RG-1998-324
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Overskjønn og kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-26 |
| Publisert: | RG-1998-324 (58-98) |
| Stikkord: | Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-6178 B/73 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01201 B |
| Parter: | Saksøker: SPN holding AS (Prosessfullmektig: Advokat Ian W. Kenworthy). Saksøkt: Frøydis Mabel Forberg, Greger Thyge Forberg, Anders Skagseth, Lars Monrad-Krohn, (Prosessfullmektig: Advokat E.M. Forberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54a, Aksjeloven (1976) §14-9, §3-15, Grunnloven (1814) §105, Domstolloven (1915) §38, §356, §2, §4-26, Forsinkelsesrenteloven (1976), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Selskapsloven (1985) §2-33 |
Ved brev av 7 mai 1993 til minoritetsaksjonærene i Finansbanken AS tilbød SPN fonds AS på vegne av SPN holding AS, å overta aksjene deres for 140 kroner pr aksje. Det ble samtidig opplyst at dersom tilbudet ikke ble akseptert, ville SPN holding AS begjære tvangsutløsning i henhold til aksjeloven §14-9. Sparebanken NOR var på dette tidspunkt, gjennom sitt heleide datterselskap SPN holding AS, eier av 99,7% av aksjene i Finansbanken AS. Prisen som ble tilbudt var den samme som i bankens oppkjøpstilbud av 24 august 1990 og 9 mars 1992. Det var etter erverv av aksjer i henhold til disse tilbud at banken var kommet opp i nevnte eierandel. Det var de siste 15 aksjonærene som fikk tilbudet i mai 1993.
Tilbudet ble ikke akseptert og SPN holding AS begjærte 22 juli 1993 skjønn etter aksjeloven §14-9 for fastsettelse av løsningssummen. Skjønnsbegjæringen ble fremsatt for Oslo byrett og fire andre domstoler. For å sikre lik behandling ønsket saksøkeren å dra samtlige aksjonærer inn for felles behandling. I medhold av domstolsloven §38 ble skjønnssakene utenfor Oslo overført til Oslo byrett og forenet til felles behandling. Under saksforberedelsen ble det inngått avtale mellom saksøkeren og fem av de saksøkte om innløsningssummen. For deres vedkommende ble saken hevet dels forut for skjønnsforhandlingen og dels i forbindelse med avhjemlingen av skjønnet.
Oslo byrett avhjemlet skjønn 22 desember 1995 med slik slutning:
1. Saken heves forsåvidt gjelder Frode Karlsen.
2. Løsningssummen for aksjene i Finansbanken AS fastsettes til kr 180 - kroneretthundreogåtti 00/100 - pr aksje.
3. Løsningssummen forrentes med 7,5%.
4. SPN Holding AS betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.
5. SPN Holding AS betaler sakskostnader til Frøydis Mabel Forberg, Greger Thyge Forberg, Anders Skagseth og Lars MonradKrohn ved advokat E.M. Forberg med tilsammen kr 77 000 - kronersyttisyvtusen 00/100.
6. Aksel Bryde og Victoria Bryde tilkjennes ikke sakskostnader.
Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 3 er når skjønnet er rettskraftig.
Oppfyllelsesfristen for punkt 5 er 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av skjønnet. 27 februar 1996 begjærte advokat E.M. Forberg overskjønn på vegne av fire aksjonærer med tilsammen 605 aksjer. SPN holding AS tok til motmæle i tilsvar av 15 april 1996.
Overskjønnsforhandlingen ble avholdt 21 - 23 april 1997. Advokat E.M. Forberg møtte som prosessfullmektig for de saksøkte, mens advokat Ian W. Kenworthy møtte for saksøkeren. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Advokat Forberg trakk tilbake overskjønnsbegjæringen fra Anders Skagseth, idet denne ikke tilfredsstiller verdikravet i tvistemålsloven §356, jfr skjønnsloven §2. Advokat Kenworthy frafalt krav om saksomkostninger i den forbindelse. Saken blir å heve for så vidt.
Det begjærte overskjønn gjelder samme skjønnstema som i underskjønnet, og saken står i vesentlig samme stand som for byretten.
Saksøkeren har i det vesentlige anført:
Løsningssummen for de saksøktes aksjer skal fastsettes til aksjens verdi da kravet om innløsning ble mottatt. Dette var 8 eller 9 mai 1993. Dersom retten skulle være av den oppfatning at innløsningskravet ikke klart nok fremgår av brevet, godtas tidspunktet for forkynnelse av skjønnsbegjæringen. Under enhver omstendighet kan retten trygt legge sommeren 1993 til grunn som verdsettelsestidspunkt.
