RG-1999-557

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1998-07-27
Publisert:	RG-1999-557 (87-99)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Senja herredsrett nr. 97-205, Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00164.
Parter:	Saksøker: Staten v/ Forsvarsdepartementet, (Prosessfullmektig: Førstekonsulent Steinar Bråtebæk, Forsvarets bygningstjeneste). Ankemotpart: Villy Meier (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar Stokkan).
Forfatter:	Lagdommer Brynjar Østgård med skjønnsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Forsinkelsesrenteloven (1976), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §2, §54, §54a, LOV-1993-06-23

Det ble avhjemlet slikt overskjønn:

Saken gjelder skjønn etter Forsvarets utbedring og omlegging av en oljeledning over eiendommen gnr 16 bnr 11 i Sørreisa i 1992-93. Eiendommen eies av Villy Meier.

Villy Meier begjærte 8. mai 1997 skjønn for Senja herredsrett. Skjønnet ble begjært i medhold av skjønnsprosessloven §4. Staten v/ Forsvarsdepartementet v/ Forsvarets bygningstjeneste (FBT) hadde ingen innvendinger mot at skjønnet ble fremmet, men tok til motmæle med hensyn til sakens realitet.

Senja herredsrett avhjemlet skjønnet 13. oktober 1997 med slik slutning:

"1. Staten v/ Forsvarsdepartementet betaler erstatning for de skader og ulemper som er påført Villy Meiers eiendom gnr 16 bnr 11 i Sørreisa med kr 36900,- - trettisekstusennihundre- med tillegg av 5 % rente av 71.900 - syttientuensenihundre - fra den 1. april 1993 til den 26. juli 1994, av kr 56900,- -femtisekstusennihundre- fra den 26. juli 1994 til den 3. mai 1995 og av kr 36900,- -trettisekstusennihundre- fra den 3. mai 1995 til betaling skjer.

2. Staten v/ Forsvarsdepartementet betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

3. Staten v/ Forsvarsdepartementet erstatter Villy Meiers utgifter til juridisk bistand med kr 33060,- - trettitretusenogseksti-.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra skjønnets forkynnelse."

Om sakens bakgrunn for øvrig vises til herredsrettens premisser.

Villy Meier har i rett tid begjært overskjønn. FBT har tatt til motmæle. Skjønnsforhandling i overskjønnet ble holdt i Sørreisa 1. og 2. juli 1998. Meier møtte og ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, foretatt befaring på og vist filmklipp fra eiendommen og for øvrig foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser.

Villy Meier har i det vesentlige gjort gjeldende at han som eier av eiendommen har lidt skade som følge av FBTs inngrep. Tapet skal dekkes etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Det innebærer at Meier har krav på full erstatning. Videre representerer underskjønnets erstatningsfastsettelse en nedre grense for den erstatning som kan fastsettes i overskjønnet. Dette i og med at FBT - i motsetning til Meier - ikke har begjært overskjønn.

I forhold til de poster som er krevet erstattet for underskjønnet, er overskjønnet begrenset til fem poster. Disse refererer seg til økonomisk tap Meier har hatt som følge av FBTs arbeid med legging av ny ledning og delvis omlegging av ledningstraseen over eiendommen. Det berørte området er for det første ca 7,8 dekar (da) nedenfor fjøsen, dernest 6,3 da ovenfor riksveien og 10 da nedenfor riksveien. Det samlede berørte areal er på 24,1 da.

Den første tapsposten gjelder utgifter til jordbearbeidelse av det berørte areal. Dette gjelder både det areal som omfattes av nedenfor nevnte post om grøfting og øvrig berørt areal. Utgiftene til bearbeidelse må ansettes til kr 1 500 pr da. Det bygges på beregning fra fylkesmannen i Troms, landbruksavdelingen av 8. mars 1994 justert til dagens prisnivå ut fra en rente på 4% p.a.

For det andre krever Meier erstattet utgifter til grøfting. Store deler av jorden er blitt vannsyk etter FBTs inngrep. FBT har for øvrig i et brev av 3. mai 1995 erkjent at utgifter til grøfting må erstattes. For områdene nedenfor fjøs og ovenfor riksvei må det antas at grøftingsutgiftene vil beløpe seg til kr 40 000.

