RG-1996-897

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-03
Publisert:	RG-1996-897 (160-96)
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Hardanger herredsrett Nr. 16/91 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00038 A. Anket til Høyesterett HR-1996-00246K - Anken nektet fremmet. (Se RG-1996-897)
Parter:	Ankende part: Halldor E. Eide v/Torgils Eide (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim, Bergen). Motpart: A/S Odda Nye Eiendomskompani (Prosessfullmektig: Advokat Bredo Stabell, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Bruland, lagdommer Greve, byrettsdommer Simonnæs
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, Tomtefesteloven (1975)

Saken gjelder tvist om utgangspunktet for avgiftsregulering, jfr. avtaleloven §36.

Halldor Eide og Asbjørn Eide utferdiget 28. september 1890 et arvefestebrev. Dette lyder slik:

"Vi undertegnede eiere af gaarden Eie i Odde Halldor Eie af matrk no 54 løbe no 113 og Thorbjørn Eie af matrk no 54 løbe no 112, arvefæster herved til hr. Alfred B. Meidell af Bergen og arvinger eller dem til, hvortil han måtte overdrage dette arvefæstebrev en parcel af vor udmark som er kjendt under benævnelse "Hovden". Grændserne for denne parcel er følgende: Mod syd Sandvenvandet og mod nord øst og vest mærkestene med ihugne kors.

Arvefæstetageren skal desuden udenfor nævnte parcel have følgende rettigheder: Ret til at anlægge gangsti langs "Hovden" til Bergstø og kjørevei fra hovedveien ved Vasthunbroen til arvefæsterens anlæg paa "Hovden" samt ret til at tage den fornødne sten, jord, grus til anlæg og vedligeholdelse af disse og andre anlæg. Grus, sten og jord maa dog kun tages paa udmark efter anvisning af opsidderne. Arvefæstetageren har ret at indgjærde parcellen samt kjøreveien og desuden stien til Bergstø om det er nødvendigt. Indgjærding af stien maa dog ske efter overenskomst med opsidderne.

Opsidderne må ikke holde olme eller vanefulde dyr og ikke gjerde i "Hovdens" udmark.

Indgjerding af parcellen og vedlikeholdelse af samme sker paa arvefæsterens bekostning, ogsaa af veie.

Den gjødsel, som bliver tilovers paa arvefæstetagerens anlæg efter at han har taget, hvad han behøver, skal tilfalde opsidderne som forpligtes at borttage samme efter arvefæstetagerens anvisning.

Opsidderne har ogsaa ret at benytte ovennævnte kjørevei, men maa reparere skade, som de muligvis kan gjøre på samme.

Opsidderne maa ikke andensteds i "Hovden" lade anlægge eller oprette noget foretagende, der kan indvirke skadelig paa arvefestetagerens anlæg.

Opsiddernes krav skal i tilfælde af konkurs staa i første række.

Arvefæstetageren maa ikke ved grøftning eller afløb skade opsidderens tilstødende udmark, huse eller vandtag.

Arvefæstetageren har fiskeret i Sandvenvandet, ret til isskjæring, ret til at hente drikkevand og vand til bad og drivkraft derfra og nedlægge rørledning og oprette pumper og beholdere samt ret til nøsttomt og at anlægge brygge og badehus og ret til landgang paa den strandstrækning tilhørende opsidderne. Arvefæstetageren har ret til at hente den drivkraft fra Opoelven, som behøves til elektrisk belysning af sine anlæg, dog maa ikke denne rettighed forhindre opsidderne fra at benytte elven til andre industrielle foretagender. Arvefestetageren har ret til at lægge ledning for den elektriske belysning fra elven til sine anlæg samt opsætte telefonstolper paa opsidderens eiendomm.

Saameget som muligt skal stolper sættes i udmark.

Opsidderne skal herfor have til ret at benytte gratis for sine brug personlig telefonapparatet mellom Hovden og Odde, men brug av denne rettighed maa ikke transporteres over paa andre personer.

Skade som forvoldes paa eiendom og buskap tilhørende opsidderne af dyr tilhørende arvefæstetageren skal godtgjøres efter skjøn eller ved overenskomst.

