RG-1996-955
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-13 |
| Publisert: | RG-1996-955 (172-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr. 94-02383 - BAK - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01339 A. (Se RG-1996-955) |
| Parter: | Ankende parter: 1. A, 2. B, 3. C (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Eystein Torkildsen). Motpart: D (Prosessfullmektig: Advokat Sven J. Stray). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen, formann, Lagdommer Anne Lise Rønneberg, Lagdommer Lars Jorkjend |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §124, §42, §60, §84, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §22, §80, §85, Åndsverkloven (1961) §50, Arveloven (1972) §6, §75 |
Dom:
Saken gjelder krav om åpning av offentlig skifte, jfr. skifteloven §84 første ledd.
Ektefellene E og D hadde fullstendig formuesfellesskap og 5 livsarvinger; F, A, B, C og G, som er født i årene fra 1948 til 1960.
E døde den 22. oktober 1991 og dødsfallet ble meldt til Oslo skifterett. Gjenlevende ektefelle D fylte ut og sendte inn erklæring til skifteretten om privat oppgjør av dødsbo av liten verdi. Avdødes nettodel av fellesformuen var her oppgitt til kr 84000 og gjenlevendes del til kr 100000. I skjemaet var det ikke gitt opplysninger om barna. Den 16. desember 1991 utstedte Oslo skifterett skifteattest som viste at D hadde overtatt boet etter E som minstearv og med ansvar for avdødes forpliktelser.
Sommeren 1992 inngikk D nytt ekteskap. I dette ekteskap er avtalt ektepakt som er tinglyst i august s.å. Av ektepakten fremgår at ektefellene har delvis særeie idet nærmere angitte formuesobjekter tilhører hustruens særeie. Det er ikke avtalt noe om særeie til fordel for ektemannen.
De fleste av barna ble utover i 1992 oppmerksom på at faren hadde overtatt boet etter moren i henhold til reglene om minstearv, og at de ikke ville få noen morsarv. Dette tok de etter hvert opp med faren som fastholdt at det ikke hadde vært midler til fordeling utover minstearven.
Den 17. oktober 1994 fremsatte C begjæring til Oslo skifterett om at det skulle åpnes offentlig skifte i boet etter moren. B og A sluttet seg til begjæringen.
Oslo skifterett avsa den 30. mars 1995 kjennelse med slik slutning:
Begjæringen om å åpne offentlig skifte i boet etter E tas ikke til følge.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A, B og C har rettidig påanket kjennelsen til lagmannsretten p. g. a. uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. D har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus den 2. november 1995. De ankende parter møtte alle og avga forklaring. D møtte ikke idet han hadde varslet sykdomsforfall med henvisning til innsendt legeattest. Han hadde tidligere inngitt en skriftlig forklaring datert 28. juni 1995 som de ankende parter aksepterte ble fremlagt og dokumentert som hans rettslige forklaring. I tillegg ble avhørt to vitner; de to øvrige barna som ikke har sluttet seg til begjæringen om offentlig skifte. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
De ankende parter - A, B og C - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk gjort gjeldende:
D antok at økonomiske interesser knyttet til hans bokproduksjon skulle holdes utenfor fellesboet. Det ble derfor ikke opplyst noe om disse i den erklæring han innga til skifteretten. Av denne grunn ble skifteattesten i 1991 gitt på grunnlag av mangelfulle opplysninger om boets aktiva og passiva. Attesten må derfor trekkes tilbake, og barna må ha anledning til å kreve at det åpnes offentlig skifte. I motsatt fall vil verken skifteretten eller barna få noen mulighet til å foreta en selvstendig vurdering av aktiva og passiva, herunder om det var grunnlag for å overlate boet til gjenlevende etter reglene om minstearv. Det kan ellers ikke være tvilsomt at gjenlevende plikter å sørge for at skifteretten får mest mulig fullstendige og riktige opplysninger. Barna kan ikke pålegges å dokumentere foreldrenes formuesforhold.
Etter at D var blitt klar over misforståelsen m.h.t. åndsverkloven §50, burde han sendt ny oppgave til skifteretten. Han hadde de beste forutsetninger for å gi fullstendige opplysninger, og han har erkjent at den opprinnelige oppgaven var uriktig.
Barna savnet nærmere opplysninger om omfanget av hans økonomiske rettigheter og forpliktelser. Det var heller ikke enkelt for dem å opponere mot faren. Han har vært en karismatisk kirkeleder med autoritet, også innad i familien. De drøyde derfor i det lengste før de tok en konflikt, men i mellomtiden forsøkte de å finne frem til andre løsninger som kunne ivareta deres interesser. Fordi dette ikke førte frem, valgte 3 av barna å aksjonere henimot utløpet av 3-årsfristen etter skifteloven §85 første ledd.
