RG-1996-281
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-09 |
| Publisert: | RG-1996-281 (39-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 95-01355 M - Agder lagmannsrett LA-1995-00803 M (se RG-1996-281) |
| Parter: | Påtalemyndighet: Den off. påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Randi Gro Thuland). Tiltalt: A (Forsvarer: Advokat Helge Husaas). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Villum, formann Byrettsjustitiarius Tor Berge Sorenskriver Audun Johansen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeloven (1902) §52, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
A, født xx.xx.1941, ble 9. august 1995 satt under tiltale ved Skien og Porsgrunn byrett for overtredelse av
" Vegtrafikkloven §31, første og fjerde ledd, jf. §22 annet ledd, hvoretter fører av motorvogn ikke må nyte alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter at han er ferdig med kjøringen, når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforsking på grunn av kjøringen. Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas. ved at han lørdagskveld 14. januar 1995 på bopel i - - -gate 12 i X, drakk en flaske pilsnerøl og halv flaske whisky til tross for at han forsto, eller måtte forstå, at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen som fant sted på Møllesenteret ca kl. 18.00 samme dag."
Ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 13. september 1995 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens. De to meddommerne stemte for frifinnelse mens rettens formann stemte for fellelse.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Påtalemyndigheten v/politimesteren i X har anket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen under skyldspørsmålet. Ved beslutning av 13. oktober 1995 har lagmannsretten henvist anken til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.
Påtalemyndigheten har anført at byrettens flertall har lagt en uriktig forståelse av vegtrafikkloven §22 annet ledd til grunn ved sin frifinnelse. Det fremgår av byrettens domsgrunner at den samlede rett har lagt til grunn at tiltalte som var ustø på hånden og på føttene, ble tilsnakket av en kvinne som mente han var påvirket av alkohol og at han derfor ikke burde kjøre bil. Videre har byretten lagt til grunn som ubestridt at tiltalte under utrygging fra parkeringsplassen sneiet bort i en betongblokk, noe som førte til en liten bulk i tiltaltes bil. Fra påtalemyndighetens side er det videre anført at byrettens dom må forståes slik at den samlede rett har lagt til grunn at tiltalte oppfattet at kvinnen, før kjøringen fant sted, advarte tiltalte om at hun ville ringe til politiet dersom han kjørte sin bil.
På dette grunnlag måtte tiltalte forstå at hans kjøring kunne medføre politietterforskning, og byrettens flertall har lagt til grunn en uriktig aktsomhetsnorm ved frifinnelsen.
Påtalemyndigheten har subsidiært anført at selv om tiltalte ikke oppfattet advarselen om politivarsling, måtte tiltalte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen etter samtalen med kvinnen som mente han var påvirket, når dette sees i sammenheng med at den etterfølgende kjøringen førte til et mindre uhell.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at tiltalte må dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 24 dager samt en bot på kr 5000, subsidiært fengsel i 15 dager.
Tiltalte ved sin forsvarer har anført at det ikke er grunnlag for å forstå byrettens dom slik at flertallet har lagt til grunn at tiltalte oppfattet advarselen om politivarsling. Tiltalte hevder at byrettens domsresultat er riktig, og at flertallets aktsomhetsvurdering for så vidt gjelder tiltaltes kjøring etter samtalen med kvinnen og det ubetydelige kjøreuhellet er i overensstemmelse med rettspraksis. Tiltalte har nedlagt prinsipal påstand om at anken forkastes, subsidiært at tiltalte anses på mildeste måte. I det tilfelle at lagmannsretten finner grunn til å vurdere spørsmålet om tiltalte oppfattet kvinnens advarsel om politivarsling, anfører tiltalte at byrettens domsgrunner er så uklare at det må føre til at byrettsdommen oppheves.
