RG-1999-1034

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-11-27
Publisert:	RG-1999-1034 (162-99)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal namsrett Nr. 9800155 D - Frostating lagmannsrett LF-1998-00804 K.
Parter:	Kjærende part: Statskog SF v/Statskog Trøndelag/Møre, 7041 Trondheim (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv.flm. Borgar Høgetveit Berg). Kjæremotpart: Ragnar Vårhus (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken v/adv.flm. Kari Willoughby).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Nina Mår Tapper, lagdommer Sissel Endresen
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Straffeloven (1902) §396, LOV-1908-08-08-6-§2, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Fjelloven (1975) §12, §1, §15-1

Saken gjelder en begjæring om midlertidig forføyning som er fremsatt i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. Begjæringen gjelder en hytte som er under oppføring på omtvistet grunn, og går ut på at byggearbeidene skal opphøre.

Ragnar Vårhus er eier av eiendommen gnr 127 bnr 1 og 8 i Holtålen. Foruten hoveddelen av eiendommen, som ligger i bygda, fulgte i følge skylddelingsforretningen med en "markslått" i Finsådalen. Vårhus påbegynte i 1997 oppføring av en hytte i nærheten av setervollen på dette sted.

Etter at Statskog SF v/Statskog Trøndelag/Møre (Statskog) ble kjent med forholdet, fant det sted en korrespondanse mellom partene. Statskog hevdet at hyttebyggingen foregikk i statsallmenningen, og at det ikke var gitt tillatelse eller forelå særskilt rettsgrunnlag som hjemlet oppføringen. Vårhus bestred dette.

Statskog fremsatte begjæring til Gauldal namsrett om at Vårhus skulle pålegges å stanse byggevirksomheten. Vårhus påsto prinsipalt begjæringen avvist fra namsretten. Han anførte at det verserte sak for jordskifteretten om eiendomsretten til området, hvorfor tvisten ble hevdet å være litispendent. Med hensyn til realiteten i begjæringen påstod Vårhus prinsipalt at denne ikke skulle tas til følge. Subsidiært ble anført at det bare skulle besluttes midlertidig stans i byggevirksomheten, nemlig inntil søksmål var reist, og atter subsidiært at han skulle stille sikkerhet inntil det forelå rettskraftig dom for hovedkravet, med frist for å reise søksmål.

Gauldal namsrett avsa 14. juli 1998 kjennelse med denne slutning:

"1. Begjæringen fra Ragnar Vårhus om at saken skal avvises fra behandling i namsretten tas ikke til følge.

2. Begjæringen fra Statskog SF om stans i byggevirksomheten på Vårhusvollen tas ikke til følge.

3. Statskog SF plikter å erstatte Ragnar Vårhus' saksomkostninger med kr 24574.50 - tjuefiretusenfemhundreogsyttifire 50/100-.

Oppfyllelsesfristen for pkt. 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen."

Statskog har påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Ragnar Vårhus har inngitt kjæremålstilvar, der han har gått i mot anførslene i kjæremålet. Begge partene har innsendt ytterligere ett prosesskrift.

Statskog SF v/Statskog Trøndelag/Møre har i det vesentlige gjort gjeldende:

Betingelsene for midlertidig forføyning må anses oppfylt i saken. Dette omfatter både hovedkravet, som namsretten fant sannsynliggjort, og sikringsgrunnen, der namsretten ikke fant vilkårene oppfylt.

Med hensyn til hovedkravet er utgangspunktet at området der byggingen er påbegynt tilhører statsallmenningen. Eiendomsspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Høyfjellskommisjonens kjennelse i 1947. Vårhus har oppført grunnmur og bygget adkomstvei til byggeområdet til tross for kunnskap om den rettskraftige avgjørelsen, og i strid med Statskogs rett.

Gnr 127 bnr 1 og 8 må anses omfattet av Høyfjellskommisjonens kjennelse, selv om de ikke er uttrykkelig omtalt eller behandlet i kjennelsen. Dette følger av §2a i høyfjellsloven av 8. august 1908, sammenholdt med reglene om utvidet rettskraft, jf Rt-1972-1002.

Vårhus har under enhver omstendighet ikke vært i slik aktsom god tro at han kan motsette seg rettskraftvirkningen av kjennelsen fra 1947. Det er utenkelig at kjennelsen og innholdet av den ikke har vært kjent for Vårhus i de femti år som har passert.

Det er heller ikke ført tilstrekkelig bevis for Vårhus' subsidiære påstander om erverv av særlig bruksrett eller om forskjellsbehandling av ham i forhold til andre. Enn mindre kan dette gi grunnlag for å oppføre hytta.

