han har hatt med B på noen måte har gjort ham mindre egnet til å arbeide som verksbetjent på en arbeidsplass hvor kravene til sikkerhet og nødvendig avstand til innsatte er en forutsetning. Hans forhold til B har heller ikke skapt noe uheldig avhengighetsforhold som har hatt betydning for hans arbeid. Kontakten har i det alt vesentlige funnet sted i fritiden, og bestemmelsene i tjenestemannsinstruksen kan derfor ikke ha samme betydning som når en samhandler med innsatte i arbeidstiden. Det vil være å legge uforholdsmessige begrensninger på ansattes fritid.

Arbeidsgiver har heller aldri påvist hvilken konkret risiko As forhold til B har medført for fengselet. Det foreligger heller intet som dokumenterer at noe galt har skjedd. Det kan ikke være tilstrekkelig, slik staten gjør, å vise til at B, etter at hun var løslatt, hadde et visst forhold til en annen innsatt. Det sentrale har vært at A har ønsket å hjelpe og være en støtte for B slik at hun kunne ha mulighet til å klare seg etter fengselsoppholdet. Det ser det også ut til at B har lykkes med.

Det er videre vesentlig at når vilkårene for oppsigelse eller avskjed skal vurderes, må det ses hen til at A fra begynnelsen av sitt arbeide i fengselet ved flere anledninger har vært utsatt for uberettiget kritikk, og har nærmest vært en syndebukk.

A må også vurderes ut fra egne forutsetninger, herunder må det tas i betraktning den veiledning og opplæring han fikk. Da A begynte i verksdriften i 1991, hadde han ingen erfaring med å arbeide i fengsel. Han ble ansatt dagen etter han ble intervjuet for stillingen. Kort tid etter dette fikk han alene ansvaret for å organisere arbeidet for to grupper innsatte - et arbeid som fengselsledelsen i ettertid har innrømmet var svært vanskelig å organisere på en tilstrekkelig forsvarlig måte. Den opplæring og veiledning han fikk var usystematisk og sporadisk, og var direkte mangelfull i forhold til det som følger av bestemmelser om opplæring for fengselspersonell. I den grad A har opptrådt på en måte som kan kritiseres, var det et ansvar for fengselsledelsen å ta dette opp med A og gi ham systematisk opplæring og veiledning slik at han ble satt i stand til å utføre sitt arbeid tilfredsstillende. På dette punkt har fengselsledelsen forsømt seg. Ansvaret kan ikke veltes over på A i form av en oppsigelse eller avskjed, dersom arbeidsgiver er av den formening at han ikke har utført sitt arbeid tilfredsstillende. Da påhviler det arbeidsgiver et ansvar for veiledning og opplæring langt mer omfattende enn det A har fått.

Lagmannsretten har en vid prøvelsesadgang i forhold til om vilkårene i tjenestemannsloven om oppsigelse eller avskjed er oppfylt. Det oppstilles her et krav til saklighet og rimelighet. Hva angår vilkåret om saklighet, kan det oppsummeres at de forhold staten har påberopt seg som oppsigelses- eller avskjedsgrunn, kun er bagatellmessige forhold. Når det gjelder kravet til rimelighet, vil vurderingen være om A har opptrådt slik at det kvalifiserer til å frata ham levebrødet.

A har hatt full lønn fra det tidspunkt han fratrådte sitt arbeid. Erstatningskravet er derfor begrenset til kostnader i forbindelse med den forvaltningsmessige behandlingen av saken, til sammen kr 24 751,-, samt til et krav om oppreisning. Oppreisningskravet er i det vesentlige begrunnet med det forhold at A ble utelukket fra sitt arbeid etter Tilsettingsrådets oppsigelsesvedtak 8 desember 1992. I tillegg må også den sene saksbehandlingen tillegges vekt.

Det å bli utelukket fra arbeidet er i seg selv så infamerende at A må tilkjennes oppreisning selv om vilkårene for oppsigelse eller avskjed ikke finnes å være til stede.

