Rt-1968-213

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-03-02
Publisert:	Rt-1968-213
Stikkord:	Utløsning i selskapsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/1968
Parter:	1. Sigurd Aase. 2. Øystein Aase (høyesterettsadvokat Jan Årstad) mot 1. Ingvald Aase sen. 2. Anne Margrethe Brun (høyesterettsadvokat Thor Kluge). 3. Gunnar Aase (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen).
Forfatter:	Helgesen, Anker, Hiorthøy, Eckhoff, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Aksjeselskapsloven (1957) §20, Kommandittaksjeselskapsloven (1957) §5

Dommer Helgesen: I sak anlagt av Sigurd og Øystein Aase mot Ingvald Aase senior, Gunnar Aase, Ingvald Aase junior og Anne Margrethe Brun, f. Aase, med krav om oppløsning av kommandittselskapet A. Aase & Co., subsidiært på utløsning av saksøkerne, avsa Jæren herredsrett 23. juli 1963 dom med denne domsslutning:

«1. Sigurd Aase og Øystein Aase utløses av kommandittselskapet A. Aase & Co. Ved oppgjøret legges verdiene pr. 10.9. 1962 til grunn.

Hvis partene ikke blir enig om en annen fremgangsmåte, gjennomføres utløsningen av en eller flere menn som oppnevnes av skifteretten.

2. I saksomkostninger betaler Ingvald Aase senior, Gunnar Aase, Ingvald Aase jr. og Anne Margrethe Brun en for alle og alle for en til Sigurd Aase og Øystein Aase innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen kr. 3.000 - tretusenkroner.»

Ingvald Aase senior, Gunnar Aase og Anne Margrethe Brun påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og Sigurd og Øystein Aase erklærte motanke med fastholdelse av oppløsningskravet. Ingvald Aase junior anket ikke og var således heller ikke berørt av den aksessoriske motanke. Lagmannsretten avsa 4. november 1966 dom med slik domsslutning:

«Sigurd Aase og Øystein Aase har rett til å kreve seg utløst av kommandittselskapet A. Aase & Co. For øvrig frifinnes Ingvald Aase sen., Anne Margrethe Brun og Gunnar Aase.

I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Ingvald Aase sen., Anne Margrethe Brun og Gunnar Aase en for alle og alle for en til Sigurd Aase og Øystein Aase til sammen 5.000 - fem tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Av lagmannsrettens domsgrunner fremgår at retten fant at det ikke var grunnlag for saksøkernes krav på at utløsningen skulle baseres på verdien av kommandittselskapets aktiva før

Side:214

salget av varebeholdningen 10. september 1962. Videre fant lagmannsretten at det ikke var hjemmel for å kreve en utløsning gjennomført ved menn som oppnevnes av skifteretten.

Saksforholdet, slik det forelå i de tidligere instanser, og partenes anførsler der fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Sigurd Aase og Øystein Aase har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at de ikke har krav på utløsning basert på verdien av selskapets aktiva før salget av varebeholdningen 10. september 1962. Fra denne dag hadde man å gjøre med et annet selskap og med et annet formål enn det opprinnelige, og dermed oppstod eo ipso et utløsningskrav for de ankende parter. Hvis ikke dette syn godtas gjøres subsidiært gjeldende at deres krav på utløsning må anses å være fremsatt på møtet 10. september 1962, selv om det ikke ble uttrykkelig nevnt.

De ankende parter har ikke i anken til Høyesterett tatt opp de øvrige krav som ble fremsatt i de tidligere instanser. De har nedlagt denne påstand:

«1. Ved utløsning av Sigurd Aases og Øystein Aases andeler i kommandittselskapet A. Aase & Co. legges selskapets verdier pr. 10/9-1962 før salget til Gunnar Aase til grunn.

2. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene Ingvald Aase senior, Anne Margrethe Brun og Gunnar Aase hevder at lagmannsrettens avgjørelse er riktig når det gjelder det påankede spørsmål. De har for så vidt i alt vesentlig fastholdt sine tidligere anførsler. De to førstnevnte ankemotparter har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. Ankemotpartene Ingvald Aase sen. og Anne Margrethe Brun tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten Gunnar Aase har som for lagmannsretter møtt med egen prosessfullmektig og har nedlagt denne påstand:

«Gunnar Aase frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Hafrsfjord og Jæren herredsretter, der partene Sigurd og Gunnar Aase har forklart seg. En mindre supplering av dokumentstoffet har ikke brakt inn noe vesentlig nytt.

