RG-1998-86

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-04
Publisert:	RG-1998-86 (21-98)
Stikkord:	Arbeidsrett, Oppsigelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-02861 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01113 A. Se Høyesterett HR-1997-00081 B, Rt-1997-1983.
Parter:	Ankende part: Knut Løken (Prosessfullmektig: Advokat Roar Inge Bjerknes). Motpart: Kristelig Gymnasium (Prosessfullmektig: Advokat Harald Schjoldager).
Forfatter:	Lagdommer Johannes Smit, formann, Ekstraordinær lagdommer Odd Emil Blomdal, Byrettsdommer Finn Haugen, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §55A, §60, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), EMK (1999), Gymnasloven (1964) §17, §18, Privatskuleloven (1970) §10, §9, Lov om videregående opplæring (1974) §41, Lov om videregående opplæring (1974), Privatskulelova (1985) §3

Dom:

Kristelig Gymnasium (KG) begynte sin virksomhet høsten 1913 og har i dag som oppgave å gi undervisning på grunnskolens ungdomstrinn (syvende, åttende og niende klasse) og i den videregående skole - studieretning for allmenne og økonomiske/administrative fag og studieretning for helse- og sosialfag. Undervisningen skal skje i overensstemmelse med gjeldende skolelover, og målet er å føre elevene i grunnskolens ungdomstrinn frem til offentlig godkjent avgangseksamen for niårig skole og elevene i den videregående skole til eksamen i studieretning for fag som foran nevnt. Da gymnaset er opprettet på religiøst/etisk grunnlag, jf privatskoleloven §3, forutsettes det at elevene følger all undervisning ved skolen, også kristendomsundervisningen. Skolen har hatt eksamensrett siden 1917. Både den videregående skole og ungdomsskolen er godkjent som tilskuddsberettigede skoler i henhold til lov av 14 juni 1985 om tilskudd til private skoler.

I skolens grunnregler, §2, heter det:

Kristelig gymnasium bygger sin virksomhet på den kristne tro, slik den er uttrykt i Den hellige skrift og Den norske kirkes evangelisklutherske bekjennelse. Skolen vil i alt sitt arbeide søke å vinne og bevare de unge for Kristus. Dette søkes blant annet nådd ved så vidt mulig å sikre seg at hele lærerpersonalet, både i og utenfor undervisningen, går inn for å vekke og styrke kristent liv hos elevene.

Et trekk i skolens liv er at det daglig, vanligvis av skolens lærere, holdes en kort andakt som overføres til de enkelte klasserom ved hjelp av høyttaleranlegg. Skolen forutsetter at samtlige elever er til stede under andakten.

Skolen ansetter selv på fritt grunnlag sine lærere.

Knut Løken ble i 1970 ansatt som adjunkt i full post ved skolen med virkning fra 1 august samme år. Løken som hadde utdannelse fra lærerskole, idrettshøyskolen og musikkonservatoriet, hadde første skoleår timer i sang og gymnastikk. Senere har han bare hatt undervisning i kroppsøving. Han har imidlertid ved andakter og spesielle anledninger for øvrig bidratt med musikalske innslag.

Høsten 1993 var problemer som hadde oppstått i Knut Løkens ekteskap, blitt så alvorlige at han i en periode på ca tre måneder tok opphold hos en venn. Han flyttet imidlertid tilbake i et forsøk på å berge ekteskapet. Familieterapi viste seg forgjeves, og Løken flyttet atter hjemmefra. Separasjon ble tatt ut 3 juni 1994.

Allerede i april 1994 orienterte Løken på eget initiativ rektor ved Kristelig Gymnasium, Tjostolv Berget, om sine personlige problemer, og opplyste i denne forbindelse på forespørsel at han hadde fått et nært følelsesmessig forhold til en annen kvinne, Anne Lise Leidland, som fra 15 juli 1995 har vært hans ektefelle. Også hans første hustru har inngått nytt ekteskap.

Fra rektors side ble det overfor Løken gjort klart at KG ikke ville kunne akseptere at Løken innledet et nytt samboerforhold i separasjonstiden og at han heller ikke ved inngåelse av nytt ekteskap kunne regne med å beholde sin stilling ved skolen. Den situasjon som nå var oppstått i forholdet mellom KG og Løken var i den påfølgende tid tema for en rekke møter og skriftveksel mellom rektor og skolens styre på den ene side og på den annen Løken med bistand fra Lærerforbundet.

I brev av 16 mai 1994 til rektor ga Løken uttrykk for at han hadde tatt kontakt for å fortelle om sin livssituasjon og at han hadde det svært vanskelig. Han ga videre uttrykk for at saken hadde tatt en helt annen vending enn han hadde trodd mulig. Fra brevet hitsettes:

Jeg synes det er riktig at du skal vite at min kone og jeg er separert, og at jeg har flyttet for meg selv. Men at jeg skal skrive om andre ting, føler jeg faller utenfor det jeg er forpliktet til.

I brevet fra rektor til Løken, datert 16 mai 1994 heter det blant annet:

Takk for redegjørelsen!

Møtet til onsdag 18.5. er tenkt slik at vi går gjennom referatene og undertegner disse. Jeg har ikke tenkt å fortsette samtalene.

I rektors brev er det videre gitt uttrykk for at det ikke var nødvendig med deltakelse fra den tillitsvalgtes side på det møte som brevet refererer til. På det etterfølgende møte den 18 mai 1994 møtte allikevel en representant for Lærerforbundet. Rektor la frem referater fra tidligere møter. Løken nektet imidlertid å undertegne etter råd fra Lærerforbundet, idet dokumentene eventuelt kunne bli brukt mot ham. På sin side gjentok rektor sin anmodning om å få en skriftlig uttalt vilje fra Løkens side til "å forsøke å leve opp til skolens grunnholdning" i tiden framover. Løken sto imidlertid fast ved at han ikke ville strekke seg lenger.

I brev av 19 september 1994 fra rektor til Løken er det vist til et møte den 17 juni s å mellom Løken, formann i skolens styre, Svein Thorp, og rektor. Løken ble på dette møtet overlevert en uttalelse fra skolens styre der det er gjort klart at samboerforhold ikke kan aksepteres fra skolens side. Skolen la da til grunn Løkens egen opplysning om at det ikke forelå noe samboerforhold. Fra brevet hitsettes:

Det er nå i høst kommet flere henvendelser til rektor som indikerer at du i realiteten lever i samboerforhold. Jeg ba deg derfor bekrefte eller avsanne innholdet i henvendelsene, noe du ikke var villig til.

