RG-1999-236
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-15 |
| Publisert: | RG-1999-236 (39-99) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Solør herredsrett Nr: 97-223 M - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00825 M |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Førstestatsadvokat Tormod Bakke) mot A (Forsvarer: Advokat Knut Storberget) |
| Forfatter: | Lagdommer Bernt Krohg. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. Tilkalt dommer, sorenskriver Ola P. Svor. Med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §128, §227, §52, §53, §54 |
A ble 24. september 1997 satt under tiltale ved Solør herredsrett for overtredelse av straffeloven §128 første ledd. I tiltalebeslutningen, som er utferdiget av statsadvokatene i Hedmark og Oppland, er grunnlaget for tiltalen beskrevet slik:
«Tirsdag 17. juni 1997 på X sosialkontor i X ropte han til økonomirådgiver B at dersom han ikke fikk kontanter til livsopphold, i stedet for varerekvisisjon som han ble tilbudt, «skulle han vise henne». Han slo etter B og skjelte henne ut.»
Ved Solør herredsretts dom av 21. november 1997 ble A funnet skyldig i henhold til tiltalebeslutningen. Herredsrettens domsslutning lyder slik:
1. A, f. xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §128 første ledd til en straff av fengsel i 20 - tyve - dager.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Om tiltaltes personlige forhold på tiden for herredsrettens dom vises til domsgrunnene. Tiltalte har senere flyttet til Sverige, hvor han for tiden arbeider som lastebilsjåfør.
Tiltalte anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken, som blant annet gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, ble ved lagmannsrettens beslutning 29. desember 1997 henvist til ankeforhandling. Ankeforhandlingen har tidligere vært berammet til 25. mars 1998, men måtte da utsettes på grunn av sykdom i tiltaltes familie. Ny ankeforhandling ble berammet til i dag på Elverum.
Ved ankeforhandlingen ble spørsmålet om tiltalte er skyldig etter tiltalen undergitt en fullstendig ny behandling. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble dessuten ført to vitner. En vitneforklaring opptatt ved bevisopptak ble dokumentert.
Aktor la ned slik påstand:
1. A f. - - .04.67 dømmes for overtredelse av straffeloven §128 første ledd til en straff av fengsel i 20 - tjue - dager.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Forsvareren påsto tiltalte frifunnet, subsidiært ansett på mildeste måte.
Lagmannsretten skal bemerke at det ytre hendelsesforløpet som tiltalen knytter seg til, i det store og hele er på det rene. Lagmannsretten legger, på bakgrunn av tiltaltes og vitnenes forklaringer og under hensyntagen til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, følgende hovedtrekk til grunn som bevist:
Tirsdag 17. juni 1997 oppsøkte tiltalte sosialkontoret i X. Han hadde på forhånd søkt om nødhjelp i form av matpenger og skulle få svar på søknaden denne dagen. På sosialkontoret fikk da også tiltalte vite at søknaden om nødhjelp var innvilget, men at han ville få den i form av en matrekvisisjon. Tiltalte, som ønsket penger, ble sint, krøllet matlappen sammen og kastet den. Dette skjedde i gangen utenfor sosialkontoret, fordi selve kontoret var stengt da tiltalte kom dit. Den kvinnelige saksbehandleren som hadde gått ut og overlevert matlappen, ble engstelig og rygget bakover inn i et hjørne av gangen. Tiltalte kom etter. Han veivet med armene, og slo også ved et par anledninger neven i veggen. Samtidig snakket han med høy stemme. Dels var det ukvemsord, dels handlet det om at han ville ha penger, ikke rekvisisjon, og at han ville behandles med respekt. Han sa dessuten noe sånt som at «han skulle vise henne».
Det er ingen tvil om at tiltalte opptrådte forsettlig, i den forstand at han var klar over hva han gjorde. Det er heller ingen tvil om at tiltaltes opptreden og munnbruk, sett i sammenheng med situasjonen for øvrig, virket truende. Også dette var tiltalte klar over. Straffeloven §128 rammer imidlertid bare den som ved trusler «søger at formaa», det vil si forsøker å påvirke, en offentlig tjenestemann til «uretmæssig» å foreta eller unnlate en tjenestehandling.