Med hensyn til kravet om sikringsgrunn er anført at vilkårene foreligger både etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd a og b. Også det negative vilkåret i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd er oppfylt, idet Statskog interesse i å få byggevirksomheten stanset veier klart tyngre enn den ulempe Vårhus derved blir påført.

Det vil medføre vesentlig skade eller ulempe for Statskog dersom byggevirksomheten ikke blir stanset. Det er vist til Statskogs forvalteransvar for statens skog- og fjellområder. Bygging i statsallmenning forutsetter tillatelse etter fjelloven §12. Vårhus' opptreden er straffbar, jf straffeloven §396.

Namsrettens avgjørelse vil dessuten kunne få betydelige konsekvenser for Statskogs forvalteroppgaver. Den vil kunne føre til at folk i utstrakt grad tar seg til rette på statens grunn, at grunneiernes eiendomsrett ikke blir respektert og at søksmålsbyrden blir snudd.

En fortsettelse av byggevirksomheten vil også medføre vesentlig skade eller ulempe rent konkret. Det er vist til at ytterligere arbeider i området vil føre til økt slitasje på omgivelsene.

Midlertidig forføyning er også nødvendig på grunn av Vårhus' adferd, idet denne viser at gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. Det er vist til Vårhus' opptreden i andre sammenhenger innenfor samme område, der han har igangsatt planering i et grustak, til tross for at hans egen plan om dette ikke ble godkjent av kommunen.

Et senere krav om riving vil også bli vesentlig vanskeliggjort, fordi det vil kunne bli hevdet at dette innebærer en unødvendig sløsing med samfunnsressurser. Hertil kommer muligheten for at Vårhus kan være insolvent på det tidspunkt da det blir aktuelt å gjennomføre riving, slik at gjennomføringen av kravet også derved blir vesentlig vanskeliggjort.

Statskog SF v/Statskog Trøndelag/Møre har nedlagt slik endelig påstand:

"Prinsipalt:

1. a) Ragnar Vårhus blir pålagt stopp i all byggeverksemd på Vårhosvollen i Finsådalen i Hesjedal statsallmenning gnr. 300 bnr. 1 i Holtålen kommune.

Subsidiært:

1 b) Ragnar Vårhus blir pålagt stopp i all byggeverksemd på Vårhosvollen i Finsådalen i Hesjedal statsallmenning gnr. 300 bnr. 1 i Holtålen kommune. Pålegget fell bort dersom Statskog SF ikkje tek ut stemning i saka innan frist nærare bestemt av retten.

For begge tilfelle:

2. Statskog SF blir tilkjent sakskostnader."

Ragnar Vårhus har i det vesentlige anført:

Namsrettens kjennelse er riktig i resultatet og med hensyn til spørsmålet om det foreligger en sikringsgrunn. Kjennelsen er imidlertid feil for så vidt gjelder spørsmålet om hovedkravet er sannsynliggjort.

Med hensyn til hovedkravet er prinsipalt gjort gjeldende at den aktuelle eiendom - Fiskeberget, der Vårhusvollen ligger - er undergitt privat eiendomsrett. Verken gnr 127 bnr 1 eller 8 er omtalt eller behandlet i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1947. Det foreligger derfor ingen rettskraftig avgjørelse for at disse eiendommene er en del av statens allmenning.

Høyfjellkommisjonens kjennelse ble i en viss forstand gitt utvidet rettskraft i henhold til høyfjellsloven §2a. Dette betyr likevel ikke at kjennelsen kan og bør gis rettskraft i forhold til eiendommer som ikke er direkte nevnt i kjennelsen. Siktemålet med utvidet rettskraft var kun å utvide kjennelsens subjektive rettskraftvirkninger.

Også andre forhold ved Høyfjellskommisjonens kjennelse tilsier at den ikke bør tillegges rettskraftvirkning for andre eiendommer enn den uttrykkelig behandler. Det er vist til at kommisjonens behandling av saken ikke var fullstendig, og at dens arbeid bar preg av å være en inkvisitorisk prosess.

Fiskeberget har for øvrig vært undergitt privat eiendomsrett så langt tilbake i tid som spørsmålet kan bringes på det rene. Det opprinnelige grunnlag for privat eiendomsrett er et kongeskjøte fra 1830. Salg ved kongeskjøte betød salg til eie. Fiskeberget er senere blitt skilt ut fra gnr 127 bnr 1.

Vårhus' far fikk skjøte på eiendommen i 1928. Eiendommen ble kjøpt for å utvikle fiskedamanlegg for oppdrett. Dette innebærer at formålet med ervervet var næringsutvikling. Fiskeberget står derfor i en annen stilling med hensyn til rettslig status og faktisk bruk enn andre allmenningsområder, hvorfor den utvidede rettskraftvirkning for Høyfjellskommisjonens avgjørelser ikke kan gjelde her.

