RG-1998-864

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1997-09-25
Publisert:	RG-1998-864 (141-98)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett nr: 96-00080 - Agder lagmannsrett LA-1997-00128 B
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Lars Petter Koslung). Saksøkt: Knut Christenson, Olav Christenson (Prosessfullmektig: Advokat Tom Berge). Saksøkt: Aslak Edland, Astrid og Einride Gunvaldjord, Halvor K. Gunvaldjord, Knut Olav Edland, Olav Bratland (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland).
Forfatter:	Skjønnsstyrer: Kst. lagdommer Erik Holth med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, §7, Jordlova (1995) §3, §18

Vest-Telemark herredsrett avhjemlet 16. oktober 1996 skjønn til fastsettelse av erstatning til berørte grunneiere i forbindelse med omlegging og utbedring av av tidligere RV 11, nå E 134, på en strekning fra Velemoen Camping til Tallaksbru i Edland i Vinje kommune. Parsellen er totalt ca 4000 meter, og av dette er ca 2800 meter total vegomlegging i en ny trase lagt langs/over elva Kjela gjennom bygda. Saksøker var Staten ved Samferdselsdepartementet ved Vegsjefen i Telemark. Skjønn begjært 23. mai 1996. Saksøkt var i alt 24 takstnumre.

Vegutbyggingen skjer i hovedsak i samsvar med vegplan (detaljplan) godkjent av Vegsjefen i Telemark 3. desember 1990, jf overgangsbestemmelsen i vegloven §12 annet ledd. Skjønnet er hjemlet i ekspropriasjonsvedtak fattet i medhold av vegloven §50. Vedtak om ekspropriasjon til gjennomføring av planen ble truffet 14. juni 1995.

Grunneier av takst nr. 3 begjærte overskjønn 17. desember 1996 gjennom advokat Tom Berge. Saksøker begjærte gjennom advokat Lars Petter Koslung overskjønn den 18. desember 1996 for fem taksnummer, nemlig 2, 4, 5, 8 og 15. Den 23.desember 1996 begjærte fire grunneiere overskjønn gjennom advokat Olav Felland, nemlig takst nr. 5, 8a, 9 og 10. Gjennom prosesskrift av 17. januar 1997 fremmet advokat Felland aksessorisk krav om overskjønn for takst nr. 2, 4 og 5. Det er senere inngått utenrettslig forlik vedrørende takst nr. 8, 8a og 9, samt takst nr. 15, slik at overskjønnet behandler 5 takstnummer.

Overskjønnsforhandlingene fant sted i Vinjehuset i Åmot 15. 16. 17. og 18. september 1997. Fra vegsjefen i Telemark møtte avd.ing. Arne Baugerød, overing. Arild Herfinndal og avd.ing. Gun Marum. Samtlige grunneiere møtte til åpningen av overskjønnsforhandlingene. Andre dag ble de berørte eiendommene befart, og de respektive grunneierne møtte under befaringen. Under befaringen kunne det konstateres at anleggsarbeidene var igansatt men ikke fullført. Det er ikke begjært overskjønn hva gjelder avsavnsrenten, som er satt til 7 %. Det fremgår av skjønnsrettens premisser at renten løper fra den dato som er satt i arbeidstillatelsen. For de parter som det ikke er satt tiltredelsesdato for, er det enighet om at tiltredelsestidspunktet settes til 1. februar 1996.

Det er ikke fremkommet innvendiger mot overskjønnets fremme. Til grunn for skjønnet legges de alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok 2 - 8 hvor skjønnsforutsetningene er inntatt. Det ble under forhandlingene for lagmannsrett gjort enkelte endringer i de spesielle skjønnsforutsetninger, som for øvrig vil bli gjengitt ved behandling av det enkelte takstnummer. Et sakkyndig vitne har avgitt en redegjørelse vedrørende marginalkalkylemetoden ved fastsettelse av bruksverdien på dyrket mark. Videre er det for takst nr. 4s vedkommende inngått en skriftlig avtale 14. august 1997 mellom Vinje kommune og Bratland vedrørende uttak av masser, et avtaleforhold som partene er enge om medfører at problematikken omkring tap av masse som følge av ekspropriasjonsinngrepet bortfaller. For øvrig står saken i det alt vesentlige som for herredsretten.

