RG-1998-318
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-23 |
| Publisert: | RG-1998-318 (57-98) |
| Stikkord: | Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-01058 A/78 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02760 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00585K . |
| Parter: | Ankende part: AG Ticket & Travel Service Billettformidling (Prosessfullmektig: Advokat Leif Thore Lian, Oslo). Motpart: Posten Norge BA (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Terese Smith, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Møse, formann. Lagdommer Anne Lise Rønneberg. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §10, §11, Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §180, §213, §33, §36, §39, Konkurranseloven (1993) §3-1, Pristiltaksloven (1993) §2 |
Saken gjelder krav om erstatning fordi reserverte billetter ikke ble utlevert.
I 1994 begynte Atle Gunnheim med videresalg av billetter samtidig som han studerte ved Bedriftsøkonomisk Institutt. Han hadde opprinnelig et personlig firma, AG Billettservice, og fortsatte virksomheten etter at studiene var avsluttet. Fra våren 1994 til 13 februar 1995 ble den drevet under navnet AG Ticket & Travel Service Billettformidling, som er den ankende part i denne sak. Siden 1995 har Gunnheim formidlet billetter ved Billettsentralen AS, som er registrert i Foretaksregisteret.
Gunnheims forretningside er å kjøpe billetter til populære idretts- og konsertarrangementer fra postkontorenes utsalgssteder, enkeltpersoner eller sponsorer som har mottatt slike billetter. Deretter selger han dem videre til høyere pris etter å ha annonsert i dagspressen. Virksomheten ble drevet fra Gunnheims hjem i Drammen til han høsten 1994 flyttet til Oslo. Omsetningen for 1994, 1995 og 1996 utgjorde henholdsvis kr 1,9 mill, 2,8 mill og 5 mill. Etterhvert har han fått hjelp av to konsulenter og en deltidsansatt. Ingen av dem er fast ansatt. Gunnheims virksomhet har vært omtalt i kritiske avisartikler.
Den 19 november 1994 fikk Gunnheim reservert 1.130 billetter til en Eric Clapton-konsert som skulle avholdes 15 april 1995 i Oslo Spektrum. Reservasjonen, som fant sted på Sentrum Postkontor i Oslo, ble fordelt på ti forskjellige referansenumre. Fristen for å hente billettene var 22 november 1994. Da Gunnheim denne dagen kom til postkontoret for å betale og hente billettene, meddelte postfunksjonæren at reservasjonen ikke lenger var registrert i datasystemet. Gunnheim fikk opplyst at reservasjonen var strøket fordi konsertarrangøren, Gunnar Eide AS, hadde bestemt at en kjøper bare kunne kjøpe ti billetter.
I telefaks av 25 november 1994 bestred Gunnheims advokat at det forelå rettslig grunnlag for å stryke bestillingen og ba om en forklaring. Postens sentralledelse gav 1 desember 1994 følgende svar: ...
Vi har mottatt Deres fax av 25. november, og konstaterer at Deres klient har mottatt reservasjonskvitteringer for et stort antall billetter. Vi har følgende kommentarer:
1. Enhver reservasjon uten navn og telefonnummer er per definisjon ugyldig. De ovennevnte reservasjonene ble derfor rettmessig slettet fra systemet.
2. Deres klient har fått reservasjonene utlevert ved en feiltagelse. Dette har skjedd ved at vedkommende som leverte ut reservasjonene til Deres klient ikke har fulgt instruksene. Vi vedgår med andre ord at vår medarbeider har begått en saksbehandlerfeil.
3. På det tidspunktet vi mottok Deres brev, var allerede de resterende billettene utsolgt. Det er derfor umulig å erstatte de slettede reservasjonene med nye billetter.
Vi beklager at ovennevnte har funnet sted, og kan legge til at våre rutiner nå innskjerpes slik at ikke lignende situasjoner skal oppstå i fremtiden.
