RG-1996-785

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-17
Publisert:	RG-1996-785 (144-96)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 94-00965 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00084 A (Se RG-1996-785)
Parter:	Ankende part: Kommunal Landspensjonskasse (Prosessfullmektig: Advokat Christian Solemslie). Ankemotpart: Blå Kors Sørlandet krets (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr. Haanes).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann Lagdommer Inge Hobæk Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Panteloven (1980) §2-7

Saken gjelder spørsmålet om hvem som er rette debitor etter to lån på til sammen kr 4000000,-, som Kommunal Landspensjonskasse, heretter kalt KLP, innvilget i 1990 i forbindelse med utbygging og modernisering av kurstedet/feriestedet Skjærgårdsheimen på Flekkerøya i Kristiansand kommune.

Blå Kors Sørlandet krets, heretter kalt kretsen, ved kretsleder Olav Haavorstad sendte i brev av 28. september 1989 søknad om lån til KLP. Lånet skulle benyttes til istandsetting og nybygging på en del av kretsens område, Skjærgårdsheimen. Utbyggingen var kostnadsberegnet til kr 4000000,-.

Kretsen besluttet i oktober 1989, etter forutgående utredning, å skille Skjærgårdsheimen ut fra kretsens øvrige eiendommer ved å opprette et eget aksjeselskap. I referat fra styresak 64/89 heter det blant annet: "Kretsstyret gir Skjærgårdsheimens styre videre fullmakt til å danne et aksjeselskap av Skjærgårdsheimen. Dessuten til å foreta alle de forretningsmessige transaksjoner som er nødvendig for å gjennomføre prosjektet hurtigst mulig. Det gjelder også evt. engasjement/tilsetting av daglig leder. Det gis også fullmakt til opptak av nødvendige lån samt pantsetting av eiendommen innenfor rammen av 4.5 mill kr "

I styremøte den 8. november 1989 ble det i sak 76/89 fattet følgende vedtak: "Området som omfatter hovedbygg samt nybygg med et tillegg på 5 meter skilles ut som eget bruksnr. og eies av Skjærgårdsheimen A/S. Forslaget til vedtekter for aksjeselskapet vedtas. Nåværende styre fortsetter som styre for Skjærgårdsheimen A/S. Styret får fullmakt til å pantsette eiendommen slik at de nødvendige lån på inntil kr 4,5 mill.kr kan gjennomføres. Festeavgift settes til kr 3000,- pr. år - indeksregulert. Festetid er 30 år." Området som ifølge vedtaket skulle skilles ut var på ca 5 dekar.

Selskapet Skjærgårdsheimen AS ble stiftet den 2. januar 1990 og registrert i foretaksregistret den 9. juni 1990. Selskapet omfattet bygningsmassen Skjærgårdsheimen samt festerett til gnr. 3 bnr. 157. Hjemmelen til tomten skulle også overføres til selskapet, men dette ble aldri gjort.

Kredittavdelingen i KLP innvilget den 19. januar 1990 et lån på kr 4000000,-, under forutsetning av at det lå innenfor 60% av godkjent lånetakst. Aksept av lånetilbudet ble oversendt med brev av 31. januar 1990. På grunn av at kun kr 3900000,- lå innenfor lånetaksten, ble lånet splittet opp i 2 lån på henholdsvis kr 3900000,- og kr 100000,-. Det siste lånet hadde høyere rente. Lånene ble utbetalt den 25. juli 1990.

Skjærgårdsheimen AS ble slått konkurs den 11. august 1993. Bostyret abandonerte boets faste eiendom, som den 15. juli 1994 ble overtatt av Jens Stray og Bjarne Fjelldal for kr 1200000,-. Kretsen som var hjemmelshaver sto som selger, men kjøpesummen ble innbetalt til KLP.

Ved stevning av 1. juli 1994 til Kristiansand byrett reiste KLP søksmål mot kretsen med krav om betaling av utestående etter de to lånene. Kravet var begrunnet med at låneavtalen var inngått mellom KLP og kretsen, og at pantobligasjonene, hvor Skjærgårdsheimen AS var oppført som skyldner, ikke representerte noen endringsavtale. Uansett måtte pantobligasjonene slik de fremsto undertegnet av Haavorstad tolkes dithen at det var kretsen som sto som debitor. KLP hadde aldri akseptert noe debitorskifte. Subsidiært ble det anført at kretsen hadde forledet KLP til å utbetale lånet til et aksjeselskap som ikke var kredittvurdert. Kretsen hadde dermed opptrådt erstatningsansvarlig.