Henvendelsene er så mange og tydelige at skolen må forholde seg til dem som så lenge du ikke tar avstand dem.

Etter at rektor igjen har vist til skolens grunnregler, understrekes at skolen er bragt i en uholdbar situasjon og må handle ut fra det. Avslutningsvis anbefales Løken å vurdere sin stilling ved Kristelig Gymnasium.

I ekstraordinært styremøte den 9 desember 1994 ble det truffet slikt vedtak:

Styret har kommet til at det i den foreliggende situasjon og ut fra de foreliggende opplysninger ikke er aktuelt å foreta oppsigelse.

I rektors brev av 12 desember 1994 ble styrets begrunnelse gjengitt. Fra brevet hitsettes: ...

Etter ferien kom det nye henvendelser til rektor vedrørende saken.

Henvendelsene var fra slike personer og av en slik art at de ikke uten videre kunne avvises. Saken måtte tas opp på nytt med deg. Du har igjen svart benektende på at det er tale om samboerforhold. Din uttalelse er imidlertid knyttet opp til at du leier din egen leilighet, og det kunne være spørsmål om det reelt sett forelå et samboerforhold. Du har under henvisning til prinsipielle grunner ikke villet uttale deg nærmere og har heller ikke villet gi uttrykk for noen intensjon med hensyn til fremtiden. Det har vært spørsmål om å få bekreftet eller avkreftet eventuelt utroskap og eventuelt samboerforhold. Nærmere forklaringer om faktiske forhold er ikke utbedt og har heller ikke vært aktuelt.

Det burde være åpenbart at de forhold saken gjelder, må angå ansettelsesforholdet for en lærer ved en skole som KG. Å skille mellom etisk holdning i og utenfor skolen, slik du synes å gjøre, er i strid med grunnreglene for skolen.

Du har dessverre skapt uklarhet om din holdning. Styret finner det lite tilfredsstillende at det ikke har lykkes å få saken bedre oppklart og ikke minst er det beklagelig at du ikke har villet gi uttrykk for noen intensjon med hensyn til fremtiden. For skolen er derfor saken fortsatt problematisk. Etter en totalvurdering har styret kommet til at skolen får leve med situasjonen som den er. Skolen håper at forholdet til deg kan utvikles i respekt og lojalitet overfor skolens basis og formål. ...

I rundskriv av 19 desember 1994 til skolens lærere viste rektor til at skolens styre hadde behandlet en vanskelig personalsak med den største grundighet. Fra brevet hitsettes:

... Innenfor de opplysninger som en har funnet å kunne bygge på og de regler en har, har ikke styret funnet grunnlag for oppsigelse.

Jeg regner med at dere er kjent med styrets arbeid med å tydeliggjøre lærernes forbildefunksjon. Jeg viser til styrets uttalelse av 13. juni -94 som dere fikk ved skolestart, og de orienteringer som er gitt av meg og lærerrådets formann om dette arbeidet. ...

Selv om Løkens navn ikke er nevnt, er det ikke omstridt at rundskrivet refererer seg til skolens konflikt med ham.

I brev av 22 desember 1994 til styret for Kristelig Gymnasium, uttalte skoleungdomspresten, tilknyttet KG, Svein Skarholm, seg kritisk til at styret i saken vedrørende Løken var kommet frem til at det ikke var funnet grunnlag for oppsigelse. Fra brevet hitsettes:

... I min stilling som lærer og sjelesørger ved skolen blir det vanskeligere å forkynne en tydelig kristen etikk, og jeg er så frimodig å spørre om hva og hvordan det som tidligere har vært skolens etiske veiledning, i framtiden skal formidles til våre elever.

Rektor sier selv i sitt brev til oss av 19. desember d.å. at det " handler om troverdighet. Dersom det ikke er samsvar mellom undervisning, oppdragelse og forkynnelse på den ene siden og levd liv på den andre, oppstår et alvorlig troverdighetsproblem. Like problematisk blir det om en setter skille mellom livet på skolen og livet utenfor, jmfr. skolens grunnregler, §2".

Dette er helt rett, og for de aller fleste av oss ansatte en selvfølgelighet. Vi ønsker å forkynne og vise i handling at kristen etikk er en god etikk. Jeg opplever at Styret nå ikke hjelper oss i dette.

I den personalsak det her handler om, har jeg lyst til å si at vår Rektor på alle vis har handlet på en ryddig og ordentlig måte.

I brev av 30 desember 1994 til Forstanderskapet og Styret ved Kristelig Gymnasium, har en av skolens lærere, lektor Agnes Haug, påpekt at hendelser som hittil har vært oppfattet som rykter, nå kan dokumenteres, dels ved at Løken faktisk har innrømmet noe og at det finnes vitner som er villig til å fortelle hva de vet, også i en eventuell rettssak. Brevet var vedlagt en tabell som skulle vise de faktiske forhold vedrørende Løkens forbindelser med Anne Lise Leidland fra våren 1992 til sommeren 1994. Fra brevet hitsettes:

... Foreldre, elever, ja "alle" vet om innholdet av denne tabellen. Og det er etter min og manges mening helt uholdbart at skolen ikke får gjort noe med dette. For å sitere en av foreldrene: "Hvis KG ikke får tatt et oppgjør, er skolen det vi frykter, nemlig en sosseskole for pene vestkantfolk med et kristent ytre". - Hvis vi som skole virkelig mener alvor, når vi sier at vi tror på ekteskapet som den Gudgitte samlivsform, må vi selv praktisere det og praktisere det slik at elever og foreldre forstår at vi faktisk mener det vi sier. ...

Brevet med vedlegg ble av rektor forelagt Løken med anmodning om eventuelle kommentarer. Samtidig opplyste rektor at Løkens ansettelsesforhold på grunnlag av brevet ville bli tatt opp på nytt av skolens styre.

I et udatert brev til styret ved KG fra forhenværende lærerrådsformann, nå inspektør I Øyvind Wisløff, er det gitt uttrykk for at styrets avgjørelse må antas å skape flere problemer enn den løser. Fra brevet hitsettes:

1. ... Skolen signaliserer uklarhet hos mange m.h.t. om den vil etterleve det som er nedfelt i grunnreglene.

