Rt-1980-52

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-01-18
Publisert:	Rt-1980-52
Stikkord:	Sivilprosess, Arbeidsrett, Avskjed
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om avskjedssak kunne føres direkte for domstolene eller om Arbeidsmiljøloven (1977) § 66, jf. § 61, krevde at saken ble reist for Arbeidsretten. Høyesterett kom til samme resultat som byretten, som hadde avvist å behandle saken. Saken ble senere behandlet i Arbeidsretten og saken gikk videre til Høyesterett, se Rt-1982-1729.
Saksgang:	Bodø byrett 27.02.1979 - Hålogaland lagmannsrett 28.05.1979 - Høyesterett HR-1980-4, L.nr. 4/1980
Parter:	A (høyesterettsadvokat Markus Andresen) mot Nordland fylkeskommune (høyesterettsadvokat Roar Bjerknes)
Forfatter:	Blom, Christiansen, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §88, §100, §110, §97, Arbeidstvistloven (1927) §26, §13, §14, Lov om videregående opplæring (1974) §41, §19, §22, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, §2, §5, Straffeloven (1902) §135a, Arbeidstvistloven (1915), Domstolloven (1915) §106, §3, §88, Tvistemålsloven (1915) §404, §93, Tjenestemannsloven (1918), Plenumsloven (1926) §6, Arbeidervernloven (1936), Arbeidervernloven (1956), Gymnasloven (1964) §24, Forvaltningsloven (1967), Grunnskolelova (1969), Statstjenestemannsloven (1977)

Dommer Blom: Nordland fylkesskolestyre meddelte den 20. oktober 1978 lektor A ved Stokmarknes videregående skole avskjed fra hans stilling med øyeblikkelig virkning. Grunnlaget for avskjeden var uttalelser han var kommet med i skolen og til offentligheten. Fylkesskolestyret fant at avskjeden var hjemlet både i avtale om rettsvilkår for undervisningspersonale, i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4 §66, i tidligere ulovfestede rettsregler og i tidligere lov om realskoler og gymnas av 12. juni 1964 nr. 2 §24.

A tok 21. november samme år ut stevning ved Bodø byrett mot fylkeskommunen med krav om at avskjedsvedtaket skulle kjennes ugyldig. I tilsvaret gjorde fylkeskommunen gjeldende at saken måtte avvises fra byretten, idet den etter arbeidsmiljølovens §66 nr. 3 jfr. §61 nr. 2 hører under lokal arbeidsrett.

Med hjemmel i tvistemålslovens §93 annet ledd berammet byretten særskilt hovedforhandlingsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet og avsa 27. februar 1979 kjennelse med slik slutning:

Side:53

«Saken avvises fra Bodø byrett.»

A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som 28. mai 1979 avsa kjennelse med denne slutning:

«Bodø byretts kjennelse stadfestes.»

Lagmannsrettens kjennelse er av A påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet 16. oktober 1979 i medhold av høyesterettsloven av 25. juni 1926 §6 annet ledd, jfr. endringslov av 1. juni 1979, at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett. Justitiarius besluttet 1. november 1979 at partsforhandling i saken skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

For Høyesterett har A i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som i kjæremålet til lagmannsretten. Jeg viser for så vidt til sammendraget i lagmannsrettens kjennelse. Jeg kommer senere tilbake til enkeltheter i hans argumentasjon, men nevner alt nå at den kan sammenfattes i følgende hovedpunkter:

1. En avskjediget eller oppsagt arbeidstaker har etter loven valgrett om han vil ha sin sak prøvet ved arbeidsrett eller ved de alminnelige domstoler.

2. Loven om videregående opplæring av 21. juni 1974 nr. 55 bestemmer i §41 II nr. 2 at reglene i tidligere lover får anvendelse for så vidt angår rettigheter og plikter som er ervervet eller pådradd før lovens ikrafttreden. Da A ble ansatt som lektor ved Stokmarknes skole, var det gymnasloven av 12. juni 1964 som gjaldt. A kan følgelig kreve at ikke bare de materiellrettslige avskjedsregler, men også de prosessuelle bestemmelser som gjaldt ved ansettelsen, skal anvendes i hans sak.

3. Det er i strid med grunnlovens §88 at oppsigelser og avskjedssaker er overført fra de vanlige domstoler til arbeidsrettene i hvert fall når dette medfører at arbeidstakeren avskjæres adgangen til å få sin sak prøvet for Høyesterett.

A har nedlagt slik påstand:

«Saken fremmes for Bodø byrett.»

Nordland fylkeskommune har også i det vesentlige gjort gjeldende de samme innsigelser som for lagmannsretten, og jeg innskrenker meg til å vise til lagmannsrettens sammendrag. Fylkeskommunen har nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

For Høyesterett er det fremlagt et stort materiale til belysning av de rettsspørsmål som saken reiser, herunder en betenkning av 3. januar 1979 fra professor dr. juris Torkel Opsahl, fremlagt av A med motpartens samtykke.

Jeg nevner for ordens skyld at det her foreligger et videre kjæremål hvor utvalgets og dermed Høyesteretts kompetanse er begrenset

Side:54

i medhold av tvistemålslovens §404. Men da saken utelukkende gjelder spørsmål som omfattes av §404 nr. 3, får begrensningen ingen betydning.

Jeg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Når det gjelder As' kjæremålsgrunner nr. 1 og 2, er jeg enig med lagmannsretten og kan med visse tilføyelser slutte meg til dens begrunnelse. Når det gjelder kjæremålsgrunn nr. 3, ser jeg saken annerledes enn lagmannsretten, men jeg må på et annet grunnlag slutte meg til dens resultat.

I det følgende tar jeg for meg de tre kjæremålsgrunner i rekkefølge:

1. Valgretten

Etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 får de prosessuelle regler om oppsigelsessaker i §61 tilsvarende anvendelse i avskjedssaker, dog slik at den avskjedigede som utgangspunkt ikke har rett til å fortsette i stillingen mens tvisten verserer. §61 nr. 2 bestemmer:

«Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger, eller er forhandlinger ikke holdt, kan arbeidstakeren innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted, reise søksmål for by- eller herredsrett som lokal arbeidsrett. - - -»

A har henvist til at loven bruker ordet «kan» og at ordlyden således indiserer en valgfrihet mellom arbeidsrettsbehandling og behandling ved de vanlige domstoler. Jeg er ikke enig i at dette er den naturlige forståelse av loven. Etter forarbeidene finner jeg det videre klart at det ikke var meningen å åpne for en slik valgfrihet. Og reelle grunner taler tungt imot en prosessordning hvor den ene part kan velge hvilke domstoler som skal prøve hans sak. Det er nok riktig som anført av A, at arbeidsmiljøloven generelt tok sikte på å styrke rettsvernet for en oppsagt arbeidstaker, men dette kan ikke lede til en prosessuell valgfrihet for arbeidstakeren når loven åpenbart tar sikte på at oppsigelses- og avskjedssaker skal føres for arbeidsrettene og bare for disse.

A har videre hevdet at behandling ved lokal arbeidsrett med ankerett til Arbeidsretten innebærer en vesentlig svekkelse av arbeidstakerens stilling i forhold til den tidligere ordning med rettergang for de sivile domstoler. Det er særlig ordningen med domsmenn i Arbeidsretten oppnevnt etter innstilling fra hovedorganisasjonene han viser til. Denne ordning kan i og for seg være hensiktsmessig når det gjelder organiserte arbeidstakere, men den uorganiserte vil ha vanskelig for å bli hørt i tilstrekkelig grad av domsmenn oppnevnt fra arbeidslivets hovedorganisasjoner. Også ordningen med tre åremålsansatte juridiske dommere i Arbeidsretten gir en dårligere garanti for uavhengighet enn den man har ved de alminnelige domstoler. En arbeidsrett, hevdes det videre, vil ha vanskeligere enn en vanlig domstol for å sette seg inn i de individuelle problemer som reiser seg i en oppsigelses- eller avskjedssak.

Jeg ser det slik at det A her har trukket fram, muligens kan

Side:55

være egnet til å svekke uorganiserte arbeidstakeres tillit til Arbeidsrettens saksbehandling og avgjørelser. Men avgjørende for lovtolkingen kan det ikke være.

Jeg er heller ikke fremmed for de prinsipielle betenkeligheter som taler imot å ta en gruppe saker ut av den vanlige prosessordning og legge dem til en særdomstol. Dette har da også Justisdepartementet tidligere ved flere anledninger gitt uttrykk for. Selv om A ikke har påberopt det, vil jeg også nevne de spesielle saksbehandlingsregler som gjelder for Arbeidsretten og nå også for de lokale arbeidsretter. Disse regler avviker i atskillig grad fra vanlige prosessregler. Så vidt jeg vet, har de vist seg tjenlige gjennom mer enn 50 års behandling av tarifftvister, men det er ikke uten videre klart at de også er de beste regler ved behandlingen av oppsigelses- og avskjedssaker, hvor det er enkeltindividets rettsstilling det tvistes om. Dette spørsmål er ikke nevnt i forarbeidene til arbeidsmiljøloven.

