RG-1997-179
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-08 |
| Publisert: | RG-1997-179 (30-97) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alstadhaug skifterett nr 94-00404 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00240 A. |
| Parter: | Ankende part: Oddvar Fellingfors, 8680 Trofors (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Hustad, 7801 Namsos). Ankemotpart: Aasta Grundstad, 8680 Trofors (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen, 1851 Mysen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Peter M Sellæg. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §14, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §62, §1, §2, Odelsloven (1974) |
Saken gjelder krav om utlegg av odelseiendom på skifte i medhold av skifteloven §62.
Ved offentlig skifte av Kåre Fellingfors og ektefellen Lucie Lovise Fellingfors dødsbo ved Alstadhaug skifterett fremsatte tre av Kåre Fellingfors' arvinger, Gunnbjørg Rystad, Oddbjørn Fellingsfors og Aasta Grundstad, krav om å få utlagt boets faste eiendom gnr 49 bnr 15 "Litlmoen" i Grane kommune i kraft av odelsrett. Eiendommen er nå en ren skogeiendom på ca 600 da, fordelt på 3 teiger, og ligger på Fellingfors, like ved kommunesenteret Trofors. Pretendentene er alle barn av Kåres søsken, og det er ikke omtvistet at de har odelsrett. Tvisten gjaldt for skifteretten i hovedsak prioritetsrekkefølgen, men også enkelte andre spørsmål. Etter å ha overført tvisten til behandling i søksmåls former, avsa skifteretten den 13 februar 1995 dom, der realitetsavgjørelsen fremgår av slutningens punkt 2 med følgende ordlyd:
"Aasta Grundstad kjennes i forhold til Gunnbjørg Rystad og Oddvar Fellingfors å være best odelsberettiget til eiendommen gnr. 49, bnr. 15 i Grane kommune etter sin morbror Kåre Fellingfors og berettiget til å få sin eiendom utlagt til skiftetakst."
Dommen ble i rett tid påanket både av Gunnbjørg Rystad og Oddvar Fellingfors. Aasta Grundstad tok til gjenmæle for lagmannsretten. Under saksforberedelsen frafalt Gunnbjørg Rystad sitt krav om å få eiendommen utlagt til seg, og i henhold til felles prosesskrift av 14/16/19 februar 1996 er saken begjært hevet i forholdet mellom henne og de øvrige parter. Ved lagmannsrettens kjennelse av 5 mars 1996 er denne del av saken hevet.
Ankeforhandling ble holdt 27 og 28 februar 1996 i Mosjøen. Partene møtte og ga forklaring. Det ble for øvrig avhørt to vitner og foretatt dokumentasjon av skriftlig materiale. Det ble videre fremlagt fotografier og kartmateriale som samlet gir et godt illustrasjonsmateriale.
Saken fremstår for lagmannsretten i en noe annen stilling enn for skifteretten. Det skyldes dels at en part har trådt ut av saken. Mellom de gjenstående parter er saken også noe forenklet ved at et krav fra Oddbjørn Fellingfors om at saken for skifteretten skulle vært avgjort ved uteblivelsesdom i disfavør av Aasta Grundstad, er frafalt under ankeforhandlingen.
For lagmannsretten er det enighet om at Oddbjørn Fellingfors etter den ordinære prioritetsrekkefølge har bedre odelsrett enn Aasta Grundstad. Problemstillingen er om han likevel må vike i medhold av fordelingsregelen i odelsloven §14. I så fall har Oddbjørn Fellingfors som ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at kravet fra Aasta Grundstad må avskjæres etter uskrevne prinsipper om misbruk av odelsrett.
Som bakgrunn for forståelsen av partenes anførsler og rettens avsluttende premisser, finner lagmannsretten grunn til allerede innledningsvis å redegjøre noe nærmere for saksforholdet, spesielt de slektskapsforhold og eiendomserverv som har betydning for avgjørelsen.