2. KL vil fortsatt forbli et "problem" for skolen, så lenge han er lærer her. I undervisningen skal skolen lære elevene hva som er rett liv og rett syn på ekteskapet, men lærere kan altså praktisere noe annet. Det skaper vanskeligheter både for lærer og elev. "Problemet" kan vel sies å bli ytterligere aksentuert når det meldte verdidokument blir nedfelt som en del av skolens "kjøreregler". ...

Etter mitt syn er de faktiske bekreftete forhold pr. i dag slik:

KL har vært utro før og under separasjonstiden. KL har medvirket til at et annet ekteskap også er gått i stykker. To familier med barn er ført inn i personlige vanskeligheter ved dette. Dette var et faktum også før sommerferien.

Det som nå er saken er at KL fortsetter sitt forhold "som om ingenting er skjedd", til tross for de forbehold som er uttrykt i styrets brev til lærerne og som KL kjenner til.

Hadde KL vist vilje til oppgjør og avsluttet sitt forhold, mener jeg han kunne fått fortsette som lærer ved skolen. Når så ikke skjer, mener jeg styret bør ta saken opp på nytt og komme til et annet resultat, d.v.s. oppsigelse av KL. Det er ikke lett for meg å komme til en slik konklusjon overfor en kjær og god kollega. Det gjør vondt, men jeg kan ikke se det anderledes enn at dette er det riktige for skolen - og overfor KL.

Om styret skulle ta saken opp på nytt, ber jeg om at det tenker grundig igjennom hvordan det også kan vise omsorg for KL i denne alvorlige og vanskelige saken.

Fra et brev av 2 januar 1995 til styret ved KG fra nåværende leder ved skolens religionsseksjon, Randi Steen Hilmersen, hitsettes:

... Det jeg tror - og andre tror - er saken, er at en kollega har vært utro mot sin kone (- og sine barn). Siden dette later til å ha foregått over lengre tid - hvilket er et nokså vesentlig poeng - innebærer det samtidig at vedkommende har ført arbeidsgiver, kolleger og elever med foreldre bak lyset. At han samtidig synes å legge vekt på at privatlivet er skolen uvedkommende, og ikke vil besvare spørsmål angående dette, er et annet poeng.

"Innenfor de opplysninger som en har funnet å kunne bygge på", tolker jeg slik at dette ovenfornevnte ikke viser stor nok mangel på samsvar mellom liv og lære til at det får konsekvenser for et ansettelsesforhold ved en kristen skole - ikke en gang i form av en liten "tenkepause" -.

Hva skal jeg svare når elever, foreldre og andre spør: Hva skal til for at en lærers privatliv får konsekvenser for skolegjerningen på Kristelig Gymnasium?

Spørsmål som går direkte på en kollega vil jeg ikke besvare, men hva med generelle spørsmål?

Et annet problem som jeg øyner er i forhold til etikkundervisningen i 3. klasse, der samlivsetikk og etikk i arbeidslivet bl.a. står på programmet. Etter den avgjørelsen som styret har tatt, blir det sannsynligvis ikke lettere å undervise i dette. Faren er der bl.a. for å bli rund og utydelig, for å unngå å dreie elevenes oppmerksomhet i retning av et spesielt forhold ved skolen. Det er noe med en kollegas personvern som kommer inn her også.

Et tredje problem kan komme til å handle om tillit og troverdighet.

Det utfallet saken har fått kan vanskelig gjenopprette tilliten til hovedpersonen. Jeg ser ikke bort ifra at hele skolen vil tape i troverdighet. ... I brev av 10 januar 1995 til rektor anmodet fem av skolens lærere rektor og skolens styre om å handle slik at rettssak kunne unngås, selv om grunner til oppsigelse skulle være mange og viktige. I brevet gis det uttrykk for at skolens styre antagelig har rett til å si opp en ansatt, men samtidig reises spørsmålet om dette ville være klokt i den foreliggende situasjon. Fra brevet hitsettes: ...

4. Kampen om den kristne moral kan ikke utkjempes i en rettssal eller ved hjelp av juridiske metoder. Det er på et helt annet plan vi må føre vår åndskamp.

5. Som skole og kollegium bør vi kunne leve med Knut Løken blant oss dersom han ikke frivillig trekker seg. Men kan vi klare å leve under og etter en rettsak med den type mediafokusering vi har i dag? Det verdigrunnlag skolen står for, vil likevel bli ivaretatt av skolens alle øvrige lærere.

Konklusjon. Skolen har alt å tape og intet å vinne ved en rettsak.

Rektor og skolens styre kan likevel vise klart sitt ståsted ved å presisere overfor kollegiet og foreldre at de velger å avstå fra bruk av rettsapparat i denne sak.

KGs styre traff den 23 januar 1995 vedtak om å si Løken opp fra sin stilling ved skolen med virkning fra 1 august samme år. I vedtaket er det vist til at saken er tatt opp på nytt da det var "innkommet nye opplysninger vedrørende fakta og med hensyn til verifiseringen av de faktiske forhold".

Fra vedtaket hitsettes: ...

3. Oppsigelsen er begrunnet i opplysninger styret har funnet å kunne bygge på om Knut Løkens utenomekteskapelige forbindelse.

For Kristelig Gymnasium som etter sine grunnregler skal både i og utenfor undervisningen gå inn for å vekke og styrke kristent liv hos elevene, kan Knut Løkens handlinger og holdninger ikke aksepteres.

Styret vil også vise til at Knut Løken ikke har villet gi uttrykk for noen intensjon med hensyn til fremtiden hva angår hans forhold til skolens basis og formål. ...

Etter at forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven var avholdt uten at partene kom til enighet, reiste Knut Løken ved stevning av 7 april 1995 sak mot Kristelig Gymnasium med krav om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig.

I tilsvar påsto Kristelig Gymnasium seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Oslo byrett avsa den 21 desember 1995 dom med slik domsslutning:

1. Kristelig Gymnasium v/styrets formann frifinnes.

2. Knut Løken betaler saksomkostninger til Kristelig Gymnasium med kr 132.500 - kroner etthundreogtrettitotusenfemhundre - innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Knut Løken har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oppsigelsen av Knut Løken kjennes ugyldig.

