RG-1997-1659 (2)

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-06-26
Publisert:	RG-1997-1659 (299-97) *
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. A 68/1990 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00296 A.
Parter:	Ankende part: Stabil Fabrikker A/S (Prosessfullmektig: Advokat Fabian Stang, Oslo). Motpart: Fredrik Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Olav Hillestad, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Jan Martin Flod, formann, Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Ekstraord. lagdommer Sigurd Müller
Lovhenvisninger:	Tomtefesteloven (1975) §16, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Rettsgebyrloven (1982) §8

Saken gjelder spørsmål om det er lidt tap, samt beregningen av en eventuell erstatning, som følge av en bortfesters uberettigede hevning av flere festeavtaler.

Avtalene, som gjelder en fabrikktomt og to boligtomter beliggende i Hvitsten i Vestby kommune, ble inngått av Thomas Olsen som bortfester og A/S Stabil (idag Stabil Fabrikker A/S) som fester i 1966. Festetiden for fabrikktomten var 40 år og for boligtomtene 30 år. Festeavtalene avløste tidligere avtaler inngått i 1916.

Ved brev av 12 februar 1988 ble alle tre festeavtaler erklært hevet av nåværende grunneier, Fredrik Olsen, på grunn av vesentlig mislighold. Stabil mente hevningen av kontraktene var uberettiget og reiste ved stevning av 22 juni 1990 til Ytre Follo herredsrett sak mot Fredrik Olsen med påstand om dom for at hevningsrett ikke forelå. Det ble videre krevet erstatning for tap som følge av at selskapet ved bortfesterens urettmessige hevning var blitt hindret i å gjennomføre en avtalt overdragelse og for øvrig i å selge eller leie ut eiendommen.

Ytre Follo herredsrett avsa dom 27 februar 1992 med slik domsslutning:

Festekontrakter vedrørende eiendommene gnr. 54 bnr. 12, bnr. 13 og bnr. 4 feste nr. 3 alle i Vestby kommune, er ikke misligholdt på en slik måte at hevingsrett foreligger fra grunneiers side.

Saksøkte frifinnes for saksøkerens erstatningskrav.

Hver av partene dekker sine saksomkostninger.

Herredsrettens dom ble av begge parter anket til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett, av Fredrik Olsen fordi hevningen var blitt erklært urettmessig, og av Stabil fordi erstatning ikke var blitt tilkjent. Lagmannsretten avsa under dissens dom 15 mars 1993 med denne domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. a) I anledning anken fra Hvitsten Industrier A/S:

Hvitsten Industrier A/S erstatter Fredrik Olsen saksomkostninger for lagmannsretten med 10000,- titusenkroner. b) I anledning anken fra Fredrik Olsen:

Fredrik Olsen erstatter Hvitsten Industrier A/S sakens omkostninger for lagmannsrett med 20000,- - tyvetusenkroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Lagmannsrettens dom ble av Stabil påanket til Høyesterett. Fredrik Olsen erklærte aksessorisk motanke. Grunnlag for ankene var de samme som for lagmannsretten. Høyesterett avsa dom 22 desember 1994 med denne domsslutning:

1. Festekontrakter for gnr 54 bnr 12, bnr 13 og bnr 4 feste nr 3 i Vestby kommune er ikke misligholdt slik at de kunne heves av Fredrik Olsen ved erklæring av 12 februar 1988.

2. Fredrik Olsen har pådradd seg erstatningsansvar overfor Stabil Fabrikker A/S.

3. Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling av spørsmålet om det er lidt tap og erstatningsberegningen.

4. I saksomkostninger for Høyesterett, og for herredsretten og lagmannsretten for så vidt angår spørsmålet om hevning av festekontraktene var uberettiget, betaler Fredrik Olsen til Stabil Fabrikker A/S 146 537 -etthundreogførtisekstusenfemhundreogtrettisju - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Ny ankeforhandling for Borgarting lagmannsrett ble holdt i Oslo tinghus i dagene 3 - 6 juni 1996. Den ankende part, Stabil Fabrikker A/S, var representert ved styreformann Carl Christian Krefting, som avga forklaring. Ankemotparten, Fredrik Olsen, var representert ved prosessfullmektigen og de to første dager også ved faren, Fred. Olsen. Fred. Olsen avga forklaring som vitne. Det ble avgitt forklaring av ytterligere 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, Stabil Fabrikker A/S, har lagt ned slik påstand:

1. Ankemotparten dømmes til å betale erstatning til den ankende part fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 8500000.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger vedrørende erstatningsutmålingen for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Fredrik Olsen, har lagt ned slik påstand:

1. Fredrik Olsen frifinnes.

2. Fredrik Olsen tilkjennes saksomkostninger vedrørende spørsmålet om erstatningsutmåling for byrett og 2 gangers behandling i lagmannsrett.

