RG-1998-1106

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-11-06
Publisert:	RG-1998-1106 (179-98)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal herredsrett nr. 94-137 A - Frostating lagmannsrett nr. LF-1995-00505 A.
Parter:	Ankende part: Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen Jarle Jonassen, Røros (Prosessfullmektig: Advokat Erik Keiserud, Oslo) Motparter: 1. Trygve Sjøvold, Brekkebygd. 2. Anders Sjøvold, Brekkebygd. 3. Leif Sjøvold, Brekkebygd. 4. Anders O. Tamnes, Brekkebygd. 5. John S. Tamnes, Brekkebygd. 6. Ivar Tamnes, Brekkebygd. 7. Bjarne E. Tamnes, Brekkebygd. 8. Jenny Tamnes, Brekkebygd. 9. Knut Tamnes, Brekkebygd. 10. Liv Jorun Kurås, Brekkebygd. 11. Svein Magne Evavold, Brekkebygd. 12. Torvald Torpet, Brekkebygd. 13. Alf Kojan, Brekkebygd. 14. Ole E. Torpet, Brekkebygd. 15. Anders H. Strickert, Brekkebygd. (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo)
Forfatter:	1. Lagdommer Aage Rundberget, formann. 2. Kst. lagdommer Odd Nørstebø. 3. Byrettsdommer Jon Kapelrud
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1978) §2, Grunnloven (1814) §105, §97, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Reindriftsloven (1933), LOV-1978-06-09-§2, §11, §8, Reindriftsloven (1978)

Saken gjelder spørsmålet om rett til reinbeite på Tamneshalvøya i østre del av Aursundsjøen i Røros kommune.

Ankende part og saksøkt for herredsretten er Riast/Hylling reinbeitedistrikt. Distriktet består av tidligere Riast reinbeitedistrikt og Hyllingen reinbeitedistrikt som ble opprettet ved Kgl. resolusjon 10. juli 1894. De to distriktene er senere, uten at nøyaktig tidspunkt er brakt på det rene, slått sammen til Riast/Hylling reinbeitedistrikt med ett styre og én formann, jf. nå reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 kap II. Reinbeitedistriktet organiserer ti driftsenheter. Dertil eies et mindre antall dyr av reineiere som ikke selv er aktive utøvere; pensjonister og andre. Antall dyr i reinbeitedistriktet er oppgitt til ca. 4.400 i vårflokk. Dertil kommer ca. 2.800 kalver slik at antall dyr på det meste utgjør ca. 7200.

Distriktets rein har vinterbeite syd for tvisteområdet, i Femund reinbeitedistrikt, og sommerbeite nord for tvisteområdet, innenfor Riast/Hylling reinbeitedistrikt. Også rein tilhørende Essand reinbeitedistrikt har vinterbeite i Femund distrikt.

Flytting fra vinterbeite til vår/sommerbeite i april og fra sommer/høstbeite til vinterbeite i novemberdesember skjer - med variasjoner avhengig av isforhold m.v. - over Tamneshalvøya. Det er ikke bestridt at reineierne har rett til slik flyttlei, herunder nødvendig beiting i tilknytning til flyttingen.

Nærværende tvist ble utløst ved at reineiere tilhørende Riast/Hylling reinbeitedistrikt ca. tre uker i februar 1993 - en tid på året da reinen normalt befinner seg på vinterbeite - lot omlag 100 rein beite på Tamneshalvøya uten grunneiernes samtykke. Forholdet medførte at ankemotpartene, jf. nedenfor, den 16. mai 1994 stevnet Riast/Hylling reinbeitedistrikt for Gauldal herredsrett med påstand om at distriktet ikke har rett til reinbeite på Tamneshalvøya utover nødvendig beite i forbindelse med ordinære flyttinger mellom sommerbeite og vinterbeite, og med krav om vederlag for beiting i perioden 11. februar til 1. mars 1993. Saksøkerne, nå ankemotparter, er følgende 15 av i alt 17 grunneiere på Tamneshalvøya:

1. Trygve Sjøvold - eier av gnr. 102 bnr. 1

2. Anders Sjøvold - eier av gnr. 102 bnr. 2

3. Leif Sjøvold - eier av gnr. 102 bnr. 3

4. Anders O. Tamnes - eier av gnr. 103 bnr. 1

5. John S. Tamnes - eier av gnr. 103 bnr. 2

6. Ivar Tamnes - eier av gnr. 103 bnr. 4

7. Bjarne E. Tamnes - eier av gnr. 103 bnr. 3

8. Jenny Tamnes - eier av gnr. 103 bnr. 6

9. Knut Tamnes - eier av gnr. 103 bnr. 7

10. Liv Jorun Kurås - eier av gnr. 104 bnr. 1

11. Svein Magne Evavold - eier av gnr. 104 bnr. 2

12. Torvald Torpet - eier av gnr. 105 bnr. 1

13. Alf Kojan - eier av gnr. 105 bnr. 2

14. Ole E. Torpet - eier av gnr. 105 bnr. 3

15. Anders H. Strickert - eier av gnr. 105 bnr. 4

Ankemotpartenes eiendommer er jordbrukseiendommer med gårdstun og innmark for det meste beliggende ned mot Aursunden og med utmarksområder som strekker seg opp mot de respektive høydedragene Tamnesvola, Lauvåsvola og Torpvola. Noen av brukene, som ikke har sammenhengende areal fra strandlinjen inn på fjellet, har særskilte utmarksparseller. Det er ikke opplyst at noe av Tamneshalvøya ligger i sameie eller som allmenning.

Eiendommenes arrondering må ses i sammenheng med at driftsformen tradisjonelt har vært fórproduksjon for husdyrhold. Innmarka har hovedsakelig fungert som areal for grasproduksjon mens utmarka har vært nyttet til beiteland, engslåtter og mosetak. Tamneshalvøya tjener også som et betydelig jaktterreng. I den senere tid har årlig fellingskvote for elg vært omlag 22 dyr. Det drives for tiden planlegging med sikte på mer intensiv bruk av utmarka i form av tilrettelegging for turisme og skogproduksjon.

