RG-2000-1545
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-13 |
| Publisert: | RG-2000-1545 (219-2000) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Rettshjelp |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00562 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Arnfinn Woster (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen). Motpart: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Skottvåg). |
| Forfatter: | Lagmann Erik Melander, formann. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Ekstraordinær J. A. Reiersrud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, Plan- og bygningsloven (1985) §46 |
Saken gjelder tvist om dekningsområdet for rettshjelp under en kollektiv hjemforsikringsavtale. Forsikringsselskapet hevder at tvisten som oppsto gjelder fast eiendom eller at den har sammenheng med sikredes yrke eller erverv. I forsikringsvilkårene er slike tvister unntatt fra rettshjelpforsikringens dekningsområde. Den sikrede bestrider at det dreier seg om en slik tvist.
Arnfinn Woster og hans tre brødre inngikk i 1990 en avtale med Sandnes kommune om innløsning av et areal på ca 4 dekar av brødrenes eiendom gnr 33 bnr 25 og 27 i Sandnes. I en forutgående ekspropriasjonssak mellom avtalepartene hadde Høyesterett avgjort at det skulle gjøres fradrag i ekspropriasjonsvederlaget for verdistigning som skyldtes investeringer som kommunen hadde gjennomført, se avgjørelsen i Rt-1990-335.
Avtalen om innløsning inneholder bestemmelse om refusjon for verdistigning på to grunnlag. Etter pkt 3 i avtalen skulle brødrene betale i alt 210.000 kroner som kompensasjon for verdistigning ved kommunal opparbeidelse av hovedadkomst fra riksvei til gjenværende eiendom. Avtalens pkt 6 bestemmer at det skulle svares refusjon med i alt 1 590.000 kroner dersom den del av brødrenes eiendom som var regulert til skoleformål med kommunalt opparbeidet veiforbindelse, ble omregulert til boligformål. Refusjonsbeløpene ble betalt av brødrene.
Arnfinn Woster tok 18 februar 1997 ut stevning mot Sandnes kommune ved Sandnes herredsrett. I stevningen bestred Woster holdbarheten av de forutsetninger som beregningen av refusjonsbeløpene i avtalen fra 1990 hvilte på, jf avtaleloven §36. Han nedla påstand om tilbakebetaling av andel av refusjonsbeløpet etter rettens skjønn. Kommunen tok til gjenmæle.
Woster hadde kollektiv hjemforsikringsavtale i Gjensidige Skadeforsikring gjennom Oljearbeidernes fellessammenslutning. Forsikringsavtalen inkluderer rettshjelp, og Woster henvendte seg til forsikringsselskapet for å få dekket utgiftene i anledning søksmålet mot kommunen. Gjensidige Forsikring avslo dekning i brev til Woster den 30 januar 1997. I brevet viste selskapet til at tvist som gjelder fast eiendom ikke er dekket.
Woster klaget på avslaget. Forbrukernes Forsikringskontor (nå Forsikringsklagekontoret) uttalte i brev av 3 september 1997 at tvisten med kommunen ikke knyttet seg til vedkommende faste eiendoms egenskaper, men til spørsmål av mer avtalerettslig karakter. Etter kontorets syn falt tvisten inn under rettshjelpsdekningen. Forsikringsselskapet fastholdt sitt avslag, og saken ble lagt frem for Forsikringsskadenemnda. I nemndas uttalelse den 12 desember 1997 ble forsikringsselskapet gitt medhold. Avgjørelsen ble begrunnet slik:
Tvisten gjelder refusjonskrav knyttet til fast eiendom. Dette er en type rettsspørsmål som bare kan oppstå for fast eiendom. At det tidligere er inngått en avtale om refusjon, og at tvisten gjelder gyldigheten av denne avtalen, kan ikke medføre at tvisten kan anses løsrevet fra den faste eiendommen på en slik måte at sikrede har krav på rettshjelpsdekning.
Ved stevning av 16 juni 1998 har Woster reist sak mot Gjensidige Skadeforsikring ved Oslo byrett. Oslo byrett avsa 5 januar 1999 dom i saken med slik domsslutning:
1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.
2. Arnfinn Woster dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale kr 12.000 - tolvtusen - i saksomkostninger til Gjensidige Skadeforsikring.
Byretten fant at tvisten mellom Woster og Sandnes kommune må anses å gjelde fast eiendom, slik at utgiftene ved den faller utenfor det som kan kreves dekket under rettshjelpsforsikringen. Om saksforholdet vises det til byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i det følgende.
Arnfinn Woster har i rett tid påanket byrettens dom. Anken gjelder så vel byrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen. Gjensidige Skadeforsikring har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 5 april 2000. Woster møtte sammen med sin prosessfullmektig. Om dokumentasjonen vises det til rettsboken. For lagmannsretten gjør forsikringsselskapet gjeldende som ny anførsel at også unntaket i forsikringsvilkårene om utgifter ved tvist som har sammenheng med sikredes yrke eller erverv, får anvendelse. Tvisten mellom Woster og Sandnes kommune er nå hevet fra herredsretten som forlikt. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Arnfinn Woster har for lagmannsretten særlig anført:
Unntatt fra rettshjelpsdekningen er saker som gjelder fast eiendom. Unntaket må begrenses til saker som mer direkte gjelder fast eiendom enn tilfellet er i tvisten mot Sandnes kommune. Tvisten her gjelder tolkning av avtalen som ble inngått i 1990 med kommunen, nærmere bestemt omfanget av en betalingsplikt på avtalegrunnlag. Den faste eiendoms verdi, eventuelt verdistigning som følge av kommunale investeringer, er uten betydning i tvisten som altså nå er forlikt.
