RG-1996-557
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-11 |
| Publisert: | RG-1996-557 (95-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1994-00416 A (se RG-1996-557) |
| Parter: | Ankende part: Victoria Cramer m.fl. (9 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stordrange). Ankemotpart: Gunnar Anvik (Prosessfullmektig: H.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg Ekstraord. lagdommer Birger Lassen Ekstraord.lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Hevdslova (1966) §4, §7, Hevdslova (1966), Tvistemålsloven (1915) §172, Friluftsloven (1957) §8, Friluftsloven (1957), §8 |
Fra eiendommen Anvik, gnr. 123 bnr. 1 i Brunlanes, ble det i 1950- og 1960-årene dels solgt og dels festet bort et betydelig antall hyttetomter. Selger/bortfester var ankemotparten Gunnar Anviks far Petter Andvig. Eiendommen Anvik ligger syd for Stavern og har ca 2 km. strandlinje til Naverfjorden. De tomtene som de ankende parter nå eier/fester, sogner til et område på Anvik som heter Kolvika og ble ervervet i tidsrommet 1953-1960. Det er tomter i strandsonen, men ingen av tomtene er utskilt med strandlinje. Noen hundre meter nord for Kolvika ligger området Donnavall, hvor Gunnar Anvik driver campingplass og har anlagt båthavn.
Alle tomtene saken gjelder har følgende innholdsmessig samsvarende klausul om rett til benyttelse av stranden:
"I salget medfølger ingen eiendomsrett til noen del av stranden, men medlemmer av parselleierens husstand har rett til å benytte badestranden."
Det er opplyst at tilsvarende klausuler er inntatt også for en rekke andre av de ca 120 hyttetomtene som er blitt solgt og bortfestet fra eiendommen Anvik, uten at antall tomter med slik klausul er oppgitt. Av de tomtene som sogner til Kolvika, skal etter det opplyste 13 ha "badestrand-klausul", herunder de 5 som tilhører de ankende parter. I en fremlagt kjøpekontrakt av 13. november 1953 mellom Petter Andvig og Jan Hysing er også forannevnte klausul inntatt, men her med følgende tillegg: " - - og kjøperen har rett til fortøyningsplass for båt på det sted som eieren av gnr. 123 bnr. 1 anviser." Dette gjelder altså en tomt hvis eier ikke er part i saken. Det er opplyst at tilsvarende tillegg er tatt inn i noen få av de øvrige salgs- og festekontraktene som Petter Andvig inngikk. Ingen av de tomtene som ankesaken gjelder, har imidlertid slik tilleggsbestemmelse om fortøyningsplass for båt i sine atkomstdokumenter. Det er også fremlagt en festekontrakt med Egil Berg fra 1965 uten "badestrand-klausul", men med bestemmelser om rett til båtfeste "slik som eieren til enhver tid bestemmer."
Et hovedtvistepunkt i saken er hva som må antas ment med formuleringen "rett til å benytte badestranden." Partene er enige om at klausulen må forstås på samme måte uavhengig av om det gjelder solgte tomter eller festetomter. Hytteeierne har helt siden de etablerte seg med hytter i området hatt båter - i hovedsak robåter - som de har benyttet til fiske og andre aktiviteter, og som de har hatt liggende på stranden når de ikke har vært i bruk. Noen av hytteeierne har benyttet stranden også som vinteropplagsplass for båtene. Det omtvistede spørsmål i saken er om de har rett til dette - på kontraktsmessig eller annet grunnlag, eller om slik benyttelse av stranden kan forbys av grunneieren Gunnar Anvik.
Det var 9 eiere av 6 hytter i området - Victoria Cramer, Bjørn Dietrichs og Britt Heiberg, Janne Schirmer og Frank Ingjer, Tøren Fiveland, Dagny og Cato M. Guldberg og Olav Abel Engh - alle v/advokat Bjørn Stordrange, som reiste saken ved stevning til Larvik byrett av 16. februar 1993. Gunnar Anvik v/h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen påsto seg frifunnet. Etter hovedforhandling avholdt 5. og 6. oktober 1993, avsa Larvik byrett - dommerfullmektig Dag W. Andreassen som enedommer - den 28. februar 1994 dom med slik slutning:
"1. Gunnar Anvik frifinnes.
2. Victoria Cramer, Bjørn Dietrichs og Britt Heiberg, Janne Schirmer og Frank Ingjer, Tøren Fiveland, Dagny og Cato M. Guldberg, og Olav Abel Engh plikter en for alle og alle for en å beatale kr 31592,- - kronertrettientusenfemhundreognittito 00/100 innen 14 - fjorten dager fra forkynnelse av denne dom."
Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de omtvistede faktiske og rettslige spørsmål, vises til byrettens domsgrunner.
De 9 hytteeierne v/advokat Stordrange har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.
Gunnar Anvik v/h.r.advokat Stenberg-Nilsen har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i rettslokalet til Larvik sorenskriverembete 3. og 4. juli 1995. Av partene møtte Victoria Cramer, Bjørn Dietrichs, Britt Heiberg, Tøren Fiveland, Olav Abel Engh og Gunnar Anvik. For Dagny og Cato M. Guldbergs vedkommende er saken hevet ved Agder lagmannsretts kjennelse av 5. desember 1994. Ankesaken gjelder således nå 5 hytter. Victoria Cramer, Bjørn Dietrichs, Britt Heiberg, Olav Abel Engh og Gunnar Anvik avga forklaring. Videre ble det avhørt 3 vitner. Det ble foretatt befaring til Brunlanes, hvor retten fikk påvist blant annet de ankende parters hytter og tomter samt strandstrekningen hvor de har hatt båtene liggende. De ankende parter v/advokat Stordrange har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Bruken av den aktuelle strandstrekningen til båtplass/båtopplag har vært jevn og vedvarende helt siden hyttene ble oppført, og den har vært utøvd i god tro og uten at grunneieren har fremkommet med noen innsigelser før sommeren 1992. Hytteeierne har oppfattet sine kontrakter slik at "rett til benyttelse av badestranden" også måtte omfatte båtplass/båtopplag, og har aldri vært i noen som helst tvil om dette.
Prinsipalt anføres at de ankende parter har en kontraktsfestet rett til å ha båtene liggende på stranden - dog begrenset til egne og familiemedlemmers båter slik det også fremgår av kontraktene, men uten noen andre begrensninger. Båtopplagsplass er noe annet enn båtfeste - rett til å ha båt på vannet med fortøyning i land. De ankende parter påstår ikke å ha båtfesterett.
Retten til bading følger av friluftsloven §8; det har derfor formodningen mot seg at uttrykket "badestranden" i kontraktene tar sikte bare på rett til bading. Det er 13 hytteeiere i området som har "badestrand-klausul" i sine kontrakter. Av disse sokner i hvert fall 3 (Cramer, Dietrichs/Heiberg og Schirmer/Ingjer) helt klart til Kolvika, som åpenbart må regnes som utmark i forhold til friluftsloven. Kontraktene er utformet av Petter Andvigs advokat.
Om tolkingen av "badestrand-klausulen" er vist til Huser: Avtaletolking 417 og 509 og Rt-1969-1. Om betydningen av Petter Andvigs og Gunnar Anviks etterfølgende opptreden, er vist til Huser l.c. 261 og 411. Det var foranledning til å reagere både i 1973 og i 1984-86, hvis Gunnar Anvik mente at benyttelsen av stranden som opplagsplass for båter var uhjemlet. Da han tilskrev samtlige hytteeiere med tilbud om plass i den planlagte båthavnen i Donnovall-bukta høsten 1973, nevnte han ikke noe om at hytteeierne i Kolvika urettmessig benyttet stranden der til båtopplag.
Subsidiært anføres at en rett som nevnt er ervervet ved hevd. Hevdstiden er 20 år, idet både båtene i seg selv og forskjellige monterte innretninger - vinsj, bolter etc. - har gitt tilstrekkelig varsel om hevdsbruken og dermed er å anse som "fast tilstelling" etter hevdsloven §8 første ledd. Det er om dette vist til RG-1976-163, Eidsivating lagmannsretts dom av 29. september 1989 i sak nr. 466/87, hl. nr. 723/87 og Falkanger: Tingsrett 231. Victoria Cramers far Hans Bjørn Svindland brukte stranden konsekvent som båtopplagsplass helt fra 1955-56. Det samme gjorde familien Dietrichs, og likeså Schirmer/Ingjers rettsforgjenger Olaf Malterud fra 1957. Familien Fiveland har hatt opptil 4 båter på stranden fra 1960. Familien Engh har jevnlig benyttet stranden til sin båt fra slutten av 1950-årene.