Lagmannsretten finner det praktisk først å behandle det generelle spørsmålet om erstatning for grunnavståelse av dyrket mark. Partene er i utgangspunktet enige om de rettslige prinispper erstatningsfastsettelsen skal baseres på. Erstatningen for avståelse av dyrket mark fastsettes etter bruksverdi, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §5, med utgangspunkt i en marginalkalkyle. Ved den skjønnsmessige vurdering tas det utgangspunkt i en beregning der man på den ene side fører opp produksjonsinntekter og på den annen side utgifter, og hvor nettoavkastningen kapitaliseres etter en rente på 5% p.a. Den aktuelle marginalkalkyle og dens enkelte elementer har på generelt grunnlag vært gjenstand for inngående jordbruksfaglige utredning av den av grunneierne førte sakkyndige, sivilagronom Oddmund Olesrud. Det aktuelle jordbruksarealet blir i det alt vesentlige benyttet som grovforgrunnlag ved innhøsting og beiting for videreforedling gjennom husdyra. Olesrud har tatt utgangspunkt i geitemelkproduksjon som aktuell og potensiell drift på gårdene, og har vurdert den fulldyrka jorda å være av god kvalitet. Inkludert produksjonstilleggene i jordbruket på i alt kr 1717 pr. da., er det kalkulert med et dekningsbidrag pr. da. på kr 4215. Marginal grunnrente er med den sakkyndiges forutsetninger beregnet til kr 1796, og med kapitaliseringsrente på 5% vil den kapitaliserte grunnverdi (nettoavkastningen) utgjøre kr 36 pr m2.

For overskjønnsretten som for skjønnsretten har prosessfullmektigene ulikt syn på hvorvidt produksjonstilleggene skal hensyntas ved beregningen av bruksverdien på den dyrkede marka. Herredsretten tok hensyn til tap av det produksjonstillegg som knytter seg til reduksjonen i jordbruksarealet som følge av ekspropriasjonsinngrepet (arealog kulturlandskapstillegg), begrunnet med at tapet er en direkte følge av at saksøkte mister jordbruksareal. Når det gjaldt produksjonstillegget for husdyr, så herredsretten annerledes på det, idet det ble lagt til grunn at saksøkte ikke ville lide noe økonomisk tap da man anså at husdyrtallet kunne opprettholdes ved kjøp av for ved å bruke den erstatning som blir gitt for avståelse av jordbruksarealet. Herredsretten fastsatte grunnerstatningen for dyrka mark etter dette til kr 22,50 pr. m2.

Saksøker har gjort gjeldende at erstatningen for dyrka mark er vesentlig for høy. Nærmere bestemt er det prinsipalt anført at de offentlige tilskuddsordningene ikke skal trekkes inn ved erstatningsberegningen. Subsidiært er det anført at underskjønnet er korrekt på dette punkt ved at alene arealtilskuddet ble medtatt. Kalkylen fra den sakkyndige gjenspeiler for øvrig ikke det riktige forhold hvor som her det er snakk om marginale inngrep. Modellen har betydning i jordbrukspolitisk sammenheng, ikke som grunnlag for beregning av erstatning for marginale avståelser.

De saksøkte har gjort gjeldende at alle de offentlige tilskuddene må tas med da de er påregnelige etter forholdene på stedet. Skal prinsippet om full erstatning ved ekspropriasjon gjennomføres må disse tilskuddene trekkes inn som poster under produksjonsinntekter. De blir fastsatt gjennom de årlige jordbruksforhandlingene og har eksistert i mange år. Prisen på det avståtte areal dyrket mark må derfor settes betydelig opp, jfr den sakkyndiges kalkyler.

