Rt-1985-718

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-06-19
Publisert:	Rt-1985-718 (211-85)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Vassdragsreguleringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. juni 1985 i l.nr. 101 B/1985
Parter:	Kraftverkene i Orkla (h.r.advokat Bjørn Eggen) mot Ivar T. Hoel m/fl. (20 parter) (advokat Stephen Knudtzon - til prøve).
Forfatter:	Philipson, Bugge, Røstad, Sandene
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4

Dommer Philipson: Tvistespørsmålet i denne sak er om det ved fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for neddemmet dyrkbar jord skal tas hensyn til at staten yter tilskudd ved oppdyrking (nydyrkingstilskudd).

Allerede i 1971 søkte Trondheim Elektrisitetsverk om reguleringstillatelse for Grana - en sideelv til Orkla som omfattet et magasin i Nerskogen. Det dreide seg da om et mindre område enn det som senere ble aktuelt. Ved kgl. resolusjon av 16. juni 1978 fikk Kraftverkene i Orkla som består av Trondheim Elektrisitetsverk, Sør-Trøndelag Kraftselskap og Hedmark Kraftverk tillatelse til erverv og regulering i Orkla-Granavassdraget på nærmere bestemte vilkår. Det ble også gitt tillatelse til å ekspropriere de fallrettigheter som var nødvendig for utbyggingen. Utbyggingen omfattet 6 reguleringsmagasiner og 5 kraftverk. På grunn av sakens omfang ble behandlingen for Orkdal skjønnsrett delt i flere takstobjekter. Den foreliggende sak gjelder takstobjekt nr. 10 som omfatter Granasjøen med damanlegg og tilstøtende områder på Nerskogen i Rennebu samt tiltaksveg Nerskogen-Hol. Eksproprianten fikk adgang til å ta grunnen i besittelse i løpet av årene 1978-1979. I henhold til tillatelsen er det anlagt et større reguleringsmagasin i Nerskogen, hvilket har medført at 6630 dekar jord er blitt neddemmet.

Delskjønn til fastsettelse av erstatning for takstobjekt nr. 10 (Nerskogen) ble avhjemlet 22. mars 1980. Skjønnet omfattet også et takstobjekt nr. 11. Etter anke ble skjønnet for en del avgjørelser vedrørende takstobjekt nr. 10 opphevet ved Frostating lagmannsretts kjennelse av 16. februar 1981.

Nytt skjønn ble avsagt 28. august 1981. Etter anmodning fra partene ble det for en del takstnumre avgitt alternative takster. Skjønnsforutsetningene hadde om dette følgende bestemmelse:

«Ved taksering av eventuell dyrkningsjord etter bruksverdi i magasinet (under HRV) avsies takstene alternativt: Alt. I: Det tas hensyn til at staten gir tilskudd til oppdyrkning. Alt. II: Det tas ikke hensyn til at staten gir tilskudd til oppdyrkning.

Skjønnet må allikevel ta standpunkt i tvist om hvilket alternativ som skal legges til grunn.»

Skjønnsretten la til grunn «at full erstatning må tilsi at grunneieren får vurdert den jord som kan dyrkes på grunnlag av gjeldende tilskottsordninger».

Kraftverkene i Orkla påanket skjønnet i Nerskogsaken til Frostating lagmannsrett. Det var her i alt 24 ankemotparter. Skjønnsretten hadde fastsatt alternative takster overfor 20 av ankemotpartene. I lagmannsretten ble Nerskogensaken forenet til felles behandling med «Innerdalsaken» som gjaldt takstobjekt nr. 1. Lagmannsretten avsa dom 18. mars 1983 som for Nerskogsaken hadde følgende slutning:

«1. Orkdal herredsretts skjønn av 28. august 1981 oppheves for så vidt angår erstatningsfastsettelsen for takstnummer 10.18, Helge Syrstads arvinger v/Aasmund Syrstad og hjemvises for så vidt til ny behandling.

2. For øvrig stadfestes skjønnet så langt det er påanket.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Kraftverkene i Orkla i saksomkostninger for lagmannsrett 58000,- - femtiåttetusen - kroner til Ivar T. Hoel m.fl. v/h.r.advokat Fridtjof Sigmond.»