Dersom resultatet skulle bli at staten får medhold, er denne saken så spesiell at A ikke bør pålegges å betale motpartens saksomkostninger, verken for by- eller lagmannsrett.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes erstatning og oppreisning.

3. A tilkjennes saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten."

Ankemotparten, Staten v/ Justisdepartementet, har i det vesentligste gjort gjeldende:

Det er statens oppfatning at Justisdepartementets vedtak av 26 april 1994 om opphør av As arbeidsforhold er en oppsigelse foretatt med hjemmel i tjenestemannsloven §9. Både Tilsettingsrådet i fengselet og departementet valgte bevisst å foreta en oppsigelse av hensyn til A og hans situasjon, selv om også vilkårene til avskjed var til stede. Vedtakets rettslige karakter endres ikke ved at staten ikke ønsket å benytte seg av As arbeidsytelse. Både teori og praksis har lagt til grunn at utelukkelse fra arbeidet ikke medfører at et vedtak om opphør av arbeidsforholdet er å anse som en avskjed. Ankende part har anført at en del av de forhold staten har bygget på som begrunnelse for oppsigelsen, er forhold som tidligere har vært kjent for fengselet, og at disse derfor ikke kan medtas i den totalvurderingen departementet har gjort av As arbeidsforhold. Det kan ikke være riktig. Det er vist til rettspraksis hvor det fremgår at også eldre og kjente forhold må kunne medtas i en totalvurdering om det er saklig grunn til å si opp en arbeidstaker.

Grunnlaget for departementets oppsigelsesvedtak er tjenestemannsloven §9. Det oppstilles her et vilkår om at en tjenestemann kan sies opp fra sin stilling når det har saklig grunn i tjenestemannens forhold. Saklighetskravet må vurderes ut fra de konkrete og spesielle forhold som foreligger i saken. En står her overfor et høyrisikofengsel, hvor kravene til en tjenestemanns uavhengighet, tillit og åpenhet er av avgjørende betydning. Spørsmålet blir hva et slikt høyrisikofengsel skal måtte tåle av adferd.

Det er en rekke forhold som samlet må føre til at A mangler den nødvendige egnethet til å arbeide i et fengsel som Bergen landsfengsel med de spesielle krav som her må stilles til en ansatt.

A har ved forklaringer om ulike forhold ikke fortalt sannheten, og en kan på denne bakgrunn ikke stole på ham. Det gjelder bl a hans forklaring om omstendighetene vedrørende hans møte med B på Festplassen 21 mai 1992. Hans opptreden her kan ikke karakteriseres som en unnlatelsessynd eller som en bagatell. Han har bevisst forklart seg uriktig. Dette er meget alvorlig i forhold til den tillit en må forvente av en fengselstjenestemann.

A har også forklart seg uriktig om bakgrunnen for hvorfor lensmannsbetjent Munndal deltok på møtet 16 november 1992 i Bergen landsfengsel. A ville her informere om forhold som hadde fremkommet i politiavhør 14 november s å i forbindelse med at et nøkkelknippe hadde forsvunnet. Det må legges til grunn at det var A som anmodet Munndal om å delta på møtet. A har heller ikke forklart seg etterrettelig med hensyn til at han takket for god, rettferdig og korrekt behandling under politiavhøret 14 november 1992.

Dessuten forklarte A ikke sannheten om at han hadde en avtale med B på det tidspunkt det ble oppdaget at et nøkkelknippe var forsvunnet fra en av fengselstjenestemennene.

I tillegg til at A ved flere anledninger ikke har forklart seg sannferdig, har han også ført fengselsledelsen bak lyset ved at han har brutt sin plikt til å informere ledelsen om forhold av betydning for tjenesten og behandlingen av de innsatte, slik det fremgår av tjenesteinstruksen §2.4. Også her har omstendighetene vedrørende møtet 21 mai 1992 med B betydning. Han har ikke opplyst om det rette forhold, og har endog gjennom tillitsvalgt lansert en alternativ teori om hva som fant sted ved denne anledningen.

A har heller ikke vært åpen og informert om den ellers omfattende kontakt han har hatt med B, ut over det forhold som knytter seg til Festplassen.

