RG-1999-928
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-02 |
| Publisert: | RG-1999-928 (143-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Fremleggelse av bevis |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 98-03054 A/73 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03030 K/04 |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Deloitte & Touche Statsautoriserte Revisorer ANS. 2. Statsautorisert revisor Bernhard Asle Lyngstad. 3. Gjensidige Forsikring v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Nils-Henrik Pettersson). Kjæremotparter: 1. Ivaran Shipping AS (Prosessfullmektig: Advokat Fred Arne Gade). 2. Erik Holter Sørensen. 3. Bjørn Wilhelmsen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Arnkværn). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Nils Erik Lie, 2. Lagdommer Wilhelm Omsted, 3. Lagdommer Dag Stousland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, §253, §180, §189, Revisorloven (1964) §15 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålssaken gjelder krav om fremleggelse av dokumenter, jf tvistemålsloven §250.
Ved stevning av 3 april 1998 til Oslo byrett reiste Ivaran Shipping AS (Ivaran) sak mot Deloitte & Touche Statsautoriserte Revisorer ANS, statsautorisert revisor Bernhard Asle Lyngstad og Gjensidige Forsikring med krav om betaling av erstatning oppad begrenset til 140 millioner kroner, samt renter og saksomkostninger. Kravet var begrunnet med at de to første saksøkte, som henholdsvis valgt og klientansvarlig revisor i Ivaran Shipping AS, hadde unnlatt å underrette selskapet om uautoriserte og omfattende valutaspekulasjoner fra administrerende direktør Bjørn Rustad Nilssen, med den følge at spekulasjonene fortsatte og påførte selskapet et samlet tap på ca 155 millioner kroner.
I stevningen krevet saksøkeren fremleggelse av "fullstendige kopier av revisors arbeidspapirer for ISAS (Ivaran) f.o.m. revisjonen for 1991 t.o.m. revisjonen for 1994".
Etter at de saksøkte i tilsvaret hadde motsatt seg slik fremleggelse, avsa byretten 8 september 1998 kjennelse med slik slutning:
Saksøkte nr 1 og nr 2 pålegges å fremlegge fullstendige kopier av revisors arbeidspapirer for Ivaran Shipping AS fra og med revisjonen for 1991 til og med revisjonen for 1994.
Deloitte & Touche, Lyngstad og Gjensidige har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Anførslene i kjæremålserklæringen kan sammenfattes slik:
Vilkåret for et pålegg om fremleggelse av dokumentbevis er at dokumentet har betydning som bevis i saken, jfr tvistemålsloven §250 sammenholdt med §189. De arbeidspapirer som er krevet fremlagt utgjør ca 6000 sider. Det er opplagt at ikke alle disse sidene representerer bevis. Hva som er bevis, må avgjøres i forhold til anførslene i saken.
Det sentrale tvistepunktet i saken er hvorvidt revisor har gitt tilstrekkelige opplysninger til selskapet. Dette spørsmålet må avgjøres på basis av en tolking av de forpliktelser revisor hadde overfor selskapet. Her står en overfor et rettslig spørsmål, som må avgjøres med utgangspunkt i revisjonsavtalen og relevant lovgivning. Hva som er notert i revisors interne arbeidspapirer er uvesentlig i denne forbindelsen. Arbeidspapirene har ikke bevisverdi i forhold til dette spørsmål.
Saksøkeren har videre anført som ansvarsbetingende at revisor ikke har gjennomført en tilstrekkelig kontroll av revisjonsgrunnlaget. Om det var en feil fra revisor å avgi en ren revisjonsberetning for de angjeldende år, er avhengig av om årsoppgjørene med regnskap inneholdt vesentlige feil eller ikke. I den foreliggende sak er det imidlertid bare anført generelt at årsoppgjøret med regnskap ble gjort opp i strid med lov og vedtekter, uten at det er konkretisert hvilke forhold dette nærmere bestemt skulle gjelde. Så lenge det ikke er klargjort hvilke forhold som hevdes å være i strid med lov eller vedtakter, kan retten ikke ta stilling til hvorvidt kontrollen av revisjonsgrunnlaget var tilstrekkelig eller ikke. Inntil slik klargjøring har skjedd, representerer arbeidspapirene ikke noe bevis i saken.
