RG-1997-973
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-04 |
| Publisert: | RG-1997-973 (170-97) |
| Stikkord: | Kausjonsansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett nr 95-00322 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00382 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00293K . |
| Parter: | Ankende part: Frode Henriksen, Vadsø (Prosessfullmektig: Advokat Arnor B. Rønningen, Vadsø). Ankemotpart: UNI Storebrand Finans AS, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Graver Heistø, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Synnøve Nordnes, formann. Lagdommer Kjell H. Jakobsen. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36 |
Saken gjelder spørsmålet om Frode Henriksen er ansvarlig som selvskyldnerkausjonist for en garanti som Norsk Kausjon (nå Storebrand Finans AS) stilte overfor AS Banco som sikkerhet for gjeldsbrevlån stort kr 700000,- til Roger Bjarkøy og Kari Woll.
Frode Henriksen var ansatt i et transportfirma i Oslo fra sommeren 1987 til årsskiftet 1987/1988. Innehaver av firmaet var Roger Bjarkøy. Høsten 1987 opptok Bjarkøy og hans samboer, Kari Woll, et markedslån på kr 700000,- i AS Banco til kjøp av bolig, mot garanti fra Norsk Kausjon. Lånet skulle løpe i 5 år uten avdrag, med rett til fornyelse. Det tilhørende omsetningsgjeldsbrevet er datert 221087. Som sikkerhet for garantien stilte Frode Henriksen selvskyldnerkausjon overfor Norsk Kausjon for et tilsvarende beløp på kr 700000,-. Kausjonserklæringen er datert 191187. I tillegg fikk Norsk Kausjon pant i boligen, samt selvskyldnerkausjon fra Yngve Mørk Larsen. Lånet ble utbetalt i februar 1988.
Bjarkøy misligholdt låneavtalen med AS Banco i april/mai 1988, og Norsk Kausjon måtte innfri hele lånet i henhold til sitt garantiansvar i mai 1989. Frode Henriksen ble første gang varslet om misligholdet ved brev av 260689 fra Norsk Kausjon. Brevet kom i retur som feiladressert, og ble sendt på nytt den 030889 til riktig adresse.
Boligen ble solgt på tvangsauksjon til panthaver for kr 625000,- i oktober 1989, og videresolgt i slutten av desember 1990 for kr 355000,-. Norsk Kausjon oppnådde ikke dekning for restkravet, verken hos hoveddebitor eller hos den andre kausjonisten. I 1993 ble det sendt flere varsler til Henriksen om at kausjonsansvaret ville bli gjort gjeldende, men samtlige brev kom i retur. Det samme skjedde med gjeldsoppgaven som ble tilsendt 120194. Låneforholdet var på dette tidspunkt overtatt av Storebrand. Saken ble så stilt i bero til 211194, da det ble sendt et nytt varsel. Dette kom ikke i retur. Etter at Storebrand den 131294 hadde sendt ut betalingsoppfordring uten at Henriksen hadde latt høre fra seg, ble det tatt ut forliksklage 240195. Saken ble henvist til retten.
Tana og Varanger herredsrett avsa den 26. januar 1996 dom i saken med slik domsslutning:
1. Frode Henriksen dømmes til å betale til UNI Storebrand Finans AS kr 359397,- med tillegg av 12% rente fra 24. januar 1995 og fram til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.
Saksforholdet og anførslene for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Frode Henriksen har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Storebrand har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Kirkenes den 15. oktober 1996. Frode Henriksen avga partsforklaring, og det ble avhørt 2 vitner. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Frode Henriksen gjør i det vesentlige gjeldende:
Det stilles krav til kredittgivers aktsomhet ved etablering av låneforholdet. I denne saken foreligger det et klart tilfelle av uaktsom kredittgivning. Norsk Kausjon sjekket ikke noe som helst hos låntaker, men stolte utelukkende på de opplysninger assurandørene mottok og skrev ned i lånesøknadene. Ettersom långiver ikke har innhentet nødvendige opplysninger for å kunne foreta en forsvarlig kredittvurdering, er lånet gitt på sviktende grunnlag. De opplysninger man faktisk hadde tilgjengelig, har man dessuten på rettsstridig vis unnlatt å informere Henriksen om.
