RG-1998-1591
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-25 |
| Publisert: | RG-1998-1591 (248-98) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 96-2614 M/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01832 M/03 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: Advokat Ellen Haugsrud) |
| Forfatter: | Erik Melander Rettens formann Egil Stoltz Arne Langeland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §162, §403, §52, §53, §54, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §436, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dom:
A, - - - 4, 0000 X, er født xx.xx.1973. Han arbeider med kopiering av videofilmer og oppgir en inntekt i 1997 på ca kr 67 000 og en gjeldsbyrde til Statens Lånekasse på ca kr 90 000. Han har etter det opplyste ingen forsørgelsesbyrde og er samboer.
Siktede er tidligere straffedømt to ganger for overtredelser etter narkotikalovgivningen, sist ved Asker og Bærum forhørsretts dom den 30 april 1996.
Ved tiltalebeslutning av 28 november 1996, utferdiget av Statsadvokatene i Oslo, er han satt under tiltale etter
I Straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ for ved vold å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en slik, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
a) Lørdag den 19 oktober 1996 ca kl. 0940 på en av Oslo Sporveiers vogner på Kolsåsbanen mellom Avløs og Ringstadbekk stasjoner i Bærum ble han i forbindelse med billettkontroll holdt tilbake i påvente av politiets ankomst. I et forsøk på å unnslippe bet han billettkontrollør D i høyre underarm samt påførte han skrubbsår på skulderen og på håndleddet.
b) Lørdag den 19 oktober 1996 ca kl. 0940 på en av Oslo Sporveiers vogner på Kolsåsbanen mellom Avløs og Ringstadbekk stasjoner i Bærum ble han i forbindelse med billettkontroll holdt tilbake i påvente av politiets ankomst. I et forsøk på å unnslippe tok han tak i billettkontrollør B arm og vred denne bakover på en meget smertefull måte.
c) Lørdag den 19 oktober 1996 ca kl. 0940 på en av Oslo Sporveiers vogner på Kolsåsbanen mellom Avløs og Ringstadbekk stasjoner i Bærum ble han i forbindelse med billettkontroll holdt tilbake i påvente av politiets ankomst. I et forsøk på å unnslippe sparket han billettkontrollør C en eller flere ganger i begge bena slik at han fikk skrubbsår.
II Straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd for ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket til dette. jf Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.1978 og Helsedirektørens narkotikaliste hvoretter bl.a. hasjisj og amfetamin skal regnes som narkotika.
Grunnlag er følgende forhold:
a) Søndag den 23 juni 1996 kl. 1440 oppbevarte han i leilighet i - - -veien 94, 0000 Y, ca 3,8 gram hasjisj.
b) Lørdag den 19 oktober 1996 på Ringstadbekk stasjon i Bærum oppbevarte han på seg ca 0,5 gram hasjisj og en brukerdose amfetamin.
III Legemiddelloven §31 annet ledd jf §24, 1, ledd for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika m.v. eller medvirket til dette. jf Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.1978 og Helsedirektørens narkotikaliste hvoretter bl.a. hasjisj skal regnes som narkotika.
Grunnlag er følgende forhold: Lørdag den 22 juni røkte han hasjisj i en leilighet i - - -veien 94, 0000 Y
Asker og Bærum herredsrett avsa 1 april 1997 dom med slik domsslutning:
1. A frifinnes for post I b i tiltalebeslutningen.
2. A, født xx.xx.73, dømmes for overtredelse av straffeloven §127, første ledd, første straffalternativ, straffeloven §162, første ledd, jf første ledd, jf narkotikaforskriftene og narkotikalisten, og legemiddelloven §31, annet ledd, jf §24, første ledd, jf narkotikaforskriftene og narkotikalisten, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
I straffen gjøres det fradrag for 2 - to - dagers utholdt varetekt.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
4. A dømmes til å betale erstatning til Oslo Sporveier med 2.148 - totusenetthundreogførtiåttekroner.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Siktede innga 14 april 1997 fullstendig anke for så vidt gjelder tiltalens post I a og c.
