RG-2000-1173

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-01-11
Publisert:	RG-2000-1173 (160-2000)
Stikkord:	Gjeldsordning
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 99-1214 F - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00922 K.
Parter:	Kjærende part 1: Sparebanken Nord Norge v/styrets formann, Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Erik Schilbred, Sparebanken Nord Norge, Tromsø). Kjærende part 2: Staten v/Skattedirektoratet, Oslo (Prosessfullmektig: Jan M Magnus, Skattedirektoratet, Oslo). Kjæremotpart: A, Tromsø (Prosessfullmektig: Ingen).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Synnøve Nordnes. Lagdommer Aage Thor Falkanger
Lovhenvisninger:	Gjeldsordningsloven (1992) §4-8, Domstolloven (1915) §163a, §183, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Merverdiavgiftsloven (1969) §36, §69, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §1-2, §1-3, §4-2, §4-3, §4-4, §4-5, §4-6, §4-7, §4-9, §5-1, §5-2, §5-4, §6-1

Saken gjelder spørsmål om stadfestelse av tvungen gjeldsordning.

Nord-Troms namsrett avsa 3 mai 1999 kjennelse om at det skulle åpnes gjeldsforhandling for A. Frivillig gjeldsordning ble ikke oppnådd. Tvungen gjeldsordning ble begjært 30 juli 1999 overfor namsmannen, som 4 august 1999 oversendte saken til namsretten.

Skyldnerens forslag til tvungen gjeldsordning lyder slik:

«Skyldneren foreslår at gjeldsordningsperioden settes til 5 år regnet fra 1/9-99.

Boligen som eies i fellesskap med ektefellen, foreslås beholdt.

Den er av meget nøktern standard med alt beliggende på en flate (ingen kjeller) og overstiger ikke familiens rimelige behov.

Ved beregning av bokostnader, er hensyn tatt til renter med fradrag av den skattemessige effekten, skatt av eget husvære, kommunale avgifter, villaforsikring og vedlikeholdsutgifter som nevnt ovenfor.

Husstandens boutgifter vil ut fra dette beløpe seg til kr 6.000,00 pr. mnd.

Lånene med pant innenfor pantesikret verdi, betjenes kun med avtalte renter i gjeldsordningsperioden.

Ved utløpet av gjeldsordningen, betjenes lånene med renter og avdrag iht. nærmere avtale mellom skyldner/fordringshaver.

Den øvrige gjeldsmassen anses som uprioritert og nedbetales med dividende iht. nedbetalingsplanene over 5 år med %-vis like mye til samtlige fordringshavere fordelt etter gjeldens størrelse. Dividenden vil utgjøre 12,535 % av innmeldte krav.

A har fremlagt en foreløpig beregning av skatter og avgifter for 1998 fra ligningskontoret som viser at han vil få restskatt for 1998 med ca kr 36.000,00. Namsmannen har i gjeldsforhandlingsperioden nedlagt trekk i skyldnerens lønn som forhåpentligvis vil dekke det meste av skattekravet. Hvis inntrukne midler mot formodning skulle overstige skattekravet, vil det resterende bli fordelt forholdsvis på uprioriterte krav. I motsatt fall vil skyldneren dekke differansen selv av avsetningen til livsopphold.

Den delen av gjeldsmassen som ikke er betalt i løpet av 5-års perioden, slettes ved utgangen av gjeldsordningsperioden forutsatt oppfyllelse av avtalen.

Hvis situasjonen skulle endre seg vesentlig i gjeldsordningsperioden som man i dag ikke kan forutse, kan begge parter (debitor/kreditor) forlange reforhandlinger for den gjenværende delen av perioden iht. gjeldsordningsloven §6-1.

Hvis det skulle oppstå uforutsette problemer med betalingsavtalen, vil kreditorene få meddelelse umiddelbart på samme måte som skyldner forplikter seg til å gi underretning hvis økonomien skulle bli betydelig bedre enn forutsatt, for eksempel at inntekten mot formodning skulle overstige vesentlig fra det som er lagt til grunn i forslaget. Hvis endring skulle skje, foreslås at betalingsplanene blir tatt opp til frivillige forhandlinger og at den til en hver tid gjeldende livsoppholdsnormen legges til grunn ved en evt. endring av gjeldsordningen.

