RG-1996-923

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-07
Publisert:	RG-1996-923 (165-96)
Stikkord:	Barn, Barneloven 8, april 1981 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Alta herredsrett nr. 282/94 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00234 A. (Se RG-1996-923)
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Hilda Gerd Kolbjørnsen, 7001 Trondheim). Ankemotpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn P. Eidhammer, 9700 Lakselv).
Forfatter:	Lagdommer Grethe Thue, formann. Konstituert lagdommer Anders Stilloff. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §36, §37, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §44

Saken gjelder hvem som skal ha foreldreansvar for D f. september 84, etter at hans mor E, som hadde foreldreansvar alene, døde 24. juni 94. Sakens parter er nå C, Es tidligere samboer og Ds biologiske far, samt A og B, Ds tante (morens søster) og hennes mann.

E hadde også en datter sammen med C, F, som etter morens død er blitt myndig (1. juli 95) og derfor har falt utenfor saken. Hun bor på internat i X og går på videregående skole der.

E bodde ved sin død i X, sammen med sine to barn og G.

Få dager etter morens død besluttet barnevernet i X at D skulle undergis midlertidig omsorgsovertagelse i fosterhjem, hos A og B som bor i Y sammen med sine fire døtre på 6, 8, 11 og 20 år. C bor alene i Z.

Es ektefelle G ønsket opprinnelig å overta ansvaret for begge barna, men frafalt senere ethvert krav.

Alta herredsrett behandlet saken i samsvar med barneloven §36 og §37, og avsa 9. februar 95 kjennelse med slik slutning:

1. C gis foreldreansvar for sine barn F, født xx.xx.1977 og D, født xx.xx.1984.

2. D kan ikke, uten samtykke fra A og B, flyttes fra A og Bs bopel i Y før 1.juli 1995.

3. Inntil D flytter til sin far, skal faren ha rett til samvær med D hver annen helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld, samt påsken 1995 fra fredag ettermiddag før palmesøndag til 2. påskedag.

4. Saken heves i forhold til G.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Alta herredsretts kjennelse er rettidig påanket av advokat Hilda Gerd Kolbjørnsen på vegne av A og B, som fremdeles har D boende hos seg i Y.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til kjennelsen av 9. februar 95.

Hovedforhandling for lagmannsretten ble holdt i Alta 23. og 24. oktober 95. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt syv vitner hvorav seks var nye for lagmannsrett, og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Rettens formann hadde dessuten en samtale med D i enerom, under en pause i forhandlingene første dag.

Saken står for Ds del i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten, bortsett selvsagt fra tiden som har gått siden kjennelsen samt at nye vitner i noen grad har bidratt til ytterligere opplysning.

For herredsretten var oppnevnt sakkyndig som avga skriftlig erklæring og møtte under hovedforhandlingen. Lagmannsretten har ikke funnet det påkrevet å oppnevne, og ingen av partene har begjært oppnevnt, sakkyndig for lagmannsretten.

Den ankende part A og B har i det vesentlige anført:

Ds biologiske tilknytning til C er vesentlig, men må stilles opp mot guttens faktiske tilknytning til sin kjødelige tante og hennes familie i Y og den omsorg han tilbys der. Det er dagens situasjon som er avgjørende. At det angivelig er begått urett mot C tidligere under sakens behandling, kan ikke endre på dette.

Den omsorg D tilbys i Y er klart bedre enn det C kan tilby ham i Z.

D har ikke bodd sammen med sin far siden foreldrene flyttet fra hverandre da han var fire og et halvt år gammel. Årsaken til bruddet var i hovedsak at C ikke aksepterte Es behov for selvstendighet og utdannelse. Frem til jule- og nyttårshelgen 1990-91 var det sporadiske samvær mellom far og sønn, men deretter var det en lang periode uten kontakt. Dette hadde sammenheng med en episode i julen hvor C drakk brennevin og beskyldte D for å lyve, noe som gikk sterkt inn på gutten selv om C senere beklaget hendelsen. En senere episode hvor D ringte til C for å gratulere med 50-årsdagen og hvor samtalen ble brutt slik at han ikke trodde faren ville snakke med ham, gjorde ikke situasjonen bedre. Det gjorde heller ikke det forhold at C sendte sin datter F et brev med istykkerrevne fotografier av henne.

