RG-1996-615

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-09-25
Publisert:	RG-1996-615 (122-96)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Trøndelag jordskifterett Nr. 17/1982 O - Frostating lagmannsrett LF-1995-00145 A. (Se RG-1996-615)
Parter:	Ankende part. Melchior E. Tronshaug, Innset. Hjelpeintervenient: Anders M. Tronshaug, Innset (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård, Hamar). Motparter: 1. Signe Koppang, Moelv. 2. Ingebjørg Koppang, Moelv (Prosessfullmektig: Advokat Odd R. Tvedt, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Kjell Buer. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965) §2, Jordskifteloven (1979) §27, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, §77, §79

Saken gjelder spørsmålet om en fjerdepart av et større fjellsameie tilhører flere enn den ankende part, og i tilfelle med hvor store deler.

Gården Tronshaug, lnr 148 i daværende Kvikne tinglag av Østerdalens fogderi, besto ved matrikuleringen i 1827 av eiendom i nedre Innerdalen i nåværende Rennebu kommune og en sameieandel på 15/48 av lnr 39 Flommen. Flommen lå i øvre Innerdalen i nåværende Tynset kommune. Flommen var fra gammelt av et seterbol. Det som i dag er igjen av Flommen er et større fjellsameie kalt Innerdalen fjellsameie som er anslått til 70000 dekar.

Om bakgrunnen for denne sak vises det til Frostating lagmannsretts dommer av 27. september 1978 i ankesak nr 89/1977 og 9. desember 1986 i ankesak nr 137/1985. Ved 1978-dommen ble eiendomsgrensen mellom eiendommer i nedre Innerdalen i Rennebu og eiendommer i øvre Innerdalen i Tynset fastlagt. Ved 1986-dommen ble en del grenser for Innerdalen fjellsameie fastlagt. Dommen innebar at fjellsameiets grenser mot vest falt sammen med den i 1978 fastsatte grense mellom øvre og nedre Innerdalen. Dette innebar igjen at Innerdalen fjellsameie fremdeles omfattet det som var igjen av den gamle Tronshauggårdens andel i Flommen, kalt Tronshaug seterområde.

Lagmannsrettsdommen av 1986 var resultatet av en grensegangsak Anders E. Tronshaug begjærte i 1982 som eier av Tronshaug gnr 192 bnr 1, Lilleløenget gnr 192 bnr 3 og Tronseter Vestre gnr 192 bnr 10, alle deler av det gamle lnr 148. I 1988 ble grensegangsaken begjært utvidet til jordskifte og oppløsning av sameiet. Ved Frostating lagmannsretts kjennelse av 12. oktober 1992 ble det rettskraftig avgjort at jordskiftekravet skulle fremmes.

Det oppsto tvist om eierforholdet til Tronshaug seterområde, men det var enighet mellom partene om at Tronshaug seterområde samlet utgjør 25% av Innerdalen fjellsameie. Sør-Trøndelag jordskifterett avsa dom i tvisten 16. november 1994 med slik domsslutning:

"1. Sameieandelen i Innerdalen setersameie, mellom sameiepartene under gnr. 192, Tronshaug seterområde fordeles som foran beskrevet.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Innerdalen setersameie er det som i nærværende dom benevnes som Innerdalen fjellsameie, slik partene har gjort under ankeforhandlingen.

Den beskrivelse jordskiftedommen viser til, er gjengitt umiddelbart før domsslutningen. Den er sålydende:

"Fordelingen blir etter dette:

Melchior Tronshaug:

Tronshaug bnr. 1 11,71%

Lilleløenget bnr. 3 2,11% = 13,82%

Signe Koppang:

Haugenget bnr. 2 2,71%

Skjeftlien bnr. 4 2,41% = 5,12%

Ingebjørg Koppang:

Flonan bnr. 8 = 6,06%

Sum: 25,00%

Det bemerkes at bnr. 10s andel går inn under sameieandel til bnr. 1."

Melchior E. Tronshaug ("Tronshaug"), som eier av gnr 192 bnr 1, 3 og 10, har i rett tid erklært anke over jordskifterettens dom. Anken er rettet mot Signe Koppang, som eier av gnr 192 bnr 2 og 4, og Ingebjørg Koppang, som eier av gnr 192 bnr 8, for å få dom for at disse ikke er medeiere i fjellsameiet.