Svindland monterte vinsj på stranden omkring 1960, og den ble benyttet til å trekke opp både Svindlands båt og andre båter. Også skinner og tauverk har vært anbragt for samme formål. Familien Dietrichs monterte en bolt i fjellet som båten deres ble festet til når den lå på land. Både vinsjen, skinnene og bolten er faste tilstellinger i hevdsloven forstand, og påberopes som grunnlag for hevd fra samtlige ankende parters side. Prinsipalt mener imidlertid de ankende parter at båtene i seg selv må regnes som fast tilstelling.
De ankende parter har aldri vært i tvil om at de hadde rett til å benytte stranden slik de har gjort, og de er blitt bestyrket i sin oppfatning ved at Petter Andvig og senere Gunnar Anvik har opptrådt på en måte som de oppfattet som erkjennelse av at bruken var rettmessig.
En opprinnelig fremsatt atter subsidiær anførsel om at rett til å ha båtene liggende på stranden må anses ervervet etter reglene om alders tids bruk, ble frafalt under ankeforhandlingen.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Saksøkerne kjennes berettiget til å benytte stranden i Kolvika til opplagsplass/båtopplag for egne båter.
2. Saksøkerne tilkjennes omkostninger for herredsretten såvel som for lagmannsretten."
Gunnar Anvik v/h.r.advokat Stenberg-Nilsen har i hovedsak anført:
Larvik byretts dom menes å være riktig både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Kontraktene kan ikke forstås slik at de gir hytteeierne noen båtrettigheter. Heller ikke foreligger betingelsene for hevd av slike rettigheter. Det er tale om et klassisk tilfelle av "tålt bruk". Det var først ved Victoria Cramers brev av 24. juni 1992 Gunnar Anvik ble oppmerksom på at hytteeierne i Kolvika mente å ha båtrettigheter, og dette ble da omgående imøtegått.
Bruken av stranden i Kolvika til opplagsplass for båter har etterhvert tiltatt. De 6 saksøkerne har til tider hatt liggende opptil 9 båter på et begrenset område. Hvis også andre hytteeiere i området tiltar seg tilsvarende benyttelse av stranden, vil det gå ut over benyttelsen til andre formål som bading o.l. Når det ses hen til at det ble inngått et hundretalls kontrakter med "badestrand-klausul", må det være innlysende at det ikke kan ha vært meningen å gi samtlige rett til båtopplagsplass.
Hva hevd angår, er det her tale om 50 års hevdstid, jfr. hevdsloven §8 første ledd. Det foreligger ingen varig eller fast innretning som gir grunnlag for å fravike 50 årsregelen. Det er heller ikke spørsmål om slik nødvendig opplagsplass som omhandlet i hevdsloven §8 første ledd annet punktum - i hvert fall ikke etter at båthavnen i Donnovall-bukta ble anlagt i 1970-årene. Hevdsvilkåret aktsom god tro foreligger heller ikke. Det var ingen hytteeiere som påberopte seg "badestrandlausulen" som hjemmel for rett til båtplass på stranden da Anvik tilbød dem leie av plass i den planlagte båthavnen i Donnoval høsten 1973 - heller ikke de av de ankende parter som besvarte tilbudet.
Gunnar Anvik har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. De ankende parter tilpliktes å betale saksomkostniger for lagmannsretten til Gunnar Anvik."
Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, skal bemerke:
Hytteeiernes prinsipale anførsel, og - slik lagmannsretten har oppfattet dem - deres hovedanførsel i saken, er at "badestrand-klausulen" i kontraktene gjør deres bruk av stranden i Kolvika til båtopplag kontraktsmessig.
Som herredsretten finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å fortolke "badestrand-klausulene" slik. For det første taler ordlyden i kontraktene - uttrykket "badestranden" - imot at partene med dette har tenkt på benyttelse av stranden til slikt som opplagsplass for båter. Hvis meningen var å gi hytteeierne en alminnelig bruksrett til stranden, ville det språklig vært naturlig å bruke betegnelsen "stranden" og ikke "badestranden". Den omstendighet at det ikke, slik som i kjøpekontrakten mellom Petter Andvig og Jan Hysing om båtfeste, er forbeholdt anvisningsrett for strandeieren, trekker med tyngde i samme retning; det innebærer i tilfelle at et betydelig antall båter ville kunne henlegges fritt på de steder som var mest bekvemme for hytte- og båteierne, uten at strandeieren har forbeholdt seg rett til å regulere bruken. Hvis meningen var å gi hytteeierne og deres husstand båtopplagsrettigheter, ville det vært nærliggende å si noe om på hvilken strandstrekning vedkommende skulle ha slik rett - eventuelt å knytte retten til sted anvist av strandeieren. Slik "badestrand-klausulene" er formulert, synes de å gi alle hytteierne samme rettigheter på hele strandstrekningen som tilligger eiendommen Anvik. Det er av en viss betydning i denne forbindelse at kontraktene er skrevet av en advokat. Det er heller ingen logisk sammenheng i at rett til båtfeste nevnes særskilt i kontraktene, mens derimot båtopplag på stranden - som kan være til like stor ulempe for strandeierens egen bruk - eventuelt anses omfattet av en uspesifisert rett til å "benytte badestranden".