Kretsen påsto seg frifunnet med den begrunnelse at det hele tiden hadde vært en forutsetning at Skjærgårdsheimen AS skulle være debitor for lånet. Det var derfor heller ikke aktuelt med debitorskifte. Erstatningskravet ble avvist som grunnløst.

Kristiansand byrett avsa den 9. november 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Blå Kors Sørlandet krets frifinnes.

2. Kommunal Landspensjonskasse dømmes til å betale Blå Kors Sørlandet krets' saksomkostninger med kr 45.400,- - førtifemtusenfirehundre -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av dommen.

KLP har den 3. januar 1995 anket byrettens dom inn for Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Blå Kors Sørlandet krets har imøtegått anken ved tilsvar av 26. januar 1995.

Ankeforhandling ble holdt den 3. og 4. oktober 1995 i Skien. For KLP møtte fagkonsulent Terje Økland, som avga forklaring. For kretsen møtte kretsleder Reidun Dvergsnes, men uten å avgi forklaring. I tillegg ble avhørt seks vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Kommunal Landspensjonskasse har i det vesentlige anført:

KLP er uenig i byrettens bedømmelse av både de faktiske og rettslige forhold, idet retten har kommet til at det ikke har skjedd et debitorskifte, og at Skjærgårdsheimen AS er rette debitor etter lånene. For KLP fremstår det direkte ulogisk når byretten legger til grunn at det ikke har skjedd et debitorskifte, når den samtidig innledningsvis i sine premisser legger til grunn at lånetilbudet og aksepten skjedde mellom KLP og kretsen.

Låneavtalen er inngått mellom KLP og kretsen. Dette fremgår klart av tilbudsbrevet fra KLP til kretsen av 19. januar 1990, hvor det blant annet heter: "Det ytes Blå Kors, Sørlandet Krets et 1. prioritets pantelån på kr 4000000,- til finansiering av utbygging ved Skjærgårdsheimen, Flekkerøy." Tilbudet ble akseptert i brev av 31. januar 1990 undertegnet av kretsleder Olav Haavorstad. Her nevnes det ikke noe om at det var stiftet et aksjeselskap, og at dette skulle være debitor for lånet. På bakgrunn av at aksjeselskapet ble stiftet den 2. januar 1990, hadde det vært naturlig å nevne det i dette brevet. Heller ikke i telefonsamtaler mellom partene har det kommet opplysninger om at man ønsket et aksjeselskap som debitor. Det er således ikke korrekt at Haavorstad skal ha gitt opplysning om dette i telefonsamtale med KLP den 31. januar 1990.

Det bestrides ikke at det innad i kretsen var meningen at et aksjeselskap skulle stiftes og stå som debitor for lånet i KLP. Dette har imidlertid aldri kommet til uttrykk overfor KLP. Kretsen må derfor selv bære ansvaret for dette. Kretsen betraktet Skjærgårdsheimen som en stat i staten, og dette har satt sitt preg på hele saksbehandlingen.

Avtalens innhold er klart definert i tilbud og aksept. På dette grunnlag foreligger det en bindende avtale. Alt som har skjedd etter inngåelsen av avtalen har dreidd seg om gjennomføring av avtalen. Den eneste endring som har funnet sted er en splitting av lånene på grunn av at lånetaksten ikke var høy nok til at hele lånet kom inn under 60% av taksten. Det forhold at Skjærgårdsheimen AS er nevnt i brev av 15. juni 1990 kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt i tvisten. Det samme gjelder det forhold at den første pantobligasjon var undertegnet av Skjærgårdsheimen AS som skyldner og av kretsen som hjemmelshaver. Pantobligasjonen var ikke låneavtalen. Dens eneste formål er å skaffe et tvangsgrunnlag for lånet. Det er derfor ikke avgjørende for debitorforholdet hva som står på obligasjonen. De to nye obligasjoner er utfylt med AS'et som skyldner, men undertegnet av Olav Haavorstad for kretsen. Det er underskriften som representerer den viljeskapte akt. Det anføres derfor at kretsen under alle omstendigheter fremstår som skyldner etter obligasjonene. Ingen av pantobligasjonene er for øvrig utfylt av KLP.

