RG-1997-736

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-09-23
Publisert:	RG-1997-736 (135-97)
Stikkord:	Erstatningssak, Trafikkulykke
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1995-01034. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1997-00092K .
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS, v/styrets formann, boks 1380 Vika, 0114 Oslo. (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Riisa & Co. ANS, v/advokat Ivar Holst, Postboks 3119 Elisenberg, 0207 Oslo) Ankemotpart: A - - -veien 22 A, 4300 Sandnes. (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen, Postboks 12, 4001 Stavanger)
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard Ekstraordinær lagdommer Danielsen Byrettsdommer Vold, 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §192, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2

Saken gjelder krav om erstatning.

Sandnes herredsrett avsa den 29. mars 1995 dom med slik slutning:

"1. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Uni Storebrand Skadeforsikring AS følgende erstatning til A:

a) Menerstatning kr. 65.000,- - kroner sekstifemtusen

b) Lidt inntektstap kr. 1.425,- - kroner ettusenfirehundreogtjuefem.

c) Fremtidig inntektstap kr. 298.500,- - kroner tohundreognittiåttetusenfemhundre -

d) Påførte utgifter kr. 18.750,- - kroner attentusensyvhundreogfemti -

e) Fremtidige utgifter kr. 35.000,- - kronertrettifemtusen -

f) Redusert pensjon kr. 10.000,- - kroner titusen -

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har anket dommen for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1 a,c,d,e og punkt 2. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

A har erklært aksessorisk motanke. Motanken gjelder hele dommen.

Begge parter har nedlagt påstand om erstatning etter rettens skjønn.

Gulating lagmannsrett avholdt ankeforhandling i Stavanger i dagene 20., 21., 22. og 23. august 1996. A ga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner. Den rettsoppnevnte sakkyndige Dr. Jan Aasly ga forklaring. Sakens nærmere bakgrunn og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, fremgår av herredsrettens domsgrunner, som lagmannsretten viser til. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Sakens bakgrunn er i korthet følgende:

A er født xx.xx.1955. Hun er gift og har 3 barn. En sønn født i 1976 og tvillinger født i 1985. Hun er utdannet lærer.

Den 2. august 1987 var A utsatt for en trafikkulykke under et ferieopphold i Danmark. Etter ulykken hadde hun smerter i hode og nakke og oppsøkte lege i Danmark.

På ulykkestidspunktet var hun ansatt som lærer ved X Ungdomsskole. Forut for ulykken hadde hun i noen tid vært plaget av stiv nakke, verk i arm og spenningshodepine, og hadde vært sykemeldt med diagnosen myalgia. Herredsretten har nærmere redegjort for sykemeldingsperiodene og grunnlaget for disse. Her skal kort nevnes at hun første gang ble sykemeldt i perioden 5. januar til 3. mars 1986. Deretter fra 22. til 28. september 1986 og 50% sykemeldt fra 21. oktober til 30. november 1986. Hun ble igjen sykemeldt fra 12. mai til 25. mai 1987 og 50% sykemeldt fra 26. mai til 20. juni 1987. Under sykmeldingsperiodene hadde hun fysikalsk behandling. I tillegg hadde hun en serie på 12 fysikalske behandlinger uten sykemelding i 1986.

Høsten l987 gjenopptok hun arbeidet i skolen, men hadde så store problemer at hun i perioder var dels 100% dels 50% sykemeldt frem til september 1989 da hun ble 100% uførepensjonert på grunn av sine plager. Hun ble innvilget 100% uførepensjon i 1991, med virkning fra september 1989.

Etter ulykken har A vært til behandling og vært utredet av en rekke fagpersoner. Det vises til herredsrettens redegjørelse. Her skal kort nevnes at hun i 1987 var til behandling hos overlege Knut Tjørstad ved nevrologisk avdeling ved Sentralsjukehuset i Rogaland, uten at hun ble bedre. Ved undersøkelse ble det ikke gjort noen objektive funn. Overlege Tjørstad var i tvil om hvilke faktorer som egentlig gjorde seg gjeldende i sykdomsbildet, og besørget kontakt med psykiater Løvås som etter noen samtaler med begge ektefeller ga uttrykk for at det måtte være psykiske faktorer som var med på å forsterke smertene etter skaden. Overlege Tjørstad besørget senere kontakt med spesialpsykolog Carl Johan Oftedahl. Han fant ingen tegn på hjerneskade. Derimot uttrykte han mistanke om at funksjonelle konversjonspregede trekk i personligheten var med på å holde symptomene ved like. Det ble ikke foretatt noen psykiatrisk vurdering av A på dette tidspunkt.

A tok kontakt med lege Ørnulf Jaer, spesialist i ortopedisk kirurgi. I spesialisterklæring anslo han den medisinske invaliditet til 30% som følge av varig men i form av et whiplash-syndrom. Den yrkesmessige invaliditet ble anslått til 100%.

Fra 1991 har A vært til behandling hos lege Norvald Lundetræ. Frem til hovedforhandlingen i herredsretten ble hun behandlet for smerter med 1 og 1/2 paralgin forte pr. dag samt bedøvelsessprøyte i musklene som virker smertedempende. Etter dette tidspunkt er bruk av paralgin forte øket til 3 tabletter pr. dag. Fremdeles får hun sprøyter som smertelindring.

I 1994 var A og ektefellen til samtale hos lege Gaute Aanestad som er spesialist i psykiatri. Han fant ingen holdepunkter for at smertene er symptomer på en underliggende nervøs lidelse.