For det tredje krever Meier erstattet avlingstap. De skader som gjør det nødvendig med grøfting og jordbearbeidelse har hittil påført Meier et betydelig avlingstap. Om man holder utenfor arealet nedenfor riksveien på 10 da - som tenkes brukt til campingplass - gjenstår 14,1 da hvor avlingstap har oppstått. Ved beregningen av tapet må man legge til grunn den prøve som Midt-Troms Forsøksring foretok på eiendommen 18. juli 1997. Forsøksringen beregnet at en normal avling på eiendommen omregnet i frenheter skulle utgjøre 418 frenheter pr da. Det beregnes 2 kg høy pr frenhet og høyprisen kan settes til kr 3 pr kg. Med et areal på 14,1 da med tillegg av et arealtilskudd stort kr 290 pr da blir avlingstapet å beregne til kr 39 451 pr år. Erstatning må tilkjennes for årene 1994-98.

For det fjerde har Meier krav på erstatning for omprosjektering av campingplass nedenfor riksveien. Omleggingen av ledningstraseen har gjort slik omprosjektering nødvendig. Dette må anses som påregnelige tilpasningsutgifter, og en beregning fra Plankontoret AS i brev av 18. mai 1995 viser at omprosjekteringen som følge av ny trase vil koste kr 15 000. I tillegg kommer forringet tomteverdi som følge av at arealet over og langs ledningstraseen vil være nokså restriktivt klausulert. Nedenfor riksveien har ledningen en lengde over land på 184 løpemeter. Når man korrigerer nedad for byggeforbudssonen langs riksveien (veiloven §29), trase under sjøgrunn og den delen av klausuleringen som i realiteten berører naboen, vil man allikevel stå igjen med et område på 1 188 m2 som er ødelagt som tomtegrunn. En tomtepris på kr 30 pr m2 er realistisk i området, og erstatningen bør ansettes til kr 35 640.

I tillegg kommer erstatning for fremtidig rett for Forsvaret til adkomst for tilsyn, ettersyn og vedlikehold av ledningen samt selve retten til å ha ledningen liggende der. Disse siste poster gjelder forsåvidt traseen er endret i forhold til den opprinnelige trase. Når det gjelder den opprinnelige trase, er det allerede ved skjønn i 1958 tilkjent erstatning for tilsyn, ettersyn, vedlikehold og rett til å ha ledning.

Utbedring av kum nedenfor riksvegen med tilhørende drensrør ut i sjøen må også erstattes.

Villy Meier har lagt ned slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes.

2. Villy Meier tilkjennes erstatning for: a) Avstått rett til nedgraving av rørledningen, b) Klausulert areal over og til side for ledningstraseen, c) Fremtidig rett for Forsvaret til adkomst for tilsyn, ettersyn, vedlike hold mv., d) Grøfting, e) Jordbearbeidelse f) Avlingstap fr, g) Rådighetsinnskrenkning og merkostnader i forbindelse med etablering av campingplass,

3. Staten v/ Forsvarsdepartementet dømmes til å erstatte Villy Meier sakens omkostninger for overskjønnet."

Staten v/ Forsvarsdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Grunnlaget for skjønn er tilstede, men det kan ikke bli tale om erstatning for alle de poster og med de beløp som Meier har krevet.

Det må tas utgangspunkt i at eiendommen var vannsyk allerede før FBT satte i gang anleggsarbeidene på eiendommen høsten 1992. Eiendommen er på dette punkt snarere blitt i bedre stand ved at FBT la ny ledning. Dette fordi ledningsgrøften ble bedre drenert enn tidligere. Unntaket herfra er området nedenfor riksveien, hvor det er en konstruksjonsfeil ved en kum som der er anlagt. Den må utbedres for å hindre at vannet renner fritt nedover mot sjøen. Problemene på eiendommen for øvrig skriver seg bl a fra det forhold at grøftesystemet er gammelt. Det har også antakelig vært brukt for tunge landbruksmaskiner, og videre er det nokså myrlendt i området ovenfor eiendommen. Man kan ikke uten videre legge vekt på den befaringsrapport som kommunens jordbrukssjef utarbeidet 7. november 1994. Dette er mer en tilstandsrapport enn en rapport om årsakene til problemene på eiendommen.