I det spørsmål som foreligger til avgjørelse av Høyesterett er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

Herredsretten fastslår i sin dom at kommandittselskapets formål alene var drift av jernvareforetning, og at firmaets formål ble fundamentalt endret ved den beslutning som mot de ankende parters protest ble truffet i møtet 10. september 1962. Lagmannsretten sluttet seg på dette punkt til herredsrettens resultat, og uttaler om dette blant annet:

Side:215

«Salget av varebeholdningen til Gunnar Aase var som nevnt av herredsretten ensbetydende med en endelig nedleggelse av jernvareforretningen, og den var dermed etter det anførte klart uforenlig med den virksomhet selskapet skulle drive også etter avtalen av 1940.»

Lagmannsretten sluttet seg også til herredsrettens uttalelse om at formålsendringen gav de ankende parter et berettiget krav på å komme ut av selskapsforholdet.

Jeg er enig med herredsretten i at situasjonen slik den er beskrevet av herredsretten og lagmannsretten, på mange måter kan sammenlignes med en endring av formålet innen et aksjeselskap, jfr. herredsrettens bemerkninger om dette og henvisningen til aksjelovens §20. Herredsretten har ut fra dette syn trukket den konklusjon at de ankende parter ikke har krav på oppløsning, men på utløsning. Det samme resultat kom lagmannsretten til, og for så vidt er dommen ikke påanket til Høyesterett.

Det Høyesterett skal ta stilling til i den foreliggende sak, er alene - som herredsretten uttrykker det - spørsmålet «om hvilket tidspunkt skal legges til grunn for utløsningskravet» eller med andre ord om vurderingen av de ankende parters andeler i selskapets formuesmasse - slik de ankende parter hevder - skal skje på grunnlag av verdien av selskapets samlede aktiva før endringen av selskapets formål fant sted, eller om utgangspunktet skal være et senere tidspunkt. Det er dette siste alternativ lagmannsretten har bygget sin dom på. Jeg er imidlertid enig med herredsretten i at grunnlaget for utløsningskravet må være «verdien av firmaets aktiva slik de forelå før det salg fant sted som innebar formålsendringen, med andre ord verdien pr. 10. 9. 1962.» Det avgjørende tidspunkt må her være det øyeblikk da utløsningskravet oppstod, nemlig da beslutningen om å endre selskapets formål ble truffet.

Som tidligere nevnt er jeg enig med herredsretten i at man her har å gjøre med en situasjon som kan sammenlignes med endringen av formålet innen et aksjeselskap. Jeg antar at den selskapsrettslige virkning av en slik formålsendring som begrunner krav på utløsning, bør være den samme hva enten endringen skjer innen et aksjeselskap, et kommandittaksjeselskap eller innen et kommandittselskap. Jeg nevner her at etter §5 i lov av 6. juli 1967 om kommandittaksjeselskaper får bl.a. reglene om utløsning i aksjelovens §20 tilsvarende anvendelse.

Jeg finner at de uttalelser om ansettelsen av utløsningssummen som er inntatt i Ot.prp. nr. 4 (1957) Om lov om aksjeselskaper m.v. har sin gyldighet også i et tilfelle som det foreliggende. Jeg sikter her til departementets bemerkninger til lovforslagets §20 42-43, hvor det bl.a. heter (s. 43 sp. 1):

« Av de foreliggende rettsavgjørelser synes man å kunne trekke den slutning at utløsningssummen må ansettes på grunnlag av aksjenes verdi i den situasjon som ville foreligget om generalforsamlingen ikke hadde truffet den beslutning som begrunner utløsningskravet, eller med andre ord om

Side:216

minoritetens standpunkt hadde vært det seirende i generalforsamlingen.»

Slik jeg etter dette ser på saken, finner jeg at verdien av de ankende parters andeler i selskapets formuesmasse må fastsettes på bakgrunn av fortsatt drift av jernvarehandelen etter 10. september 1962.