Saken her må ses bl.a. på bakgrunn av et gradvis økende press på beiteressursene som følge av en - over tid - betydelig økning av antall rein, men også i lys av de anstrengelser som for tiden gjøres for å styrke næringsgrunnlaget med sikte på fortsatt jordbruksbasert bosetting på Tamneshalvøya.

Det har under saken fra begge sider blitt understreket at reineiere og bønder til alle tider har hatt en «fredelig sameksistens» i området. At reindriften har rett til flyttlei over Tamneshalvøya er som nevnt ubestridt. Det er beiterett i omfang og til tider som ikke naturlig har sammenheng med flyttingen mellom sommer- og vinterbeiter som bestrides av de femten grunneierne.

Gauldal herredsrett, som for anledningen var satt med fagkyndige meddommere, avsa den 12. juli 1995 dom med slik domsslutning:

1. Riast/Hylling reinbeitedistrikt har ikke rett til reinbeite på Tamneshalvøya.

2. Riast/Hylling reinbeitedistrikt frifinnes for krav om vederlag for bruk av Tamneshalvøya i perioden 11.2.- 1.3.1993.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har den 7. september 1995 anket herredsrettens dom punkt 1 og 3 til Frostating lagmannsrett. Trygve Sjøvold m.fl. - heretter benevnt grunneierne - har tatt til motmæle, dog uten at herredsrettens avgjørelse av vederlagskravet (domsslutningens punkt 2) er motanket. Sakens hovedspørsmål - om retten til reinbeite på Tamneshalvøya - står således mer renskåret for lagmannsretten enn for herredsretten, også derved at en anførsel om at beiterett er en konsekvens av retten til flyttlei er frafalt for lagmannsretten.

Ankeforhandling fant sted på Røros 3., 4. og 5. september 1997. Den relativt lange tid som har gått siden herredsrettens dom forelå og til ankeforhandling kunne finne sted har sammenheng med at reinbeitedistriktets prosessfullmektig, h.r.advokat Per Faye-Lund døde etter at ankeforberedelsen for lagmannsretten på det nærmeste var ferdig. Ankesaken som var berammet til ultimo juni 1996 måtte som følge av advokat Keiseruds arbeidsprogram omberammes til primo september 1997.

Som partsrepresentant for reinbeitedistriktet møtte formannen, Jarle Jonassen og ga forklaring. Partsforklaring for reinbeitedistriktet ble i tillegg gitt av reineierne Magnar Nordfjeld og Martin E. Fjellheim. Av ankemotpartene ga Bjarne E. Tamnes og Anders Sjøvold forklaring. To vitner, Jørgen Tamnes, født 1915 og Henry Strickert, født 1913 var tidligere avhørt ved bevisopptak ved Gauldal herredsrett 12. desember 1996. Jørgen Tamnes møtte i lagmannsretten og ga supplerende vitneforklaring. Dertil ble hørt vitnet Paul Fjellheim, som er distriktsveterinær i Røros, bror av reineierne Martin og Arne Fjellheim og har eget reinmerke med noen få dyr i brødrenes flokk.

Som avslutning på første dags forhandling foretok retten med prosessfullmektiger og partsrepresentanter befaring av deler av tvisteområdet; til fots til Torpvola og pr. bil veien rundt Tamneshalvøya.

Flere av de impliserte grunneierne og reineierne fulgte forhandlingene, slik rettsboken viser. I tillegg til den dokumentasjon som framgår av rettsboken ble det lagt fram diverse kart over distriktet, herunder såkalte reindriftskart for Riast/Hylling reinbeitedistrikt og kopi av økonomisk kartverk for Tamneshalvøya. Prosessfullmektigene hadde i fellesskap utarbeidet juridisk utdrag for lagmannsretten.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har i det vesentlige gjort gjeldende:

1. Reindriftens rettslige grunnlag.

En tidligere rådende oppfatning om at reinbeite var tålt bruk som etter hvert ble positivt regulert ved lovgivning er forlatt. Retten til å nytte fjell og utmark til reinbeite er i prinsippet likeverdig med tradisjonelle eierbeføyelser over de samme områder. Den såkalte Lappekommisjonen av 1889 tok derfor et feil utgangspunkt da den (beretningen side 41) uttalte at «den jordbrugende Befolkning allerede forlængst havde begynt sin kultiverende Gjerning før Lappernes Komme». Det er ikke vitenskapelig belegg for denne premiss i Lappekommisjonens innberetning. Lagmannsretten kan trygt legge til grunn at reindriftssamene kom før eller senest samtidig med bøndene.

Dette utgangspunkt har betydning for bevisbyrdespørsmålet, jf. nedenfor.

2. Bevisproblemer, metodespørsmål og bevisbyrderegler.

Bevisføring for alders tids bruk i tilknytning til den nomadiserende reindriftsnæringen er problematisk. Reindriften setter ikke spor i naturen. Også gammer og reintrøer forsvinner med tiden. Skriftlig dokumentasjon fra eldre tid finnes nesten ikke. Dette har for øvrig noe sammenheng med at reindriften i dette området ikke har forårsaket konflikter som har utløst rettstvister eller aksjoner fra myndighetenes side, som er blitt nedtegnet.

Det vises til en artikkel av Leif Pareli og Anne Severinsen «Noen metodeproblemer i sørsamisk historieforskning» i tidsskriftet Ottar, Tromsø museum, desember 1979.

Forestillingen om eiendomsretten som den prinsipale blir feil tilnærming i forhold til reinbeiteretten. Domstolene må foreta en fri bevisvurdering hensett til den faktiske bruksutøvelse og de nevnte bevis- og metodeproblemer.

