RG-1998-1100
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-03 |
| Publisert: | RG-1998-1100 (177-98) |
| Stikkord: | Overskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 94-00133 B - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03353 B. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ole Bjørn Støle, Advokatfirmaet Hauge & Co, Oslo). Saksøkt: Øyvind Tvete, Hans Tvete (Prosessfullmektig: Advokat Tor Gresseth, Advokatfirmaet Bryn, Bjerknes, Wahl-Larsen & Co Ans, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund. 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20, §8, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54a, §10, §21, §22, §23, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §5, §6, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Saken gjelder fastsettelse av erstatning til grunneiere i anledning opprettelsen av Kjennetjern naturreservat i Fredrikstad kommune, Østfold fylke.
Kjennetjern naturreservat ble opprettet ved Kongelig resolusjon 8 mai 1992 i medhold av naturvernloven §8, jf §10 og §21, §22 og §23. Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Reservatet dekker et areal på ca 92 dekar, hvorav ca 61 dekar er landareal.
Staten ved Miljøverndepartementet påstevnet 3 februar 1994 skjønn ved Fredrikstad byrett til fastsettelse av erstatningene som følge av rådighetsinnskrenkningene. Skjønnet, som omfattet tre takstnummer, ble avsagt 30 august 1996 med slik slutning:
Erstatning til de saksøkte fastsettes slik som angitt foran under de enkelte tapsposter og takstnumre.
Avsavnsrente svares bare hvor dette særskilt er nevnt.
Staten ved Miljøverndepartementet betaler sakskostnader innen 14 - fjorten - dager til de saksøkte ved advokat Tor Gresseth med 71.354 - syttientusentrehundreogfemtifire- kroner.
Staten har begjært overskjønn for to takstnummer begrenset til den del av underskjønnet som fastsatte erstatning for tap av retten til uttak av vann fra Kjennetjern for jordbruksvanning utenfor det båndlagte området. Underskjønnet fastsatte denne erstatningen til kr 400000 til fordeling mellom eierne av takstnr 2 og 3. Beløpet skulle dekke merkostnadene ved å bygge et nytt og tilstrekkelig stort vannreservoar utenfor fredningsområdet. Det ble ikke tilkjent avsavnsrente.
I fredningsvedtaket er fredningsforskriftene inntatt. I henhold til fredningsforskriftenes kap IV punkt 3 må det innenfor fredningsområdet ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturgitte forhold, hvilket anses å omfatte uttak av vann for jordbruksvanning utenfor området. Det fremgår av kap IV punkt 7 at fredningen ikke er til hinder for "fortsatt uttak av vann til jordbruksvanning med anlegg av eksisterende kapasitet på eiendommen 77/1 og 78/12". Det er åpnet adgang til å innvilge ytterligere dispensjasjoner. Noen slik dispensasjon for vannuttak er nektet invilget av fylkesmannen og av direktoratet for naturforvaltning etter klage, for de takstnummer som omfattes av nærværende overskjønn. Fredningsvedtaket er inntatt i byrettens skjønn, hvortil det henvises.
Hovedforhandling med befaring ble holdt 14 og 15 oktober 1997 i Fredrikstad tinghus. For Staten møtte førstekonsulent Gunnar Bjar fra miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Østfold og ga forklaring som vitne. Øyvind Tvete og Hans Tvete møtte som parter og avga partsforklaringer. For øvrig ble avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Staten har lagt ned slik påstand:
Overskjønnet fremmes.
De saksøkte grunneierne har lagt ned slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.
Lagmannsretten legger til grunn at grunneierne ifølge naturvernloven §20 har krav på erstatning i samsvar med reglene i lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved ekspopriasjon av fast eiendom. Da den del av underskjønnet som er gjenstand for overskjønn, gjelder ulempe ved ikke å kunne ta ut vann fra fredningsområdet for vanning av deler av eiendommene som ligger utenfor området, vil det være naturlig å legge ekspropriasjonserstatningsloven §8 til grunn for erstatningsutmålingen. Da ulempen er en direkte følge av fredningen, må denne anses som en særulempe. Ifølge naturvernloven §20 annet ledd skal fredningstidspunktet 8 mai 1992 legges til grunn ved anvendelsen av ekspropriasjonserstatningsloven §10 som bestemmer tidpsunktet for verdsettelsen og utgangspunktet for beregningen av avsavnsvederlag.
Det rettslige utgangspunkt er at erstatningen skal fastsettes slik at grunneierne gjennom erstatningsfastsettelsen ikke skal påføres noe økonomisk tap ved fredningen - de skal økonomisk settes i den stilling de ville vært i om inngrepet ikke haddet funnet sted. Grunnlaget for ulempevurderingen må være en bruk av eiendommen som er i samsvar med enten den aktuelle bruken eller påregnlig bruk etter kriteriene i ekspropriasjonserstatningsloven §5 og §6. Det er enighet mellom partene å legge bruksverdien til grunn i nærværende sak hvorfor det heller ikke er fremlagt opplysninger om eiendomspriser for sammenlignbare eiendommer.
Etter ekspropriasjonserstatningsloven §6 skal erstatningen fastsettes "på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik påreknelig utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøve på staden". Utgangspunktet er den bruk som gjøres av det areal ulempen knyttes til på verdsettelsestidspunktet, men det må også tas hensyn til sannsynlig bruksendring som ville gitt et høyere verdigrunnlag. En slik endret faktisk bruk må på skjønnstidspunktet være påregnelig. Ved denne påregnelighetsvurdering må det i det alt vesentlige legges til grunn en objektiv målestokk, jf Rt-1986-1354 (Svenkerud), hvilket vil innebære at man må legge til grunn den ytnyttelsen en alminnelig, forstandig gårdbruker vil gjøre av eiendommen ut fra de faktiske forhold på stedet. En utnyttelse som er tilpasset eierens annen beskjeftigelse vil således måtte hensyntas ved denne påregnelighetsvurdering. Dersom denne tilsier bruksendring først om noen tid, må det foretas en neddiskontering av den økte avkastning til verdsettelsestidpunktet. Den påregnelige driften må imidlertid vurderes i lys av den tilpasningsplikt ekspropriaten har etter norsk ekspropriasjonsrett og som innebærer at berørte grunneiere plikter å gjøre sitt til at tapet ved inngrepet blir minst mulig.