As usanne forklaringer samt manglende informasjon til ledelsen gir sterk grunn til å fryke at det er ytterligere forhold som fengselsledelsen ikke har kunnskap om, og som anses å være av betydning for driften av fengselet. Det er her vist til at det hele tiden har vært vanskelig å få de korrekte og fullstendige opplysninger fra A. Bare når han har vært tvunget til det, har disse fremkommet.

Alt tyder på, og det må legges til grunn at det har vært et seksuelt forhold mellom A og B. Det er uforenlig med de krav som må stilles til en fengselstjenestemann, uavhengig av hvilken karakter den seksuelle kontakten har hatt og at B ikke var innsatt men nylig løslatt på prøve. Forholdet fant sted kort tid etter at hun var løslatt på prøve. Det må legges til grunn at hun på dette tidspunktet hadde en nær tilknytning til fengselet og innsatte der, og særlig til en bestemt langtidsinnsatt.

Også det forhold at A ved flere anledninger har ytt lån til B, er uforenlig med de krav som må stilles til en fengselstjenestemann. Dette strider med det som fremgår av tjenestemannsinstruksen, og vil i et omfang som i nærværende tilfelle ha betydning for As uavhengighet. Det er uklart om ledelsen i fengselet var klar over at A hadde tilveiebragt et saueslakt til mor til B som sistnevnte skulle betale for. Selv om det skulle være slik at fengselsledelsen var kjent med forholdet, og på daværende tidspunkt ikke fant grunn til å reagere, vil forholdet likevel kunne medtas i totalvurderingen av om det foreligger saklig grunn til å oppsi A.

Det er også vist til at A oppbevarte Bs veske i sin bil på Festplassen 21 mai 1992. B var tidligere dømt for narkotikaforbrytelser. A har selv erkjent uforstand i tjenesten i samband med at han oppbevarte en veske for B. I politiavhør 14 november 1992 har han forklart at han tenkte på at det kunne være narkotika i vesken, men han tok ikke klærne ut av vesken for å undersøke om det kunne være narkotika f eks i bunnen av vesken. Det kan heller ikke her være av betydning at forholdet tidligere var kjent av fengselsledelsen uten at det på dette tidspunkt fikk noen konsekvenser for A.

I forhold til spørsmålet om det foreligger saklig grunn til oppsigelse, må det også foretas en helhetlig vurdering av den kontakt som har vært mellom A og B. Som illustrasjon fremstår det som eiendommelig at B og en medfange tok kontakt med fengselstjenestemannen A da de to hadde behov for transport etter at de hadde rømt fra Skogliheimen på Askøy. Samlet fremstår forholdet mellom A og B å ha vært for tett, slik at As uavhengighet kan ha vært truet.

Det må i en totalvurdering også vektlegges As manglende forståelse av hva som må kreves av adferd fra en tjenestemann på en arbeidsplass som et fengsel som Bergen landsfengsel. A har hatt en manglende forståelse av nødvendigheten av rutiner. Det illustreres ved alle de påpekninger som er gjort overfor ham i forbindelse med utøvelsen av arbeidet som verksbetjent. Også hans holdning til at man nærmest kan gjøre som man vil i fritiden, viser en manglende oppfattelse av hva som kreves i et fengsel. Selv om en skulle legge til grunn at det ikke hadde vært noen seksuell kontakt mellom A og B, er det forhold at han ved en anledning har forklart seg om slik kontakt illustrerende for hans manglende forståelse, da han måtte vite at dette ville ha en side til hans ansettelsesforhold i fengselet.

Samlet sett foreligger det derfor saklig grunn til å si opp A fra hans stilling som verksbetjent i Bergen landsfengsel.

Ingen av de forhold som begrunner oppsigelsen, kan unnskyldes med manglende opplæring fra fengselets side.