At jorden var vannsyk også før FBTs arbeider, illustreres dessuten ved at grunnentreprenøren måtte utføre arbeidene på frossen mark, for at maskinene ikke skulle synke ned. Videre kan gang- og sykkelstien nede ved riksveien forårsake en oppsamling av vann på området ovenfor riksveien. Dette kan ikke belastes Forsvaret.

Subsidiært - dersom FBT kjennes ansvarlig for å ha påført skader utover det som er knyttet til kummen nedenfor riksveien -, så er de poster Meier har krevet erstattet for høye.

Når det gjelder grøfting er det aktuelle arealet mindre enn 24,1 da. Videre må det i allefall gjøres fradrag for fordelen ved å få nye grøfter, i og med at de gamle grøftene likevel var modne for renovering. Posten om jordbearbeidelse er også satt for høyt. Det er i allefall ikke grunnlag for oppjustering for fall i kroneverdien. Når det gjelder avlingstap, er beregningen av frenheter satt for høyt. Et realistisk gjennomsnitt for distriktet vil være 270, - ikke 418.

Kravet om erstatning for omprosjektering av campingplass kan ikke føre frem. Endringen av ledningstraseen nedenfor riksveien skjedde i samråd med Meier, og uansett var planene om campingplass for lite konkret til å kunne legges til grunn.

Kr 15 000 er dessuten for høyt, når man tar i betraktning at den prosjektering som angivelig måtte endres, i seg selv ikke kostet mer enn ca kr 6 000. Området nedenfor riksveien hadde i 1992 heller ikke påregnelig verdi som tomtegrunn, og erstatning for klausulering kan derfor ikke føre frem med det beløp Meier har krevet. Rent skjønnsmessig kan det dog tilkjennes erstatning for klausuleringsulempen med kr 10 pr m2.

En eventuell erstatning må reduseres med kr 35 000, som tidligere er utbetalt - konto til Meier. Partene er enige om dette.

Staten v/ Forsvarsdepartementet har lagt ned slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes og underskjønnets erstatning nedsettes.

2. Staten v/ Forsvarsdepartementet fritas for å dekke Villy Meiers saks omkostninger i forbindelse med overskjønnet."

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at partene er enige om at det foreligger et tilstrekkelig rettslig grunnlag for skjønn. Meier har anført skjønnsloven §4, og det må forståes som en henvisning til at det foreligger overenskomst mellom partene om at skjønn skal holdes. Dette er også fulgt opp i de skjønnsforutsetninger som FBT har fremlagt for herredsretten pkt. 5, hvor det heter at "for ovennevnte rettigheter, ulemper og erstatningsbetingende skade forårsa ket av anleggsarbeidet i forbindelse med omlegging av traséen, betaler saksøker en engangserstatning fastsatt ved skjønn".

Partene er også enige om at erstatningsfastsettelsen skal skje på grunnlag av allminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Dette selv om det i 1958 ble avhjemlet skjønn til fastsettelse av erstatning for inngrepet. Også den gang ble inngrepet iverksatt etter avtale, slik at partene dog var enige om at allminnelige ekspropriasjonsrettslige regler skulle gjelde for erstatningsfastsettelsen. Forholdet i nærværende sak er at anlegget av den nye ledningen, og for deler av Meiers eiendom også en omlegging av traséen, har påført en rekke av de berørte grunneiere - herunder Meier - ytterligere skade ut over det som ble erstattet ved skjønnet i 1958. Selv om allminnelige ekspropriasjonsrettslige regler skal anvendes, må disse fornuftigvis tillempes under hensyn til at det her ikke er tale om et rent ekspropriasjonsinngrep, men et blandet forhold med innslag av ekspropriasjon av rett ny ledningstrasé og klausulering av denne, kombinert med ren skadeforvoldelse på øvrig eiendom.

Lagmannsretten legger til grunn de samme skjønnsforutsetninger som for herredsretten.