Avdelingsoverlege, Spesialist i fysikalsk medisin, Arne Sæterhaug og avdelingsoverlege, Spesialist i nevrologi, Jan Aasly var oppnevnt som sakkyndige for herredsretten. Den skriftlige erklæringen har slik konklusjon:

"Det foreligger ingen tegn til organisk hjerneskade og det er ingen påvisbar skade i virvelsøylen. Bevegeligheten i nakken er god. Symtomene i dag er av samme art som de A hadde vært plaget av forut for ulykken. Ut i fra disse betraktninger settes den medisinske invaliditet til ti - 10%, hvorav halvparten må relateres til ulykken."

De sakkyndige har ikke uttalt seg om den ervervsmessige invaliditet i den skriftlige erklæringen.

Det var ikke mulig å finne frem til ny sakkyndig for lagmannsretten, hvoretter de sakkyndige for herredsretten ble oppnevnt for lagmannsretten. Dr. Aasly var til stede under ankeforhandlingen under den del av bevisførselen som gjaldt de medisinske forhold. Han ga forklaring, hvor han opprettholdt de synspunkt og den konklusjon som fremgår av den sakkyndige erklæringen.

UNI Storebrand skadeforsikring AS (heretter UNI Storebrand), har i hovedsak anført:

A har bevisbyrden. Hun må sannsynliggjøre at uhellet er årsaken til et erstatningsmessig tap.

Medisinsk er spørsmålet om tilstanden er en følge av trafikkuhellet, en følge av plager hun hadde før trafikkuhellet, eller også en følge av hennes egen subjektive opplevelse av plagene.

Det erkjennes at hun ikke er i stand til å arbeide. Det forhold at hun idag er 100% ufør i trygderettslig forstand er ikke en erkjennelse fra trygdemyndighetene om at hun er varig ufør. Trygderettslig er det irrelevant hva årsaken til plagene er. Hun har uansett krav på trygd. Erstatningsrettslig er det spørsmål om årsakssammenheng. A hadde betydelige nakkeproblemer forut for skaden. Disse problemene antas å være en medvirkende årsak av betydelig grad. Det antas dessuten at psykiske faktorer er med på å vedlikeholde smertetilstanden, noe som støttes av både Tjørstad, Løvås og Oftedal. Det er imidlertid ikke snakk om noen psykisk lidelse. Det er vist til Hålogaland lagmannsretts dom av 6. mai 1996 som har klare likhetstrekk med nærværende sak. De medisinske sakkyndige har dessuten fremhevet at årsaken til hennes plager idag mest sannsynlig beror på feilbehandling. A kan ikke kritiseres for dette. Etter herredsrettens dom, hvor de sakkyndiges syn fremkom, har hun fortsatt med samme behandling, på tross av at det er bred enighet om at injeksjonsbehandling er uheldig. Likeledes har bruken av paralgin forte økt siden herredsrettens dom, på tross at at det der klart ble sagt at dette var uheldig.

De problemene A hadde forut for trafikkuhellet må tilbakeføres til hennes arbeids- og livssituasjon. Det tilbakevises at tvillingfødselen med bæring av barn var hovedårsaken til plagene.

Det må antas at de plagene A hadde før ulykken ikke var ute av bildet. Belastningen i livssituasjonen må ha vært betydelig i 1987/88 siden ektefellen på dette tidspunkt arbeidet med et prosjekt og hadde mye overtidsarbeid.

Det erkjennes at A fikk problemer ved smerter i nakken etter påkjørselen. Således erkjennes det at det har vært et skille i sykdomsbildet før og etter uhellet. Skaden besto imidlertid av bløtvevskader og det er bred medisinsk enighet om at disse heles over noe tid, anslagsvis 6 uker opp til ett år. Trafikkuhellet kan ikke forklare situasjonen idag. Den vesentlige del av tilstanden etterat skaden fra trafikkuhellet skulle vært helet må skyldes andre årsaker. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til hvilke årsaker som har virket inn. Det bør legges avgjørende vekt på den nevrologiske vurdering. Dr. Jaer var ortopedisk kirurg og hans vurdering bør ikke tillegges nevneverdig betydning. Han foretok ingen inngående undersøkelse og fant intet spesielt på røntgenbildene. Samtlige funn i nakken er helt normale. Det er også foretatt magnettomografiundersøkelse som må forutsettes å ha vært helt normal. Det er fullt ut samsvar mellom Tjørstad, Oftedal og Løvås vurderinger om at psykiske faktorer har virket inn. Dette gir forklaring på hvorfor A ikke ble bedre men heller verre.

Det anføres at herredsrettens vurdering er korrekt idet det anføres at As situasjon langt på vei ville være den samme med og uten trafikkuhellet. UNI Storebrand er bare ansvarlig for den del som kan tilbakeføres til trafikkuhellet, og det erkjennes avsvar for dette. Det er snakk om delbare skadefølger. Noe av plagene kan tilbakeføres til trafikkuhellet, noe av plagene må tilbakeføres til andre årsaker.

Erstatningsberegningen må skje på bakgrunn av bevisførselen etter en skjønnsmessig vurdering av hvor stor del av skaden som kan tilbakeføres til trafikkuhellet. Den medisinsk sakkyndige har satt den medisinske og den ervervsmessige uførhet til 10%, som fordeles likt på trafikkuhellet og øvrige forhold.