2. Knut Løken tilkjennes saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten.

Kristelig Gymnasium har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Knut Løken dømmes til å betale saksomkostninger til Kristelig Gymnasium for lagmannsretten.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av byrettens dom, der oppsigelsesvedtaket er inntatt i sin helhet og de relevante avsnitt i tidligere vedtak og skriftveksel er gjengitt, samt til det som sies nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 4, 5 og 6 mars 1997. Ankende part og ankemotparten ved styrets formann, Lars Inge Magerøy, møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Videre møtte fem vitner og avga forklaring. Ett vitne møtte som part for byretten, mens ett var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part hevder at byretten har tatt feil i rettsanvendelsen og på enkelte vesentlige punkter også i bevisbedømmelsen, og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Roar Bjerknes, i det vesentlige anført:

Oppsigelsen av Knut Løken må prinsipalt bedømmes på grunnlag av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Kravene til saklig grunnlag er ikke oppfylt, og oppsigelsen må derfor kjennes ugyldig.

Subsidiært hevdes at Løken etter tidligere og gjeldende lover om offentlige og private skoler, sett i sammenheng, har et stillingsvern som medfører at han ikke kunne sies opp, men bare avskjediges dersom for øvrig betingelsene for avskjed måtte foreligge. Noe vedtak om avskjed er uansett ikke truffet, og det er fra Kristelig Gymnasiums side heller ikke gjort gjeldende at det foreligger avskjedsgrunn. Konsekvensen av dette vil være at oppsigelsen av Løken må kjennes ugyldig på formelt grunnlag. De nærmere anførsler i denne forbindelse vil bli gjengitt etter fremstillingen av de prinsipale ankegrunner.

I alle arbeidsforhold ligger innebygget en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Ved den nærmere bestemmelse av lojalitetspliktens innhold for Kristelig Gymnasiums vedkommende, vil skolens verdigrunnlag være både viktig og relevant. Dette innebærer imidlertid ikke at det rettslige omfang av den lojalitetsplikt, som påhviler den enkelte lærer, ensidig kan avgrenses av styret. Det bestrides imidlertid ikke at skolen, som understreket av byretten, har rett til å drive en personalpolitikk i samsvar med sitt formål. Dette innebærer blant annet at det ved ansettelse i virksomheter som har som formål å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn kan stilles spørsmål til søkere for å sikre at fremtidige medarbeidere vil arbeide ut fra samme grunnsyn. Det er således ikke omstridt at Kristelig Gymnasium ved ansettelse av lærere kan kreve opplysninger nettopp for å sikre at samtlige lærere vil arbeide ut fra et felles grunnsyn.

Byrettens flertall har imidlertid tatt feil når disse prinsipper også er ansett dekkende for oppsigelsessituasjonen. Flertallet har oversett forutsetningen om at undervisningspersonalet ved samtlige private skoler skal ha samme oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven som tilfelle er ved de offentlige skoler, noe som har fått klart uttrykk i Ot.prp.nr.58 (1983-84), side 40. Den aktuelle bestemmelse, arbeidsmiljøloven §55A, refererer seg uttrykkelig til ansettelser. Denne begrensning i rekkevidde illustreres ytterligere ved plasseringen av bestemmelsen i kapittel XI A: Tilsetting. Noen tilsvarende endring av loven ble ikke foretatt i kapittel XII som gjelder oppsigelse. Virksomhetens art er like fullt et relevant moment ved vurdering av en oppsigelse, men begrensningen av adgangen til å foreta oppsigelser er den samme for alle arbeidsgivere, herunder KG.

For Løkens vedkommende er forholdet at han aldri har avslått å gi sin tilslutning til innholdet i de grunnregler som gjaldt for skolens virksomhet. Han har heller ikke nektet å orientere om private forhold, men tok selv initiativ til å legge sine personlige ekteskapelige problemer frem for rektor. Han ble overrasket over den holdning han ble møtt med, og i den meningsutveksling som fant sted i den etterfølgende tid, reagerte han mot detaljeringen av de krav som ble fremsatt fra skolens side. Det ble krevd at han skulle gi opplysninger om det var etablert et samboerforhold med en annen kvinne enn hustruen. Videre ble det stilt krav om at Løken skriftlig skulle gi uttrykk for "en uttalt vilje til å respektere separasjonstidens intensjon". Med denne formulering var det åpenbart siktet til Løkens kontakt med Anne Lise Leidland. Det ble således krevet at Løken i praksis skulle leve opp til grunnreglene for skolen og gi uttrykk for dette. I realiteten innebar dette et krav om at han skulle bryte kontakten med Leidland.

Løken hadde i denne situasjon allerede gjort et mislykket forsøk på å gjenoppta samlivet med sin hustru, og han hadde i denne periode ingen kontakt med Leidland. Vanskelighetene i ekteskapet viste seg imidlertid uoverstigelige, og separasjon stod da som eneste utvei. Løken har ikke på noen måte søkt å fremstille den situasjon han var kommet i som ideell eller søkt å bortforklare egen svikt. Han var imidlertid kommet i en krise og ble møtt med bebreidelser fra flere hold. Hans sønner bebreidet han separasjonen, og det samme gjorde venner fra hans eget kristne miljø. På skolen oppsto anstrengte forhold. Han følte seg svak og så seg i denne situasjon ikke i stand til å avskjære kontakten med Leidland, til hvem han hadde knyttet sterke følelsesmessige bånd. Han fant det ikke personlig mulig på kort sikt å gi uttrykk for slike intensjoner, som skolen krevde. Disse intensjoner avviker for øvrig fra dem som ligger til grunn for ekteskapsloven og som har fått uttrykk i Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 32.

I de over 25 år Løken har arbeidet ved KG har det aldri vært noe å utsette på hans forhold ved skolen og heller ikke på hans private forhold ut over det som er tema for den verserende sak. Hans private liv i en avgrenset periode, preget av personlige konflikter, danner alene grunnlaget for oppsigelsen. Det finnes overhodet ikke holdepunkter for at det skulle være noe å kritisere ved hans tjenstlige forhold, og dette er heller ikke brakt på bane av skolen, bortsett fra rektors krasse og udokumenterte påstander i sin forklaring under ankeforhandlingen.

Løken har fortsatt et godt forhold til et stort antall av sine kolleger, og har også etter oppsigelsen frem til i dag utført sitt arbeid på en tilfredsstillende måte.

Byretten har tatt feil ved å stille KG i en prinsipielt annen stilling enn andre arbeidsgivere hva angår privatlivets betydning for ansettelsesforholdet.

Løken har erkjent at han i en konkret livssituasjon har opptrådt på en måte som ikke er i samsvar med KGs grunnregler. Et slikt feilskjær kan gi anledning til irettesettelse eller eventuelt advarsel. En oppsigelse representerer en overreaksjon som overhodet ikke kan aksepteres. Byrettens flertall har feilaktig tillagt Løken en manglende vilje til å leve i samsvar med KGs grunnverdier. Forholdet var at han ganske enkelt ikke så seg i stand til det i den situasjon han var kommet i.