Partene utleder sin odelsrett til bnr 15 "Litlmoen" fra besteforeldrene Oluf og Kristine Fellingsfors' eiendom gnr 49 bnr 2 "Oppigarden Fellingfors", som Kristine hadde odelsrett til. Kristine hadde et særkullsbarn (Nils). Sammen hadde hun og Oluf i aldersrekkefølge barna Paula, Arne, Ole, Kåre, Olaug og Peder. Oluf døde i 1942. Kristine satt i uskiftet bo til sin død i 1950. I 1946 ble eiendommen i henhold til en skifteplan delt mellom de 6 barna som da var i live. Arne var død uten å etterlate seg livsarvinger. Ved delingen fikk Ole det som ble igjen av hovedbruket, bnr 2. Nils fikk bnr 17 "Aspneset", Paula fikk bnr 18 "Stia", Kåre fikk bnr 15 "Litlmoen", Olaug fikk bnr 19 "Solheim", og Peder fikk bnr 16 "Solstad". Fordelingen var i det alt vesentlige i samsvar med et (formuriktig) testament Oluf satte opp umiddelbart før sin død. Eiendommene var på ingen måte jevnbyrdige. Spesielt var Paulas og Olaugs eiendommer vesentlig mindre enn de øvrige. Fradelingene fant sted ved skyldelingsforretninger i 1946 og alle unntatt Paula fikk samtidig skjøter på eiendommene. Paula skrev ikke under på avtalen og fikk først skjøte i 1956, etter at det hadde vært tvist om arveoppgjøret.
Av partene i nærværende sak er Oddvar Fellingfors sønn av Peder. Han overtok i 1992 bnr 16 "Solstad" fra faren. Samme år (ikke 1982 som oppgitt i skifterettens dom) kjøpte han bnr 17 "Aspneset" fra boet etter onkelen Nils. Aasta Grundstad er datter av Paula. Paula og hennes ektemann Arvid Riisem bosatte seg på "Stia" allerede i begynnelsen av 1930-årene. De førte opp hus i 1930-31 og begynte å dyrke opp jorden. I 1955 ble ansvaret for driften overlatt sønnen Odd Riisem og hans ektefelle Ågot. I 1976 ble eiendommen overskjøtet til Odd Riisem, og etter hans død i 1982 har den vært eiet og drevet av Ågot Riisem i uskiftet bo.
Hovedproblemstillingene i saken er knyttet til anvendelsen av odelsloven §14. Det oppstår for det første spørsmål om Paulas linje ved å overta "Stia" har fått en odelseiendom i henhold til §14 annet ledd. I benektende fall har Aasta Grundstad som Paulas datter fortrinnsrett til Kåres eiendom bnr 15 som nå er blitt ledig, idet Peders linje iallfall har fått én eiendom (bnr 16). Men selv om "Stia" var en odelseiendom, oppstår spørsmålet om betydningen av at Oddvar Fellingsfors også ervervet Nils' eiendom bnr 17 i 1992. Dersom dette ervervet er relevant for fordelingen mellom linjene etter §14, vil også Paulas linje ha fortrinnsrett til bnr 15.
Oddvar Fellingfors har i korthet anført:
Søsknene Peder og Paulas linjer har i relasjon til fordelingsreglene i odelsloven §14 begge mottatt en odelseiendom. Oddvar Fellingfors har derfor best rett til å løse gnr 49 bnr 15 "Litlmoen" som nå er blitt ledig.
Hvorvidt eiendommen Paula overtok, var odlingsjord iht odelsloven §2, må i prinsippet avgjøres ut fra forholdene i 1946, da eiendommen ble utskilt i forbindelse med delingen av bnr 2. Det kan det ikke være tvilsomt at eiendommen da hadde mer enn 10 da jordbruksareal. Dette er heller ikke bestridt av Aasta Grundstad. Selv om det etter ankende parts oppfatning ikke er avgjørende, må "Stia" også i 1930 anses å ha vært odlingsjord. Eiendommen må antas å ha hatt et jordbruksareal på knappe 10 da, men iallfall klart mer enn 5. Dette styrkes spesielt av utskiftningskartet av 1922, som viser at det på nedsiden av veien var inngjerdet et område på 9,75 da. "Stia" var en del av den tidligere husmannsplassen "Stimoen", som ble avviklet et par år i forveien. Bevisførselen tilsier at det var opparbeidet et innmarksstykke på begge sider av veien, og at stykket nedenfor veien, som her er aktuelt, var på over 5 da. Eiendommen hadde annet areal, rettigheter og lunnende som samlet gir en produksjonsverdi som klart overstiger 10 da jordbruksareal. Eiendommens senere utvikling bekreftet også dette. Hovedeiendommens areal var ca 30 da, hvorav ca 25 da ble opparbeidet til dyrket mark. Hertil kommer beiteretten i hovedbrukets utmark, som ble avløst med et stykke på 15 da beitemark i 1990, og en skogteig som i 1959 ble makebyttet med en utmarksteig på 11 da. Begge ble av Ågot og Odd Riisem opparbeidet til dyrket mark. I tillegg kommer andel i laksefiske i Vefsna og elgjakt.