Lagmannsretten er kommet til at anken fra påtalemyndigheten tas til følge. Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner at byrettens domsgrunner er mangelfulle for så vidt gjelder spørsmålet om advarselen om varsling av politiet. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at dette spørsmålet ikke er avgjørende for vurderingen av tiltaltes overtredelse av aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §22 annet ledd om han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Byretten har funnet det bevist at tiltalte på parkeringsplassen utenfor Møllesenteret i X ble tilsnakket av en kvinne som ga uttrykk for at tiltalte var beruset, og at han ikke måtte kjøre bil i en slik tilstand. Byretten har videre lagt til grunn at tiltalte oppfattet kvinnens henvendelse, og at han overfor henne benektet at han var påvirket av alkohol. Byretten la videre til grunn at tiltalte ved anledningen var skjelven på hånden og hadde vanskeligheter med å få bildøra opplåst og at han også kan ha vært utstø på føttene. Tiltalte forklarte at dette hadde sammenheng med at han led av et hjerteonde og at han forut for møtet med kvinnen på parkeringsplassen hadde fått et anfall av hjertekrampe. Tiltalte hevdet dessuten at grunnen til at kvinnen mente at det luktet alkohol av ham, kunne skyldes at han hadde sølt vindusspylervæske på seg. Byretten har dessuten lagt til grunn at tiltalte ved utryggingen fra parkeringsplassen rygget borti en betongblokk som førte til at han fikk en liten bulk i bilen.
Lagmannsretten ser det slik at det kunne ha vært tvilsomt om episodene med samtalen med kvinnen og det relativt ubetydelige kjøreuhellet hver for seg ville være tilstrekkelig til å konstatere at tiltalte forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, jf. Rt-1983-1084 og Rt-1981-1188.
Lagmannsretten er imidlertid ikke i tvil om at episodene sett i sammenheng må føre til et annet resultat. Det legges vekt på at tiltalte hadde grunn til å ta tilsnakket fra kvinnen på parkeringsplassen alvorlig selv om han skulle ha god samvittighet for ikke å ha drukket alkohol. Han var ustø og skjelven, og det luktet alkohol, og han måtte derfor forstå at kvinnen som medtrafikant og samfunnsborger hadde grunn til å være bekymret for hans tilstand i forhold til vegtrafikkloven promillebestemmelser. Umiddelbart etter samtalen med kvinnen rygget han borti en betongkloss slik at det ble en liten bulk i bilen hans. Uansett om han vurderte dette kjøreuhellet som ubetydelig, mener lagmannsretten at han må ha vurdert uhellet på bakgrunn av sin egen tilstand, og kvinnens uttalte bekymring. Det må ha vært nærliggende for ham å anta at uhellet ble observert av kvinnen som på forhånd hadde tilsnakket ham, eller av andre som hadde observert hans tilstand, og i en slik sammenheng finner lagmannsretten at det var kvalifisert uaksomt av tiltalte å nyte alkohol kort tid etter at han kom hjem. Under aktsomhetsvurderingen er det i skjerpende retning tatt hensyn til at alkoholkonsumet var betydelig slik at det førte til en promille på 2,31.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å anta at tiltaltes vurderingsevne kan ha vært svekket på grunn av hans helsetilstand i en slik grad at det kan føre til frifinnelse. På den annen side vil det få betydning under straffutmålingen. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at tiltalte må kjennes skyldig etter tiltalen, og han blir dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og fjerde ledd jf. §22 annet ledd.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten i formildende retning lagt vekt på tiltaltes helsetilstand. Han har siden 1989 vært 80% ervervsmessig ufør på grunn av hjerte/karlidelse og mage/tarmsykdom, og av en fremlagt legeerklæring fra 30. oktober 1995 fremgår at under anfall med brystsmerter kan det for tiltalte oppstå pustevansker, spenninger og angst som kan medføre nedsatt kroppslig og psykisk funksjonsevne. Lagmannsretten antar at det ikke kan utelukkes at dette har påvirket hans handlinger denne kvelden. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten det lite rimelig å anvende ubetinget fengselsstraff i det foreliggende tilfelle. Straffen finnes passende å kunne fastsettes til fengsel i 24 dager som gjøres betinget med 2 års prøvetid. I tillegg dømmes tiltalte til å betale en bot på kr 5000, subsidiært fengsel i 15 dager.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A født xx.xx.1941 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og fjerde ledd jf. §22 annet ledd til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår med en prøvetid av 2 - to - år jf. bestemmelsene i straffeloven §52 flg. I tillegg idømmes en bot på 5000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.