Høyfjellskommisjonens kjennelse fra 1947 ble påanket av enkelte av de berørte parter. Flere av disse fikk anerkjent privat eiendomsrett til sine områder, jf Rt-1956-1085. At resultatet i kjennelsen ble endret for disse viser at den er funnet å være feilaktig på enkelte punkter, og derfor bør tolkes restriktivt.

Statskogs anførsel om at Vårhus ikke har vært i aktsom god tro kan ikke føre frem. Også her har det betydning at hans eiendom ikke er behandlet i Høyfjellskommisjonens kjennelse. Vårhus har derfor berettiget grunn for sitt krav om eiendomsrett.

Subsidiært under spørsmålet om hovedkrav er anført at Vårhus har rett til å føre opp bygningen i kraft av bruksrett. En slik bruksrett er tidligere akseptert av Statskog, i det krav om bygselavgift er blitt trukket tilbake når det har vært oppført annen bygning på eiendommen. Driften av fiskedamanlegg viser at det foreligger en generell bruk av eiendommen til næringsformål. Dette må også omfatte oppføring av hytte til utleieformål. Det er i denne forbindelse vist til fjelloven §1. Statskog har for øvrig ikke hjemmel til å nekte oppføring av bygg på en særskilt skyldsatt eiendom i allmenning, når oppføringen skjer som videreføring av tidligere næringsvirksomhet, jf fjelloven §12.

Atter subsidiært til spørsmålet om hovedkrav er anført at Statskogs nektelse av å oppføre hytte innebærer usaklig forskjellsbehandling. Statskog har tidligere akseptert privat eiendomsrett og har uansett dette gitt andre tillatelse til å oppføre hytter innenfor allmenningen.

Med hensyn til kravet om sikringsgrunn er for det første anført at gjennomføringen av et eventuelt hovedkrav for Statskog ikke vil bli vesentlig vanskeliggjort ved at hytta tillates oppført. Dersom Statskog senere skulle reise ordinær rivingssak for domstolene og få medhold, vil bygningen kunne rives uten særlige vanskeligheter. Det vesentlige av terrenginngrepet og arbeidene er allerede foretatt. For øvrig er vist til namsrettens kjennelse, som Vårhus på dette punkt tiltrer.

For det andre bestrides at oppføring av hytta vil være til vesentlig skade eller ulempe. Hytta representerer ikke i seg selv noe vesentlig inngrep. Fortsatt bygging vil heller ikke ha de konsekvenser som Statskog har forespeilet. Eiendomsretten til området er klart omtvistet. At Statskogs begjæring om midlertidig forføyning ikke tas til følge vil derfor ikke medføre at folk generelt tar seg til rette på statens grunn. For øvrig er det ikke tilstrekkelig som sikringsgrunn at oppføring av hytta - mot formodning - er i strid med statens eiendomsrett. Statskog må sannsynliggjøre en vesentlig skade eller ulempe ut over dette.

Hytta begrenser verken Statskogs forvaltning eller bruk av området. Dersom dette eventuelt skulle være tilfelle, skyldes det de allerede utførte arbeidene, og ikke det gjenstående arbeid.

Fortsatte byggearbeider vil ikke gjøre Vårhus insolvent. Hans naboer vil dessuten yte bistand til riving, dersom dette skulle bli aktuelt.

Ferdigstillelse av hytta vil ikke innebære økt skade på området. Adkomsten til hytta er allerede etablert, og det gjenstår derfor ikke her noe arbeid å stanse. Adkomsten er under enhver omstendighet kun midlertidig. Området vil uansett bli tilbakeført til sin opprinnelige tilstand.

Ragnar Vårhus har nedlagt slik påstand:

"1. a) Prinsipalt:

Gauldal namsretts kjennelse stadfestes.

b) Subsidiært:

Det fastsettes en midlertidig stans i byggeaktiviteten inntil søksmål er reist, i maksimalt 3 måneder, eventuelt etter rettens skjønn.

2. I begge tilfeller:

Ragnar Vårhus tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av rente fra forfallstidspunkt og inntil betaling skjer."

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis nevnes at Ragnar Vårhus påstod begjæringen om midlertidig forføyning avvist fra namsretten, med den begrunnelse at tvist om eiendomsretten var brakt inn for jordskifteretten, hvorfor også spørsmålet om midlertidig forføyning måtte høre under denne domstol. Kravet om avvisning ble ikke tatt til følge av namsretten, jf punkt 1 i kjennelsens slutning. Dette krav er heller ikke opprettholdt i kjæremålsomgangen. Lagmannsretten bemerker imidlertid at den er enig i namsrettens vurdering av dette spørsmålet, jf premissene i kjennelsen side 6-7.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 må for det første hovedkravet være sannsynliggjort for at begjæringen skal kunne tas til følge. Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. I nærværende sak må det sannsynliggjøres at ingen av de tre grunnlag som Vårhus har anført for sin påståtte rett er holdbare.