Jeg tilføyer at spørsmålet om den nærmere beregning av utløsningssummen ikke foreligger til avgjørelse av Høyesterett. Det ligger også utenfor denne sak å vurdere om salget av varebeholdningen skjedde til underpris eller ikke.

Jeg stemmer etter dette for at de ankende parters påstand tas til følge, dog slik at saksomkostninger ikke tilkjennes for Høyesterett. Det er heller ikke tilstrekkelig grunn til å endre de tidligere retters omkostningsavgjørelser.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ved innløsning av Sigurd Aases og Øystein Aases andeler i kommandittselskapet A. Aase & Co. legges selskapets verdier pr. 10. september 1962 før salget av varebeholdningen til Gunnar Aase til grunn.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Eckhoff og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Jan Løken):

Firma A. Aase & Co., Sandnes, ble etablert i 1906 under navn av A. Aase. I henhold til firmaanmeldelsen var formålet «at drive handel i Sandnes». Ansvarlig innehaver var dengang fru Antonette Kristine Aase.

I 1907 ble Ingvald Olsen, nåværende Ingvald Aase sen. opptatt som medlem av firmaet, samtidig som dettes navn ble endret til A. Aase & Co.

I 1914 trådte A. Aase ut av firmaet, hvoretter Ingvald Olsen fortsatte som eneinnehaver.

I 1940 tok Ingvald Olsen, eller som hans navn i dag er, Ingvald Aase sen., sine barn Øystein, Gunnar, Sigurd, Ingvald jr. og Anne Margrethe Aase opp i firmaet som kommanditister, idet firmaet samtidig ble omdannet til kommandittselskap med Ingvald Aase sen. som eneste ansvarlige deltager.

Omdannelsen skjedde gjennom et gavebrev og firmaavtale datert 10. jan. 1940. Etter dette besto firma A. Aase & Co. av 12 andeler, som eides av Ingvald Aase sen. 1 andel, hans hustru Margrethe Aase 1 andel, og de fem barn hver 2 andeler. Etter at Margrethe Aase senere er avgått ved døden er eiendomsforholdet i dag det at Ingvald Aase

Side:217

fremdeles er eier av 1 andel, mens de fem barn i dag hver eier 2 1/5 andel.

Da nevnte firmaavtale har vært tillagt betydelig vekt finner retten grunn til å gjengi innholdet av de bestemmelser som særlig har vært trukket frem under saken:

§1. Undertegnede Ingvald Aase, der er innehaver av det ansvarlige handelsfirma A. Aase & Co., har besluttet å overdra andele av min forretning til mine barn, slik at forretningen for fremtiden blir å drive som et kommandittselskap.

§10. For tydelighets skyld anføres at Ingvald Aase har den fulle bestemmelsesrett angaaende ledelsen av forretningen, saaledes med hensyn til hvilke avskrivninger der skal finne sted, hvor meget der av overskuddet skal kunne disponeres av andelshaverne, hvor stor hans lønn som disponent skal være o. s v. I saker av stor betydning bør dog de passive intresenter faa anledning til å uttale seg.

§17. Saafremt det skulde vise seg at denne avtale er ufullstendig, har Ingvald Aase saa lenge han lever rett til å foreta de forandringer og tillegg som han måtte finne nødvendig i denne firmaavtale.

Da gavebrevet ble utstedt i 1940 var tre av de fem barn fremdeles mindreårige. Etter at de ble eldre har alle de fire sønnene i større eller mindre grad hatt sitt arbeide i forretningen. Gunnar og Ingvald jr. trådte henholdsvis i 1958 og 1959 ut som arbeidstagere i firmaet, og etablerte egne jernvareforretninger i Sandnes. Også Sigurd er trådt ut som aktiv deltager av firmaet og har etablert egen forretning. Øystein arbeidet i firmaet frem til 1962 da han ble oppsagt fra sin stilling.

Firma A. Aase & Co. har i alle år drevet jernvareforretning. Den første tid etter at firmaet var etablert ble det også drevet en viss skipshandlervirksomhet, men dette gjaldt såvidt retten har forstått kun noen få år.