For de i dette dokument nævnte rettigheder betaler jeg Alfred B. Meidell ved arvefæstedokumentets overleverelse i thinglæst stand til hr. Asbjørn A. Eie 1000,- et tusinde kroner og senere en aarlig afgift af kr 25,- - femogtyvekroner, som efter 5 aars forløb skal fordobles, om 25 aar atter fordobles og om 50 aar atter fordobles, og til hr. Haldor O. Eie 1000,- et tusinde kroner og senere en aarlig afgift af femogtyve kroner som efter 5 aar fordobles, om 25 aar atter fordobles og om 50 aar atter fordobles.

Opsidderne kan forlange denne kontrakt ophævet dersom den aarlige afgift forbliver utbetalt i 3 -tre- på hinanden følgende aar.

Den aarlige afgift erlægges første gang den 31. decbr. 1891 og hvert senere aar inden den 31. decbr.

Paa ovennævnte betingelser indgaar vi undertegnede og skal dette dokument, hvoraf begge parter skal have en afskrift indlevers til thinglæsing inden december maaneds Udgang førstk."

Det har knyttet seg en viss usikkerhet til om et par ord er riktig gjengitt fra originalen, slik det fremgår av herredsrettens dom. Slik tvisten fremstiller seg for lagmannsretten, har imidlertid dette ingen praktisk betydning.

Matrikkel nr. 54 løpenr. 112 og 113 utgjør i dag gnr. 53 bnr. 1 og 2 i Odda. Den bortfestede eiendommen, som fikk bruksnavnet Vikinghaug, har bnr. 3. Det ble holdt skylddelingsforretning 19. mai 1891.

Alfred B. Meidell førte opp et hotellbygg på eiendommen.

I 1922 ble eiendommen solgt på tvangsauksjon. Odda Kreditbank, som fikk tilslaget, overførte den etter en tid videre til A/S Odda Nye Eiendomskompani, og det ble utferdiget auksjonsskjøte direkte til kjøperen.

Avgiften ble oppregulert i samsvar med arvetvistebrevet, slik at den fra og med 1941 utgjorde kr 400,-, fordelt med kr 200,- på hvert av de to brukene. I 1990 tok innehaverne av gnr. 53 bnr. 1 og 2 i skriv til A/S Odda Nye Eiendomskompani opp spørsmål om regulering av leiene. Det ble også reist spørsmål om eiendomsretten. Innehaveren av gnr. 53 bnr. 2, Halldor E. Eide v/Torgils Eide, reiste ved stevning av 13. mai 1991 søksmål for Hardanger herredsrett. I stevningen ble det lagt ned slik påstand:

"1. Eier av gnr. 53, bnr. 2, Halldor O. Eide v/Torgils Eide er rett eier av den del av gnr. 53, bnr. 3 som er utskilt fra bnr. 2.

2. Arvefestekontrakt av 29. september 1890 er et festeforhold. Kontrakten opphører etter 80 år. Subsidiært opphører kontrakten etter 100 år.

3. Bortfester er berettiget til å kreve avgiften regulert overensstemmende med stigning i konsumprisindeks fra kontraktsdato og fram til reguleringstermin. Senere kan avgiften kreves regulert ovenensstemmende med lovgivningen til en hver tid.

4. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger."

A/S Odda Nye Eiendomskompani la i tilsvaret ned påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Under den videre saksforberedelsen ble påstanden endret på enkelte punkt. Det fant også sted visse forhandlinger mellom partene.

I prosesskriv av 9. mars 1993 meddelte A/S Odda Nye Eiendomskompani at påstanden ville bli endret på grunn av Høyesteretts avgjørelse av 6. november 1992. Det ble lagt ned påstand om oppregulering i samsvar med konsumprisindeksen av grunnavgiften, kr 200,-, fra 1941 og fram til endelig dom.

Under hovedforhandlingen for herredsretten la Haldor E. Eide ned påstand om at han har en ideell eiendomsrett til gnr. 53 bnr. 3, at arvefestekontrakten av 1890 gir uttrykk for et festeforhold med kontraktstid 80 år, subsidiært 100 år, og at kontrakten kan bringes til opphør straks med minimum ett års varslingsfrist. Videre ble det lagt ned påstand om oppregulering av festeavgiften.