Jeg antar altså at det nok kan reises betenkeligheter ved å overføre oppsigelses- og avskjedssaker til arbeidsrett med de saksbehandlingsregler som der gjelder. Men det er denne ordning som fremgår av loven, og jeg finner ikke grunnlag for å tolke den slik at arbeidstakeren har en valgrett mellom arbeidsrett og de ordinære domstoler. Forholdet til grunnloven kommer jeg senere tilbake til.

Jeg tilføyer at A som begrunnelse for valgretten også viser til at han i saken påberoper seg at fylkesskolestyret har gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil. Saken gjelder følgelig ikke bare realitetsprøving av avskjeden, men også gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Den må da kunne føres for vanlige domstoler.

Som påpekt av Evju i Arbeidsrettslige emner (1979) side 190 gir forarbeidene overhodet ingen veiledning i hvordan dette spørsmål er tenkt løst. Jeg vil ikke ha uttalt noe om hvordan stillingen ville være hvis avskjeden bare var angrepet på forvaltningsrettslig grunnlag. Men jeg finner det å være en uantakelig prosessordning om det skal føres to saker ved ulike domstoler om ett og samme vedtak. Og da saksanlegget i det foreliggende tilfelle i det vesentlige tar sikte på en reell prøvelse av avskjedsvedtaket, finner jeg ikke at den subsidiære påberopelse av inhabilitet og mangelfull opplysning av saken i fylkesskolestyret kan gi A rett til å velge saken prøvet ved de sivile domstoler.

Idet jeg for øvrig henviser til lagmannsrettens begrunnelse, finner jeg da at A ikke kan gis medhold i denne kjæremålsgrunn.

2. Gymnasloven

Jeg kan tiltre lagmannsrettens begrunnelse og tilføyer bare:

A har særskilt påberopt at arbeidsrett verken i første eller annen instans har innsikt i eller forutsetninger for å bedømme lektorenes særstilling i en avskjedssak. Det samme gjelder de spesielle forhold som knytter seg til hans egen sak.

Jeg er enig i at saken er av særpreget art, men kan ikke se at man av den grunn kan gi den en annen prosessuell behandling enn den som er instituert for slike saker.

Hva angår forholdet til loven om videregående opplæring §41 avsnitt II nr. 2 bemerker jeg bare:

Side:56

Regelen om at blant annet gymnaslovens bestemmelser får anvendelse på rettigheter som er ervervet før lovens ikrafttreden, tar åpenbart sikte på de materiellrettslige avskjedsregler, ikke på de dagjeldende prosessuelle bestemmelser, som gymnasloven for øvrig ikke hadde bestemmelser om.

Jeg finner således at heller ikke denne kjæremålsgrunn kan føre fram.

3. Forholdet til grunnloven

Grunnlovens §88 første ledd lyder slik:

«Høiesteret dømmer i sidste Instans. Dog kunne Indskrænkninger i Adgangen til at erholde Høiesterets Afgjørelse bestemmes ved Lov.»

A har så vidt jeg forstår ham, dels påberopt at Arbeidsretten ikke er noen egentlig domstol, men en form for voldgiftsrett som ikke kan tillegges kompetanse for en hel saksgruppe til fortrengsel for det alminnelige domstolsapparat. Dette kan ikke føre fram. Arbeidsretten er en særdomstol. Selv om den i sin opprinnelse og funksjon har et visst preg av å være en voldgiftsinstitusjon, kan det ut fra grunnloven ikke utledes noe forbud mot at første og annen instansbehandling av visse saker henlegges til en særdomstol.

Dels har A vist til arbeidstvistlovens §26 nr. 4, hvoretter Arbeidsrettens dommer er endelige og ikke kan påankes til Høyesterett. Loven avskjærer ham således fra adgangen til å få sin sak prøvet ved landets øverste domstol, og dette gjelder ikke bare for så vidt angår Arbeidsrettens lovanvendelse og saksbehandling, men også for så vidt angår de forfatningsmessige spørsmål - særskilt grunnlovens §100 - som reiser seg i hans sak. Dette er - mener han - et resultat som er i strid med regelen i grunnlovens §88 og som man i lys av §88 i hvert fall ikke kan komme fram til når det ikke er overveid av lovgiveren.

A har her reist et prinsipielt spørsmål av stor rekkevidde. Men selv om han skulle få medhold i sitt syn for så vidt, vil dette etter min mening ikke føre til at han kan motsette seg første og annen instansbehandling ved arbeidsrett. Konsekvensen må i tilfelle bare være at hvis Arbeidsrettens dom går A imot, vil han uansett regelen i arbeidstvistlovens §26 nr. 4 ha rett til å påanke dommen til Høyesterett. Dette spørsmål kan ikke avgjøres i nærværende kjæremål, hvor det bare skal tas standpunkt til om saken skal avvises fra byretten.

Da hovedtyngden i As' prosedyre ligger i henvisningen til grunnlovens §88, finner jeg imidlertid å burde tilføye:

Ved grunnlovsendring i 1862 fikk bestemmelsen i §88 om at Høyesterett dømmer i siste instans, en tilføyelse om at dette ikke skulle være til hinder for at straffesaker «bringes til endelig Afgjørelse uden Høiesterets Medvirkning». Dette ble gjort for å åpne adgang til å innføre juryordningen.

Under utarbeidelsen av rettergangslovene ble det fremsatt forslag om visse begrensninger i Høyesteretts kompetanse. Jeg siterer fra St.prp.nr.92/1908 12 første spalte:

Side:57

«I de av den kongelige civilproceslovkommission avgivne lovutkast foreslaaes Høiesterets kompetens i borgerlige saker begrænset, dels ved at en række retslige spørsmaal, som avgjøres ved kjendelse, alene skal kunne indbringes til prøvelse av Høiesterets Kjæremaalsutvalg, og dels ved at adgangen til anke over underordnede retters bevisbedømmelse begrænses, eller efter et mindretals forslag helt utelukkes. I kommissionens motiver til dens utkast til lov om rettergangsmaaten i tvistemaal er det ogsaa paapekt at den foreslaaede forandring i Høiesterets stilling vil nødvenddiggjøre en ændring i grundlovens §88 (se motiverne side 112 og 296-297).»

Samme sted spalte to uttales det:

«Den forandring som departementet foreslaar i Grundlovens §88 gjennom det nye 2det punktum vil for straffesakers vedkommende gjøre grundlovsbestemmelsen av 29de november 1862 overflødig, og for borgerlige sakers vedkommende ikke alene gi uttrykkelig grundlovshjemmel for de indskrænkninger i adgang til anke som nu er gjældende, men ogsaa aapne adgangen til indskrænkninger av saadan art som civilproceslovkommissionens lovutkast bringer i forslag.»

Stortingets konstitusjonskomité uttalte i Indst. S.nr. 41 - 1911 9-70:

«Komiteen er enig i, at det ved grundlovsbestemmelsen av l0de/29de november 1862 maa ansees fastslaat, at den foreslaaede forandring i Høiesterets stilling med hensyn til civile saker ikke kan gjennemføres, uten at grundlovens §88 forandres. Og komiteen er enstemmig av den oppfatning, at grundlovens §88 bør forandres, overensstemmende med det fremsatte forslag, alternativ 1, forat den lovgivende myndighet ved behandlingen av forslaget om en reform av den borgerlige retspleie uten hinder av grundloven kan vedta den ordning som i enhver henseende findes mest tilfredsstillende.

Komiteen er enig med departementet i at den forandring som propositionen foreslaar i grundlovens §88 gjennom det nye 2det punktum, vil for straffesakers vedkommende gjøre grundlovsbestemmelsen av l0de/29de november 1862 overflødig. Og for borgerlige sakers vedkommende vil forandringen ikke alene gi uttrykkelig grundlovshjemmel for de indskrænkninger i adgangen til anke, som nu er gjældende, men ogsaa aapne adgang til indskrænkninger av saadan art, som civilproceslovkommissionens lovutkast bringer i forslag.»

Forslaget ble vedtatt 25. februar 1911, og grunnlovens §88 første ledd fikk dermed sin nåværende ordlyd.

Det var altså med tanke på sivilprosesslovkommisjonens forslag om begrensning i Høyesteretts kompetanse - særlig når det gjaldt bevisbedømmelsen - at forslaget ble fremsatt. Men jeg kan ikke i forarbeidene finne uttrykk for noen tanke om å fjerne ankerett til Høyesterett for hele saksområder. Dette er da - med et selvfølgelig unntak for Riksretten - så vidt vites heller ikke gjort for våre øvrige særdomstoler.

