RG-1997-588
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-28 |
| Publisert: | RG-1997-588 (101-97) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 96-967 D - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01709 K. |
| Parter: | Kjærende part: Kjell Ranstorp (Prosessfullmektig: Advokat Ketil Brønner, Oslo). Kjæremotpart: Gram Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjort, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Petter Lossius, Lagdommer Sveinung Koslung, Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §180, §61B, §61, §62, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §34 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder begjæring om midlertidig sikring av rett til å stå i stilling etter avskjed, jf arbeidsmiljøloven §66 nr 3.
I brev av 8 mars 1996 ble Kjell Ranstorp sagt opp fra sin stilling som daglig leder i Gram Norge AS med fratreden etter utløpet av oppsigelsestiden på 6 måneder. Ranstorp bestred gyldigheten av oppsigelsen.
Etter begjæring fra Ranstorp - og uten forutgående muntlig forhandling - avsa Oslo namsrett 20 mars 1996 kjennelse for at Gram Norge AS skulle utlevere Ranstorp hans nøkkelsett til bedriften, gjenåpne hans kontortelefon og forøvrig gi ham uhindret adgang til å utføre sitt arbeid som ansatt i bedriften. Nøklene ble utlevert til Ranstorp etter at han hadde begjært namsmannens bistand til å gjennomføre kjennelsen.
Gram Norge AS hadde 15 mars 1996 overfor Oslo byrett begjært at Kjell Ranstorp skulle fratre sin stilling, jf aml §61 nr 4 annet ledd. Ranstorp påsto saken avvist da det ennå ikke var reist søksmål mot bedriften fra hans side. Det ble hodt rettsmøte til behandling av avvisningskravet 24 april 1996.
Kjell Ranstorp mottok 8 mai 1996 skriftlig avskjed. Avskjeden var begrunnet med at han etter oppsigelsen hadde fortsatt å representere selskapet utad som styremedlem i bransjeforeningen og dermed etter selskapets oppfatning gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd.
Ranstorp fremmet 9 mai 1996 begjæring om midlertidig forføyning for namsretten med påstand om at han hadde rett til å stå i stilling fram til byretten hadde avgjort dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av ordinært søksmål om gyldigheten av avskjeden. Videre var påstått at bedriften skulle pålegges å utlevere Ranstorp nøkler til bedriften mv. Namsretten tok begjæringen til følge i kjennelse 10 mai 1996 som ble avsagt uten forutgående muntlig forhandling.
I prosesskriv 15 mai 1996 ba Gram Norge AS om at namsretten omgjorde sin kjennelse og avviste saken, subsidiært at det ble holdt muntlige forhandlinger.
Oslo byrett avsa kjennelse samme dag om at bedriftens begjæring om at Ranstorp skulle fratre sin stilling etter aml §61 nr 4 annet ledd, skulle avvises. Byrettens begrunnelsen var at en begjæring om fratreden ikke kunne settes fram før arbeidstakeren hadde reist søksmål om oppsigelsens gyldighet eller skriftlig varslet slikt søksmål.
Oslo namsrett avsa 28 mai 1996 etter muntlig forhandling kjennelse med slik slutning:
1. Oslo namsretts kjennelse av den 10. mai 1996 oppheves.
2. Begjæringen om midlertidig forføyning, sak nr. 96-967 D for Oslo namsrett, fremmes.
3. Begjæringen om midlertidig forføyning, sak nr. 96-967 D for Oslo namsrett, tas ikke til følge.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kjell Ranstorp har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 10. mai 96 pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Gram Norge AS erstatter Kjell Ranstorp hans saksomkostninger.
Ranstorp ba samtidig om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Gram Norge AS har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:
Prinsipalt: Saken avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I alle tilfelle: Gram Norge AS tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Partene har deretter utvekslet ytterligere prosesskriv. Det er opplyst at Kjell Ranstorp 3 juni 1996 har reist søksmål for Oslo byrett med påstand om at avskjedigelsen skal kjennes ugyldig og krav om oppreisningserstatning. Han har videre krevd å få fortsette i stillingen under behandlingen av saken.