Det finnes ingen bestemt etatsopplæring for verksbetjenter. A har fått den opplæring ved institusjonen som er vanlig for hans stillig. Han ble ved oppstart i arbeidet introdusert til de krav og forutsetninger som stilles til å arbeide i et fengsel. Han har dessuten fått utdelt stillings- og tjenesteinstruks samt annet skriftlig materiale. I tillegg har det vært foretatt en fortløpende formalisert opplæring i morgenmøter, ved seminarer og ekskursjoner. Det er videre et poeng at i forhold til det A kritiseres for, manglende tillit og forståelse for hvilke krav som stilles for utøvelsen av arbeidet som fengselstjenestemenn, vil opplæring ikke ha noen betydning.

Når det gjelder de saksbehandlingsfeil ankende part har påberopt, kan det vanskelig tenkes at slike vil kunne føre til ugyldighet for et oppsigelsevedtak dersom de materielle vilkårene for oppsigelse finnes å være til stede.

Det kan for øvrig ikke ses å foreligge noen saksbehandlingsfeil.

Når det gjelder dokumentasjonen for møtet i Tilsettingsrådet 8 desember 1992, var saken diskutert i lang tid forut for dette møtet, bl a med As fullmektig, tillitsvalgte Trond Eide. Under enhver omstendighet er en eventuell manglende dokumentasjon reparert ved Justisdepartementets saksbehandling. Her ble det foretatt en meget grundig behandling av saken. A var representert ved advokat, og han fikk adgang til å uttale seg direkte for departementet.

Det er heller ikke på noen måte dokumentert at det i kontakten mellom Justisdepartementet, som klageorgan, og landsfengselet, har vært drøftet realiteten i oppsigelsessaken.

Når det gjelder spørsmål om omplassering av A, er utgangspunktet at det ikke foreligger noen omplasseringsplikt ved oppsigelse som er begrunnet i en tjenestemanns forhold. Dessuten har landsfengselet, som del av opplegget for A, gjort flere forsøk på å skaffe ham arbeid i bl a andre statsetater, uten at dette lykkes.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Bergen byretts dom av 30. desember 1994 stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved vedtak av 26 april 1994 stadfestet Justisdepartementet Tilsettingsrådet i Bergen landsfengsel sitt vedtak av 8 desember 1992, hvorved A ble oppsagt fra sin stilling som verksbetjent. A hadde på sistnevnte tidspunkt under to års tjenestetid i staten, og oppsigelsesvedtaket er hjemlet i tjenestemannsloven §9.

Det er Justisdepartementets oppsigelsesvedtak i klagesaken som lagmannsretten skal prøve lovligheten av, jf tjenestemannsloven §19 nr 2.

Lagmannsretten har kommet til at Justisdepartementets vedtak av 26 april 1994 om opphør av As arbeidsforhold ved Bergen landsfengsel er å anse som et vedtak om oppsigelse, og ikke som et vedtak om avskjed. Det forhold at Bergen landsfengsel bragte As arbeidsforhold til opphør umiddelbart ved at han ble fritatt fra sin arbeidsplikt og at fengselet ikke ønsket hans arbeidsytelse, er ikke tilstrekkelig til å anse vedtaket om opphør av arbeidsforholdet som en avskjed. Det sentrale for lagmannsretten i denne vurderingen er at det er betalt lønn i oppsigelsestiden og at dette var klart allerede på det tidspunkt vedtaket i Tilsettingsrådet var meddelt A. Det vises til landsfengselets underretning om oppsigelsen i brev av 16 desember 1992, hvor det fremgår at A vil få lønn i oppsigelsestiden. Annerledes kunne situasjonen ha vært dersom A hadde vært innrømmet lønn først etter at oppsigelsevedtaket var truffet og A hadde fratrådt. Denne form for opphør av arbeidsforholdet, som i nærværende sak, har både i teori og praksis vært ansett som en oppsigelse. Det vises f eks til Rt-1963-1013 og Arne Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 3 utgave, side 28 - 30.

Det sentrale spørsmålet blir etter dette om det var saklig grunn til å si opp A fra sin stilling som verksbetjent ved Bergen landsfengsel, jf tjenestemannsloven §9, begrunnet i hans forhold. Det legges til grunn at lagmannsretten har en vid adgang til å prøve lovligheten av et oppsigelsesvedtak, slik det er kommet til uttrykk i Rt-1984-1058, som lagmannsretten legger til grunn også vil gjelde i forhold til prøvingsretten av et oppsigelsesvedtak etter tjenestemannsloven.