Problemstillingen i saken er dermed om tiltalte ved sin truende handlemåte bevisst har forsøkt å påvirke saksbehandleren på sosialkontoret til å utbetale seg penger i stedet for matrekvisisjon, eller om han «bare» har opptrådt skremmende og ubehøvlet for eksempel som uttrykk for sinne og fortvilelse, eventuelt om begge elementer gjør seg gjeldende. Dette er i prinsippet et bevisspørsmål, og den eneste som kan si noe helt sikkert om dette er tiltalte. Hans forklaring trekker nærmest i retning av alternativet «sinne og fortvilelse». At tiltaltes forklaring om dette ikke kan være avgjørende, er likevel på det rene. Når det gjelder bevisspørsmål av denne typen, er man i stor grad henvist til å foreta sin bedømmelse på grunnlag av hvilke slutninger som kan trekkes ut fra situasjonen som forelå. Det gjør det nødvendig å gå nærmere inn på denne.
Lagmannsretten konstaterer innledningsvis at det var helt klart hva tiltalte ønsket der og da. Han ønsket penger, ikke rekvisisjon. Han krøllet rekvisisjonen sammen og kastet den, og han sa også med ord at han ville ha penger. Som nevnt sa han også noe om at hjelp i form av rekvisisjon var uttrykk for mangel på respekt. På denne bakgrunn er det derfor svært nærliggende å tolke også truslene som ledd i en diskusjon om rekvisisjon eller penger. Selv om det ikke er avgjørende i seg selv, peker lagmannsretten i denne sammenheng på at det var slik saksbehandleren oppfattet truslene mens det hele pågikk.
At tiltaltes handlemåte samtidig i stor grad kan forklares med at han ble sint og frustert over å få en «matlapp» i stedet for penger, er ikke til hinder for å vurdere det slik at han truet for å få penger. Tvert om kan tiltaltes voldsomme raseri og ubalanse forklare at han oppførte seg på en slik uhensiktsmessig måte. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det må anses bevist, ut over rimelig tvil, at tiltalte her truet ikke bare fordi han ble sint, men også i et forsøk på å påvirke saksbehandleren til å treffe en slik avgjørelse som han ønsket. At dette, i den situasjonen som forelå, måtte anses som en «uretmæssig» tjenestehandling, er ikke tvilsomt, og tiltaltes forsvarer for lagmannsretten har heller ikke opprettholdt innvendingen om dette fra herredsretten.
Dermed må domfelte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen for overtredelse av straffeloven §128 første ledd.
Når det gjelder straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at ansatte på sosialkontor har en utsatt posisjon, og at rettspraksis derfor har lagt til grunn at det er nødvendig med strenge reaksjoner mot trusler og vold overfor slike offentlige tjenestemenn. Lagmannsretten viser til Rt-1987-654 og Rt-1991-827, som - selv om de gjelder overtredelser av straffeloven §227, ikke §128 - i praksis angår langt på veg parallelle tilfeller. Av disse avgjørelsene går det fram at utgangspunktet i saker som denne må være ubetinget fengsel. Når lagmannsretten i dette tilfellet likevel er kommet til at det er forsvarlig å gjøre fengselsstraffen betinget, er det særlig på grunn av følgende forhold:
Tiltalte er asylsøker. Han kom til Norge omkring 1990, og har siden da en stor del av tiden vært henvist til å leve av sosialhjelp. Nå er han imidlertid kommet i arbeid som sjåfør, og er dermed i stand til å forsørge seg og familien, som består av kone og fem barn i alderen 1 1/2 til 11 år. Dette er en svært positiv utvikling, som er i tråd med det sosialkontoret i X også arbeidet med å få til. Men situasjonen må fortsatt anses som svært sårbar, og selv soning av en kortvarig fengselsstraff kan komme til å gjøre tiltalte og familien avhengig av sosialhjelp påny. Derfor mener lagmannsretten at fengselsstraffen bør gjøres betinget. I stedet bør tiltalte da ilegges en bot, som utmåles til 5.000 kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.
Saksomkostninger er det ikke grunnlag for å ilegge.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §128 første ledd til en straff av fengsel i 20 - tjue - dager med tillegg av en bot på 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes i medhold av straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.