Den ankende part, Stabil Fabrikker A/S, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Den skadegjørende handling er den uberettigede hevning av festekontraktene, opprettholdelsen av hevningen og Olsens etterfølgende opptreden. Det foreligger en påregnelig og adekvat årsakssammenheng mellom Stabils økonomisk tap og det ansvarsgrunnlag Høyesterett har slått fast. Dette gjelder uansett hvilket beregningsgrunnlag retten støtter seg på ved sin skjønnsmessige fastsettelse av erstatningen.

Den 15 oktober 1987 inngikk den ankende part avtale med IFA A/S (Poseidon) om å overdra de aktuelle tre eiendommer i Hvitsten for tilsammen kr 5 500 000 med oppgjørstidspunkt samme dag. Eiendommene samt virksomhet ble overdratt til et fusjonert selskap med navn IFA Alna A/S, som Stabils eiere skulle inneha halvparten av aksjene i. Overdragelsessummen harmonerer godt med takst over fabrikkeiendommen på 4,1 millioner som ble avholdt av Henry Hansen & Sønn våren 1988, idet boligeiendommene kommer i tillegg. På grunn av hevningen fra Olsens side krevet kjøperen av eiendommene å være fristilt fra kontrakten, jf brev 28 september 1988 fra advokat Per Raustøl. Stabil fant, etter å ha innehentet forskjellige juridiske råd, å måtte akseptere at kjøperen var berettiget til å heve.

Prinsipalt kreves erstattet tapte renteinntekter av avtalt salgssum høsten 1987, kr 5 500 000, fra hevningen i 1988 til Høyesteretts dom i desember 1994. Til fradrag her kommer de rentebetalinger som ble foretatt av det sammenslåtte selskap, IFA Alna A/S, og netto leieinntekter den ankende part har klart å oppnå i den samme periode. Det kreves prinsipalt at rentetap tilsvarende gjennomsnittlig utlånsrente erstattes, subsidiært at gjennomsnittlig innskuddsrente legges til grunn. Før fradrag som nevnt utgjør det prinsipale og subsidiære rentekravet henholdsvis kr 7 084 669 og kr 4 915 903. Skulle retten mene at ovennevnte overdragelsessum ikke tilsvarerer markedspris, kan en i hvert fall ikke gå lavere enn det Fred. Olsen bød for eiendommen, kr 3 379 000.

I tillegg til rentetapet kommer et fall i eiendomsverdiene i området 10 - 23 %, det vil si opp mot kr 1 425 000, som kreves erstattet.

Hvis retten finner at overdragelsesavtalen ikke kan legges til grunn kreves subsidiært erstattet tapte leieinntekter i perioden. Hevningen har medført at fabrikkeiendommen i realiteten har vært umulig å leie ut til utenforstående på et akseptabelt nivå. Tilsvarende gjelder for boligeiendommene. Legges til grunn en utleiesum på kr 484,50 pr kvm overensstemmende med en lignende leiekontrakt vedrørende en malingsfabrikk i Bergen fra samme tidsperiode, vil tapet i løpet av 7 år utgjøre kr 7 692 185. I tillegg kommer renter og tap i forhold til markedspris for utleie av boligeiendommene, det siste omlag kr 3 000 pr måned pr bolig.

Det er kommet en rekke pålegg fra Statens Forurensningstilsyn (SFT). Samtlige er etterkommet med unntak av den siste vedrørende fjerning av masser i fyllingen i syd. Stabil er innforstått med at også dette pålegget må oppfylles, men først må det blant annet avklares hvor massene skal deponeres. Forurensningsproblematikken har for øvrig ingen betydning for utmålingen av erstatning i denne sak.