Endringen av reindriftsloven §2 som trådte ikraft 1. juli 1996 - som et ledd i innkorporeringen av ILO-konvensjon nr. 169 i norsk lov - innførte en bevisbyrderegel som imøtekom bevisproblemene sett fra reindriftens side.

Med endringen av reindriftsloven §2 har lovgiveren forlatt Høyesteretts utgangspunkt i den såkalte Korsjøfjellsaken ( Rt-1988-1217). Den nye bevisbyrderegelen kan hevdes å være en såkalt sterk presumsjonsregel, dog uten å komme i konflikt med Grunnloven §105. I alle fall må §2 kunne klassifiseres som en svak presumsjonsregel.

Som bevisbyrderegel vil reindriftsloven §2 kunne få anvendelse på verserende saker uhindret av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven §97. Det vises til uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling i brev til Landbruksdepartementet 26. september 1996. At lovendringen skjedde nærmest som en «hastesak» taler også for at bestemmelsen får umiddelbar anvendelse.

3. Nærmere om bevisvurderingen knyttet til alders tids bruk.

Tidligere rettsavgjørelser, bl.a. Korsjøfjelldommen, har ved sine bevisvurderinger ikke i tilstrekkelig grad hensyntatt reindriftens særpreg og egenart. Reindriftsarealet avgrenses av naturen selv med steile fjell, sjøer og vassdrag og lavtliggende dalfører. Reinen har etter sin natur et betydelig arealbehov. Klima og værforhold styrer reinen under dens kontinuerlige leting etter næring. Sporadisk bruk/streifbeiting er således alltid et utslag av søken etter mat. Enkeltstående dyr som observeres vil alltid ha tilhørighet til en flokk.

Etter som klimatiske forhold, tilgjengelighet til beite og reinens instinkter styrer flokkenes ferdsel vil årssyklusene over tid romme betydelige variasjoner.

På denne bakgrunn er det problematisk å fastlegge kriterier for alders tids bruk når det gjelder reindriften. Lappekommisjonen har her langt på vei tatt et riktig utgangspunkt jf. innberetningen side 42, men har i praksis stilt alt for strenge krav til bevis for alders tids bruk.

Uansett må det med støtte i Høyesteretts premisser i Brekkendommen ( Rt-1968-394) kunne legges til grunn at reindriftssamene har drevet sin virksomhet i det tilstøtende Brekkenområdet. Det er ubestridt at områdene nord, øst og syd for Tamneshalvøya er reinbeiteområder. Hvorfor skulle Tamneshalvøya være unntatt? Ved distriktsinndelingen kunne grensen vært trukket utenom Tamneshalvøya. Dette ble ikke gjort.

4. Nærmere om bevis for alders tids bruk i tvisteområdet.

Herredsretten har i likhet med Lappekommisjonen stilt alt for strenge beviskrav for alders tids bruk. På Tamneshalvøya har det tradisjonelt vært et godt forhold mellom reineiere og bønder. Derfor er det ikke dokumentert noen tvister som kan belyse saken. Bøndene deltok i reindriften, bisto med slakting og hadde sytningsrein. Bøndene drev ingen virksomhet som konflikterte med reindriften. Reineierne søkte bevisst kontakt med de fastboende. Ikke bare «de kondisjonerte» på Røros, men også bønder var faddere for samebarn.

Tamneshalvøya er en naturlig del av Vigelfjellområdet. Reinen beveger seg raskt, mot vinden. Særlig ved vestavær har det vært observert rein innover Tamneshalvøya. I praksis er det uråd å holde reinen unna Tamneshalvøya. Når reineierne har fjernet reinen fra halvøya er dette gjort for å unngå skade på innmark, som reindriften utvilsomt hefter for, men dette kan ikke tas til inntekt for at det ikke skulle være beiterett i utmarka.

5. Avtalen fra 1958.

Avtalen om at «de saksøkte v/J. Løkken erklærer at beiting i omhandlede område fremtidig ikke vil bli foretatt uten under nødvendig flytting» ble inngått i forbindelse med takstforretning avholdt av lensmannen i Røros for fastsettelse av erstatning for skade forvoldt av rein i hht. reinbeiteloven av 1933. Formann Jon Løkken hadde ingen konkret fullmakt fra de øvrige reineierne til å inngå avtale om fraskrivelse av beiterett i den grad avtalen kan tolkes slik. Før reindriftsloven av 1978 var det heller ingen regel om rettslig representasjon for formannen, jf. motsetningsvis någjeldende reindriftslov §8. Herredsrettens premisser på dette punkt er således dekkende og riktige. Det har for øvrig formodningen mot seg at reineierne i forbindelse med en takstforretning i tilknytning til en konkret skadeserstatningsutmåling skulle fraskrive seg for alltid beiterett på Tamneshalvøya.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har i dag tilstrekkelig beiteareal til 4.400 rein selv om Tamneshalvøya ikke benyttes. Saken er likevel viktig for reineierne jf. at det er lignende konflikter flere steder i det sørsamiske området. Det oppstår en såkalt salamieffekt når jordbruket i prinsippet anerkjenner retten til reinbeite, «men ikke at den utøves på vår eiendom».

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har nedlagt slik påstand:

1. Riast/Hylling reinbeitedistrikt frifinnes.

2. Riast/Hylling reinbeitedistrikt tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Trygve Sjøvold m.fl har i det vesentlige gjort gjeldende:

1. Avtalen fra 1958.

Det anføres prinsipalt at reineierne i Riast/Hylling reinbeitedistrikt har fraskrevet seg beiterett på Tamneshalvøya. Som motytelse frafalt grunneierne krav på erstatning for reinskade. Forliket er som privatrettslig avtale bindende for begge parter. Dersom bare grunneierne skulle være bundet ville det representere en urimelig ubalanse.

Avtalen som ble inngått av distriktsformann Jon Løkken må derfor ha rettskraftvirkning for de senere reineiere i distriktet. Subsidiært må avtalen være bindende for de reineiere som var parter i 1958 og deres suksessorer.