Vedlagt følge resultatberegninger, kreditor/dekningsoversikt sammen med betalingsplaner som følges hvis ikke annet avtales. Hvis en annen nedbetalingsordning er ønskelig, avtales dette direkte mellom partene.

...

A er selv ansvarlig for å administrere ordningen. Skyldner har blitt oppfordret til å følge de oppsatte betalingsplanene hvis ikke annet avtales. Hva terminforfallende angår, foreslås den 15. i måneden med første forfall 15/9-99.»

Under den muntlige forhandling i namsretten 16 september 1999 ble forslaget til tvungen gjeldsordning endret hva gjelder rentesatsen for lånet i Sparebanken Nord Norge. Det ble i rettsboken protokollert: «Rentesatsen for lånet til Sparebanken Nord-Norge settes til 7,75 %.»

Nord-Troms namsrett avsa 22 september 1999 kjennelse med slik slutning:

«Forslaget til tvungen gjeldsordning for A, f. *.*.53 - - -, stadfestes, slik det lyder etter endringen i rettsmøtet 16. september 1999.

Endringen innebærer at skyldnerens boliglån i Sparebanken Nord-Norge gis 7,75 % rente under gjeldsordningen.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for namsretten vises til namsrettens kjennelse.

Sparebanken Nord Norge har rettidig erklært kjæremål mot namsrettens kjennelse og gjør i hovedsak gjeldende:

Kjæremålet retter seg mot namsrettens rettsanvendelse. Skyldneren kan ikke selv foreslå den rente som skal legges til grunn for betjening av pantesikret gjeld, jf gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd. Namsmannen har ikke fremlagt dokumentasjon for sin påstand om at foreslått rentesats ligger klart over bankens beste rentesats. Boliglånet til A er et gjeldsbrevlån med flytende rentesats, det vil si at renten er markedstilpasset og varierer i takt med signalrenten fra Norges Bank og bankens rentepolitikk for øvrig.

Bankens interne prisliste angir at for å oppnå beste rentesats, som i dag er 6,80 %, kreves det at lånet er sikret innenfor 60 % av panteverdien, at lånet har gjeldsforsikring, at låntakeren er fordelskunde, og at betjeningsevnen er 10 % over den sum som SIFO standard tilsier.

Fastettelse av rente for boliglån er avhengig av tre elementer, nemlig sikkerhet i forhold til markedsverdi (innenfor 60%, 60-80 %, 80-100 % og over 100 %), dokumentert betjeningsevne (kategorisert etter nr 1, 2 eller 3), samt om lånet er gjeldsforsikret. Betjeningsevnen er kategorisert i tre trinn i forhold til SIFO, 1 for bedre enn 10 %, 2 for mellom 0 og pluss 10 % og 3 fra minus 10 til 0 %.

Skyldneren er i dette tilfelle kategorisert i trinn 3. Dette vil være tilfelle med kunder som søker gjeldsordning og som er varig ute av stand til å betjene sine samlede gjeldsforpliktelser.

Ut fra takst på 1 210.000 kroner (inkludert 10 %) vil 545.000 kroner ligge innenfor 60 % av panteverdien, etter at man har tatt hensyn til Husbankens foranstående 181.067 kroner. Overskytende 101.000 kroner vil ligge innenfor 80 % av takst. Bankens snittrente er i dette tilfelle beregnet til å være 8,28 %. Ut fra takst på 1 100.000 kroner, som er dagens markedsverdi, vil rentesats være 8,52 %.

Selv om det er liten forskjell mellom namsrettens rentesats på 7,75 % og bankens tilbud på 8,25 %, rokker dette likevel ved et viktig prinsipp. Dette gjelder hvem som skal bestemme rentesatsen i slike tilfeller.

Låntaker har krav på en rentesats som ikke er urimelig. Bankens tilbud på 8,25 % er under den markedspris som burde ligge til grunn etter takst som ligger 10 % over markedsverdi.