Det er ikke grunnlag for reduksjon av erstatningsbeløpet ut fra medvirkningssynspunkter.

Ankemotparten, Fredrik Olsen, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Stabil Fabrikker A/S har ikke lidt noe påregnelig økonomisk tap som følge av hevningen. Foreligger det et tap må Olsens ansvar bortfalle eventuelt reduseres ut fra betraktninger om skadelidtes medvirkning og skadelidtes plikt til å begrense sitt tap. Det er den ankende part som må dokumentere at det er lidt et økonomisk tap som står i påregnelig årsakssammenheng med Olsens hevning av festeavtalene. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt.

Det er tre måter Stabil teoretisk kan beregne et tap på. For det første kan Stabil ha gått glipp av en gevinst ved at hevningen medførte at avtalen med IFA (Poseidon) falt bort. Det kan ikke anses godtgjort at hevningserklæringen er den reelle årsak til at overdragelsen til IFA Alna AS ikke ble gjennomført. Det vises til at IFA A/S (Poseidon) aldri ønsket å overta eiendommene, idet den sammenslåtte virksomhet ikke hadde behov for disse til egen produksjon. IFA Alna A/S oppnådde i sitt første driftsår et katastrofalt dårlig økonomisk resultat; årsunderskuddet ble på ca kr 9,4 millioner. Eiendommene ble tatt ut av Stabils regnskaper for 1987 og 1988 og kom først inn igjen i årsregnskapet for 1989. På dette tidspunkt hadde Norges Geotekniske Institutt kommet med sin rapport om forurensningen på eiendommen.

Den fastsatte pris i avtalen gir grunnlag for særlig tvil om overdragelsens realitet. Prisen er ikke fastsatt ut fra markedsverdi, men ut fra størrelsen av pantegjelden. I denne forbindelse vises til brev 22 april 1988 fra Stabils prosessfullmektig til Olsens prosessfullmektig, der kr 5,6 millioner angis som pris bare for fabrikkeiendommen. Det kan synes som om prisen er fastsatt med tanke på at Olsen ville bruke sin forkjøpsrett.

Spørsmålet om hvorfor avtalen falt bort har imidlertid ikke avgjørende betydning, idet det ikke er årsakssammenheng mellom et tap og hevningen fra Olsen. Tapet ville ha oppstått uansett. Man hadde med en insolvent kjøper som skulle gjøre opp kjøpesummen ved gjeldsovertakelse. Det er ingen grunn til å tro at kreditorene ville slippe Stabil som debitor. I det hele er det usannsynlig at Stabil ville få inn de aktuelle kr 5,5 millioner. Det er heller ikke påregnelig å få solgt en nedlagt malingsfabriikk på slike vilkår som det her er tale om.

Overdragelsesavtalen med IFA A/S kan uansett ikke danne basis for erstatningsutmålingen idet Stabil kunne og burde fulgt opp sin søknad om samtykke til denne. Det ville hindret IFA A/S å erklære seg ubundet av denne avtalen.

Det som kunne ha vært påregnelig var om fabrikkeiendommen var solgt til markedspris. Bevisførselen underbygger at markedsprisen for fabrikkeiendommen var omkring kr 2 til 2,5 millioner i den første perioden etter hevningen. Senere var fabrikken i praksis uselgelig.

Markedsverdi for boligeiendommene er vanskelig å fastsette. Uansett verdi er det ingen årsakssammenheng. Det kan ikke ses at Stabil har lidt noe tap vedrørende boligene. Stabil har ikke engang søkt å få disse overdratt, se siste avsnitt i nevnte brev 22 april 1988 fra Stabils prosessfullmektig.

Selv om retten skulle komme til at Stabil har lidt et adekvat økonomisk tap som følge av Olsens hevningserklæring, må erstatningen falle bort eller i alle fall settes ned på grunn av skadelidtes medvirkning. Stabil hadde en klar plikt til å begrense tapet, jf skadeserstatningsloven §5-1 nr. 2 jf nr 1. For det første burde Stabil ha bestridt retten til å heve avtalepunktet om overdragelse av de faste eiendommer. Videre burde den ankende part som nevnt ovenfor ha gått inn i en dialog med bortfesteren om samtykke til overdragelse, eventuelt forfulgt spørsmålet rettslig for domstolene. Stabil avslo også et tilbud fra Olsen på kr 3379000 for overdragelse av bygningene med tilhørende opphør av festekontraktene.