Signe Koppang og Ingebjørg Koppang (i fellesskap omtalt i det følgende som "Koppang") har i rett tid i tilsvar tatt til motmæle og samtidig erklært motanke for å få øket sine samlede eierandeler i fjellsameiet til 17,2%.

I ankeerklæringen var Anders M. Tronshaug, Melchior E. Tronshaugs sønn, oppført som hjelpeintervenient for faren, med samme prosessfullmektig. Det var ikke gitt noen begrunnelse for intervensjonen. Den er imidlertid ikke bestridt, og Anders M. Tronshaug behandles da som hjelpeintervenient, jf tvistemålsloven §77. Han har ikke gjort gjeldende at han er såkalt sterk hjelpeintervenient, jf tvistemålsloven §79.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 4. og 5. juli 1995. Ingebjørg Koppang og Anders M. Tronshaug møtte sammen med partenes prosessfullmektiger. Ingebjørg Koppang avga partsforklaring. Det ble ikke ført vitner. Det ble foretatt slike dokumentasjoner som fremgår av rettsboken.

Hjelpeintervenientens syn ble under ankeforhandlingen aldri presisert, og det legges til grunn at den ankende parts samtlige anførsler og prosesshandlinger er i overensstemmelse med hjelpeintervenientens syn. Hjelpeintervenienten vil derfor i det følgende ikke bli nærmere omtalt.

Melchior E. Tronshaug har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved jordskifterettens dom fikk Tronshaug tilkjent andel i fjellet svarende til ca 10000 dekar. Han mener å være eneeier av Tronshaug setersameie, altså 25% av hele Innerdalen fjellsameie, med andre ord andel tilsvarende vel 17000 dekar.

1. Til realiteten:

Når dokumentene tolkes i sin sammenheng, viser de at Koppang er uten andeler.

Av deklaratorisk bakgrunnsjus følger at andeler i utmarkssameie følger med ved utskillelse av selvstendig gårdsbruk, men ikke som her ved utskillelse til seter, jf Rt-1967-1479 og Rt-1975-1122. I slike tilfeller er det presumsjon for at seterrettigheter, men ikke rettigheter i fjellet, følger med, jf Rt-1981-191.

Når engsletter overdras til eiendom, følger heller ikke andel i fjellsameie med.

Frostating lagmannsretts dom av 15. oktober 1992 i sak 92181 A belyser seter- og engslettespørsmålet.

Det er ikke tvilsomt at engslettene i denne sak gjaldt begrensede arealer. Det fremgår klart av skylddelingsforretningen av 1857, der dette til dels er sagt rett ut, i motsetning til hvordan situasjonen var for Hauganseteren som ble fraskilt samtidig.

Flonan, bnr 8, ble tatt i bruk som seter. Det følger av at man var der med buskapen fra midten av juni til omkring midten av september. Dette er nettopp det som er typisk for seterdrift. At Koppang drev med leiedyr, var slett ikke uvanlig, og endrer ikke på situasjonen. Det endrer heller ikke noe på situasjonen at Koppang lot restaurere noen bygninger på Flonan.

Tronshaug avsluttet sin seterdrift i 1947. Det kan nok være noe spesielt å starte seterdrift i 1950-årene slik Koppang gjorde, men bedømt etter de alminnelige forhold i bygda, kan Flonan ikke anses som et selvstendig gårdsbruk.

Koppangs kjøp av gården Børli i Kvikne i 1956 bekrefter setersituasjonen. Det var på Børli familien skulle være bosatt. Veiforholdene frem til Flonan bekrefter også at det vanskelig kunne være tale om noe selvstendig gårdsbruk på Flonan. Det krevdes bygging av 4 km vei til sommerbruk, ca 15 km vei for vinterbruk.

I Koppangs konsesjonssøknad ved kjøpet av Flonan m.v. er det riktignok opplyst at han skulle drive eiendommen som gårdsbruk. Det måtte han. Hadde han sagt noe annet, ville han ikke ha fått konsesjon. Det kan ikke legges vekt på dette eller andre opplysninger i konsesjonspapirene. Verken skylddelingsdokumentet, skjøtet eller kjøpekontrakten bekrefter noe om at det er tale om selvstendig gårdsbruk.

Jordskifterettens dom av 1985, og lagmannsrettens overprøving av denne ved dommen i 1986, har knyttet fjellrettigheter til Flonan, men dette er ikke avgjørende. Og engslettene er ikke nevnt i sammenhengen. At de øvrige sameiere den gang anerkjente Koppang som sameier, kan ikke tillegges vekt.