Det er et viktig prinsipp for banken at «avtalt rente» - som det vises til i gjeldsordningsloven §4-8 første ledd bokstav a første ledd - skal reflektere den rente som gjelder markedsmessig, og som gir en rente lik øvrige lån med tilsvarende sikkerhetsdekning og betjeningsevne. Beregningen må baseres på hvordan markedsmessig rente fastsettes. Banken skal ikke tape renteinntekter i forhold til det som ville være riktig fastsatt rente i låneforholdet. Dette vil ikke få annen konsekvens for gjeldsordningen enn at rentefradraget for skyldneren vil øke, samtidig som det vil bli noe mindre til dekning av uprioritert gjeld.

Det nedlegges slik påstand:

«1. As forslag til tvungen gjeldsordning nektes stadfestet iht gol §4-8a).

2. Subsidiært: As forslag til tvungen gjeldsordning korrigeres slik at avtalt rente blir 8,25 %.

3. Sparebanken Nord Norge tilkjennes saksomkostninger.»

Staten ved Skattedirektoratet har erklært kjæremål mot namsrettens kjennelse og gjør i hovedsak gjeldende:

Kjæremålet retter seg mot namsrettens rettsanvendelse. Namsretten har uriktig stadfestet skyldnerens forslag om at den del av merverdiavgiftskravet som utgjør 191.533 kroner og som anses sikret ved utlegg, skal være 8,75 %. Dette er i strid med gjeldsordningsloven §4-8 og merverdiavgiftsloven §36 jf forskrift av 23 desember 1974 nr 9.

Det offentliges krav står i en særstilling i forhold til private fordringshavere. Det offentlige velger ikke selv sine skyldnere. Det offentliges krav på skatter og avgifter har intet preg av kredittgivning.

Bestemmelsen i gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a er utformet med tanke på ordinære boliglån som er sikret med pant i bolig. Ved utlegg i skyldnerens bolig for offentlige krav må de ellers gjeldende rentebestemmelser følges.

Forsinkelsesrente skal betales ved mislighold av merverdiavgifstkrav, jf merverdiavgiftsloven §36. Rentesatsen er lovpålagt og skal beregnes med tre prosentenheter over den til en hver tid gjeldende rentesats i forskrift gitt med hjemmel i §3 første ledd første punktum i lov om renter ved forsinket betaling, som nå er 12 %, jf finansdepartementets forskrift av 23 desember 1974 §3.

Rentesatsen for forfalt merverdiavgift er således for tiden 15 %.

Lovbestemmelsen må antas å være preseptorisk. Det er dermed ikke adgang til å fravike den lovpålagte rentesats ved avtale. Dette er i samsvar med direktoratets praksis. Annen rentesats ville kreve særskilt hjemmel, hvilket ikke finnes.

Den lavere rentesats som er fastsatt i namsrettens kjennelse innebærer i realiteten ettergivelse av det mellomliggende beløp. Slik ettergivelse må i tilfelle hjemles enten i merverdiavgiftsloven §69 eller i innfordringshensyn. Dette er underlagt forvaltningens frie skjønn.

Namsretten besluttet ved kjennelse 10 november 1999 at staten gis oppreisning mot oversittelse av kjæremålsfristen og at kjæremålet tas under behandling på vanlig måte.

Det nedlegges slik påstand:

«Namsrettens kjennelse oppheves.»

A har ikke tatt til motmæle i kjæremålssaken.

Kjæremålet fra Sparebanken Nord Norge ble ved brev av 7 oktober 1999 lovlig forkynt for A med forkynningstidspunkt fastsatt til 12 oktober 1999 og med tilsvarsfrist fastsatt til 15 oktober 1999. Forkynnelsen ble gjennomført i samsvar med bestemmelsene om postforkynning, jf domstolloven §163a jf forskriften om postforkynning.