A/S Odda Nye Eiendomskompani la ned påstand om frifinnelse mot oppregulering.

Hardanger herredsrett avsa 10. august 1993 dom med slik slutning:

"1. A/S Odda Nye Eiendomskompani har eiendomsrett til eiendommen "Vikinghaug", gnr. 53, bnr. 3 i Odda.

2. På eiendommen "Vikinghaug" gnr. 53, bnr. 3 hviler det en grunnbyrde betalbar med kr 200 til eieren av gnr. 53 bnr. 2 i Odda. Grunnbyrden betalbar til eieren av gnr. 53 bnr. 2 oppjusteres i samsvar med Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks fra 29. mai 41 og frem til endelig dom i saken. Grunnbyrden skal videre oppreguleres med de intervaller som følger av den til en hver tid gjelder lovgivning.

3. Halldor O. Eide tilpliktes å betale til A/S Odda Nye Eiendomskompani kr 80000,- - kroneråttitusen 00/100 -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

Halldor E. Eide v/Torgils Eide påanket dommen ved ankeerklæring av 24. november 1993. I ankeerklæringen ble lagt ned tilsvarende påstand som for herredsretten. I prosesskriv av 16. februar 1995 ble imidlertid påstanden pkt. 1 - 4 frafalt, slik at tvisten for lagmannsretten utelukkende gjelder avgiftsreguleringen. Under ankeforhandlingen er partene videre enige om visse utgangspunkt, slik det er tale om oppregulering fra og med 1993.

Halldor E. Eide har anført at prisnivået i 1890 må legges til grunn ved oppreguleringen. Ankemotparten synes å mene at en oppjustering, basert på kr 200,- i 1890-kroner vil gi en dobbel kompensasjon for tidsrommet 1890 til 1940. Slik Eide ser det, er dette ikke riktig. Det er ikke mulig å si med sikkerhet hvorfor det i 1890 ble avtalt en opptrapping. Det må imidlertid kunne utelukkes at opptrappingen har tatt sikte på å kompensere for framtidig inflasjon. I denne forbindelse er bl.a. vist til plenumsdom i Rt-1988-276. Tanken må således være at det skulle betales kr 200,- i 1940, basert på prisnivået i 1890. Det er mest nærliggende å tenke seg at dette hadde sammenheng med at eiendommen skulle bygges ut, slik at den først deretter kunne forsvare høyere avgift.

De alminnelige begrensningene i adgangen til å kreve regulering kommer ikke inn i dette tilfellet. For eksempel er det klart at også grunnbyrder kan reguleres. Selv ut fra den ankende parts krav vil avgiften bli lav.

Eide har kommet nærmere inn på enkelte andre kontrakter av eldre dato og vist til at det i forbindelse med disse bli avtalt betydelig høyere vederlag. Avgiften for bnr. 3 synes satt urimelig lavt, og meningen må ha vært å kompensere for dette med høyere avgift fra senere tidspunkt. Prisutviklingen førte imidlertid til at 200 kroner i 1941 tilsvarte ca 60-70 kroner etter prisnivået i 1890. Det er da urimelig å basere seg på prisnivået i 1940 også med tanke på videre oppregulering. Hvis det lovgrunnlaget og den rettspraksis som nå er etablert, også hadde foreligget i 1940, kunne Eide allerede den gang krevd revisjon.

Eide har kommet nærmere inn på senere rettspraksis, særlig dommene i Rt-1988-276, Rt-1988-295, Rt-1992-1387 og Rt-1982-1397.

For så vidt gjelder saksomkostningene, har Eide pekt på at A/S Odda Nye Eiendomskompani først motsatte seg regulering, og deretter gjorde gjeldende at regulering bare kunne skje for egentlige festeavgifter, ikke for grunnbyrder. Dette ble først frafalt etter at de to Høyesterettsdommene fra 1992 forelå. Med det standpunkt ankemotparten tok, var det naturlig for Eide å påberope seg eiendomsrett. Påstanden om eiendomsrett ble frafalt lenge før ankeforhandlingen, og det er tvisten om eiendomsregulering som har stått som det sentrale.