Gunnheims advokat krevet i brev av 12 desember 1994 kr 290.210 i erstatning for tapt fortjeneste. I brev 20 desember 1994 kom advokaten tilbake til saken. Ettersom det skulle avholdes en ekstrakonsert med Eric Clapton, foreslo han at Gunnheim skulle få utlevert 1.130 billetter til denne konserten. Advokatens to brev og en senere purring ble ikke besvart. De faktiske forhold ellers fremgår av partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger.
Gunnheim stevnet staten v/Samferdselsdepartementet for Oslo byrett, som 23 august 1995 avsa dom med slik domsslutning:
1. Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. AG Ticket & Travel Service Billettformidling ved Atle Gunnheim betaler kr 20000,- tjuetusenkroner 00/100 - i saksomkostninger til Staten ved Samferdselsdepartementet innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Byrettens dom er i rett tid påanket til lagmannsretten. Ankeforhandling fant sted 17 april 1997. Gunnheim og tre vitner avgav forklaring. Som følge av omorganisering var Posten Norge BA, heretter Posten, ankemotpart for lagmannsretten. Bedriften var representert ved en fagsjef i driftsstyret, som ble gitt anledning til å være til stede under hele ankeforhandlingen etter tvistemålsloven §213 annet ledd. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
Den ankende part, AG Ticket & Travel Service Billettformidling, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Gunnheims virksomhet skiller seg ikke fra annen forretningsvirksomhet. Den er fullt lovlig og innebærer at det skapes et marked hvor folk får billetter til priser de er villige til å betale. Gunnheim driver for egen regning og har krav på fortjeneste.
Det har ingen betydning om man misliker Gunnheims virksomhet. Saken må avgjøres etter vanlige avtalerettslige prinsipper. Posten driver billettsalg gjennom Billettservice og blir selv forpliktet. De interne organisatoriske forhold var skjult for Gunnheim, som inngikk en forpliktende avtale med Posten om reservasjon av billetter. Saken er anlagt mot rett saksøkt, siden Posten ikke driver i fremmed navn og for fremmed regning. Det er vist til Arnholm: Sammensatte avtaler (1952) side 55.
Avtalen skulle oppfylles den 22 november 1994. Kun rent betalingstekniske forhold gjenstod. Hadde Gunnheim hatt med penger den 19 november, ville han fått utlevert alle billettene. Postens skrankeservice, som ble kontaktet av funksjonæren, reagerte ikke tilstrekkelig raskt. Det forelå en gjensidig bebyrdende avtale.
Etter den ankende parts syn er det ikke avgjørende at Billettservice forutsatte at reservasjonslistene identifiserte kunden, og at bestillingen ikke måtte overstige det antall konsertarrangøren hadde fastsatt. Disse forutsetninger var ikke synbare for Gunnheim og kan derfor ikke tillegges vekt. Posten har selv innrømmet at reservasjonen skjedde som følge av en saksbehandlingsfeil.
Ankemotpartens anførsler om at Posten kun var fullmektig for Billettservice AS, kan ikke føre til frifinnelse. Posten fikk betalt for sitt arbeid. Postfunksjonæren fremstod som fullt legitimert. Gunnheim hadde ingen forutsetninger for å kjenne de interne regler eller vite at funksjonæren gikk utover sin fullmakt.
NL 5-1-2 om ærbarhet er en standard som tar sikte på å ramme infamerende forhold, jf Rasmussen i Karnov (2 utg) side 25 og RG-1981-276. Bestemmelsen kan bare benyttes i forhold til rettssubjekter som er parter i saken. Posten kan heller ikke anføre pristiltaksloven av 11 juni 1993 §2. Denne bestemmelsen må i tilfelle anvendes av den som er krenket. Derimot har Posten søkt å fastsette eller påvirke neste omsetningsledds priser eller avanse. Dette er i strid med konkurranseloven av 11 juni 1993 nr 65 §3-1 annet ledd.
Byrettens rettsanvendelse innebærer at avtaleloven §33 benyttes for å beskytte tredjemanns - kundens - rettslige innteresse, mens bestemmelsen bare gjelder mellom partene, jf Krüger: Norsk kontraktsrett (1989) side 414 flg og 648 og Arnholm: Lærebok i avtalerett side 260-261. Argumentasjonen i Hov: Avtalerett (1993) side 248 er ikke treffende. Heller ikke avtaleloven §36 tilgodeser andre enn avtalepartene, jf Rt-1985-1291.