Skifteretten la til grunn at det synes å ha vært mer i boet enn oppgitt til skifteretten i 1991. Likevel avslo skifteretten begjæringen om offentlig skifte med henvisning til at skifteattest var utstedt. Dette hevdes å være feilaktig lovforståelse. Et skifte kan ikke anses for avsluttet når det er basert på uriktige opplysninger.
Etter at skifteattesten var utstedt, har D fordelt enkelt gjenstander til barna. Disse er oppfattet som gaver og ikke arv, og det er aldri sendt noen arvemelding til avgiftsmyndighetene.
Vedrørende spørsmålet om privat skifte har funnet sted, er vist til Rt-1963-102 og Rt-1969-486. Det er også vist til RG-1983-677 som omhandler et tilfelle der skifteattest var utstedt på uriktig grunnlag.
De ankende parter er uenig i at Ds del av felleseiet var negativ høsten 1991. Verdien av de enkelte aktiva- og passivaposter kan nok være usikre, men det kan ikke være tvilsomt at aktiva oversteg passiva. D må ha bevisbyrden og tvilsrisikoen i denne forbindelse. Han har gitt de uriktige opplysninger, og det må da være hans oppgave å fremskaffe de korrekte anslag.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
1. Det åpnes offentlig skifte i boet etter E.
2. De ankende parter tilkjennes dekning av sine utgifter i anledning saken, herunder dekning av ankegebyret.
Ankemotparten - D - har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Offentlig skifte kan ikke kreves dersom privat skifte er avsluttet. Dette følger av skifteloven §84 første ledd. Vilkåret er ikke oppfylt i nærværende sak.
På grunnlag av oppgaven fra D over avdødes aktiva og passiva, utstedte skifteretten attest hvorved han overtok avdødes bo etter reglene om minstearv. Rent faktisk var skiftet dermed gjennomført. I og med at han overtok hele boet, var det ikke noe mer som skulle eller måtte gjøres. I denne sammenheng er vist til Lødrup "Arverett" (1995) 285 der det heter at den faktiske bruk/rådighetsutøvelse er avgjørende for om skiftet er gjennomført.
Partenes oppfatning av forholdet er også av betydning. Det hevdes at samtlige barn etter en tid ble klar over at faren hadde skiftet. Ettersom de ikke tok noe initiativ før i 1994, må de ha ansett at skiftet var gjennomført.
Bare loddeier kan kreve offentlig skifte, jfr. skifteloven §60. Med loddeier forstås ifølge lovens §124 enhver som i egenskap av arving har krav på lodd i boet. Overtar gjenlevende ektefelle hele boet etter reglene om minstearv, vil barna ikke være å betrakte som loddeiere, jfr. Justisdepartementets rundskriv G 43/95 17. Fordi lengstlevendes rådighetsdel faktisk var negativ selv om en tar hensyn til hans bokproduksjon, vil barna således ikke være berettigede til å kreve offentlig skifte.
Det er ikke ukjent at skifteretten kan gjøre feil. I loven er imidlertid gitt anvisning på hvilke virkemidler som i så fall kan benyttes, og disse må følges. Forbigåtte arvinger, som de ankende parter i realiteten hevder å være, må i dette tilfelle ta ut stevning mot sin far, jfr. arveloven §75. En løsning med tilbakekall av skifteattesten eller offentlig skifte, kan ikke være aktuelt.
Lagmannsretten har ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere den reelle verdi av Ds rådighetsdel i 1991. Det er imidlertid på det rene at han på det tidspunkt hadde en gjeld på 27 millioner kroner, og at han tidligere hadde vært involvert i en rekke bokprosjekter som ikke hadde gitt nevneverdig avkastning. De ankende parters påstander om angivelige verdier er ikke godtgjort. Rent faktisk er det heller ikke kommet større verdier i tiden etter Es dødsfall. Totalt kan det være tale om noe over en million kroner med tillegg av dekning for gjeld. At gjelden ble redusert til 2,7 millioner etter forhandlinger i 1994, skyldes i første rekke at D da var pensjonist og at banken ble tilbudt et slikt beløp. Uansett må de ankende parter ha bevisbyrden for at det de hevder er korrekt.
Det er vist til Rt-1962-26 som hevdes å ha klare likhetstrekk med foreliggende situasjon. Avgjørelsen i Rt-1963-102 er derimot ikke parallell fordi D overtok hele boet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Skifterettens kjennelse i sak 94-02383-BAK stadfestes.