Side:58

Men ved arbeidstvistloven av 6. august 1915, som opprettet Arbeidsretten, ble det uttrykkelig bestemt at dens dommer skulle være endelige. Lovforslaget hadde sin bakgrunn i de forslag og drøftelser om voldgift og mekling som kom fram i årene etter 1902. I den første komitéinnstilling av 20. november 1909 - bilag til Ot.prp. 29 (1912) - ble da også den serere Arbeidsrett lansert som et «voldgiftsråd» etablert med tilslutning av hovedorganisasjonene i arbeidslivet, og om ankeretten uttales side 114:

«Paa grund av den forstaaelse av grundlovens §88, som fik sit uttryk i grundlovsbestemmelsen av 29. november 1862 antages det nødvendig, at denne paragraf ændres saaledes som foreslaat av civilproceslovkommissionen. (Utkast til lov om rettergangsmaaten i tvistemaal side 112). At arbeidstvister skulde kunne appelleres fra voldgiftsraadet til høiesteret vilde av praktiske grunde neppe være heldig og synes heller ikke at stemme med bestræbelserne for kun at henlægge retsspørsmaal til avgjørelse av denne domstol.»

Jeg understreker at Arbeidsrettens kompetanse like fra 1915 til 1977 har vært begrenset til den kollektive arbeidsrett, og at individuelle arbeidsavtaler bare fikk sin avgjørelse ved Arbeidsretten så langt det fulgte av rettens avgjørelse av tariffspørsmål.

Helt annerledes var det system som ble innført i 1977 ved arbeidsmiljøloven. Dette innebar en prinsipiell endring i Arbeidsrettens stilling. Som påpekt av Evju i Lov og Rett 1978 241-242 gikk Arbeidsretten da over fra å være en domstol for spesielle avtaletvister til å bli en domstol for alminnelige lovanvendelsesspørsmål, og hele oppsigelses- og avskjedsretten ble overført fra de alminnelige domstoler til arbeidsrettene.

Det fremgår ikke av forarbeidene at spørsmålet om å unndra oppsigelses- og avskjedssaker fra prøving i Høyesterett, herunder spørsmålets konstitusjonelle side, er vurdert under arbeidet med den nye lov. Her synes man hovedsakelig å ha vært opptatt av at disse saker må sikres en raskest mulig behandling.

Gode grunner kan tale for at det ikke vil være i samsvar med grunnlovens §88 å avskjære enhver anke til Høyesterett i store grupper av saker, for eksempel saker om det offentliges erstatningsansvar ved ekspropriasjon eller andre reguleringer, saker om kjøp og forsikring eller saker om eiendomsforhold og pant. Iallfall vil det være betenkelig å avskjære Høyesterett enhver adgang til å prøve rettsanvendelsen. Særlig vil dette gjelde hvis det oppstår spørsmål om hvorvidt anvendelsen av en lov fører til resultater som er i strid med grunnloven, for eksempel grunnlovens §97. For øvrig vil det her være nødvendig å ta hensyn ikke bare til bestemmelsen i grunnlovens §88 om at Høyesterett dømmer i siste instans, men også til Høyesteretts rett og plikt til å prøve lovers grunnlovsmessighet, slik den er utviklet gjennom rettspraksis og bekreftet gjennom høyesterettsloven av 1926.

Tallmessig kan det være at oppsigelses- og avskjedssaker er en mindre gruppe saker. Men retten til arbeid vil både etter forholdene i

Side:59

dag og etter den utvikling som kan ventes, være av den største betydning for den enkelte. Rettssaker om oppsigelse og avskjed vil for de mennesker sakene angår, være av større betydning enn svært mange tvister om formuesgoder. Ut fra stillingsvernets betydning synes det derfor også her betenkelig å avskjære enhver anke til Høyesterett. Det kan også i saker av denne art oppstå grunnlovsspørsmål, - i nærværende sak er således grunnlovens §100 påberopt.

Arbeidstvistlovens §26 nr. 4 bestemmer at Arbeidsrettens dommer er endelige, men at en dom kan påankes til Høyesterett på det grunnlag «at saken ikke hører under Arbeidsrettens domsmyndighet».

På bakgrunn av det jeg før har sagt, antar jeg likevel at det er et åpent spørsmål om anke til Høyesterett oppsigelses- og avskjedssaker bare kan skje i den utstrekning dette følger av ordlyden i arbeidstvistlovens §26 nr. 4.

Som nevnt vil de problemer jeg her har berørt, i nærværende sak ikke oppstå før det eventuelt foreligger dom i Arbeidsretten. Det er videre den mulighet at loven blir endret før slik dom foreligger. Jeg finner derfor ikke å burde gå nærmere inn på de spørsmål som i kjæremålssaken er reist i tilknytning til grunnlovens §88.

Kjæremålet kan etter dette ikke føre fram. Som for lagmannsretten er det enighet om at omkostningsspørsmålet utstår til saken pådømmes i realiteten, og påstand om saksomkostninger er derfor ikke nedlagt.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Kjæremålet forkastes.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens kjennelse (byfogd Kjell Hugaas):

Rettens bemerkninger:

Som ovenfor nevnt har saksøkeren, som er cand. philol., vært ansatt i lærerskole og gymnas fra 1964. Fra 1972 var han ansatt som lektor ved Stokmarknes videregående skole, inntil han ble avskjediget ved fylkesskolestyrets vedtak av 20.10.1978. I samtlige av disse stillinger var han ansatt av Staten (Kirke- og undervisningsdepartementet), som var ansettelsesmyndighet inntil 1. august 1977, da ansettelsesmyndigheten med hjemmel i Lov om videregående opplæring av 21. juni 1974 nr. 55 §19, jfr. ikrafttredelsesbestemmelser i §41, ble tillagt fylkesskolestyret.

Etter at Dagbladet og Verdens Gang i mai og juni 1975 bragte uttalelser fra lektor A, bl.a. om bruk av gasskamre under krigen, isolering av norske jøder m.v., ble det av påtalemyndighetene innledet granskninger for å undersøke om hans uttalelser var av en slik karakter at de kunne rammes av straffelovens §135a. Disse undersøkelser førte til at det ble reist tiltale mot

Side:60

lektor A ved Vesterålen herredsrett, og ved herredsrettens dom av 24. august 1976 ble han dømt for overtredelse av strl. §135a til en straff av 120 dagers fengsel betinget og en ubetinget bot på kr 5.000,-. Han begjærte ny behandling ved lagmannsretten, og ved Hålogaland lagmannsretts dom av 13. nov. 1976 ble han dømt for overtredelse av strl. §135a til en straff av fengsel i 120 dager, betinget. Dommen ble påanket til Høyesterett p.g.a. lovanvendelse, saksbehandling og straffutmåling. Ved Høyesteretts kjennelse av 18. feb. 1977 ble anket forkastet.

Allerede før straffesak ble reist hadde Nordland fylkesskolestyre tatt opp til behandling lektor As' undervisning og ytringer han han hadde kommet med i skolen. Fylkesskolestyret tok overfor Kirke- og undervisningsdepartementet opp spørsmålet om tjenestlige forføyninger mot A. Etter at det var avsagt dom i straffesaken i herredsretten, tilskrev KUD Nordland fylkesskolestyre og ba om at spørsmålet om avskjed av lektor A ble vurdert utfra de opplysninger som var kommet frem. Etter at ytterligere undersøkelser var foretatt, ble spørsmålet behandlet i fylkesskolestyrets møte 24. sept. 1976 som sak nr. 304/76. Fylkesskolestyret fant at vilkårene for avskjed etter §24 i Lov om realskoler og gymnas, §4 og §5 i Avtale om rettsvilkår for undervisningspersonale var til stede og anmodet KUD som tilsettingsmyndighet om å treffe den endelige avgjørelse så snart som mulig. Av fylkesskolestyrets uttalelse fremgår at fylkesskolestyret har bygget på «de foreliggende uttalelser fra rektor, lærere, elever, skoleutvalg, samt de synspunkter lektor A har gitt uttrykk for i undervisningen slik de framkommer under straffesaken mot ham ved Vesterålen herredsrett».

Den 1. april 1977 ga KUD lektor A forhåndsvarsel om avskjed, men etter at saken var blitt vurdert av Justisdepartementet og KUD, ble vedtak om avskjed ikke fattet, idet Departementet fant å måtte bygge på Justisdepartementet, som hadde funnet at «det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for avskjed». Lektor A og Nordland fylkesskolestyre ble underrettet om dette, og etter anmodning fra Departementet, tildelte Nordland fylkesskolestyre deretter lektor A en advarsel. Fylkesskolestyrets vedtak om dette er sålydende:

«Fylkesskolestyret viser til KUDs skriv av 10.6. og 2.8.1977 og konstaterer at KUD i skriv av 10.6.1977 til lektor A har karakterisert As' uttalelser i skolen som utilbørlige og at KUD i likhet med fylkesskolestyret finner at han har gitt uttrykk for synspunkter som ikke kan tolereres i norsk skole.

Fylkesskolestyret gjør herved lektor A spesielt oppmerksom på dette og vil understreke at dersom han i fremtiden hevder synspunkter på en slik måte at det skader hans tjeneste som lektor, eller han kommer med utilbørlige uttalelser i undervisningen, vil spørsmålet om avskjed bli tatt opp på nytt.»