Kjæremålet fra staten ble ved brev av 10 november 1999 forsøkt forkynt for A med antatt forkynningstidspunkt fastsatt til 15 november 1999 og med tilsvarsfrist fastsatt til 22 november 1999, men mottakskvittering i utfylt stand kom ikke i retur. Namsretten opplyste i brev av 29 november 1999 ved oversendelsen av kjæremålssaken at «A møtte på rettens kontor 22.11.99» samt at han «ønsker ikke å fremsette merknader til kjæremålene, men ber om at namsrettens kjennelse av 16.09.99 om tvungen gjeldsordning stadfestes». Forkynnelsen er således lovlig gjennomført og anses utført 22 november 1999 da A bevislig har mottatt skriftet, jf domstolloven §183. Det vises til Rt-1999-527 om anvendelsen av denne bestemmelse.

Lagmannsretten legger således til grunn at A er kjent med begge kjæremålserklæringene samt at han ikke ønsker å ta til motmæle mot disse ut over å be om at namsrettens kjennelse om tvungen gjeldsordning stadfestes.

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvungen gjeldsordning kan begjæres av skyldneren dersom det ikke lykkes å komme frem til frivillig gjeldsordning, jf gjeldsordningsloven §5-1 første ledd.

Skyldnerens forslag til tvungen gjeldsordning skal stadfestes dersom vilkårene i §1-2 og §1-3 første og annet ledd er oppfylt og forslaget oppfyller §5-2 jf §4-2, §4-3, §4-4, §4-5, §4-6, §4-7, §4-8 og §4-9, hvilket bestemmes i §5-4 første ledd første punktum. Det skal nektes stadfestet dersom det foreligger forhold som nevnt i §5-4 første ledd bokstav a, b eller c, jf §5-4 første ledd annet punktum.

Fordelingen mellom skyldnerens fordringshavere som omfattes av gjeldsordning, reguleres i gjeldsordningsloven §4-8. Gjeldsordningen skal i utgangspunktet omfatte alle skyldnerens forpliktelser, jf §4-8 første punktum. Skyldnerens midler som skal fordeles mellom fordringshaverne, skal i utgangspunktet fordeles forholdsmessig etter gjeldens størrelse, jf §4-8 annet punktum. Dette innebærer at fordringshaverne gis forholdsmessig dekning ut fra kravets størrelse, se Ot.prp.nr.81 (1991-1992) side 36 første spalte. Det bærende hensyn er at all gjeld skal behandles likt, se Ot.prp.nr.81 (1991-1992) side 35 annen spalte og Innst.O.nr.90 (1991-1992) side 24 første spalte. Det gjelder likevel særskilte unntak i forhold til

likebehandlingsprinsippet, og som innebærer at noen fordringshavere kan få bedre eller dårligere dekning, jf §4-8 annet punktum bokstavene a til h.

Fordringer som er sikret ved pant i bolig har rett til dekning etter den særlige bestemmelse i §4-8 bokstav a, som lyder:

«Dersom skyldneren skal beholde eiet bolig, skal fordringer sikret ved pant i boligen innenfor boligens omsetningsverdi med tillegg av 10 prosent, gis avtalt rente under gjeldsordningen. Det skal ikke betales avdrag i gjeldsordningsperioden, men hovedstolen består.

Andre fordringer sikret med pant i boligen gis dekning på linje med andre ikke pantesikrede krav. Fordringen faller bort når skyldneren har oppfylt forpliktelsene i henhold til gjeldsordningen.»

Under gjeldsordningsperioden skal det for slike fordringer som nevnt i første ledd, betales rente, men ikke avdrag, slik at hovedstol (skyldig restgjeld med påløpte renter) består og deretter skal betales. Skyldneren oppnår altså betalingsutsettelse for gjelden, mot å betale løpende renter i gjeldsordningsperioden. Hensynet bak regelen er at panthaver ikke bør bære den økonomiske byrde for at noen har så lave inntekter eller offentlige ytelser at de ikke kan betale boutgiftene selv, der hvor boligbehovene ikke kan tilfredsstilles på markedet selv etter rimeligste alternativ, se Ot.prp.nr.81 (1991-1992) side 36 annen spalte. Ved utgangen av gjeldsordningsperioden skal skyldneren være fri for all gjeld, unntatt gjeld som omfattes av §4-8 bokstav a første ledd og bokstav c første ledd, jf §5-2 annet ledd.