Prinsippet om re integra, jf avtaleloven §39, kommer ikke til anvendelse. Det gjelder tilbakekall av tilbud, mens Posten har inngått en avtale. Gunnheim innrettet seg etter den og var klar til å oppfylle da han møtte frem med penger den 22 november 1994.
Etter den ankende parts syn foreligger det dermed erstatningsgrunnlag. Også de øvrige erstatningsvilkår er oppfylt. På grunn av den store interesse for Claptonkonserten, var det påregnelig at alle billetter ville bli solgt. Ved intensivert markedsføring hadde det vært mulig å selge enda flere. Gunnheim har dermed krav på å få dekket sitt avansetap, ettersom Posten ikke forhindret tap ved å gi ham billetter til ekstraforestillingen.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Posten Norge AB dømmes til å erstatte AG Ticket & Travel Service Billettformidling et beløp etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 290210,- med tillegg av 12% rente p. a. fra 10.12.1994 til betaling skjer.
2. Posten Norge AB tilpliktes å erstatte AG Ticket & Travel Service Billettformidling sakens omkostninger såvel for byrett som lagmannsrett innen 14 dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12% p. a. rente fra forfall og til betaling skjer.
Ankemotparten, Posten Norge BA, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag, ettersom Posten ikke var avtalerettslig forpliktet til å levere billettene. Prinsipalt gjøres det gjeldende at Posten var fullmektig for Billettsservice AS. Posten opptrådte for fremmed regning. Dens oppgave var å distribuere billetter mot et gebyr. Det var konsertarrangøren som hadde risikoen. Videre opptrådte Posten i fremmed navn. Av billettene fremgikk at avtalen var inngått på vegne av Billettservice. Gunnheim var også kjent med dette fordi han til tider bestilte billetter direkte fra Billettsservice AS over telefon for så å hente dem på poststedet. Det er vist til Stuevold Lassen: Kontraktsrettslig representasjon (1991) side 10-12.
Hvis Posten anses å ha opptrådt på egne vegne, gjøres det subsidiært gjeldende at det er adgang til tilbakekall, jf prinsippet i avtaleloven §39 som må anvendes analogisk. Om vilkårene for tilbakekall er det vist til Hov: Avtalerett (1993) side 105-106. Ettersom bestillerens navn og adresse var ukjent, var det ikke mulig å informere Gunnheim før han kom for å hente billettene. Han innrettet seg ikke i nevneverdig grad. Det foreligger særlige grunner for tilbakekall, siden kundenes tillit til Posten vil bli svekket hvis bedriften bidrar til denne form for billettformidling. En adgang til tilbakekall følger også av avtaleloven §36 som gir anvisning på en bredere vurdering i lys av avtalens innhold, jf Hov: Avtalerett side 106. Ved urimelighetsvurderingen spiller det inn at Gunnheim måtte forstå at det var illojalt å kjøpe opp henimot 20 % av billettene.
Posten anfører at dens ansatte hadde fullmakt til å motta bestilling av billetter i kraft av sitt ansettelsesforhold. Er fullmakten overskredet, er Posten ikke bundet, jf avtaleloven §10 annet ledd. Rammen for postfunksjonærenes beføyelser må i mangel av lovbestemmelse avgjøres av sedvane, som må tolkes vidt, jf Hov: Avtalerett side 354. Det følger av fast praksis og er i samsvar med alminnelig oppfatning at det ikke er mulig å bestille et så stort antall billetter over skranken. Uansett om funksjonæren handlet innenfor fullmakten, er Posten under ingen omstendighet bundet ettersom funksjonæren handlet i strid med forskrifter, jf avtaleloven §11. Både reglene om navn og antall billetter var overtrådt. Gunnheim, som er en profesjonell aktør, forstod eller burde ha forstått at han ikke kunne kjøpe opp 20 % av billettene. Avtalen er dermed ikke gyldig.