Halldor E. Eide v/Torgils Eide har lagt ned slik påstand:

"1. Den årlige avgift som gnr. 53, bnr. 2, er berettiget vedrørende bnr. 3, kan reguleres opp i.h.h.t. konsum/levekostnadsindeks med basis i indekstallene for 1890, 5,4 poeng, og til 1993 med poengtall 250,9, og med ny avgift kr 9 293,-.

2. Grunnavgiften kan senere kreves regulert i samsvar med konsumprisindeks eller tilsvarende indeks etter den til enhver tid gjeldende lovregulering.

3. Odda Nye Eiendomskompani dømmes til å betale forfalt avgift for årene 1993-95, kr 44 648,-, og med tillegg av lovlig morarente regnet fra avtalt forfallstidspunkt for de årlige beløp, til betaling skjer.

4. For herredsrett tilkjennes ikke saksomkostninger.

5. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."

A/S Odda Nye Eiendomskompani har gjort gjeldende at det ikke er noe grunnlag for oppjustering ut fra prisnivået i 1890. Det som er på det rene, er at det etter avtalen skulle foretas en oppjustering med visse tidsintervall, og på bestemte måter. Det er rene spekulasjoner å gi seg inn på hva som var årsaken til dette. Det mest nærliggende er å anta at partene mente at oppjusteringen skulle være kompensasjon for prisstigning. Men selv dette er det ikke klare holdepunkt for i avtalen.

For så vidt gjelder andre kontrakter, har A/S Odda Nye Eiendomskompani vist til at en av kontraktene som den ankende part har trukket fram og sammenlignet med, gjelder overtagelse av vannrettigheter. Slike rettigheter hadde særlig høy verdi, og vederlaget er satt høyere enn ved vanlige eiendomskontrakter. Når det gjelder den aktuelle kontrakten, er det vist til at det til sammen ble betalt en engangssum på kr 2000,-, noe som tilsvarer i underkant av kr 100000,- i dag. Det var ikke av hensyn til vederlaget nødvendig å trappe opp avgiften, noe som også indikerer at begrunnelsen må ha vært kompensasjon for fremtidig prisstigning. Rent faktisk fant det også sted en slik kompensasjon, idet kr 200,- i 1940 utgjorde langt mer enn kr 25,- i 1898. Ved ny oppjustering i samsvar med avtaleloven §36 og nyere rettspraksis må det tas utgangspunkt i når oppjustering sist fant sted. I den forbindelse har ankemotparten kommet inn på rettspraksis og bl.a. anført at dommene gjelder tilfellet der det ikke er avtalt reguleringsklausuler overhode. I dette tilfellet inneholder avtalen vitterlig en reguleringsklausul, og det ville være et radikalt brudd med rettspraksis å se bort fra den oppjusteringen som har funnet sted.

A/S Odda Nye Eiendomskompani, som også har kommet nærmere inn på saksomkostningsspørsmålet, har lagt ned slik påstand:

"1. A/S Odda Nye Eiendomskompani frifinnes mot å betale en grunnavgift kr 2952,- fra og med 31. desember 1993 og videre fremover ved hvert forfall til eier av gnr. 53 bnr. 2 i Odda.

2. Grunnavgiften kan oppjusteres i samsvar med Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks eller tilsvarende indekser ved de revisjonsintervaller som følger av tomtefesteloven til enhver tid.

3. Herredsrettens dom pkt. 3 stadfestes.

4. A/S Odda Nye Eiendomskompani tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

I det vesentlige innebærer påstanden reelt sett stadfestelse av herredsrettens dom.

Under ankeforhandlingen har Torgils Eide og administrerende direktør Rolf Sandestå gitt partsforklaringer. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, slik det fremgår av rettsboken. Saken står i en noen annen stilling enn for herredsretten, idet tvistetemaet er vesentlig mer avgrenset.

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at det er grunnlag for oppjustering av avgiften i samsvar med avtaleloven §36. Om det ved slik revisjon i alle tilfeller er naturlig å ta utgangspunkt i levekostnadsindeksen, går lagmannsretten ikke inn på. Etter rettspraksis er det naturlig å basere seg på slike indekstall. Partene er enige om at levekostadsindeksen skal danne grunnlag for oppjusteringen, noe som også følger av påstandene. Uenigheten gjelder om det er indekstallene for 1890 eller 1940 som skal legges til grunn.