Skyldneren A skal beholde sin ideelle anpart i boligeiendommen, som tilhører ektefellene med en ideell halvpart hver. Det bygges her på skyldnerens opplysninger, se særlig forslaget til gjeldsordning side 3 under avsnittet om formue. Namsretten har ikke besluttet at boligen skal avhendes, verken i kjennelsen om åpning av gjeldsordning eller i kjennelsen om stadfestelse av tvungen gjeldsordning, jf gjeldsordningsloven §4-4. Boligeiendommens normale salgsverdi ble ved takst av 16 mars 1999 anslått til 1.100.000 kroner.

Fordringshavere med pantesikkerhet innenfor boligens omsetningsverdi (som er taksert til 1.100.000 kroner) med tillegg av 10 % (som utgjør 1.210.000 kroner) er Den Norske Stats Husbank med krav på 181.067 kroner i henhold til pantobligasjon, Sparebanken Nord Norge med krav på 645.868 kroner i henhold til pantobligasjoner, og Staten ved skattefogden i Troms med krav på 191.533 kroner i henhold til utleggsforretning, alt angitt etter tinglyst prioritet, og som i alt utgjør 1.018.468 kroner. Dette bygges særlig på opplysningene i namsmannens kreditorliste og kjæremålserklæringene. Grunnboksutskrift som viser heftelsene i eiendommen er innhentet av lagmannsretten under hånden.

Tvistespørsmålet gjelder hvilken rentesats skyldnerens gjeld til Sparebanken Nord Norge for skyldig boliglån og Staten ved skattefogden i Troms for skyldig merverdiavgift, skal gis under gjeldsordningsperioden. Det er enighet om at disse fordringer henføres under gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd, slik at gjelden rentebetjenes i gjeldsordningsperioden, og slik at hovedstolen deretter består.

Henvisningen i gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd til «avtalt rente» antas å bety den rentesats som følger av det rettslige grunnlag som foreligger for å kreve rente av fordring som omfattes av særbestemmelsen. Det er et alminnelig ulovfestet prinsipp at det kreves særlig rettslig grunnlag eller hjemmel for å kreve rente av pengekrav. Vanlige rettsgrunnlag vil være avtale, lovbestemmelse eller sedvane. Det vises til Bergsåker: Pengekravsrett (1994) sidene 52-53 og 55 flg.

Anvendelsesområdet for §4-8 bokstav a synes etter sin ordlyd å være alle slags fordringer, uten hensyn til stiftelsesgrunnlag, ikke bare avtalepant, med pantesikkerhet i boligen innenfor angitt verdi. Selv om §4-8 bokstav a etter sin ordlyd synes begrenset til å gjelde avtalerettslig rentegrunnlag, antas den likevel etter dette å gjelde alle rettslige rentegrunnlag, herunder avtale.

Vanligvis vil det foreligge avtalerettslig rentegrunnlag for fordringer som omfattes av særbestemmelsen i §4-8 bokstav a, som etter sitt formål forstås å være myntet på vanlige boliglån med avtalepant. Med dette forstås lån som er stiftet ved avtale for anskaffelse av bolig, som er nedfelt i pantobligasjon eller gjeldsbrev, og som har pantesikkerhet i eiendommen. Det kan likevel foreligge annet rentegrunnlag for andre typer fordringer som omfattes av særbestemmelsen.

Avgjørelsen i Rt-1996-817 om forholdet mellom fordringer som ikke er pantesikret og friverdi i pantsatte eiendeler, jf §4-8 bokstav a og b, kan ikke ses å ha betydning for fordringer som faktisk er pantesikret i eiendommen.

Spørsmålet om hvorvidt renter bør gis dårligere dekning enn det som vil følge av det rettslige grunnlag, blir i tilfelle å avgjøre etter bestemmelsen i §4-8 bokstav f. Denne gir hjemmel for å bestemme at renter og omkostninger skal gis dårligere dekning enn andre krav.

Avtalt rente - som kan omfatte kreditt, forsinkelse eller begge deler - kan være fast eller variabel. Avtale om variabel rente kan enten være utformet slik at rentesatsen kan reguleres av kreditor med en angitt varslingsfrist, eller slik at rentesatsen følger en annen rentesats etter nærmere regler. Det vises til Bergsåker: Pengekravsrett (1994) side 52.