Firmaet drev i mange år i leiede lokaler, men erhvervet også selv etter hvert eiendommer på forskjellige steder i Sandnes, herunder også eiendommen Langgaten 41/43. På denne eiendom ble det i 1936 oppført et bygg som i dag går under navn av Aasegården. Aasegården ble oppført som et moderne forretningsbygg i 5 etasjer. Firmaet drev her sin jernvareforretning i 1. etasje, og disponerer videre hele 5. etasje, samt deler av 2. og 4. etasje. I 1. etasje drives videre i dag et par mindre forretninger, videre finnes i 2. etasje en kafe, som alle er lejeboere i gården.

Det er innredet en del hybler og leiligheter i gården, således har tre av innehaverne i firmaet sine leiligheter i bygget, foruten at det er innredet 8-10 hybler som delvis har vært leiet ut til ansatte i firmaet.

I de senere år har det til stadighet vært stridigheter og uenighet mellom de forskjellige deltagere i firmaet. Uenigheten har gitt seg forskjellig utslag, uten at disse har vært trukket frem under saken. Når tre av deltagerne i løpet av en relativt kort tid trakk seg ut av aktiv deltagelse og etablerte egne forretninger har dette også etter alt å dømme sammenheng med forholdene innenfor familien.

Den 6. september 1962 innkalte Ingvald Aase sen. til et møte.

Side:218

Møtet ble avholdt den 10. s.m. Tilstede var h.r.advokat Jan Årstad på vegne av Sigurd Aase, videre o.r.sakfører Thor Kluge, Aase sen., samt Øystein, Ingvald jr. og Gunnar.

På møtet gjorde Aase sen. rede for sitt syn på firmaets stilling. Han uttalte bl.a. at jernvareforretningen gikk med tap, at han ikke så noen mulighet til å rette den opp, og at han som følge av det hadde besluttet å nedlegge jernvareforretningen og selge varebeholdningen. Senior refererte videre en kontrakt av samme dag, hvoretter han på vegne av firma A. Aase & Co. selger firmaets samlede varebeholdning til Gunnar Aase for en sum av kr. 300.000.-. Øystein og Sigurd motsatte seg denne kontrakt. Sigurds mening var øyensynlig at man ikke skulle avhende varebeholdningen isolert, men at hele firma A. Aase & Co. burde oppløses.

Kontrakten mellom A. Aase & Co. og Gunnar Aase ble imidlertid gjennomført etter utkastet, og formentlig undertegnet samme dag. - - -

Firmaavtalen tar tydelig sikte på å sikre Ingvald Aase en dominerende innflytelse over ledelsen av forretningen. Dette kan imidlertid neppe forstås slik at de passive interessenter er berøvet enhver innflytelse og bestemmelsesrett over den del av sin formue de har anbragt i forretningen. Denne omfatter som foran nevnt også til dels deres morsarv. Ingvald Aase vil i sine disposisjoner være bundet av det faktum at det delvis er andre menneskers midler han disponerer over, og hans rådighet derfor undergis en viss begrensning.

Retten oppfatter firmaavtalen slik at den sikrer Ingvald Aase en dominerende innflytelse over forretningen qua jernvareforretning, altså den virksomhet som faktisk ble drevet på avtaletidspunktet. I det øyeblikk det blir tale om å endre virksomheten fundamentalt, og derigjennom endre formålet, antar retten at man er kommet utenfor det område hvor Ingvald Aase senior kan opptre på egen hånd. Dette må gjelde uansett om den foretatte endring kan sies å være forretningsmessig forsvarlig eller ikke. I avtalens §10 heter det at «I saker av stor betydning bør dog de passive interessenter faa anledning til å uttale seg». Disse har således heller ikke her krav på at deres råd blir fulgt. Også denne bestemmelse synes imidlertid å forutsette at det er tale om driften av jernvareforretningen. Retten er i det hele enig i saksøkernes anførsel om at firmaavtalen som helhet synes å forutsette at firma A. Aase & Co. fortsatt skal drive jernvareforretning, slik den da hadde vært drevet i ca. 34 år.

Såfremt Ingvald Aase senior ensidig skulle kunne endre firmaets formål og engasjere det i nye bransjer ville dette innebære en rådighet over kommanditistenes midler som ikke virker rimelig.