Den naturlige forståelse av "badestrand-klausulene" er etter lagmannsrettens mening at de bare tar sikte på å sikre hytteeierne og deres familier fri benyttelse av stranden i forbindelse med bading og tilknyttede aktiviteter. Som fremholdt av Anvik vil klausulene, også når de forstås med denne begrensning, ha reell betydning - både fordi de gir adgang til strandstrekninger på eiendommen som etter friluftsloven må regnes som innmark, og fordi de gir en sikkerhet mot senere tiltak fra strandeierens side som allemannsretten ikke gir. Det kan for øvrig se ut til at forholdet til allemannsretten ikke har vært vurdert særlig nøye i forbindelse med kontraktsformuleringene; i forannevnte kjøpekontrakt fra 1953 mellom Petter Andvig og Jan Hysing er det således tatt med en bestemmelse om at Hysings familie skal kunne drive sportsfiske i sjøen med kastesluk - en helt overflødig bestemmelse både etter dagjeldende og någjeldende regler om allemannsrett.
De ankende parter har subsidiært anført at de har ervervet sine påståtte rettigheter ved hevd. Lagmannsretten er kommet til at heller ikke dette ervervsgrunnlaget kan føre frem.
Lagmannsretten drøfter først spørsmålet om de ankende parter og deres rettsforgjengere kan sies å ha vært i aktsom god tro - et vilkår byretten har vurdert og ansett oppfylt.
God tro-vilkåret blir i denne saken et spørsmål om hytteeierne burde ha forstått at de ikke hadde noen båtopplagsrettigheter, jfr. hevdsloven §4 første ledd 2. punktum sammenholdt med §7 annet ledd. Noen positiv viten om at bruken var urettmessig, slik at hevd er utelukket etter §4 første ledd 1. punktum, har de ikke hatt. Det som er situasjonen, er at det ikke har vært noen foranledning til å reflektere over rettsgrunnlaget for bruken før i 1992. Hytteeierne har benyttet stranden etter behov. De har formodentlig, slik de selv sier, tatt det for gitt at ettersom bruk av båt inngikk i formålet med å oppføre hytte på stedet, måtte de kunne plassere båtene sine på stranden når de ikke var i bruk. Petter Andvig og senere Gunnar Anvik har sett at hytteeierne benyttet stranden på denne måten. De har unnlatt å fremsette noen innsigelser mot det, fordi bruken i 1960- og 1970-årene ikke kom i noen særlig konflikt med grunneierens egne behov og interesser. Spørsmålet må da bli om hytteeierne, hvis det i det aktuelle tidsrom hadde oppstått en situasjon som foranlediget en vurdering av rettsgrunnlaget for bruken, ville ha vært berettiget til å fortsette bruken som før i tillit til at den ikke kunne nektes - uten at en slik oppfatning måtte betegnes som uaktsom. Det er dette som etter lagmannsrettens mening ligger i hevdsloven krav til aktsom god tro, anvendt på et faktum som det foreliggende.
Det må for det første være klart at det å disponere en fremmed strandstrekning til båtopplag, er noe som krever tillatelse fra strandeieren, og ikke noe som enhver har anledning til. Tillatelse er nødvendig også i forhold til en strandeier som har solgt eller festet bort hyttetomter, når den strandstrekningen det er spørsmål om ligger utenfor tomtens grenser. Selv om det var en synbar forutsetning på kontraktstiden at hytteeierne mente å benytte båt under opphold på hyttene, kan ikke båtopplagsplass på stranden sies å ha vært noe som uten videre fulgte med tomter som ble utskilt uten egen strandlinje. Slik rett måtte da avtales særskilt. Å mene noe annet må i tilfelle karakteriseres som uaktsomt, og holder følgelig ikke i forhold til hevdsloven.
