RG-1999-98
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-20 |
| Publisert: | RG-1999-98 (16-99) |
| Stikkord: | Vegtrafikk, Dødsulykke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken herredsrett Nr: 97-00810 - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00732 M. |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Statsadvokat Ole Bjarne Hagen) mot A (Forsvarer: Advokat Frode Sulland). |
| Forfatter: | Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Berit Haga. Kst lagdommer Randi Ottersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §52, §53, §54, §62, §31 |
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland utferdiget 9. juli 1997 slik tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1956:
"I
Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 22. mars 1997 ca kl. 15.00, førte han Citron Xantia personbil med kjennetegn DH - - - nordover E6 ved Jønsberg landbruksskole i Stange kommune uten å være tilstrekkelig aktpågivende, idet han unnlot å rette tilstrekkelig oppmerksomhet mot veien foran seg, idet han betjente en CD-spiller. Han kom over i motgående kjørebane og kolliderte med Renault personbil med kjennetegn JC - - - som kom kjørende sydover E6.
Føreren av JC - - -, B, ble påført slike skader at hun avgikk ved døden.
To av passasjerene i JC - - - ble påført skader.
II
Vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet.
Straffeloven §62 kommer til anvendelse.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt."
Saken ble behandlet i Hedmarken herredsrett som 16. oktober 1998 avsa dom med slik slutning:
"1. A, født xx.xx.56, frifinnes for tiltalens post I.
2. A, født xx.xx.56, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager, som i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, samt å betale til statskassen en ubetinget bot stor kr 10000,- - kronertitusen 00/100 -, subsidiært 20 - tjue - dagers fengsel dersom boten ikke betales.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland har i rett tid anket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen når det gjelder frifinnelsen etter tiltalens post I. Lagmannsretten besluttet den 14. november 1997 at anken skulle henvises til ankebehandling.
Ankeforhandling ble holdt på Hamar 6. mars 1998. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av den påankede dom.
Lagmannsretten må for sin behandling av lovanvendelsesanken legg til grunn faktum slik dette er beskrevet i herredsrettens dom. Herredsretten har beskrevet faktum slik:
"Tiltalte, A, har fortalt at han den angjeldende dag var på vei nordover E6 til påskeferie på X. Det var A som kjørte. Med i bilen var hans kone og deres to barn. De hadde hatt et stopp på Espa, hvor de møtte noen venner. De kjørte fra Espa i følge med disse vennene, og slik at A kjørte bak deres bil.
Det var lørdag før palmesøndag, og det var jevn trafikk nordover. Trafikken fløt imidlertid fint, i en hastighet på 80 - 90 km/t, og med god avstand mellom bilene. Det var forholdsvis liten sydgående trafikk. Kjøreforholdene var på alle måter bra, med fint vær og tørr kjørebane.
Det var installert CD-spiller i bilen, og etter Espa ble det satt på en CD. Etter en tid var det ønske fra noen i bilen om å spille opp igjen en melodi. A har forklart at når hele familien var ute og kjørte, var det alltid A's kone som betjente radio, Cd-spiller o.l. A's kone var imidlertid ikke kjent med hvordan man betjente CD-spilleren for å få repetert en melodi. A måtte derfor bistå med dette. Den aktuelle operasjon besto i å trykke på en bestemt tast på CD-panelet, som var plassert i bilens dashbord mellom forsetene.
A har videre forklart at han, for å finne den riktige tasten, måtte ta øynene bort på panelet. Han kastet øynene bort på nevnte panel et øyeblikk. Han mener det er vanskelig å angi hvor lang tid han hadde øynene festet på dette, men anslår det til omlag et par sekunder. Da han så på veien igjen, så han en grå skygge. I samme øyeblikk smalt det.
Det som skjedde var at A kolliderte med en motgående bil. Bilene traff hverandre i fronten, omlag en halv meter inn på hver bil. Den motgående bilen ble ført av B. Med i bilen var også hennes mann og hennes mor. B ble i kollisjonen påført slike skader at hun døde.