For så vidt gjelder tap i fremtidig erverv anføres prinsipalt at det naturlige er å se hen til en beregning på bakgrunn av standardisert erstatning for yrkesskade. Slik beregning gir en erstatning på ca. 100000 kroner på bakgrunn av 10% ervervsmessig uførhet. Forutsetningen for beregningen er at det legges til grunn at A har en rest av trafikkskaden fremdeles, og at det dreier seg om en varig tilstand. Det antas at denne delen medfører at hun ikke ville klare fullt arbeid eventuelt at hun ikke ville kunne påta seg ekstraarbeid.

Alternativt vil de beregninger som er fremlagt kunne danne grunnlag for skjønnet. Uenigheten knytter seg hovedsaklig til de karrieremuligheter A ville hatt uten skade samt til utgifter hun ville hatt som arbeidstaker.

Det er ingen konkrete holdepunkter for at A siktet seg inn på administrative stillinger. Således kan det ikke legges til grunn at hun ville blitt rektor eller inspektør. Det er ikke grunnlag for å legge inn andre tall enn lønn som lærer, eventuelt med 400 kroner i tillegg i måneden. Det er ikke sannsynliggjort at A, slik hennes familiesituasjon er, ville tatt et grunnfag mens hun var i fullt arbeid slik at hun ville blitt avlønnet som adjunkt med opprykk. Det mest sannsynlige er at hun i så fall ville tatt fri eventuelt 50 % redusert post mens hun var under utdanning. I så fall vil det ikke være noen netto.

Det anføres at det i løpet av et helt livsløp vil knytte seg utgifter til arbeidsforholdet. Det er vist til Rt-1993-1538 flg., særlig til sidene 1543 og 1544. Bakgrunnen for beregning av reiseutgifter på 6000 kroner er at A har oppgitt dette i selvangivelsen. Fagforeningskontingenten er beregnet til 1800 kroner.

Dersom det legges til grunn at A er varig 100% ervervsmessig ufør, uten noen restervervsevne, vil det kapitaliserte ervervstapet være 374534 kroner, beregnet fra og med 1. januar 1996.

UNI Storebrand mener imidlertid at A vil ha en restervervsevne som 100% trygdet. Etter dagens regler kan hun tjene inntil 1/2 G. Denne ervervsevne må legges til grunn. Gjøres det fradrag for restervervsevnen under ellers de samme forutsetninger som foran, vil den kapitaliserte erstatningen utgjøre 177116 kroner.

De beregninger det er redegjort for ovenfor kan danne utgangspunkt for den skjønnsmessige vurdering. Det anføres at en skjønnsmessig vurdering basert på disse oppstillinger også vil kunne medføre en erstatning for fremtidig ervervstap på anslagsvis 100000 kroner.

UNI Storebrand har akseptert lidt inntektstap på 1425 kroner som fastsatt av herredsretten. Nettotap for 1996 er beregnet til 9979 kroner under de forutsetninger som er redegjort for foran. Bruttotapet aksepteres satt til 12000 kroner. A har i henhold til beregningene fått hele 1996 både som lidt og fremtidig tap. Dette aksepteres.

UNI Storebrand har dekket påløpte utgifter frem til sommeren 1990. Det bestrides at A har ytterligere utgifter som kan kreves dekket. Prinsipalt anføres at kravene ikke er dokumentert. Det er bl.a. henvist til tvistemålsloven §192. For så vidt gjelder utgifter til medisiner og legebesøk anføres at den smertebehandling hun idag får ikke er forsvarlig i henhold til medisinsk forskning, men tvert imot er med på å sementere smertetilstanden. Den eneste adekvate behandling er å leve et vanlig liv. Medisiner og legebesøk kan derfor ikke erstattes. I alle fall ikke etter herredsrettens dom hvor dette ble klarlagt. Den eneste eventuelle behandling kunne være rehabilitering for å lære seg til å fungere i hverdagen. Slik erstatning er ikke krevet.

Det foreligger ikke grunnlag for erstatning til utgifter i hjemmet eller merutgifter til kjøring. Ektefellenes arbeidsfordeling i hjemmet er i overensstemmelse med vanlig arbeidsfordeling. Det pekes på at A har plikt til å begrense tapet, eventuelt omdisponere arbeidsoppgavene.

A er ikke bevegelseshemmet. Det påløper ingen ekstraomkostninger ved at ektefellen kjører i større utstrekning enn tidligere.

As besparelse i studielån på 35000 kroner må uansett komme til fradrag krone for krone.

Det anføres at det på bakgrunn av den sakkyndige vurdering ikke foreligger slik betydelig skade at menerstatning kan gis. Menerstatning utmåles etter standardiserte regler. Det er vist til Rt-1993-1547 flg., særlig side 1560.

Dersom lagmannsretten legger til grunn en skjønnsmessig erstatningsfastsettelse for ervervstapet på 100000 kroner på bakgrunn av beregning for yrkesskade, er skatteulempe inkludert.

Dersom en mer matematisk beregning legges til grunn, vil det være spørsmål om skatteulempe. Avgjørende er imidlertid hva en alminnelig, fornuftig person ville gjøre med erstatningsbeløpet. Ektefellene A har valgt å prioritere bolig. Med en gjeld på over 900000 kroner ville de mest sannsynlig ha nedbetalt gjeld. Det vil da ikke være snakk om skatteulempe. Skatteulempen kan under ingen omstendighet settes til mer enn 5 - l0%.