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at eiendommen før anleggsarbeidene startet ikke hadde vannproblemer av en slik art at det skapte driftsproblemer for Meier. Lagmannsretten bygger da på parts- og vitneforklaringer og rapport fra jordbrukssjefen av 7. november 1994. Jordbrukssjefen møtte også som vitne for lagmannsretten. Riktignok var grøftesystemet på eiendommen gammelt og det er uvisst både hvor omfattende det var og av hvilken kvalitet, men det må legges til grunn at det i hovedsak fungerte etter sitt formål frem til gravearbeidene startet. I feltet nedenfor fjøs var det antakelig tilfredsstillende, mens det var noe dårligere ovenfor riksveg, slik at det der uansett måtte ha vært grøftet noe.

Lagmannsretten vurderer at FBTs inngrep på eiendommen har hatt skadelige konsekvenser som i så fall skal erstattes fullt ut, slik saken er bragt inn for domstolene. Det ble anlagt en oljeledning fra Djupvågen i Sørreisa til Bardufoss flyplass på 50-tallet, og ledningen ble i sin helhet skiftet ut i tidlig på 90-tallet, hvorunder utskiftingen på Meiers eiendom skjedde i 1992-93. Den gamle grøftetraséen ble gravet opp og ny ledning ble lagt ned. Nedenfor riksvegen og til sjøen er traséen endret som nevnt ovenfor. Grøften er bygget opp med drenerende masser nederst, deretter en duk og oppå den sand som ledningen hviler på. Rundt ledningen er det lagt drenerende masser hvorpå stedlige masser er fylt på øverst. Grøften er omkring to meter dyp, dog slik at den i enkelte skjæringer er dypere for å få et jevnt fall ned mot sjøen. I grøften er også lagt to langsgående drensrør parallelt med oljeledningen. Som følge av vanskelige grunnforhold med mye vann, har FBT fra området nednfor fjøsen og videre oppover lagt et ekstra lag med grov stein i den underste delen av grøften.

Som ledd i gravearbeidet ble i alle fall ett gammelt drensrør nedenfor Meiers fjøs gravet opp. Dette var et teglsteinsrør, og film og øvrig bevisførsel viser at maskinentreprenøren som arbeidet for FBT, Senja Anleggsteknikk AS, skjøtet røret med en plastskjøt tvers over den grøften som var gravet opp. De vannproblemer som viser seg på eiendommen i dag tyder på at skjøten ikke var vellykket, og at drensgrøftens funksjon er svekket eller ødelagt som følge av oppgravingen av ledningsgrøften. Det kan være uklart hvorvidt det også er ytterligere gamle grøfter som ble gravet over med den følge at den drenerende effekt ble ødelagt, men under alle omstendigheter så må det anses bevist at det i ledningsgrøften ble kastet tilbake stedlige masser uten at disse hadde vært holdt separert. Denne sammenblandingen av masser - noen med drenerende og noen uten drenerende effekt - har med overveiende sannsynlighet svekket dreneringen av området nedenfor fjøsen.

Videre anser lagmannsretten lagmannsretten bevist at den nye ledningsgrøften leder med seg vann fra områdene ovenfor eiendommen. Dette er tildels vannrike områder med myrlendt terreng, og ledningsgrøften har med sine drenerende masser en drenseffekt hvoretter vann ledes inn på Meiers eiendom og dels nedover mot riksvegen og videre nedenfor denne. Dette indikeres dels av de vannproblemer som klarligvis er på eiendommen både nedenfor fjøs og ovenfor riksveg, og av de oversvømmelser man årvisst har hatt i den kum som er anlagt like nedenfor riksvegen. Det må anses at det i den gamle ledningsgrøften ikke lå så grove og derved drenerende masser som nå, og at den derfor ikke førte med seg inn på eiendommen slike vannmengder som i dag. I tillegg var det uheldig at konstruksjonen av grøften ble endret fra og med området nedenfor fjøsen og videre nedover, hvor det ikke ble lagt slike grove masser underst, som beskrevet ovenfor. Endringene har forsterket konsekvensene av ledningsgrøftens drenerende effekt med ledning av vann inn på eiendommen, uten at grøften i tilstrekkelig grad har maktet å føre vannet videre og ut av eiendommen. Dessuten burde grøften ha vært proppet med tette masser med jevne mellomrom, for å få bedre kontroll med grunnvannet.