Under ingen omstendighet kan det lidte tap utgjøre mer enn differensen mellom markedspris og eiendommens verdi på det tidspuntkt avtalen med IFA bortfalt. Det kan i høyden være tale om renter på kr 1 000 000 beregnet fra 30 dager etter inngivelse av stevning.

Den andre måten å fastsette et erstatningsbeløp på, er å se hen til mulig salg til andre. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at hevningen ødela for en slik salgsmulighet. Flere andre forhold begrenset eiendommenes omsettelighet. Det at det dreide seg om festeavtaler med forkjøpsrett begrenset salgsmulighetene. Videre nevnes at alvorlige forurensningsproblemer ble konstatert sommeren 1989. På dette tidspunktet hadde eiendomsmarkedet falt sammen. Bare en malingsprodusent kunne tenkes å ville kjøpe fabrikkeiendommen, men etterspørselen fra slike vet vi lite om. En annen form for drift ville kreve betydelige investeringer og en lengere festetid enn den som gjensto i henhold til avtalen. Videre vises til at det er begrenset med infrastruktur rundt eiendommene.

En del av disse momenter gjør seg gjeldende også ved den tredje alternative beregningsmåten, nemlig fastsettelse av erstatning ut fra egen bruk eller ved utleie til andre. Stabil overdro hele sin virksomhet fordi man ikke fant det lønnsomt å drive i Hvitsten. Og det er ikke lett for en selv eller andre å starte på nytt og drive lønnsomt. Det ville være svært vanskelig å leie ut noe særlig av fabrikkeiendommen til andre uavhengig av hevningen fra Olsens side. Leieavtalen fra Bergen som Stabil har lagt frem, kan under ingen omstendighet være retningsgivende for en erstatningsfastsettelse. Det vises blant annet til at eiendomsmarkedet var presset på denne tid i Bergen. Leieprisen ble videre avtalt før nedgangen i 1987. Ingenting tyder på at Stabil kunne få en leietaker som var villig til å binde seg opp over tid. Det var videre nødvendig med betydelige investeringer på en eiendom som var svært forurenset.

Lagmannsretten bemerker:

Det beløp Stabil skal ha erstattet er tapet selskapet har lidt som følge av at festeavtalen uberettiget ble hevet i februar 1988. Utgangspunktet for beregningen av tapet vil være en sammenligning mellom den faktiske økonomiske situasjon som foreligger og den situasjon Stabil hadde vært i om hevningen, og opprettholdelsen av denne frem til Høyesteretts dom av 22 desember 1994, tenkes borte. Ved vurderingen gjelder de alminnelige prinsipper om at bevisbyrden påhviler den som krever erstatning. Videre anvendes de alminnelige regler om årsakssammenheng, om at tapet må være påregnelig og adekvat, samt om skadelidtes plikt til tapsbegrensning osv.

Lagmannsretten er kommet til at det ved utmålingen av erstatning ikke kan tas hensyn til den mulige merverdi som lå i avtalen mellom Stabil og IFA A/S om overdragelse av bygningene med festeretter på Hvitsten. Erstatningsutmålingen må derfor baseres på et skjønn der Stabils påregnelig utnyttelse av eiendommene, uavhengig av kontrakten med IFA A/S, blir det avgjørende tema.

Når lagmannsretten ikke finner å kunne ta utgangspunkt i nevnte overdragelsesavtale, jf den ankende parts prinsipale krav, er det fordi den manglende gjennomføring av avtalen er influert av årsaksfaktorer som ikke kan henføres til ankemotpartens uberettigede hevning. Således vises særlig til at Stabil ikke fulgte opp søknaden om grunneiers samtykke til overdragelsen, og det er ikke tvil om at det var det manglende samtykke til overdragelsen som var den reelle årsak til at kontrakten falt bort slik at eiendommene, under prosessen om grunneiers heving av festeavtalene, forble hos Stabil.

