RG-1999-701
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-21 |
| Publisert: | RG-1999-701 (112-99) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-03306 A/10 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03351 A/01. |
| Parter: | Ankende part: Dør til Dør AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn-Olav Brelin). Motpart: Olsy Norge AS (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Hege B Ersdal). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trygve Schiøll, formann, 2. Lagdommer Kjersti Graver, 3. Kst lagdommer Eirik Akerlie |
| Lovhenvisninger: | Vegfraktavtaleloven (1974) §17, §19, §1, §20, §7, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §375, §13, §18, §9, Panteloven (1980) §3-17 |
Dom:
Saken gjelder en fraktførers rett til å tilbakeholde varer på grunnlag av krav mot mottaker og avsender utleverings- og erstatningskrav i den forbindelse.
Pro Group Omsorgstjeneste (Pro Group) bestilte 13 desember 1996 fire datamaskiner fra Olivetti AS (senere Olsy Norge AS) til samlet nettopris i følge ordreseddel på 49 820 kroner, ca 60 000 kroner inklusive merverdiavgift.
Datamaskinene ble, etter bestilling fra Pro Group, hentet hos Olsy Norge AS av budfirmaet Tiny (senere Dør til Dør AS), som skulle frakte maskinene til Pro Group.
På grunnlag av tidligere ubetalte regninger for oppdrag fra Pro Group, holdt Dør til Dør AS varene tilbake, og satte dem inn på sitt eget lager. Der står de fortsatt.
Olsy Norge AS, som har ikke fått oppgjør for datamaskinene fra Pro Group, og som påstår å ha salgspant i maskinene, har krevet maskinene tilbakelevert fra Dør til Dør AS.
Dør til Dør AS har motsatt seg tilbakelevering.
Olsy Norge AS tok ut stevning for Oslo byrett, datert 14 april 1997, hvor det også kreves erstatning på grunn av at datamaskinene har tapt verdi i den tid de har vært lagret. Byretten avsa 1 september 1997 dom med slik domsslutning:
1. Dør til Dør AS (Tiny) plikter å utlever tilbakeholdte varer til Olsy Norge AS (tidl. Olivetti AS).
2. Dør til Dør AS (Tiny) erstatter Olsy Norge AS (tidl. Olivetti AS) tap oppstått på grunnlag av nektet utlevering med kr 45000,- -førtifemtusen-.
3. Dør til Dør AS (Tiny) betaler saksomkostninger til Olsy Norge AS (tidl. Olivetti) med kr 30000,- kronertrettitusen samt rettsgebyr med kr 3030,- kronertretusenogtretti-.
Oppfyllelsesfristen er 14-fjortendager.
Dør til Dør AS har i rett tid påanket byrettens dom. Olsy Norge AS har tatt til motmæle. Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens nedenstående merknader.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 20 august 1998. Dør til Dør AS var representert ved administrerende direktør Henning Holstad og prosessfullmektigen. Olsy Norge AS var representert ved selskapets tidligere økonomisjef Georgius Stasionopoulos og prosessfullmektigen. Partene avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Dør til Dør AS nedla slik påstand:
1. Dør til Dør AS frifinnes.
2. Dør til Dør AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Olsy Norge AS nedla slik påstand:
1. Dom fra Oslo byrett i sak nr. 97-03306 A/10, slutningens punkt 1 og 2, stadfestes.
2. Olsy Norge AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av morarenter fra forfall og til betaling skjer.
Den ankende part, Dør til Dør AS, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Pro Group hadde ikke betalt tidligere regninger. Dette ble oppdaget 17 desember 1996 mens den aktuelle transport pågikk. Transporten ble derfor stoppet og godset satt på lager.
Antall oppdrag Dør til Dør AS hadde hatt for Pro Group var betydelig og tilgodehavendet var midt i desember 1996 29.784,45 kroner.
All transport for Pro Group ble stanset da man antok at selskapet drev med svindel. Byretten har misoppfattet her, det ble ikke utført oppdrag for selskapet etter 17 desember 1996, det er kun faktura som er sendt senere.
Ut fra samtalen med den i Pro Group som bestilte transporten, antok Dør til Dør AS at det var Pro Group som eide datamaskinene. Det ble ansett for selvsagt at Pro Group hadde betalt for maskinene og at de ellers ikke ville fått dem. Oppdraget ble ansett som en intern transport for Pro Group, slik at selskapet var både sender og mottaker.
Etter at varene var satt på lager fikk Dør til Dør AS løfter fra Pro Group om at gjelden til budselskapet ville bli betalt. Det skjedde imidlertid ikke, og Dør til Dør AS tok så kontakt til Olsy Norge AS, som på denne måte fikk vite at varene ikke var hos Pro Group, men hos Dør til Dør AS.