Ikke enhver overtredelse av arbeidsgiverens direktiver gir grunn til oppsigelse. Overtredelsen må være relevant for den arbeidssituasjon som foreligger. Selv om Løken personlig ikke har denne oppfatning, må det rettslig kunne gjøres gjeldende at kroppsøving er et verdinøytralt fag, og at den forbildefunksjon som lærerne skal fylle, vil stille seg annerledes ved undervisning i dette fag enn i fag med mer intim tilknytning til skolens troslære og moralske grunnsyn. Det er vanskelig å se at Løkens privatliv har hatt noen betydning for hans arbeid som lærer i kroppsøving. Ved den konkrete vurdering må fagets art være av betydning. Det er påpekt at også kroppsøvingen innebærer virksomheter som stiller krav til moralske holdninger, for eksempel i konkurransesituasjoner. Løken må anses fullt ut i stand til å ivareta de krav som i så måte måtte stilles til en forbildefunksjon. For dette punkts vedkommende vil den ankende part prinsipalt anføre at forhold som ikke kan innvirke på undervisningssituasjonen i et verdinøytralt fag heller ikke kan gi saklig grunnlag for oppsigelse. For dette punkts vedkommende vil det derfor subsidiært hevdes at man ikke kan forestille seg en tilstrekkelig ugunstig innvirkning på forbildefunksjonen.

KG er ikke påført noen reell skade som kan føres tilbake til Løkens handlinger. Han har etter oppsigelsen undervist i to år uten at det har kommet reaksjoner av noen art fra foreldre eller elever.

KGs styre traff i første omgang sitt vedtak om ikke å gå til oppsigelse, til tross for at man fant saken problematisk fordi det ikke var lykkes å få den bedre oppklart og ikke minst fordi Løken ikke hadde villet gi uttrykk for noen intensjon med hensyn til fremtiden. Styrets vedtak kan selvsagt ikke forstås slik at man med dette mente å ha gjort skolens grunnregel innholdsløs. Den oppfatning byrettens flertall har gitt uttrykk for for så vidt angår spørsmålet om å uthule grunnreglene, savner således grunnlag i skolens eget vedtak.

Det kan uansett ikke sees som noe grovt brudd på lojalitetsplikten eller i strid med forbildefunksjonen ikke å ville skrive under på en erklæring om å avstå fra kontakt med en bestemt person.

I begrunnelsen for oppsigelsesvedtaket er det vist til at det er kommet frem nye opplysninger. Dette har ikke grunnlag i dokumenterte fakta. Av rektors notat, datert 27 oktober 1994, fremgår at det etter sommerferien kom flere henvendelser som tydet på at forventningene til Løken ikke ble etterlevet. Det er således referert påstander om at Knut Løken ferierte sammen med sin nye venninne på sin hytte i flere uker av sommerferien, og videre at han reiste på ferietur sammen med henne. Riktignok vises det i notatet til at det var nødvendig å få disse påstandene bekreftet eller avkreftet, noe Løken altså nektet å bidra til. Det må etter dette kunne legges til grunn at saken i hovedtrekk sto i samme skikkelse da styret traff sitt oppsigelsesvedtak som da vedtaket om ikke å gå til oppsigelse ble truffet 12 desember 1994.

I ansettelsesbrevet for Løken er det ikke vist til grunnreglene. Det er forskjell på å formulere forventninger og la dem inngå i en arbeidsavtale. Internasjonale konvensjoner gir støtte til Kristelig Gymnasiums adgang til å imøtekomme foreldrenes ønsker om å gi barna en opplæring og oppdragelse i samsvar med egen livsanskuelse. Men ingen av disse konvensjoner står i strid med det stillingsvern som er etablert i arbeidsmiljøloven.

Konklusjonen er at oppsigelsen av Løken ikke er saklig begrunnet, og må kjennes ugyldig.

Hva det subsidiære ankegrunnlag angår, vises til at Løkens stilling da han tiltrådte ved KG var regulert av lov av 12 juni 1964 om realskoler og gymnas, kapittel IV, og lov av 6 mars 1970 om tilskudd til private skoler §9 og §10. Av førstnevnte lov, §17 og §18, fremgår at lærerne hadde krav på fast tilsetting etter to år. Bare prøvetilsatte kunne med andre ord sies opp. For de fast tilsattes vedkommende var arbeidsgiveren eventuelt henvist til å meddele avskjed dersom vilkårene for øvrig måtte være til stede. Etter §9 og §10 i loven av 6 mars 1970 hadde Løken etter to, maksimalt tre år, en posisjon som tilsa at han bare kunne fjernes ved avskjed. KG har gitt uttrykk for en oppfatning av rettstilstanden uten forankring i gjeldende lovverk. Løken har ikke senere tapt sin rett. Prinsipalt er det for dette punkts vedkommende den ankende parts oppfatning at någjeldende rettsregler gir Løken samme rettsvern som han opprinnelig hadde.

Subsidiært anføres, under forutsetning av at de som er ansatt etter gjeldende regler ikke har oppsigelsesvern, at dette ikke berører Løken som er ansatt tidligere. I den senere lov av 21 juni 1974, §22, heter det at bestemmelser om tjenesteforhold, oppsigelse, suspensjon, avskjed og andre rettsforhold for personale i lederstillinger og undervisningsstillinger, skal fastsettes i lov. Slik lovbestemmelse er ikke gitt, idet de aktuelle spørsmål er løst gjennom tariffavtale for så vidt angår de offentlige skoler. Imidlertid er det i lovens §41 bestemt at bestemmelsene i lov av 1964 om realskoler og gymnas får anvendelse også etter den nye lovs ikrafttreden for så vidt angår rettigheter og plikter som er ervervet/pådratt i tiden før lovens ikrafttreden. I Ot prp nr 18 (1973-74) som lå til grunn for lov om videregående opplæring, heter det at tjenestemenn tilsatt etter de bestemmelser som nå gjelder, selvsagt må beholde sine ervervede rettigheter så lenge tjenesteforholdet består.