Ut fra anførslene og den rettspraksis som nå foreligger, er det heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om vederlaget har karakter av festeavgift eller grunnbyrde. Det sentrale er at det ved avtaleinngåelsen i 1890 ble avtalt en bestemt grunnbyrdeeller avgiftssats, og at denne skulle oppjusteres til fastsatte tider. Det er på det rene at det fra og med 1941 skjedde en oppjustering i samsvar med avtalen, slik at avgiften etter 1940 har utgjort kr 200 årlig.

Rettspraksis om oppjustering av festeavgifter og grunnbyrder med hjemmel i avtaleloven §36 knytter seg til kontrakter som ikke har reguleringsklausul. Har partene selv avtalt hvordan fremtidig prisstigning skal kompenseres, kan det være et noe tvilsomt spørsmål om avtalene kan revideres med hjemmel i avtaleloven §36, selv om det skulle være valgt en omregningsfaktor som ikke gir dekning for den reelle prisstigningen, jfr. Svarva i Lov og Rett 1989 9-10 (LoR 1989 9).

Når det gjelder det spørsmålet som er omstridt mellom partene, hva som bør være utgangspunktet for oppjusteringen av avgiften, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommer Greve og byrettsdommer Simonnæs - er reelt sett kommet til samme resultat som herredsretten. Det er, slik flertallet ser det, ikke noe som kan gi nærmere holdepunkter for hva som var årsaken til at det ble avtalt oppjustering, og det kan ikke utelukkes at partene har hatt prisstigning for øye. Det har etter flertallets mening, i betraktning av den betydelige oppjustering som fant sted, formodningen mot seg at justeringen i 1941 ikke skjedde under hensyntagen til den endring i pengeverdien som hadde funnet sted fra 1890. Videre har arvefestebrevet i dette tilfellet klare bestemmelser om fremtidig avgift. Etter flertallets mening står kravet om oppregulering på bakgrunn av avtaleloven §36 ikke så sterkt i et slikt tilfelle som hvor en justeringsklausul helt mangler i avtalen. I samsvar med avtalen ble avgiften fra og med 1941 justert opp til kr 200 pr år. Flertallet finner at det ikke er urimelig å gjøre gjeldende at oppjusteringen i 1941 avgjorde spørsmålet om justering for fallet i pengeverdien fra 1890 til 1941. En justering av avtalen som gir kompensasjon for fallet i pengeverdien fra 1890 til 1941 vil etter flertallets syn sannsynligvis innebære at man overprøver en fordeling av inflasjonsrisikoen som partene selv avgjorde i 1941.

Oppjusteringen må således, i lys av at retten er bundet av partenes påstander, slik flertallet ser det, basere seg på indeksnivået da justering sist fant sted, altså i 1941.

Mindretallet - lagmann Bruland - er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Arvefestebrevet inneholder som nevnt klare bestemmelser om oppjustering av avgiften.

Etter mindretallets syn kan det likevel i dette tilfellet ikke legges avgjørende vekt på at avtalen har en reguleringsklausul. Det kan være uklart hvorfor den har det, men etter mindretallets mening må det kunne utelukkes at partene har hatt framtidig prisstigning for øye. Det kan ikke forventes at partene i 1890 hadde forestillinger om noen bestemt prisstigning, eller om prisstigning overhode. Ut fra erfaringene i 1890 kunne de nok ha forestillinger om enkelte svingninger i prisverdien, men neppe på slik måte at utviklingen ensidig ville gå i en bestemt retning. Reguleringsklausuler av hensyn til prisutviklingen har ikke vært vanlige før rundt 1950, jfr. Svarva i Lov og Rett 1989 8 (LoR 1989 8). I Høyesteretts praksis er det også gjennomgående lagt til grunn at partene i avtaler inngått før og etter århundreskiftet "ikke har hatt grunnlag for å forutse inflasjonsutviklingen", jfr. formuleringen i Rt-1992-1387 flg (s 1394), jfr Rt-1988-276 flg (s 286).