Lagmannsretten skal bemerke at utgangspunktet for bruksverdikalkylene er situasjonen på avståelsestidspunktet og forventet utvikling på dette tidspunkt. Det må tas hensyn til det alminnelige ønske om å opprettholde inntektene av slike gårdsbruk på et slikt nivå at den aktuelle driften kan sikres akseptable betingelser. Det er ikke fremlagt driftskalkyler direkte knyttet til de enkelte eiendommer inngrepet rammer. Forholdene er også noe forskjellig for de berørte eiendommer. Lagmannsretten finner det naturlig å ta utgangspunkt i den generelle kalkyle den sakkyndige har fremlagt, som er basert på driftsgranskningene i jordbruket. Husdyrproduksjon og spesielt geitehold er en fremtredende driftsform i jordbruket i denne delen av Vinje kommune. Staten motsetter seg at produksjonstilleggene, altså de offentlige tilskuddene, kan tas med i beregningen. Det er ingen uenighet om at tilskuddenes størrelse er korrekt beregnet.

Någjeldende generell forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket ble fastsatt av Landbruksdepartementet 3. juli 1997 etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 23 om jord §3 og §18. Det er to typer tilskuddsordninger som er aktuelle for saken og som omfattes av disse forskrifter, nemlig tilskudd til husdyr samt arealtilskudd. Begge ordninger har som formål å styrke og jevne ut inntektene mellom ulike produksjoner og bruksstørrelser. Landet er delt inn i soner hvor tilskuddene er økende, og Vinje er sone 5 av i alt 7 soner. Arealtilskuddene er direkte knyttet til arealets størrelse. Satsene blir fastsatt av Statens Kornforretning på grunnlag av bevilgninger. Grunnlaget for husdyrtilskuddet er dyretall for de enkelte husdyrproduksjoner. Satsene pr. dyr differensieres etter dyreslag og antall dyr. Også disse satser blir fastsatt av Staens Kornforretning på grunnlag av bevilgninger. Det er nær sammenheng mellom avlingsnivå og arealkrav pr husdyr. Lagmannsretten legger til grunn som herredsretten at ekspropriasjonsavståelsen ikke bare får innvirkning på det fremtidige arealtilskuddet, men også det fremtidige husdyrtilskuddet. I motsetning til herredsretten har lagmannsretten fått en sakkyndig utredning omkring disse forhold. Spørsmålet blir da om disse produksjonstilskuddene skal hensyntas ved erstatningsberegningen ved ekspropriasjonen.

Grunneierne har krav på full erstatning. Etter §6 skal vederlag etter bruksverdi fastsettes på grunnlag av avkastningen av eiendommen ved slik påregnelig utnytting som det erfaringsmessig er grunnlag for på stedet. Offentlige tilskuddordninger som nevnt er med på å øke bruksverdien av eiendommen. Staten har anført at dobbeltbetalingssynspunktet tilsier at hvor det offentlige som her både er ekspropriant og står for tilskuddsordningen, skal tilskuddsordningen ikke tas med i betraktning. Lagmannsretten er ikke enig i et slikt synspunkt, og kan ikke se at noe annet resultat følger av rettspraksis. Tvertimot gir Grana-dommen i Rt-1985-718, som dog ble behandlet etter 1973-loven og som gjaldt neddemning av dyrkbar jord i forbindelse med vassdragsregulering, en viss støtte for lagmannsrettens syn. Høyesterett kom under dissens til at det ved tapsberegningen skulle tas hensyn til dyrkningstilskudd, med andre ord at tilskuddet skulle komme grunneierne til gode. Førstevoterendes uttalte om påregnelighetsvurderingen at tilskuddsordningen inngikk i de generelle rammebetingelser staten har etablert for jordbruket, og det får som mange av disse direkte betydning for grunnverdien på den enkelte eiendom. Det ble lagt vekt på at regleverket var slik at den enkelte eier av dyrkbar mark kunne regne det som sikkert at tilskudd ville bli ydet om vilkårene var oppfylt. Det dreide seg ikke om noen mer eller mindre usikker forventning om at ytelser fra det offentlige ville slå ut i en økning i grunnverdien. Disse synspunkter er dekkende også for produksjonstilskuddene i jordbruket. Begrunnelsen for å inkludere tilskudd i verdiberegningen setter samtidig grenser for hvor langt en bør gå. Bare støtte som eieren med rimelig trygghet kan innrette seg etter, kan komme i betraktning. Om grunneieren har rettskrav på støtten kan ikke være noen betingelse. Etter en konkret vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at de aktuelle produksjonstilskuddsatsene for disse jordbrukseiendommer vil, som følge av ekspropriasjonsinngrepene, gå ned i den størrelsesorden redegjort for, og at grunneierne har krav på at dette tas hensyn til ved erstatningsberegningen.