Etter lagmannsrettens vurdering hadde Stabil mulighet og oppfordring til å bringe søknaden om samtykke til overdragelsen videre etter brevet fra grunneieren av 6 mai 1988. Selv om selskapet så det nytteløst å nå frem overfor grunneieren, burde man ha rettet en ny henvendelse til ham, for så - eventuelt - å bringe spørsmålet inn for domstolene. En slik innbringelse for domstolene kan skje hva enten grunneieren har nektet samtykke eller oversittet fristen i tomtefesteloven §16 tredje ledd. Det kan ikke ses bort fra at Stabil - ved slik å følge opp saken - hadde vært i stand til å oppfylle sin forpliktelse overfor IFA AS. Det innebærer at lagmannsretten ikke finner å kunne bygge erstatningsberegningen etter den uberettigede hevingen på det den økonomiske realitet som lå i overdragelsesavtalen mellom Stabil og IFA AS.

Det tilføyes at den bakenforliggende tvist om grunneiers hevning av festeavtalene ikke kan antas å ha vært et avgjørende hinder for den oppfølgning av saken om samtykke til overdragelsen, som lagmannsretten ovenfor har forutsatt at kunne skje. En fester må - med mindre annet bestemmes i form av en midlertidig avgjørelse i tilknytning til hevningen av festeretten - ha rett til å benytte sin festerett mens det verserer tvist om hevningens berettigelse, herunder å overdra festeretten innenfor den ramme festeavtalen og tomtefesteloven angir, og i den forbindelse innbringe et manglende samtykke fra grunneiers side for domstolene. En slik aktiv oppfølgning fra Stabils side ville også rimeligvis kunne hatt betydning for hevningsspørsmålet hva gjelder avtalen om overføring av eiendommene til IFA Alna A/S. Enten slik at intet hevningsgrunnlag forlå eller at selskapet - i en slik situasjon - ville ha sett annerledes på spørsmålet og unnlatt å heve.

Etter dette må erstatningsutmålingen skje uavhengig av at overdragelsen ikke ble gjennomført.

Det er på det rene at Stabil på den aktuelle tid selv ikke aktet å benytte eiendommene på Hvitsten til produksjon. Det må således vurderes hvilken annen påregnelig utnyttelse Stabil ville kunne gjort av eiendommene. Salg til andre produsenter av maling eller lignende synes mindre sannsynlig. At det imidlertid var godt mulig å utnytte eiendommene økonomisk på annen måte, finner lagmannsretten ikke tvilsomt. Det vises i denne sammenheng blant annet til de prosjekter som Stabil konkret har arbeidet med, så som et dykkersenter, en maritim skole med flere. Lokalene kunne selvsagt også benyttes til ulike former for lager. Idet lagmannsretten særlig vektlegger den relativt korte tid som uansett gjenstod av festetiden, og omstendighetene forøvrig, antas likevel at utleie ville vært mer nærliggende og sannsynlig enn salg. Etter lagmannsrettens vurdering kan Olsens anførsler om at mulighetene for å få leid ut eiendommene var så små at det ikke gir grunnlag for å utmåle en erstatning, ikke føre frem. Selv om leiemarkedet har vært svakt i store deler av perioden, må det antas - ut fra eiendommenes beliggenhet, lokalenes beskaffenhet og omstendighetene forøvrig - at utleie ville latt seg gjøre. En annen sak er at de forhold som ankemotparten har påpekt, ville hatt betydning for leieprisen. Det er imidlertid bare et utmålingsmoment.

For så vidt gjelder den leie som kunne vært oppnådd har den ankende part vist til at en tilsvarende eiendom i Bergen ble utleid i 1987 til 1989 for kr 484,50 pr. kvm. Dette gjaldt imidlertid utleie av en fullverdig malingsfakbrikk til en produsent av maling. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at en tilsvarende avtale om utleie av hele fabrikken til en slik virksomhet ville vært mulig på Hvitsten.