2. Om rettskraften:

Lagmannsrettens dom av 1986 er ingen rettskraftig avgjørelse med hensyn til Koppangs mulige sameierett. Temaet i den saken var ikke å avgjøre hvem som var eier av tvistefeltet, ut over å ta stilling til om Anders E. Tronshaugs dødsbo var eneeier i tvistefeltet. Det var en grensegangsak og domskravet var grensefastsettelse. Det var ikke noe tema for lagmannsretten å avgjøre hvem som var medeiere i det eventuelle sameie Tronshaug seterområde.

Prejudisielle drøftelser i dommen er ikke avgjørende. Domsslutningen fastsetter ikke hvem som er medeiere. Når domsslutningen omtaler "fjellsameiet i Flommen tilhørende sakens samtlige parter", er dette ingen avgjørelse i seg selv, kun en henvisning til fjellsameiet. Noe annet ville ha vært å gå utenfor sakens gjenstand. Det kan ikke presumeres at en domstol har gått utenfor det den er bedt om å avgjøre.

3. Om delingsforholdet:

Sameieloven §2 annet ledd og jordskifteloven §27 oppstiller samme regel. Her er det sameieloven §2 annet ledd som skal anvendes.

Rettspraksis stiller strenge krav til avvik fra normen om deling etter skatteskylden slik den var da sameieforholdet oppsto. I denne sak er det ikke grunn til avvik.

Hvis engslettene tilkjennes andeler, må disse beregnes i forhold til skylden slik den ble fastsatt ved fradelingen i 1857. I motsatt fall må andelene beregnes etter skylden slik den var ved fradelingen av Flonan i 1950, såfremt Flonan anerkjennes som andelshaver.

Det er helt irrelevant å ta hensyn til skyldsettingen av bnr 10, da dette bruksnummer ble fradelt i 1952.

Den tekniske beregningsmåte i jordskifterettens dom er for så vidt korrekt. Det ville dog ha vært naturlig å si at andelen tilhørte bnr 10 direkte, ikke via bnr 1. Bnr 10 har overtatt alle fjellrettigheter fra bnr 1.

Den nedlagte påstand er å betrakte som en maksimalpåstand, slik at det subsidiært må tilkjennes en mindre andel.

Melchior E. Tronshaug har under ankeforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

"1. Melchior E. Tronshaug er for sine eiendommer gnr. 192 bnr. 3 og 10 i Rennebu eier av 25% av Innerdalen fjellsameie.

2. Melchior E. Tronshaug tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Signe Koppang og Ingebjørg Koppang har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

1. Til realiteten:

Flommen var en seterdal, med setre primært for Kviknegårdene. Ved Ole Tronshaugs erverv av seter i 1820 fikk han sameie i fjellet. Fjellsameiet har basis i setereiendommene, ikke i gårdene nede i Kvikne eller Innset.

Hadde man seterrett, var det ikke omtvistet at man også hadde andel i fjellet. Det er ikke grunnlag for anførselen om at det trengtes eiendom for fast bosetting for at det skulle være andeler i fjellet.

Lagmannsretten avgjorde i 1986 rettskraftig at Koppang gjennom sine eiendommer, både Flonan og engslettene, var medeiere i fjellet, jf nedenfor. I hvert fall har dommen betydelig beviskraft.

Når en seter overdras, medfølger alle rettigheter, følgelig også rettighetene i fjellet.

Da Jens Koppang i 1950 kjøpte bnr 2, 4 og 8, ble han medeier i fjellet. Han kjøpte for å drive jordbruk.

Ved overføringen i 1950 ble ikke noe holdt tilbake av de rettigheter engslettene hadde. Hvis engslettene ikke allerede fra tidligere innebar full eiendomsrett til selve engsletteområdet, var det i hvert fall situasjonen ved salget i 1950, og de tilliggende rettigheter disse da hadde, fulgte følgelig med, også rettighetene i fjellet.

Det gjøres likevel gjeldende at engslettene allerede fra utskillelsen i 1857 må regnes å være tillagt medeiendomsrett i fjellet. Med engslettene fulgte det rett til mosetak og en del slått utenfor egen grunn. Det er riktig det som lagmannsrettsdommen av 1978 uttrykker på 24 om "bruksutøvelse i felles utmark". Dette er uttrykk for det samme syn.

De av Tronshaug påberopte dommer i Rt-1967-1479 og Rt-1975-1122 er uten relevans. Om en seter selges, følger de tilliggende rettigheter med.