Lagmannsretten er kommet til at Statskog har sannsynliggjort hovedkravet, slik dette er gjengitt foran. Når det gjelder spørsmålet om eiendomsretten til grunnen der hyttebygget er under oppføring, vises til premissene på side 10-12 i namsrettens kjennelse, som lagmannsretten i det vesentlige er enig i. Vårhus' anførsler angående dette i kjæremålstilsvaret og det etterfølgende prosesskrift er vurdert, men kan ikke føre til annen konklusjon enn den namsretten kom frem til.

Heller ikke Vårhus' subsidiære anførsel i anledning hovedkravet - at han kan føre opp hyttebygget fordi han har bruksrett til grunnen - kan føre frem. Lagmannsretten viser også her til namsrettens begrunnelse, inntatt på side 12-13 i kjennelsen, som i det vesentlige kan tiltres. Retten til å drive et damanlegg for oppdrett av fisk kan således ikke gi adgang til å oppføre en hytte til utleieformål, selv om det i begge tilfellene kan sies å være tale om utnyttelse til næringsformål. Det vises for øvrig til den generelle vurdering av den samme problemstilling i Frostating lagmannsretts dom av 21. august 1998 i sak nr 96-991 A mellom Statskog SF og Jan Moen.

Lagmannsretten anser det åpenbart at Vårhus' anførsel om at nektelsen av å oppføre hyttebygget innebærer usaklig forskjellsbehandling ikke kan føre frem. Vårhus har ikke sannsynliggjort at han er blitt stillet dårligere i denne henseende enn andre i tilsvarende situasjon. Lagmannsretten anser det klart at Statskog må ha adgang til å håndheve reglene om disponering av grunnen i allmenningen slik at utnyttelsen skjer på forsvarlig måte.

Statskog har sannsynliggjort at ingen av Vårhus' anførsler kan føre frem som grunnlag for rett til oppføring av hyttebygningen. Hovedkravet i saken er derved sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.

Også sikringsgrunnen må sannsynliggjøres dersom begjæringen om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §15-6. I tillegg må skaden eller ulempen for Vårhus ikke stå i åpenbart misforhold til Statskogs interesse i at begjæringen blir tatt til følge, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd.

Lagmannsretten er, i motsetning til namsretten, kommet til at også vilkåret om sikringsgrunn er oppfylt. Det legges til grunn at det hittil er oppført grunnmur til hyttebygget, men at selve bygningen ikke er påbegynt oppført. En fortsettelse av byggevirksomheten må antas å føre til økte skader på omgivelsene, på grunn at den trafikk dette nødvendigvis vil føre med seg. I denne sammenheng har det etter lagmannsrettens syn betydning at byggevirksomheten forutsettes å skulle foregå i et utmarksområde, som skal ivareta rekreasjonsformål for allmennheten og hvor inngrep i naturen er vanskeligere å reparere enn i andre områder.

Midlertidig forføyning, som begjært av staten, anses etter dette nødvendig for å avverge "en vesentlig skade eller ulempe", jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd b. Den ulempe som Vårhus ved dette blir påført står ikke i et åpenbart misforhold til behovet for å verne området, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd.

På bakgrunn av lagmannsretten vurdering av hovedkravet i saken, jf foran, kan det ikke ses å være grunn til å sette som vilkår for midlertidig forføyning at Statskog tar ut stevning innen en bestemt frist. Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å kreve at Statskog skal stille sikkerhet for mulig erstatningsansvar overfor Vårhus, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd 2. punktum.

Statskog kjæremål har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §172 første ledd må Ragnar Vårhus tilpliktes å erstatte motpartens saksomkostninger for begge retter. Det bemerkes i denne forbindelse at Vårhus har tatt seg selv til rette og i realiteten tvunget Statskog til å bringe saken inn for retten. Ingen av unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd er funnet anvendelige.

Statskog har krevet saksomkostninger for namsretten med kr 21750,-, hvorav salær utgjør kr 18000,- og resten er utgifter. For lagmannsretten er krevet saksomkostninger med kr 6500,-, som i sin helhet er salær. Omkostningene har vært nødvendige og tilkjennes Statskog, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Ragnar Vårhus pålegges å stanse all byggevirksomhet på Vårhusvollen i Finsådalen i Hesjedal statsallmenning, gnr 300 bnr 1 i Holtålen kommune.

2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Ragnar Vårhus til Statskog SF v/Statskog Trøndelag/Møre 28.250 - tjueåttetusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.