Borgarting lagmannsrett har ved beslutning av 3 juli 1997 henvist anken til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 23 februar 1998. Siktede møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Siktede har under ankeforhandlingen presisert at hans anke ikke omfatter herredsrettens namsdom, domsslutningens punkt 4.
Statsadvokaten har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Siktede ilegges saksomkostninger etter rettens skjønn.
Forsvareren har lagt ned slik påstand:
Siktede anses på mildeste måte.
Lagmannsretten finner at følgende hendelsesforløp må legges til grunn når det gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet:
Den 19 oktober 1996 ca kl 0940 gikk siktede og hans samboer på Kolsåstrikken ved Avløs stasjon. Trikken, som var satt opp med to atskilte vogner, var på vei mot Oslo. Omlag ved holdeplassen Egne Hjem startet tre kontrollører kontroll i den vognen som siktede og hans samboer befant seg i. Siktede hadde ikke tatt med seg penger til billett, noe hans samboer var klar over før de gikk på trikken. Samboeren hadde for sin del med seg gyldig månedskort. Kontrollørene hadde ved starten av kontrollen delt seg, slik at to av dem - D og B - startet bakerst i vognen omlag der siktede og hans samboer satt ved siden av hverandre. Kontrollør C startet kontroll i vognens fremre del.
Siktede ble spurt av kontrollør D om han kunne forevise gyldig billett. Siktede svarte at han ikke ville vise frem det, hvoretter kontrolløren ba siktede oppgi navn samt fremvise legitimasjon. Det var ikke siktede villig til. Det oppsto en diskusjon mellom kontrolløren og siktede, som også siktedes samboer tok del i. Siktede har forklart for lagmannsretten at han under diskusjonen opptrådte "usympatisk". Han bestred i sterkt nedsettende ordelag både at kontrolløren kunne kreve opplysning om navn og at han legitimerte seg. Samboeren støttet siktede. Kontrollør B stilte seg under diskusjonen opp i midtgangen, ved det setet der siktede og samboeren satt, mens kontrollør D satte seg på setet vendt imot de to. Det legges til grunn at D, under diskusjonen, foreviste legitimasjon for at han var kontrollør i Oslo Sporveier og dessuten et skriv fra Oslo Sporveier av 13 september 1994 hvis innhold det er nærmere gjort rede for i herredsrettens dom og som det her er tilstrekkelig å vise til. Siktede så dokumentasjonen, men den fikk ham ikke til å endre standpunkt.
Trikken nærmet seg nå Ringstabekk stasjon. Siktede fant ut at han skulle forsøke å stikke fra den oppståtte situasjon, og sprang plutselig opp og over seteryggen på setet som kontrollør D satt på, med sikte på å komme seg ut av vognen gjennom midtdøren når den åpnet seg på stasjonen. D greidde imidlertid å hindre siktede i det, ved at han grep tak om bena til siktede og fikk trukket ham tilbake. Siktede forsøkte med alle krefter å komme seg fri, for å unnslippe. Det oppsto et basketak som kontrollør C grep inn i for å assistere D. Også kontrollør B deltok periodevis. Under basketaket lyktes det siktede å nå frem til midtre del av vognen, der det er dører på begge sider. Selv fikk han på et tidspunkt trukket i det ene av to nødstopphåndtak. Samboeren trakk i det andre. Dermed var dørene på begge sider i vognen åpnet. På dette tidspunkt var trikken kommet til Ringstabekk stasjon.
Lagmannsretten legger til grunn - utenfor rimelig tvil - at siktede under basketaket sparket kontrollør C i bena, som ledd i sine anstrengelser for å komme seg ut av trikken. Siktede har erkjent at han sparket, omenn uten at han søkte å treffe bena til C. Men det er uten betydning for skyldspørsmålet etter tiltalens post I c). Skrubbsårene som C fikk på bena kan det imidlertid ikke legges til grunn at var resultat av siktedes spark, men av den omstendighet at basketaket foregikk dels på gulvet, dels på og over seterygger i vognen.