KLP er ikke blind for at man selv burde ha oppdaget uklarhetene i obligasjonene. Det hadde også vært naturlig å reagere på AS'et som dukket opp i brev. Det er imidlertid forklarlig av flere årsaker. Blant annet var det Haavorstad som hele tiden frontet utad. AS ble tilføyd etter det tidligere navnet, og det var da ikke lett å se forskjellen. Det var ingenting i forbindelse med utbetalingen som tilsa at beløpet skulle utbetales til et aksjeselskap. Dessuten var depotavdelingen i KLP, som behandlet saken etter inngåelse av låneavtalen, helt uforberedt på en så atypisk hendelse. Dette forhold kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt i tvisten.

Kretsen burde dessuten ha forstått at det å bringe inn en ny debitor hadde trengt en helt ny vurdering av saken. KLP ville ikke ha ydet noe lån til AS'et uten selvskyldnerkausjon fra kretsen. Fra KLP's side er det ikke gitt noe samtykke til debitorskifte, jfr. panteloven §2-7. KLP har heller ikke ved passivitet godkjennt en ny debitor. Det skal etter teori og praksis mye til at en part ved passivitet kan sies å ha godtatt en ny part. Det er her av betydning at KLP ikke har plikt til å godta en ny debitor. KLP har heller ikke utvist noen aktivitet som viser at de har godtatt AS'et som debitor. KLP har aldri fått klar beskjed og oppfattet aldri at det forelå et slikt ønske. En rett kan ikke gå tapt ved passivitet med mindre det foreligger et helt klart grunnlag for å reagere. Det forhold at KLP ikke reagerte på uklarhetene i brev og obligasjoner er absolutt ikke en passivitet som kan føre til tap av rettigheter. Dette gjelder desto mer som kretsen selv har skylden for uklarhetene. Dessuten ble lånebeløpet utbetalt til kretsen og ikke til AS'et.

Det kan heller ikke tillegges vekt at KLP meldte kravet i konkursboet. Dette skjedde etter en telefon fra boet med oppfordring om å sende fordringsanmeldelse. En slik ble sendt i Terje Øklands fravær.

KLP har blant annet vist til Rt-1980-1109.

KLP har for lagmannsretten frafallt den subsidiære anførsel om erstatningsansvar.

KLP har lagt ned slik påstand:

"1. Blå Kors Sørlandet krets betaler til Kommunal Landspensjonskasse utestående etter lån nr 010315111 og lån nr 030315112 med kr 4.076.084,- med tillegg av 12% rente av kr 5.276.084,- fra 15. juni 94 til 15. juli 94, og 12% rente av kr 4.076.084 fra 16. juli 94 til betaling skjer.

2. Kommunal Landspensjonskasse tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Blå Kors Sørlandet krets har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig både hva angår bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Kretsen har under forhandlingene om lånet orientert KLP både muntlig og skriftlig om at Skjærgårdsheimen AS skulle stå som låntaker. Under enhver omstendighet ble dette gjort klart for KLP i god tid før utbetalingen av lånet fant sted.

Høsten 1989 vedtok kretstyret å skille ut Skjærgårdsheimen fra kretsens øvrige eiendommer og danne et eget aksjeselskap, Skjærgårdsheimen AS. Formålet med dannelse av et aksjeselskap var naturligvis å begrense ansvaret i forbindelse med den økonomiske innsatsen ved utbygging og drift av stedet. Det har hele tiden vært meningen at As'et skulle stå som debitor for lånet som ble opptatt i KLP. Sikkerhet for lånet skulle være eksisterende bygg og nybygg samt en passende tomt rundt bygningene, som skulle fradeles.