Lagmannsretten har avslått den kjærende parts anmodning om å gi kjæremålet oppsettende virkning.
Den kjærende part, Kjell Ranstorp, har blant annet anført:
Ranstorp anser avskjedsgrunnen som klart uholdbar og som en ren forlengelse av arbeidsgivers tidligere forsøk på å få ham til å fratre før oppsigelsestidens utløp.
Namsretten har korrekt fastslått at de forhold som er gitt for avskjeden, ikke kan rubriseres som grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, og at arbeidsgiver i tilfelle må falle tilbake på oppsigelsen av Ranstorp. Etter å ha fastslått at avskjeden må anses som en oppsigelse, gjør namsretten den feil at den glemmer at Ranstorp da har rett til å være i stillingen til utløpet av lovlig oppsigelsestid 30 september 1996. Aml §62 gir åpenbart ingen hjemmel for domstolen til å bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre under oppsigelsestiden.
Ingen av motpartens anførsler om avvisning kan føre fram. At namsretten er saklig kompetent i saken, er ikke utslag av noen valgrett. Dersom Ranstorp skulle være avskåret fra å begjære midlertidig forføyning ved namsretten straks han ble avskjediget, ville dette ha innebåret et slags rettslig vakuum i tiden etter avskjeden. Før partene har avholdt forhandlingsmøte og før avskjedssak er reist, ville han da ha stått uten mulighet til å få midlertidig forføyning, noe som ville gjøre det enkelt for arbeidsgiver å omgå stillingsvernet ved avskjed uten grunn eller på klart uholdbart grunnlag. De rettsavgjørelser motparten viser til, er ikke relevante.
Namsrettens vurdering av kompetansespørsmålet er korrekt. Det vises til Friberg: Arbeidsmiljøloven, 6 utg. side 431.
Kjæremotparten, Gram Norge AS, har blant annet anført:
Saken må avvises fordi namsretten ikke er kompetent domstol, fordi det foreligger litispendens og fordi vilkårene for gjeninntredelse etter aml §66 nr 3 ikke er oppfylt. Subsidiært anføres at kjæremålet ikke kan føre fram i realiteten.
Innenfor stillingsvernprosessens saklige virkeområde er det kun de særskilt utpekte stillingsvern- domstoler som er kompetente. Dette virkeområdet omfatter krav om gjeninntreden etter avskjed, jf aml §66 nr 3, som i nærværende sak. Lovens ordlyd tilsier at en arbeidstaker ikke kan velge bort de særlige stillingsverndomstoler til fordel for namsretten. Forarbeidene forutsetter konsekvent at stillingsvernsakene, herunder de midlertidige avgjørelser, skal kanaliseres til stillingsverndomstolene. Hensynene bak opprettelsen av ordningen tilsier at den må være obligatorisk og at det ikke foreligger noen valgrett. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, jf Rt-1980-52 (Hoaassaken).
I avskjedssaker følger det direkte av aml §66 nr 1 at arbeidstaker ikke har rett til å stå i stillingen. Det foreligger derfor ingen rett for arbeidstakeren som kan håndheves eller sikres gjennom midlertidig forføyning. Namsrettens oppgave er å realisere rettigheter, ikke å etablere en materiell rett som ikke eksisterte fra før.
Det forligger en rekke avgjørelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg som illustrerer bruk av midlertidig forføyning i arbeidsforhold. I alle disse avgjørelser er det imidlertid presisert at saksområdet ikke var omfattet av virkeområdet for stillingsvernprosessen. Virkeområdet ble justert og utvidet ved lovendring 6 januar 1995. Uttalelser i lovforarbeidene viser at man uttrykkelig har forutsatt at namsretten bare er kompetent når saksforholdet ikke direkte faller inn under stillingsvernprosessens virkeområde.