Kraftverkene i Orkla har påanket dommen til Høyesterett. I begge saker ble det anket over stadfestelsen av skjønnets avgjørelse for så vidt angår erstatningsutmålingen for dyrkbar jord. Det ble anket over saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner - og rettsanvendelsen. I Innerdalsaken gjaldt anken også andre forhold. Under ankeforberedelsen har imidlertid partene i Innerdalsaken inngått forlik, og saken er hevet ved kjennelse av 10. april 1984.

I den foreliggende sak har den ankende part ved prosesskrift av 24. april 1985 trukket tilbake anken over saksbehandlingen. I samme prosesskrift er anken trukket tilbake for så vidt gjelder takstnr. 10.18, Helge Syrstads arvinger, takstnr. 10.04 Inger Fossmo, takstnr. 10.08 Sigurd Bruholt og takstnr. 10.30 Nils Øverland. For disse parter hadde skjønnsretten ikke fastsatt alternative takster. Saken er hevet for deres vedkommende ved kjennelse av 7. juni 1985.

Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Det er fremlagt flere nye dokumenter, blant annet angående de forskjellige tilskuddsordninger til landbruket. Ved bevisopptak for Oslo byrett er det avhørt 4 vitner. Samtlige er nye for Høyesterett.

Kraftverkene i Orkla har i det vesentlige anført:

Anlegget av reguleringsmagasinet har medført at grunneierne får neddemmet grunnarealer som delvis er dyrkbare. Dermed blir det ikke mulig å dyrke opp disse, og det blir heller ikke aktuelt å søke om nydyrkingstilskudd. Det spørsmål som oppstår er i hvilken utstrekning forventningene om å foreta nydyrking og få nydyrkingstilskudd nyter vern. Ved vurderingen av dette spørsmål må det legges vekt på hvordan norsk rett stiller seg når håp og forventninger, knyttet til en bestemt bruk av fast eiendom, ikke slår til på grunn av myndighetenes reguleringer og inngrep. I en lang rekke avgjørelser er det fastslått at forventningene ikke nyter vern, selv om inngrepet innebærer et påviselig tap. At det i den foreliggende sak er tale om ekspropriasjon slik at Grunnloven §105 får direkte anvendelse, kan ikke være avgjørende. Hensynet til konsekvens og harmonisering tilsier at det heller ikke i den foreliggende sak ved erstatningsfastsettelse etter bruksverdi tas hensyn til nydyrkingstilskudd.

Formålet med nydyrkingstilskuddet er oppdyrking av arealer innenfor den totale beløpsramme som er satt i statsbudsjettet. I den foreliggende sak har myndighetene ønsket å benytte det område som eksproprieres til et annet formål som er ansett viktigere enn oppdyrking.

Nydyrkingstilskuddet er et investeringstilskudd som ikke omfattes av jordbruksoppgjøret. Det må søkes for at man skal få dette tilskudd, og det er fastsatt vilkår for bruk av tilskuddet og for eiendommene som skal oppdyrkes. Således er det også regler om tilbakebetaling av tilskudd, dersom eiendommen ikke blir brukt i samsvar med forutsetningene. Ekspropriasjon av eiendommen er uttrykkelig nevnt som grunnlag for tilbakebetaling. I henhold til bestemmelsene må således en grunneier som har dyrket opp et areal og har mottatt nydyrkingstilskudd, finne seg i å tilbakebetale dette ved ekspropriasjon. Det gir da ingen mening om man ved fastsettelsen av erstatning for grunn som ikke er oppdyrket, skal ta hensyn til nydyrkingstilskuddet.

Dersom Kraftverkene i Orkla får medhold, må Høyesterett oppheve det påankede skjønn for så vidt angår alternativ I som tar hensyn til at staten gir tilskudd til oppdyrking. Det blir i så fall alternativ II som ikke tar hensyn til at staten gir tilskudd til oppdyrking som må legges til grunn for erstatningoppgjøret som den høyeste aktuelle erstatning. Det er på det rene at begge alternativ gjelder bruksverdien. Det foreligger i det hele tatt ikke holdepunkter for noe alternativ basert på omsetningsverdi. Det eksisterer ikke noe marked som gir grunnlag for noen salgspris for de eiendommer det dreier seg om. Det blir derfor helt hypotetisk å operere med en salgspris hvor det skulle tas hensyn til nydyrkingstilskuddet. Under enhver omstendighet må motpartene anses bundet av den avtale som ble inngått for skjønnet hvoretter de to alternativer ble omforenet som skjønnsforutsetninger. Dessuten er det rent prosessuelt avgjørende at motpartene ikke har anket eller motanket for så vidt angår skjønnets alternativ II.