Takstforretningen med det tilhørende forlik må ses på bakgrunn av skadeårsaken: En nyinnkjøpt flokk rein måtte holdes adskilt fra distriktets øvrige rein og ble for dette formål drevet inn på Tamneshalvøya. Det hadde ikke forekommet på 50 år at rein beitet på halvøya utenom flytteperiodene.

2. Beiting på Tamneshalvøya er uhjemlet.

Det anføres - subsidiært - at det ikke foreligger rettslig grunnlag for reinbeite på Tamneshalvøya uten i tilknytning til sesongflyttingen.

Det rettslige utgangspunkt er eiendomsretten med dens positive og negative beføyelser. Eiendomsbesitteren, som må påvise sin hjemmel, kan bl.a. nekte andre å bruke og høste av eiendommen, jf. Tor Falkanger: Tingsrett, Universitetet i Oslo 1993, side 38-39. Retten til reinbeite omtales vanligvis som en bruksrett.

Grunneierne må vise til hjemmelsgrunnlag for sin eiendomsrett mens reineierne hevder å ha rettigheter uten at det følger av vanlige suksesjonsregler. Dette er i utgangspunktet urimelig og skaper dessuten problemer i forhold til spørsmålet om rettskraft.

Herredsretten har med sin henvisning til Korsjøfjelldommen tatt et korrekt rettslig utgangspunkt. Det er forøvrig flere faktiske likhetstrekk ved Korsjøfjellsaken og foreliggende sak. Uttalelsene fra lagmannsrettens mindretall, som Høyesterett sluttet seg til, om hva som skal til for å konstatere rett basert på alders tids bruk ( Rt-1988-1217, side 1240) må være retningsgivende for vurderingen av hvorvidt en beiterett på Tamneshalvøya er hjemlet i alders tids bruk.

3. Lovendringen av 1996.

Endringen i reindriftsloven §2 som trådte ikraft 1. juli 1996 - med innføring av en såkalt omvendt bevisbyrderegel - må ses delvis på bakgrunn av Korsjøfjelldommen. Som bevisbyrderegel, eller svak presumsjonsregel, har imidlertid §2 ingen betydning for selve beviskravet. En presumsjonsregel alene kan ikke etablere ny rett. Endringen i §2 skulle kun være en avklaring og ikke medføre noen endring i privatrettslige forhold. Det vises til Innst.O.nr. 8/1995-1996 side 11.

Prinsipalt anføres at endringen av reindriftsloven §2 ikke får betydning for nærværende sak. Det ville virke urimelig og støtende dersom §2 skulle gi som resultat at grunneierne får sin materielle rettsstilling beskåret.

Dersom - subsidiært - §2 som en bevisbyrderegel gis anvendelse i saken vil det kun være som en svak presumsjonsregel. Det siste innebærer at retten, dersom bevisførselen ikke gir holdepunkter for noe bestemt resultat, i medhold av §2 skal la vurderingen falle ut til fordel for reineierne.

Situasjonen er imidlertid ikke slik i saken her. På samme måte som reindriften finner beskyttelse i ILO-konvensjonen av 1990 er også eiendomsretten konvensjonsbeskyttet. Lagmannsretten kan ikke sette til side sterke, tradisjonelle rettsoppfatninger om eiendomsretten. Det vises til Lovavdelingens uttalelse til Landbruksdepartementet i brev av 26. september 1996 jf. tidligere uttalelse av 17. januar 1996.

Sammenfatningsvis anføres at endringen i reindriftsloven §2 innførte en såkalt svak presumsjonsregel som ikke endrer den etablerte rettstilstand.

4. Jordbruket på Tamneshalvøya.

Brukene på Tamneshalvøya ble etablert på 1600-tallet. Brukene har av topografiske grunner lite innmark og er avhengig av utnyttelse av utmarka til beite, slått og mosetak. Det har til tider vært slåttenger over store deler av utmarka. På slåtteng er reinbeite forbudt.

Grunneiernes bruk av utmarka som nevnt representerer en faktisk motbruk, som ikke gir plass for reinbeite.

For opprettholdelse av jordbruksbasert og bosetting på Tamneshalvøya må utmarka nyttes ekstensivt til skogreising, jakt og turisme. Dette lar seg ikke gjøre dersom halvøya åpnes for reinbeite.

Grunneierne har konsekvent forsvart sin posisjon mot inntrengning av rein. Reineierne har på sin side akseptert dette. Når det ikke tidligere har vært konflikter er det fordi det ikke har foregått beiting på Tamneshalvøya utover to kjente tilfelle, i 1958 og ca. 50 år før det. Utfallet har vært det samme hver gang: Som følge av en tidligere klar og entydig rettsoppfatning hos grunneiere og reineiere er reinen søkt bortvist fra Tamneshalvøya utenom sesongflyttingen.

5. Reindriftens bruk av Tamneshalvøya.

Utenom den ordinære sesongflyttingen har det vært reinflokker på beite på Tamneshalvøya i nyere tid kun tre ganger, med ca. 50 års mellomrom. Siste gang i februar 1993, som utløste herværende sak, videre i 1958 hvor en nyinnkjøpt flokk ble drevet ut på Tamneshalvøya for å holde den adskilt fra distriktets øvrige rein og én gang, ytterligere ca. 50 år tidligere, hvor en reinflokk som ble ført ut på halvøya ble fjernet etter kort tid etter kontakt mellom grunneierne og reineierne. Utover dette har streifdyr vært observert, men da helst innerst på halvøya, ved «Botnet». Observasjoner gjort av Henry Strickert, som har sitt bruk i dette området, bestrides forsåvidt ikke. «Botnet» ligger nær Vigelfjellområdet, og reinen kan unntaksvis trekke inn mot halvøya ved vestavær.