I brev av 8. mars av 1978 fra elever i klasse 3 E ved Stokmarknes gymnas til Nordland fylkesskolestyre ble det igjen rapportert om forhold i lektor As' undervisningstimer som elevene reagerte på. Etter at fylkesskolestyret hadde foretatt nærmere undersøkelser, ble saken oversendt KUD til behandling. I mellomtiden, den 12. aug. 1978 sendte lektor A ut et åpent brev til Berg BN III i forbindelse med at han var innkaldt til å møte på repøvelse 18.8.1978.

I brev av 13. sep. 1978 til Nordland fylkesskolestyre uttalte KUD at

Side:61

betingelsene for å avskjedige A var funnet å være til stede.

Departementet meddelte videre at det, etter at fylkesskolestyret fra 1. aug. 1977 var ansettelsesmyndighet for lærere i den videregående skole, var fylkesskolestyret som hadde kompetanse til å fatte vedtak om avskjed.

Departementets brev ble forelagt fylkesskolestyret i møte 15.10.1978, men saken ble utsatt pga. den korte tid det hadde vært for å forberede saken. Den ble deretter behandlet i fylkesskolestyrets møte 20.10.1978, hvor vedtak om avskjed av lektor A ble fattet.

Etter Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. feb. 1977, som trådte i kraft 1. juli 1977 hører saker om gyldigheten av avskjed under herredsrett og byrett som lokal arbeidsrett. Dette følger av lovens §66 nr. 3, jfr. §61 nr. 2. Arbeidsmiljøloven gjelder etter §2 for enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med de unntak som er gitt i loven eller i spesiallovgivning. Dette innebærer at bestemmelsen i §66 nr. 3 gjelder generelt, dvs. med mindre det i arbeidsmiljøloven eller i spesiallovgivning er gjort unntak fra bestemmelsen. Det er ikke fra saksøkerens side hevdet at det foreligger noe lovfestet unntak, som innebærer at han har krav på å få saken behandlet av de ordinære domstoler.

Saksøkerens begrunnelse for å kreve saken behandlet ved de ordinære domstoler synes hovedsakelig å være:

1) at arbeidsmiljøloven (dens prosessbestemmelser) strider mot Grunnlovens §88, hvis lovens forutsetning er at denne sak skal behandles for byretten som lokal arbeidsrett.

2) at saksøkeren har krav på å få prøvet saken etter de prosessuelle regler som gjaldt da han ble ansatt

3) at saksøkeren må ha en valgrett, dvs. velge å gå den tunge vei om de ordinære domstoler hvis han ønsker det

4) at prosessreglene i arbeidsmiljøloven bare gjelder hvor avskjed er meddelt med hjemmel i arbeidsmiljølovens §66, ikke som her, hvor det er Gymnaslovens §24 som kommer til anvendelse.

Til dette bemerker retten: ***

at 1)

Det er ikke tvil om at Grunnlovens §88, 1. ledd, slik bestemmelsen opprinnelig lød, ikke bare inneholder en bestemmelse om at Høyesteretts avgjørelser er inappellable, men at den også grunnfester det prinsipp at enhver har krav på å få sin sak prøvet i Høyesterett. Ved grunnlovsendringer i 1862, senere i 1911, da bestemmelsens 1. ledd fikk sin nåværende form, ble det tilføyet bestemmelse om at innskrenkinger i adgangen til å erholde Høyesteretts avgjørelse bestemmes ved lov. Saksøkerens anførsel om grunnlovsstridighet innebærer i realiteten at en ved arbeidsmiljølovens prosessregler har overskredet grensene for hvilke saker eller saksområder som kan unntas fra Høyesteretts prøvelser.

Retten kan ikke se at det i forarbeidene til arbeidsmiljøloven overhode er reist betenkeligheter for såvidt angår grunnlovsmessigheten av de prosessregler som er gitt. Dette spørsmålet er ikke tatt opp hverken av Kommunalog arbeidsdepartementet eller Kommunalkommiteen, og så langt retten kan se, har heller ikke noen av høringsinstansene berørt dette spørsmålet.

Når det for øvrig gjelder fortolkningen av Grl. §88, bemerker retten at hverken Castberg - Norges statsforfatning - eller Andenæs - Statsforfatning i Norge behandler spørsmålet om hvorvidt det er grenser for hvilke saker

Side:62

eller saksområder som kan unntas fra Høyesterettsprøvelse. Heller ikke lovforarbeidene i forbindelse med grunnlovsendringene i 1862 eller 1911 gir noen veiledning forsåvidt. Retten bemerker dog at i den utstrekning lovgiverens mening skal tilllegges vekt ved fortolkningen, synes ihvertfall ikke lovforarbeidene å tilsi noen snever grense for hvilke saksområder som kan unntas fra prøvelse i Høyesterett.

Retten viser for såvidt til innstilling S 41/1911 fra Konstitusjonskomiteen, hvor en enstemmig komite har gitt uttrykk for at «Grunnlovens §88 bør forandres, overenstemmende med det fremsatte forslag, alternativ I, forat den lovgivende myndighet ved behandlingen av forslaget om en reform av den borgerlige retspleie uten hinder av Grundloven kan vedta den ordning, som i enhver henseende findes mest tilfredsstillende».

På den annen side er det nærliggende å gå ut fra at det, som anført av saksøkeren, vil være i strid med Grl. §88 om en ved lov «skjærer bort store deler at rettspeien og henviser dette til arbeidsretten». Retten ser imidlertid ikke grunn til å ta stilling til denne anførsel, idet det etter rettens oppfatning er åpenbart at arbeidsmiljølovens prosessregler ikke inneholder slike drastiske innskrenkninger i adgangen til å få saker prøvet i Høyesterett, at det er i strid med grunnlovens §88. Retten finner støtte for dette i de tidligere nevnte kjennelser av Vinger og Odal herredsrett, Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremål om saksøkeren hadde krav på å få sin avskjedssak prosedert etter de prosessregler som gjaldt da avskjed ble meddelt. Det må dog tas i betraktning at det dreier seg om avgjørelser som retten skal treffe av eget tiltak og ubundet av partenes anførsler forsåvidt angår rettsanvendelsen.

Retten kan heller ikke se at nærværende sak er av såvidt særegen karakter, at det vil være i strid med grunnlovens §88 å henvise saken til behandling i lokal arbeidsrett. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på saksøkerens anførsler om at saken ikke egner seg for behandling i arbeidsrett, men bemerker at det forhold at saksøkeren vil påberope seg grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet, ikke kan være tilstrekkelig til at han har krav på å få saken behandlet ved de ordinære domstoler. Etter rettens oppfatning kan det ikke innfortolkes den begrensning i bestemmelsen i grunnlovens §88, første ledd, annet punktum, at saker hvor det påberopes grunnlovstridighet ikke skal kunne unntas fra prøvelse i Høyesterett. ***

Ad. 2)

Heller ikke anførselen om at saksøkeren har krav på å få prøvet sin sak etter de prosessregler som gjaldt da han ble ansatt kan tas til følge. Retten finner det for så vidt angår denne anførsel tilstrekkelig å vise til de ovennevnte kjennelser og særlig kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg. For så vidt angår denne anførsel er nevnte kjennelse etter rettens oppfatning et klart prejudikat, og retten ser derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på saksøkerens begrunnelse for at han i dette spesielle tilfelle skal ha en slik rett til å få anvendt prosessreglene fra ansettelsestiden. ***

Ad 3)

Det er etter rettens oppfatning klart at selve ordvalget i arbeidsmiljølovens §61 nr. 2, at «en kan» reise søksmål for by- eller herredsretten som lokal arbeidsrett ikke kan forstås slik at det her foreligger en valgmulighet. Retten er heller ikke enig i at en ved analogislutninger fra hva som gjelder i forholdet mellom forvaltningsloven og spesiallovens forvaltningsregler kan

Side:63

innfortolke noen slik valgrett for så vidt angår arbeidsmiljølovens prosessregler. ***

Ad 4)

Retten er heller ikke enig med saksøkeren i at arbeidsmiljølovens prosessregler bare skal komme til anvendelse i saker hvor arbeidsmiljølovens materiellrettslige regler får anvendelse. Arbeidsmiljølovens prosessregler må for så vidt anses for å være generelle og selvstendige, slik at de kommer til anvendelse også hvor de materiellrettslige regler - vilkårene for avskjed m.v. er fastsatt i spesiallover, med mindre vedkommende spesiallover har særskilt bestemmelse om andre prosessregler.

Etter dette er retten kommet til at saken hører inn under byretten som lokal arbeidsrett. Den må således avvises fra Bodø byrett som ordinær domstol.