Det er på det rene at bilen A førte kom over i motsatt kjørebane, og at det var dette som forårsaket kollisjonen. Dette fremgår bl.a. av spor på kollisjonsstedet, slik som spor bilene avsatte etter kollisjonen, nedfall fra bilene i kollisjonsøyeblikket m.v. Retten skal her også vise til vitnet C. Han har i retten forklart at han kjørte bak A. Rett før ulykken registrerte han at A's bil skjenet mot venstre. Dette gikk veldig gradvis, det virket som A's bil fortsatt rett frem i stedet for å følge den slake høyrekurven. Han forklarer videre at bilen kom over i motsatt kjørebane, hvor den kolliderte med en motgående bil, slik som omtalt ovenfor.
C forklarer videre at han ikke er sikker på hvor mye over i motsatt kjørebane A's bil var kommet da kollisjonen skjedde. Han mener imidlertid at noe mer enn halve bilen var over den gule midtstripen. En slik plassering i vegbanen understøttes også av beregninger den sakkyndige, Rolf Mellum, har gjort. Han forklarte i retten at ut fra en hastighet på 90 km./t. og ut fra kurvradien på stedet, ville bilen i løpet av 2,5 sek. forflytte seg sideveis i kjørebanen med 1,5 meter dersom den fortsatte rett frem i stedet for å følge kurven mot høyre.
At A kom over i motgående kjørefelt er for øvrig ikke bestridt av ham. Som nevnt ovenfor har A forklart at han, da han så på veien igjen, så en grå skygge, og at det i neste øyeblikk smalt. Han forklarer at han ikke rakk å bremse. Han vet ikke hvorvidt han rakk å svinge. Han har heller ingen oppfatning om hvor mye over i motsatt kjørebane han var kommet da han traff motgående bil.
Heller ikke har han noen formening om hvor i kjørebanen den motgående bilen befant seg.
A har fremholdt at han overhodet ikke så motgående bil før sammenstøtet, bortsett fra den nevnte grå skygge.
Han forklarer at den eneste årsak han kan se til dette, er at den motgående bilen befant seg i en dødsone i forhold til bilen som kjørte foran A. Altså at motgående bil befant seg i denne dødsonen idet A tok øynene vekk fra veien for å se på CD-panelet. Det er på det aktuelle sted en slakk høyrekurve, og bilen foran var utstyrt med skiboks. A forklarer at dersom han hadde sett at det kom bil imot, ville han ikke tatt øynene vekk fra veien for å betjene Cd-spilleren." - - - -
- - "Det er i vår sak på det rene at A et kort øyeblikk hadde sin oppmerksomhet rettet mot CD-spillerens betjeningspanel. Som en følge av dette kom bilen han førte over i motsatt kjørebane. Han var som følge av dette årsak til den aktuelle kollisjon. B omkom som følge av kollisjonen."- -
- - "Rett nok befant han seg på en hovedvei, og han kjørte i en forholdsvis høy hastighet, mellom 80 og 90 km./t. På den annen side gikk trafikken svært greit. Det var god avstand mellom bilene, det var god vei og svært bra kjøreforhold. Retten legger også til grunn at A ikke så noen bil komme imot idet han skulle til å foreta den omtalte operasjon i tilknytning til Cd-spilleren. Som omtalt ovenfor var det på stedet en slak høyrekurve.
Foran A kjørte det en bil med skiboks. Det kan, etter rettens vurdering, ikke på noen måte utelukkes at det motgående bilen befant seg i en dødsone i forhold til bilen foran A da han mente å konstatere at det ikke kom noen i mot. Retten viser i den forbindelse også til forklaringen fra den sakkyndige, Rolf Mellum, som i rette uttalte at det godt kunne være slik at motgående bil hadde befunnet seg i en dødsone som omtalt.
Slik situasjonen var, mener retten det ikke var noe ved trafikkbildet som skulle tilsi en spesielt skjerpet aktsomhet. En kan altså vanskelig se at det var forhold som tilsa at det ville skje en slik tragisk ulykke som det gjorde, dersom man et øyeblikk tok oppmerksomheten vekk fra veien og trafikken. Det vises i denne forbindelse også til vitnet C, som kjørte bak A. Han uttalte i retten at det, etter hans oppfatning, ikke var noe ved situasjonen der og da som tilsa at man ikke kunne betjene en radio, CD-spiller e.l."
For at en sjåfør skal kunne domfelles etter straffeloven §239, d.v.s. for uaktsomt drap, må det være en viss påregnelig sammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Dødsfølgen må således ligge innenfor det man kunne forutse som en mulig følge av uaktsomheten for at §239 skal komme til anvendelse, jf avgjørelse inntatt i Rt-1991-s 888. Samtidig fremgår det av praksis at dersom dødsfølgen faktisk vurderes å ligge innenfor en slik mulig følge, rammes forholdet av straffeloven §239.