Det må etter ankende parts oppfatning tas hensyn til at Paula Riisems linje senere har kjøpt til et areal på 16 da i Smådalen. Arealene utgjør også deler av odelsgodset, og i henhold til de synspunkter som er kommet til uttrykk i Todnemdommen, Rt-1980-585, må det være riktig å se ervervene i sammenheng.
Idag er "Stia" et småbruk i full drift. Det har 55 da innmark og 6-7 melkekyr. Aasta Grundstad må i lys av denne utviklingen ha bevisbyrden for at det ikke var odelsjord Paula overtok.
Oddvar Fellingfors erverv av bnr 17 er ikke relevant etter odelsloven §14 annet ledd, idet det ikke er han som er subjekt for fordelingsregelen i bestemmelsens annet ledd. Fordelingsregelen gjelder ikke mellom søskenbarn, og Oddvars erverv endrer ikke odelsrekkefølgen i forrige generasjon. Dette følger av ordlyden og er lagt til grunn i Rt-1979-1139 (Jørundlanddommen), som gjelder et tilsvarende saksforhold.
Subsidiært, for tilfelle av at anvendelse av fordelingsregelen i §14 skulle innebære at Aasta Grundstad likevel gis fortrinnsrett til bnr 15, gjør den ankende part gjeldende at hennes krav på å overta eiendommen må avskjæres etter de uskrevne prinsippene om misbruk av odelsrett. I betraktning av det som skjedde i skifteretten, er det grunn til å tro at hun opptrer på vegne av sin svigerinne Ågot Riisem, eller eventuelt hennes sønn Tore Riisem. Aasta Grundstad opptrådte ikke selv for skifteretten, verken under saksforberedelsen eller hovedforhandlingen. Det var kun Ågot Riisem som møtte, og Aasta Grundstad synes å ha vært svært lite orientert om prosessen. For lagmannsretten har Aasta Grundstad opptrådt mer aktivt og gjort gjeldende at det er på vegne av sine egne sønner hun ønsker å erverve bnr 15. I så fall erkjennes at det ikke foreligger odelsmisbruk, men forklaringen har formodningen mot seg, og retten må kunne skjære gjennom.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Oddvar Fellingfors gis rett til å overta eiendommen gnr. 49 bnr. 15 i Grane til skiftetakst.
2. Oddvar Fellingfors tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Aasta Grundstad har i korthet anført:
Skifterettens dom er riktig i resultatet og i det vesentlige også i begrunnelsen.
Anførselen om odelsmisbruk, som er ny for lagmannsretten, bestrides. Det følger av Ågot Riisems og Aasta Grundstads forklaringer at det aldri har vært aktuelt at Ågot Riisem eller hennes sønn skulle overta eiendommen. Det er ikke grunnlag for å bestride ankemotpartens forklaring for lagmannsretten om at hun tar sikte på å erverve eiendommen for sine egne sønner. Selv er hun innvilget fritak for boplikten på eiendommen. Driveplikten er det ikke vanskelig å oppfylle ved en ren skogeiendom som dette.
Prinsipalt gjør ankemotparten gjeldende at Paulas linje ikke har overtatt odelsjord, og at Aasta Grundstad som Paulas datter nå har fortrinnsrett til bnr 15 i henhold til odelsloven §14.
Etter ankemotpartens oppfatning må forholdene i 1930 legges til grunn for vurderingen av "Stia". Arvid og Paula bosatte seg på eiendommen da, og oppførte hus der. Etter de vitneforklaringer som er avgitt av Agot Riisem og Karin Riisem hadde han kjøpekontrakt på eiendommen, men den er ikke i behold. Det er ingen holdepunkter for annet enn at avtalen gjaldt eiendommen slik den senere ble beskrevet ved fradelingen i 1946. Opplysningene om eiendommens karakter er forholdsvis sparsomme. Utskiftningskartet gjaldt utmark på bnr 2, og det gir ikke grunnlag for slutninger. Kartet indikerer at et område har vært inngjerdet, men det gis ingen opplysninger om grunnen på innsiden. De forklaringer som er gitt, tyder på at det kun var en smal stripe på nedsiden av veien som var ryddet fra "Stimoens" tid. Husmannsplassen hadde mesteparten av innmarken på oversiden av veien, som ikke ble tillagt "Stia". Det opprinnelige oppdyrkede arealet har latt seg påvise i ettertid ved en markert forhøyning i terrenget. Ågot Riisem har oppmålt størrelsen til 3,6 da. Det er ikke holdepunkter for å anta at jordbruksarealet var større.