Ankende part har gjort gjeldende at en del av de forhold staten har bygget på som begrunnelse for oppsigelsen, tidligere har vært kjent for fengselsledelsen uten at de har medført noen reaksjon overfor A. Derfor kan slike forhold nå ikke medtas som begrunnelse for oppsigelse. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Også slike forhold må kunne inngå i vurderingen av om tjenestemannsloven vilkår for oppsigelse er til stede. Det er ikke avgjørende at forholdene tidligere har vært kjent for arbeidsgiver og isolert sett ikke har medført forføyninger overfor A. Slike forhold vil isolert eller samlet kunne ha betydning for den totalvurdering som i dette tilfellet på et senere tidspunkt må gjøres av om det var saklig grunn til å si opp A fra sin stilling. Lagmannsretten finner at dette følger også forutsetningsvis av f eks Rt-1963-1013.

I utgangspunktet vil en oppsigelse være saklig begrunnet i arbeidstakers forhold dersom arbeidstaker ikke oppfyller sine plikter eller ikke oppfyller dem tilstrekkelig fullstendig eller tilfredsstillende, jf Fanebust, Tjenestemannsrett, 1987 99. Saklighetskravet i tjenestemannsloven §9 må også vurderes konkret i forhold til de spesielle krav som oppstilles til utførelsen av arbeidet på den enkelte arbeidsplass. Lagmannsretten legger til grunn at Bergen landsfengsel er et høyrisikofengsel hvor innsatte avsoner lange fengselsstraffer. Kravene til en tjenestemanns uavhengighet, tillit, åpenhet og skikkethet er følgelig av avgjørende betydning.

Et flertall i lagmannsretten - lagdommerne Jacobsen og Fjeld, herredsrettsdommer Sjøvoll og de to meddommerne Blom og Braathen - har kommet til at det var saklig grunn til å si A opp fra sin stilling som verksbetjent i Bergen landsfengsel, og kan i det vesentlige tiltre det som er anført av ankemotparten.

Lagmannsrettens flertall legger for det første til grunn at A ikke tilfredstiller de krav til tillit som må kunne forventes av en fengselstjenestemann. Det siktes her spesielt til de ulike forklaringer A har gitt om omstendighetene vedrørende hans møte med B på Festplassen 21 mai 1992. Da han ble konfrontert med sitt møte med B, ga han dagen etter dette møtet hadde funnet sted en skriftlig redegjørelse, hvor han uttrykkelig gjorde oppmerksom på at han ikke hadde sett B eller andre personer da han ankom Festplassen. Gjennom sin fullmektig, tillitsvalgte Trond Eide, fremsatte han i brev av 23 juni 1992 en alternativ teori om hvem fengselsbetjent Grete Øvsthus hadde observert ham sammen med på Festplassen. Først i politiavhør 14 november 1992, i forbindelse med et nøkkelknippe som hadde forsvunnet fra fengselet, ga han korrekte opplysninger om at han hadde hentet B og en venninne på Garnes utenfor Bergen og kjørt dem til Festplassen. Flertallet har også funnet det bevist at A overfor fengselsledelsen benektet at han hadde en avtale med B på det tidspunkt det var på det rene at et nøkkelknippe var forsvunnet, mens fengselsledelsen i en telefonsamtale mellom A og B overhørte at de to hadde en slik avtale seg imellom. Endelig legger flertallet til grunn at A har forklart, også under ankeforhandlingen, at han kun ydet lån til B ved to anledninger. Lagmannsretten legger derimot til grunn at han har ydet henne mindre lån ved en rekke anledninger, slik B selv har forklart for lagmannsretten.

Etter flertallets mening viser ovennevnte at A ved flere anledninger har forklart seg bevisst uriktig. Dette fremstår som meget alvorlig i forhold til den tillit fengselsledelsen må kunne ha til en ansatt i fengselet.