Kraftverkene i Orkla har nedlagt denne påstand:

«1. Det påankede skjønn oppheves for så vidt angår erstatning for grunn alternativ I.

2. Saksomkostningene for lagmannsretten oppheves.»

Ankemotpartene Ivar T. Hoel m.fl. har i det vesentlige anført:

Den første reguleringssøknad forelå allerede i 1971. En må ta utgangspunkt i dette år ved de vurderinger som skal foretas i henhold til §4 i lov nr. 4 av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom (ekspropriasjonserstatningsloven), jfr. oreigningsloven av 23. oktober 1959 nr. 3 §28 om begrensninger i eierens adgang til å disponere over eiendommen etter at han har fått søknaden til uttalelse.

Den tidligere behovsprøvingen for tildeling av nydyrkingstilskuddet ble opphevet i 1966. Det skjedde en dramatisk økning i oppdyrking og utbetaling av nydyrkingstilskudd fra 1960 årene og inn i 1970 årene. Dette var ikke minst tilfelle for Sør-Trøndelag fylke og for Rennebu kommune. Det er i saken foretatt en omfattende dokumentasjon, blant annet av offentlig statistikk, som viser dette.

I 1971 var nydyrkingstilskuddet noe man trygt kunne regne med. Selv om det i regelverket for tilskuddsordningen bare var bestemt at tilskuddet kunne gis, var realiteten at man skulle ha tilskudd dersom vilkårene var oppfylt. At det fra og med 1981/82 har skjedd en innstramning og herunder en prioritering, er uten betydning i denne forbindelse.

Etter de regler som gjelder for nydyrkingstilskudd kan tilskuddet kreves tilbakebetalt blant annet ved ekspropriasjon. Men realiteten er en annen. Den ankende part har ikke kunnet vise til et eneste eksempel på tilbakebetaling etter ekspropriasjon.

Det må legges til grunn at en stor del av det areal som ble neddemmet, hadde stor verdi for grunneierne. Gårdene lå nede i bygda. Skulle det foretas nydyrking, måtte dette skje i Nerskogen.

For fire av grunneierne ble det ikke gitt alternative takster. Det er i skjønnet redegjort nærmere for hvorfor dette ikke er gjort. For de som er parter i saken for Høyesterett, er det gitt alternative takster, hvilket nettopp viser at skjønnsretten har ansett deler av grunnen som en dyrkingsressurs.

Ankemotpartene har prinsipalt fremholdt at ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 leder til at det skal tas hensyn til ordningen med nydyrkingstilskudd ved erstatningsfastsettelsen. Etter §4 nr. 2 skal det foretas en påregnelighetsvurdering. Det er naturlig å la denne vurdering omfatte to deler. Det blir for det første spørsmål om hva som er påregnelig med hensyn til nydyrking og for det annet spørsmål om hva som er påregnelig for så vidt angår nydyrkingstilskudd. Etter de foreliggende opplysninger må begge deler av vurderingen falle ut til ankemotpartenes fordel, og skjønnsrettens lovforståelse er riktig når den er kommet til at det ved fastsettelse av erstatning etter bruksverdi må tas hensyn til nydyrkingstilskuddet. Resultatet, hevder ankemotpartene, følger direkte av en fortolkning av ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2.

Ankemotpartene har også gjort gjeldende at resultatet er det som best harmonerer med Grunnloven §105, og at ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 må tolkes i samsvar med dette. De høyesterettsavgjørelser som Kraftverkene i Orkla har påberopt, er ikke avgjørende; de gjelder rådighetsinnskrenkninger, ikke ekspropriasjon.

Ankemotpartene har også fremhevet at ekspropriantene i lang tid har akseptert at det tas hensyn til nydyrkingstilskudd ved fastsettelse av erstatning etter bruksverdi for dyrkbar jord. Det skjedde først en endring etter at regjeringsadvokaten - og det først i Høyesterett - tok opp spørsmålet om forholdet til rådighetsinnskrenkninger i sak inntatt i Rt-1980-94. Det må for så vidt kunne sies å foreligge en sedvanerett. Under enhver omstendighet må den lange praksis tillegges vekt ved fortolkingen av ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2.

