RG-1997-1053
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-17 |
| Publisert: | RG-1997-1053 (184-97) |
| Stikkord: | Ran, Borgerlig krav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95/7669 M/23 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00473 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Morten Bjone) mot A (Forsvarer: Adv. Truls Dramer). |
| Forfatter: | Anders Bøhn, rettens formann. Anne C Buer. Mindretall: Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §3, §434 |
Tiltalte, A, bopel - - -gaten 13, X, er født xx.xx.1972. Han er konsulent.
Ved tiltalebeslutning av 13 oktober 1995 utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating (nå Oslo statsadvokatembeter), ble han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter Straffeloven §268, annet ledd, jfr. §267
For i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens persons, eller medvirket hertil. Ranet var grovt særlig fordi det ble truet med skytevåpen og gjaldt en betydelig verdi.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Torsdag 10. november 1994 kl. 1004 i Sparebanken NOR's filial Kjelsås i Grefsenveien 90 i Oslo, rettet han et haglegevær mot bankbetjeningen og kundene og tvang derigjennom alle i lokalet til å legge seg ned på gulvet, hvoretter han borttok ca kr 70000,- fra en av kassene i skranken.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Ved byrettens dom av 21 desember 1995 ble tiltalte dømt overenstemmende med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 2 år 9 måneder med fradrag for 222 dager varetekt, samt erstatning til Sparebanken Nor med kr 75751. Tiltalte anket dommen. Anken ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 9 februar 1996.
Ankeforhandling er holdt 14 - 16 oktober 1996. Tiltalte møtte og avga forklaring. Han erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalen. Det ble avhørt 13 vitner og 1 sakkyndig. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagretten ble stilt et hovedspørsmål og et tilleggsspørsmål. Lagretten svarte nei på hovedspørsmålet.
Retten har lagt lagrettens kjennelse til grunn. Etter dette frifinnes A for tiltalen.
Det er uenighet mellom partene om pådømmelsen av Sparebankens NORs erstatningskrav. Aktor gjør gjeldende at denne delen av byrettens dom ikke er anket, og dermed rettskraftig. Subsidiært gjør aktor gjeldende at A på sivilrettslig grunnlag må anses erstatningpliktig overfor banken. Lagrettens frifinnende kjennelse er ikke til hinder for dette. Forsvareren gjør gjeldende at anken omfatter erstatningskravet, og at dette følger av en rimelig forståelse av ankeerklæringen. Forsvareren gjør gjeldende at tilltalte må frifinnes.
Etter straffeprosesslovenz §434 første ledd kan partene ved fullstendig anke få prøvet avgjørelsen av det borgerlige krav. Det er ikke noe vilkår at slikt krav om prøving settes fram i ankeerklæringen, så lenge motparten får tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar. Lagmannsretten finner enstemmig at anken i dette tilfellet ikke kan forstås på annen måte enn at også det borgerlige kravet er angrepet. Riktignok kan As egen forklaring om sin befatning med ranspengene, som ikke er kommet til rette, tenker å innebære erstatningsplikt overfor banken selv om A anses for ikke å ha hatt noe med selve ranet å gjøre. Et slikt krav springer imidlertid ikke ut av saken, jf straffeprosessloven §3, og berøres ikke av den dommen som avsies nå. Lagmannsretten finner at anken over det borgerlige krav må tas til behandling, jf også Rt-1992-400. Bevisførselen er den samme som for straffekravet: Partene har ikke ønsket å føre særskilte bevis knyttet til erstatningskravet. Aktor har heller ikke hevdet at det ikke har vært tilstrekkelig tid til forberedelse av denne delen av saken.
Det synes å følge av Høyesteretts avgjørelse i Rt-1996-864 at lagmannsretten på visse betingelser kan dømme en tiltalt til å betale det borgerlige krav selv om vedkommende er frifunnet for straffekravet, uten at dette kommer i strid med bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det kreves i såfall en høy grad av sannsynlighet for at vilkårene for erstatningsplikt er til stede.
Lagmannsretten har delt seg i synet på erstatningkravet. Flertallet, dommerne Bøhn og Buer, finner at det ikke er ført bevis som gir grunnlag for å ilegge A erstatningsplikt i samband med det forhold han er tiltalt og frifunnet for. As forklaring om hvordan han fikk befatning med ranspengene, er ikke i tilstrekkelig grad tilbakevist gjennom de tekniske og øvrige indisiebevis påtalemyndigheten har ført i saken.
Mindretallet, dommer Holmøy, er kommet til at byrettens dom bør bli stående for så vidt gjelder erstatningskravet. Etter mindretallets vurdering foreligger det - tross den strafferettslige frifinnelse - en klar overvekt av sannsynlighet for at tiltalte faktisk har deltatt i ranet, vitende om at det har dreiet seg om et ran. Det er på det rene at tiltalte, under ransoperasjonen, har hatt et avtalt samarbeidsforhold med de øvrige impliserte, og at han har fått på seg grønnfarge fra den fargeampulle som fulgte med pengesedlene fra banken. Tiltaltes forklaring om at han sto et stykke unna ransstedet, og bare trodde at han - som mellommann- skulle få overlevert penger fra et innkrevingsoppdrag, virker lite overbevisende. Troverdigheten av hans forklaring svekkes ytterligere ved at han ikke har villet oppgi noen debitor eller kreditor vedrørende den angitte pengeinnkreving, og ved sterke indikasjoner på at han, noen timer forut for ranet, har ringt en bekjent med forespørel om å bli skaffet haglpatroner.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1972, frifinnes for tiltalen av 13 oktober 1995.
2. A frifinnes for det borgerlige kravet.