Det bestrides at avhjemlingstidspunktet skal legges til grunn. Siden 1990 er det fast rettspraksis for at når partene ikke har vært enige om noe annet, er det tidspunktet da innløsningskravet ble mottatt som er lagt til grunn. Det samme følger av juridisk teori og reelle hensyn.
Det er aksjenes markedsverdi på verdsettelsestidspunktet som de saksøkte har krav på dersom denne ikke er påvirket av tvangsinnløsningssituasjonen. Aksjene i Finansbanken AS var ikke børsnotert, men var gjenstand for regelmessig kursfastsettelse i OTC-markedet. Det var ingen stor omsetning, men det ble omsatt aksjer for fra 100 til 125 kroner pr aksje før oppkjøpstilbudet i 1990. Det var da en rekke profesjonelle investorer som solgte sine aksjer for tilbudsprisen, 140 kroner pr aksje. Således solgte Fokus Bank, Vesta, UNI, Veritas og aksjefondene. Når slike investorer fant å kunne selge aksjene for denne pris, kan retten legge til grunn at dette var markedsverdien. Bare Tharald Brøvig av de store investorene lot være å selge til denne pris. Før underskjønnet ble holdt, solgte han imidlertid sine 1000 aksjer for 170 kroner pr aksje. Tar man i betraktning at det var gått ca 1 1/2 år fra innløsningsbegjæringen ble fremsatt og legger til grunn en avkastning på 7,5%, blir verdien på overtagelsestidspunktet ca 153 kroner pr aksje. Det må i denne forbindelse tas hensyn til at en oppkjøper som vil ha full kontroll, alltid er villig til å gi noe mer enn aksjens egentlige verdi. Dessuten må det legges til grunn at våren 1993 var man ennå ikke ferdig med bankkrisen. DnB's aksjer f.eks. ble nedskrevet til null og Oslobanken gikk overende i mai 1993. Det må også tas hensyn til at det ikke var avklart om Sparebanken NOR ville få konsesjon for å overta Finansbanken AS.
Sparebanken NOR fikk ikke konsesjon og aksjene ble solgt til Norgeskreditt AS ved årsskiftet 1994/1995 for 170 kroner pr aksje. Pr 1 april 1996 ble aksjene kjøpt av Industri og Skipsfartsbanken AS for 154,5 kroner pr aksje.
Subsidiært er det substansverdien som danner utgangspunktet for verdiberegningen. Det må i såfall være den bokførte substansverdien tillagt ca 10% som utgjør aksjenes verdi. I et selskap som det foreliggende, er det imidlertid ikke naturlig å anlegge substansverdibetraktninger.
Atter subsidiært er det avkastningsverdien som skal danne utgangspunktet for verdifastsettelsen. I såfall må det korrigeres for konsernbidraget på 50 millioner kroner i 1992.
Underskjønnet har fastsatt avsavnsrenten til 7,5%. Prinsipalt anføres at de saksøkte ikke har krav på avsavnsrente fordi de bestred hjemmelen for innløsningsretten og påsto skjønnet avvist. Byretten tok ikke avvisningskravet til følge. Dette spørsmål er ikke brakt videre til overskjønn og er følgelig rettskraftig avgjort. Det følger av professor Aarbakkes betenkning fra 1986 at saksøkeren av denne grunn ikke er i kreditormora.
Subsidiært er det ikke grunnlag for en avsavnsrente i størrelsesorden morarenten, slik de saksøkte anfører. Ved fastsettelsen av avsavnsrenten vil det være naturlig å ta utgangspunkt i en plassering av pengene på høyrentekonto i bank, og da vil en rentefot på 6,5% være rimelig.
Saksøkeren krever saksomkostninger for lagmannsretten. Det følger av Martinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer side 175 at saksomkostningsregelen i skjønnsloven §42 ikke gjelder ved ny behandling for rettsmiddelinstans. Det kreves derfor saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180. Subsidiært kreves etter skjønnsloven §42, jf §54a, tredje ledd.
Advokat Ian W. Kenworthy har på saksøkerens vegne lagt ned slik endelig påstand: 1 Skjønnet fremmes for saksøkte nr 1, nr 2 og nr 4, og utløsningssummen for disse fastsettes etter rettens skjønn. 2 SPN holding AS tilkjennes fulle saksomkostninger for overskjønnet hos de saksøkte nr 1, nr 2 og nr 4 tillagt lovens morarente i tilfelle av forsinket betaling.