Flertallet finner videre at A ved flere anledninger har overtrådt tjenesteinstruksen §2.4 ved ikke å ha informert ledelsen om forhold som angår tjenesten eller fengselsanstalten. Det vises igjen til at A ikke før etter lang tid opplyste om de rette forhold vedrørende hans møte med B 21 mai 1992 på Festplassen. Han har heller ikke vært åpen og informert om den ellers omfattende kontakt han har hatt med B, ut over det forhold som knytter seg til Festplassen. Flertallet skal bemerke at det i denne relasjon kanskje ikke hefter noe betenkelig ved de konkrete kontakter A har hatt med B. Det avgjørende her er at dette er forhold som er ukjent for fengselsledelsen, og har dermed betydning for vurderingen av As forståelse av at dette burde ha vært informert om.

På grunnlag av As bevisst uriktige forklaringer og manglende informasjon, ser flertallet det slik at dette vil kunne forårsake usikkerhet med hensyn til om det er ytterligere omstendigheter som A ikke har opplyst om til fengselet, og som anses å være av betydning for tjenesten eller anstalten. Dette har videre betydning for den tillit fengselet kan ha til A.

Flertallet finner det også bevist at A ved flere enn to anledninger har ydet lån til B, og at dette er i strid med de krav til uavhengighet som fremgår av tjenesteinstruksen §4.3. I et omfang som flertallet har funnet bevist, ville dette klart kunne ha betydning for As uavhengighet i forhold til innsatte. Flertallet legger her til grunn at en del av disse lånene ble ydet mens B var løslatt på prøve og derfor fremdeles var under fengselets ansvar. En side av uavhengighetsspørsmålet er også, slik flertallet ser det, at B etter løslatelse hadde nær kontakt med en tungt belastet kriminell person som fremdeles var fengslet.

I den totalvurderingen som må gjøres, legger flertallet også vekt på As manglende forståelse av hva som må kreves av adferd fra en tjenestemann på en arbeidsplass som et fengsel som Bergen landsfengsel. Et forhold av betydning her er As mangelfulle og overfladiske undersøkelse av Bs veske som han oppbevarte i sin bil på Festplassen 21 mai 1992. I tillegg legger flertallet vekt på As manglende forståelse av nødvendigheten av å følge rutiner. Dette illustreres av de mange påpekninger som er gjort overfor ham i utøvelsen av hans arbeid. Hans manglende forståelse for hva som kreves av adferd, kommer også til syne i hans holdning til at hans adferd på fritiden vanskelig kan ses å ha betydning i forbindelse med utøvelsen av arbeidet som ansatt i et fengsel. Flertallet legger også vekt på at selv om man legger til grunn at det ikke har vært noe seksuelt forhold mellom A og B, er det en illustrasjon på hans manglende forståelse og holdning når han forklarer seg om et slikt forhold uten å ta i betraktning hvilke meget betenkelige sider dette ville hatt til hans stilling som ansatt i fengselet.

Samlet sett finner derfor flertallet at A totalt sett har utvist en slik adferd at han mangler en grunnleggende forståelse av kravene til profesjonalitet som må stilles til en fengselstjenestemann. Dette har som konsekvens at det kan stilles slike alvorlige spørsmålstegn ved hans uavhengighet i forhold til innsatte og til tilliten til ham, at vilkåret om saklig grunn til oppsigelse er oppfylt.

Ankende part har fremholdt at de forhold A kan kritiseres for, må søkes forklart i manglende opplæring av ham. Flertallet kan ikke være enig i dette, og skal innledningsvis bemerke at det ikke finnes noen bestemt etatsopplæring for verksbetjenter. Det eksisterer heller ikke spesifikke formelle krav til den opplæring som fengselet må følge. A har fått den opplæring ved fengselet som er vanlig for en stilling som den han innehadde, herunder opplæring og veiledning med hensyn til å forholde seg til innsatte. På det grunnlag flertallet har funnet A uskikket til sin stilling, er det også tvilsomt om situasjonen ville ha vært en annen med en annen og eventuelt mer omfattende opplæring. Det sentrale for flertallet er As manglende forståelse for etterlevelse av de normer som er nødvendige i forholdet mellom innsatte og ansatte. I denne sammenheng tillegges det vekt at A, både ved den generelle veiledning som kontinuerlig fant sted og etter episoden med B på Festplassen, ble gjort oppmerksom på de problemer som kunne oppstå i forhold til en ansatts uavhengighet ved å ha et for tett og nært forhold til innsatte.