Opprettelsen av reinbeitedistrikter var et forvaltningsadministrativt tiltak som ikke etablerte beiterettigheter som ikke allerede eksisterte. Dette er presisert i Departementet for det Indres bekjentgjørelse av 28. juli 1894. At Tamneshalvøya ble lagt inn i reinbeitedistriktet var naturlig og nødvendig pga. behovet for flyttlei over halvøya. Tamnesområdet har således konsekvent vært omtalt som flyttlei.

Reineierne har svært få opplysninger med beviskraft for at det eksisterer en beiterett utover retten til flyttlei. Reineierne har for øvrig - utenom sesongflyttingen - stort sett kun vært på Tamneshalvøya etter tilkalling for å fjerne dyr. Grunneiernes forklaringer er på den annen side klare og entydige. Deres forklaringer understøttes av den faktiske bruk - motbruk - som har foregått og som i praksis utelukker beiting av rein.

Etter 1958 kan reineierne i alle fall ikke påberope god tro mht. beiterett. Bevis for rett basert på alders tids bruk er ikke ført. Høyesteretts dom fra 1897 ( Rt-1897-759 flg.), som gjaldt reinbeitekonflikt nordvest for Aursunden, har beviskraft også i herværende sak. Videre har avtalen fra 1958 stor bevisverdi i den grad den ikke finnes å kunne tillegges rettskraftvirkning. Likeledes må Lappekommisjonens innberetning kunne tas til inntekt for at det ikke har eksisterer reinbeiterett på Tamneshalvøya. Korsjøfjelldommen må være retningsgivende for saken her. At beitende streifdyr skal danne grunnlag for beiterett vil i sin ytterste konsekvens være meningsløst. Rein er fortsatt observert beitende i Korsjøfjellområdet. Dette kan ikke skape rett i strid med Høyesteretts dom.

6. Saksomkostningsspørsmålet.

Herredsretten har i sin begrunnelse for ikke å tilkjenne saksomkostninger lagt feil faktum til grunn. Da ikke alle grunneierne på Tamneshalvøya er parter i saken var det ikke praktisk mulig å få til det forlik som ble søkt istandbrakt i herredsretten.

Trygve Sjøvold mfl. har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av renter av saksomkostningene for herredsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Som nevnt innledningsvis må saken ses på bakgrunn av dels det gradvis økende press på reinbeiteressursene som følge av en over tid sterk økning av antall rein i distriktet, dels jordbrukets økende behov for bruk av utmarksressursene. Som anført av Riast/Hylling reinbeitedistrikt har distriktet idag tilstrekkelig beiteareal for 4.400 rein utenom Tamneshalvøya. Saken er likevel viktig for reineierne da lignende interessekonflikter er oppstått flere steder i det sørsamiske området. Lagmannsretten finner i den forbindelse grunn til å understreke at saken her, i likhet med tilsvarende saker fra Rørosdistriktet, ikke har slike sterke samepolitiske overtoner som kommer til uttrykk særlig i Troms og Finnmark. I

Rørosdistriktet, og særlig på Tamneshalvøya, har det av partene i saken tvert imot med styrke vært anført at forholdet mellom reineiere og grunneiere alltid har vært godt. Dette eksemplifiseres ved ordningen med sytningsrein - dvs. at bønder hadde egne rein som ble røktet sammen med reineiernes flokker - og det forhold at reineierne i tidligere tider søkte faddere til sine barn både blant bønder og «borgerskapet» på Røros. Den nomadiserende livsformen er forlengst forlatt i Rørosområdet og reineierne er stort sett integrert og bosatt i distriktets tettsteder. Sakens utgangspunkt og kjerne er derfor, etter lagmannsrettens syn, en konkurranse om naturressurser, i et næringspolitisk perspektiv.

Tamneshalvøya er i nord, vest og sør omkranset av Aursunden med sidearmene Brekkefjorden (i nord) og Botnet (i syd). Halvøya er smalest - ca. 2 km - hvor den i øst henger sammen med «fastlandet». Dette området lengst i øst mellom Brekkefjorden og Botnet er dominert av lavtliggende myrer og tjern - Flåttåmyrene - og skogmark.

Aursunden, som er et regulert vassdrag, ligger på 690 m.o.h. Før reguleringen var det en del mer fastmark og vadeområder i indre del av Brekkefjorden. Høydedragene på Tamneshalvøya markeres med toppene Tamnesvola (883 m.o.h.), Lauvåsvola (872 m.o.h.) og - lengst i øst/sørøst, Torpvola (806 m.o.h.).

Halvøya har et rikt dyreliv, jf. opplysningen foran om siste års elgkvoter. Det er planer for skogreisingsvirksomhet på halvøya.

Det er usikkert fra hvilket tidspunkt det kan regnes å ha vært fast bosetting på Tamneshalvøya. Noen slik eksakt tidfesting er for øvrig ikke nødvendig for saken her. Når det gjelder de fire eldre gårdsnavnene, Sjøvold, Tamnes, Klokkervold og Torpet, inneholder bl.a. Rørosboka bind III opplysninger som tyder på at i hvertfall brukene Tamnes og Sjøvold har eksistert på slutten av 1600-tallet, Klokkervold og Torpet kanskje 100 år senere. Det vises her til Anders Løøvs utredning av 3. mai 1995 med kildehenvisninger.

At utmarksområdene på Tamneshalvøya har vært utnyttet framkommer bl.a. i Gauldal sorenskriveris tingbok nr. 4, 10. juli 1767 til 19. mars 1773. Der omtales (fol. 133 a) salg av halvparten av gården Tamneset fra Johan Møllmann til Hans Hansen Wessel og Klaus Klausen Sommer i 1769. Her beskrives bl.a. grensene (fol. 133 b) som gående

«Tvers over ifra Vandet i Søer paa den eene - og til vandet i Nord paa den anden Side; oven eller østen for denne Skigaard er Gaardens udmark hvis Strekning er imod østen lige imod et Field omtrent 1/4 mil fra benevnte udgaard Tamness vool Fieldet kaldet, under og langs med hvilcket er en Slaat førend Fieldet begyndes; Samme Field strækker sig alt hen udj de angrænsende Gaarders udmark just i midden af Landet, ....»