De saksøkte har anført det samme som for byretten. Det vises til underskjønnet side 6 - 9, utdraget side 258 - 261 og side 9 - 10, utdraget side 261 - 262. For lagmannsretten er særlig fremholdt:
Tvangsinnløsning av minoritetsaksjer er å likestille med ekspropriasjon. Slik så Høyesterett det i plenumsdommen i Rt-1949-309, og slik har skjønnspraksis sett det frem til 1990. Herav følger at de saksøkte har krav på full erstatning i medhold av grunnloven §105. Ekspropriasjonssynspunktet leder til at det er avhjemlingstidspunktet som skal legges til grunn ved verdsettelsen. Slik var det i plenumsdommen fra 1949. Den rettspraksis som går ut på at det er tidspunktet for innløsningskravet som skal legges til grunn, har oppstått etter professor Aarbakkes betenkning fra 1986. I denne har professor Aarbakke uten videre tolket aksjeloven §14-9 utvidende hvilket det ikke er grunnlag for. §14-9 var opprinnelig en bestemmelse som beskyttet minoritetenes interesse. Slik professor Aarbakke tolker den er den også blitt en beskyttelse for majoriteten. Det har gode grunner for seg at tidspunktet for innløsningskravet legges til grunn når det er minoriteten som krever innløsning. I såfall unngår man f.eks. at majoriteten tapper selskapet for midler. Det er høyst urimelig å tolke bestemmelsen slik at den også beskytter majoriteten. Når det er majoriteten som krever innløsning, slik det er i denne sak, er det ingen grunn til å fravike hovedregelen ved ekspropriasjon om at verdsettelsen finner sted ved avhjemlingen av skjønnet. Dette er den sikreste og beste måten for skjønnsretten. Den slipper da å måtte gå tilbake i tid samtidig som den må vurdere fremtiden for aksjen, hvilket en i en viss grad vil være kjent med når skjønnet avhjemles. Ved ekspropriasjon er det bare når partene er enige om forhåndstiltredelse eller i de meget sjeldne tilfeller med tvangsmessig forhåndstiltredelse, at verdien skal fastsettes på et tidligere tidspunkt enn avhjemlingen.
Byretten har riktig lagt til grunn at det er avkastningsverdien som skal legges til grunn ved verdsettelsen. Det er bare denne som gir de saksøkte full erstatning for avståelsen av aksjene. Når det gjelder avkastningsverdien viser de saksøkte til mindretallet i byretten som etter sin verdiberegning kom til en betydelig høyere verdi pr aksje enn flertallet, 282 kroner hvilket er ca 57% høyere.
Regnskapene for Finansbanken AS fra 1987 og fremover til 1996 viser at banken var meget solid og veldrevet. Den hadde en anerkjent ledelse og er av de få bankene som greide seg gjennom bankkrisen. Omtrent samtidig som Finansbanken AS ble etablert i 1986 ble Norion Bank og Oslobanken stiftet. Norion Bank er nå under offentlig administrasjon mens Oslobanken er gått inn. Hvordan det gikk med de største forretningsbankene er vel kjent.
Dersom avhjemlingstidspunktet legges til grunn for verdsettelsen skal de saksøkte ikke tilkjennes renter. Det er i tilfelle bare morarenter som kommer til anvendelse dersom utbetalingen blir forsinket. Dersom tidspunktet for innløsningskravet legges til grunn, har de saksøkte krav på renter. Det er intet i veien for at denne renten tilsvarer morarenteloven rentesats. Ved fastsettelsen av renten må det være riktig å legge til grunn et berikelses- synspunkt.
Det vil være høyst urimelig om de saksøkte ikke blir tilkjent renter ut fra en betraktning om at saksøkeren ikke er i kreditormora. Det var høyst berettiget av de saksøkte å prøve lovligheten av innløsningskravet, slik det ble gjort for byretten. Det kan ikke komme de saksøkte til skade at de lot være å bringe dette spørsmålet videre til overskjønn.
De saksøkte må tilkjennes saksomkostninger slik det er vanlig ved ekspropriasjon.