Skulle det legges til grunn at partene har hatt prissvingninger i tankene, og ønsket en justering i takt med disse, hadde det dessuten vært naturlig å knytte reguleringen til en eller annen justeringsfaktor. Det må være åpenbart at partene ikke kan ha forestilt seg en dobling av prisnivået fra 1890 til 1895, og deretter en stigning som gjorde det naturlig med ytterligere fordobling av avgiftsbeløpet etter henholdsvis 25 og 50 år.

Når det utelukkes at avtalen om oppjustering kan ha hatt noe med prisutviklingen å gjøre, må meningen ha vært at det skulle skje en reell opptrapping. Fra og med 1941 skulle avgiften komme opp på sitt fulle og endelige nivå, idet avtalen ikke forutsetter ytterligere oppjustering.

Hva som er årsaken til at det ble lagt til grunn slik opptrapping, kan som nevnt ikke klarlegges. En nærliggende forklaring kan - slik den ankende part har vært inne på - være at inntektene fra eiendommen først ville komme etter at det var investert i bygninger og anlegg, slik at det kunne være naturlig å avtale lavere avgift i investeringsperioden, og også i den første driftsperioden. For mindretallet er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til hva som var årsaken til at det ble avtalt en opptrapping. Det sentrale er som nevnt at oppjusteringen ikke kan ha vært ment som kompensasjon for fremtidig prisstigning. Forutsetningen må da ha vært en reell opptrapping, uten hensyn til hva som var årsaken til at partene ønsket slik opptrapping.

Situasjonen er således at det i 1890 ble avtalt at avgiften skulle trappes opp til den utgjorde kr 200. Ved justering av avgiftsbeløpet i samsvar med prinsippene i avtaleloven §36, og med virkning fra 1993, må det etter mindretallets mening i et slikt tilfelle tas utgangspunkt i kr 200, som skulle være avgiften fra og med 1941 - og dermed også for 1993. Skal avtalens forutsetning om reell opptrapping kunne realiseres, må det samtidig tas utgangspunkt i prisnivået i 1890. Det er i forhold til dette prisnivået partene må ha ment at opptrapping skulle skje.

Etter det standpunkt flertallet har tatt, blir herredsrettens dom reelt sett å stadfeste i den utstrekning den er påanket. Lagmannsretten finner likevel grunn til å utforme ny slutning i samsvar med partenes påstander.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har den ankende part frafalt påstanden om medeiendomsrett i bnr. 3, og anken har for øvrig ikke ført frem. Flertallet finner at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, sml §175 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Advokat Stabell har levert omkostningsoppgave som viser samlede utgifter på kr 70545,-. Av dette er kr 65000,- salær til prosessfullmektigen, resten reise- og oppholdsutgifter for prosessfullmektigen og partsrepresentanten. Advokat Revheim har hatt visse bemerkninger til oppgaven, men flertallet finner at ankemotpartens prosessfullmektig må antas å ha hatt slikt arbeid som oppgitt. Oppgaven legges således til grunn. - Etter utfallet må herredsrettens dom, i samsvar med den ankende parts påstand, stadfestes når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen. Den ankende part har således ikke krevet saksomkostninger ut over det som er fastsatt.

Mindretallet finner ut fra sitt syn på realiteten at det foreligger særlige grunner som bør tilsi at det ikke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten for så vidt gjelder det spørsmålet som har vært gjenstand for ankebehandling, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. På bakgrunn av utfallet av ankesaken er mindretallet enig i at herredsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet må bli å stadfeste.

Dommen er avsagt under slik dissens som nevnt ovenfor.

Slutning:

1. A/S Odda Nye Eiendomskompani frifinnes mot å betale en grunnavgift på kr 2952,- fra og med 31. desember 1993 og videre fremover ved hvert forfall til eier av gnr. 53 bnr. 2 i Odda.

2. Grunnavgiften kan senere kreves regulert i samsvar med konsumprisindeks eller tilsvarende indeks etter den til enhver tid gjeldende lovgivning.

3. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningen punkt 3.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Halldor E. Eide v/Torgils Eide kr 70545,- - kronersyttitusenfemhundreogførtifem - til A/S Odda Nye Eiendomskompani innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.