Det betviles ikke at C ønsket samvær med D, men da han ikke fikk det som han ville, lot han det være. Dette har D oppfattet som en avvisning.

Det er bekymringsfullt at C har gitt D en slags voksenrolle ved at han under guttens besøk i Z sommeren 1995 overlot til ham å spørre A om besøket kunne forlenges. Likeledes at C har tatt opp direkte med gutten spørsmålet om foreldreansvar og fortalt ham at han er stebarn i Y samt at A/B vil behandle sine egne barn bedre enn ham. Videre at han ikke forstår viktigheten av at han - om han får foreldreansvaret - positivt følger opp Ds ønske om å besøke Y.

Hvis C får foreldreansvaret vil D møte et nytt miljø i Z, herunder ny skole og nye venner. Til dette kommer at C som fisker har et uregelmessig arbeid og at D ikke liker å sove alene; i Y har han eget rom men sover på rommet til en av sine kusiner. Det er bekymringsfullt når C uttaler at en eventuelle flytting til Z overhodet ikke medfører problemer for D.

A var nært knyttet til sin søster E, Ds mor, og familiene var mye sammen. D er ikke et "fosterbarn" i Y, men en del av familien. Selv om tanten er en "morserstatning" skal imidlertid D ikke glemme sin kjødelige mor, og han har deltatt i en sorggruppe under ledelse av en psykiater, sammen med andre barn i samme situasjon, for å komme over tapet av henne.

Ds egen oppfatning om hvor han vil bo, må tillegges stor vekt. Jfr. HRD i Rt-1986-1139 (særlig side 1143). Han har til sorenskriveren (som grunnlag for beslutningen av 26. august 94), til den sakkyndige i herredsretten, til dommeren i herredsretten, til psykiater Olav Eldøen (som ledet sorggruppen) og ikke minst til lagmannsrettens formann sagt at han fortsatt vil bo i Y.

Det er klart best for D å bli boende i Y fremfor å måtte flytte til Z. Men hans eget ønske, sammen med risiko ved ny flytting, ville veiet tungt også under den forutsetning at Y og Z ellers kom likt ut.

A og B er åpne for at D er i en lojalitetskonflikt i forhold til C og at han også av den grunn har behov for samvær med faren. De har ikke trukket gutten inn i konflikten. I motsetning til C har de dessuten forståelse for at D har behov for samvær med sin stefar G.

A og B ser gjerne at D har samvær med C hver påske og i sommerferier (to - tre uker sommeren 1996 og senere fire uker). Julen bør han få tilbringe hos familien i Y, subsidiært - hvis han skal være annen hver jul - bør han være første julen i Y.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. A og B gis foreldreansvar for D f. september 84.

2. C gis samvær fastsatt etter rettens skjønn.

3. A og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, og det offentlige for herredsretten.

Ankemotparten C har i det vesentlige anført:

Det er ikke noe C heller vil enn å dra omsorg for sønnen sin. Det er en "kunstig" situasjon at D bor i Y i stedet for hos sin far i Z. Det må legges begrenset vekt på Ds angivelige ønske om fortsatt å bo i Y. Han vil lett kunne angre på en slik beslutning når han vokser til og det må kreves visshet for at så ikke skjer; barn vil normalt ønske å være der hvor de er. Det er ingen heldig løsning at han pendler til samvær med faren.

Som fisker med egen sjark vil C langt på vei kunne innrette sin arbeidstid etter Ds behov så lenge dette er påkrevet. Ds besteforeldre på morssiden bor i Z. En nabo som er enke har lovet å være barnevakt i den utstrekning dette blir nødvendig. D vil få lekekamerater i Z, og det er skole på stedet.

Det er fokusert sterkt på episoden i julen 1990 samt på C s forsendelse av istykkerrevne fotografier til F. Episodene er betinget av og må vurderes på bakgrunn av Cs tunge og vanskelige situasjon etter bruddet med E. Det samme gjelder hans uttalelse til sønnen om "stebarn"; saken har vært en stor belastning for ham og virket inn på dømmekraften.