Under enhver omstendighet foreligger ikke påregnelig årsakssammenheng. Hvis bestilte billetter slettes, vil bestilleren normalt bare gå glipp av opplevelsen, for eksempel konserten, ikke interesser av annen art. Billettene selges til pålydende, og denne prisen er fastsatt ut fra antatt markedsverdi.
Etter Postens syn har skadelidte ikke dokumentert økonomisk tap. Det er ikke sannsynliggjort at billettene ville bli solgt til slik overpris. At konsertbillettene var utsolgt fra arrangøren, er ikke avgjørende. Det må antas at markedet ville innrettet seg etter den pris som var trykket på billetten. Hadde det vært mulig å fastsette en høyere pris, ville arrangøren selv ha ønsket å innkassere fortjenesten.
Den ankende parts krav har ikke erstatningsrettslig vern. Gunnheim selger billetter til urimelig høy pris. Ved masseoppkjøp blir billettene fortere utsolgt, noe som virker prisdrivende. Hensynet bak erstatningsreglene i kontraktsforhold er å sikre oppfyllelse. Det er ikke rimelig at Posten bærer risikoen for det tap Gunnheim har lidt. Posten ville i så fall bidra til en virksomhet som slår uheldig tilbake på bedriften selv, jf dens behov for kundenes tillit.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Posten Norge BA tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men med en annen begrunnelse.
Det er på det rene at billetter til konserter, teaterforestillinger, idrettsarrangementer osv selges over hele landet av Billettservice AS, som er et selvstendig rettssubjekt, eiet av Posten og Statoil. Salget finner sted over skranken ved postkontorer, Statoilstasjoner og andre aktuelle steder, f eks ved teatre. Utsalgsstedene er tilknyttet en sentral database.
Lagmannsretten ser det slik at Posten - her representert ved Sentrum postkontor - opptrådte som fullmektig for Billettservice AS. Posten opptrådte for fremmed regning, ettersom dens oppgave var å distribuere billetter mot et gebyr pr billett, mens konsertarrangøren hadde risikoen. Videre handlet Posten i fremmed navn, idet den enkelte avtale måtte ansees inngått mellom Billettservice AS og kunden. Allerede av den grunn at Posten således ikke var kontraktspart, men fullmektig, kan det vanskelig bli tale om å fastslå ansvarsgrunnlag for Posten med den begrunnelse at Gunnheim hadde inngått en avtale om billettsalg som ikke ble gjennomført. Det bemerkes at Gunnheim - som var en profesjonell aktør i markedet - ved enkelte anledninger hadde kjøpt billetter direkte hos Billettsservice AS for så å hente dem på postkontoret. Han kan derfor ikke høres med at han ikke var tilstrekkelig kjent med organisatoriske forhold til å forstå at Posten her opptrådte som fullmektig, og ikke f eks som kommisjonær med selvstendig selgeransvar.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om Posten var kontraktspart. Etter lagmannsrettens oppfatning har Gunnheim uansett ikke oppnådd noen gyldig avtale om kjøpet av de 1.130 billetter. Dette følger av reglene om fullmakt, jf nedenfor.
Den enkelte postfunksjonær må i kraft av sitt ansettelsesforhold i Posten ansees for å ha hatt stillingsfullmakt til å motta bestilling av billetter på vegne av Billettsservice AS, jf avtaleloven §10 annet ledd. Det kan være tvilsomt om en så ektraordinær bestilling av billetter som i denne sak overhodet faller inn under stillingsfullmakten. Men under enhver omstendighet er det på det rene at postfunksjonæren ved denne anledning handlet i strid med interne instrukser. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at skrankefunksjonær ene er instruert om at de skal registrere kundenes navn og telefonnumre. Videre kan den enkelte arrangør sette begrensninger for hvor mange billetter hver enkelt kunde skal kunne kjøpe. Det er klarlagt at Gunnar Eide AS overfor Postens Skrankeservice hadde fastsatt en grense på normalt ti billetter pr person. Denne begrensningen gjaldt også i forbindelse med Erik Claptonkonserten. Men fordi funksjonæren overså dette og dessuten registrerte bestillingen feil på datasystemet, tok det litt tid før det ble oppdaget på sentralt hold at det var foretatt en reservasjon på 1.130 billetter til konserten. Gunnheim hadde da forlatt Sentrum postkontor. Etter kontakt med Gunnar Eide AS ble det besluttet at sletting skulle skje. Siden navn og telefon ikke var oppgitt, ble samtlige billetter slettet.