Når den ansvarlige leder i et kommandittselskap beveger seg utenfor firmaavtalen gir dette de øvrige medlemmer et berettiget krav på å komme ut av selskapsforholdet. Det vises til Platou: Norsk Selskapsret I 172 173, Mørkved: Om Andelslag, 154 jfr. 177, samt de dommer som her er nevnt, Rt-1924-226 og Rt-1952-967. De betraktninger som her er fremkommet av mere generell karakter har full gyldighet også i nærværende sak. Det er ikke blitt påstått at Ingvald Aases opptreden skyldtes noe annet enn et ønske om å ti ene firmaets

Side:219

beste i en vanskelig situasjon. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Større vekt har det at saksøkerne hadde motsatt seg det salg som fant sted, og som i realiteten innebar at firmaets formål ble endret.

Saksøkerne har gjort gjeldende at Ingvald Aases disposisjoner gir dem krav på å få selskapet oppløst, og har her særlig henvist til at endring av selskapets formål hjemler rett til oppsigelse av selskapskontrakten med påfølgende oppløsning. Platou 173/74. Rt-1924-226 og 1952, 967. Dommen av 1924 har mange paraleller til nærværende sak, spesielt hva angår Ingvald Aase seniors stilling innen firmaet. I denne saken foreligger imidlertid det faktum at kontrakten mellom A. Aase & Co. v/Ingvald Aase seinor og Gunnar Aase av 10. september 1962 var blitt forelagt medlemmene på et møte avholdt samme dag, hvor de hadde anledning til å uttale seg. Av de som ikke direkte var interessert i salget var Ingvald Aase jr. stemt for å godta kontrakten.

Formålsendringen gir etter rettens oppfatning saksøkerne et berettiget krav på å komme ut av selskapsforholdet. Situasjonen kan imidlertid på mange måter sammenlignes med en endring av formålet innen et aksjeselskap. Dette gir etter §20 i lov om aksjeselskaper dem som har protestert mot formålsendringen krav på å bli utløst av selskapet, det gir dem ikke krav på å få selskapet oppløst.

Det kan neppe bli tale om noen direkte analogisk anvendelse av §20 i lov om aksjeselskaper. Den foreliggende situasjon har imidlertid så mange paraleller til det forhold som her er omhandlet at den samme løsning antas å måtte få anvendelse her. I tilknytning til dette bemerkes at det kun er et mindretall av selskapsmedlemmene som har forlangt oppløsning, samt det forhold at en utløsning må antas å gi det samme økonomiske resultat for saksøkerne. Det kan nemlig ikke være tvilsomt at en utløsning må skje på grunnlag av taksering av firmaets aktiva, og ikke på basis av de bokførte verdier. Det siste ville gi et helt vilkårlig resultat, da de bokførte verdier ikke står i noe bestemt forhold til verdien av saksøkernes andel i firmaet, men vil være avhengig av mer eller mindre tilfeldig foretatte nedskrivninger og avskrivninger.

Dernest melder spørsmålet seg om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for utløsningskravet. Retten vil her henvise til Marthinussens kommentar til aksjelovens §20, note 8. Det er ikke i nærværende sannsynliggjort at alternativet til salg av varebeholdningen ville vært oppløsning av selskapet. Selv om omsetningen i de senere år er gått tilbake kan man etter rettens mening ikke se bort ifra saksøkernes påstand om at forretningen i høy grad ville vært levedyktig såfremt den var kommet under annen ledelse.

Grunnlaget for utløsningskravet må etter dette være verdien av firmaets aktiva slik de forelå før det salg fant sted som innebar formålsendringen, m.a.o. verdien pr. 10.9. 1962. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad, H. F. Marthinussen og Sverre Nygaard):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten

Side:220

når det gjelder hovedspørsmålet om ankemotpartenes krav på oppløsning av kommandittselskapet eller på utløsning av sine andeler i selskapet, men er for øvrig kommet til et avvikende resultat. - - -