Den foran nevnte tariffavtale, betegnet rettsvilkårsavtalen, ble inngått 22 desember 1975. Av §1 fremgår at departementet ikke kunne være avtalepart for de private skolers vedkommende. Det må allikevel legges til grunn at §9 og §10 i privatskoleloven må gjelde. Dette innebærer at rettsvilkårsavtalen også kom til å gjelde for de private skolene. Avtalens §3, fjerde ledd, har en noe mer elastisk utforming enn tilfelle var for tilsvarende bestemmelse i loven om videregående opplæring, men innholdet er i praksis det samme. På samme måte korresponderer avtalens §3, tiende ledd med bestemmelsene i tidligere lov. Også bestemmelsene i §4 om avskjed korresponderer på tilsvarende måte.

Byrettens flertall har tilkjennegitt en rettsoppfatning som samsvarer dårlig med det dokumenterte regelverk.

Loven om tilskudd til private skoler av 1970 ble i 1985 erstattet av privatskoleloven. Denne må forstås slik at de private skoler ikke lenger var pliktige i relasjon til rettsvilkårsavtalen, idet det i den nye lov ble åpnet adgang til å avtale en annen ordning. En slik avtale er ikke inngått ved KG, hvis lærere dermed omfattes av loven. Når det i proposisjonen tales om lønns- og arbeidsvilkår, må dette forstås slik at det også omfatter regler om oppsigelse. Konklusjonen må bli at med mindre det inngås tariffavtale eller individuell avtale, vil lærere ved private skoler ha samme lønns- og arbeidsvilkår som i de offentlige skoler. KG er og har vært tilskuddsberettiget skole og Løken kan da kreve de samme lønns- og arbeidsvilkår som i de offentlige skoler.

Atter subsidiært hevdes at endringene i privatskoleloven ikke kan gi grunnlag for å frata ham rettigheter som han hadde ervervet på et tidligere tidspunkt. Løken sitter med andre ord i en stilling som er uoppsigelig. Noe vedtak om avskjed er ikke truffet, og oppsigelsen må av denne grunn kjennes ugyldig.

Det er vist til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, tredje utgave, side 125-127 og 131, Evju/Jakhelln: Arbeidsrettslige emner, side 116, Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer (sjette utgave), side 67, NOU 1995:18, side 389 ff, samt Matheson (red): Norsk skolerett, kapittel XI (skrevet av Jakhelln), side 383-417. Det er videre vist til Rt-1928-544 og Rt-1982-1729 ff (Hoaasdommen).

Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig, idet det vises til flertallets begrunnelse, og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Harald Schjoldager, i det vesentlige anført:

Av gjeldende privatskolelov §1 fremgår at formålet er å medvirke til at det kan dannes og drives private skoler. KG er en tilskuddsberettiget skole med særpreg. Dette har fått uttrykk i grunnreglene, der basis og formål er nærmere beskrevet i §2. Også §3, der eierforholdene er omhandlet, indikerer hvilket grunnsyn skolen er bygget på. Betydningen av å ivareta grunnsynet i skolens virksomhet fremgår også indirekte av §16 der det kreves enstemmighet for å endre §1 og §2. Det er ved å være en livssynsskole at KG oppfyller sin forpliktelse overfor den lov som hjemler tilskudd fra det offentlige. Motivene for loven må sees på bakgrunn av FNs internasjonale konvensjon om menneskerettighetene der partene forplikter seg til å respektere foreldres frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning. Teksten har nær sammenheng med FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som omhandler retten til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet og til å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og protokoll i tilknytning til denne.

I Løkens tilfelle gjør kryssende hensyn seg gjeldende. På den ene side står skolens rett til å hevde sitt grunnsyn og på den annen side en arbeidstakers krav på et skjermet privatliv. I forbindelse med endring av arbeidsmiljøloven, jf §55A, er det i Odelstingsproposisjonen uttalt at hensikten med lovforslaget er å fjerne enhver tvil om at skoler og institusjoner som bygger på et livssynsgrunnlag fullt ut skal kunne drive sin virksomhet med sin egenart og etter sitt formål. Etter lovendringen må arbeidsmiljløloven §55A forståes slik at privatskolene selv må kunne definere sine grunnregler og selv trekke opp rammene for sin virksomhet. KG har aldri operert med lærere i uoppsigelige stillinger. Dette fremgår også av skolens brev av 20 mai 1970 til Løken, der det er vist til at det for alle ansatte lærere gjelder en tre måneders gjensidig oppsigelsesfrist ved slutten av hvert skoleår. Det er videre vist til at dersom oppsigelse ikke foreligger, vil samme ansettelsesbetingelser gjelde for det kommende skoleår. Ordningen må også sees på bakgrunn av at skolen til enhver tid måtte ha adgang til å tilpasse virksomheten den økonomiske ramme som fulgte av det omfang tilskudd fra det offentlige, gaver og skolepenger satte. §22 i lov av 21 juni 1974 om videregående opplæring forutsatte lovgivning om tjenesteforhold, oppsigelse med videre. I mangel av lovregulering ble den såkalte rettsvilkårsavtalen inngått for lærere i de offentlige skoler. Avtalen var ikke egnet for KG, og har heller ikke vært praktisert ved skolen. Privat ansatte er henvist til den lovgivning som til enhver tid er gjeldende for ansettelsesforhold. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven får derfor virkning for ansettelsesforholdene ved KG. Lovens bestemmelse må videre tolkes på bakgrunn av de folkerettslige forpliktelser som knytter seg til etablering av privatskoler.

Den akademiske diskusjon som vedrører offentlige lærere om forholdet mellom staten som arbeidsgiver og staten som lovgiver når det gjelder ansettelsesforhold, har ikke interesse for privatskoler, herunder KG. I privatskoleloven av 1970 er det bestemt at undervisningspersonale og skoleledere skal ha de samme kvalifikasjoner og de samme lønns- og arbeidsvilkår også med hensyn til lønn under sykdom som lærere og skoleledere ved tilsvarende offentlige skoler. Denne bestemmelse er videreført i den gjeldende lov. Derimot er §10 som gjaldt oppsigelse og avskjed ikke tatt med i loven av 1985. §16 i denne lov gjelder nemlig ikke oppsigelse og avskjed. Dette understreker ytterligere at det er arbeidsmiljøloven regler som gjelder for ansatte ved KG.

I læreplanen for de offentlige skoler av 1993 er lærernes funksjon som forbilde for elevene understreket. Dette er et helt sentralt element i KGs syn på virksomheten og lærernes funksjon. Med særlig henblikk på ekteskapet som samfunnets foretrukne samlivsform finner skolen også støtte i uttalelser fra bispemøtet høsten 1995. Løken hadde en klar plikt til å fylle forbildefunksjonen, knyttet til skolens grunnsyn.