Selv om man skulle komme til at jordbruksarealet i 1930 oversteg 5 da, bestrides at eiendommen hadde tilleggsarealer eller rettigheter som brakte produksjonsverdien over 10 da. Resten av eiendommen var skogbevokst. Jordsmonnet var særdeles skrint og bestod mest av grus. Det var kun med et helt umenneskelig slit Arvid Riisem i årenes løp ryddet og opparbeidet eiendommen.
Beiterett, laksefiske og jaktrett hadde ubetydelig verdi for eiendommen. Tilleggsarealer ervervet av Ågot Riisem i senere år må man se bort fra. Det foreligger ikke noen slik nær sammenheng mellom ervervene som tilfelle var i Todnemdommen.
Subsidiært, for det tilfelle at "Stia" var odelsjord, gjør ankemotparten gjeldende at hun likevel har fortrinnsrett til bnr 15 fordi Peders linje har mottatt 2 odelseiendommer. Det må tas hensyn til Oddvars erverv av Nils' eiendom bnr 17 i 1992. Løsningen er riktignok ikke helt forenlig med ordlyden i odelsloven §14, og høyesterettsdommen i Rt-1979-1139 taler også mot ankemotpartens standpunkt. Den aktuelle uttalelsen på side 1144 var imidlertid ikke nødvendig for resultatet i saken, idet det ble bemerket at den aktuelle eiendom "Homdrom" ikke var odelsjord, noe som var et vilkår for å tillegge et erverv fra onkel betydning etter odelsloven §14 annet ledd. Avgjørelsen er dessuten blitt kritisert, bl.a. av Falkanger, og den er i strid med det likedelingsprinsipp §14 bygger på, og som er nedfelt i bestemmelsens første ledd. Det er derfor grunn til å anta at Høyesterett vil bedømme spørsmålet annerledes dersom det kommer til avgjørelse i en ny sak.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. Aasta Grundstad tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og skal bemerke:
Som nevnt innledningsvis er det enighet om at Oddbjørn Fellingfors i utgangspunktet har bedre prioritert odelsrett til eiendommen gnr 49 bnr 15 "Litlmoen", enn Aasta Grundstad, og at en eventuell begrensning av hans løsningsrett må bygges på fordelingsregelen i odelsloven §14. Av bestemmelsen følger at førsteretten til odelsjord mellom søsken og deres linjer bare gjelder én odelseiendom så lenge ikke yngre søsken eller deres linjer har fått hver sin. Peders linje har overtatt odelseiendommen gnr 49 bnr 16 "Solstad". Lagmannsretten behandler først spørsmålet om Paulas linje ved å overta gnr 49 bnr 18 "Stia" har fått en odelseiendom. Dette beror på om "Stia" på det tidspunkt Paula overtok eiendommen, fylte kravet til odlingsjord, slik begrepet er definert i odelsloven §1 og §2. Det springende punkt er her om arealkravet i §2 er tilfredsstilt. For å være odlingsjord må eiendommen ha et jordbruksareal på minst 5 da. Dersom arealet er mindre enn 10 da, må den i tillegg ha så mye annet areal, rettigheter og "lunnende" at produksjonsverdien tilsvarer minst 10 da jordbruksareal.