Advokat E. M. Forberg har på de saksøktes vegne lagt ned slik påstand:
De saksøkte tilkjennes hos SPN holding AS full erstatning for de aksjer hver enkelt fratas i Finansbanken AS, og saksøkeren tilsvarer de samme saksøkte full erstatning for såvel juridisk som teknisk assistanse.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det følger av teori og fast rettspraksis etter 1990 at det i de tilfellene hvor det har vært tvist om verdsettelsestidspunktet, er det tidspunktet da innløsningskravet ble gjort gjeldende som legges til grunn ved verdsettelsen. Dette er senest lagt til grunn av Borgarting lagmannsrett i overskjønn av 11 januar 1997, sak nr. LB-1995-01132 B. At det er tidspunktet for kravet om innløsning som skal legges til grunn, følger av det forhold at eiendomsretten til aksjene som kreves innløst går over til morselskapet når kravet om innløsning settes frem. Dette er gjeldende rett, jf NOU 1996:3 side 190, kom først til uttrykk i professor Aarbakkes betenkning fra 1986, og er nå foreslått lovfestet i ny aksjeloven §4-26, jf Ot.prp.nr. 23 (1996-97) side 208. Lagmannsretten viser også til Martinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentar side 174. Bakgrunnen for denne regel er at innløsning etter aksjeloven §14-9 bryter med aksjeloven prinsipp om fri omsetning av aksjer hva enten det er majoriteten eller minoriteten som fremsetter kravet. Overtagelsen skjer uansett med tvang, man har ingen mulighet til å unnvike et innløsningskrav. Når aksjen innløses mister aksjonærene alle sine rettigheter som aksjonær. Man beholder kun et krav på å få riktig oppgjør. Når først morselskapet bestemmer at minoritetsaksjonæren skal vekk, er det lite innhold i den lille aksjonærs posisjon. Det samme gjør seg enda sterkere gjeldende når en minoritetsaksjonær krever seg innløst. Etter at kravet er fremsatt kan det gå lang tid. En skjønnssak kan fort ta flere år. I denne perioden er det reelt sett liten grunn for minoriteten til å møte på generalforsamling, kreve utbytte osv. Man unngår også at saken søkes trenert, om den ene eller annen part ser verdiene i selskapet endre seg på kort sikt.
De saksøkte har anført at innløsning må anses som et ekspropriasjonslignende tilfelle og at avhjemlingstidspunktet derfor i hovedregelen skal legges til grunn ved verdsettelsen. Professor Aarbakkes syn støttes imidlertid av tidligere rettsavgjørelser fra beslektede områder, f eks Rt-1911-97 om innløsning av andel i ansvarlig selskap ved dødsfall og Rt-1968-213 for kommandittselskap. Det vises også til selskapsloven §2-33. Det er unntak fra hovedregelen om at avhjemlingstidspunktet legges til grunn for verdsettelsen ved ekspropriasjon. Ved forhåndstiltredelse hva enten denne er minnelig eller ved tvang, skal verdien på tiltredelsestidspunktet legges til grunn, jf ekspropriasjonserstatningsloven §10. Under henvisning til de rettslige og faktiske følger av et innløsningskrav som det er redegjort for ovenfor, kan situasjonen likestiles med forhåndstiltredelse i ekspropriajonssammenheng. Lagmannsretten peker for øvrig på at i plenumsdommmen fra 1949, som de saksøkte har henvist til, var det tidspunktet for innløsningskravet som ble lagt til grunn ved verdsettelsen.
Innløsningskravet ble fremsatt i brevet av 7 mai 1993. Etter lagmannsrettens oppfatning er brevet entydig og ikke til å misforstå. De saksøkte har følgelig krav på verdien av aksjene primo/medio mai 1993.
Aksjeloven §14-9 sier ikke noe om hvordan verdsettelsen skal finne sted. I lovforarbeidene går det imidlertid klart frem at man ikke ønsket å gi seg inn på noen lovfesting av dette hovedspørsmål. Den eneste setning av betydning i Ot.prp.nr. 19 er at det "i regelen er naturlig å basere skjønnet på en forutsetning om selskapets fortsatte drift". Enkelte hovedspørsmål er det enighet om i teori og skjønnspraksis. Utgangspunktet er å verdsette selskapet og så fastsette aksjeverdien ved å dele på antall aksjer. Dette betyr at man ser bort fra at de angjeldende aksjer utgjør en egentlig uinteressant og derfor ofte mindre verdifull minoritetspost. Lagmannsretten legger til grunn som generelt utgangspunkt ved verdsettelsen at man skal finne frem til det beløp som en kjøper med fullstendig og korrekt informasjon om selskapets stilling og utvikling, ville betale for selskapets virksomhet og eiendeler, fordelt på antall aksjer. Under henvisning hertil legger lagmannsretten til grunn at dersom aksjen har en markedsverdi, er det denne verdien de saksøkte har krav på.