Det er helt forfeilet å hevde at KG søker å begrense stillingsvernet og slik omgå en preseptorisk regel. Det korrekte er å tolke arbeidsmiljøloven §60 i relasjon til skolens karakter. Kriteriene for saklighet må relatere seg til virksomhetens rammevilkår og grunnregler, der erkjennelsen av eksempelets makt er nedfelt. Mangfoldet i samfunnet for øvrig er avhengig av at KG gis anledning til å håndheve nettopp sitt grunnsyn. Det er her ikke tale om noen reduksjon av stillingsvernet, når skolens grunnsyn og forbildekrav tas i betraktning. Skolens interesser i så måte må veie tyngre enn Løkens for øvrig forståelige krav på å ha sitt privatliv i fred.

Det må ut fra bevisførselen konstateres at Løken ikke har levet opp til skolens forbildekrav. Det vises i denne forbindelse til brevet fra skoleungdomspresten, brevet fra lektor Agnes Haug og brev fra inspektør Wisløff og lektor Hilmersen. Videre har fem lærere støttet skolens syn, dog uten å tilrå rettssak. Det er også reagert fra foreldre, slik brev fra Bente Løvaas og Morten Oppsahl viser. Brevene er representative for den holdning som også har fått uttrykk i muntlige henvendelser til skolens ledelse. KG må selv kunne definere hvilke stillinger som kan knyttes til en forbildefunksjon. Etter skolens oppfatning hører kroppsøvingslærere til denne gruppe. Kanskje nettopp i dette fag er karakterdannelsen av viktighet.

Skolens styre nølte med å gå til oppsigelse i ønske om å finne en mykere løsning. KG ba om en prinsipiell tilslutning til grunnsynet og en forsikring om omlagt praksis privat. Løken avslo å imøtekomme disse krav, som for skolen var helt grunnleggende. Det var her ikke tale om å gå dypere i detaljer om Løkens privatliv enn nødvendig for å ivareta skolens interesser. Dersom skolen hadde slått seg til ro med Løkens standpunkt, ville den mistet sin troverdighet når det gjaldt grunnleggende spørsmål.

Løken nektet konsekvent å kommunisere med skolen om forbildefunksjonen og nektet også å avstå fra å videreutvikle et forhold til en annen kvinne. Dette innebar ikke bare manglende innordning, men et brudd med skolens verdisyn. Skolen var tvunget til å handle for å opprettholde sin troverdighet.

Etter oppsigelsen har skolens ledelse søkt å opprettholde en normal hverdag i skolens liv. Oppsigelsen har satt skolen i respekt. Skolens legitimitet var truet, men nettopp det forhold at det ble reagert, har forebygget skadevirkninger.

Løken må ut fra sine kvalifikasjoner regne med forholdsvis lett å kunne få tilsvarende arbeid ved andre skoler. Oppsigelsen kan derfor ikke sies å ramme ham på en urimelig måte.

Et nederlag i saken kan ryste skolen i dens grunnvoller og svekke dens troverdighet. Konklusjonen må bli at oppsigelsen av Løken ikke kjennes ugyldig.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byrettens flertall og bemerker:

Rettsstillingen for lærer ansatt ved private skoler har siden 1964 av vært regulert dels av lover om realskoler og gymnas, senere lov om videregående skoler, dels av lov om tilskudd til private skoler og senere privatskoleloven av 1985. Den såkalte rettsvilkårsavtale omfattende lærere i offentlige skoler ble inngått i desember 1975. Loven om tilskudd til private skoler ble erstattet av privatskoleloven i 1985. Det er holdepunkter for å reise spørsmål om også lærere i de private skoler hadde et sterkere oppsigelsesvern enn det som ble lovfestet ved iverksettelsen av arbeidsmiljøloven i 1977.

Det må anses på det rene at Kristelig Gymnasium ikke på noe tidspunkt har oppfattet lærernes rettigheter slik at de hadde et sterkere oppsigelsesvern enn det som til en hver tid fulgte av gjeldende lovgivning. Av dette følger at Løkens stilling etter skolens oppfatning er regulert av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Det kan heller ikke ses at denne forståelse har vært omstridt tidligere i forhold mellom skolen og dens ansatte. Fra skolens side har det vært naturlig å se rettsstillingen i sammenheng med de rammebetingelser spesielt av økonomisk art, som skolen gjennom alle år har vært underlagt. En oppsigelse knyttet til reduksjon av skolens virksomhet kunne således bli nødvendig og ville også samsvare med de oppsigelsesvilkår som er hjemlet i arbeidsmiljøloven.

Det finnes holdepunkter for at den ankende parts subsidiære anførsler om at Løken har en uoppsigelig lærerstilling kunne vinne frem. Som følge av den usikkerhet som ville knytte seg til anvendelsen av et komplisert regelverk på en virksomhet med andre rammebetingelser enn de offentlige skoler, har lagmannsretten imidlertid funnet det riktig å vurdere oppsigelsen av Løken på grunnlag av arbeidsmiljøloven bestemmelser.

Når det gjelder det hendelsesforløp som førte til oppsigelsen av Løken, er dette i hovedtrekk ikke omstridt. Det legges til grunn at Løken i 1993 hadde betydelige problemer i sitt ekteskap og samtidig innledet forhold til en annen kvinne. I en periode på noen måneder i slutten av 1993 avbrøt han dette forhold og gjenopptok samlivet med sin hustru med sikte på å berge ekteskapet. Tross gjennomgått familieterapi lyktes ikke disse bestrebelser og våren 1994 var det klart at separasjon var eneste utvei. Etter bevisførselen finner lagmannsretten det klart at han i denne fase følte seg i en dyp følelsesmessig krise, preget også av skyldfølelse. Det er allikevel holdepunkter for å anta at han i denne situasjon følte seg så nær knyttet til Anne Lise Leidland at han så frem til, eller i hvert fall ikke ville utelukke, en fremtidig fastere forbindelse og ekteskap med henne. Han fant det i denne situasjon riktig å informere rektor om sine private forhold. Lagmannsretten finner det vanskelig å konstatere et entydig motiv for dette initiativ. Løken må ut fra sin personlige bakgrunn og sitt mangeårige virke ved skolen ha vært fortrolig med det grunnsyn som skolen bygger på, og som innebærer klare og utvetydige krav til lærernes livsførsel, spesielt hva samlivsforhold angår. Løken må nødvendigvis ha opplevet sin situasjon slik at han hadde sviktet også i relasjon til skolens krav. Hans initiativ overfor rektor kan forstås som et forsøk på å ordne opp i sitt forhold til skolen. Ønsket om å samtale med rektor kan også forstås som et forsøk på å komme inn i en dialog preget av gjensidig tillit.