Flertallet finner heller ikke at vilkårene er til stede for å tilkjenne oppreisning selv om oppsigelsesvedtaket finnes å være saklig begrunnet. På bakgrunn av de forhold flertallet har funnet danner grunnlag for oppsigelse av A, anses en utelukkelse fra arbeidsplassen å ikke ha en slik infamerende karakter at vilkårene for oppreisning er til stede.

Lagmannsrettens mindretall, meddommerne Revheim og Dale, har kommet til at det ikke var saklig grunn til å si opp A fra sin stilling som verksbetjent ved Bergen landsfengsel. Mindretallet legger til grunn at allerede som midlertidig ansatt fikk A flere påpekninger fra fengselsledelsen for uregelmessigheter i forbindelse med utøvelsen av sitt arbeid. Mindretallet er enig med flertallet i at dette også omfattet forhold som kunne tyde på at A i en viss utstrekning manglet forståelse for de krav til adferd som må stilles til en ansatt ved et fengsel som Bergen landsfengsel. Fengselsledelsen var kjent med disse forhold i den perioden A var midlertidig ansatt. Til tross for dette ble han, etter en nøye vurdering fra fengselets side, ansett som skikket til å arbeide i fengselet, og ble 14 juni 1991 fast ansatt som verksbetjent med prøvetid i seks måneder. Også i prøvetiden oppstod det forhold som ledelsen for fengselet burde ha reagert på og ikke forholdt seg avventende til. Mindretallet er derfor enig med ankende part i at i den grad A opptrådte på en måte som kunne kritiseres, var det et ansvar for fengselsledelsen å ta dette opp med A og gi ham systematisk opplæring og veiledning slik at han ble satt i stand til å utføre sitt arbeid tilfredsstillende. På dette punkt har fengselsledelsen forsømt seg. Ansvaret kan ikke veltes over på A i form av at han til slutt ble oppsagt, dersom arbeidsgiver over tid hadde vært av den formening at han ikke hadde utført sitt arbeid tilfredsstillende. Det påhviler da arbeidsgiver et ansvar for veiledning og opplæring langt mer omfattende enn det A har fått.

En samlet lagmannsrett er videre enig med ankemotparten i at når det gjelder de saksbehandlingsfeil ankende part har påberopt, kan disse vanskelig tenkes å føre til ugyldighet for et oppsigelsesvedtak dersom de materielle vilkårene for oppsigelse finnes å være til stede. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil, og viser til byrettens grundige vurdering som gis sin tilslutning.

Lagmannsretten skal også bemerke at det ikke foreligger fortrinnsrett til ny stilling etter tjenestemannsloven når en oppsigelse har sin bakgrunn i tjenestemannens forhold, jf tjenestemannsloven §13. Det skal likevel bemerkes at etter oppsigelsen av A, gjorde fengselsledelsen ulike forsøk på å skaffe A ny stilling i andre statsetater, uten at dette lykkes.

Som følge av flertallets oppfatning blir byrettens dom pkt. 1 å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes ankende part å betale saksomkostningene for lagmannsretten, i det særlige omstendigheter som bør frita for omkostningsansvaret ikke finnes å foreligge. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overensstemmelse med advokat Tarjei Torkildsens omkostningsoppgave til kr 45 190,-, hvorav kr 30 000,- utgjør salær. Som følge av det resultat lagmannsrettens flertall har kommet til, stadfestes byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.

Slutning:

1. Bergen byretts dom av 30 desember 1994 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/ Justisdepartementet kr 45 190,- kronerførtifemtusenethundredeognitti 00/100 - innen 2 - to - uker - fra forkynnelse av dommen.