Til saksomkostningsspørsmålet anføres at A på tross av at hun hevder å ville godta herredsrettens dom, har fremmet et erstatningskrav på 1,5 mill. kroner. Det hevdes at dette bare er et innspill for retten. Uansett er As krav detaljert beregnet. UNI Storebrand angir et skjønnsmessig beløp for så vidt gjelder erstatning for fremtidig erverv. Forut for ankeforhandlingen fikk A et forlikstilbud på 400000 kroner. Dette må få betydning for saksomkostningsavgjørelsen dersom tvistemålsloven §174 kommer til anvendelse.

UNI Storebrand har nedlagt slik påstand:

"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

A har i hovedsak anført:

Da forholdet til forsikringsselskapet ikke var avklaret i desember 1992, så A seg nødt til å gå til sak, også hensett til foreldelsesfrister. Diskusjon med forsikringsselskapet kom først igang etterat de sakkyndige hadde avgitt sin erklæring. Kravet fra A er et forhandlingsutspill. Det kan ikke oppfattes som et ultimatum, men hun mener kravet er rimelig. Anke og motanke må vurderes selvstendig. Grunnen til motanken er at retten skal stå fritt. A har måttet gå veien om rettssak for å få oppgjør. Det er da ikke riktig at hun skal belastes med saksomkostningene. Grunnlaget for saken er at A har vært utsatt for en trafikkulykke som typisk kan gi dette skadebildet. Skadebildet og reaksjonen på en nakkeslengskade er klar ifølge medisinske beskrivelser. Problemet er at hun har blitt hengende ved plagene.

Det anføres at UNI Storebrand må ha bevisbyrden for at skaden ville ha inntrådt uten trafikkuhellet. Det er vist til Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, side 285-287.

Hovedårsakslæren, jf bl.a. Rt-1933-931, tilsier at dersom trafikkulykken er det sentrale, skal denne tillegges virkning fullt ut. UNI Storebrand må derfor bære ansvaret fullt ut.

Det hevdes at A er feilbehandlet. Hun har imidlertid ikke fått noen klarhet i hva slags behandling en gir på Beitostølen. Eventuell feilbehandling kan under ingen omstendigheter redusere erstatningen. A skal ikke lide for at en ikke har funnet årsaken til hennes plager. Det anføres at en del av dem som rammes av nakkeslengskade ikke blir friske igjen. Dersom plagene fra nakkeslengskaden har satt seg fast på grunn av psykiske mekanismer, er heller ikke dette hennes ansvar. Andre årsaker til hennes tilstand fremstår som helt hypotetiske. Sykemeldingene forut for ulykken var kortvarige, og begrunnet i et sykdomsbilde som er helt alminnelig i den situasjon A befant seg i på denne tiden. Det pekes på at trygdemyndighetene har funnet at As situasjon idag er så invalidiserende at hun er 100% uføretrygdet. Trygdemyndighetene har bygget på vurdering fra dr. Tjørstad og dr. Jaer.

Det kan ikke sees at UNI Storebrand har oppfylt sin bevisbyrde for andre mulige årsaker til tilstanden.

Den sakkyndige har, uavhengig av årsak, fastsatt den medisinske og ervervsmessige invaliditet til 10%. Det er vist til RG-1991-701, Oslo byretts dom av 24. februar 1994 og Jæren herredsretts dom av 3. februar 1995 - som gjelder vurdering av skader som i alle fall ikke er større enn As.

Tjørstads mistanke om at psykiske faktorer medfører at smertene holdes ved like er årsaken til at A er ført ut i et uføre. Mistanke om konversjonspregede trekk er nokså uklart. Hun har vært hos psykiater, uten at han har noe å tilby. Dr. Jaer la avgjørende vekt på nakkeslengskaden. Det vises også til kiropraktor som mente at han fant skader i nakkehvirvler.

Siden trafikkulykken er hovedårsaken til As tilstand idag, må hele skaden tilskrives ulykken.

For så vidt gjelder erstatningsberegningen anføres at det må legges til grunn en medisinsk invaliditet på minst 25% basert på erklæringen til dr. Jaer, sammenholdt med RTVs tabeller for smertetilstander.

A er 100% ervervsmessig invalid. Hun ville vært yrkesaktiv frem til pensjonsalderen. Det må sees hen til hva som er den mest sannsynlige karriereutvikling for A. Således er det i beregningen gitt et lite påslag på grunnlønnen hvert år. Dette representerer et rimelig gjennomsnitt som hun høyst sannsynlig ville fått på bakgrunn av overtids- og tilleggsarbeid. Det må dessuten tas hensyn til at hun ved å ta utdannelse ville bli adjunkt med opprykk, noe som er svært vanlig.

Det er riktig at det i rettspraksis er gitt fradrag for utgifter en sparer ved ikke å være yrkesaktiv, fastsatt til en rund sum. Det kan imidlertid ikke gjøres fradrag uten konkret forankring. Som hjemmeværende vil hun ha en rekke utgifter som er likeartet med de man har når en er i arbeid. Det er vist til Lov og Rett 1995 sidene 17 og 18.

Det er irrelevant å sammenligne det fremtidige ervervstap med yrkesskadeerstatning, siden denne saken ikke går inn under yrkesskadeforsikring.

A har forklart hvordan hun reiste til/fra skolen. Hennes forklaring må legges til grunn for erstatningsfastsettelsen.

A er nå avskåret fra å gjøre vaskearbeid. Således er hun helt avhengig av at andre gjør dette, og skal ha dekket utgiftene ved vaskehjelp. Utgiftene anslås til 13000 kroner i året.