Lagmannsretten går så over til å vurdere de enkelte poster Meier har krevet erstattet.

Utgifter til grøfting av det areal som er blitt vannsykt som følge av FBTs arbeider må erstattes. Dette er en påregnelig følge av inngrepet. Ut fra det beviste må man legge til grunn at det i noen grad var i alle fall ønskelig med en fornyelse av grøftesystemet uansett FBTs nedleggelse av ny ledning. Dette vil etter FBTs oppfatning betinge et visst fradrag i erstatningen. Lagmannsretten er ikke enig i det. Det er her tale om fastsettelse av skadeserstatning for det inngrep som er foretatt, og for at Meier skal kunne få grøftet, må han gis en kompensasjon som gir ham økonomisk mulighet for å grøfte i et slikt omfang at skadene etter inngrepet kan avbøtes. Samtidig legger lagmannsretten til grunn at Meier i feltet ovenfor riksvegen måtte ha foretatt en viss grøfting uansett inngrepet, og at grøftingen for dette feltets vedkommende vil bli noe mere omfattende som følge av inngrepet. Det Forsvaret hefter for er, i denne sammenheng bare de økte grøftingsutgifter i dette feltet.

Grøfting er nødvendig nedenfor fjøs og ovenfor og nedenfor riksveg. Når det gjelder det sistnevnte området, legger lagmannsretten til grunn at ved utbedring av kummen og dessuten legging av en drensledning fra denne og ned til sjøen, vil vesentlige deler av vannproblemene nedenfor riksvegen være løst. I de to øvrige områder anses grøfting nødvendig i et areal på omkring 14 da. Den samlede kostnad ved grøfting av disse 14 da kan skjønnsmessig ansettes til kr 30000.

Drensledning fra kummen og ned til sjøen trenges med 120 meter. En kostnad på kr 50 per meter er passende, samt et skjønnsmessig tillegg med kr 2.000 for arbeider med tilkobling til brønnen gir en samlet erstatning på dette punkt på kr 8000.

I forlengelsen av behovet for grøfting, har Meier behov for en jordbearbeidelse for å bringe jorden i dyrkbar stand etter grøftingen. Dette omfatter pløying, harving, såing, tromling osv., og det anses som en påregnelig følge av inngrepet. Arbeidet skjønnes å ville koste kr 1.500 per da. Feltet nedenfor riksvegen holdes utenfor her, idet Meier har anført at dette området skal utnyttes som campingplass og således ikke gjøres til gjenstand for en landbruksmessig nødvendig jordbearbeidelse. Det må videre gjøres et skjønnsmessig fradrag for den fordel som ligger i at feltet ovenfor riksveg ved denne jordbearbeidelsen blir noe bedre enn i dag. Med dette fradraget ansettes erstatning til jordbearbeidelse til kr 15000.

Meier er påført et avlingstap som følge av inngrepet, idet jorden ikke har båret så godt som den ellers ville ha gjort. Lagmannsretten finner ikke at jorden bærer så godt som Meier hevder med 418 frenheter per da. Det er tatt en prøve av MidtTroms Forsøksring i 1997 som viser dette tallet, men en besiktigelse av jorden sammenholdt med det som er normalt i distriktet, kan ikke gi grunnlag for å legge til grunn mere enn 270 frenheter per da. Dette er i samsvar med gjennomsnittet i distriktet, og lagmannsretten kan ikke finne at eiendommen vil kunne gi avkastning over gjennomsnittet. Det er da også lagt vekt på at deler av jorden på eiendommen var noe vannsyk fra før.

Det dyrkbare og samtidig berørte areal er 14.1 da, og dette legges til grunn ved beregningen av tapet. Lagmannsretten legger til grunn at det må beregnes to kg høy per frenhet. Høyprisen beregnes til kr 3 per kg. Prisen har ikke endret seg siden 1994, som er det første året Meier krever avlingstap for. Det bemerkes her at Forsvaret allerede har betalt Meier for tap i 1993, og det tapet er således ikke noen del av nærværende skjønn. Ovennevnte størrelser gir slik beregning av årlig avlingstap: 270x2x3x14.1 = 22.842 kr per år. Tapsperioden er årene 1994-98. Dette gir et avlingstap med til sammen kr 114210. Det er ikke grunnlag for å gi erstatning for tapt arealtilskudd, idet Meier kunne ha fått det selv om produksjonen hadde vært svak. Et evt. tap for Meier av denne karakter kan derfor ikke belastes Forsvaret.