At forvaltningsrevisjonen skal ha vært mangelfull, er ikke anført noe sted. Inntil det eventuelt blir fremsatt påstander om konkrete brudd på plikten til å foreta forvaltningsrevisjon, vil ikke revisors arbeidspapirer ha noen interesse for saken.
Individualiseringskravet i tvistemålsloven §253 er ikke i noe fall oppfylt. Det er opplagt at ikke alle de foreliggende ca 6000 sider er relevante for saken. Ivarans prosessfullmektig har hatt anledning til å gå gjennom papirene, og burde derfor kunne spesifisere nærmere hvilke dokumenter som er ønsket fremlagt og hvorfor. På bakgrunn av selskapets kunnskap om innholdet av arbeidspapirene er provokasjonen altfor generell. Den må lett kunne individualiseres ytterligere. Hvis det hadde vært klargjort hvilke feil man mener revisor har begått, hadde man også med letthet ytterligere kunnet individualisere hvilke arbeidsdokumenter som ville være relevante.
I tillegg kommer at fremleggelse av alle papirer - ca 6000 sider - vil innebære et uforholdsmessig stort arbeid.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
Kravet om fremleggelse av alle revisors arbeidspapirer tas ikke til følge.
Kjæremålsmotparten Ivaran har tatt til gjenmæle. Deres anførsler kan sammenfattes slik:
Det sentrale tvistetema i saken i forbindelse med spørsmålet om ansvarsgrunnlag er hvorvidt revisjonen er utført i henhold til god revisjonsskikk eller ikke. At det bare er angitt generelle ansvarsgrunnlag i stevningen, er ikke korrekt. Det er pekt på en rekke konkrete, ansvarsbetingende handlinger og unnlatelser.
Det pretenderes fra saksøkersiden at revisor hadde kunnskaper og informasjon knyttet til valutahandelen, som ikke ble formidlet til selskapet eller fulgt opp gjennom øvrige revisjonshandlinger. Det er av selvstendig betydning å få klarlagt hvilken konkret kunnskap revisor hadde på de forskjellige tidspunkter. Arbeidspapirene vil være et av de viktigste bevismidlene for å få klarlagt dette. Vedrørende pretensjonen om at det foreligger uaktsom unnlatelse, vil helhetsinntrykket av arbeidspapirene være av stor betydning. At de inneholder opplysninger som ikke er direkte relevant for bevisførselen i den foreliggende sak, er ikke uten videre avgjørende, jf Rt-1997-736.
Bevishensynet står sentralt når det er oppstilt krav om at revisor via sine arbeidspapirer må kunne dokumentere at revisjonen er utført i henhold til god revisjonsskikk, jf bl a revisorloven §15 og en rekke punkter i Kredittilsynets kontrollprogram.
I realiteten er arbeidspapirene sakens hovedbevis.
Provokasjonen er konkret. Kravet til individualisering er oppfylt. Betegnelsen "revisors arbeidspapirer" for bestemt angitte år er tilstrekkelig entydig. Revisjonsstandard "RS 230 - Dokumentasjon" har omfattende bestemmelser om arbeidspapirenes form og innhold, og angir også hva arbeidspapirene vanligvis omfatter. I den foreliggende sak dreier det seg om et bestemt sett av dokumenter, som er samlet i grønne ringpermer på den kjærende parts kontor.
En parallell er de tilfelle hvor provokasjon om fremleggelse av et større regnskapsmateriale er tatt til følge, jf f eks Rt-1992-962.
Dokumentene er samlet, og arbeidet med å finne frem de dokumenter som begjæres fremlagt, er ikke urimelig omfattende. Selve kopieringsarbeidet kan settes bort, og motpartene bidrar gjerne i forbindelse med den praktiske gjennomføring av arbeidet og eventuell forskuttering av kostnadene.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i anledning av kjæremålet, i alt kr 10.000 tillagt 12 % rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelse av dommen.
Kjæremålsmotpartene Erik Holter-Sørensen og Bjørn Wilhelmsen, som er saksøkt i regressøksmålet, har meddelt at de slutter seg til de anførsler og den påstand som er gjort gjeldende av den annen kjæremålsmotpart.
Lagmannsretten har kommet til det samme resultat som byretten.