Utgifter til smertebehandling anslås til 5000 kroner i året. Merutgifter til transport anslås til 2000 kroner i året. Samlet erstatning for utgifter i fremtiden fastsettes til 20000 kroner i året.

A har nedlagt slik påstand:

"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

UNI Storebrand har erkjent at A ved ulykken ble påført en såkalt nakkeslengskade ved skader i muskulatur, ligamenter, sener og kapsler (bløtdelsskader), og har erkjent ansvar for den del av skaden som kan tilbakeføres til ulykken. På bakgrunn av de medisinske undersøkelser legger lagmannsretten til grunn at det ikke foreligger objektive funn ved brudd eller liknende på nakkehvirvler således at det her er tale om bløtdelsskader.

Lagmannsretten er ikke enig med de rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjon. Uttalelser fra leger og andre fagpersoner som har utredet A trekker i forskjellige retninger. Disse gir derfor begrenset veiledning. Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med A i at UNI Storebrand på bakgrunn av hovedårsakslæren i erstatningsretten må pålegges det fulle ansvar for hennes tilstand.

Utgangspunktet er at bevisbyrden for årsakssammenheng mellom As plager og trafikkuhellet påligger henne. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger en situasjon hvor UNI Storebrand har bevisbyrden - såkalt omvendt bevisbyrde.

Saken reiser vanskelig spørsmål knyttet til årsaken til As tilstand idag. Hun er 100% uføretrygdet. Hun har bl.a. konstant hodepine - spenningshodepine eller annen dunkende hodepine -, er svimmel og har problemer med balansen og konsentrasjonsevnen. Dessuten føler hun lammelser i ansiktet og nummenhet i hendene. Det er ingen uenighet om at hun har - eller opplever å ha - de smertene eller plagene hun har redegjort for. Det er nå 9 år siden hun ble påført nakkeslengskade. Forut for trafikkuhellet - i 1986 og frem til skoleferien i 1987 - var hun som nevnt sykemeldt flere ganger p.g.a smerter fra muskelskjelettapparatet. På bakgrunn av de rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring samt Dr Aaslys forklaring for lagmannsretten, legger lagmannsretten til grunn at symptomene i dag er av samme art som de plagene en ser hos pasienter med langvarige muskel- og skjelettplager uten noen påviselig utenforliggende årsak.

Med unntak av sykemeldingen i september måned 1986, var sykemeldingsperiodene ikke helt kortvarige. Riktignok må det antas at årsaken til plagene i alle fall delvis har vært situasjonsbetinget. As livssituasjonen etter trafikkuhellet bedret seg imidlertid ikke, snarere tvert imot, idet ektemannen høsten 1987 og utover i 1988 hadde mer overtidsarbeid enn tidligere. På bakgrunn av sykdomsbildet forut for ulykken er det derfor grunn til å anta at hun fremdeles ville slite med de gamle plagene. Hvorvidt disse i seg selv ville materialisert seg i varige plager med langvarig sykdom/kronisk smerte til følge er umulig å ha noen sikker formening om.

Når det gjelder virkninger og følger av nakkeslengskader tilsier medisinsk forskning at bløtdelsskader vanligvis heles i løpet av 6 uker til ett år. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke godtgjort at en slik skade i det enkelte tilfelle ikke kan feste seg slik at plagene etter skaden blir varige.

Det har vært stilt spørsmål ved om hvorvidt psykiske faktorer og/eller feilbehandling har vært med på å sementere eller forsterke sykdomsbildet. Ved langvarige smertetilstander er det naturlig å tro at psykiske faktorer nok kan virke inn, uansett årsak til plagene. Slike følger må således ansees som mer eller mindre naturlige følger av en slik tilstand. Hverken feilbehandling eller eventuelle psykiske faktorer kan tillegges betydning som selvstendig virkende årsaksfaktorer.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det mest sannsynlig at både muskelskjelettplager og nakkeslengskaden må ha vært selvstendig virkende årsaker til As tilstand. Det er imidlertid umulig å ha noen sikker formening om graden av påvirkning. I mangel av holdepunkter for noe annet, har lagmannsrettens flertall, lagdommer Midtgaard, ekstraordinær lagdommer Danielsen og byrettsdommer Vold kommet til at skadeårsakene må likestilles.

Mindretallet, meddommerne Alvestad og Sørensen, mener trafikkulykken må tilskrives større betydning som årsaksfaktor, og legger til grunn at 75% må tilskrives trafikkulykken.