Barnevernet i X har blamert seg ved i ulovhjemlete vedtak fullstendig å neglisjere Cs høyst berettigede ønske om å ha sin sønn boende hos seg. Også Alta herredsretts beslutning av 26. august 94 er ulovhjemlet.

Den sakkyndige erklæring, fremlagt i herredsretten, er beheftet med metodiske feil: Det er ikke tatt i betraktning hvilke virkninger det senere vil få for D at han har valgt bort sin far; det kan føre til skyldfølelse og selvbebreidelse. Den sakkyndige har dessuten ikke observert far og sønn sammen. Forøvrig vises på dette punkt til ankemotpartens anførsler slik de er gjengitt i herredsrettens kjennelse.

C og A/B må vurderes noenlunde likt som omsorgspersoner for D. Dette innebærer at C som biologisk far har fortrinnsrett. Jfr. HRD i Rt-1993-626.

Det vises også til HRD i Rt-1995-447, særlig til den sentrale uttalelse på side 452: Ds utviklingsmuligheter på lengre sikt vil bli bedre om han flytter til sin far i Z. Samt til HRD i Rt-1984-289 hvor avgjørelsen går mot såvel den sakkyndige som barnets eget ønske.

Herredsrettens dom er grundig og behandler alle aspekter som bør tillegges vekt. Den er riktig i premisser og resultat, bortsett fra at C ikke kan bebreides for ikke å ha stått mer på og krevet samvær. Dette ville ha gått ut over barna i en tilspisset situasjon.

Subsidiært, hvis A og B får foreldreansvaret, bør C få samvær med D en lengre periode om sommeren på grunn av den lange og kostbare reisen. To måneder er passende. Videre hver påske og i det minste annenhver jul.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt. C tilkjennes foreldreansvaret for D, født xx.xx.1984.

Subsidiært. C tilkjennes samvær med D fastsatt etter rettens nærmere bestemmelse.

2. C tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten ba videre om kjennelse for samvær med D inntil saken er endelig avgjort.

Lagmannsrettens bemerkninger.

Lagmannsretten skal i likhet med herredsretten treffe sin avgjørelse på grunnlag av bestemmelsene i barneloven §36 og §37; ingen hadde foreldreansvaret for D etter morens død i juni 1994. Lagmannsretten skal imidlertid avgjøre saken på grunnlag av dagens situasjon og må derfor også ta hensyn til den tid som er gått siden herredsrettens kjennelse.

Det er grunn til å stille spørsmål ved det formelle grunnlag både for barnevernets behandling av saken (særlig vedtaket av 28. juni 94 om "midlertidig plassering" av D i Y) og herredsrettens "foreløpige beslutning" av 26. august 94 om at D skal bo i Y til endelig avgjørelse foreligger. Lagmannsretten kommer ikke nærmere inn på dette: Under enhver omstendighet er det som nevnt dagens situasjon som skal legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, herunder også det faktum at D vitterlig har bodd i Y siden kort tid etter morens død.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Såvel A/B som C oppfyller det grunnleggende kravet i barneloven §37, annet ledd, siste punktum, jfr. første ledd, om evne og vilje til å gi D forsvarlig stell og fostring. Ved valget mellom dem skal lagmannsretten rette seg etter det som er best for gutten.

Som førstvoterende anfører i HRD i Rt-1993-626 (side 630) "må (det) imidlertid være selvsagt at det normalt vil representere en selvstendig verdi for et barn å vokse opp hos biologisk far eller mor, og at dette må tillegges betydelig vekt ved vurderingen". Førstvoterende påpeker at dette også fremgår av lovens forarbeider og siterer fra justiskomiteens bemerkninger (Innst.O.nr.30 (1980-81) side 17, første spalte):

Komiteen mener imidlertid at den gjenlevende av foreldrene bør ha fortrinnsrett hvor det ikke er klart hva som vil være best for barnet. Dette vil særlig gjelde når gjenlevende har hatt felles foreldreansvar med avdøde.