Kostnader til omprosjektering av campingplass er krevet med kr 15000. Denne posten kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke skjønnes å beløpe seg til denne sum, når de allerede påløpte kostnader til den opprinnelige prosjektering bare er vel kr 6000. De fremlagte planer er for øvrig av helt prematur karakter. Det virker urealistisk med to og en halv gang større kostnader til ren omprosjektering, når det under enhver omstendighet er tale om samme område både m.h.t. beliggenhet og topografi. Hele campingplassområdet er på 10 da, og ligger samlet nedenfor riksvegen. For ren omprosjektering - uten at planene forbedres og utvides - kan utgiftene ikke skjønnes å ville overstige kr 5000,- i betraktning av de opprinnelige prosjektkostnader. Erstatningen fastsettes etter dette til kr 5000.

Meier har krevet erstatning for rett til ny ledningstrasé nedenfor riksvegen, klausulering av området langs og ved siden av denne samt rett til adkomst og vedlikehold av ledningen i den nye traséen og disse forholds betydning for anlegg og drift av campingplass. For så vidt gjelder den del av traséen som ligger ovenfor riksvegen, er kompensasjon for rett til å ha ledningen osv. avgjort ved skjønnet i 1958.

Den nye trasé er 284 meter hvorav 100 meter ligger under sjøgrunn. Her har herredsretten tilkjent erstatning med kr 4 per løpemeter, som er akseptert av Meier. De restrerende 184 meter over land står til behandling for overskjønnet. Langs ledningen er det klausulert et område på seks meter på hver side. Deler av traséen - 42 meter - løper langs grensen mot naboeiendommen, og for denne dels vedkommende vil den klausulerte stripe kun bli av til sammen seks - ikke tolv - meters bredde. Videre løper 30 meter innenfor byggeforbudslinjen i hht. vegloven, slik at klausuleringen der ikke vil få like inngripende virkning som i den øvrige trasé. Dog vil klausuleringen med rett vil adkomst, vedlikehold osv. gi merkbare begrensninger for Meiers utnyttelse av området som campingplass. Det samlede klausulerte areal er beregnet av Meier til 1.188 m2, og beregningen er ikke motsagt av FBT. Arealberegningen legges til grunn av lagmannsretten. Meier har krevet lagt til grunn tomtepris med kr 30 per m2 det klausulerte areal.

Lagmannsretten finner at Meiers planer om anlegg av campingplass er tilstrekkelig realistiske og konkretiserte til at de kan legges til grunn for skjønnet. Det vises til at Meier allerede i mars 1992 hadde fått utarbeidet en foreløpig skisse med prosjektering av campingplass. Videre ble tegningene forbedret av Arkibygg i mars 1993. Våren 1993 ble byggesøknad sendt inn og var i løpet av 1993 til kommunal behandling i Sørreisa. Videre ble saken forelagt fylkesmannen, som ikke hadde innvendinger, jfr. hans brev av 24. juni 1993. Nabovarsel i hht. bygingsloven ble sendt ut 23. juni 1993, og i desember 1993 gav vegsjefen avkjørselstillatelse. Den aktivitet Meier har utvist og de resultater som foreløpig er oppnådd, viser at hans planer både var tilstrekkelig realistiske og tilstrekkelig aktuelle på den tid inngrepet fant sted. Inngrepets innvirkning på planene om campingplass må derfor erstattes i den grad økonomisk tap påvises eller det for øvrig er grunnlag for vederlag etter ekspropriasjonsrettslige regler.