Det ble allerede senhøsten 1989 meddelt KLP telefonisk at Skjærgårdsheimen AS under stiftelse skulle stå som debitor for lånet. I januar 1990 ble det meddelt telefonisk at tomten rundt Skjærgårdsheimens eksisterende bygg samt nybygg skulle være sikkerhet for lånet. Tomten ville imidlertid kun bli på ca 5 dekar, og ikke 28 mål som angitt i søknaden. Det ble også her sagt at AS'et skulle stå som debitor for lånet. Dette fremgår forutsetningsvis av brev av 31. januar 1990 fra Haavorstad til KLP.

I brev av 15. juni 1990 til KLP er Skjærgårdsheimen AS uttrykkelig nevnt. Dette brevet kan vanskelig forstås på annen måte enn at AS'et er debitor. Haavorstad skrev under som leder for styret. Dessuten fulgte som vedlegg til brevet blant annet firmaattest for Skjærgårdsheimen AS samt tinglyst midlertidig delingsbrev. Vedlagt var også pantobligasjon pålydende kr 4.000.000,-, utfylt med Skjærgårdsheimen AS som skyldner, og undertegnet av AS'et som skyldner og kretsen som hjemmelshaver. Hensikten med å vedlegge firmaattesten var naturligvis å gi opplysninger om den som på pantobligasjonen sto oppført som skyldner.

Det erkjennes at Haavorstad ikke alltid var klar nok i sondringen mellom kretsen og AS'et. Brevet av 15. juni 1990 samt vedleggene var imidlertid ikke til å misforstå, og ansvarlige personer i KLP burde ha gjort seg tanker om hvorfor firmaattesten for AS'et var vedlagt. Det eneste man reagerte på i KLP, da man fikk pantobligasjonen og de øvrige dokumenter i hende, var at sikkerheten ikke var god nok. Det viste seg at kun kr 3,9 mill. lå innenfor 60% av taksten. KLP har ansvaret for å kontrollere at pantobligasjonen er utfylt i samsvar med det som KLP mener er avtalt. Dette gjelder selv om KLP ikke har utfylt obligasjonen, noe som antakelig er tilfellet her. Det samme må gjelde de to nye obligasjoner som ble utstedt på grunn av splitting av lånet. Også her er AS'et oppført som skyldner. Haavorstad undertegnet de to obligasjonene på tinglysningskontoret. Han tenkte kun på at disse skulle erstatte den tidligere obligasjon som var undertegnet og tinglyst. Han mente derfor at han undertegnet på vegne av AS'et.

Den første pantobligasjon ble i slettet stand returnert til AS'et, jfr. minibrev fra Morten Sandberg i KLP adressert til Skjærgårdsheimen AS, datert 30. juli 1990. Her ble det også opplyst at nye obligasjoner var besørget tinglyst.

Avtalen må tolkes med utgangspunkt i kontakten mellom partene helt fra søknaden og til utbetalingen av lånet fant sted. Man må se på hele avtalesituasjonen, partenes forutsetninger samt den skriftlige dokumentasjon. KLP har gjennom det totale innholdet i den inngåtte avtalen akseptert at AS'et og ikke kretsen skulle være debitor for lånene.

KLP må som den kyndige part ha hovedansvaret for å uttrykke seg klart, der det foreligger uklarhet. Dessuten må KLP bære ansvaret for alle uheldige følger av interne rutiner. Før utbetaling av lånene hadde KLP mottatt et omfattende skriftlig materiale som klart indikerte at Skjærgårdsheimen AS anså seg selv som debitor. KLP hadde derfor enhver foranledning til å avklare spørsmålet om hvem som var rette debitor. KLP har således både gjennom konkludent adferd og/eller passivitet akseptert AS'et som debitor.

Det avvises at det skal ha skjedd et debitorskifte. Avtalen er inngått med AS'et som debitor, og det har således ikke vært aktuelt med et debitorskifte. Panteloven §2-7 er for øvrig ikke anvendelig på forholdet. Det er ikke tale om avhendelse av fast eiendom.