Avgjørelsen av avvisningsspørsmålet har ikke frembudt nevneverdig tvil, og betingelsene for å tilplikte saksøkeren å erstatte saksøkte hans omkostninger i forbindelse med behandlingen av avvisningsspørsmålet er således til stede. Prosessfullmektigene har imidlertid under hovedforhandlingsmøtet blitt enige om at omkostningsspørsmålet skal utstå til avgjørelsen av hovedsaken. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Einar Rege, Bård Gaarder og Odd Blomdal):

A har ved h.r.advokat Markus Andresen i rett tid påkjært kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett og gjør gjeldende at saken er uriktig avvist fra byretten. Han hevder at han har rett til å få sin sak prøvet for de ordinære domstoler på flere forskjellige grunnlag, og anfører bl.a.:

1. Arbeidstakerens valgrett.

De lege ferenda kan det med styrke hevdes at en arbeidstaker, som blir avskjediget eller oppsagt, bør ha rett til å velge om han vil ha sin sak prøvet for de ordinære domstoler eller lokal arbeidsrett/Arbeidsretten.

Den nye lov om arbeidervern og arbeidsmiljø har som formål bl.a. å bedre rettssikkerheten for arbeidstakerne. Loven tar bl.a. sikte på en nivåhevning når det gjelder å sikre trygge tilsettingsforhold. Dette må også gjelde oppsigelsesvernet.

Det virker lite forenlig med dette formål for øye å tolke loven slik at alle avskjedssaker, som ikke direkte er unntatt fra lovens bestemmelser, må bringes inn for lokal arbeidsrett.

Loven har som formål å bedre arbeidstakernes rettssikkerhet - bl.a. gjennom å gi en raskere domstolsbehandling. Ut fra lovens formål bør den fortolkes slik at arbeidstakeren kan velge mellom den raskere behandling i lokal arbeidsrett/Arbeidsretten eller om han vil ha sin sak prøvet gjennom det ordinære domstolsapparat med Høyesterett i siste instans.

Denne sak er særdeles lite egnet til avgjørelse i Arbeidsretten. Det vises i så henseende til stevning, tilsvar og øvrige prosesskrift samt byrettens konsentrerte beskrivelse av hva saken gjelder, jfr. kjennelsen 3, 2. og 3. avsnitt.

Pga. sakens særlige karakter innebærer arbeidsmiljølovens prosessordning for ham et svekket rettsvern.

Det gjøres også gjeldende at arbeidsmiljølovens prosessuelle regler bare får anvendelse når avskjeden er hjemlet i lovens §66. Som anført i stevningen

Side:64

antar den kjærende part at hjemmelen for avskjed må søkes i gymnaslovens §24.

Under henvisning til fylkesskolestyrets begrunnelse i avskjedsvedtaket, påstås dette å være i strid med Grunnlovens §100, jfr. Justisdepartementets tre uttalelser bilagt stevningen. Under enhver omstendighet må en avskjedssak som også gjelder forståelsen av en grunnlovsbestemmelse, kunne anlegges for de ordinære domstoler. I den forbindelse vises til den etablerte ordning for overprøving av bankkommisjonens avgjørelse om vederlag for bankaksjer som ønskes innløst.

Det gjøres også gjeldende at arbeidsretten etter sin sammensetning er en mellomting mellom en domstol og en voldgiftsrett. I en slik sak som denne er det nærliggende at arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentantene finner hverandre i et felles ønske om å unngå forurensning av arbeidsmiljøet som følge av uønskede meninger. Den balanse som arbeidsmiljøloven sikter på å skape gjennom at partsinteressene ivaretas gjennom to representanter fra hver side, slår ikke til i denne sak.

Juridisk avdeling ved Direktoratet for arbeidstilsynet er den eneste av høringsinstansene som har gitt uttrykk for betenkeligheter m.h.t. forslaget om å overlate den endelige avgjørelse i oppsigelsessaker til en spesialdomstol. Justisdepartementet unnlater helt å berøre disse rettspolitiske betraktninger. At disse vesentlige spørsmål ikke er drøftet i forarbeidene, fører ikke nødvendigvis til at lovgiverne har ment å gjøre bestemmelsene om innbringelse av avskjedssaker for lokal arbeidsrett/Arbeidsretten, preseptoriske. Når sterke grunner taler for valgfrihet, bør ikke loven tolkes innskrenkende på dette punkt.

Riktignok bestemmer lovens §5 at loven ikke kan fravikes ved avtale. Dette ufravikelighetskrav henger sammen med lovens vernekarakter. Det må være anledning til å avtale gunstigere vilkår for arbeidstakeren, herunder prosessordningen, om ordinær domstolsbehandling ansees gunstigere.

2. Gymnasloven.

A ble ansatt på Stokmarknes videregående skole på et tidspunkt hvor lov om realskoler og gymnas gjaldt. Gymnasloven ble opphevet ved lov om videregående opplæring av 21. juni 1974 nr. 55. Etter den nye lovs overgangsbestemmelser får gymnasloven anvendelse for rettigheter og plikter som er ervervet/pådratt før den nye lovs ikrafttreden. Selv om hovedreglen er at nye regler om saksanlegg er anvendbare på eldre arbeidsavtaler, er den etablerte ordning i arbeidsmiljøloven en så vesentlig endring i prosessordningen at det burde vært klart uttalt om den skulle virke tilbake på arbeidsforhold som ellers var beskyttet mot ugunstig tilbakevirkning. Høyesteretts avgjørelse i dom inntatt i Rt-1935-358 må her komme til analogisk anvendelse.

Når forholdet til det undervisningspersonell som er beskyttet etter overgangsordningen ikke er omhandlet i lovens forarbeider, kan dette sees i relasjon til at den nye lovs §22,2. ledd forutsetter at regler bl.a. om avskjed, suspensjon m.v. skulle fastsettes i lov. Etter oppdrag fra Kirke- og undervisningsdepartementet laget lic. jur. Henning Jakhelln i 1974 et utkast til slike regler, som imidlertid aldri er blitt lovfestet. I stedet er det inngått en avtale mellom tjenestemannsorganisasjonene og departementet i 1975 om foreløpige regler om rettsvilkår m.v. for nevnte personale. A er ikke medlem av noen av disse organisasjoner.

Side:65

Slik som regelsettet foreligger påstås at det ikke har vært lovgiverens mening at arbeidsmiljølovens prosessregler skulle få anvendelse også på undervisningspersonalet i den videregående skole.

3. Grunnlovens §88.

Grunnlovens §88 bestemmer at Høyesterett dømmer i siste instans. Som gjengitt i byrettens kjennelse 5, 3. avsnitt hevdet den kjærende part for byretten at en ikke kan skjære bort store deler av rettspleien og henvise dette til arbeidsretten. Denne sak egner seg så dårlig for Arbeidsretten at det kommer i strid med grl. §88 om A avskjæres adgangen til å få sin sak prøvet for Høyesterett. Disse anførsler fastholdes. Det vises også til Justisog politidepartementets innstilling, bifalt ved Kgl. res. av 26.11.1859 18-19, til Høyesteretts betenkning av 20.01.1860, 22, 2. spalte og til Konstitusjonskomiteens innstilling av 24.01.1911 - Innst. S. nr. 41 69, 2. spalte.

Avskjed er den sterkeste sosiale sanksjon ved siden av langvarig frihetsstraff. Retten til arbeid er så viktig at det er pålagt statens myndigheter gjennom grl. §110 å legge forholdene til rette for at hvert arbeidsdyktig menneske skal kunne arbeide. For A vil avskjed innebære en livsvarig utelukkelse fra det yrke som han er utdannet til gjennom 6 års universitetsstudier og hvori han har virket gjennom 14 år. Det er ubetryggende at saker av så stor viktighet inappellabelt skal avgjøres av arbeidsretten. Hvis arbeidsmiljøloven virkelig utelukker at A får prøvet sin sak for de ordinære domstoler vil det bli hevdet at loven er grunnlovsstridig.

Under henvisning til uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling i forbindelse med avskjedssaken, gjøres gjeldende at det ikke har vært meningen at grunnlovsspørsmål av den foreliggende art skulle unndras Høyesteretts prøvelse. Det dominerende spørsmål i Lektor-saken er nemlig forholdet til grunnlovens §100 når det gjelder de ytringer som påberopes som avskjedsgrunnlag. Når det gjelder Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15.12.1977, vises til at det ikke ble prosedert på grunnlovsmessigheten. Kjennelsen kan derfor ikke oppfattes som et prejudikat i den relasjon. - - -

Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren har ved høyesterettsadvokat Roar Bjerknes tatt til gjenmæle og anført:

1. Arbeidstakerens valgrett.

Lovforarbeidene til arbeidsmiljøloven viser klart at meningen var å overføre behandlingen av avskjedssaker til Arbeidsretten. Ingen har vært inne på tanken at arbeidstakeren skulle kunne velge prosessordning. De lege lata er det derfor helt på det rene at det bare er én prosessuell mulighet til å få en avskjed prøvet rettslig, nemlig ordningen slik den er foreskrevet i arbeidsmiljølovens §61 nr. 2, jfr. §66 nr. 3.

De lege ferenda kan sies at en valgrett for arbeidstakeren ville kunne føre til tap av de fordeler for såvel arbeidstaker som arbeidsgiver som var tilsiktet med de nye regler, navnlig hensynet til en rask saksbehandling og behandling ved en domstol med særlig innsikt. En valgrett ville også åpne for usaklige og taktiske vurderinger når prosessordning skulle velges.