Subsidiært gjøres det gjeldende at ankemotpartene ikke er forpliktet til å akseptere et erstatningsoppgjør basert på alternativ II dersom alternativ I ikke legges til grunn. Et aktuelt alternativ som skjønnet ikke har vurdert, er en eventuell salgspris hvor det tas hensyn til nydyrkingstilskuddet. Den ankende part har erkjent at nydyrkingstilskuddet kan få betydning for salgsprisen ved at det er med å prege strøkprisen. Det foreligger etter ankemotpartenes oppfatning ingen avtale som er til hinder for at dette spørsmål tas opp. - For så vidt angår de prosessuelle spørsmål som den ankende part har reist, har ankemotpartene hevdet at det ikke er noe til hinder for opphevelse av skjønnet og hjemvisning til ny behandling for vurdering av en fastsettelse av erstatningen på grunnlag av omsetningsverdien.

Ankemotpartene har nedlagt følgende påstand:

«1. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Subsidiært: Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling av erstatningsfastsettelsen for så vidt gjelder grunnerstatningene for takst nr. 10.01, 10.03, 10.05, 10.06, 10.07, 10.09, 10.10, 10.12, 10.13, 10.14, 10.19, 10.20, 10.21, 10.22, 10.23, 10.24, 10.25, 10.26, 10.28, 10.31, 10.32 og 36 og 10.33.

3. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostningene for lagmannsretten med 15% renter fra 18. mars 1983 til betaling skjer og saksomkostningene for Høyesterett.»

Jeg er under noen tvil kommet til at anken ikke kan gis medhold.

Begge parter har gitt uttrykk for at en ved bruksverdivurderingen etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 1 og nr. 2 jfr. §9 må ta utgangspunkt i forholdene i 1971. Jeg er enig i dette som også er lagt til grunn i skjønnet.

Lagmannsretten har angående forståelsen av skjønnet uttalt:

«Skjønnsavgjørelsen må forstås slik at det er bestemt at det skal utbetales erstatninger som fastsatt under alternativ I hvor det er tatt hensyn til at Staten gir tilskudd til oppdyrking. Det vises for så vidt til skjønnet side 29 første avsnitt andre punktum hvor det heter at «skjønnsretten mener at full erstatning må tilsi at grunneieren får vurdert den jord som kan dyrkes på grunnlag av gjeldende tilskottsordninger.»

. . .

. . .

«Lagmannsretten leser skjønnene slik at det ved den samlede vurdering som er foretatt, er tatt hensyn til reglene om statstilskudd når det gjelder grunnverdien av den jord som er funnet aktuell for oppdyrking. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan være uriktig.»

Lagmannsretten har således lagt til grunn at erstatning skal ytes etter alternativ I. Også partene er av den oppfatning at skjønnet går ut på erstatning etter alternativ I. Jeg er enig i dette.

For så vidt angår bruksverdien av arealet, har skjønnsretten uttalt:

«Ved takseringen av jorden i magasinet har retten på grunnlag av utviklingen fra 1971 søkt å vurdere en påregnelig utvikling fremover. Det er foretatt en individuell vurdering av hvert bruk med utgangspunkt i de muligheter driften på Nerskogen gir sammenholdt med bruket i bygda. Grunneieren skal ha erstattet sitt økonomiske tap blant annet med utgangspunkt i det forhold at det siden 1971 ikke er gitt eller kunne gis dyrkningstilskott for arealer som skulle neddemmes.»

Partene i saken er enige om at bruksverdien i henhold til dette er fastsatt på grunnlag av en konkret vurdering og i henhold til kalkyler. Det det er uenighet om, er spørsmålet om det ved disse beregninger kan tas hensyn til nydyrkingstilskuddet.

Ved den påregnelighetsvurdering som skal foretas etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 1 og nr. 2, viser jeg foruten til det jeg allerede har nevnt, til skjønnsgrunnene, hvor det er uttalt:

«Avgjørende ved erstatningsfastsettelsen når det gjelder dyrkingsjord, er spørsmålet om dyrkingstilskott kan tas i betraktning. Skjønnsretten mener at full erstatning må tilsi at grunneieren får vurdert den jord som kan dyrkes på grunnlag av gjeldende tilskottsordninger. Hvis tilskott ikke tas i betraktning, vil jorden på Nerskogen ikke kunne dyrkes opp ut fra økonomiske betraktninger. Dette vil føre til et annet og mindre erstatningsgrunnlag. Ikke minst vil dette virke urimelig hensett til den klausulering som har lammet utviklingen i de berørte områder.