Klausuleringen medfører visse hindringer for Meier i sitt anlegg av campingplass. Forsvaret har rett til adkomst for drift, vedlikehold og eventuell utskifting av ledningen. Det kan innebære gravingsarbeider, hvilket vil medføre at det er svært begrenset hvilke faste installasjoner Meier kan sette opp. Meier kan ikke beplante eller bebygge det klausulerte området. Dog har han adgang til å drive vanlig jordbruk og å legge nødvendig veg, vann og kloakk under forutsetning av at dette skjer etter varsel til og i samråd med Forsvaret. Ingen av partene har i saken gjort gjeldende at drift av campingplass i seg selv er hindret av klausuleringen.

Lagmannsretten finner at klausuleringen medfører slike begrensninger ved anlegg av campingplass, at det må gis en viss erstatning for dette. Det kan dog ikke gis erstatning for full tomtepris. Klausuleringen gjelder en del av området mot riksvegen og langs nabogrensen i nord. Meier må ha en viss plikt til å tilpasse sitt campinganlegg til det inngrep som foreligger, og det klausulerte området kan ikke regnes for verdiløst for Meier som en integrert del av campingplassen. Videre finner lagmannsretten at en tomtepris på kr 30 per m2 er for høy i dette området, og finner at den snarere ligger rundt kr 10. Videre vil tomteprisen bare være et moment ved vurderingen av den erstatning Meier blir å tilkjenne under denne posten. Den nærmere beløpsfastsettelse må bli meget skjønnsmessig, bl.a. fordi campingplassplanene er såvidt foreløpige at det ikke lar seg gjøre å fastslå konkret hvilke konsekvenser klausuleringen vil få for et evt. anlegg. Lagmannsretten ansetter erstatningen på denne post til kr 20000. Det er da søkt tatt hensyn til både de prosjekteringsmessige ekstraomkostninger som det klausulerte område vil kunne påføre Meier og de senere ulemper som klausuleringen vil innebære. Det vises til det som er sagt foran om Forsvarets rettigheter i forbindelse med ledningen.

I samsvar med allminnelige ekspropriasjonsrettslige regler er erstatningsfastsettelsen under postene ovenfor foretatt med basis i tidspunktet for overskjønnets avhjemling. Det vises til prinsippet i vederlagsloven av 1984 §10. Det vises også til allminnelige erstatningsrettslige regler. For så vidt gjelder den nye ledningstraséen nedenfor riksvegen, er området tiltrådt allerede i 1992-93. I samsvar med §10 2. punktum skal dette tas hensyn til ved fastsettelsen av vederlaget, men lagmannsretten kan ikke se at det i nærværende sak får betydning. Forholdene på stedet har ikke endret seg nevneverdig i tiden som har gått, og selve likviditetstapet kompenseres ved avsavnsgodtgjørelse. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for FBTs anførsel om reduksjon i erstatningen som følge av at Meier p.g.a. egen pengemangel har hatt problemer med å komme i gang med ordinær drift etter Forsvarets inngrep. Det er ikke tale om hverken ekstraordinær lang tid eller erstatningsposter av ekstraordinær karakter.

Meier har krav på avsavnsgodtgjørelse i form av en rentekompensasjon. Dette gjelder i utgangspunktet kun for den post som representerer en ordinær ekspropriasjonserstatning, - nemlig vederlaget for klausuleringen i den nye trasé nedenfor riksvegen. For øvrig er det tale om rene skadeserstatningsposter, og rente for slike beregnes etter morarenteloven med utgangspunkt én måned etter påkrav. Erstatning for avlingstap for 1993 ble krevet allerede 8. jan 1994. Diverse andre erstatningsposter ble fremmet i brev av 4. september 1994. Videre har det vært forhandlinger mellom partene fra 1994 og frem til skjønn ble begjært den 8. mai 1997. I en slik situasjon kan det være diskutabelt når man skal anse de enkelte poster for å være fremmet slik at morarente begynner å løpe, jfr. morarenteloven §2 første ledd. Samtidig har partene i og med forhandlingene ikke formelt fulgt opp det som i utgangspunktet kunne ha fremstått som påkrav i lovens forstand, og de har dessuten lagt til grunn at allminnelige ekspropriasjonsrettslige regler skal anvendes i skjønnet. Under henyn til dette finner lagmannsretten at hele det beløp som nå tilkjennes i overskjønnet, og som også omfatter de poster som ikke er gjort til gjenstand for overskjønn, tillegges en avsavnsgodtgjørelse etter ekspropriasjonsrettslige regler. I samsvar med disse reglene har Meier ikke krav på regulære morarenter av de aktuelle poster fra tidspunktet for de igangsatte arbeider og skadeforvoldende inngrep. Det vises til Stordrange, Ekspropriasjonserstatningsloven med kommentarer (1991) side 228-229 og Pedersen, Sandvik og Skaaraas, Ekspropriasjon (1990) side 174 flg. Det er heller ikke grunnlag for noen særskilt erstatning for det moderate fall i kroneverdien som vi har hatt de siste årene. Det vises for så vidt til Rt-1970-985. Avsavnsrenten fastsettes til en rimelig sats som kompenserer det likviditetstap som en utbetaling som kommer først etter noen tid innebærer. Herredsretten fastsatte renten til 5 % p.a., og Meier har ikke angrepet dette. Lagmannsretten finner satsen å være forsvarlig ut fra dagens rentenivå, og legger den til grunn.