I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten at både arealtilskuddet og tilskuddet til husdyr blir å hensynta ved beregningen av verdien av dyrka mark. Erstatningen blir derfor å sette noe høyere enn herredsretten har gjort. Verdsettelse skjer etter differanseprinsippet da det bare er en del av de aktuelle eiendommene som eksproprieres. Erstatningen fremkommer derfor ikke som en bruksverdi av det areal som avstås, men som differansen mellom hele eiendommens bruksverdi før inngrepet og etter inngrepet. Mulighetene for tilpasning får liten betydning og tilpasningsplikten er heller ikke påberopt av Staten som et moment i saken.

Etter en skjønnsmessig helhetsvurdering er lagmannsretten blitt stående ved en verdi på kr 30,- pr. m2 som et utgangspunkt for vurderingen under de enkelte takstnummer.

TAKST NR 2. GNR. 88 BNR. 10 i Vinje kommune. KNUT OLAV EDLAND.

Eiendommen er en landbrukseiendom som før inngrepet var på 12000 dekar herav 2145 dekar skog og 61 dekar dyrka. Ekspropriasjonen omfatter ca 2500 m2 dyrka mark, ca 6000 m2 kratt og vannareal og ca 400 m2 skoggrunn. Skjønnsrettens fastsettelse av erstatning for påstående skog med kr 750 og for kratt/vannareal med kr 0,50 pr m2, er det ikke begjært overskjønn for. Heller ikke for skoggrunnen nord for ny veitrase med kr 1,65 pr m2.

Som følge av de arbeidene som vegvesenet nå har utført med hensyn til tilrettelegging for vanning, er skjønnsforutsetningene nå begrenset til et nytt omforenet punkt, nemlig at vegvesenets erverv ikke omfatter eiendommens rettigheter til vann i Sagabekken.

Fra grunneierens side er det nedlagt slik påstand:

Erstatning for:

1. Den dyrka marka blir heva vesentlig.

2. Kantskader på den dyrka marka.

3. Arronderingsulempe, slik som

a. Dårlegare form på teigen.

b. Vanskelegare vendeteig.

c. Dobbeltforbruk av såvarer og gjødsel.

d. Øydelagt eller redusert effekt av grøftesystemet.

4. Nærføringsulempe ved:

a. Redusert avling.

b. Restriksjonar på avling.

c. Søppel frå vegtrafikken.

5. Etablering av vasspost for husdyr ved kum ved profil 22800.

6. Fremtidig drift og vedlikehold av vatningsanlegget.

7. Erstatning for etablering av gjerdehold mot dei nye vegane, der åa og bekken før har vore naturleg gjerde.

8. Fremtidig vedlikehold av desse gjerda.

9. Øydelagt fiske.

10. Vanskeleggjort tilgang til å utøve fiske.

Lagmannsretten skal bemerke:

Grunnerstatningen for dyrka mark settes til kr 30,- pr m2, under henvisning til det som er redegjort for under de generelle bemerkninger. Det kan ikke sees å foreligge forhold som gjør grunn til å fravike det utgangspunktet retten der kom frem til.

Når det gjelder spørsmålet om eventuell erstatning på grunn av ulempe på gjenværende eiendom, har advokat Felland medtatt en rekke poster i påstanden uten at disse er nærmere redegjort for. Verken kantskader, arronderingsulemper eller nærføringsulemper gir etter lagmannsrettens vurdering grunnlag for erstatning.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke foreligger grunnlag for erstatning for påståtte tapte fiskemuligheter i Kjela. Denne nye veitraseen avskjærer ikke grunneieren fra fiske, og noe økonomisk tap som følge av omleggingen er ikke dokumentert fra grunneierens side.