Vegfraktavtaleloven gjelder mellom Pro Group og Dør til Dør AS, som har tilbakeholdsrett etter vegfraktavtaleloven §20 tredje ledd. Tilbakeholdsretten gjelder også for krav etter tidligere fakturaer, som alle gjelder tilsvarende frakt og som ikke er gamle. Det er også en ulovfestet tilbakeholdsrett i et tilfelle som dette, jf blant annet Rt-1973-967. Det er ubestridt at Dør til Dør AS hadde et tilgodehavende, at selskapet hadde besittelsen av varene og at det er sammenheng mellom krav og besittelsen.
I forhold til Olsy Norge AS gjelder ikke vegfraktavtaleloven. Dette er en lokal transport med budbil, hvor det er mottaker som bestiller frakten. Vegfraktavtaleloven §1 forutsetter avtale. For at vegfraktavtaleloven skal komme til anvendelse forutsettes avtale mellom avsender og fraktfører, som så gir mottaker rettigheter. Slik avtale foreligger ikke. Olsy Norge AS var aldri part i noen avtale med Dør til Dør AS og kan ikke påberope seg vegfraktavtaleloven §17. Fraktbrevet var ikke utarbeidet av Dør til Dør AS og oppfyller heller ikke lovens krav. Blant annet er fraktførers navn og adresse ikke inntatt, jf §9 første ledd punkt b. Fraktbrevet måtte i tilfelle ha fulgt med for innhentelse av mottakers underskrift. Det fraktbrev som foreligger, og som Dør til Dør AS' sjåfør kvitterte på, ble av Olsy Norge AS kun brukt som en kvittering for utleveringen. Dør til Dør AS fikk ingen kopi og det er Dør til Dør AS uvedkommende hvilket papir Olsy Norge AS bruker for mottakskvittering. Olsy Norge AS var ukjent med hvem som hentet varene.
Varene var solgt for levering fra lageret, og ved leveringen gikk eiendomsretten over til kjøperen, uansett hvem som hentet varene for kjøperen. Dør til Dør AS har ikke sett ordreseddel eller leveringsbetingelser. Det er ingen dokumentasjon for at salgspant er lovlig etablert. Salgspant måtte eventuelt vært avtalt mellom partene, eventuelt ved underskrift fra Pro Group på ordreseddelen, og stått i dokumentene, som Dør til Dør AS i så fall måtte ha hatt anledning til å se når de fulgte varene.
Olsy Norge AS var ikke part i forhold til Dør til Dør AS og det ville vært feil å utlevere varene til dette selskapet.
Selv om Olsy Norge AS skulle anses som part og skulle være godsets eier, har Dør til Dør AS tilbakeholdsrett, idet Dør til Dør AS på tilbakeholdstidspunktet var i god tro med hensyn til sin antakelse om at Pro Group var eier av datamaskinene.
At godset har større verdi enn kravet må vurderes ut fra at godset faller raskt i verdi, og det må også være rom for et visst slingringsmonn.
Dersom lagmannsretten kommer til at Dør til Dør AS ikke har tilbakeholdsrett aksepteres det at maskinene har falt slik i pris som byretten har kommet frem til.
Alle anførsler har vært inne tidligere. At enkelte av dem kanskje har vært uklare gir ikke grunn til avskjæring etter tvistemålsloven §375 annet ledd.Dør til Dør AS' handling har spart Olsy Norge for tap, idet selskapet aldri ville fått betaling for maskinene fra Pro Group. Olsy Norge AS vil nå velte hele sitt tap over på Dør til Dør AS.
Dør til Dør AS har prøvd å komme til en minnelig ordning med Olsy Norge AS, uten å nå frem.
Motpartens saksomkostningskrav var for høyt for byretten og er for høyt for lagmannsretten.
Ankemotparten, Olsy Norge AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Olsy Norge AS har, etter sine alminnelige leveringsbetingelser, salgspant - eiendomsforbehold - i datamaskinene. Salgspant, som er helt vanlig, er etablert ved muntlig avtale, oversendelse av ordrebekreftelse og aksept av Olsy Norge AS' alminnelige leveringsbetingelser, jf panteloven §3-17 (2).
Vegfraktavtaleloven gjelder for den aktuelle transport, jf lovens §1. Av det fraktbrevet som foreligger fremgår at Olsy Norge AS var avsender og Pro Group mottaker. Etter lovens system er Dør til Dør AS transportør. Olsy Norge AS har råderett over godset under transporten.
At Pro Group var både avsender og mottaker ble frafalt av Dør til Dør AS under byrettssaken, og har ikke vært tema under saksforberedelsen for lagmannsretten. Anførselen er for sent fremsatt, jf tvistemålsloven §375 annet ledd. Det er også en for sent fremsatt anførsel at det ikke er et fraktbrev i lovens forstand, idet dette ikke er bestridt tidligere.