Tiltalte hadde de siste sekundene forut for ulykken hatt sin oppmerksomhet rettet mot bilens CD-spiller, hvor han skulle finne frem til en spesiell melodi. Han har selv anslått at hans uoppmerksomhet varte i et par sekunder. Han holdt den samme hastighet som køen forøvrig, ca 80-90 km/t og med god avstand til forankjørende bil. På det aktuelle stedet gjorde veibanen en svak høyresving, og som følge av tiltaltes uoppmerksomhet, fulgte hans bil ikke kurven, men fortsatte rett frem og kom over i motgående kjørebane, der den kolliderte med den møtende bilen.
Lagmannsretten anser det som en mulig påregnelig følge av å ta oppmerksomheten vekk fra trafikkbildet - selv bare for et par sekunder - at bilen da kan komme over i motsatt kjørebane. Kollisjon med møtende kjøretøy er da svært påregnelig på en trafikkert vei som E-6, selv om det er opplyst at det den aktuelle dagen med påskeutfart var lite trafikk sydover. En kollisjon i den hastighet det her var tale om, gjør at det vil være fare for betydelig personskade, og det vil ikke være upåregnelig med en dødsfølge.
Det avgjørende blir da hvorvidt tiltaltes uoppmerksomhet var en uaktsom opptreden som gjør handlingen straffbar etter §239.
A har gjort seg skyldig i en kortvarig uoppmerksomhet som de fleste bilførere gjør seg skyldig i fra tid til annen. Lagmannsretten mener at det i vurderingen av straffbarheten her må legges avgjørende vekt på at uoppmerksomheten skyldtes at tiltalte var opptatt av forhold som var kjøringen uvedkommende. Det var ikke en situasjon der han f.eks. feilfordelte oppmerksomheten innenfor selve trafikkbildet.
Det er ikke tvilsomt at dersom tiltalte hadde latt være å se på/betjene CD-spilleren og i stedet hadde hatt sin fulle oppmerksomhet rettet mot trafikkbildet og veien, ville ulykken vært unngått. Tiltalte må følgelig bli å domfelle for overtredelsen av straffeloven §239.
Det har under hovedforhandlingen fra forsvarerens side vært fokusert på den pågående debatt omkring bruken av straffeloven §239 i forbindelse med uaktsom bilkjøring og den rettspraksis man i Norge har hatt på dette området. Det ble herunder vist til uttalelsene i St.meld. nr 23 (1991-92) Om bekjempelse av kriminalitet (s. 121) og til Justiskomitéens merknader til meldingen når det gjaldt bruken av §239 (merknadene s. 44). Det ble anført at de argumenter og signaler som har vært fremme i debatten, i seg selv burde føre til frifinnelse for overtredelse av straffeloven §239.
Lagmannsretten finner grunn til kort å bemerke til dette at uttalelsene i kriminalmeldingen ikke er blitt fulgt opp med forslag til lovendringer. Når Høyesterett gjennom en lang og konsekvent praksis har lagt til grunn at uaktsomhetskravet etter straffeloven §239 ikke er et annet enn etter vegtrafikkloven §3, utover at det for fellelse etter straffeloven kreves at uaktsomheten må omfatte dødsfølgen, må det også legges til grunn ved vurderingen av saken her.
Når det gjelder straffutmålingen, viser retten til at det etter rettspraksis er lagt stor vekt på almenprevensjonen i saker der en sjåfør er blitt domfelt etter §239, og da slik at det som hovedregel har vært gitt ubetinget fengselsstraff. Der det har vært gitt betinget fengsel, har det foreligget særlige grunner som ikke er tilstede i saken her, f.eks. at det var gått lang tid - 23 måneder - siden ulykken ( Rt-1991-888), eller en kombinasjon av lang tid og særlig tragisk utfall av ulykken for domfelte ( Rt-1990-559 - der det på tross av dødsfølge bare ble reist tiltale etter veitrafikkloven §3, men hvor ulykken hadde funnet sted umiddelbart før lovendringen i 1988).