De sakkyndige har satt den ervervsmessige uførhetsgrad til 10%, hovedsaklig begrunnet med at de ved undersøkelsen ikke fant skader på kropp eller funksjoner som kunne tilbakeføres til ulykken. Det finnes heller ingen hjerneskader. De mener A er i stand til å utføre sitt arbeid som lærer så og si fullt ut med de plager hun idag har, og at den eneste adekvate behandling er å føre et normalt liv. Lagmannsretten har vanskelig for å forstå at hun, med de plager som er beskrevet foran og som virker så og si fullstendig invalidiserende, kan gå tilbake til sitt arbeid. Såvidt lagmannsretten kan se, gjorde hun i tiden etter ulykken det som kan forventes av henne for å finne årsaken til plagene for derved å kunne komme under adekvat behandling. At hun stilte seg skeptisk til at plagene kunne tilskrives psykiske faktorer, kan ikke tillegges noen nevneverdig betydning. En kan forøvrig ikke se at det fra medisinsk hold er pekt på noen konkret effektiv behandlingsmåte for slike ubevisste psykiske virkninger. De sakkyndige har fremhevet opphold ved Beitostølen som en mulighet, men har ikke nærmere kunnet redegjøre for hva slik behandling innebærer. Etter herredsrettens dom søkte hun om å få komme til en attføringsinstitusjon i Rauland, men hun fikk ikke plass der. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at A idag må ansees som 100% ervervsmessig ufør. I tillegg til den vedvarende hodepinen er hun plaget av svimmelhet og nummenhet i bl.a. hendene. Dette tilsier at hun heller ikke kan utføre annet arbeid som ligger innenfor det som ellers naturlig kunne forventes av henne. Siden lagmannsrettens flertall er kommet til at de nevnte årsaker til plagene må likestilles, fastsettes den skaderelaterte uførhet som UNI Storebrand hefter for til 50%.

Lagmannsrettens flertall, ekstraordinær lagdommer Danielsen, byrettsdommer Vold og meddommerne Alvestad og Sørensen er kommet til at skaden er varig. A er et relativt ungt menneske og det hefter riktignok stor usikkerhet ved spørsmålet om de plagene hun idag har er varige. Siden tilstanden ikke har forbedret seg på de 9 år som er gått siden ulykken må det imidlertid legges til grunn at det er tale om varig uførhet.

Mindretallet, lagdommer Midtgaard, mener det hensett til As alder og det forhold at hun idag har hatt en behandling som ikke synes formålstjenlig må legges til grunn at hun i fremtiden vil ha i alle fall en viss restervervsevne.

Vilkåret for å bli tilkjent menerstatning er at A har fått "varig og betydelig skade av medisinsk art", jf skadeserstatningsloven §3-2. Betydelig skade anses å foreligge ved invaliditetsgrader på 15 % eller mer. Menerstatning tilkjennes følgelig som utgangspunkt bare ved invaliditetsgrader i en slik størrelse. De sakkyndige har fastsatt den medisinske uføregraden til 10%, basert på Rikstrygdeverkets retningslinjer for invaliditetsfastsettelse. På bakgrunn av den skriftlige erklæring, sammenholdt med dr. Aaslys forklaring for lagmannsretten, legger lagmannsretten til grunn at de sakkyndige, som nevnt ovenfor, hverken fant skader på kropp, hjerne eller funksjonsnedsettelse i nakken som kunne tilbakeføres til ulykken. Det synes på det rene at skader som utelukkende materialiserer seg ved smerter og andre plager som ikke kan tilbakeføres til mer fysiske skader, vanskelig lar seg innpasse i Rikstrygdeverkets tabeller. Imidlertid vurderes også slike plager og smerter å være av medisinsk art som etter medisinsk praksis gir en viss medisinsk uførhetsgrad, i dette tilfelle 10% ifølge de sakkyndige.

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at A er påført noen objektivt påviselig skade. Etter lagmannsrettens mening må imidlertid As samlede plager ansees som "betydelig skade" i lovens forstand. De sakkyndige synes å ha lagt for liten vekt på graden av smerter og plager. Således synes det grunnlag for å heve den medisinske uførhetsgraden til 20%. Siden flertallet er kommet til at skadeårsakene må likestilles, er den skaderelaterte uføregrad 10%. Menerstatning tilkjennes derfor ikke. Mindretallet, meddommerne Alvestad og Sørensen, som mener skaden utgjør 75%, mener det foreligger grunnlag for menerstatning.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A - dersom økonomisk tap foreligger - skal ha erstatning for tap i inntekt, både lidt og fremtidig, samt erstatning for påløpte utgifter og utgifter personskaden antas å påføre henne i fremtiden, beregnet på bakgrunn av reglene i skadeserstatningsloven §3-1. Halvparten av tapet er skaderelatert, og skal erstattes av UNI Storebrand.

Begge parter har fremlagt beregninger for lidt og fremtidig inntektstap. Inntektstapet er oppgjort frem til 1. januar 1992. A har beregnet samlet lidt inntektstap, som inkluderer hele 1996, til 94725 kroner. UNI Storebrand har akseptert lidt inntektstap fastsatt av herredsretten til 1425 kroner, med tillegg av hele tapet for 1996 som lidt tap beregnet til 9979 kroner. Det er akseptert en avrunding til 12000 kroner.

Partene har ikke påberopt noen uenighet av betydning med hensyn til de beregningene som er gjort for bl.a. skatter, trygdeavgift og beregninger av pensjonsinntekten. Heller ikke er partene uenige om grunnlønnen for lærere, som UNI Storebrands beregninger baserer seg på. Uenigheten - og de verdier som medfører den vesentlige forskjell i beregningene - knytter seg først og fremst til de lønnstillegg A mener å ville ha oppebåret dersom hun fremdeles hadde vært yrkesaktiv, samt til de fradrag som må gjøres for utgifter hun sparer ved ikke å være yrkesaktiv. nærmere konkretisert til sparte reiseutgifter og fagforeningskontingent. Siden partene stort sett er enige om beregningsgrunnlaget, og hensett til at lagmannsrettens vurderinger ligger nærmere UNI Storebrands utgangspunkter for beregningene, jf nedenfor, har lagmannsretten tatt utgangspunkt i sistnevntes beregningsgrunnlag.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for å legge til grunn at A i løpet av sin yrkeskarriere ville gått over i administrativ stilling som rektor eller inspektør. Det kan nok tenkes at hun ville tatt et grunnfag og kommet opp i lønn som såkalt adjunkt med opprykk. I As livssituasjon, med mann og 3 barn, er det mest sannsynlig at hun enten ville tatt permisjon under utdanning eller hatt redusert lærerstilling. I så fall ville dette kostet såvidt mye at hun antakelig ikke ville tatt igjen lønnstapet. Det finnes derfor ikke sannynliggjort at et slikt opprykk ville gi seg noe nevneverdig utslag ved erstatningsberegningen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at hun ville fått et tillegg på 400 kroner måneden på grunnlønnen. Det gis derfor et påslag på grunnlønnen med 5000 kroner pr. år.