2. Om rettskraften:

Man må se på sammenhengen mellom påstander og domsslutning. Koppangs påstand for lagmannsretten i 1986 gikk nettopp på at Koppangs eiendommer alle var sameieberettigede. Det var nettopp dette lagmannsretten entydig fastslo, både for Signe Koppang og Ingebjørg Koppang. I begynnelsen var domskravet grensefastleggelse, men etter hvert kom også til spørsmålet om hvem som var parter i sameiet.

3. Om delingsforholdet:

Forholdet til bnr 10 kan bare fastlegges om man tar hensyn til skylddelingen i 1952. Det var da bnr 10 formelt ble fradelt og gitt egen skatteskyld. Det må regnes som om sameieforholdet oppsto i 1952. Beregningen vil da gi 17,2 prosentandeler til Koppang og 7,8 prosentandeler til Tronshaug av de 25% som tilkommer Tronshaug seterområde.

Hvis man ikke tar utgangspunkt i skyldsettingen av bnr 10 i 1952, men beregner ut fra tidligere skatteskyld for bnr 1, gjør man den feil at det øvrige av bnr 10, nemlig eiendom i nedre Innerdalen, i Innset, regnes med. Det blir galt. Det er den gamle Flommeneiendommen som er utgangspunktet for sameiet.

Den nedlagte påstand er å betrakte som en maksimalpåstand, slik at det subsidiært må tilkjennes mindre andel.

Signe Koppang og Ingebjørg Koppang har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Gnr. 192, bnr. 2, 4 og 8' samlede eierandel i Innerdalen fjellsameie fastsettes til 17,2%.

2. Ingebjørg og Signe Koppang tilkjennes sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

1. Om bnr 2 Haugenget og bnr 4 Skjeftlien har rettigheter i fjellet:

I jordskifterettens dom er det redegjort for de berørte eiendommer, jf 60-61 i jordskifterettens rettsbok. Det vises til dette. Partene i denne sak er altså på den ene side Melchior E. Tronshaug som eier av gnr 192 bnr 3 Lilleløenget og bnr 10 Tronseter Vestre, og på den annen side Signe Koppang som eier av gnr 192 bnr 2 Haugenget og bnr 4 Skjeftlien, og Ingebjørg Koppang som eier av gnr 192 bnr 8 Flonan.

Ved den i jordskifterettens dom 60 refererte skylddelingsforretning av 9. september 1857 ble blant annet bnr 2 Haugenget og bnr 4 Skjeftlien utskilt fra Tronshaug. De ble kalt engstykker, altså engsletter. Haugenget ble uttrykkelig ikke gitt rettighet i skog og mark eller havnegang, bortsett fra havning for én hest. For bnr 3 Lilleløenget og bnr 4 Skjeftlien, som ble fraskilt samtidig, er intet uttrykkelig sagt om slike rettigheter. Derimot heter det om "Hougansæteren", som også ble fraskilt samtidig, at den tilkom forholdsmessig andel i fellesskapets skog, mark og havnegang.

Det er opplyst at disse tre engsletter og seteren på begynnelsen av 1900-tallet igjen kom under Tronshaug. Som redegjort for i jordskifterettens dom på 61 ble Haugenget og Skjeftlien i 1950 solgt til Jens Koppang sammen med bnr 8 Flonan, som ble utskilt samme år.

Det er på det rene at Jens Koppang overtok de to engslettene med de rettigheter som fulgte disse. Det er ikke grunnlag for å hevde at disse rettighetene var andre enn de som fulgte av utskillelsen i 1857. Rettighetene har ikke forandret seg selv om engstykkene en tid har vært under samme eier som hovedbølet.

Spørsmålet blir da om engslettene Haugenget og Skjeftlien i 1857 fikk rettigheter i fjellet.

Engslettene var slåtteteiger. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for at eiendomsretten til disse teiger skulle omfatte rettigheter ut over disse teigers egen grunn, om det ikke var uttrykkelig sagt. Når Hauganseteren som seter i 1857 fikk andel i fellesskapet, mens noe slikt ikke var nevnt for engslettene, tyder det på at engslettene ikke fikk andel i fellesskapet. Når det dessuten ved fraskillelsen i 1857 for det første engslettet, Haugenget, uttrykkelig er sagt at dette ikke fikk andel i fellesskapets skog, mark og havnegang, anser lagmannsretten det som sikkert at engslettene ikke fikk andel i fellesskapet. For øvrig viser lagmannsretten til 24 i den foran omtalte lagmannsretts dom av 27. september 1978 om Kjerringenget og Kaldenget, med en drøftelse som også i det vesentlige passer for Haugenget og Skjeftlien.