Bjarkøy hadde ikke noen egenkapital, men måtte ha hundre prosent finansiering. Dette forhold, sett på bakgrunn av hans opplysninger om sin inntekt, burde fått Norsk Kausjon til å innhente kredittopplysninger og annen informasjon om hans forretningsvirksomhet. Hele kredittvurderingen var bundet opp i at boligprisene skulle stige.
Det kan ikke være tvil om at Frode Henriksen hadde sendt brev til Norsk Kausjon med anmodning om å bli fritatt for kausjonsforpliktelsen ved årsskiftet 1987/88. Brevet ble sendt før lånet var utbetalt. Når Henriksen ikke hørte noe fra kredittgiver alle disse årene, hadde han god grunn til å forholde seg rolig og regne med at det ble funnet en ny kausjonist i stedet for ham. Kreditor har ikke oppfylt sin plikt til å underrette kausjonisten om misligholdsutviklingen. Det må legges til grunn at kreditor ikke har foretatt seg noe i forhold til Henriksen i løpet av et tidsrom på sju år, og iallfall er det ubestridt at det dreier seg om fire år.
Dersom Henriksen hadde blitt varslet, ville det ha endret hans tapssituasjon, idet han kunne ha trådt inn i debitors sted. At kausjonistens undersøkelsesplikt skal settes foran långivers opplysningsplikt, gjelder i høyden bare der kausjonisten er en profesjonell part, jfr Rt-1988-1078. Det er ikke tilfelle i denne saken. Utover det ulovfestede lojalitetskrav i kontraktsforhold, vil også avtaleloven §36 komme til anvendelse, jfr Rt-1995-1540. Det vises til de opplysninger Henriksen mottok fra Tore Bendigtsen i ettertid.
Långivers passivitet i denne saken må føre til at kausjonisten ikke kan anses bundet av kausjonserklæringen. Se RG-1996-1066. Det var mulig å foreta undersøkelser når brevene kom i retur, bl.a. i telefonkatalogen og hos den lokale lensmannen. Det er således utvist uaktsomhet også under inndrivelsen, ved at man konsekvent unnlot å varsle kausjonisten. Første brev ble sendt etter at tvangssalg var begjært. Kausjonsinstituttet skal ikke frita kredittgiver for vanlige aktsomhetskrav, og manglende kredittvurdering skal ikke veltes over på kausjonisten. I totalvurderingen må man også ta hensyn til at Henriksen var i en presset og vanskelig situasjon da kausjonserklæringen ble underskrevet. Han var nytilsatt i stillingen og redd for at en nektelse av å kausjonere skulle bli oppfattet som en uvennlig holdning overfor arbeidsgiver. Frode Henriksen har lagt ned slik påstand:
1. Frode Henriksen frifinnes for gjeldskravet.
2. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige/den ankende part.
Storebrand Finans AS gjør i det vesentlige gjeldende:
Det foreligger ingen tilblivelsesmangler, og kredittytelsen fremstår som ordinær. Selskapet får ingen berikelse ved dette krav, men krever kun dekket det utlegg man har hatt. Selve kausjonsinstituttet innebærer at man må oppfylle dersom noe skulle gå galt.
Den kredittvurdering som ble foretatt var vanlig på dette tidspunkt. Behandlingen ble foretatt i henhold til de interne rutiner man hadde den gang, og sikkerheten fremsto som god. Norsk Kausjon hadde som oppgave å stille garanti for markedslån gjennom assurandører som hadde kjennskap til låntakerne. Når kredittytelsen fremsto som ordinær, forelå det heller ingen generell plikt til å informere kausjonistene om hva et kausjonsansvar innebar. Man må forutsette at voksne folk er i stand til å forstå og sette seg inn i hva et kausjonsansvar innebærer. Den kredittvurdering som er gjort er god nok, og må anses betryggende. Når man inngår en kausjonsavtale er prinsippet at hver av partene bærer risikoen for sine egne forutsetninger. Hovedregelen er at avtaler skal holdes.
Brevet som Henriksen angivelig skal ha sendt ved årsskiftet 1987/88, er ikke dokumentert ved kopi, og ikke besvart. Brevet er ikke funnet i Norsk Kausjons arkiv, og man vet ikke hvem brevet ble sendt til. Storebrand Finans AS fastholder at brevet i alle fall ikke ble mottatt av Norsk Kausjon. Det er et tankekors at Henriksen heller ikke har etterlyst svar på en så viktig henvendelse, spesielt med tanke på den informasjon han da hadde fått om Bjarkøy. Denne passivitet kan ikke medføre bortfall av kausjonsansvaret.