Finansbanken AS ble stiftet i 1986 og unngikk bankkrisen. Regnskapene viser at selskapet utviklet seg meget positivt. Forvaltningskapitalen økte i takt med avkastningen av egenkapitalen. Selskapet drev med lave driftskostnader. Det var ikke børsnotert, men aksjen var gjenstand for regelmessig omsetning. Etter det opplyste ble det foretatt omsetning av aksjer til kurs 100 kroner pr aksje stigende til 125 kroner pr aksje i tiden rett før oppkjøpstilbudet i 1990. Det hadde da i noen tid vært spekulasjoner om oppkjøpstilbud ville bli fremsatt. Det foreligger ingen opplysninger om det var kjøpers eller selgers marked ved disse salg.
Oppkjøpstilbudet på 140 kroner pr aksje ble fremsatt i 1990 og gjentatt i 1992. De fleste profesjonelle investorene solgte til denne verdi, hvilket indikerer at dette var en riktig verdi på dette tidspunkt. På den annen side var det bare en kjøper, noe som kan ha hatt en viss prisdempende effekt. Det samme gjelder salget fra Sparebanken NOR til Norgeskreditt AS ved årsskiftet 1994/95 hvor aksjene ble solgt for 170 kroner pr stk.
Fredrik Holter har i sin vitneforklaring opplyst at han i forbindelse med salget til Norgeskreditt AS, ut fra et avkastningssynspunkt vurderte verdien pr. 1993 å ligge mellom 130 og 170 kroner pr aksje. Når han sammenlignet nøkkeltallene med andre banker, kom han frem til at verdien lå på mellom 123 og 142 kroner pr aksje.
Lagmannsretten finner at de opplysninger som foreligger om omsetning av aksjene i Finansbanken AS før overtagelsestilbudet, er såvidt usikre at det ikke er grunnlag for å legge til grunn noen markedsverdi på aksjene.
Lagmannsretten deler byrettens oppfatning om at det ikke er praktisk å anvende substansverdien som metode for å finne frem til aksjenes verdi i et selskap som det foreliggende. Som byretten, finner lagmannsretten at det er lite skjulte nettoverdier i balansen og det eksisterer ikke noe aktivum som ikke er knyttet til bankens drift og virksomhet.
Lagmannsretten legger derfor, som byretten, til grunn at det er avkastningsverdien som gir den høyeste verdi av banken og dermed for de saksøkte. Det vil si at det er ordinært nettoresultat etter skatt som legges til grunn.
Med bakgrunn i de årsregnskap som foreligger, er lagmannsretten enig med byrettens flertall når det gjelder begrunnelse for og resultatet av verdiberegningen. Lagmannsretten viser til byretten, flertallets, begrunnelse side 14 - 19. Som byretten legger lagmannsretten til grunn en P/E-faktor på 9,1. Fredrik Holter opplyste at han hadde lagt til grunn en P/E-faktor på 5,3 da han foretok sine beregninger av verdien pr 1993. I et selskap som dette finner lagmannsretten at 5,3 er alt for lavt.
Lagmannsretten bemerker at byrettens mindretall har tatt utgangspunkt i rent teoretiske modeller som ikke er i overensstemmelse med gjeldende rett. Det vises til at mindretallet i sin verdivurdering har likestilt ansvarlig kapital, som også omfatter lån, med egenkapital og har tilbakeført en avsetning på 10 millioner kroner i forbindelse med et underslag.
Selv om lagmannsretten legger et noe tidligere tidspunkt i 1993 til grunn ved verdsettelsen enn byretten, finnes ikke dette å ha noen avgjørende betydning for verdien av aksjene. I likhet med byretten fastsettes innløsningsverdien til 180 kroner pr aksje.