Etter arbeidsmiljølovens prosessregler, samt med de foretatte endringer i Tjenestemannsloven, gjelder reglen om at avskjedssaker hører under Arbeidsrettens domsmyndighet generelt for hele arbeidslivet.

Med hensyn til den kjærende parts anførsler om at arbeidsmiljølovens

Side:66

prosessuelle regler bare får anvendelse når avskjeden er hjemlet i samme lovs §66, er å merke at enhver arbeidstaker som går inn under loven også kan påberope seg dens avskjedsregler. En annen sak er at når det foreligger materielle avskjedsbetingelser i en spesiallov som f.eks. gymnasloven, må en avskjed være hjemlet i begge lover. Så lenge ikke spesialloven foreskriver en annen prosessordning må arbeidsmiljølovens prosessregler gjelde.

Ytterligere subsidiært har den kjærende part påstått at en avskjedssak som også gjelder forståelsen av en grunnlovsbestemmelse, under enhver omstendighet må kunne anlegges for de ordinære domstoler. Bortsett fra at dette synspunkt impliserer det uholdbart rettslige syn at den blotte påberopelse av en grunnlovsbestemmelse skulle suspendere den lovfestede prosessordning, bestrider kjæremotparten at saken gjelder forståelsen av en grunnlovsbestemmelse. Saken gjelder om A tilfredsstiller de krav som må kunne stilles til en lektor i den videregående skole.

Når det gjelder den etablerte ordning for overprøving av bankkommisjonens avgjørelser, kan bare utledes den analogi at den kjærende part har rett til for domstolene å få prøvet sin anførsel om at den etablerte prosessordning er grunnlovsstridig. Men den kjærende parts rett i så måte har overhodet ikke vært bestridt.

Kjæremotparten er ikke enig i det syn at Arbeidsretten er en mellomting mellom en domstol og en voldgiftsrett. Det lege element i Arbeidsretten har særlig innsikt i arbeidslivets problemer og styrker rettens innsikt i de saker den behandler. Det finnes ingen støtte i praksis for teorien om at de lege medlemmer i arbeidsretten i enkelte saker skal falle hverandre om halsen.

Det er rimelig å anta at kjæremotparten kan påberope seg de materiellrettslige regler som gjaldt ved ansettelsen. Men han har intet grunnlag til å motsette seg at saken blir behandlet etter nye prosessuelle regler. Dette følger også av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15. desember 1977.

Det er riktig at §22 i lov om videregående opplæring forutsetter at bestemmelser om bl.a. avskjed skal fastsettes i lov. Det er ingen grunn til å anta at det ved siden av slike materiellrettslige regler også var meningen å fastsette særskilte prosessregler. Heller ikke lic. jur. Jakhellns forslag peker i den retning. Det vises også til at grunnskoleloven inneholder materiellrettslige avskjedsregler, men ingen særskilte prosessregler. Det er derfor intet grunnlag i den kjærende parts formodning om at det skyldes en inkurie at undervisningspersonalet ikke er unntatt fra arbeidsmiljølovens prosessregler. Det bestrides forøvrig at rettssikkerheten skulle være bedre ivaretatt om avskjedssaker for undervisningspersonell skulle vært prøvet for de ordinære domstoler. Selv om hverken de ordinære domstoler eller Arbeidsretten har noen særlig erfaring fra skoleverket, antas at Arbeidsretten ut fra sin alminnelige innsikt i arbeidsrettslige spørsmål stiller saklig sterkere enn de vanlige domstoler i spørsmål om oppsigelse/avskjed.

3. Grunnlovens §88.

Den innskrenkning som er foretatt i adgangen til å erholde Høyesteretts avgjørelse gjennom de nye prosessregler i arbeidsmiljøloven, atskiller seg ikke prinsipielt fra innskrenkninger som er foretatt flere ganger tidligere. I de tvister som tidligere lå under Arbeidsretten har det gjennom en årrekke vært slik at anke til Høyesterett har vært avskåret. I f.eks. tarifftvister kunne dette gjelde betydelige verdier og være av vesentlig betydning for de berørte

Side:67

parter. Det vises forøvrig til Castberg og Andenes om disse spørsmål.

Det kan slås fast at den kjærende parts tolking av grl. §88 hverken har støtte i lovens ordlyd eller i forarbeidene til grunnlovsendringen i 1911. Den kjærende parts tolking harmonerer heller ikke med lovgivningspraksis, rettspraksis eller teori. Kjæremotparten henholder seg forøvrig til byrettens premisser som antas å gi uttrykk for en riktig rettsoppfatning. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Selv om saken gjelder spørsmålet om hvilken prosessordning som skal følges ved prøvingen av avskjedsvedtaket, er de materielle avskjedsregler trukket inn på en slik måte at det ansees hensiktsmessig først kort å redegjøre for utviklingen av avskjedsvernet i arbeidsforhold i norsk rett.

Inntil 1936 var gjeldende rett at i private arbeidsforhold gjaldt ingen grenser for arbeidsgiverens rett til å si opp/avskjedige en arbeidstaker etter eget godtykke, jfr. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1935-471. Arbeidervernloven av 1936 tikk så en regel om avskjedsvern som innebar en ny rettsdannelse, om enn vernet ikke gikk så langt som foreslått i Ot.prp.nr.31 (1935). I arbeidervernloven av 1956 var avskjedsvernet gitt samme formulering som i loven av 1935. Gjennom rettspraksis var imidlertid avskjedsvernet utviklet i retning av sterkere beskyttelse av arbeidstakeren enn loven tilsa, jfr. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1955-403 flg. - særlig førstevoterendes anførsler på 408. Arbeidsmiljølovens avskjedsvern gjennom bestemmelsen i §66 nr. 1 innebærer en lovfesting av denne praksis.

Offentlige ansatte arbeidstakere sto fra først av i en annen stilling enn private m.h.t. avskjedsvern. For to kategorier ansatte var - og er - stillingen helt spesiell ettersom de bare kan gis avskjed ved dom (aldersgrenser unntatt). Det gjelder embetsmenn som er beskyttet gjennom grunnloven og militære tjenestemenn, først beskyttet gjennom underoffisersloven av 1885, senere gjennom tilsvarende bestemmelser i lover av 1930 og 1977. l forbindelse med fremvoksteren av tjenestemannsorganisasjoner ble det fremmet krav om bl.a. lovfestet oppsigelses-/avskjedsvern. Dette ble imøtekommet gjennom Tjenestemannslovens av 1918. Allerede fra slutten av forrige århundre var lærere i de høyere almenskoler gitt et visst avskjedsvern gjennom en bestemmelse om at avskjed bare var gyldig såfremt minst 2/3 av forstanderskapets medlemmer var enige i avskjedsbegjæringen. Lærerne i folkeskolen hadde satt seg imot at deres avskjedsvern ble gitt i Tjenstemannsloven og ikke i den spesielle skolelov. Justiskomiteen var i Innst. O (1917) enig i dette og unntok også de høyere skolers lærere fra Tjenestemannsloven.

De materielle avskjedsvilkår for lektorer ble senere avløst av regler i gymnaslovene av henholdsvis 1935 og 1964.

Når det gjelder de prosessuelle regler har ulikheten ikke vært så stor mellom de ulike grupper arbeidstakere. Unntar man embetsmenn og de militære tjenestemenn, har den oppsagte/avskjedigede selv måttet ta initiativ til å reise sak for å prøve vedtaket for domstolene: for de offentlige tjenestemenn som var undergitt Tjenstemannslovens bestemmelser, med visse prosessuelle særregler. Etter arbeidsmiljølovens prosessregler slik de kommer til uttrykk i lovens §66 nr. 3 jfr. §61 nr. 2 og 3, er nå alle arbeidstakere - embetsmenn og militære tjenestemenn unntatt - henvist til samme prosessordning for å prøve lovligheten av et avskjedsvedtak. For offentlige tjenestemenn, som hadde en lovfestet prosessordning, er dette skjedd gjennom en

Side:68

uttrykkelig bestemmelse i den nye tjenestemannslov.

Før arbeidsmiljølovens ikrafttreden gjaldt som nevnt at sak mot arbeidsgiveren måtte føres for de ordinære domstoler. De nye regler stiller forsatt alle kategorier likt med hensyn til prosessordning ved at alle nå må reise sak for byretten som lokal arbeidsrett og med Arbeidsretten som øverste og eneste ankeinstans. Lagmannsretten kan derfor ikke se at lektorer, uansett ansettelsestidspunkt, i utgangsposisjonen står prosessuelt annerledes enn alle de øvrige kategorier arbeidstakere som alle har hatt avskjedsvern i en eller annen form, lovfestet eller ulovfestet.