Datamaskinene er under transport så lenge transportoppdraget ikke er fullført. Dør til Dør AS har uberettiget nektet å etterkomme avsenders forholdsordre om endret bestemmelsessted eller annen mottaker, slik transportør er forpliktet til etter vegfraktavtaleloven §17 første ledd. Når slik ordre ikke følges kan det kreves erstatning, jf lovens §19. Det foreligger heller ingen rett til tilbakehold av tredjemanns varer. Vegfraktavtaleloven §20 tredje ledd retter seg mot mottaker, Pro Group, ikke mot Olsy Norge AS. Dør til Dør AS' krav mot Pro Group er Olsy Norge AS uvedkommende.
Dør til Dør AS har, på bakgrunn av fordring mot en tredjemann, uberettiget tilbakeholdt varer Olsy Norge AS har eiendomsretten til. En eventuell tilbakeholdsrett gjelder overfor Pro Group, ikke overfor Olsy Norge AS. Dør til Dør AS plikter å utlevere varene til Olsy Norge AS og er erstatningspliktig for ikke å ha gjort det.
Olsy Norge AS' eiendomsrett til maskinene, eller at det foreligger gyldig salgspant, har ikke vært bestridt av Dør til Dør AS under saksforberedelsen og anførsel om det motsatte må avvises som for sent fremsatt. Godtroloven kommer heller ikke til anvendelse her. Subsidiært foreligger ikke god tro hos Dør til Dør AS med hensyn til eventuell eiendomsrett for Pro Group, eller manglende salgspant, og det er intet grunnlag for ekstinksjon. Dør til Dør AS burde forstått at Pro Group ikke var eier og burde i alle fall undersøkt spørsmålet. Det riktige forhold ble også raskt klart for Dør til Dør AS. At salgspant er vanlig er også vel kjent, i alle fall i forretningslivet.
Det er også en for sent fremsatt anførsel at vegfraktavtaleloven ikke gjelder ved denne frakten.
Noen ulovfestet tilbakeholdsrett har Dør til Dør AS for øvrig ikke. Det er ikke koneksitet og ingen avtale mellom Olsy Norge AS og Dør til Dør AS. En tilbakeholdsrett for krav mot tredjemann ut fra en tilfeldig besittelse vil være en umulighet i forretningslivet.
Subsidiært anføres at Dør til Dør AS ikke får større rett overfor Olsy Norge AS enn overfor Pro Group, og at kravet om konneksitet tilsier at det bare er kravet om betaling for denne ene transporten som kan gi tilbakeholdsrett.
Dør til Dør AS hadde utført mange oppdrag for Pro Group, og selskapet var gitt 30 dagers kreditter. Den 18 desember 1996 var bare forfalt fakturaer for omlag en tredjedel av det beløp Dør til Dør AS anfører som grunnlag for tilbakeholdet, og en stor del av dette forfalt så sent som dagen før transporten, slik at Dør til Dør AS ikke en gang kunne ha fått registrert en eventuell betaling. Dør til Dør AS krevet at Olsy Norge AS betalte alt Pro Group skyldte, som utgjorde 29 784,45 kroner, før utlevering av datamaskinene. En eventuell tilbakeholdsrett gir ikke i noe fall rett til tilbakehold av verdier som vesentlig overstiger kravet. Dør til Dør AS har ikke vært villig til å levere ut den del av leveransen som i verdi oversteg kravet på Pro Group. 50 % er ikke "et visst slingringsmonn".
Det har ingen betydning om Pro Group ville ha betalt for varene eller ikke.
Datamaskiner foreldes fort. For verditapet kan byrettens resultat - 75 % reduksjon av verdien - i alle fall legges til grunn. Selv om Olsy Norge AS alt under byrettssaken mente verdien var redusert til 10 % er det ikke motanket på dette punkt. Dør til Dør AS har ikke søkt å redusere tapet ved salg av maskinene, til tross for at det ble inngått avtale om dette for ett år siden.
Olsy Norge AS har tilbudt seg å betale omkostningene ved omdirigeringen av varene.
Byrettens reduksjon av saksomkostningene var uriktig.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Etter vegfraktavtaleloven §1 gjelder loven "... avtaler om godsbefordring med kjøretøy på veg når befordringen utføres mot vederlag og etter fraktavtalen skal skje mellom steder i riket ...". Etter §7 første ledd skal avtale ved internasjonal befordring bekreftes ved fraktbrev og "(d)et samme gjelder ved innenriks befordring, med mindre avsender og fraktfører er enige om å unnlate det eller det medfører særlig ulempe eller ikke er vanlig ved den slags befordring det gjelder." I nasjonal transport er det ikke krav om avtalt fraktbrev. Etter §7 annet ledd vil for øvrig en avtale være gyldig og undergitt vegfraktavtaleloven selv om fraktbrev ikke er utskrevet eller ikke har det foreskrevne innhold. I dette tilfelle foreligger fraktbrev, utstedt av Olsy Norge AS som avsender, som transportøren - et profesjonelt budfirma - ved sin sjåfør kvitterte på. Etter §13 første ledd gjelder fraktbrevet som bevis for avtalevilkårene når ikke annet godtgjøres. Noe annet anses ikke godtgjort i saken, og Dør til Dør AS må ha bevisbyrden for at det eventuelt skal gjelde avtalevilkår som ikke fremgår av fraktbrevet. De mangler som er ved fraktbrevet har ikke betydning for denne saken, jf også vegfraktavtaleloven §7 annet ledd.