Storebrand hadde ingen plikt til å informere om mislighold av de enkelte renteterminer. Henriksen ble varslet umiddelbart før tvangssalg ble iverksatt. Han bodde på den adresse brevet ble sendt til, og det må derfor være overveiende sannsynlig at brevet er kommet frem. Henriksen hadde i alle tilfelle undersøkelsesplikt. Denne skjerpes på bakgrunn av de opplysninger han hadde fått om Bjarkøy, sammenholdt med at han ikke hadde fått tilbakemelding på sitt brev.
Storebrand har dokumentert at man har sendt varsler jevnlig fra 1993, og at man har gjort de undersøkelser som var mulig for å finne Henriksen. Fra 1994 kom ikke varslene i retur, men heller ikke etter dette kom det reaksjon fra Henriksen. Storebrand har lagt ned slik påstand:
1. Dom avsagt av Tana og Varanger herredsrett i sak nr 95-00322 A pkt 1 stadfestes.
2. Storebrand Finans AS tilkjennes saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og skal bemerke:
Henriksen har anført at Norsk Kausjon ikke har foretatt en forsvarlig behandling av garantisøknaden, og at man burde ha informert kausjonisten om lånesøkernes økonomiske forhold. Norsk Kausjon mottok garantisøknadene fra assurandører og meglere, som skulle innhente de nødvendige opplysninger fra kundene. I dette tilfellet var det opplyst i søknadsskjemaet at Bjarkøy og samboer hadde en samlet årsinntekt på ca kr 400000,- i 1987. Det var innhentet ligningsopplysninger vedrørende kausjonistenes inntektsforhold. I tillegg hadde Norsk Kausjon betinget seg pant i boligen, som var verdsatt til kr 700000,-. I et boligmarked hvor prisene fremdeles var stigende, betraktet Norsk Kausjon pantet som den egentlige sikkerhet for garantien. Ifølge inkassokonsulent Eva Stochfleths vitneforklaring var det i samsvar med garantigivers retningslinjer på dette tidspunkt å avgi garanti for fullfinansiering av boliger, dersom man kunne stille kausjonister som tilleggssikkerhet til pant i boligen.
På denne bakgrunn fremsto låneopptaket etter lagmannsrettens oppfatning som en ordinær kredittgivning, sett i forhold til den behandling slike søknader generelt ble undergitt på denne tiden. I en slik situasjon hadde kredittgiver ingen generell informasjonsplikt overfor kausjonisten om hvilken risiko et kausjonsansvar kan medføre, og det kan da heller ikke oppstilles noen direkte plikt for Norsk Kausjon til å foreta nærmere undersøkelser av lånsøkers økonomiske forhold, jfr Rt-1995-245. Henriksen har gitt uttrykk for at han var innforstått med hva en kausjonserklæring innebar. Han hadde all foranledning til å undersøke og vurdere sin arbeidsgivers økonomiske forhold før han forpliktet seg.
En tidligere kollega av Henriksen, Tore Bendigtsen, har riktignok forklart at han hadde fått kjennskap til at Bjarkøy var tidligere straffedømt, at transportfirmaet og arbeidstakerne ikke var registrert i offentlige registre, og at skattetrekk ikke ble betalt. Disse opplysninger er imidlertid ikke søkt godtgjort ved dokumentasjon som relativt enkelt kunne ha vært innhentet fra offentlige registre, men er bare tilbudt retten gjennom vitneforklaring. Uansett om disse opplysningene er riktige, har Henriksen ikke brakt disse videre til Norsk Kausjon eller til långiveren.
Det neste spørsmål blir om de krav som stilles til aktsomhet og lojalitet i kausjonsforhold - som i kontraktsforhold ellers - senere er misligholdt fra kreditors side, ved at man har unnlatt å informere Henriksen om hoveddebitors mislighold i tide og for øvrig utvist en passivitet i forhold til kausjonisten som er kommet ham til skade.