Om anvendelsen av nye prosessuelle regler på eldre forhold, viser lagmannsretten til byrettens premisser og de der gitte henvisninger, særlig Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 15. desember 1977. Med mindre det foreligger særlige forhold som måtte tilsi noe annet skal, etter gjeldende rett, de nye prosessuelle regler komme til anvendelse. Dette er forsåvidt erkjent av den kjærende part som en hovedregel. Han mener imidlertid at den gamle prosessordning er en velervervet rett ut fra gymnaslovens regelverk, som ble opphevet ved lov om videregående opplæring av 21. juni 1974. I §41, II pkt. 2 i denne lovs overgangsregler er bestemt at ervervede rettigheter etter gymnasloven beholdes for dem som er ansatt før den nye lovs ikrafttreden. Dette er heller ikke bestridt. Det som bestrides er at dette forbehold også omfatter den tidligere prosessordning.

Den kjærende part har vist til at lov om videregående opplæring i §22 forutsatte gitt en egen lov som regulerte bl.a. oppsigelse og avskjed. Slik lov er ikke gitt og den kjærende part mener bl.a. derfor at det ikke har vært lovgiverens mening at undervisningspersonalet skulle vært undergitt arbeidsmiljølovens prosessordning. Lagmannsretten finner at denne oppfatning har formodningen mot seg. Som allerede nevnt har ikke lektorer hatt noen lovfestet prosessordning utover det som følger av de vanlige prosesslover. En vil også vise til at grunnskoleloven inneholder materielle - men ikke prosessuelle - avskjedsbestemmelser. En finner intet som skulle tilsi at en slik lov som §22 i lov om videregående opplæring forutsetter, skulle inneholde prosessuelle bestemmelser. Tvert imot har man jo i det avtaleverk som er inngått mellom departement og organisasjoner vedrørende disse forhold, bygget på arbeidsmiljølovens prosessordning.

En vil også vise til at den tjenestemannsgruppe som var undergitt Tjenestemannsloven, ved uttrykkelig vedtak i den nye tjenestemannslov er undergitt de nye prosessuelle regler. Dette taler med styrke mot den kjærende parts anførsler.

At A ikke er medlem av noen av de organisasjoner som er avtalepartnere i nevnte avtale av 1975, anser lagmannsretten for å være uten betydning, idet prosessordningen utledes av loven og rettspraksis slik som foran nevnt.

Subsidiært har den kjærende part gjort gjeldende at arbeidsmiljølovens prosessuelle regler bare får anvendelse når avskjeden er hjemlet i samme lovs §66. Det materielle avskjedsvern fremstår i arbeidsmiljøloven som gjeldende minstekrav. For dem som har et sterkere avskjedsvern gjennom spesiallover, gjelder disse regler i tillegg. Som nevnt gjelder ingen slik dobbeltdekning hva angår prosessordningen. Det er ikke bestridt at lektor A er undergitt de materielle regler i gymnasloven av 1964 og eventuelt bedre ulovfestet avskjedsvern, foruten at Justisdepartementet har uttalt som sin

Side:69

mening at avtalens gunstigere bestemmelser også kan påberopes av uorganiserte. Heller ikke den subsidiære anførsel om prossordningen kan føre frem.

Lagmannsretten er derfor kommet til samme resultat som byretten med hensyn til alle innsigelser basert på at den kjærende part har en velervervet rett til å få sin sak prøvet for de ordinære domstoler.

Den kjærende part har videre gjort gjeldende at avskjedsvedtaket strider mot grl. §100 og at avskjedssak basert på forståelsen av en grunnlovsbestemmelse, må kunne anlegges for de ordinære domstoler. Lagmannsretten finner at denne anførsel heller ikke kan føre frem. Saken gjelder spørsmålet om i videste forstand As' skikkethet for stillingen som lektor i den videregående skole i Nordland (Stokmarknes gymnas). Hvorvidt det herunder vil bli trukket inn utsagn i relasjon til grl. §100 synes ikke relevant i relasjon til prosessordningen. Det er ikke spørsmålet om As ansvar for ytringer, men om disse ytringer i tilfelle gjør ham uskikket som lærer. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette et spørsmål av arbeidsrettslig karakter. Når det herunder er trukket inn den etablerte fremgangsmåte for verdsettelsen av bankaksjer, finner en ikke at de to sakskomplekser har andre likhetpunkter enn at de ordinære domstoler har prøvelsesrett for prosessordningens grunnlovsmessighet. Om forholdet til grunnlovens §88, jfr. herom nedenfor.

I kjæremålserklæringen er det også gjort gjeldende en del de lege ferenda betraktninger. Selv med all mulig sympati for de argumenter som skulle tale for en valgfrihet m.h.t. prosessordning, finner lagmannsretten at situasjonen de lege lata er klar. Loven anviser ingen annen prosessordning enn omhandlede. Hverken ut fra lov eller forarbeider er det noe som taler for at bestemmelsene i lovens §66 og §61 er ment å være deklaratoriske. Tvert i mot fastsetter lovens §5 dens ufravikelighet. Selv om bestemmelsens ufravikelighet skulle betinges av lovens vernekarakter, og derfor som den kjærende part hevder kunne fravikes ved avtale i arbeidstakerens favør, er å merke at det ikke foreligger noen avtale om annen prosessordning. Tvert i mot påstår kjæremotparten at lovens prosessordning skal følges.

Lagmannsretten finner derfor at loven ikke åpner adgang til en slik liberal tolkning ut fra lovens formål om å bedre rettssikkerheten for arbeidstakerne.

De anførsler som er basert på den kjærende parts oppfatning av at den forutsatte balanse i Arbeidsretten gjennom partsrepresentasjonen, ikke kan ventes å slå til i denne sak, behandles avslutningsvis.

Lagmannsretten har bemerket at da departementet den 2. august 1977 for annen gang avslo å imøtekomme fylkesskolestyrets anmodning om å gi A avskjed, var tilsettingsmyndigheten overført til fylkesskolestyret dagen i forveien. Departementet hadde således ikke lenger kompetanse i saken. Den nye prosessordning var som nevnt trådt i kraft fra 1. juli 1977 slik at feilen var uten betydning idet også tidspunktet for saksanlegget avgjør, jfr. forannevnte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg hvor saksforholdet var at avskjedsvedtaket var truffet før arbeidsmiljølovens ikrafttreden mens saksanlegget først skjedde etter at loven var trådt i kraft.

Den kjærende part har gjort gjeldende at den etablerte nye prosessordning er grunnlovsstridig fordi den grense som grunnlovens §88 oppstiller m.h.t. hvilke saker som lovgiverne kan avskjære fra Høyesteretts avgjørelse, her er overskredet. Det er ikke anledning til å avskjære store deler av rettspleien og henvise dette til Arbeidsretten. Når det gjelder forannevnte

Side:70

kjennelse fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg gjøres gjeldende at spørsmålet om den nye prosessordnings grunnlovsmessighet ikke var tvistegjenstand forsåvidt som det ikke ble prosedert på grl. §88.

Som nevnt hørte tvister om oppsigelse/avskjed under de alminnelige domstoler inntil arbeidsmiljøloven trådte i kraft. Det var Arbeidsrettsrådet som opprinnelig foreslo endringen i prosessordningen således at lagmannsrettene skulle være første instans som lokal arbeidsrett med Arbeidsretten som øverste og eneste ankeinstans.

I forarbeidene til arbeidsmiljøloven kan det ikke sees at grunnlovsmessigheten av den foreslåtte prosessordning behandles eksplisitt. Justisdepartementet synes imidlertid å være inne på slike vurderinger i Lovavdelingens uttalelse gjengitt bl.a. på 22 i Ot.prp.nr.41 (1975-1976). Lovavdelingen uttaler bl.a.:

«Justisdepartementets prinsipielle standpunkt til overføring av saker fra alminnelige domstoler til særdomstoler har vært at dette bare bør skje når sterke reelle hensyn taler for det. Man har lagt stor vekt på å opprettholde et allsidig og enhetlig domstolssystem. Forslaget om at sakene i første hånd skal behandles av «lagmannsrett som lokal arbeidsrett» istedenfor av herreds- eller byrett, behandles særskilt nedenfor. Forøvrig innebærer forslaget at en utvider den spesielle prosessordning en allerede har for en del arbeidsrettslige tvister til tvister om oppsigelse og avskjed. Justisdepartementet finner etter omstendighetene å kunne støtte en slik utvidelse.»

Av høringsinstansenes uttalelser har den kjærende part også vist til et notat fra juridisk avdeling i Arbeidstilsynet, som ble oversendt uten at styret tok standpunkt til notatets innhold. I notatet uttales bl.a.:

«Direktoratet mener også at det er betenkeligheter ved at en spesialdomstol for tarifftvister skal være øverste avgjørende myndighet i lovtvister som angår den enkeltes velferd og rettsvern i slik grad som oppsigelsessakene. De mer rettspolitiske vurderinger i denne forbindelse går direktoratet imidlertid ut fra vil bli tatt opp med Justisdepartementet.»