Etter lovens §17 første ledd har avsender rett til "å rå over godset, særlig ved å be fraktfører om å stanse godset undervegs, forandre bestemmelsessted eller utlevere godset til en annen mottaker enn tidligere angitt".
Lagmannsretten anser at godset er underveis, så lenge det ikke har kommet frem til mottaker.
Det er uten betydning at det var Pro Group som hadde bestilt transporten. Vegfraktavtaleloven system er strengt formelt, jf Karnov side 1509 note 49. Lagmannsretten anser det klart at Olsy Norge AS er avsender i vegfraktavtaleloven forstand. Olsy Norge AS' anmodning om at godset skulle fraktes tilbake til Olsy Norge AS har etter dette hjemmel i vegfraktavtaleloven. At maskinene ble levert fra Olsy Norge AS' lager viser også at avsenderposisjonen var en realitet.
Etter vegfraktavtaleloven §18 må avsender erstatte fraktføreren kostnader ved iverksetting av nye forholdsordre. Vegfraktavtaleloven §20 tredje ledd kan neppe anvendes i forhold til avsender, og anses uansett i denne saken ikke å gi Dør til Dør AS rett til å tilbakeholde godset for mer enn fraktkostnaden for denne ene transporten. Lagmannsretten finner heller ikke at Dør til Dør AS har tilbakeholdsrett for mer enn fraktkostnadene etter ulovfestede regler om tilbakeholdsrett. Det er tvilsomt i hvilken utstrekning Dør til Dør AS kan utøve tilbakeholdsrett for krav som skriver seg fra transportoppdrag forut for transporten 17 desember 1996, jf Brækhus, Omsetning og kreditt II, side 522 - 524. Det dreier seg her om tilbakeholdsrett i varer hvor Olsy Norge AS hadde tatt gyldig salgspant, jf Brækhus side 92 -93. I et slikt tilfelle må det stilles krav om at Dør til Dør AS var i god tro med hensyn til om varene var ubeheftet. Lagmannsretten kan ikke se at Dør til Dør AS var i aktsom god tro. Dette fordi levering med salgspant er helt vanlig for nye varer av så vidt stor verdi som i dette tilfelle. At Dør til Dør AS neppe var i god tro, vises også av at selskapet raskt tok kontakt til Olsy Norge AS.
Olsy Norge AS har etter dette krav på å få varene utlevert mot å betale fraktkostnaden, noe selskapet har sagt seg villig til. Partene er enige om at fraktkostnaden utgjør 800 kroner. Det er imidlertid ikke lagt ned noen påstand om fraktkostnaden, og dette medtas derfor ikke i slutningen.
Lagmannsretten er enig med byretten i at Dør til Dør AS' tilbakehold av datamaskinene gir Olsy Norge AS krav på erstatning for det tap tilbakeholdet har medført.
Tapet oppstår ved at datamaskinene har blitt redusert i verdi i den tid de har stått lagret. Det er ikke uenighet mellom partene om at maskinene har blitt redusert i verdi og at den verdireduksjon byretten kom frem til kan legges til grunn.
Etter dette stadfestes punkt 1 og 2 i byrettens domsslutning.
Lagmannsretten er enig med byretten også i saksomkostningsavgjørelsen, og stadfester denne, men utformer ny slutning på grunn av kravet om morarenter.
Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal ankende part erstatte ankemotpartens saksomkostninger. For lagmannsretten er omkostningene oppgitt til 45 100 kroner, hvorav 42 000 kroner er salær. Også salæret for lagmannsretten anses for høyt. Det var intet vesentlig nytt i saken for lagmannsretten, og ankeforhandlingen tok kun en dag. Salæret nedsettes til 30 000 kroner også for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, slutningens punkt 1 og 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Dør til Dør AS til Olsy Norge AS 33 030 -trettitretusenogtretti- kroner med tillegg av 12 % rente p a fra to uker etter forkynnelsen av byrettens dom til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dør til Dør AS til Olsy Norge AS 33 100 -trettitretusenetthundre- kroner med tillegg av 12 % rente p a fra forfall til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.