Etablering av vannpost for husdyr samt oppsetting og vedlikehold av 310 lm gjerde gis det erstatning for, med henholdsvis kr 4000 og kr 15000. Når det gjelder gjerde, har ikke saksøker påtatt seg å sette det opp for noen av de saksøkte. Det vises i den sammenheng til de alminnelige skjønnsforutsetningene pkt. 3.3. Spørsmålet om gjerdeerstatning må derfor avgjøres for de takstnummer hvor det er påstått. 310 lm gjerde er gjerde mot den nye vegen og partene er enige om lengden.

TAKST NR 3. GNR 88 BNR 101. KNUT OG OLAV CHRISTENSON.

Før ekspropriasjonsinngrepet var eiendommen en øy (Vadøy) i Kjela på 9, 5 dekar, med en avstand til land på 4-5 meter. Ekspropriasjonen omfatter 6700 m2 grunn til vei. I 1981 kjøpte Christensons "Øyren" av Sondre Bjarne Bratland for kr 40000. Brødrene drev næringsvirksomhet på nabotomten, Edland Treindustri AS. I 1992 søkte de kommunen om å bruke det nye arealet som lagerplass samt endring av elveløpet. De fikk en midlertidig godkjennelse på nærmere angitte betingelser. De hadde angivelig kostnader på kr 15000 med flytting av elveleiet. Det ble lagt en bru over elveløpet ut til øya, som ble tillatt brukt til lagring av byggevarer. På grunn av en skadeflom i 1993 ble brua beskadiget. Etter dette er ikke øya blitt brukt i næringsvirksomhet, angivelig fordi det oppstod uoverensstemmelser mellom aksjonærene i Edland Treindustri AS som medførte at virksomheten ble delt opp og flyttet.

Skjønnsretten fastsatte verdien som salgsverdi ut fra et potensiale som anvendelig i forhold til fremtidig industriell virksomhet på nabotomten. Hensyntatt nødvendige investeringer og neddiskontering ble grunnerstatningen satt til kr 3 pr. m2.

Det foreligger ingen spesielle skjønnsforutsetninger på dette takstnummer.

Fra grunneierns side er det nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. De saksøkte tilkjennes full erstatning for arealer under gnr 88 bnr 101.

3. De saksøkte tilkjennes full erstatning for juridisk bistand, herunder for lagmannsretten.

Tillegg for masse ble frafalt av grunneieren under forhandlingene.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Erstatningen for det avståtte areal settes skjønnsmessig til kr 10 pr m2. Erstatningen er ment å tilsvare reduksjonen i eiendommens salgsverdi som følge av inngrepet. Elementer i vurderingen har da vært den utnyttelse av arealet som er påregnelig, ut fra plansituasjonen og forholdene på stedet, for andre som kan tenkes å være interessert i å erverve eiendommen. Den usikkerhet som er knyttet til det forhold at adkomstvei over naboeiendom ikke er sikret gjennom tinglysing trekker ned verdien. Det samme gjør de nødvendige investeringer man eventuelt måtte foreta for å knytte arealet til fastlandet.

TAKST NR4. GNR 88 BNR 15. OLAV BRATTLAND.

Dette er en landbrukseiendom. Han driver med melkeproduksjon. Ekspropriasjonen omfatter ca 550 m2 vannareal, samt opprinnelig 11000 m2 som klausuleres til elveforebygging/etablering av flomvoll, herunder ca 7500 m2 dyrka/grovdyrka og ca 3500 m2 udyrka. Staten begjærte overskjønn på grunn av grunnerstatningen. Grunneier begjærte aksessorisk krav om overskjønn over samme, samt over ulempeserstatningen. Etter at det under overskjønnsforhandlingene ble avklart at grunneier og kommunen har inngått en egen avtale om masseuttak fra eiendommen, med nærmere angitte grenser, er det enighet mellom partene om at den minste inntegnede flomvollen derved bortfaller. Problematikk omkring erstatning for tap av masseuttak for dette området er ikke lenger aktuell, og grunneieren har også frafalt krav på erstatning for tap av masse utover dette. Grunnerstatningen gjenstår for klausulert areal fra profil ca 22 800 og ut, og det er enighet om at skjønnsretten fastsetter en sams pris som omfatter både dyrka og grovdyrka.