Blå Kors Sørlandet Krets har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Blå Kors Sørlandet krets tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Inge Hobæk og Erling Strand, har funnet avgjørelsen tvilsom, men har kommet til samme resultat som byretten. Flertallet skal bemerke:

Flertallet ser ikke bort fra at begge parter, da den første kontakten fant sted i september 1989, anså kretsen som debitor etter det omsøkte lån, men finner dette, ut fra det som senere passerte, ikke å være avgjørende for saken. Flertallet finner at den senere utvikling på flere måter anga AS'et som debitor i avtaleforholdet. KLP var klar over at man var i ferd med å stifte et aksjeselskap, og en vurdering av det senere hendelsesforløp og kontakter mellom partene må føre til at endelig avtale anses inngått mellom KLP og AS'et.

Olav Haavorstad, som var leder for kretsen og leder for styret i Skjærgårdsheimen, foretok den første henvendelse til KLP høsten 1989. Aksjeselskapet var på dette tidspunkt ennå ikke stiftet. Han forklarte for lagmannsretten at han under denne samtalen ikke orienterte KLP om at det skulle stiftes et aksjeselskap for Skjærgårdsheimen, som skulle stå som debitor for lånet. Det gjorde han imidlertid i en telefonsamtale med KLP i januar 1990. Under denne samtalen opplyste han om, at tomten rundt bygningene på Skjærgårdsheimen ville bli på 5 mål og ikke 28 mål som angitt i lånesøknaden av 28. september 1989. Etter det som er kommet frem, legger lagmannsretten til grunn, at de opplysninger vedrørende låneforhold, pantsettelse og den fremtidige virksomhet for Skjærgårdsheimen AS som da ble gitt til KLP i hovedtrekk var de samme som var nevnt i vedtak av 8. november 1989, sak 76/89. Det var også aksjeselskapets område som ved fradelingen fikk betegnelsen gnr. 3 bnr. 157, og som ved takseringen ikke oppnådde en tilstrekkelig høy verdi.

Telefonsamtalen ble fulgt opp av et brev samme dag, den 31. januar 1990. Med brevet fulgte utfylt aksept av gitt lånetilbud, undertegnet av Olav Haavorstad den 31. januar 1990. Det fremgår ikke om Haavorstad undertegnet på vegne av AS'et. Lånetilbudet var datert den 19. januar 1990 og hadde innledningsvis følgende ordlyd: "Det ytes Blå Kors, Sørlandet Krets et 1. prioritets pantelån på kr 4000000,- til finansiering av utbygging ved Skjærgårdsheimen, Flekkerøy." På papiret kan det derfor se ut som en avtale mellom KLP og kretsen. I KLP ble saken, etter at tilbudet var akseptert, sendt fra kredittavdelingen til depotavdelingen, som skulle forestå den videre behandling av saken.

I den etterfølgende saksbehandling har det også skriftlig kommet til uttrykk på en objektiv måte at AS'et anså seg selv som debitor. Flertallet viser her til Haavorstads brev av 15. juni 1990 til KLP, vedlagt pantattest og firmaattest for Skjærgårdsheimen AS. I dette brevet skrev Haavorstad blant annet: "Jeg viser til tidligere korrespondanse vedr. lån til Skjærgaardsheimen A/S, 4649 Flekkerøy". Som vedlegg fulgte pantobligasjon, tinglyst midlertidig delingsbrev, pantattest, takstbrev og firmaattest for AS'et. Pantobligasjonen var utfylt med AS'et som skyldner, og undertegnet av AS'et som skyldner og kretsen som hjemmelshaver. Etter det som er kommet frem, legger flertallet til grunn at obligasjonen ikke er fyllt ut av KLP. Flertallet legger imidlertid ikke vekt på dette. KLP som kredittinstitusjon hadde en særlig oppfordring til å sikre seg at pantobligasjonen var utfylt i samsvar med det som etter KLP's oppfatning var avtalt.

Flertallet anser det som sannsynlig at pantobligasjonen er fylt ut av Sparebanken NOR og viser til Haavorstads forklaring sammenholdt med vitneforklaring avgitt av banksjef i Sparebanken NOR, Kjell Omland. Sparebanken NOR var bankforbindelse for kretsen i 1990 og ydet et lån i forbindelse med utbyggingen av Skjærgårdsheimen. Etter en helhetsvurdering ser flertallet det slik at det fra kretsens side var gitt beskjed om at det skulle være et nytt selskap som skulle stå for den virksomhet som lånet gjaldt. Banken skulle ha prioritet etter KLP og følte at sikkerheten i AS'et var for dårlig. De krevde derfor pant i andre eiendommer. Dette forholdet styrker, etter flertallets oppfatning, Haavorstads forklaring om at han også overfor KLP muntlig gjorde det klart at AS'et skulle være debitor for lånet.