Selv om verdien for D av å vokse opp hos sin biologiske far er tatt i betraktning, mener lagmannsretten at det utvilsomt vil være best for ham å bli boende i Y. Det må i denne forbindelse understrekes at D ikke vil miste kontakten med C; tvert om må det legges til grunn at A og B til fulle har forståelse for betydningen av denne kontakten og vil bidra positivt til at den opprettholdes. På den annen side: Om C skulle få foreldreansvaret er det etter lagmannsrettens oppfatning usikkert hvilken interesse han vil vise for at D opprettholder den nære og viktige kontakten med sin kjødelige tante og hennes familie.

C ga i sin partsforklaring uttrykk for at han ikke så noen betenkeligheter eller problemer ved at D flyttes fra Y til Z; det vil kunne skje uten fare for skadevirkninger. C har videre tatt direkte opp med D spørsmålet om hvem han skal bo hos, og klart uttrykt overfor gutten at han etterhvert vil bli behandlet som et stebarn i Y om han blir boende der. Under sommersamværet 1995 overlot C til D å spørre A om samværet kunne forlenges, til tross for at han visste at dette ville kollidere med guttens avtalte ferietur til Sverige med Y-familien. Lagmannsretten er betenkt over den manglende forståelse for det vare og skjøre i et barnesinn som reflekteres av ovenstående holdninger hos C. D har mistet sin mor og vil nok av den grunn være særlig utsatt.

Slik lagmannsretten ser det, er D nå så sterkt knyttet til familien og nærmiljøet i Y at det også av den grunn er betenkelig å flytte ham til Z. Lagmannsretten er ikke i tvil om at D blir behandlet på linje med A og Bs egne barn og at det i seg selv er av verdi for ham å vokse opp i en familie med mor, far og barn. Særlig gjelder dette når "moren" er hans mors søster. At A og B tok intiativ til å få D med i sorggruppen vitner om innlevelse og forståelse.

D har ved flere anledninger gitt uttrykk for at han fortsatt vil bo i Y, men at han også gjerne vil besøke sin far i Z og opprettholde en god kontakt med ham. I en uformell samtale med lagmannsrettens formann i en pause under hovedforhandlingen, gjorde han dette på en meget klar og overbevisende måte. D går i sitt tolvte år, og selv om et barn nok vil føle trygghet ved det etablerte, er ikke lagmannsretten i tvil om at han i tilstrekkelig grad er seg bevisst at han har foretatt et valg mellom faren i Z og familien i Y.

A og B vil etter en samlet vurdering bli tilkjent foreldreansvaret for D.

Partene er enige om at C bør og skal ha rett til samvær med D hvis han ikke får foreldreansvaret, men er uenige om omfanget selv om de begge er innforstått med at vanlig samvær, jfr. barneloven §44, passer dårlig på grunn av geografisk avstand og dyre reiser. Lagmannsretten har kommet til at samværet bør konsentreres til en lengre periode hver sommer og at fire uker i skolens sommerferie er passende. Dessuten hver påske fra fredag ettermiddag før palmesøndag til og med 2. påskedag. Julen bør D tilbringe i Y, i det lagmannsretten også tar hensyn til den usikre reisemåten til Z vinterstid. Samværet påske og sommer vil gi far og sønn mulighet til å opprettholde en god kontakt med hverandre, og etterhvert som D vokser til bør hans egen oppfatning om samvær veie tungt.

Ankemotparten har bedt om kjennelse for samvær inntil saken er endelig avgjort. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn, etter det som fremkom under hovedforhandlingen, at A og B vil godta og medvirke positivt til samvær mellom far og sønn i samsvar med nærværende dom, også om det skulle bli aktuelt før saken er endelig avgjort ved rettskraftig dom. På denne bakgrunn anser lagmannsretten det ikke påkrevet å avsi midlertidig kjennelse om samværsrett.

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til idømmes ikke saksomkostninger verken for herredsrett eller lagmannsrett; det har vært fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten, jfr. tvistemålsloven §172, annet ledd, jf §180, annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A og B skal ha foreldreansvar for D f. september 84.

2. C skal ha rett til samvær med D fire uker i skolens sommerferie, samt hver påske fra fredag ettermiddag før palmesøndag til og med 2. påskedag.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.