En forutsetning for å gi et pålegg om fremleggelse etter tvistemålsloven §253 jf §250 er at det aktuelle dokument er å anse som bevis i saken, jf tvistemålsloven §189 nr 1 og Schei II side 121. Hva som skal anses som bevis, må vurderes konkret ut fra det krav som skal avgjøres og de anførsler som er gjort gjeldende som grunnlag for kravet, jf bl a Schei II side 121 og Rt-1998-579. I forbindelse med bevisavskjæring etter tvistemålsloven §189 nr 1 er det antatt at retten bør vise varsomhet med avskjæring hvor det kan være tvil om hvorvidt et tilbudt bevis vedkommer saken, jf Schei II side 21 og de avgjørelser det er vist til der. Etter lagmannsrettens vurdering må dette synspunkt også legges til grunn når det skal tas stilling til hvorvidt et fremprovosert dokument er å anse som bevis etter tvistemålsloven §250.
I den foreliggende sak er det blant annet gjort gjeldende at saksøkte har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved å unnlate å bringe relevant informasjon videre til selskapet. Ved avgjørelsen av hvorvidt man hadde plikt til å informere om administrerende direktørs valutatransaksjoner ut over det som faktisk ble gjort og når slik plikt i så fall oppsto, vil innhold og omfang av den kunnskap saksøkte faktisk hadde til enhver tid, være et sentralt moment i vurderingen. Ved aktsomhetsvurderingen er det også nødvendig å trekke inn spørsmålet om hvilke revisjonshandlinger som faktisk er utført, og hvorvidt revisjonen er utført overensstemmende med god revisjonsskikk.
Lagmannsretten legger etter de foreliggende opplysninger til grunn at disse spørsmål i stor utstrekning vil kunne belyses ved en gjennomgang av revisors arbeidspapirer. Det må da legges til grunn at arbeidspapirene er å anse som bevis i saken.
Det må så tas standpunkt til hvorvidt det materiale som er krevet fremlagt, er tilstrekkelig individualisert. Etter de foreliggende opplysninger legger lagmannsretten til grunn at "revisors arbeidspapirer" er et entydig begrep, som angir et bestemt sett av eksisterende dokumenter. At arbeidspapirene vil kunne variere i omfang og innhold fra revisjonsklient til revisjonsklient, er i denne forbindelse ikke avgjørende. I den foreliggende sak er det også uimotsagt opplyst at materialet er samlet i grønne ringpermer for de aktuelle år, med innholdsfortegnelse systematisert etter nummererte avsnitt, og således fysisk lar seg lett identifisere.
I denne situasjon må det etter lagmannsrettens syn aksepteres at provokasjonen er rettet samlet mot "revisors arbeidspapirer" for den aktuelle tidsperiode, uten nærmere spesifikasjon av hvilke konkrete dokumenter blant revisors arbeidspapirer som kan ha betydning som bevis. At arbeidspapirene også inneholder opplysninger uten betydning for de foreliggende bevisspørsmål, kan ikke være til hinder for fremleggelse, jf Rt-1997-736. Lagmannsretten er således enig i at situasjonen har likhetstrekk med de avgjørelser hvor det er gitt generelt pålegg om fremleggelse av regnskaper for en viss periode og hvor dette forhold ikke har vært ansett avgjørende, jf Rt-1992-962 og den foran nevnte avgjørelse i Rt-1997-736.
At det dreier seg om en stor dokumentmengde og at kopieringskostnadene vil kunne bli betydelige, er ikke til hinder for fremleggelse, jf Rt-1991-183. Motparten har fremsatt tilbud om bistand med den praktiske gjennomføringen. Lagmannsretten forutsetter at partene må kunne samarbeide om dette spørsmålet, slik at de sammen går gjennom materialet og blir enige om hvilke deler av det som skal legges frem som bevis.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Overensstemmende med tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes motparten saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for fritak fra erstatningsplikten. Saksomkostningene fastsettes overensstemmende med omkostningsoppgaven til kr 10000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Deloitte & Touche Statsautoriserte Revisorer ANS, statsautorisert revisor Bernhard Asle Lyngstad og Gjensidige Forsikring - en for alle og alle for en - 10.000 - titusen - kroner til Ivaran Shipping AS. I tillegg kommer 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.