Sparkene ble tildelt på et tidlig tidspunkt i basketaket, mens C søkte å holde fast i siktede for å hindre at han kom seg ut av trikken. Senere i basketaket fikk kontrollørene kontroll over siktede, særlig ved at D lå over ham på vogngulvet med et grep rundt siktedes hode mens C dels sto på dels holdt i knehasene til siktede for å holde bena hans i ro. Det er på dette tidspunkt, slik lagmannsretten legger til grunn, at siktede bet D i underarmen. Bittet var såvidt kraftig at et bittmerke var tydelig da D noe senere samme morgen møtte ved Oslo legevakt, til tross for Ds bekledning med bl a ytterjakke. Det legges til grunn at siktede bet i en situasjon der han fortsatt ikke hadde gitt opp sitt forsett om å komme seg unna, men hvor han som følge av utviklingen med gjensidig voldsutøvelse i basketaket med kontrollørene også var blitt redd. Det er imidlertid ikke rimelig tvil om at siktede bet som ledd i sine fortsatte anstrengelser for å slippe unna situasjonen med billettkontroll, og klart ikke fordi han på nødvergelignende måte ville forsvare seg mot en for ham følt alvorlig trussel.
Ved vurderingen av når siktede bet kontrollør D, tiltalens post I a), har lagmannsretten lagt vekt på siktedes forklaring, som stemmer med rettens bevisresultat, og at D for sin del ikke husket noe bestemt om bittet og når det fant sted, i sin vitneforklaring. Kontrollør C har forklart at han oppfattet det slik at siktede allerede hadde bitt da han grep inn i basketaket, uten at han har kunnet begrunne sin oppfatning nærmere. Tidspunktet for bittet har etter lagmannsrettens vurdering en viss betydning ved straffutmålingen, jf nedenfor. I den foreliggende bevissituasjon finner lagmannsretten at det for siktede gunstigste tidspunkt blir å legge til grunn. Når det forøvrig gjelder skrubbsårene som D ble tilført, legger lagmannsretten til grunn at de var resultat av måten basketaket utviklet seg på, og ikke eksplisitt av voldsutøvelse fra siktedes side, jf den tilsvarende bevisvurdering når det gjelder skrubbsårene som ble påført C.
Vognføreren var blitt varslet om at politiet ville ankomme Ringstabekk stasjon, hvorfor trikken ble stående der noen minutter før politiet kom til og pågrep siktede.
Siktede blir etter dette å dømme for sparkene mot bena til C, og for å ha bitt D, alt for å hindre disse i å gjøre sin jobb som billettkontrollører. Siktede var klar over, eller han holdt det i alle fall som overveiende sannsynlig, at voldsanvendelsen som nevnt var rettet mot offentlige tjenestemenn. Ved denne vurdering viser lagmannsretten til at D bl a hadde forevist siktede legitimasjon som kontrollør. Siktede blir således å dømme for overtredelse av straffeloven §127 første ledd 1. straffalternativ.
Ved straffutmålingen må det tas utgangspunkt i at reaksjonen ved voldsbruk av denne type mot offentlig tjenestemann regulært er ubetinget fengselsstraff, med mindre det foreligger særegne omstendigheter. Det vises f eks til avgjørelsen i Rt-1991-828. Det kan i denne sammenheng ikke legges nevneverdig vekt på at voldsutøvelsen skjedde overfor kontrollører i Oslo Sporveier, og ikke mot polititjenestemenn. Behovet for beskyttelse mot vold er for slike kontrollører i det vesentlige det samme som for politi i tjeneste. I denne saken hører dessuten med at det skal fastsettes en samlet straff som inkluderer de forhold som siktede ble domfelt for i herredsretten, men som ikke har vært gjenstand for anke til lagmannsretten.