2. D tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og skal bemerke:
Etter Es død i oktober 1991 ga D opplysninger om avdødes formue og gjeld. Avdødes nettoformue ble oppgitt til kr 84000, mens han oppga sin egen nettoformue til kr 100000. På dette grunnlag utstedte skifteretten den 16. desember 1991 skifteattest som fastslo at D hadde overtatt boet som "minste arv". Lagmannsretten legger til grunn at dette skjedde i henhold til arveloven §6 første ledd, annet punktum der det heter at gjenlevende ektefelle skal ha en minstearv som tilsvarer 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden (4 G) ved dødsfallet. Dette utgjorde i 1991 om lag kr 140000.
Av skifteloven §84 første ledd følger at enhver som kan kreve skifte etter §60, kan forlange at skifteretten overtar behandlingen av et bo så lenge privat skifte ikke er avsluttet. Begjæring om skifte må fremsettes innen 3 år etter arvelaterens død, jfr. §85 første ledd. Lagmannsretten konstaterer at de ankende parter har holdt seg innen fristen. Retten finner at lovens øvrige vilkår også er oppfylt i nærværende tilfelle.
Skifteloven §60 fastslår at en loddeier kan kreve skifte. Loddeier er i §124 definert som enhver der i egenskap av ektefelle eller arving har krav på lodd i boet. De ankende parter er barn av avdøde, og har således i utgangspunktet utvilsomt krav på arv etter moren. Spørsmålet er imidlertid om hun etterlot seg mer enn kr 140000. Dette kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.
Ankemotparten hevder at skiftet må anses avsluttet ettersom det er utstedt skifteattest i henhold til gjenlevendes oppgave. Lagmannsretten er ikke enig i denne forståelsen. Det er på rene - og heller ikke lenger omstridt mellom partene - at de inngitte opplysninger var mangelfulle idet gjenlevende helt holdt utenfor alle forhold av økonomisk betydning knyttet til hans omfattende bokproduksjon. Dette skjedde fordi gjenlevende i 1991 uriktig antok at dette ikke skulle gå inn i fellesboet. Skifteattesten ble således utstedt på grunnlag av manglende opplysninger av helt vesentlig betydning for skifteoppgjøret. Et slikt formelt gjennomført skifte på et totalt sviktende grunnlag, kan etter rettens vurdering ikke bedømmes som et avsluttet skifte. Lagmannsretten finner støtte for denne forståelsen i bestemmelsen i skifteloven §80 annet ledd og reelle hensyn. Retten går ut fra at skifteretten ikke har foretatt noen nærmere kontroll av riktigheten av de opplysninger som gjenlevende ga. Barna ble videre ikke trukket inn i saken i denne fasen fordi gjenlevende unnlot å fylle ut rubrikken der det skal gis informasjon om andre arvinger. Avskjæres barna fra senere å kreve offentlig skifte, vil dette i tilfelle innebære at gjenlevende, på egen hånd og uten noen etterprøving, i realiteten kan styre behandlingen med sikte på å unngå offentlig skifte. Et slikt resultat er uakseptabelt. Retten tilføyer at den utdeling av enkelte gjenstander som gjenlevende har foretatt til barna etter 1991, ikke kan anses som noe skifte. Partene er enig om at disse gjenstander ble gitt som gave fra gjenlevende og ikke som arv fra førstavdøde. Retten kan heller ikke se at de ankende parter har tapt sin rett til å kreve offentlig skifte ved passivitet. Det finnes videre ikke holdepunkter for å anta at de i realiteten har godtatt den løsning som ble valgt i 1991.
Bestemmelsene i skifteloven §42 og arveloven §75 kan ikke tilsi noen annen konklusjon. Rett nok vil forbigått arving alltid ha mulighet for å reise søksmål mot den arving som har fått for stor arvelodd, men dette kan ikke være noe avgjørende argument mot å tillate offentlig skifte i et tilfelle der det ikke har vært foretatt noe reelt skifte. I en slik situasjon vil det være mest naturlig å åpne offentlig skifte.
Ifølge Justisdepartementets rundskriv G 43/95 av mars 1995 om dødsboskifte 17 er gjenlevendes livsarvinger ikke å betrakte som loddeiere dersom det finnes godtgjort at gjenlevende ektefelle er enearving etter reglene om minstearv. Hvordan uttrykket "godtgjort" skal oppfattes og om dette synspunktet i det hele tatt får anvendelse i et tilfelle som i foreliggende sak der skifteattesten ble utstedt på et klart mangelfullt grunnlag, kan være usikkert. For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse spørsmål idet retten etter omstendighetene finner sannsynliggjort at gjenlevendes del av felleseiet i 1991 utgjorde mer enn ca kr 140000.