Retten har ved fastsetting av erstatning for dyrkingsjord vurdert særlig hver enkelt eiendom og påregneligheten av oppdyrking av deler av eiendommens arealer på Nerskogen. Ved vurdering av den enkelte eiendoms aktuelle dyrkingsareal er det tatt i betraktning de respektive eiendommers driftsopplegg, eiendommens areal med dyrket mark, besetning og bebyggelse. Endelig har retten vurdert om eiendommene har dyrkingsmark over HRV eller andre steder.»

Etter min mening har skjønnsretten ikke anvendt loven uriktig når det er tatt hensyn til nydyrkingstilskuddet ved erstatningsfastsettelsen.

Spørsmålet om og i tilfelle hvorledes dette skal gjøres, kan riktignok ikke anses direkte løst ved bestemmelsen i §4 nr. 2 i erstatningsloven av 1973. Det er heller ikke løst i den nye loven av 16. april 1984 nr. 17. Jeg viser til Ot. prp. nr. 50 for 1982-83, hvor det på side 60 heter:

«Departementet er enig i at forholdet til offentlige tilskuddsordninger kan skape visse problemer fordi en del offentlige investeringer kan være begrunnet ut fra samme hensyn som visse offentlige tilskuddsordninger. Det kan da virke tilfeldig at det bare er en del av verdiendringsspørsmålene som blir løst i loven. Departementet har imidlertid ikke funnet å kunne løse spørsmålet om virkningen av offentlige tilskuddsordninger på erstatningen i denne omgang. Dette spørsmålet overlates fortsatt til domstolene.»

Dette betyr, etter min oppfatning, at loven ikke er til hinder for at en offentlig tilskuddsordning som den det gjelder trekkes inn ved verdiberegningen for dyrkbar mark. Og når det i §4 nr. 2 heter at det ved verdsettelsen skal tas hensyn til «slike påreknelige endringer av eiendommens driftsmåte som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til», står det for meg slik at det er en naturlig og rimelig forståelse av loven at også nydyrkingstilskuddet trekkes inn på den måte som skjønnsretten har gjort.

Nydyrkingstilskuddet inngår i de generelle rammebetingelser staten har etablert for jordbruket, og det får som mange av disse direkte betydning for grunnverdien på den enkelte eiendom. Jeg legger i denne sammenheng vesentlig vekt på at man må forstå regelverket slik at den enkelte eier av dyrkbar mark - iallfall i 1970-årene, da behovsprøvingen var opphevet - kunne regne det som sikkert at tilskudd ville bli ytet ved oppdyrking om vilkårene var oppfylt. Det dreier seg ikke om noen mer eller mindre usikker forventning om at ytelser eller innsats fra det offentlige ville slå ut i en økning av grunnverdien. Jeg nevner således at byråsjef Arne Kvaale i Landbruksdepartementet ved bevisopptak for Høyesterett har uttalt:

«All nydyrking skjedde tidligere med statstilskott, men fra 1982 fikk en en gradvis nedskjæring i de midler som ble avsatt til dette.»

Etter hva som uimotsagt er opplyst for Høyesterett, synes det videre å være på det rene at det ved en rekke tidligere skjønn - iallfall frem til 1980 - er blitt fastsatt erstatning for dyrkbar mark under hensyntagen til nydyrkingstilskuddet. Også dette mener jeg, som lagmannsretten, at det må legges vekt på. Som nevnt må man forstå de lovgivende myndigheter slik at de nettopp har valgt å overlate avgjørelsen av disse spørsmål til domstolene, både etter loven av 1973 og etter den nye lov av 1984.

Kraftverkene i Orkla har også for Høyesterett sterkt fremhevet at nydyrkingstilskuddet ikke er et ledd i den alminnelige inntekts- og formuesoverføring til jordbruksnæringen og ikke inngår i jordbruksoppgjøret, men har karakteren av et investeringstilskudd som bevilges direkte over statsbudsjettet og tilstås den enkelte jorddyrker etter søknad. Jeg har for min del vanskelig for å se at dette kan være avgjørende i den ene eller den annen retning. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens bemerkninger.