Ett unntak fra den foran nevnte rettspraksis med ubetinget fengsel unntatt i særlige tilfelle er referert i en dom inntatt i Rt-1991-216. Der ble det reagert med betinget fengsel, og bemerket at selv om det ved lovendringen i 1988 var forutsatt en viss skjerpelse av straffen for bildrap, var forarbeidene til lovendringen temmelig generelt formet, slik at det etter førstvoterendes syn var vanskelig å legge til grunn at det skal reageres med ubetinget fengsel ved overtredelse av straffeloven §239 nærmest uten hensyn til grovheten i og karakteren av det straffbare forhold som er utøvet. Det heter videre i dommen: (d)en uaktsomhet - uoppmerksomhet - domfelte utviste i nærværende sak, var etter min mening neppe større enn den uoppmerksomhet nær sagt hvilken som helst bilfører vil utvise over noen tid. Når det ble gitt betinget fengsel i vedkommende sak, viste førstvoterende til endel fysiske forhold knyttet til veien på ulykkesstedet og også til det møtende kjøretøyets egen hastighet. I tillegg uttalte førstvoterende: Jeg påpeker at uoppmerksomheten ikke skyldtes at bilføreren var opptatt med uvedkommende ting, som f.eks. å stille på bilradioen, skifte kassett m.v.
Når det gjelder fengselsstraffens lengde, er det vanskelig å finne en klar linje i Høyesteretts praksis. Dette har formodentlig bl.a. sammenheng med at de faktiske forhold som har ledet opp til en dødsulykke, varierer sterkt, slik at det også blir vanskelig å etablere en klar praksis.
Det som imidlertid under enhver omstendighet blir tillatt vekt, er spørsmålet om uaktsomheten er ubevisst i den forstand at det ikke dreier seg om hensynsløs opptreden eller det at en sjåfør bevisst tar en sjanse, f.eks. ved forbikjøring. Der man ikke har å gjøre med graverende og hensynsløs opptreden i trafikken, er det som nevnt foran, særlig det almenpreventive hensyn som bærer det Høyesterett har sett som behovet for ubetinget fengselsstraff.
Lagmannsretten ser ikke bort fra at man kan stå foran en viss endring av praksis i disse tilfellene. Det vises f.eks. til sak inntatt i Rt-1997-13. Der blir det bl.a. under henvisning til professor Andenæs artikkel i Lov og Rett nr 5/1996, gitt uttrykk for at det muligens kan være grunn til en revurdering av straffutmålingspraksis på dette området, men riktignok uten at retten fant grunn til å endre den straff som lagmannsretten hadde utmålt i det konkrete tilfellet - 45 dagers ubetinget fengsel. Noen ny praksis har således foreløpig ikke kommet til uttrykk.
Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at fengselsstraffens lengde har begrenset betydning for almenprevensjonen i disse sakene der det dreier seg om mer ubevisst uaktsomhet. Det kan da legges mer vekt på også andre straffutmålingshensyn. Hensett til denne tiltalte anser retten det unødvendig med en streng reaksjon. As opptreden var uaktsom, men ikke på noen måte hensynsløs. Han og hans familie - både hustruen og begge barna var tilstede i bilen - er fortsatt sterkt preget av ulykken. De har hatt god kontakt med den forulykkedes familie og de har også ordnet erstatningsspørsmålet i minnelighet.
Når det gjelder den konkrete straffutmåling, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommer Haga og kst lagdommer Ottersen, viser til at A i herredsretten ble dømt til betinget fengsel i 21 dager. Han var da frifunnet for overtredelse av straffeloven §239. På bakgrunn av det som er anført foran, finner flertallet at når han nå dømmes for overtredelse av denne bestemmelsen, er det tilstrekkelig at den straff som ble utmålt av herredsretten, gjøres ubetinget. Boten faller da bort. Mindretallet, lagdommer Borgenholt, finner at straffen ut fra den rettspraksis som foreligger, passende kan settes til fengsel i 45 dager med bortfall av boten.
Dommen er enstemmig med unntak av straffutmålingen, hvor det ble avsagt dom i tråd med flertallets konklusjon.
På grunn av andre gjøremål har det ikke vært mulig å avsi dommen tidligere.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ. For dette forhold og det forhold han ble domfelt for ved Hedmarken herredsretts dom av 16. oktober 1997, settes straffen til fengsel i 21 - enogtyve - dager.