Spesiell skjønnsforutsetning: Masse som vegvesenet uttar i klausuleringsområdet ved profil 22 700 legges inn på grunneiers eiendom og disponeres av ham.

Fra grunneiers side er det nedlagt slik påstand:

Erstatning for:

1. Dyrka mark og grovdyrka mark blir heva vesentleg.

2. Kantskader på den dyrka marka.

3. Arronderingsulempe, slik som dårlegare form på teigen, vanskelegare vendeteig, dobbeltforbruk av såvare og gjødsel og vanskeleggjort vanning.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det er ikke fremlagt noe grunnlag for å gi erstatning for ulemper på gjenværende eiendom.

Når det gjelder grunnerstatningen gjelder den felles pris (gjennomsnittspris) både for den dyrka og grovdyrka marka, og fastsettes skjønnsmessig til kr 25 pr m2, idet det henvises til de generelle bemerkninger innledningsvis samt til den delen av det eksproprierte areal som må anses som grovdyrka mark.

For øvrig kan det ikke sees at denne eiendommen er påført skader eller ulemper som gir grunnlag for erstatning.

TAKST NR 5. GNR 88 BNR 4. ASLAK EDLAND.

Dette er en landbrukseiendom på 1184 dekar, hvorav 1129 dekar skog og 34 dekar dyrka. Han driver med sau. Ekspropriasjonen omfatter ca 3000 m2 dyrka mark, ca 13000 m2 skoggrunn, ca 2000 m2 kratt og vannareal og ca 150 m2 til støyvoll. Begge parter har begjært overskjønn på grunn av skjønnsrettens beregning av grunnerstatningen. Saksøker har anført at foruten grunnerstatningen for dyrka mark, er et areal feiaktig verdsatt som tomtegrunn istedenfor skoggrunn. Grunneieren har gjort gjeldende at hele dette arealet må verdsettes som tomtegrunn.I tillegg har grunneier begjært overskjønn over ulempeserstatningen.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Skjønnet fastsetter m2-pris for skitrase ca 500 m2.

2. Vegvesenet erverver ikke vann- og strandretter.

Grunneieren har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:

På arealet vest for den dyrka marka blir erstatningen fastsett etter tomteverdien til kr 22,- pr m2.

Subsidiært:

På arealet vest for den dyrka marka og fram til fyrste åløpet av Bora, skjer vurderinga og verdsetjinga ut frå at det er dyrkbar mark klår for oppdyrking.

Atter subsidiært:

Skogsmarkarealet blir vurdert etter marginalprinsippet til kr 3,- pr m2.

2. Erstatning for etablering av gjerdehald mot den nye vegen, der åa og bekken før har vore naturleg gjerde.

3. Erstatning for framtidig vedlikehald og avskriving av gjerde.

4. Subsidiær erstatning i tilfelle det blir gjeve erstatning for skogsmark; erstatning for kantskader på attverande skog og skogsareal, erstatning for arronderingsulempe for skogen.

Lagmannsrettens bemerkninger:

På bakgrunn av de arealer kommunen tidligere har kjøpt av grunneieren, og den dokumenterte forhandlingsprosessen mellom grunneiers advokat og kommunen vedrørende salg av tilknyttede tomter, samt hensyntatt beliggenhet i forhold til øvrige kommunale anlegg, finner lagmannsretten at erstatningen må baseres på salgsverdi ut fra tomtebruk til offentlige formål. Erstatningen fastsettes til kr 17 pr m2 for hele ekspropriasjonsarealet fram til Bora, herunder skitraseen. Unntatt er følgelig Steffansøy (ca. 3 dekar), hvor prisen på skoggrunnen settes til kr 3 pr m2 etter bruksverdi ut fra bestandsmetoden. Erstatningen for påstående skog er det ikke begjært overskjønn for.