Jeg finner det heller ikke avgjørende for vårt spørsmål at det i reglene for nydyrkingstilskudd er inntatt en bestemmelse om tilbakebetaling av tidligere utbetalt tilskudd når jorden går ut av produksjon, blant annet ved ekspropriasjon. Tilbakebetalingsplikten er ikke ubetinget; tilskuddet «kan» kreves tilbakebetalt helt eller delvis «dersom det oppstår forhold som er i strid med forutsetningene». Opplysningene for Høyesterett viser at adgangen til å kreve tilbakebetaling bare har vært benyttet meget sjelden, iallfall i ekspropriasjonstilfelle. Etter min mening kan dessuten den regel som her gjelder for tilskudd som er blitt utbetalt, vanskelig få betydning for erstatningsoppgjøret med eksproprianten i den situasjon vi har å gjøre med i Nerskogen-saken. Det vil i tilfelle være naturlig at spørsmålet løses i tilknytning til tilskuddsreglene eller i lovgivningen.

Saken er vunnet i sin helhet av ankemotpartene. De ble for lagmannsretten tilkjent saksomkostninger med kr. 58000 og har nå påstått seg tilkjent renter av dette beløp fra 18. mars 1983. Denne påstand tas til følge. Videre har ankemotpartene påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett med i alt kr. 51000. Også denne påstand tas til følge. Beløpet utgjør for salær til advokat Sigmond kr. 20000 og til advokat Knudtzon kr. 30000 og for utgifter kr. 1000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Til det omkostningsbeløp som ankemotpartene ble tilkjent i lagmannsrettens dom legges 15 - femten - prosent årlige renter fra 18. mars 1983 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kraftverkene i Orkla til ankemotpartene ved advokat Stephen Knudtzon 51000 - femtien tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Investeringstilskottsreglene for jordbruket - herunder reglene for dyrkingstilskott - forutsetter at jordeieren søker tilskott på grunnlag av en bestemt plan. Når planen iverksettes, skapes nye ressurser som ikke bare tjener generelle politiske målsettinger, men som også skaper en individuell kapitaløkning. Dette skiller investeringstilskottene fra de tilskottsordninger som gjelder priser og generelle tiltak.

Ved ekspropriasjon hindres investeringsmuligheten. Dette er i seg selv neppe avgjørende for oppgjøret mellom ekspropriant og ekspropriat. Men hvis man på den ene side trekker reglene i en påregnelighetsvurdering etter §4 nr. 2, bør man etter min mening ikke se bort fra det de samme regler bestemmer om retten til å beholde tilskott som allerede er ytet.

Spørsmålet om tilbakebetaling av investeringstilskott er regulert i tilskottsreglene. Bestemmelser er gitt både for investeringstilskott generelt og for de enkelte tilskottsformer. Bestemmelsene går ut på at når jorden går ut av produksjon - og her er ekspropriasjonstilfellene nevnt særskilt - kan tilskottene kreves tilbake. For så vidt gjelder tilskott som er ytet til jorddyrking, er bestemmelsene inntatt i reglenes §5 siste ledd og §12.

Etter mitt skjønn tilsier disse reglene at dyrkingstilskottet ikke tas i betraktning ved erstatning for jord som kan dyrkes. Ved ekspropriasjon av jord som er dyrket, vil erstatningen bli fastsatt uten hensyn til et mulig tilbakebetalingskrav, men ekspropriaten risikerer å måtte legge fra seg den fordel tilskottet representerer. Og når reglene på denne måte legger opp til at jordeieren ikke skal ha den økonomiske fordel av tilskottet når jorden går ut av produksjon, mener jeg det er rimelig at dyrkingstilskottet heller ikke tas i betraktning ved verdsetting av jord som ikke vil bli dyrket.

Det har vært reist spørsmål i saken om tilbakebetalingsreglene er en praktisk realitet. Vi kjenner tilfeller hvor investeringstilskott for driftsbygninger er krevet tilbake, men det er usikre opplysninger om praksis vedrørende dyrkingstilskott. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å trekke noen konsekvenser av dette fordi det under enhver omstendighet er grunn til å legge avgjørende vekt på situasjonen slik den er rent rettslig.

Som påpekt av førstvoterende synes praksis i skjønnssaker å gå i retning av at dyrkingstilskottet trekkes inn i erstatningsvurderingen. De opplysninger som er gitt om praksis, synes imidlertid lite fyldestgjørende, blant annet har vi ingen opplysninger om hvor vidt spørsmålet har vært prosedert. Det er også usikkert hvor konsekvent denne praksis har vært.

Mine synspunkter foran forutsetter at erstatningsvurderingen knytter seg til bruksverdisynspunkter.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Philipson.

Dommer Røstad og justitiarius Sandene: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.