Det viste seg at kun kr 3,9 mill. ville komme innenfor 60% av lånetakst. Etter det som kom frem under ankeforhandlingen, legger flertallet til grunn at brevet av 15. juni 1990 med vedlegg derfor ble sendt fra depotavdelingen til kredittavdelingen i KLP for vurdering. Heller ikke kredittavdelingen reagerte på brevet med vedlegg. Man var kun opptatt av sikkerheten.

Problemet med sikkerheten foranlediget en telefonsamtale mellom KLP og kretsen, som ved kretssekretær Jostein Handal sendte brev datert 26. juni 1990 til KLP med 3 alternative forslag til løsning av problemet. Alternativ a. hadde følgende ordlyd: "Garanti for kr 100000,- overføres til G.nr. 3, br.nr. 16 som eies av Blå Kors, Sørlandet krets. Dette bruksnr. omfatter resten av eiendommen i forbindelse med Skjærgårdsheimen. Størrelsen er på ca 25 mål. Pantattest følger vedlagt. I forb. med overgang til A/S og nytt br.nr. 157 for Skjærgårdsheimen A/S er obligasjon kr 600.000,- overført til br.nr. 157. Se tidligere innsendt attest." Overskriften på brevet var: "Vedr. søknad om lån til Skjærgårdsheimen a/s".

Også dette brevet viser at avtalen i realiteten var med det stiftede aksjeselskapet. Dette gjelder så meget mer som kretssekretær Handal ba om å få vurdert alternativ a, da dette vil være å foretrekke. Tilbudet om å overføre garanti for kr 100000,- til gnr. 3 bnr. 16, som eies av kretsen, har, etter flertallets oppfatning, liten mening dersom kretsen var debitor etter lånene. Det er dessuten på det rene at det ikke dreier seg om en sidesikkerhet som AS'et skulle stille for et lån opptatt av kretsen.

Flertallet har etter dette kommet til at den endelige låneavtalen, ut fra en objektiv tolkning av hele hendelsesforløpet, må anses inngått mellom KLP og AS'et.

Etter flertallets konklusjon er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det eventuelt har skjedd et debitorskifte, jfr. panteloven §2-7.

Etter det resultat flertallet har kommet til, er det heller ikke nødvendig inngående å drøfte eventuelle passivitetsvirkninger, som for øvrig etter flertallets oppfatning ville gått i samme retning.

Lagmannsrettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Bjørn A. Paulson, er kommet til et annet resultat og skal bemerke:

Mindretallet slutter seg i det vesentlige til den ankende parts anførsler slik disse er gjengitt foran i lagmannsrettens dom.

Etter mindretallets oppfatning er det i den brevveksling og i de telefonsamtaler som har funnet sted mellom partene, ikke fremkommet noe som på avgjørende måte skulle tilsi at den låneavtale som ble inngått mellom kretsen og KLP, i realiteten helt fra begynnelsen av hadde vært en låneavtale med Skjærgårdsheimen AS som debitor. Heller ikke teksten i pantobligasjonene som ble utferdiget, kan tolkes som en godkjennelse fra KLP om at det var Skjærgårdsheimen AS som var og alltid hadde vært debitor.

Selv om man ser brevene, telefonsamtalene og teksten i pantobligasjonene i sammenheng, kan man etter mindretallets mening ikke tolke seg bort fra den skriftlige og rettsgyldige låneavtalen som etter vanlig tilbud og aksept ble inngått mellom KLP og kretsen og med pant i kretsens eiendom Skjærgårdsheimen.