I samme avskrift (fol. 134 a) beskrives skog og mosetakrettighetene i utmarka som ble overdratt slik: «af Skoven udj denne udmark, benytter en hver paa sin Part sig paa lovlig maade eftter Behag; af det indbemelte Tamnessvaal-Field som er et Moose Field skal Møllmann aarlig tage 10 Læss og de andre 2de opsiddere 10 Læss til sammen.»

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Tamneshalvøya har vært gjenstand for jordbruksbasert bosetting i minst 200 år - antakelig lengre - og at skog- og utmarksområder like oppunder høydedraget som markeres av Tamnesvola, Lauvåsvola og Torpvola ble nyttet til beite, engeslåtter og mosetak. Samtlige bruk har hatt egne mosetak på volene. Idet Tamneshalvøya utgjør et heller lite areal i reindriftssammenheng, blir utnyttingen til mosetak et viktig moment.

Det er ikke for lagmannsretten på tilsvarende måte med kildehenvisninger påvist at Tamneshalvøya har vært nyttet som reinbeiteområde. At Tamneshalvøya ligger innenfor Riast/Hylling reinbeitedistrikt er forsåvidt av mindre betydning. Det vises til Departementet for det Indres bekjentgjørelse av 28. juli 1894 om opprettelse av reinbeitedistrikter for de sørsamiske områdene hvor det uttales:

«Departementet skal ved denne Anledning indskjærpe alle vedkommende, a t L a p p e r n e a l e n e h a r R e t t i l a t s ø g e B e i t e f o r s i n e R e n p a a de S t e d e r, h v o r d e e f t e r g a m m e l S æ d v a n e h a r f a r d e d e s. I saa Henseende gjør den indførte Distriktsinddeling ingensomhelst Forandring. Lappernes Ret til Beite forbliver den samme, hvadenten Distriktsinddeling er indført eller ikke.

Af Hensigtsmessighedshensyn er under flere af de ovennævnte Distrikter medtaget Strækninger, hvor Lapperne i k k e antages at have sædvanemæssig Ret til at færdes, og hvor altsaa all Beitning er Lapperne forbudt, saaledes at de er ansvarlige for al den Skade, deres Ren maatte forvolde.

At saadanne Strækninger er medtagne i Distriktsinddelingen bevirke altsaa ikke i mindste Maade, at Lapperne faar Ret til at opholde sig i Dele af Distriktet, hvor de ikke har sædvanemæssig Ret til at færdes.

Strækningernes Medtagelse under Distriktsinddelingen har k u n den Følge, at der indtræder F æ l l e s a n s v a r l i g h e d for den Skade, som forvoldes ved Lappers ulovlige Beitning, samt at denne i det hele undergives en stærkere Kontrol.»

At grensene for reinbeite ikke er sammenfallende med distriktsgrensen er senere konsekvent lagt til grunn av domstolene, se eksempelvis Korsjøfjelldommen ( Rt-1988-1217).

At Tamneshalvøya ble innlemmet i reinbeitedistriktet var desto mer naturlig som reineierne var - og er - ansett å ha en sedvanehjemlet rett til flyttlei over halvøya. Dette er ubestridt og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på det konkrete innhold og omfang av denne retten. Spørsmålet om flyttlei er imidlertid interessant for så vidt som denne retten avgrenses mot retten til sommer- og vinterbeite.

Lagmannsretten tar det rettslige utgangspunkt at reinbeiteretten er hjemlet i sedvane eller alders tids bruk og derfor ikke trenger å søke annen positivrettslig forankring. Bevistemaet for lagmannsretten blir følgelig om rett til reinbeite på Tamneshalvøya, i likhet med flyttlei, kan anses hjemlet ved sedvane eller alders tids bruk. Denne vurderingen vil bero på utvalg og tolking av tradisjonelle rettskilder under hensyn til de særlige metodiske og bevismessige problemer som knytter seg til reindriften. Dertil kommer bevisbyrdeproblematikken, aktualisert ved endringen ved reindriftsloven §2 fra 1. juli 1996.

Lagmannsretten legger etter bevisførslen til grunn at det ikke er rester av gammer eller koier som tyder på at reineiere har hatt mer permanente opphold på Tamneshalvøya, noe som i tilfelle kunne indikere opphold i forbindelse med vinter- eller sommerbeite. Slike reminisenser skal være påvist flere steder i reinbeitedistriktet, utenom Tamneshalvøya, bl.a. i Brekkenområdet. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på hvor slike funn er gjort utenom Tamneshalvøya.

Manglende påvisning av rester etter gammer eller andre innretninger til bruk for reindriften har imidlertid begrenset bevisverdi i vår sak. Tamneshalvøya utgjør et i reindriftssammenheng heller lite område, og reinbeite kan ha forekommet her selv om det ikke er påvist spor etter gammer eller mer temporære boplasser på halvøya. Det vises til at beiterett utøves i de tilstøtende østlige områdene, Brekken og Vigelfjell. Fravær av spor etter reindriftsvirksomhet på Tamneshalvøya er likevel et moment som inngår i den bevismessige helhetsvurdering som lagmannsretten må foreta.

I de dokumenterte beskrivelser av vinterbeite, respektive sommerbeite i Rørostraktene, med Lappekommisjonens innberetning side 12 flg som den vesentligste kilde, finnes ingen omtale av Tamneshalvøya som område for vinterbeite, eventuelt sommerbeite.

Noe uklarhet knytter seg til utøvelse av beiteretten i Vigelfjellområdet, som ifølge Lappekommisjonen dels har vært nyttet som vinterbeite, dels som sommer- og høstbeite. Sporadisk sommer- og høstbeiting i Vigelfjellområdets vestre deler kan sammenfalle med observasjoner gjort av vitnet Henry Strickert, som fra sitt bruk ved Botnet har sett at rein har trukket inn mot Tamneshalvøya, særlig mot vestavær.