Under samtalen ble muligheten for et fremtidig ekteskap med Leidland tatt opp, men det er omstridt om dette tema ble brakt inn av Løken eller rektor. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at Løkens henvendelse skyldtes ønsket om å få aksept for et fremtidig forhold til Leidland. Hans engasjement i forhold til henne var følelsesmessig dyptgående, noe som bekreftes av at de senere inngikk ekteskap. I den daværende situasjon, da bruddet med hustruen var et faktum, er det forståelig at Løken også i forhold til skolen hadde et mulig fremtidig permanent forhold til Leidland for øye. Uansett hvilke motiver som for Løken i en anstrengt og konfliktfylt situasjon var de ledende, finnes det ikke holdepunkter for at Løken ønsket prinsipielt å ta avstand fra eller bryte med de grunnprinsipper som skolen bygget på, og som han som nevnt må anses å ha vært innforstått med. Den samtalen som fant sted, kom slik Løken oppfattet situasjonen, til å bestå i at det fra rektors side ble formulert en klar avvisning av et samboerforhold med Leidland og også et fremtidig ekteskap med henne. Dette ble senere fulgt opp skriftlig med krav om at Løken skulle etterleve separasjonens intensjon, hvilket innebar at han måtte gi avkall på enhver kontakt med Leidland. Videre skulle han, også skriftlig, redegjøre nærmere for sine boforhold m.v.

Etter lagmannsrettens oppfatning hadde skolens reaksjon på Løkens livssituasjon en karakter, som nødvendigvis måtte bringe Løken i en ytterst vanskelig situasjon. Han måtte nødvendigvis se sin stilling ved skolen truet. Det er da forståelig at han så seg tvunget inn i en forsvarsposisjon, noe som også framgår av at han søkte bistand fra Lærerforbundet. Det er videre forståelig at han nektet å etterkomme de krav som ble framsatt fra skolens side. I den situasjon som var oppstått, ville ettergivenhet meget lett kunne lede til at han svekket sitt eget stillingsvern. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at Løkens atferd i konfliktsituasjonen i seg selv ga skolen grunnlag for oppsigelse.

Når det gjelder den svikt, som Løken selv har erkjent i relasjon til skolens grunnregler og i sammenheng med lærernes forbildefunksjon, har lagmannsretten etter en samlet vurdering kommet til at den ikke gir saklig grunnlag for oppsigelse. Uavhengig av spørsmålet om KG var berettiget til å gi Løken advarsel eller irettesettelse, framstår en oppsigelse som en alt for streng reaksjon.

Skolens styre ga i første omgang skarpt uttrykk for sin misnøye med Løkens atferd, men valgte allikevel å avfinne seg med "situasjonen som den er". I denne forbindelse ble det endog uttrykt ønske om at det gjensidige forhold kunne utvikles i respekt og i lojalitet overfor skolens basis og formål.

Imidlertid endret styret standpunkt, og det ble i denne forbindelse vist til nye opplysninger. Det er vanskelig å se denne beslutning atskilt fra de brev som skolen mottok fra noen lærere og som er fyldig referert i det foranstående. Lagmannsretten kan ikke se at det etter det første styrevedtak er fremkommet opplysninger som kan gi noen annen fornuftig forklaring på det endrede standpunkt som ble inntatt. Det vises i så måte til den dokumentasjon som er foretatt og som er gjengitt i det foregående, jf rektors notat av 27 oktober 1994 og styrets vedtak av 8 november 1994.

Lagmannsretten må etter dette konstatere at en situasjon som den 12 desember 1994 ble oppfattet som "fortsatt problematisk" uten å lede til oppsigelse, kort tid etter allikevel ga grunnlag for en slik reaksjon. Det er vanskelig å se at henvendelsene til skolens ledelse utfra sin form og sitt innhold skulle være egnet til å bringe vurderingen av hensynet til skolens grunnsyn og troverdighet i en annen stilling.

Lagmannsretten har i sin vurdering lagt vekt på Løkens meget lange ansettelsesforhold ved skolen og at han i denne tid også ut fra skolens egen vurdering synes å ha gjort en god innsats for undervisning og miljø. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet å kunne legge vekt på at Løkens undervisning var begrenset til kroppsøving, idet det ikke kan sees at dette i seg skulle innebære noen vesentlig endring av hans forpliktelser som medlem av kollegiet.

Løken har endelig i tiden etter oppsigelsen utført sitt arbeid ved skolen uten at dette kan sees å ha medført konflikter eller hatt skadevirkninger for øvrig.

Arbeidsmiljøloven §55A gir KG en vid adgang til i forbindelse med ansettelser å stille spørsmål til søkerne om deres religiøse og moralske oppfatninger og formulere krav i den forbindelse. Dette innebærer imidlertid ikke at skolen selv kan definere det saklighetsbegrep som arbeidsmiljøloven opererer med som vilkår for oppsigelse, selv om skolens særpreg selvsagt vil inngå i vurderingen.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at oppsigelsen av Løken må kjennes ugyldig.

Anken har ført fram. I medhold av bestemmelsene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd og §172 første ledd bør Kristelig Gymnasium erstatte Knut Løkens saksomkostninger for såvel byretten som for lagmannsretten. For byretten fastsettes saksomkostningene i samsvar med framlagt omkostningsoppgave til kr 97 172, hvorav salær utgjør kr 96 000. I tillegg kommer renter fra 16 desember 1995 til 16 mars 1997 med kr 9 717. For lagmannsretten er fremlagt et salærkrav på kr 168 000. Etter lagmannsrettens skjønn tilsvarer det nødvendige arbeid som prosessfullmektigen har hatt med saken for å få denne betryggende utført for lagmannsretten et salær på kr 130 000. I tillegg kommer utlegg med til sammen kr 4 373. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med dette til kr 241 262.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Kristelig Gymnasiums oppsigelse av Knut Løken fra stilling som lærer ved skolen kjennes ugyldig.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Kristelig Gymnasium til Knut Løken 241 262 - tohundreogførtientusentohundreogsekstito- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.