"Stia" ble etablert i et område på bnr 2 hvor det tidligere lå en husmannsplass. Husmannsplassen "Stimoen" ble ryddet i 1905 og var bebodd til ca 1930. Paula bosatte seg sammen med ektemannen Arvid Riisem på "Stia" og bygget hus der i 1930-31. Noe jord langs bygdeveien var da ryddet, men for øvrig var eiendommen hovedsakelig skogbevokst. Ved fradelingen i 1946 fikk bruket en hovedparsell på ca 30 da. Jordbruksarealet var da i mellomtiden utvidet en del ved rydding fra Arvid Riisems side. I tillegg ble eiendommen tillagt en mindre skogteig i hovedbrukets utmark i sameie med bnr 19. Parsellens størrelse er ikke nøyaktig oppgitt, men den synes å ha vært ca 20 da. Den ble i 1959 makeskiftet med en teig fra bnr 15 (i området kalt Smådalen) der bnr 18 og 19 fikk ca 10 da hver. Etter at Odd og Ågot Riisem overtok driften av "Stia" har de utvidet området i Smådalen ved erverv av teigen til bnr 19 og ytterligere et areal fra bnr 15, slik at det er blitt et sammenhengende stykke på ca 25 da. Dette er ryddet og opparbeidet til jordbruksareal. "Stia" var også tillagt andel i felles beiterett i utmarken på bnr 2. Denne beiteretten ble etter begjæring fra Ågot Riisem avløst i jordskiftesak i 1990 mot en utmarksteig på ca 15 da. Også denne er senere opparbeidet som jordbruksareal. I dag har eiendommen ca 55 da dyrket mark og utnyttes til melkeproduksjon med 6-7 melkekyr.
Det er etter dette ingen tvil om at "Stia" nå i lengre tid har oppfylt vilkårene for en odelseiendom, selv om man ser bort fra ervervene av tilleggsjord fra bnr 19 og bnr 15 i Smådalen. Lagmannsretten finner det for sin del klart at disse ervervene må settes ut av betraktning. Det består ikke her noen slik nær sammenheng mellom disse erverv og ervervet av hovedeiendommen som i Todnemdommen, Rt-1980-585, og partskonstellasjonen er også annerledes, noe lagmannsretten ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på her.
Spørsmålet er da når Paula må anses å ha overtatt "Stia" i relasjon til odelsloven §14, og om eiendommen da var av en slik beskaffenhet at den oppfylte de krav odelsloven i dag setter til odlingsjord. Lagmannsretten er enig med partene i at valget i dette tilfelle i praksis står mellom to hovedalternativer; da hun og ektemannen bosatte seg på eiendommen, eller da eiendommen ble utskilt fra bnr 2 i 1946. Problemstillingen ble reist i Todnemdommen, men kom ikke på spissen der, idet Høyesterett kom til at den aktuelle eiendom også på det første aktuelle vurderingstidspunktet var odlingsjord. I nærværende sak er eiendommen opparbeidet og forbedret i vesentlig grad i løpet av de 15 årene som gikk fra etableringen til fradelingen, og lagmannsretten finner det etter bevisførselen lite tvilsomt at den i 1946 hadde et jordbruksareal på mer enn 10 da. Dette har også ankemotparten sagt seg innforstått med. I 1930-31 må det etter bevisbedømmelsen anses meget tvilsomt om jordbruksarealet oversteg 5 da.
Lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet om tidspunkt for overtakelsen må løses konkret, uten at det som generell regel lar seg gjøre å utpeke et entydig kriterium. Det må foretas en helhetsvurdering, der problemstillingen er når det må anses å foreligge et definitivt eiendomserverv.
Ifølge vitneforklaringer fra Ågot og Karin Riisem, Paula og Arvids to svigerdøtre, skal det ha foreligget en kjøpekontrakt på eiendommen. Ågot Riisem har opplyst å ha sett den, mens Karin Riisem forklarte at svigerfaren ved en anledning nevnte en slik kontrakt. Det er hevdet at forholdet mellom Arvid Riisem og svigerfamilien var dårlig, og at Arvid ikke ville tatt sjansen på å etablere seg på eiendommen uten å ha en viss sikkerhet.
Lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra at en slik kontrakt har foreligget, men finner det ikke i seg selv avgjørende. Avtalens nærmere innhold, eventuelle betingelser for ervervet og også viktige spørsmål som hvilke rettigheter som skulle medfølge, herunder eventuelle teiger i utmarken, fremstår som usikre. I Oluf Fellingfors' testament av 22 oktober 1942 foretas en deling av bnr 2 mellom de 6 barna, der det også beskrives hva Paula skulle ha. Dette svarer til skifteplanen av 30 oktober 1946. Det er ikke helt på det rene hvorfor Paula som den eneste av arvingene ikke ville skrive under på overenskomsten og nektet å motta skjøte på bnr 18. Det skyldtes øyensynlig uenighet om skifteoppgjøret. Uenigheten ble først bilagt ved overenskomst mellom arvingene 21 november 1956, 6 år etter at Kristine Fellingfors var død. Ved overenskomsten ble det oppnådd enighet om at Paula og søsteren Olaug skulle få utbetalt et kontantbeløp på kr 27000 hver. Premissene for avtalen er ikke kjent for lagmannsretten, men det virker sannsynlig, slik den ankende part har gjort gjeldende, at uenigheten bunnet i at Paula og Olaug fikk adskillig mindre eiendommer enn de øvrige. At det i forbindelse med skifteoppgjøret har vært påberopt eller tatt hensyn til at Paula hadde kjøpt eiendommen på forhånd, finnes det ikke holdepunkter for.