Ved fastsettelsen av påregnelig leie må det etter dette tas hensyn til at eiendommen trolig ikke ville kunne være bortleid fullt ut i hele den aktuelle tidsperioden, og til en virksomhet som fabrikken var spesielt egnet for. Det må følgelig påregnes at Stabil hadde måttet akseptere forskjellige leietagere, ulike leietider, og ulike virksomheter som ville ha betalt forskjellig leie. Det sier seg selv at eiendommens egnethet for ulike typer leietagere vil variere og at det vil påvirke leien som disse ville ha betalt. Det tas også i betraktning at leiemarkedet, som nevnt ovenfor, har vært varierende i det aktuelle tidsrom. Lagmannsretten antar at forurensningssituasjonen ikke ville ha påvirket leien i nevneverdig grad. Fabrikkeiendommen har et gulvareal på 1 968 kvadratmeter og et uteareal på 300 kvadratmeter. Etter en totalvurdering finner lagmannsretten det påregnelig at Stabil ville kunne ha oppnådd en gjennomsnittlig leie for lokalene på kr 200,- pr kvadratmeter pr. år. Det tillegges intet for utearealene idet den leie som eventuelt kunne ha vært inntjent her inngår i leien for lokalene. Årlig inntekt settes etter dette til kr 1 968 x 200, det vil si kr 393 600,- pr år. Det regnes ikke rente på beløpet. Idet det legges til grunn 6 års utleie, fastsettes erstatningsbeløpet i tilknytning til fabrikkeiendommen til kr 2 361 600.

For så vidt gjelder de to bolighusene, som omfattes av saken, legges til grunn en gjennomsnittlig månedlig leie på kr 3 000. Årlig leiesum blir etter dette kr 72 000. Idet det for denne leie tas hensyn til rente, settes årlig gjennomsnittlig leiebeløp til kr 80 000. Brutto påregnelig inntekt på bolighusene i det aktuelle tidsrom blir således kr 480 000.

Bruttotapet bli etter dette til sammen kr 2 841 600.

Til fradrag kommer den nettoinntekt Stabil har hatt i perioden. Lagmannsretten finner å kunne ta utgangspunkt i den ankende parts oppgave over netto leieinntekter. Det er kun i begrenset utstrekning sett hen til det forhold at det sammenslåtte selskap, IFA Alna A/S, dekket Stabils renteutgifter en periode i 1988. Fradraget settes til kr 440 000.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Stabil har lidt et tap på kr 2 400 000 (avrundet). Tapet anses å stå i påregnelig og adekvat årsakssammenheng med Olsens hevning av festeavtalene og hans fastholdelse av denne frem til Høyesteretts dom. Noe grunnlag for å sette ned erstatningen ut fra betraktninger om at skadelidte ikke har gjort sitt for å begrense tapet, kan lagmannsretten ikke se at foreligger.

Anken har etter dette ført frem. Kravet om erstatning har for lagmannsretten i denne omgang vært begrenset oppad til kr 8 500 000. Selv om lagmannsretten har kommet til at det - ut fra en skjønnsmessig vurdering - bare er grunn til å tilkjenne erstatning med noe under en tredjedel av dette beløpet, finner en at saksomkostningsansvaret for lagmannsretten må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Det vises for så vidt til Rt-1985-505 og tilføyes at Stabil har vært innforstått med at det er tale om en skjønnsmessig ansettelse og har antydet en rekke ulike beløp innenfor den nedlagte påstand. Saksomkostningskravene for byretten der det i stevningen ble krevet kr 600 000 pr år regnet fra 1 april 1988 til domsavsigelse, og den tidligere behandling i lagmannsretten, der det i anken ble krevet 2 500 000, må på tilsvarende måte avgjøres etter tvistemålsloven §172. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd.

Advokat Stang har fremlagt omkostningsoppgave som omfatter omkostninger for herredsrett og den første behandling i lagmannsrett med til sammen kr 33 192. Beløpet samsvarer med den del av omkostningskravet for Høyesterett som ikke ble tilkjent på grunn av hjemvisningen av erstatningsspørsmålet til lagmannsretten og antas å omfatte andelen av rettsgebyrene for disse instanser. For lagmannsretten denne gang er oppgitt omkostninger med til sammen kr 60 000 for forberdelser og hovedforhandling. Oppgavene legges til grunn slik at det samlet tilkjennes omkostninger med kr 93 192. For ordens skyld tilføyes at det ikke påløper nytt rettsgebyr for den nye behandling i lagmannsrett, jf rettsgebyrloven §8 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fredrik Olsen tilpliktes å betale erstatning til Stabil Fabrikker A/S med 2.400.000 -tomillionerfirehundretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Fredrik Olsen til Stabil Fabrikker A/S 93.192 -nittitretusenetthundreognittito- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.