Norsk Kausjon fikk første melding om at lånet var misligholdt i slutten av april 1988, og måtte dekke to renteterminer i juni og november før lånet ble innfridd i sin helhet i mai 1989. Det kan ikke ses at kopi av disse brevene er sendt kausjonisten, noe som var et brudd på kredittgivers egne retningslinjer. Heller ikke ble Henriksen tilsendt kopi av påkravet før tvangsauksjonsbegjæringen, eller orientert om at en inngått betalingsavtale var misligholdt i januar 1989. Første varsel til Henriksen om at lånet var misligholdt ble som nevnt gitt ved brev dat. 260689, og sendt på nytt den 030889 til hans adresse i Vadsø etter at det var kommet i retur. Denne gangen kom ikke brevet i retur, men man fikk ingen tilbakemelding fra Henriksen.
Da de to første varslene som ble sendt Henriksen i 1993 også kom i retur, sjekket Storebrand hans adresse mot folkeregisteret og fant at han var registrert på Rathkes gate 7 i Oslo. Det samme gjentok seg selv om de neste varslene ble sendt til den registrerte adressen; helt til varslet dat. 211194 da han var registrert med adresse i Vadsø. Fra dette tidspunkt mottok ikke Storebrand flere varselbrev i retur. Den siste henvendelse som ble gjort til Henriksen før stevning ble tatt ut, skjedde i mai 1995 fra advokat Heistø. Hele tiden har ikke Storebrand fått noen reaksjon fra ham. Det fremgår av folkeregisterkortet for Frode Henriksen ved Vadsø folkeregister, at han har meldt flytting til Rathkesgt 7 i Oslo den 130989 og meldt flytting tilbake til Amtmannsgt 68 i Vadsø den 240894. Selv har han forklart at han dro til Vadsø ved årsskiftet 1988/89, og flyttet så tilbake til Oslo igjen i 1990. Henriksens søster, som bodde på den oppgitte adressen i Oslo, skal ha videresendt all post til ham, men han benekter likevel å ha mottatt brev fra Storebrand.
I likhet med herredsretten legger også lagmannsretten til grunn at Norsk Kausjon ikke mottok brevet som Henriksen opplyser å ha sendt ved årsskiftet 1987/1988, hvor han angivelig ba seg fritatt for kausjonsforpliktelsen. Han har ikke kunnet fremlegge noen kopi av brevet, og det er heller ikke besvart. Det har formodningen mot seg at Norsk Kausjon ikke ville ha reagert på brevet dersom man hadde mottatt det. Lånet var ikke utbetalt på dette tidspunkt, og Norsk Kausjon ville således ikke hatt noe å tape. Henriksen må derfor bære risikoen for at brevet ikke kan ettervises.
Lagmannsretten kan ikke se at Henriksen ville ha kommet i noen bedre økonomisk stilling om han hadde fått anledning til å tre inn i debitors sted på et tidligere tidspunkt. Han måtte i såfall ha betalt kr 700000,- med tillegg av forfalte renter, for en bolig som på det tidspunkt ikke var verdt mer enn kr 3400000,-. Henriksen er heller ikke for øvrig påført noe økonomisk tap som følge av at pågangen i forhold til ham ble stilt i bero fra 1989 til 1993, idet Storebrand har frafalt påløpte renter frem til 240195.
På bakgrunn av den alarmerende informasjon han fikk om Bjarkøys økonomi og forretningsførsel, er det vanskelig å forstå at han ikke etterlyste svar på brevet han skal ha sendt Norsk Kausjon og opptrådte mer aktivt for å få avklart sitt kausjonsansvar. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at Storebrands mulige passivitet i saken, ikke oppveier kausjonistens egen forsømmelse av å følge opp sitt kausjonsansvar og besvare henvendelser. Retten kan heller ikke se at avtaleloven §36 får noen selvstendig betydning i dette tilfellet, og er i likhet med herredsretten kommet til at Henriksen ikke kan anses løst fra sitt kausjonsansvar.
Anken har vært forgjeves, og Frode Henriksen skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostningene. Retten er imidlertid enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse som stadfestes, men finner at det for lagmannsretten ikke foreligger særlige omstendigheter som kan frita ham for erstatningsplikten. Advokat Heistø har levert omkostningsoppgave på tilsammen kr 38600,-, hvorav omkostningene for lagmannsretten utgjør kr 19600,-. Retten legger beløpet til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Frode Henriksen betaler Storebrand Finans AS kr 19600,- - kronernittentusensekshundre - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.