Grunneierne har opplyst at det for hvert av takstnumrene vil være 100 dekar av innmarken som det ville vært aktuelt å vanne fra Kjennetjernet om fredningen ikke var kommet. På disse areal har det vært korndyrking fra begynnelsen av 1980-årene. Lagmannsretten finner at det ikke er påregnelig med uttak av vann for jordvanning for en slik utnyttelse, hensett til den beskjedne gevinst som derved kan oppnås og den reduksjon i totaløkonomi for kornbrukere som har funnet sted. En omlegging til mer arbeidsintensiv produksjon, som poteter og grønnsaker, vil imidlertid kreve vanningsanlegg. Lagmannsretten finner det påregnelig at de eiendommer som det her gjelder, ville ha gått over til naturlig vekselbruk mellom korn og potet eller grønnsaker og dermed ha investert i vanningsanlegg med uttak av vann fra Kjennetjern dersom fredningen ikke var kommet. En slik omstilling ville imidlertid ikke ha vært påregnelig før eieren hadde tilpasset sitt inntektsgrunnlag utenfor gården til den mer arbeidsintensive produksjon som derved etableres. Ut fra dette finner lagmannsretten at fredningen medfører et tap tilsvarende det avlingstap pr dekar uten vanning som følger av en fremlagt beregning fra Jordforsk basert på 50 dekar korn og 50 dekar potet for hvert takstnummer. Lagmannsretten er klar over de forutsetninger som ligger til grunn for denne beregning, men finner ikke konkrete opplysninger som tilsier noen justering bortsett fra at kapitaliseringsrenten settes til 5% p a. Med halvparten korn og poteter blir dette et gjennomsnittlig kapitalisert avlingstap på kr 4740 pr dekar eller netto kr 2740 etter påløpte investeringskostnader. For 100 dekar blir det samlede tap kr 274000. Lagmannsretten finner at omleggingen er påregnelig med en tidshorisont på 10 år regnet fra 1992. Med en avsavnsrente på 7,5% p a fra mai 1992 til betaling skjer fastsettes den gjennomsnittlige diskonteringsrenten til 6% p.a. Ulempeerstatningen blir etter dette kr 153000 til hver av de saksøkte.
De saksøkte har pekt på den herlighet som Kjennetjernet representerte som mulig vannressurs for gårdene. Det er uklart hvilken betydning dette skulle ha for erstatningsberegningen ut over den utmåling av det bruksverditapet som retten har foretatt ovenfor. Lagmannsretten finner således at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for redusert subjektiv bruksnytelse i tiden frem til det ville ha vært påregnelig å anlegge slikt vanningsanlegg som fredningen hindrer og dermed påfører grunneieren et avlingstap.
Tilpasningsplikten tilsier at grunnereierne sørger for alternativ vannkilde dersom kostnadene med dette gir en lavere erstatning. Underskjønnet fastsatte erstatningen til kostnadene med slik gjenopprettelse uten å drøfte størrelsen av tapet ved bortfall av Kjennetjernet som vannkilde. Det er senere fremkommet opplysninger som sannsynliggjør at de kostnader som underskjønnet la til grunn for anskaffelse av et alternativt vannreservoar er vesentlig for lavt. Lagmannsretten finner at en slik ordning ikke vil være besparende, selv om en tar hensyn til bortfallet av avsavnsrente for erstatningsposten, slik byretten har fastsatt.
Erstatningen blir etter dette fastsatt slik for hvert takstnummer for den del av underskjønnet som overskjønnsbegjæringen gjelder, idet nummereringen følger underskjønnet:
TAKSTNR 2 Eiendom: Gnr 76 bnr 9 "76 bnr 1 Eier: Øyvind Tvete
ERSTATNING Ulempe: kr 153000
TAKSTNR 3 Eiendom Gnr 33 bnr 3 "73 bnr 9 Eier: Hans Tvete
ERSTATNING Ulempe: kr 153000
Byretten har fastsatt den generelle avsavnsrente til 7,5% årlig fra mai 1992 til utbetalingen av erstatningen. Da byretten ikke har fastsatt avsavnsrente for ulempeerstatningen, må denne fastsettes under overskjønnet. Retten finner å burde benytte den tidligere fastsatte generelle rentesatsen selv om det er gått ytterligere et år med lav markedsrente. Det bemerkes for øvrig at avsavnsrenten inkluderer rentes rente av erstatningsbeløpet.
De saksøkte har lagt ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for overskjønnet. Da overskjønnet er begjært av saksøkeren, har de saksøkte krav på å få dekket sine nødvendige utgifter i anledning overskjønnet i medhold av skjønnsloven §42 idet begrensningen for overskjønn i §54a ikke får anvendelse. De saksøktes prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave som viser kr 62700 for juridisk bistand og kr 8439 for teknisk bistand fra Jordforsk, tilsammen kr 71139. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. De saksøkte tilkjennes slik erstatning som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.
2. Avsavnsrente svares med 7,5% årlig fra 8 mai 1992 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Miljøverndepartementet 71139 -syttientusenetthundreogtrettini- kroner til de saksøkte ved advokat Tor Gresseth innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette skjønn.