Gunnheim har fremhevet at han også ved andre anledninger har kjøpt billetter uten at de nevnte restriksjoner er blitt anvendt. Lagmannsretten kan ikke se bort fra muligheten for dette, f eks fordi instruksene ikke var kommet frem til alle postfunksjonærer. Men dette rokker ikke ved at det var fastsatt bindende instrukser om navn og telefon samt antall billetter som satte skranker for bestillinger av billetter. En avtale i strid med dette er ikke bindende hvis Gunnheim forstod eller burde ha forstått at postfunksjonæren her handlet i strid med instrukser, jf avtaleloven §11 første ledd.
Lagmannsretten finner at Gunnheim her ikke var i aktsom god tro. Det er nok så at instruksene ikke var kommet skriftlig til uttrykk, f eks ved oppslag ved skranken. Men Gunnheim hadde gjennom flere år hatt kjøp og videresalg av billetter som næring, og han kan ikke ha vært ukjent med at det ble krevet identifikasjon i form av navn og telefon ved reservasjon av billetter. Fremfor alt må han ha vært kjent med at det i bransjen gjennom flere år hadde vært praktisert visse begrensninger for hvor mange billetter hver enkelt kunde kunne reservere. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå inn på hvor konsekvent slike rammer har vært praktisert av de ulike arrangører. Det er tilstrekkelig å fastslå at Gunnar Eide AS, som arrangerte Claptonkonserten, i flere år hadde praktisert en slik grense, og at det vanlige hadde vært ti billetter. Denne konsertarrangøren er blant Norges største og har arrangert store konserter i flere tiår. Av bevisførselen fremgår videre at denne begrensning også var kommet til uttrykk i avisannonser.
Kravene til Gunnheims aktsomhet skjerpes ved at han bestilte hele 1.130 billetter. Det er opplyst at dette tilsvarer henimot 20 % av det totale antall billetter. En effektuering av reservasjonen ville følgelig innebære at en meget stor andel billetter ville bli unndratt fra omsetning på vanlig måte. Gunnheim har fremhevet at han driver fullt lovlig forretningsvirksomhet. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å foreta noen nærmere vurdering av virksomhetens forhold til de ulike relevante rettsregler, men konstaterer at det gjennom Billettsservice AS foreligger et landsomfattende distribusjonsnett for å sikre tilgang til billetter i ulike deler av landet til samme pris. Av Gunnheims egen tapsoppstilling fremgår at billetter til kr 320 og 290 av ham blir solgt videre for henholdsvis kr 585 og 545, slik at disse type billetter blir mer enn kr 250 dyrere. Ved masseoppkjøp blir billetter raskere utsolgt. Omsetningen vris da i retning av fordyrende mellommannsvirksomhet. Den meget store reservasjon er et særlig klart eksempel på den virksomhet som konsertarrangører og Billettservice AS har søkt å motvirke ved bl a antallsbegrensning og krav til identifikasjon av kunden.
Etter dette finner lagmannsretten det klart at Gunnheim ikke var i aktsom god tro forsåvidt gjelder interne forskrifter om fullmaktens rekkevidde, slik at han heller ikke av denne grunn kan gjøre gjeldende noe erstatningskrav mot Posten basert på avtalen, jf avtaleloven §11 annet ledd. Det er da ikke nødvendig å gå inn på om Postens øvrige innsigelser mot hans erstatningskrav ville ført frem.
Anken har vært forgjeves. Den ankende part tilpliktes å betale ankemotpartens saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har i fremlagt omkostningsoppgave krevet kr 15000, alt i salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler AG Ticket & Travel Service Billettformidling 15.000 - femtentusen - kroner til Posten Norge BA innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne dom.