Erstatningen for den avståtte dyrka marka fastsettes også her til kr 30 pr m2, idet det vises til lagmannsrettens generelle bemerkninger innledningsvis. Retten kan ikke se at det er fremlagt noen forhold som gjør grunn til å fravike dette utgangspunktet under dette takstnummer.

Ulempeserstatning gis kun for oppsetting og vedlikehold av 250 lm gjerde med kr 11000. Generelt om gjerdeerstatning vises til det som er nevnt under takst nr. 2. Noen ulemper utover dette på resteiendommen er ikke sannsynliggjort.

TAKST NR 10: GNR 93 BNR 2. EINRIDE GUNVALDJORD.

GNR 93 BNR 28. HALVOR GUNVALDJORD.

Landbrukseiendom. Ekspropriasjonen omfatter ca 1400 m2 grunn. Skjønnsrettens fastsettelse av grunnerstatning med kr 16,- pr m2 er det ikke begjært overskjønn for. Derimot har grunneierne begjært overskjønn hva gjelder erstatning for innløsning av lagerhus ( egen skjønnsforutsetning) samt ulempeserstatning, nærmere bestemt tap av plass for lager av stein.

Spesielle skjønnsforutsetninger: Bygning ved profil 25350 innløses.

Grunneierne har nedlagt slik påstand:

1. Innløysing av lagerhuset på ca 160 m2 etter utgifter til attkjøp.

2. Tap av plass for lager av stein rekna ut frå auka transportavstand med ca 2, 5 km for ca 30 kbm pr år, dvs. 5 billass.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagerhusets tilstand og beskaffenhet før riving fremkommer på fremlagte bilder. Det legges til grunn at det bar preg av dårlig vedlikehold og elde. Huset brukt til lagring av diverse redskaper og skrot. Grunnlaget for å gi erstatning etter gjenanskaffelsespris foreligger ikke, jfr vederlagsloven §7. Hensyntatt husets størrelse settes erstatningen til kr 30000.

Når det gjelder anførselen om erstatning for tap av plass for lager av stein, ble det under befaringen avklart at det foreligger alternative måter å kvitte seg med steinen på, og retten kan ikke se at det er sannsynliggjort noe økonomisk tap på dette punkt.

Avsavnsrenten, som herredsretten fastsatte til 7% p.a. er ikke gjenstand for overskjønn.

Saksomkostninger.

Overskjønnet er delvis begjært av saksøkeren og delvis av grunneierne. De grunneiere som har begjært overskjønn, har oppnådd et bedre resultat enn for herredsretten. Omkostningsspørsmålet blir følgelig å avgjøre etter skjønnsloven §54a litra a jfr. §54 for samtlige.

De saksøktes prosessfullmektiger har inngitt omkostningsoppgave. Advokat Felland har oppgitt sitt samlede tilgodehavende til kr 82605, hvorav kr 78000 utgjør salær og resten er utgifter. I tillegg kommer honorar og utlegg til den privatengasjerte sakkyndige Oddmund Olesrud med kr 18355. Advokat Berge har oppgitt sitt krav til kr 62723 hvorav kr 59000 er salær. Saksøkeren har fått anledning til bemerkninger til saksomkostningsoppgavene, og advokat Koslung har i fax av 24. september 1997 til lagmannsretten opplyst at man etter en totalvurdering, herunder at saksutviklingen fram til overskjønnet omfattet en del ekstraordinære momenter med hensyn til reguleringssituasjonen m.v., ikke vil reise innsigelser mot det tidsforbruk som er angitt i oppgavene. Imidlertid fremheves at de anvendte dag/timesatser i beste fall ligger helt på grensen av det akseptable pr.d.d. her i området. Lagmannsretten finner disse salærer og omkostninger, herunder sakkyndig, for nødvendige for forsvarlig bistand til grunneierne i saken. Etter omstendighetene fastsettes omkostningene i samsvar med oppgavene.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten ved Samferdselsdepartementet ved Vegsjefen i Telemark betaler slik erstatning til de saksøkte som er fastsatt foran.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Telemark kr 100.960 til de grunneierne som har vært representert ved advokat Felland og kr 62.723 til den grunneieren som har vært representert ved advokat Berge. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Telemark betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.