Det legges til grunn at A ville hatt utgifter ved å være i arbeid. UNI Storebrand har tallfestet utgiftene til 6000 kroner i reiseutgifter pr. år og 1800 kroner i fagforeningskontingent. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at hun ville hatt slike utgifter som yrkesaktiv. Uenigheten knytter seg først og fremst til beløpenes størrelse. Reiseutgiftene er beregnet på bakgrunn av de reiseutgifter A har oppgitt i sin selvangivelse. Hun bestrider å ha hatt disse utgiftene da hun var i arbeid, under henvisning til at hun tidvis kjørte med sin mann, tidvis med kollegaer. Det er vanskelig å ha noen sikker formening om hvilke reiseutgifter A ville hatt i fremtiden. Det må imidlertid legges til grunn at de utgifter hun har oppgitt i selvangivelsen nogenlunde er dekkende for utgifter med offentlig transportmiddel fra bopel til arbeidsstedet. Hvorvidt det i fremtiden ville ligge praktisk til rette for transport med ektefellen vil bero på hvor han har sitt arbeidssted og også på om A fortsatt ville fortsette på X skole. Likeledes hefter det stor usikkerhet ved om det i fremtiden ville ligge til rette for transport med kolleger. Under henvisning til As egen oppgave samt at 6000 kroner i reiseutgifter ikke er påfallende høyt, legges beløpet til grunn som besparelser som skal komme til fradrag. Lagmannsretten legger også til grunn at spart fagforeningskontingent utgjør 1800 kroner.

Ved beregningen av det lidte inntektstapet legger som nevnt lagmannsretten til grunn beregningene UNI Storebrand har gjort, tillagt 5000 kroner på grunnlønn som lærer. Sparte reiseutgifter og fagforeningskontingent går til fradrag med tilsammen 7800 kroner. Ved beregning av nettotap trekkes dessuten skatter og trygdeavgifter fra både for ervervsinntekt og pensjonsinntekt. Nettotapet er skattepliktig inntekt på skadelidtes hånd. Skatten på nettobeløpet og også skatt på skatten må derfor beregnes. Beregning av bruttotapet gjøres ved en såkalt "bruttofisering". Som nevnt av Lødrup, Lærebok i erstatningsrett side 380, er dette tapet vanskelig å beregne manuelt. Et påslag på 45% på nettotapet synes å være omtrent i samsvar med partenes beregninger. A har dessuten krav på 12% renter av nettobeløpet fra forfallstidspunkt, ved utgangen av de enkelte år beregningen gjelder for, og til domsavsigelsestidspunktet.

Med de forutsetninger lagmannsretten har redegjort for foran, og under den forutsetning at UNI Storebrand har erkjent å ville godta som lidt tap hele tapet for 1996, er lagmannsretten kommet frem til et samlet skaderelatert bruttotap for årene 1994, 1995 og 1996 på tilsammen 16299 kroner ( 4647 kroner for 1994, 792 kroner for 1995 og 10860 kroner for 1996), avrundet til l6500 kroner. A hadde intet tap i 1992, og tapet i 1993 var så forsvinnende lite at dette regnes oppgjort med den skjønnsmessige avrunding av beløpet.

Begge parter har fremlagt beregninger for det fremtidige inntektstapet. Begge har likevel fremholdt at tapet må fastsettes skjønnsmessig. UNI Storebrand har fremlagt 3 beregninger, basert på forskjellige forutsetninger som veiledende for retten, men mener tapet bør fastsettes til 100000 kroner uansett hvilken beregning lagmannsretten legger til grunn. Beregninger basert på tilsvarende standardisert erstatning for yrkesskade utgjør 100000 kroner. Beregninger basert på at A har en restervervsevne er beregnet til 177116 kroner g beregninger uten restervervsevne, basert på grunnlønn som lærer og med fradrag for reiseutgifter og fagforeningskontingent på tilsammen 7800 kroner utgjør 374534 kroner. A har beregnet tapet til 576947 kroner. Forskjellen i beregningene beror på de samme forhold som nevnt ovenfor for det lidte inntektstapet.

Som nevnt legger lagmannsrettens flertall til grunn at skaden er varig. A har derfor krav på erstatning for årlig tap frem til pensjonsalder, neddiskontert til nåtidsverdi. Lagmannsretten legger de samme forutsetninger til grunn som ved beregningen for lidt inntektstap. Flertallet legger UNI Storebrands beregning av inntektstap uten restervervsevne til grunn som veiledende, med tillegg av 5000 kroner årlig. A har fått nedskrevet lånet i lånekassen med ca. 35000 kroner. Dette er en ytelse som har sammenheng med skaden og som etter omstendighetene må ansees som vesentlig. Det gjøres derfor et skjønnsmessig fradrag for dette. Erstatning for tap i fremtidig erverv settes etter dette til 430000 kroner. Den skaderelaterte skade utgjør etter flertallets oppfatning halvparten, jf foran, hvoretter A tilkjennes 215000 kroner i erstatning.