2. Om bnr 8 Flonan har rettigheter i fjellet:

Bnr 8 Flonan ble i 1950 utskilt fra bnr 1 Tronshaug, for sammen med Haugenget og Skjeftlien og en teig fra en annen gård, gnr 80 bnr 24 Hestmoteigen, å selges til Jens Koppang.

Lagmannsretten er enig i lagmannsrettens premisser i dommen av 9. desember 1986 44, referert i jordskifterettens dom på 64. Flonan ble utskilt med det for øye at det skulle tjene som selvstendig bruk, og dannet i realiteten et selvstendig næringsgrunnlag for Jens Koppang. Han drev med kuer, sauer og griser, også med leiekyr, hver sommer. Han oppførte bygninger til dette bruk. Han anla etter hvert traktorvei helt frem. For lagmannsretten fremstår det som det eneste naturlige å legge til grunn at hovedbølets rettigheter ble forholdsmessig overført til det utskilte bruk. Det synes klart at begge parter var innforstått med at utskillelsen her var til gårdsbruk. Som påpekt av lagmannsretten i 1986 fikk Flonan da også beiterett i fjellet. Dette støttes av opplysninger gitt i konsesjonssøknaden av 16. september 1950, undertegnet av kjøper og selger. Der er spørsmålet om eiendommen har "fjellstrekning" besvart med ordene "tilstøtende beitestrekkning". Spørsmålet om hvilke rettigheter som tilligger eiendommen, er besvart med "Jaktrett og rett til mosetak i det tilstøtende fjell".

Tronshaug har under henvisning til rettspraksis gjort gjeldende at andel i rettigheter ikke anses å følge med når det bare fraskilles til seter. Hvis rettigheter skal følge med, må utskillelsen være til selvstendig gårdsbruk. Som utgangspunkt er nok dette riktig, men bnr 8 Flonan oppfattes å stå i en mellomstilling, og den konkrete vurdering fører til at Flonan anses å ha andel i hovedbølets rettigheter.

3. Andelenes størrelse:

Flonan ble utskilt i 1950. Hovedbølets skyld var før utskillelsen på 2,93 skyldmark. Flonan fikk seg tildelt 1,00 skyldmark av denne. Etter sameieloven §2 annet ledd skal forholdstallet regnes etter skatteskylden på den tid sameieforholdet oppsto. Sameieforholdet oppsto ved utskillelsen i 1950. Dette gir Ingebjørg Koppang en andel på 8,53% av Innerdalen fjellsameie, mens Tronshaug får 16,47% av samme. Det følger av drøftelsen ovenfor at Signe Koppang ikke har noen andel i Tronshaug seterområde. Partene er enige om at det ikke er andre sameiere i Tronshaug seterområde.

Lagmannsretten kan ikke se noe grunnlag for Koppangs anførsel om at fradelingen av bnr 10 i 1952 kan ha noen betydning for delingsforholdet. Det er skatteskylden slik den var i 1950 som er avgjørende. Noe annet delingstall er ikke kjent. Skulle det ha vært noe annet delingstall, måtte det ha skrevet seg fra forhold i 1950 eller tidligere. Etter at Flonan ble utskilt med sine tilhørende rettigheter, kan ikke en senere deling av resteiendommen påvirke omfanget av disse rettigheter.

4. Om rettskraftvirkninger av lagmannsrettsdommen fra 1986:

Lagmannsretten er ikke enig med jordskifteretten i at lagmannsretten i 1986 med bindende virkning tok stilling til om Koppang var medeier i fjellet. Den sak lagmannsretten avgjorde i 1986, gjaldt grensefastsettelse. Det var bare grensene det ble gitt dom for. Når det i domsslutningen fra 1986 er tale om "fjellsameiet i Flommen tilhørende sakens samtlige parter på den ene side", er det nærliggende å anta at uttrykksmåten er brukt fordi både de ankende parter og ankemotparten Anders E. Tronshaugs dødsbo hørte til på den ene siden av grensen, selv om dødsboet, og bare dette, også hørte til på den andre siden av grensen. Av jordskifterettsdommens gjengivelse på 64 av 44 i lagmannsrettsdommen av 1986 kan det nok se ut som om lagmannsretten den gang hadde en klar oppfatning av at eieren av Flonan var sameier i fjellet. Slik saken lå an, var dette likevel bare en prejudisiell stillingtagen.