Aksjeloven §14-9 nevner heller ingenting om renter. Det regnes som sikker rett at skjønn etter §14-9 skal følge regelen i skjønnsloven, jf Martinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer side 526. Ved forhåndstiltredelse i ekspropriasjonssaker er det fast praksis for å tilkjenne erstatning for avsavnet av erstatningssummen. Avsavnsgodtgjørelsen skal i prinsippet fastsettes individuelt, ut fra den enkeltes godtgjorte tap. Men hvor det ikke kan påvises noe bestemt tap, kan det av praktiske grunner være nødvendig å fastsette avsavnsgodtgjørelsen etter normalsatser. Dette er satser som generelt vil gi en godtgjørelse som dekker det tap den saksøkte lider ved å måtte vente på erstatningen. Det er da viktig at avsavnsrenten fastsettes under hensyn til rentesatser og forhold som er representative og betydningsfulle for de saksøkte eller de fleste av dem. Morarenten etter renteloven kan ikke gi noen veiledning, jf Rt-1984-476. Lagmannsretten finner at de saksøkte i dette tilfellet med de beløp det her dreier seg om, ikke ville plassert pengene i bank. De ville replassert dem i bankaksjer og fått den avkastning som dette ville gitt. Lagmannsretten finner derfor at avsavnsrenten må fastsettes til den forventede avkastning på bankaksjer i det aktuelle tidsrom. I samsvar hermed fastsettes avsavnsrenten til 12 % inklusive renters rente.
Lagmannsretten gir saksøkeren medhold i at renten ikke kan kreves for hele perioden fra innløsningskravet ble gjort gjeldende og til betaling finner sted. De saksøkte bestred saksøkerens rett til å kreve innløsning og nedla påstand om at underskjønnet skulle avvises. Dette fikk de ikke medhold i og avgjørelsen var rettskraftig 1. mars 1996. Rentene påløper følgelig fra dette tidspunkt.
Da skjønnet er krevet i forbindelse med at det er gjort gjeldende rett til innløsning av minoritetsaksjene, er det skjønnsloven §42 som regulerer saksomkostningsspørsmålet. Saksøkeren har vist til Martinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer side 175 hvor det hevdes at skjønnsloven regler ikke gjelder ved overskjønn. Dette er ikke nærmere begrunnet og lagmannsretten har ikke funnet hjemmel for dette i lovens forarbeider. Etter henvisningen i skjønnsloven §42, tredje ledd er det §54a som får anvendelse ved overskjønnet. Da overskjønnet bare er begjært av de saksøkte, gjelder bestemmelsen om at saksøkeren skal erstatte de saksøktes utgifter i anledning saken etter skjønnsloven §42 dersom bokstav a eller b i §54a får anvendelse. Lagmannsretten finner ikke at noen av disse vilkår er tilstede, de saksøkte har ikke oppnådd noe bedre resultat enn i underskjønnet og underskjønnet, flertallets avgjørelse, lider ikke av slike feil at de saksøkte hadde grunn til å begjære overskjønn. Riktignok har lagmannsretten kommet til et noe annet resultat forsåvidt gjelder avsavnsrenten, men det dreier seg om en skjønnsfastsettelse som de saksøkte burde ha innsett ikke ville ha kunnet endre seg særlig ved et overskjønn. Med de betydelige omkostninger som et overskjønn involverer, ga byrettens begrunnelse og skjønnsavgjørelse ikke tilstrekkelig grunn til å begjære overskjønn.
Om enn under en viss tvil finner lagmannsretten at overskjønnsbegjæringen kan sies å være åpenbart urimelig. De saksøkte har gitt uttrykk for at man primært ønsket en lagmannsretts- avgjørelse angående tidspunktet for verdsettelsen. En slik avgjørelse forelå før skjønnsforhandlingene i denne sak, det vises til Borgarting lagmannsrettens overskjønn av 11 januar 1997. Når det gjelder selve verdsettelsen har de saksøkte henholdt seg til byrettens mindretall som baserer seg på helt feilaktige regnskapsmessige vurderinger. Endelig viser lagmannsretten til at saksøkeren før overskjønnsforhandlingene fant sted, på ny tilbød de saksøkte å selge aksjene for 182 kroner pr stk.
Advokat Ian W. Kenworthy har fremlagt omkostningsoppgave på kr 70 261,-, hvorav salær utgjør kr 62 000,-. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen. I tillegg må de saksøkte betale omkostningene ved overskjønnet herunder utgiftene til skjønnsmennene.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning i overskjønn:
1. Innløsningssummen for de saksøktes aksjer i Finansbanken AS fastsettes til 180 - etthundreogåtti - kroner pr aksje med tillegg av 12% rente inklusive rentesrente fra 1 mars 1996 til betaling finner sted.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Frøydis Mabel Forberg, Greger Thyge Forberg og Lars Monrad-Krohn en for alle og alle for en til SPN holding AS ved advokat Ian W. Kenworthy 70 260 - syttittuseentohundreogseksti - kroner innen - 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse. I tillegg betaler de saksøkte omkostningene ved overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene.
Slutning i kjennelse:
Saken heves for Anders Skagseth. Saksomkostninger tilkjennes ikke.