Når lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - har funnet at straffen bør gjøres betinget, er det lagt vekt på følgende:
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at siktede synes å ha utvist en usedvanlig utholdende og aktiv innsats for å forsøke å unnslippe kontrollørene. Han maktet flere ganger i å frigjøre seg fra deres grep, og var nær ved å lykkes med å komme seg unna. Men kontrollørene må etter lagmannsrettens syn bebreides for den eskalering som konflikten fikk, ved at de nærmest kastet seg over siktede og deretter utviste atskillig med krefter for i fellesskap å hindre at han skulle unnslippe. Det dreidde seg i utgangspunktet om en objektivt sett nokså bagatellmessig forseelse etter straffeloven §403, der kontrollørene skulle veie metodene for pågripelse opp mot lovbruddets karakter. Lagmannsretten peker på at samboeren ikke søkte å flykte unna. Det er ikke usannsynlig at kontrollørene kunne ha nådd sitt mål ved spørsmål til henne om siktedes identitet, selv om siktede kom seg unna.
Det er ikke tilstrekkelig bevisgrunnlag for at de to andre kontrollørene grep inn fordi siktede allerede skulle ha bitt D i underarmen, jf vurderingen foran. Det må da legges til grunn at samtlige kontrollører aksjonerte - med et stadig mer intenst basketak som resultat - kun for å hindre at siktede unnslapp. Ved vurderingen av kontrollørenes handlemåte har lagmannsretten også lagt en viss vekt på vitneforklaringen fra en medpassasjer, som støtter at kontrollørene gikk unødig langt med maktbruk for å holde på siktede. Selv om vitnet gjorde sine iakttakelser fra vognen forut, hadde han fra sitt ståsted god oversikt over det som passerte. Vitnet intervenerte i basketaket. Han gikk ut av den fremre vognen og inn i den bakre mens den sto på Ringstabekk stasjon. Her fikk han kontrollørene til å få siktede i oppreist stilling og holde ham slik, etter at siktede en stund hadde ligget nede på vogngulvet med kontrollørene over seg.
Lagmannsretten kan ikke se at det ved vurderingen av kontrollørenes adferd er tilstrekkelig grunnlag for anvendelse av regelen i straffeloven §127 annet ledd, slik forsvareren har anført. Det er i denne forbindelse også lagt en viss vekt på siktedes sterkt provoserende adferd, før basketaket startet, som det er gjort rede for ovenfor.
Som nevnt skal det ved straffutmålingen også tas hensyn til forholdene i tiltalens post II og III, som ikke omfattes av anken. Siktede er tidligere domfelt to ganger for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, sist ved Asker og Bærum forhørsretts dom den 25 mai 1996 til fengsel i tredve dager samt en ubetinget bot stor kr 3 000. Denne straffen ble sonet i april/mai 1997. Det dreier seg nå om oppbevaring og bruk av relativt beskjedne mengder med narkotika, som etter en isolert vurdering ikke tilsier ubetinget fengselsstraff. Til dette kommer at siktede må antas å ha tatt lærdom fra soningen av straffen som nevnt. For lagmannsretten har han gitt uttrykk for det, og at han sterkt beklager sin oppførsel overfor sporveiskontrollørene.
Lagmannsretten finner, etter en samlet vurdering, at straffen kan settes til betinget fengsel i 30 dager, med en prøvetid på to år. Det er hensiktsmessig at lagmannsrettens domsslutning utformes slik at den i sin helhet dekker forholdene i tiltalebeslutningen mot ham og namsdommen i Oslo Sporveiers favør.
Etter utfallet i ankesaken er det ikke grunnlag for å ilegge siktede saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. A født xx.xx.73 dømmes for overtredelse av straffeloven §127 første ledd 1. straffalternativ og §162 første ledd jf femte ledd jf narkotikaforskriftene og narkotikalisten, og for overtredelse av legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd jf narkotikaforskriftene og narkotikalisten, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 30 - tredve - dager. I straffen gjøres fradrag for 2 - to - dagers utholdt varetekt. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A frifinnes for post I b) i tiltalebeslutningen.
3. A dømmes til å betale erstatning til Oslo Sporveier med 2 148 - totusenetthundreogførtiåtte - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av Asker og Bærum herredsretts dom den 1 april 1997.
4. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten idømmes ikke.