Lagmannsretten har kommet til at begjæringen skulle vært avvist av namsretten og bemerker:
Kjell Ranstorp er formelt avskjediget fra sin stilling i Gram Norge AS. Utgangspunktet er da at han ikke har rett til å stå i stillingen med mindre retten likevel bestemmer dette ved kjennelse, jf aml §66 nr 1 og 3. Det vil normalt være stillingsverndomstolen, jf aml §61B, som er kompetent til å ta stilling til et krav om å få stå i stillingen i forbindelse med en tvist om avskjedens rettmessighet. Spørsmålet blir om vedkommende arbeidstaker før avskjedssak er reist kan kreve midlertidig forføyning for namsretten med krav om å stå i stillingen inntil stillingsverndomstolen har tatt stilling til spørsmålet.
Det har tidligere vært antatt at en arbeidstaker som søkes utestengt fra arbeidet etter en oppsigelse uten at det foreligger noen kjennelse for det, kan kreve midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven for å sikre sin rett til å stå i stillingen etter aml §61 nr 4. Etter lovendringen av 6 januar 1995 er det stillingsverndomstolen som skal behandle også dette spørsmålet, jf aml §61 nr 4 tredje ledd. Etter dette må det antas at adgangen til å kreve midlertidig forføyning for namsretten i forbindelse med oppsigelse er begrenset til de tilfeller hvor arbeidstakeren søkes utestengt mens oppsigelsesfristen fortsatt løper, jf Friberg: Arbeidsmijøloven, 6 utgave side 431.
Lagmannsretten antar at det ikke gjelder noen tilsvarende adgang til å begjære midlertidig forføyning i forbindelse med en avskjed. Utgangspunktet er da som nevnt at arbeidstakeren ikke har rett til å fortsette i stillingen, men at stillingsverndomstolen i forbindelse med en tvist om avskjedens rettmessighet kan bestemme dette. Retten kan treffe slik avgjørelse etter begjæring fra arbeidstakeren eller av eget tiltak. Det må antas å være en forutsetning at arbeidstakeren har reist søksmål for stillingsverndomstolen om avskjedens gyldighet eller har varslet søksmål, jf Ot.prp.nr.50 for 1993-94 side 210.
Lagmannsretten kan ikke se at det er noe reelt behov for at bestemmelsen i aml §66 nr 3 skal suppleres med midlertidig forføyning etter tvangsfullbydrelsesloven. Når avskjeden er meddelt, vil arbeidstakeren straks kunne reise søksmål om avskjedens gyldighet, eller varsle slikt søksmål, og samtidig begjære å få stå i stillingen under sakens gang. Det er ikke nødvendig å avvente eventuelle forhandlinger med arbeidsgiveren for å gå til søksmål, jf aml §61 nr 2 annet ledd. Det må også forutsettes at stillingsverndomstolen vil kunne ta stilling til et krav om å stå i stillingen innenfor de samme tidsfrister som namsretten kan gjøre. Når det er etablert en særlig prosessordning for stillingsvernsaker etter arbeidsmiljøloven som også omfatter avgjørelser om midlertidig rett til å stå i stillingen under sakens behandling, må disse bestemmelsene antas å være uttømmende på sitt område. Adgangen til å kreve midlertidig forføyning for namsretten må således antas å være begrenset til tilfeller som faller utenfor stillingsvernsreglenes anvendelsesområde og hvor det er et reelt behov for en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold.
Kjell Ranstorp har anført at avskjeden i dette tilfelle er klart uholdbar og bare et forsøk på å omgå stillingsvernet. Etter lagmannsrettens oppfatning kan dette ikke være avgjørende for adgangen til å kreve midlertidig forføyning for namsretten. Dersom Randstorps anførsel er riktig, noe lagmannsretten ikke finner grunn til å ta stilling til, vil det imidlertid kunne tilsi at stillingsverndomsolen avgir kjennelse for å la ham bli stående i stillingen. Lagmannsretten har etter dette kommet til at namsretten ikke er kompetent domstol til å behandle krav om å stå i stilling etter avskjed, og at saken således skulle vært avvist av Oslo namsrett.
Kjæremålet har ikke ført fram. Lagmannsretten mener imidlertid at saken har reist et tvilsomt lovtolkingsspørsmål som ikke kan ses å være avklart gjennom tidligere rettspraksis. Etter rettens vurdering foreligger derfor særlige omstendigheter som tilsier at Ranstorp fritas for å betale saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §34. Også namsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken avvises fra namsretten.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.