Lagmannsretten finner spørsmålet noe tvilsomt, men er kommet til at de beste grunner her taler for at eiendommen først kan anses overtatt da den ble utskilt fra hovedbruket i 1946. Før dette tidspunkt var den ikke etablert som selvstendig grunneiendom. Situasjonen var at Paula som datter på gården hadde fått lov til å etablere seg der med sin ektemann, bygge hus og rydde seg et småbruk. Dette er ikke ualminnelig. De hadde formodentlig en sterk forventning om å få overta sitt bruk som eiere på et senere tidspunkt, men dette kunne vanskelig gjennomføres uten en avklaring av forholdet til de øvrige søsken med bedre odelsrett. Det var derfor ikke unaturlig at den endelige overtakelse måtte utstå og ses i sammenheng med hva som ellers skulle foretas med eiendommen, slik resultatet også ble. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke anses å ha funnet sted et tilstrekkelig defintitivt eiendomserverv før i 1946. I og med at "Stia" på dette tidspunktet utvilsomt var odelsjord, har Paulas linje mottatt én odelseiendom.
Peders linje har ved å overta gnr 49 bnr 16 "Solstad" fått en odelseiendom. Spørsmålet er da om Oddvar Fellingfors' erverv av bnr 17 "Aspneset" fra onkelen Nils Fellingfors' dødsbo i 1992 medfører at han må stå tilbake. Dette beror på en tolkning av odelsloven §14. Lagmannsretten er kommet til at spørsmålet må løses i den ankende parts favør. Denne tolkningen stemmer best med ordlyden i §14 annet ledd, og den må anses å følge av Høyesteretts dom i Rt-1979-1139 (Jørundland). Som bemerket av førstvoterende i Rt-på-side 1144 er §14 en bestemmelse som regulerer odelsrekkefølgen i forholdet mellom søsken og deres linjer, det vil si deres direkte nedstigende etterkommere. Den bestemmer betydningen av at en av søsknene erverver fast eiendom, og begrenser denne betydning til erverv av odlingsjord fra foreldrene og slektninger i rett oppstigende linje, og erverv av odelsjord fra egne eller foreldres søsken. Erverv av fast eiendom ellers er uten betydning, og Oddvars erverv av bnr 17 endrer derfor ikke odelsrekkefølgen i forrige generasjon. Det er imidlertid nettopp denne odelsrekkefølgen, mellom partenes foreldre Paula og Peder, som i denne saken er avgjørende. Mellom søskenbarn foreskriver ikke loven noen likedeling. Bestemmelsen i §14 første ledd om likedeling mellom søskenlinjer er uttrykk for et prinsipp som er nærmere gjennomført og avgrenset i annet og tredje ledd og kan ikke begrunne en ytterligere utvidelse. Den avgrensning som følger av annet ledd har også gode grunner for seg, idet en utvidelse av prinsippet nedover i generasjonene etter hvert ville medføre nærmest vilkårlige begrensninger av løsningsretten.
Oddvar Fellingfors har etter dette bedre rett til å løse bnr 15 enn Aasta Grundstad og må i henhold til anken gis medhold i sitt krav om utlegg til skiftetakst. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til anførselen om odelsmisbruk.
Etter resultatet har Oddvar Fellingfors fått fullt medhold i sin påstand i forhold til Aasta Grundstad, og saksomkostingsavgjørelsen må såvel for lagmannsretten som skifteretten treffes i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Etter lagmannsrettens oppfatning har saken reist spørsmål som har budt på tvil i faktisk og rettslig henseende, og lagmannsretten finner i medhold av unntaksregelen i §172 annet ledd at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oddvar Fellingfors har rett til å få utlagt eiendommen gnr 49 bnr 15 i Grane til skiftetakst.
2. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.