Etter vanlige regler antas en kommanditist i sin alminnelighet å ha rett til uten videre å bringe selskapsforholdet til opphør om komplementaren i sine disposisjoner i selskapet har gått ut over de grenser som gjelder for hans rådighetsrett, jfr. for så vidt Platou: Norsk selskapsret (1927) I 174. Av det som er nevnt følger at lagmannsretten må legge til grunn at denne rett for kommanditistene heller ikke kan anses avskåret i det foreliggende kommandittselskap. Den påståtte overskridelse av rådighetsretten Sigurd og Øystein Aase i dette tilfelle i første rekke bygger sitt krav på, er farens beslutning om å nedlegge jernvarehandelen og i forbindelse med det salget av varebeholdningen og butikkutstyret til Gunnar Aase, og avgjørelsen vil for så vidt bero på om en slik disposisjon kan anses for å ligge innenfor den myndighet Ingvald Aase hadde forbeholdt seg i selskapsavtalen. - - -

Hvorvidt salget av varebeholdningen og nedleggelsen av jernvareforretningen anses som en forretningsmessig forsvarlig eller riktig disposisjon eller ikke, og hvorvidt den pris Gunnar Aase ga for varbeholdningen sto i rimelig forhold til varelagerets verdi eller ikke, er etter lagmannsrettens oppfatning ikke avgjørende for den rettslige vurdering av disposisjonen i relasjon til selskapsavtalen og Ingvald Aases rådighet som forretningens leder i henhold til avtalen. Det er i denne forbindelse overflødig å drøfte nærmere spørsmålet om hvilket formål A. Aase & Co. kan anses for å ha hatt i handelsregisterlovens forstand. Det tidligere personlige firma var et handelforetagende og virksomhetens art ble ikke endret ved opprettelsen av kommandittselskapet. Men her må det være avgjørende at firmaets virksomhet i alle år hadde være jernvareforretning. Det har vært fremholdt for lagmannsretten at firmaets virksomhet etter oppføringen av Aasegården også omfattet drift og utleie av fast eiendom, og at leieinntektene er betydelige, og ytterligere har det vært nevnt at Ingvald Aase ved en leilighet engasjerte firmaet i et bergingsforetagende. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at dette må være uten betydning når arten av firmaets virksomhet skal vurderes. Driften av den faste eiendom er i høyden en sidevirksomhet som er knyttet til og foranlediget ved jernvareforretningen, og det kan heller ikke etter lagmannsrettens syn være tvilsomt at ved vurderingen av hvilke forretningsdisposisjoner Ingvald Aase som komplementar var berettiget til å foreta i henhold til selskapskontrakten, må det legges til grunn at selskapets virksomhet var og skulle være jernvarehandel. Lagmannsretten kan for så vidt vise til det som i denne sammenheng er fremholdt av herredsretten.

Salget av varebeholdningen til Gunnar Aase var som nevnt av herredsretten ensbetydende med en endelig nedleggelse av jernvareforretningen, og den var dermed etter det anførte klart uforenlig med den virksomhet selskapet skulle drive også etter avtalen av 1940. Hva enten disposisjonen i teknisk forstand karakteriseres som en faktisk formålsendring eller ikke, er lagmannsretten likeledes enig med

Side:221

herredsretten i at den da må ligge utenfor grensen ikke bare for en komplementars vanlige disposisjonsrett, men i dette tilfelle også for den rådighet Ingvald Aase kan anses for særskilt å ha forbeholdt seg i selskapsavtalen, selv når hans rett etter avtalen til å foreta endringer og tillegg tas i betraktning. Lagmannsretten kan i så henseende i det vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner også på dette punkt. Når Ingvald Aase først har organisert forretningsvirksomheten i den form den fikk ved opprettelsen av kommandittselskapet, må også de begrensninger i hans disposisjonsrett som følger av bestemmelsene i selskapsavtalen av 1940 være bindende for ham, og en så vidtgående myndighet til på egen hånd å omlegge selve selskapets virksomhet som det her i tilfelle ville vært tale om, kan heller ikke etter lagmannsrettens mening utledes av avtalen.

Følgen av dette antas da å måtte være at salget av varebeholdningen til Gunnar Aase ga de øvrige kommanditister rett til for sin del å bringe selskapsforholdet til opphør, uavhengig av om de etter selskapsavtalen måtte ha noen alminnelig oppsigelsesrett. Lagmannsretten er imidlertid enig med de ankende i at det for ankemotpartene i dette tilfelle ikke kan antas å foreligge mer enn et krav på å bli utløst med verdien av sine selskapsandeler, og er for så vidt kommet til samme resultat som herredsretten.