Mindretallet, lagdommer Midtgaard, legger som nevnt til grunn at A har en viss restervervsevne i behold og mener tapet skjønnsmessig bør fastsettes til 100000 kroner.

Ektefellene A og B eier en enebolig med gjeld på over 900000 kroner. Den mest fornuftige disponering av erstatningsbeløpet er nedbetaling av gjeld. Det gis da ikke erstatning for skatteulempe.

A har beregnet tapte og fremtidige utgifter til 20000 kroner pr. år, basert på utgifter til medisiner og behandling, omkostninger til å leie inn hjelp i huset for å ta det arbeid A ikke lenger kan utføre og utgifter til kjøring, siden hun ikke lenger kjører bil selv. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at skaden medfører erstatningsberettigede utgifter til transport. Når det gjelder hjelp i huset, peker lagmannsretten på at ektefellene idag hver utfører arbeid i huset etter en arbeidsfordeling som er fornuftig og vanlig. Dette medfører at ektefellen nå må ta det tyngste husarbeidet, noe som hverken er urimelig eller uvanlig. Det pekes dessuten på at skadelidte har plikt til å tilpasse seg. Det er ikke holdepunkter for å anta at A vil bli alene slik at hun må leie andre til å utføre det tyngste husarbeidet. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for innleiet hushjelp.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for erstatning for medisisk behandling. På tidspunktet for herredsrettens dom brukte A 1 1/2 paralgin forte pr. dag samt at hun fikk bedøvende sprøyter. Hun har fortsatt med den samme behandling men dosen paralgin forte er nå øket til 3 tabletter pr. dag. Under hovedforhandlingen for herredsretten, og også i ankeforhandlingen, har de sakkyndige fremholdt at slik behandling ikke bedrer, men snarere forverrer hennes tilstand. Det hevdes dessuten at hun, med slik omfattende bruk av paralgin forte, ikke lenger kan skille mellom hodepine og abstinenser etter tablettbruk. Lagmannsretten legger til grunn at den behandling A idag får ikke er formålstjenlig og at hun, dersom hun skal bli bedre, må slutte med slik behandling. Hun ble kjent med dette under herredsrettssaken og kan følgelig ikke få erstattet utgifter til slik behandling etter dette tidspunkt De utgifter hun hadde forut for sistnevnte tidspunkt erstattes etter herredsrettens beregninger som lagmannsretten slutter seg til. Det totale beløp ble der satt til 25000 kroner. De skaderelaterte utgifter utgjør en halvdel. Erstatningen fastsettes derfor til 12500 kroner.

Etter dette er A tilkjent erstatning for lidt inntektstap med 16500 kroner, fremtidig inntektstap med 215000 og påløpte utgifter med 12500 kroner, samlet erstatningsbeløp er 244000 kroner.

Utgangspunktet er at saksomkostninger skal fastsettes særskilt for anke og motanke. Partene er enige om at motanken ikke har medført ekstra omkostninger.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse ble påkjært til lagmannsretten. Kjæremålet er falt bort siden lagmannsretten skal ta stilling til saksomkostningsspørsmålet for herredsretten i ankesaken. Det materielle resultat lagmannsretten er kommet til legges til grunn ved omkostningsavgjørelsen for herredsretten. Det er påstanden i stevningen med eventuelle senere utvidelser som er avgjørende. Begge parter har i stevningen nedlagt påstand om erstatning uten angivelse av noen øvre grense. As krav om menerstatning har ikke ført frem og saken for herredsretten må da ansees som dels vunnet dels tapt, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Siden A likevel har oppnådd et vesentlig bedre resultat enn UNI Storebrands forlikstilbud på 100000 kroner forut for stevningen, ser lagmannsretten det slik at hun måtte gå til sak for å oppnå domsresultatet. Under disse omstendigheter bør A tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten etter tvistemålsloven §174 annet ledd. Advokat Helljesen har fremlagt omkostningsoppgave og vist til utdraget side 331. Salær og omkostninger beløper seg på tilsammen 110098 kroner og 50 øre, hvorav salæret utgjør 85000 kroner. Oppgaven legges til grunn for dommen.

Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, legger lagmannsretten til grunn at As krav om saksomkostninger for herredsretten har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten må da vurderes etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174, jf Rt-1992-1671. Hovedregelen i tvistemålsloven §174 kommer til anvendelse idet lagmannsretten ikke finner tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i annet ledd.

Motanken har ikke ført frem. I utgangspunktet skulle UNI Storebrand tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. UNI Storebrand har som nevnt ikke fremmet krav i motanken. Rettsgebyret vil på vanlig måte bli belastet den motankende part.

Dommen er enstemmig med unntak av de dissenser det er redegjort for.

Domsslutning:

1. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler UNI Storebrand skadeforsikring AS følgende erstatning til A:

a. Lidt inntektstafødt xx.xx.00 - sekstentusenfemhundre - kroner.

b. Fremtidig inntektstafødt xx.xx.00 - tohundreogfemtentusen - kroner.

c. Påløpte utgifter 12500 - tolvtusenfemhundre - kroner

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, 110098 - etthundreogtitusenognittiåtte - kroner og 50 - femti - øre til A.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.