Etter de opplysninger som er fremkommet for lagmannsretten synes det som om gjenlevendes verdianslag for løsøre og innbo er preget av forsiktighet. Retten nevner også en større boksamling på ca 10000 bind som skal ha vært forsikret for en million kroner, og som tidligere har vært i D eie. Han har imidlertid opplyst at boksamlingen er overdratt til et svensk selskap som så vidt skjønnes ikke har rådighet over samlingen. Forholdene vedrørende denne boksamlingen er meget uklare. Boksamlingen er ikke nevnt i oppgaven til skifteretten i 1991.
Det sentrale er likevel verdien av den bokproduksjon som partene nå - i hvert fall i hovedtrekk - er enige om skulle inngått som en del av fellesboet. Det er opplyst at inntektene fra salg av slike bøker, som fortrinnsvis har funnet sted i U.S.A., siden 1991 har kommet opp i minst 3,7 millioner kroner. Av dette er 2,7 millioner brukt til nedbetaling av gjeld, mens D har mottatt drøyt en million. I tillegg er det gått noe til B som også har økonomiske interesser i utgivelsene. Til gjengjeld er det opplyst at D i 1991 hadde en gjeld på 25 millioner kroner til norske banker, samt 2 millioner i det som er omtalt som "æresgjeld". Det er uklart for lagmannsretten om denne "æresgjelden" innebærer noen rettslig forpliktelse. Etter avtale ble bankgjelden fullstendig oppgjort i 1993 eller 1994 med 2,7 millioner som skrev seg fra bokinntekter. Bankgjelden var bestridt av D idet han hevdet å ha et motkrav som langt oversteg 25 millioner. Det er opplyst at han i den forbindelse vurderte å gå til søksmål. Krav og motkrav ble løst ved foran nevnte avtale.
Å foreta en realistisk og treffende vurdering av aktiva- og passivaposter knyttet til Ds bokproduksjon i 1991, ville nødvendigvis være forbundet med betydelige problemer og stor usikkerhet. Ser en imidlertid hen til hva som faktisk har skjedd etter 1991, kan konstateres at virksomheten har gitt nettoavkastning til D. Bildet blir noe mer uklart om en også skal ta hensyn til "æresgjelden". På den annen side legger retten til grunn at bokutgivelsene i U.S.A. i de nærmeste årene fortsatt vil gi visse inntekter.
D er den som i første rekke har innsyn og oversikt over de økonomiske resultater knyttet til bokutgivelsene, og også de nærmere omstendigheter i forbindelse med den omtalte boksamling. Så langt kan vanskelig ses at han har gitt uttømmende opplysninger om disse forhold. Av denne grunn har det oppstått en uvisshet som han er nærmest til å ta ansvaret for. Dette forsterkes av at den aktuelle tvist er en direkte følge av de mangelfulle opplysninger han ga skifteretten i 1991. Lagmannsretten finner etter dette å måtte legge til grunn at arven etter E i 1991 trolig utgjorde mer enn 4 G. Vilkårene for å åpne offentlig skifte er således til stede og de ankende parters krav blir å ta til følge. For ordens skyld tilføyes at lagmannsretten verken har foranledning til eller tilstrekkelig grunnlag for å anslå nærmere hvor stor arven etter E sannsynligvis var.
Anken har ført frem, og saken for lagmannsretten er fullstendig vunnet av de ankende parter. Retten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. skifteloven §22 første ledd. Etter rettens vurdering har saken ikke vært spesielt tvilsom, og ankemotparten har aktivt tatt til motmæle for lagmannsretten og bedt om at skifterettens avgjørelse stadfestes. Ankemotparten vil følgelig bli pålagt å dekke de ankende parters nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Disse er av deres prosessfullmektig oppgitt til kr 30000 som skal inkludere omkostninger, men med tillegg av ankegebyr med kr 12125. Ettersom det ikke er gitt opplysninger om konkrete omkostninger, forstår retten oppgaven slik at kr 30000 utgjør salær. Dette er høyt selv om ankeforhandlingen strakk seg over en lang dag; til kl. 1700, og selv om ankeforhandlingen på sett og vis kan betraktes som en behandling i første instans. Ankeforberedelsen har imidlertid ikke vært spesielt omfattende eller krevende, og saken har bare reist begrensede og relativt oversiktlige juridiske spørsmål. Ankemotpartens prosessfullmektig har for sin del oppgitt salærkravet til kr 23000, som etter rettens skjønn kan være passende for en sak av dette omfang og med denne vanskelighetsgrad. Salærkravet for de ankende parters prosessfullmektig, som hadde flere parter å forholde seg til, reduseres etter dette skjønnsmessig til kr 25000 i medhold av tvistemålsloven §176 første ledd, første punktum. Det samlete beløp settes følgelig til kr 37125.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Det åpnes offentlig skifte i boet etter E.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler D til A, B og C 37125 - trettisjutusenetthundre- ogtjuefem 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.