Spørsmålet om beiterettens utstrekning i Vigelfjellområdet har ikke vært tema for lagmannsretten. Det som imidlertid har vært uttalt om dette, sammenholdt med Lappekommisjonens utredning, kan tyde på at vestre del av Vigelfjellområdet representerer en gråsone mellom vinter- og sommerbeitene og at beiting i dette området i særlig grad avhenger av skiftende vær og beiteforhold. Ifølge de framlagte kart over Riast/Hylling og Femund reinbeitedistrikter, som pretenderer å angi områdene for sesongbeitene, flyttleier og oppsamlingsplasser mv, tjener området vest for Vigelskaftet primært som flyttlei sørover mot Feragen og nordover via Bolagen til Hyllingen.

Lagmannsretten må legge til grunn at det i området mellom Vigelskaftet/Tufsingen og Botnet ikke foregår sesongbeiting i slikt omfang og med slik geografisk utbredelse at det innlemmer Tamneshalvøya. De nevnte områdene antas primært å tjene som flyttlei mellom sommerbeiteområdene i nord (Hyllingen/Essand) og vinterbeiteområdene i Femund reinbeitedistrikt.

Spørsmålet om beiterett på Tamneshalvøya har vært omtvistet i dette århundret. I tre tilfeller, 1993, 1958 og ca. 50 år før det har rein vært drevet inn på øya utenom sesongflyttingene. Reinflokkene har konsekvent blitt bortvist. Hvorvidt dette har skjedd med aksept fra reineierne slik grunneierne har anført, eventuelt at reineierne har medvirket til fjerning av reinflokkene kun for å unngå erstatningsbetingende skader på innmark, slik reineierne anfører, lar lagmannsretten stå åpent. I denne sammenheng er det tilstrekkelig å konstatere at beiterettspørsmålet har vært omtvistet i det 20. århundre. Hvorvidt beiteretten kan anses å hvile på alders tids bruk må derfor bero på bevis for tilstrekkelig bruksutøvelse på 1800-tallet og før den tid. Det vises forsåvidt til Korsjøfjelldommen ( Rt-1988-1217) hvor mindretallet i lagmannsretten med tilslutning fra Høyesterett uttalte:

«Som tidligere nevnt vil det være bruksutøvelsen på 1800tallet og eventuelt tidligere som vil kunne danne grunnlag for en beiterett basert på alders tids bruk.

Bruken i vårt eget århundre har vært sterkt omtvistet og vil ikke kunne danne grunnlag for noe rettserverv. De opplysninger om bruk som er gitt i vitneforklaringer for lagmannsretten vil således ikke ha særlig interesse ved avgjørelsen av dette spørsmål. Retten er henvist til å bygge på skriftlig materiale om bruksutøvelsen.

Lappekommsjonens arbeide er i denne forbindelse helt sentralt, ikke minst fordi kommisjonen i stor utstrekning foretok avhør av vitner som gjennom forklaringer direkte til kommisjonen kunne kaste lys over bruksforholdene i omtrent hele det forrige århundre og dermed den tidsperiode som står sentralt i saken. - - - - - -

At enkelte dyr fra tid til annen uavhengig av gjeting kan ha beitet i tvisteområdet kan ikke gi grunnlag for erverv av slik beiterett som reindriftsnæringen nå krever. Det kan heller ikke sees at gjeting av rein vestover og inn i tvisteområdet enkelte år under spesielle beiteforhold kan danne basis for slikt erverv. Det må da erindres at dyreantallet vil være en vesentlig faktor både m.h.t. behovet for å ta i bruk marginale områder og for den belastning beiterett representerer for grunneierne. - - - - - -

Man vil naturlig finnet utkantområder hvor bruken har vært mer beskjeden jo lenger bort man kommer fra de mer sentrale beiteområder. Det vil til en viss grad måtte bero på et skjønn hvor man i et slikt tilfelle skal trekke grensen idet ikke enhver mer sporadiske bruk vil kunne gi grunnlag for en beiterett med adgang til regulær beiting i fremtiden.»

Vitneførselen i saken har naturlig vært relatert til forhold og episoder i dette århundre, jf. at de eldste vitnene, Henry Strickert og Jørgen Tamnes er født hhv. 1913 og 1915. Vitneførselen viser at reineiernes pretensjon om beiterett har vært konsekvent avvist i dette århundret. De oppfatninger som er kommet til uttrykk hos nåværende grunneiere må forutsettes å bygge på overleveringer fra grunneiernes forgjengere på Tamneshalvøya. I så måte er vitneutsagn i dag også egnet til å kaste lys over oppfatninger og holdninger i forrige århundre og derved spørsmålet om bevis/ikkebevis for alders tids bruk.

Parts og vitneforklaringer til støtte for reineierne har gitt lagmannsretten et forholdsvis klart inntrykk av at det tradisjonelt har vært et godt forhold mellom grunneiere og reindriftsnæringen på Tamneshalvøya. I første rekke de østlige områder (Flåttåmyrene), og senere også vestlige deler av halvøya har vært nyttet som flyttlei mellom sesongbeitene. De nevnte parts og vitneforklaringer har ikke bidratt til å sannsynliggjøre at beiterett utover sesongflyttingene har foregått i forrige århundre eller før den tid. Således synes vitneforklaringene fra Magnar Nordfjell (født 1935) og Martin Fjellheim (født 1933) å underbygge oppfatningen av Tamneshalvøya som flyttleiområde. Videre sammenfaller de nevnte vitners utsagn med at Johan Strickert har observert rein som har trukket fra Vigelfjellområdet inn mot Tamneshalvøya i kalde perioder og vestavær. Ved omslag til varmere vær har reinen trukket tilbake til det høyereliggende Vigelfjellområdet.