Meier fikk i 1994 utbetalt kr 32.107 i avlingstap for 1993. Denne posten holdes utenfor. Videre har han etter det som er opplyst fått utbetalt i to rater kontobeløp på hhv. kr 15.000 den 26. juli 1994 og kr 20.000 den 3. mai 1995. Disse utbetalinger går til fradrag. Av underskjønnets erstatningsfastsettelse er kr 23.500 rettskraftig avgjort, da disse poster ikker bragt inn for overskjønn. Posten tas imidlertid med i lagmannsrettens slutning a.h.t. avsavnsgodtgjørelsen.

De tilkjente poster blir etter dette slik: - grøfting kr 30.000 - grøfting nedenfor riksveg kr 8.000 - jordbearbeidelse kr 15.000 - avlingstap kr 114.210 - omprosjektering kr 5.000 - vederlag for traséomlegging med tilhørende rettigheter og klausulering kr 20.000 Hertil kommer de ikke påankede poster med kr 23.500

Til sammen kr 215.710

Til fradrag kommer - konto utbetalinger hhv. 26. juli 1994 kr 15.000

3. mai 1995 kr 20.000 Restbeløp som tilkjennes for overskjønnet kr 180.710

I samsvar med det som er sagt ovenfor faststtes avsavnsrenten felles for alle postene under ett, og lagmannsretten er enig med herredsretten i at 1. april 1993 passende kan settes som utgangspunkt, idet tidspunktet samsvarer noenlunde med avslutningen av anleggsarbeidene.

Meier har krevet saksomkostninger for overskjønnet. Lagmannsretten anser at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter skjprl. §54, jfr. §54a første ledd bokstav a, jfr annet ledd idet partene er enige om at ekspropriasjonsrettslige regler skal anvendes for overkjønnet. Dette må anses også å gjelde omkostningsspørsmålet. Saksomkostninger tilkjennes Meier på dette grunnlag, idet han ved overskjønnet har fått en klart bedre avgjørelse enn for underskjønnet. Advokat Stokkan har innlevert omkostningsoppgave på til sammen kr 37296. Av dette er kr 30.000 salær og resten utgifter. Kravet er akseptabelt og legges til grunn ved omkostningsfastsettelsen, jfr. skjprl. §2 jfr. tvistemålsloven §176.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/ Forsvarsdepartementet betaler til Villy Meier kr 180.710 - kroneretthundreogåttitusensyvhundreogti - med tillegg av fem prosent rente pro anno av kr 215.710 - kronertohundreogfemtentusensyvhundreogti - fra 1. april 1993 til 26. juli 1994, av kr 200.710 - kronertohundretusensyvhundreogti - fra 26. juli 1994 til 3. mai 1995 og av kr 180.710 - kroneretthundreogåttitusentohundreogti - fra 3. mai 1995 til betaling skjer.

2. Staten v/ Forsvarsdepartementet betaler til Villy Meier saksomkostninger for overskjønnet med kr 37.296 - kronertrettisyvtusentohundreognittiseks -.

Oppfyllelsefristen er to uker fra overskjønnets forkynnelse.