Ved drøftelsen av dette punkt i lagmannsrettsdommen av 1986 er engslettene ikke nevnt. Lagmannsretten i nærværende sak kan ikke se at det for disse er tatt noe prejudisielt standpunkt, og slett ikke truffet noen bindende avgjørelse. Anførselen om at engslettespørsmålene allerede er avgjort i 1986, slik at disse ikke reelt kan prøves nå, fører derfor ikke frem.

5. Om domsslutningens utforming i forhold til påstandene:

Tronshaug har vedrørende hovedanken i sin endelige påstand bedt om dom for at han eier 25% av Innerdalen fjellsameie. Han har ikke formulert særskilt påstand i forhold til motanken, men han har gjort det klart at hans påstand er å anse som en maksimalpåstand, slik at han subsidiært ber om å bli tilkjent en mindre del. Tronshaug vil i overensstemmelse med dette bli tilkjent 16,47% av Innerdalen fjellsameie.

Koppang har i tilsvaret/motanken i fellesskap nedlagt påstand om en samlet eierandel for sine tre bruksnumre på 17,2%. De har opprettholdt dette under ankeforhandlingen. De har på samme måte som Tronshaug presisert at de subsidiært ber om å bli tilkjent en mindre del.

Da resultatet av denne sak blir at Signe Koppang for bnr 2 og 4 ikke tilkjennes noen andel, mens Ingebjørg Koppang for bnr 8 tilkjennes 8,53%, velger lagmannsretten å uttrykke dette separat i to forskjellige punkter i domsslutningen. Det vil virke unaturlig å si at de er sammen om å eie andelen.

6. Om saksomkostninger:

Ingebjørg Koppang og Signe Koppang har opptrådt i fellesskap og nedlagt felles uspesifisert påstand. I saksomkostningssammenheng behandles de derfor som én part.

Tronshaugs hovedanke har delvis ført frem. Den er i forhold til tvistemålsloven §174, jf §180 annet ledd, dels vunnet og dels tapt. Etter hovedregelen i §174 vil saksomkostninger ikke bli tilkjent for denne del av saken.

Koppangs motanke har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Koppang omkostningene ved denne del av saken. Således tilkjennes Tronshaug erstatning for nødvendige omkostninger ved motanken, jf tvistemålsloven §176.

Tronshaug har oppgitt sine samlede omkostninger til kr 60.521,- hvorav kr 40.000,- er salær til prosessfullmektigen. Han har videre oppgitt at en fjerdedel av disse samlede omkostninger gjelder motanken, altså kr 15.130,-. Lagmannsretten finner ikke at dette beløp står i rimelig forhold til det arbeide motanken har nødvendiggjort. Motanken gjaldt spørsmålet om hvordan fordelingsprosenten skulle beregnes. Dette var en ganske liten del av den totale sak. Et rimelig salær for denne del settes skjønnsmessig til kr 5.000,-. Omkostningene for øvrig, bortsett fra Tronshaugs ankegebyr som er motanken uvedkommende, er totalt oppgitt til kr 8.396,-. Av disse godtas skjønnsmessig kr 1.000,- å gjelde motanken. For motanken vil Tronshaug således bli tilkjent saksomkostninger med kr 6.000,-. Hjelpeintervenienten har ikke påstått seg tilkjent, og antas heller ikke å ha hatt, saksomkostninger.

Jordskifteretten tilkjente ikke saksomkostninger. Lagmannsretten finner at denne avgjørelse bør bli stående.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Melchior E. Tronshaug er for sine eiendommer gnr 192 bnr 3 Lilleløenget og bnr 10 Tronseter Vestre i Rennebu eier av 16,47% av Innerdalen fjellsameie.

2. Ingebjørg Koppang er for sin eiendom gnr 192 bnr 8 Flonan i Rennebu eier av 8,53% av Innerdalen fjellsameie.

3. Signe Koppang er for sine eiendommer gnr 192 bnr 2 Haugenget og bnr 4 Skjeftlien ikke eier av noen del av Innerdalen fjellsameie.

4. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens post 2, stadfestes.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke i anledning av hovedanken.

6. I anledning av motanken betaler Signe Koppang og Ingebjørg Koppang, en for begge og begge for en, saksomkostninger til Melchior E. Tronshaug v/advokat Karl Arne Utgård, Hamar, 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.