Rt-1983-1084
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-09-30 |
| Publisert: | Rt-1983-1084 (236-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. september 1983 i l.nr. 143 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Kristian Nicolaisen, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Bugge, Løchen, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Christiansen: Politimesteren i Haugesund utferdiget 18. april 1983 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1939, for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd. Det straffbare forhold er beskrevet slik:
«ved at han
lørdag 29. januar 1983 ca kl. 11.00 kjørte personbil SC-35327 i flere gater i Haugesund og Norheim til tross for at han var påvirket av alkohol (ikke edru),»
Tiltalebeslutningen gjaldt også overtredelse av vegtrafikkloven §22 annet ledd - drikking av alkohol innen seks timer etter avsluttet kjøring.
Ved Haugesund byretts dom av 1. juni 1983 ble tiltalte frifunnet. Dommen er enstemmig når det gjelder frifinnelsen for promillekjøring. Når det gjelder tiltalen for etterfølgende alkoholnytelse, stemte byfogden for fellelse.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Haugesund har påanket dommen til Høyesterett for så vidt gjelder saksbehandlingen - mangelfulle og uklare domsgrunner - og lovanvendelsen. Anken er uklar, men den møtende aktor for Høyesterett har presisert at angrepet på saksbehandlingen bare gjelder frifinnelsen for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd. Lovanvendelsesanken retter seg mot frifinnelsen etter paragrafens annet ledd, idet det hevdes at det er stilt for små krav til aktsomheten.
Jeg kan ikke se at saksbehandlingsanken kan føre frem. Politimesteren anfører at vitneforklaringen fra B ikke er tilstrekkelig presisert i domsgrunnene. Byretten pliktet imidlertid bare å angi bevisresultatet, ikke hvordan den kom frem til det.
Heller ikke anken over lovanvendelsen kan etter min mening føre frem.
Den samlede byretts bemerkninger på dette punkt er knappe og lite klare. Men jeg forstår bemerkningene derhen at tiltalte - etter at han hadde kjørt sin bil hjem til en av sine kvinnelige ansatte for å besøke henne en lørdags formiddag - kom i diskusjon med hennes samboer B utenfor bopelen. Mellom de to menn bestod det et motsetningsforhold. Jeg leser videre dommen slik at B mente at tiltalte var påvirket og gav uttrykk for det, samtidig som han bad tiltalte fjerne seg og opplyste at han ville melde ham til politiet på grunn av kjøringen. Denne forståelse av dommen svarer for øvrig nærmest til den presisering som finnes i mindretallets bemerkninger. Tiltalte kjørte deretter hjem, hvor han innen seks timers fristen må ha drukket et større kvantum alkohol.
Utgangspunktet for vurderingen av flertallets lovanvendelse er at tiltalte er frifunnet for å ha vært påvirket under kjøringen. B's påstand under diskusjonen dem imellom var etter dette ikke riktig. Tiltaltes kjøring gav seg heller ikke noen ytre utslag som kunne føre til politietterforskning. Når det gjelder B's uttalelser, må disse videre ses på bakgrunn av det motsetningsforhold som bestod mellom mennene, og den noe opphissede situasjon som forelå under møtet utenfor fru C's bopel. Jeg kan ikke se at byrettens flertall har lagt en gal lovforståelse til grunn når den under disse omstendigheter finner at tiltalte verken forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Forholdet i nærværende sak ligger etter min mening annerledes an enn i dommen i Rt-1965-14.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Bugge, Løchen og Tønseth: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd Trygve Kiberg med domsmenn): - - -
Retten legger til grunn at tiltalte om kvelden den 28. januar 1983 hadde vært på fest og hadde nydt alkohol. Etter tiltaltes forklaring, må det legges til grunn at han forlot festen ved 01.00 tiden og at han neste dag kjørte sin bil til arbeidsstedet, hvor han var en kort stund. Han drakk kaffe sammen med to personer i samme bygg og forlot stedet i 10.30-11.00-tiden.
Han kjørte så til bopel til en av de ansatte, C, som var fraværende fra arbeidet p.g.a. sykdom. Tiltalte har oppgitt at han ville hilse på henne fordi han som hennes sjef ville kontrollere sykdomsfraværet og av høflighetsgrunner.
Han ble iakttatt av hennes samboer. P.g.a. inntrufne omstendigheter, besto der et motsetningsforhold mellom disse to og mellom tiltalte og fru C. Samboeren, B, mente å konstatere at tiltalte var påvirket og ba tiltalte fjerne seg og meddelte at han ville melde ham til politiet.
Tiltalte kjørte så hjem og har oppgitt at han etter noen tid hjemme begynte å drikke whisky. Han drakk ca 1/3-dels flaske og sovnet så på sofaen med flasken ved siden av på gulvet.
Han ble vekket av politiet. Det ble tatt blodprøve kl. 14.05, den viser 1,74 promille. Den kliniske undersøkelsen konkluderer med at han var meget lett påvirket.
Retten finner etter dette enstemmig at tiltalte må bli å frifinne for promillekjøring, idet en etter det som er fremkommet, ikke finner tilstrekkelig bevis for at tiltalte var påvirket under kjøringen. Vitnet B, har riktignok forklart at det luktet alkohol av tiltalte, men har ikke nærmere og mer konkret kunnet angi kriterier på at tiltalte var påvirket.
Den kliniske prøve har heller ikke nærmere kunnet angi symptomer på beruselse eller påvirkning. Det består et sterkt motsetningsforhold mellom tiltalte og vitnet B.
Når det gjelder tiltalen for å ha drukket etter kjøringen, finner rettens flertall, de to domsmenn, at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning p.g.a. kjøringen.
Rettens formann er ikke enig i dette og finner på grunnlag av den samtale og det sammenstøt som hadde funnet sted mellom tiltalte og vitnet B, umiddelbart forut, at tiltalte måtte være på det rene med at det her kunne bli politietterforskning p.g.a. kjøringen. B hadde gitt uttrykk for at tiltalte var påvirket og hadde sagt klart fra at han kom til å anmelde tiltalte til politiet. Av tiltaltes forklaring til retten fremgår at tiltalte hadde oppfattet at B hadde sagt at han kom til å melde ham. - - -