Hvorvidt disposisjoner utenfor komplementarens rådighetsrett av den art at de berettiger en kommanditist til å heve selskapsforholdet, gir kommanditisten krav på opplysning av selskapet ved fullstendig likvidasjon eller bare krav på utløsning for sin del, kan vel i sin alminnelighet være noe tvilsomt. I betraktning av kommandittselskapets særegne karakter synes det ikke uten videre å kunne være avgjørende hva som i så måte må antas gjeldende i forholdet mellom de fullt ansvarlige medlemmer i vanlige handelsselskaper. Når det gjelder det foreliggende selskapsforhold er lagmannsretten blitt stående ved at en oppløsning og likvidasjon av det hele under enhver omstendighet går ut over hva de to ankemotparter etter de særlige forhold bør antas å ha krav på å få gjennomført.

Det er nok så at det etter det anførte er en uberettiget disposisjon fra komplementarens side som har gitt anledning til ankemotpartenes krav. Men om denne disposisjon måtte innebære en gave til Gunnar Aase på bekostning av de øvrige kommanditister noe lagmannsretten som nevnt ikke har tatt standpunkt til vil dette forhold i tilfelle kunne gi grunnlag for et erstatningskrav, og finnes ikke å burde tillegges betydning for spørsmålet om oppløsning av selskapet. I denne sammenheng synes det derimot naturlig å legge vekt på de særlige omstendigheter ved selskapsstiftelsen og de spesielle forutsetninger for opprettelsen av selskapet og for Ingvald Aases stilling i dette som har vært fremhevet av de ankende. Særlig på bakgrunn av dette menes det ved vurderingen av de rettslige virkninger av Ingvald Aases disposisjoner i strid med selskapsavtalen også å burde veie tungt at såvel komplementaren som iallfall to av kommanditistene, og kanskje også flertallet av disse, vil fortsette selskapet. Når det likeledes tas hensyn til at selskapet i og for seg har et klart formål for sin fortsatte virksomhet i driften av de faste eiendommer,

Side:222

antas det da ikke å være tilstrekkelig grunnlag for et likvidasjonskrav for de øvrige to kommanditister.

Ankemotpartenes påstand om rett til å kreve selskapet oppløst, vil etter dette ikke kunne tas til følge, og det er unødvendig å ta opp det prosessuelle spørsmål om betydningen av at denne påstand for lagmannsretten ikke omfatter Ingvald Aase jr., som det ikke er anket mot. Overfor ham er derimot utløsningskravet, som lagmannsrettens resultat for de øvrige betyr en stadfestelse av, allerede rettskraftig fastslått.

Ankemotpartenes påstand på at den utløsning de har krav på, skal baseres på verdien av kommandittselskapets aktiva før salget av varebeholdningen 10. september 1962, finner lagmannsretten ikke grunnlag for. Det er som nevnt denne disposisjon som begrunner utløsningskravet, men dette er ikke ensbetydende med at utløsningskravet skal verdsettes som om salget ikke hadde funnet sted. Om kommanditistene måtte være påført tap ved komplementarens overdragelse av varebeholdningen til Gunnar Aase - som i denne sammenheng er en utenforstående kjøper kan dette, som det er fremholdt av de ankende, tenkes i tilfelle å gi anledning til et erstatningskrav. Men det gir ikke de kommanditister som på dette grunnlag vil bringe selskapsforholdet til opphør for sin del, noe krav på å få sin andel i selskapsformuen ved utløsningen beregnet av en selskapsmasse som ikke lenger foreligger når kravet fremsettes. Lagmannsretten er for så vidt enig med de ankende i at dette ville bety en forfordeling av kommanditistene til skade for de øvrige som heller ikke har vært med på salget, men som likevel ikke har villet gå ut av selskapet. Et mulig erstatningskrav ligger utenfor saken.

Lagmannsretten er videre, og likeledes i motsetning til herredsretten, enig med de ankende i at det ikke kan sees å være hjemmel for å kreve utløsningen gjennomført ved menn som oppnevnes av skifteretten. Om partene ikke kan bli enige om utløsningssummen eller om en fremgangsmåte for å få den beregnet, antas det ikke å være annen mulighet enn at den fastsettes ved vanlig søksmål. - - -

Side:223