Det er ikke holdepunkter for at reinen har trukket så langt vestover, i et slikt antall og med slik hyppighet at det kan karakteriseres som et mer permanent beitemønster og derved underbygge beiterett på Tamneshalvøya. Som tidligere nevnt er området vest for Vigelskaftet angitt primært å være flyttlei, med naturlige sesongmessige variasjoner. Dyr som ferdes i dette området, og som sporadisk trekker vestover mot Botnet og eventuelt en sjelden gang inn på de østre deler av Tamneshalvøya gir ikke grunnlag for å statuere en beiterett basert på alders tids bruk.

Dokumentbevisene i saken gir ikke holdepunkter for at det har vært reindriftstilknyttede boplasser eller innretninger på Tamneshalvøya som kan understøtte at permanent reinbeiting har vært utøvd i forrige århundre eller tidligere. Hvorvidt Lappekommisjonen tok feil i sitt utgangspunkt om at «den jordbrugende befolkning allerede forlængst havde begynt sin kultiverende gjerning før Lappernes komme» blir et for nærværende sak uviktig spørsmål. Om reindriftssamene kom til Rørosdistriktet før, samtidig eller etter «den jordbrugende befolkning» gir ingen veiledning om hvorvidt Tamneshalvøya har vært nyttet som beiteland eller kun som flyttlei. Selv om antall rein i distriktet har økt betydelig siden Lappekommisjonens tid - med forbehold om okkupasjonsårene da reinflokkene ble kraftig desimert - må det legges til grunn at reindriftens mønster mht beiteområder, sesongflyttinger og flyttleier i hovedtrekk har ligget fast. Det er ikke opplyst at klimatiske endringer har influert vesentlig på driftsmønsteret i de ca. 200 år kildematerialet i saken her omtaler. Heller ikke er det anført at inngrep i naturen i form av regulering av Aursunden har påvirket beite og trekkmønsteret for reinen.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har gjort gjeldende at herredsretten i likhet med Lappekommisjonen har stilt altfor strenge krav til bevis for alders tids bruk. Lagmannsretten trenger for sin del ikke ta stilling til denne «anførsel». Som tidligere nevnt frambyr historiske og rettslige spørsmål i tilknytning til reindriftsnæringen særlige metodiske og bevismessige utfordringer. At kontakten mellom de nomadiserende reindriftsutøverne og den bofaste befolkningen på Tamneshalvøya i forrige århundre er antatt å ha vært lite konfliktfylt har den - for saken her - paradoksale konsekvens at kildetilfanget i form av rettsprotokoller e.l. som kunne kaste lys over tvistetemaet forefinnes i svært begrenset omfang. Dette er et forhold som i utgangspunktet og tradisjonelt vil ramme den som søker å underbygge en rett til bruk av annenmanns eiendom. Vedtakelsen av endringene i reindriftsloven §2 m.v. fra 1. juli 1996 hadde som formål bl.a. å nøytralisere dette tradisjonelle bevisbyrdeprinsippet. Paragraf 2 første ledd 3. punktum lyder:

«De utmarksstrekninger (jf. §11) som inngår i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med slike særlige rettigheter og plikter som nevnt i 1. punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold.»

Partene i saken har, jf. gjengivelsen av anførslene foran, ført sine respektive resonnementer omkring lovendringens betydning for saken her. Lagmannsretten anser at mye taler for at §2 første ledd 3. punktum er en såkalt svak presumsjonsregel og at den - som bevisbyrderegel - vil kunne få anvendelse på verserende saker uten å komme i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven §97.

At bestemmelsen er en såkalt svak presumsjonsregel innebærer at avgjørelsen skal falle ut i reindriftens favør dersom bevisførselen etterlater klar tvil om hva resultatet bør bli.

Bevisførselen i saken etterlater ikke slik tvil at §2, som svak presumsjonsregel, kan få anvendelse. Etter en samlet vurdering av bevisene i saken er lagmannsretten ikke i tvil om konklusjonen: Rett til reinbeite på Tamneshalvøya er ikke hjemlet ved alders tids bruk.

Ettersom lagmannsretten avgjør tvisten på det grunnlag at beiterett ikke eksisterer blir det ikke nødvendig å drøfte konsekvensen av avtalen fra 1958. Da avtalen av grunneierne er påberopt som det prinsipale grunnlag for sitt standpunkt vil lagmannsretten likevel bemerke at en er enig i herredsrettens vurdering og konklusjon på dette punkt, jf. herredsrettens dom side 7-8. Lagmannsretten tilføyer at rettskraftspørsmålet er problematisk slik som reindriftsnæringen er organisert og ordner eierskifte/suksesjon. Under 1933-loven regime var det imidlertid på det rene at formannen for reindriftsdistriktet ikke hadde fullmakt, og heller ikke kunne sies å være legitimert, til å fraskrive rettigheter slik forliket fra 3. juli 1958 ellers kunne tolkes.

Saksomkostninger:

Anken har vært forgjeves og Riast/Hylling reinbeitedistrikt plikter i hht tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte grunneiernes saksomkostninger for lagmannsretten. Grunneierne har krevet dekket sine saksomkostninger også for herredsretten, idet det anføres at herredsrettens omkostningsavgjørelse bygget på mangelfulle opplysninger om muligheten til å forplikte partene ved det skisserte forlik. Lagmannsretten tar ikke stilling til denne anførsel, idet en anser at begge parter hadde fyldestgjørende grunn til å prøve saken for herredsretten og at derfor herredsrettens omkostningsavgjørelse bør forbli uendret.

Advokat Brekken har lagt fram omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr. 97.760,45, hvorav salær utgjør kr. 85.130,-. Omkostningene finnes nødvendige for en betryggende utførelse av saken, jf. tvistemålsloven §176. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestes.

2. Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/Jarle Jonassen betaler - én for alle og alle for én - saksomkostninger for lagmannsretten til Trygve Sjøvold mfl. v/advokat Ola Brekken med 97.760,45 - nittisjutusensjuhundreogseksti 45/100 - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.