Når det gjelder brevvekslingen, står det i overskriften i brev av 26. juni 1990 fra kretssekretær Handal til KLP følgende: "Vedr. søknad om lån til Skjærgårdsheimen A/S". Overskriften kunne tyde på at lånet skulle ytes til Skjærgårdsheimen AS og ikke til kretsen. Overskriften kan imidlertid også leses som om det sto: Vedr. søknad om lån til finansiering av Skjærgårdsheimen. Nettop denne formulering var brukt som overskrift i brev av 3. januar 1990 fra kretsleder Haavorstad til KLP. I hans brev av 31. januar 1990 til KLP, som gjaldt kretsens aksept av lånetilbudet, står det i overskriften: "Vedrørende utbygging ved Skjærgårdsheimen". I

KLP's brev av 27. mars 1990 til kretsen angående utbetaling av lånet, heter det i overskriften: "Pantelån ...... kr 4000000,- til utbygging ved Skjærgårdsheimen."

Siden kretsen var eneeier av Skjærgårdsheimen, har det etter mindretallets oppfatning hele tiden vært meningen fra begge parters side at lånet skulle ytes til kretsen og gå til finansiering av den planlagte utbygging ved kretsens eiendom Skjærgårdsheimen. Lånet ble også utbetalt til kretsen og ikke til Skjærgårdsheimen AS.

At Skjærgårdsheimen senere ble omgjort til et a/s, får ingen betydning for ankesaken. Det ble opplyst under hovedforhandlingen at det hadde vært tanken på lengre sikt å bygge ut Skjærgårdsheimen ytterligere for inntil 20 mill. kroner. Etter mindretallets oppfatning er det nærliggende å anta at dette var bakgrunnen for dannelsen av et a/s.

Når det gjelder telefonsamtalene mellom Haavorstad og en ansatt i KLP skal bemerkes: At Haavorstad i telefonsamtaler angivelig skal ha gitt uttrykk for at det skulle stiftes et a/s som skulle stå som debitor for lånet, er et budskap som ikke er blitt oppfattet og reagert på av KLP. Hva som nøyaktig ble sagt under telefonsamtalene er ikke på det rene. Lånetransaksjoner som gjelder 4 mill. kroner avgjøres vanligvis heller ikke i telefonsamtaler.

Når det gjelder pantobligasjonene hvor Skjærgårdsheimen AS øverst på side 1 var oppført som skyldner, representerte ikke dette etter mindretallets oppfatning noe samtykke eller godkjennelse fra KLP's side om at Skjærgårdsheimen AS skulle være debitor for lånet. Pantobligasjonene var utfyllt av Sparebanken NOR og ikke av KLP. Obligasjonene var på side 3 stemplet med Blåkorsstempel og medundertegnet av Haavorstad, som tidligere i egenskap av kretsleder hadde opptrådt som representant for kretsen under låneforhandlingene og senere. Det var også kjent for vedkommende ansatte i KLP at pantelånet skulle gå til utbygging av Skjærgårdsheimen. Under disse omstendigheter var det kanskje ikke så rart at vedkommende ansatte i KLP var mest opptatt av opplysningene om pantesikkerheten og at de ikke reagerte spesielt på at Skjærgårdsheimen AS sto oppført som skyldner. Selv om de ansatte kan bebreides for manglende årvåkenhet, kan dette ikke føre til at KLP er bundet til å godta Skjærgårdsheimen AS som debitor.

At KLP den 17. august 1995 meldte sitt krav til konkursboet, kan ikke tillegges den betydning at KLP dermed hadde godkjent Skjærgårdsheimen AS som debitor. Fordringsanmeldelsen skjedde etter oppfordring fra bobestyrer pr. telefon. Vedkommende ansatte i KLP som vanligvis ikke stelte med slike saker, måtte i rette vedkommendes fravær, handle på egen hånd. Han kunne under disse omstendigheter selvsagt ikke ta noen sjanse på å unnlate å anmelde fordringen innen fristen.

Mindretallets konklusjon er at verken brevvekslingen, telefonsamtalene, teksten i pantobligasjonene eller fordringsanmeldelsen i boet alene eller samlet kan danne basis for å kunne si at KLP ved konkludent adferd eller passivitet har godkjent Skjærgårdsheimen AS som debitor.

Mindretallet har ikke vært i tvil om at anken bør føre frem.

- - - - -

Anken har ikke ført frem, og spørsmålet om erstatning for saksomkostninger blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge retter, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Det siktes da til den tvil saken har frembudt.

Dommen er avsagt med den dissens som er angitt.

Domsslutning:

1. Kristiansand byretts dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.