Beregning av hvilken «avtalt rente» som skal svares for fordringer som omfattes av §4-8 bokstav a første ledd, må ved såkalt variabel, regulerbar eller flytende rente naturlig foretas med utgangspunkt i avtaleforholdet mellom partene. Panthaver kan kreve slik rente som faktisk og rettslig kan begrunnes i partenes avtaleforhold. Det kan vises til omtale av spørsmål om renteberegning i Huser: Gjeldsforfølgningsrett (1995) side 253, Graver: Gjeldsordningsloven (1996) side 128, og Moe: Gjeldsordningsloven i praksis (1997) side 231-232.

Lagmannsretten finner at den rentesats som Sparebanken Nord Norge krever dekket for boliglånet under gjeldsordningsperioden, som er beregnet til å utgjøre 8,52 % og som tilbys med 8,25 %, blir å anvende etter gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd. Rentesatsen ses å ha grunnlag i avtaleforholdet mellom partene, som gir anvisning på den til enhver tid vanlige markedsverdi for tilsvarende boliglån i bank. Det vises til bankens redegjørelse i kjæremålet for partenes avtaleforhold og markedsmessige forhold for tilsvarende pengelån. Videre vises til bankens uttalelse til namsretten, som imidlertid fremstår som knappe og burde ha vært mer fyldestgjørende til namsrettens veiledning. Lagmannsretten finner heller ikke - ut fra sakens opplysninger - at den rentesats som Sparebanken Nord Norge krever dekket for boliglånet under gjeldsordningsperioden, kan nedsettes etter gjeldsordningsloven §4-8 bokstav f.

Lagmannsretten finner at den rentesats som Staten ved Skattedirektoratet krever dekket for skyldig merverdiavgift under gjeldsordningsperioden, og som utgjør 15 %, blir å anvende etter gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd. Rente ved forsinket betaling av merverdiavgift har rettslig grunnlag i lov om merverdiavgift §36 første og tredje ledd, jf forskrift av 23 desember 1974 §3 slik den lyder etter endring 30 mai 1997, jf lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum, jf forskrift av 17 desember 1993. Gjeldende rentesats for skyldig merverdiavgift er 15 %.

Merverdiavgiftskravet omfattes ikke av særbestemmelsene om fortrinnsrett for skatte- og avgiftskrav, men behandles etter gjeldsordningslovens ordinære regler, jf gjeldsordningsloven §4-8 bokstav c jf forskrift av 10 januar 1997 §1 jf §3.

Dette kan ikke ses å være uttrykkelig begrunnet av partene, men forstås uansett å være ubestridt.

Lagmannsretten bemerker at spørsmål om den rentesats som staten krever dekket, bør gis dårligere dekning etter gjeldsordningsloven §4-8 bokstav f, i tilfelle vil bero på en samlet bedømmelse med utgangspunkt i omstendighetene ved kravet, herunder stiftelsestidspunkt, stiftelsesmåte og gjeldens totale omfang.

Lagmannsretten finner etter dette at skyldnerens forslag til tvungen gjeldsordning skal nektes stadfestet, idet forslaget ikke oppfyller gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd for fordringene tilhørende de kjærende parter. Skyldneren kan i tilfelle fremsette et nytt forslag om tvungen gjeldsordning for namsretten, se Rt-1996-1345 (se særlig side 1348).

Saksomkostninger kreves dekket av Sparebanken Nord Norge, men ikke av Staten. Skyldneren har tapt saken fullstendig og skulle derfor etter hovedregelen dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd, se Rt-1994-429 (særlig side 431). Lagmannsretten finner imidlertid at skyldneren bør fritas for omkostningsansvaret etter unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. De omstendigheter som utfallet etter en samlet vurdering beror på i forhold til banken, ble uten As skyld først kjent under kjæremålssaken, hvilket vil fremgå av drøftelsen ovenfor. Videre har A dårlig økonomi, hvilket fremgår tydelig av namsrettens kjennelser.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. As forslag om tvungen gjeldsordning nektes stadfestet.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.