Gjennom de endringer som er skjedd i grl. §88 i 1862 og 1911 har man fått det konstitusjonelle grunnlag for å begrense hvilke saker man kunne kreve Høyesteretts avgjørelse i. Slike begrensninger er satt for flere områder, dog slik at begrensningene i hovedsak enten gjelder at bevisbedømmelsen avgjøres endelig i underinstansene (straffesaker og skjønnsaker) eller at grensen baseres på tvistegjenstandens verdi (summa appellabilis). I sin opprinnelige utforming ga grunnloven klart uttrykk for at det normalt skulle være anledning til å få prøvet underordnede domstolers avgjørelser av Høyesterett som øverste instans i et domstolshierarki, selv om prinsippet ikke kunne gjennomføres i sin ytterste konsekvens. Det vises herom til Castberg: Norges Statsforfatning bd. I 332-333 og bd. II, 153 samt Andenæs: Norges Statsforfatning 156. Begge forfattere gir uttrykk for unntaksreglen dog uten å forsøke å trekke grenser for hvor langt man kunne gå i å unnta saker fra Høyesteretts prøvelsesrett. Lagmannsretten legger til grunn at det ut fra vår konstitusjons generelle prinsipper eksisterer en slik grense. Slik som unntaksreglen er utformet i grl. §88 synes denne grense å måtte fastsettes slik som den lovgivende myndighet i utviklingens medfør finner å måtte sette den.

Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at unntaket for arbeidsrettssaker går lengre enn i de saker det ellers refereres til som unntatt

Side:71

Høyesteretts prøvelse. Avskjedssaker kan gjelde økonomiske interesser betydelig utover det som er vanlige ankesummer. Videre er alle sider av saken unntatt prøvelsen, slik at det kan sies at en hel sektor - arbeidsretten - av rettssystemet med endelig virkning avgjøres av en lavere domstol enn Høyesterett. På den annen side gjelder det et rettsområde i utvikling. Det vises til hva som er sagt foran at så sent som i 1935 hadde den privat ansatte arbeidstaker intet avskjedsvern. Det kan også vises til at i den tidligere Tjenestemannslov var domstolsprøvingen begrenset slik at de skjønnsmessige avgjørelser ikke kunne prøves av domstolene. Den nye prosessordning setter ingen slike grenser for bevisbedømmelsen. Det antas også at de vesentlige sider ved en avskjedsprøvelse normalt vil konsentrere om bevisspørsmål. At bevistemaet er unndratt Høyesteretts prøvelse er et velkjent og ikke omtvistet institutt i norsk rett på flere rettsområder.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at selv om det skulle kunne trekkes grenser mellom de saksområder hvor Høyesteretts avgjørelse henholdsvis kan og ikke kan kreves, er denne grense ikke overskredet i denne sak.

En forutsetning for å avskjære Høyesteretts avgjørelse i ankeinstansen er imidlertid at den lavere instans kan henføres som en domstol. Det vises i så henseende til forannevnte referanser i Castberg og Andenæs. Den kjærende part har gjort gjeldende at Arbeidsretten er en mellomting mellom en domstol og en voldgiftsrett.

Det er ikke omtvistet at de tvister som Arbeidsretten skal avgjøre er rettstvister. Funksjonelt er således Arbeidsretten utvilsomt en domstol. At den ikke er omhandlet i domstolslovens §3 får bare konsekvenser for domstolslovens anvendelse i arbeidsrettssaker, jfr. Altens kommentarutgave til domstolsloven.

Den kjærende part har særlig stilt seg tvilende til Arbeidsrettens lege medlemmer og deres integritet i saker av den art som Lektor-saken representerer.

De tre medlemmer av Arbeidsretten som det ikke avgis innstilling om etter lovens § II, er ikke embetsdommere selv om to av dem skal tilfredsstille kravene til høyesterettsdommere. Når det gjelder de fire lege dommere oppnevnes disse etter innstilling fra de store organisasjoner i arbeidslivet. Arbeidstakerrepresentantene innstilles av organisasjoner med minst 10.000 medlemmer. Partsrepresentasjonen kommer særlig tydelig fram gjennom bestemmelsen i arbeidstvistlovens §14 om tilkalling av varamenn ved behandling av saker vedkommende hans organisasjon.

Kommunal- og Arbeidsdepartementet har vært inne på de særlige habilitets- og integritetsproblemer dette kan skape i saker vedkommende oppsigelsestvister i Arbeidsretten. Etter først å ha drøftet de lokale arbeidsretters sammensetning - hvor man imøtekom betenkeligheter fremsatt av flere av høringsinstansene - uttaler departementet på 24 i Ot.prp.nr.41 (1975-76) bl.a.:

«Når det gjelder behandlingen av oppsigelsestvister i (den sentrale) Arbeidsretten, mener departementet at de ovenfor nevnte innvendinger med hensyn til domsmennene ikke kan ha avgjørende betydning. På bakgrunn av de avgjørelser en har sett i andre saker fra Arbeidsrettens side, kan det vanskelig stilles spørsmål ved domsmennenes uhildethet. De tre juridiske dommere, som alle er særlig høyt kvalifiserte, er også en garanti mot vilkårlig

Side:72

behandling, eller at det tas utenforliggende hensyn. Det er for øvrig neppe grunn til å anta at domsmenn med «partsinteresser» vil se annerledes på en tvist mellom f.eks. uorganiserte. Arbeidsrettens dommer vil nemlig få presedensvirkninger, slik at avgjørelsen av en tvist mellom uorganiserte parter eller parter som er organisert utenom N.A.F. og LO, vil måtte legges til grunn om tilsvarende tvist oppstår mellom medlemmer av N.A.F. og LO. Domsmennene vil derfor i realiteten ha like stor interesse i å komme fram til «riktige» avgjørelser, uansett partenes organisasjonstilknytning. Til slutt må det nevnes at Arbeidsretten normalt vil fungere som ankedomstol, hvor førsteinstansens vurdering av bevis tec. normalt må tillegges stor vekt. Departementet har på bakgrunn av ovennevnte kommet til at det ikke bør fastsettes særskilte regler om Arbeidsrettens sammensetning i oppsigelsessaker.»

Måten som Arbeidsrettens lege medlemmer oppnevnes på, atskiller seg klart fra ordningen for domsmenn i tvistemål. Domstolslovens ugildhetsregler kommer imidlertid til anvendelse, jfr. arbeidstvistl. §13. Etter særskilt bestemmelse i samme lovs §10 kan den som foreslås ikke være medlem av foreningens styre eller ansatt i foreningen. Bestemmelsen sier forsåvidt ikke mere enn det som kan utledes av domstolsl. §106 nr. 5

Lege dommeres medvirkning i rettspleien er ikke omtvistet Vår lovgivning har valgt den hovedregel at de lege dommere trekkes fra utvalg som velges ved indirekte folkevalg. I visse tilfelle oppnevner domstolen de lege dommere, jfr. bl.a. domstolsl. §88.

Bakgrunnen for den ordning man valgte når det gjaldt dommere i Arbeidsretten, som tidligere bare behandlet tarifftvister, synes åpenbart å ha vært at partenes interesser skulle varetas av de medlemmer som disse innstilte.

Enda klarere kom dette til uttrykk i de lokale arbeidsretter, hvor partene selv ga forslag på tre navn hver, som dommeren var bundet til å velge mellom. Ettersom Arbeidsrettens (og de lokale arbeidsretters) kompetanse var begrenset til tarifftvister, noe som impliserte at det var organisasjoner bak på begge sider, syntes ordningen rasjonell og fra et rettssikkerhetssynspunkt ubetenkelig. l oppsigelsessaker skal imidlertid arbeidsrettene også behandle tvister mellom uorganiserte og mellom parter med en annen organisasjonsmessig tilknytning. Flere av høringsinstansene ga i forbindelse med arbeidsmiljøloven uttrykk for betenkeligheter i den forbindelse. Resultatet ble også at man for tarifftvister for de lokale arbeidsretter beholdt den gamle ordning mens man i oppsigelsessaker for lokal arbeidsrett fikk et særskilt domsmannsutvalg for hvert fylke. Derimot mente departementet at det var ubetenkelig å la Arbeidsretten behandle avskjedssaker, og det vises til det siterte foran.

Hensett til at det er betydelige organisasjoner i arbeidslivet som er representert, legger lagmannsretten til grunn at disse lege dommere har en betydelig innsikt i problemområdet. Om deres uhildhet vises forøvrig til det foran siterte fra Ot.prp.nr.41 (1975-76).

Det avgjørende må etter lagmannsrettens mening bli at lovendringen m.h.t. prosessordningen i oppsigelsessaker er skjedd på lovformelig måte og hvor det spesielle habilitetsproblem i Arbeidsretten er vurdert i lovforarbeidene. Lagmannsretten finner derfor ikke at Arbeidsrettens sammensetning hverken separat eller i kombinasjon med den påståtte grunnlovsstrid eller de

Side:73

lege ferenda-betraktningene, kan føre til at loven tolkes slik at A gis valgrett m.h.t. prosessordning.

Lagmannsretten er således kommet til samme resultat som byretten. - - -