"Badestrand-klausulene" kan etter lagmannsrettens mening ikke sies å ha gitt forsvarlig grunnlag for noen oppfatning om kontraktsmessig rett til bruk av stranden til båtopplag. Det vises til bemerkningene foran om forståelsen av uttrykket "rett til å benytte badestranden." Det er ikke aktsomt når hytteeierne, slik de selv har forklart, har tatt det for gitt at en rett som er beskrevet slik gir adgang til å benytte stranden til båtopplag. Spørsmålet blir da om den omstendighet at det ikke har vært protestert mot bruken, har skapt en forestilling hos hytteeierne om brukens rettmessighet som gjør at de likevel må sies å ha vært i aktsom god tro med hensyn til sin rett. Noen annen basis for en slik forestilling enn manglende inngripen fra grunneierens side har de ikke hatt. På dette punkt står alle de ankende parter i stort sett samme stilling.
Etter lagmannsrettens mening kan Petter Andvigs og senere Gunnar Anviks passivitet ikke ha skapt noen slik berettiget forestilling hos hytteeierne. I en dom i Rt-1960-468 på 471 er et sammenlignbart tilfelle beskrevet slik: " - - det dreier seg om en bruk som grunneieren - under hensyn til at det var vanskelig for båteierne å finne annen brukbar havn - har tolerert i den utstrekning han fant det forenelig med bedriftens tarv til enhver tid." Denne beskrivelsen passer etter lagmannsrettens mening også på situasjonen i Kolvika i 1960- og 1970-årene. Det var naturlig å vise romslighet overfor hytteeierne så lenge disse ikke hadde noe tilbud om annen plassering av båtene enn på stranden i nærheten av hyttene, og så lenge bruken ikke var slik at den kom i konflikt med andre bruksinteresser. Det kunne ha stillet seg annerledes hvis Petter Andvig og/eller Gunnar Anvik hadde unnlatt å protestere mot bruken til tross for at de ville hatt en klar og synbar interesse i å få den bragt til opphør. I en slik tenkt situasjon, og hvis det forutsettes at hytteeierne var kjent med at deres bruk av stranden var i konflikt med eierens egne aktuelle bruksinteresser, ville passivitet lettere kunne bli oppfattet som en erkjennelse av manglende rett til å kreve båtene fjernet. Det er et rettspolitisk hensyn av vekt at det ikke bør være for risikabelt å vise toleranse med hensyn til bruk som ikke kommer i strid med egne behov og interesser, selv om bruken mangler rettsgrunnlag eller går noe lenger enn en streng fortolkning av rettsgrunnlaget leder til. Det er ingen som er tjent med en så streng aktivitetsplikt i slike forhold at det i praksis ikke blir rom for noen "tålt bruk". Det må bero på de konkrete omstendigheter om passivitet overfor uhjemlet bruk gir utøveren grunn til å tro at bruken utøves i kraft av en rett. Etter lagmannsrettens mening har strandeieren i Kolvika ikke hatt noen oppfordring til å foreta seg noe overfor hytteeiernes bruk av stranden til båtopplag før omkring det tidspunkt spørsmålet ble tatt opp, og i hvert fall ikke så tidlig at det kan bli spørsmål om hevd.
Lagmannsretten kommer etter dette - i motsetning til byretten - til at hevd er avskåret allerede på grunn av hevdsloven §4 første ledd 2. punktum. Hytteeierne har etter lagmannsrettens mening ikke hatt forsvarlig grunn til å tro at de hadde noen rett til å ha båtene sine på stranden. De kan da ikke hevde en slik rett uansett hvor lenge bruken har pågått, og det blir unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om hevdstiden i tilfelle ville vært 50 år eller om den ville vært 20 år for alle eller eventuelt bare for noen av hytteeierne.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste hva realitetsspørsmålet angår.
Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd bør de ankende parter tilpliktes å erstatte Gunnar Anviks saksomkostninger også i ankesaken, idet det ikke kan ses å foreligge slike særlige omstendigheter som kreves for å fravike hovedregelen. H.r.advokat Stenberg-Nilsen har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 27.870,- hvorav kr 27.000,- er advokatsalær og kr 870,- omkostninger. Retten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig. Domsavsigelsen er blitt forsinket - hovedsaklig på grunn av ferieavvikling.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Victoria Cramer, Bjørn Dietrichs, Britt Heiberg, Janne Schirmer, Frank Ingjer, Tøren Fiveland og Olav Abel Engh - en for alle og alle for en - kr 27 870,- tjuesjutusenåttehundreogsytti - til Gunnar Anvik innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.