Unntaksbestemmelsen i forsikringsvilkårene må fortolkes strengt. Når ordlyden er uklar eller tvetydig skal klausulen tolkes til ugunst for selskapet, jf Knut S Selmer: Forsikringsrett (1982) side 66 flg, side 199 og side 223.
Woster finner støtte for sitt syn i annen praksis i Forsikringsskadenemnda, som han har vist til.
Det bestrides at tvisten med kommunen har hatt sammenheng med Wosters yrke eller erverv. Inntil i fjor har Woster hatt stilling som elektrotekniker i Statoil. Han er nå pensjonist. Det går bl a frem av hans selvangivelser at Woster ikke har hatt noen næringsinntekt.
Arnfinn Woster har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale Arnfinn Woster kr 80.000,- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 3. desember 1997 til betaling skjer.
2. Arnfinn Woster tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Gjensidige Skadeforsikring henholder seg til byrettens dom. For lagmannsretten har selskapet særlig anført:
Det må legges til grunn at tvisten mellom Woster og Sandnes kommune gjelder fast eiendom. Selskapet viser til at revisjonsbeløpene i avtalen av 1990 hadde grunnlag i plan- og bygningsloven §46 flg, og gjenspeiler eiendommens verdi.
Selskapet er enig med Woster i at årsakskravet i vilkårenes unntaksbestemmelse om at selskapet ikke dekker tvist «som gjelder fast eiendom», må forstås strengt. Her er tvisten så nært forankret i eiendommen og dens verdi at en må anses å være innenfor unntaksbestemmelsens anvendelsesområde.
Etter selskapets syn bygger Forsikringsskadenemnda og byretten på en riktig forståelse av vilkårene. Nemndas praksis for øvrig er på linje med avgjørelsen i saken her, og det må vektlegges.
Også unntaksbestemmelsen i vilkårene om tvist som har sammenheng med sikredes yrke eller erverv, får anvendelse. Anførselen er som nevnt ny for lagmannsretten.
Selskapet viser til at det dreier seg om en verdifull eiendom, noe som blant annet går frem av Wosters avtale med Eiendomsplan AS i 1997 om salg av et delareal. Wosters interesser i eiendommen er ivaretatt på en profesjonell måte. Verdiene overstiger langt hans årlige inntekter fra stillingen i Statoil. Forsikringsskadenemndas uttalelser i andre sammenlignbare saker, støtter selskapets syn.
Gjensidige Skadeforsikring har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts dom i sak nr. 98-05420 A/42 av 5. januar 1999 stadfestes.
2. Den ankende part Arnfinn Woster dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotparten for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Rettshjelpforsikringen det her er tale om, dekker den sikredes utgifter til advokat m.v. når denne er part i tvist i egenskap av privatperson, se punkt 10.1.1 i de aktuelle hjemforsikringsvilkårene. Det er i punkt 10.2 fastsatt en begrensning oppad til 80 000 kroner, og partene er enige om at Woster har krav på dekningens maksimale beløp om han gis medhold i at unntaksbestemmelsene i punkt 10.3 nr 1 og nr 2 ikke kommer til anvendelse. Rentekravet i Wosters påstand for lagmannsretten er heller ikke bestridt.
Vilkårenes punkt 10.3 inneholder en rekke unntak fra dekningsområdet for rettshjelpsforsikringen. De to første unntaksbestemmelsene - som har interesse for saken her - lyder slik:
Selskapet dekker ikke utgifter ved
1. tvist som har sammenheng med sikredes yrke eller erverv.
2. tvist som gjelder fast eiendom, bortsett fra tvist som gjelder sikredes leilighet.
Forsikringsselskapet har først anført at unntaksbestemmelsen om tvist som gjelder fast eiendom, jf nr 2 foran, kommer til anvendelse. Anførselen kan ikke føre frem.
Formuleringen «gjelder fast eiendom» er ikke klar. Etter ordlyden oppstilles naturlig et vilkår om at tvisten må springe ut av fast eiendoms rettsforhold på en bestemt og direkte måte. Ellers «gjelder» den ikke fast eiendom. Det er ikke tilstrekkelig at tvisten har sammenheng med fast eiendoms rettsforhold, slik kravet er formulert i punkt 10.3 nr 1. Det må antas at forskjellen i ordbruk her er utslag av et bevisst valg om at kravet skal være ulikt, og strengere ved anvendelsen av unntaket i punkt 10.3 nr 2.
Utgangspunktet i vilkårenes punkt 10.1 er at privatpersoners utgifter til rettshjelp er dekket, uansett hvilken type tvist det måtte dreie seg om. Eksempelvis dekkes tvisten som nå står for lagmannsretten. Det dreier seg ellers om fortolkning av en klausul som begrenser forsikringsselskapets ansvar. Uklarheter ved ordlyden i en slik ansvarsbegrensning må i regelen fortolkes i forsikringsselskapets disfavør.
Rekkevidden av ansvarsbegrensningen i punkt 10.3 nr 2 har i en del tilfeller vært forelagt Forsikringsskadenemnda. Ut fra de uttalelser som partene har forelagt for lagmannsretten, må det kunne sluttes at Forsikringsnemnda ikke har ansett det tilstrekkelig at forsikringsselskapet har påvist at tvisten for så vidt dreier seg om krav med tilknytning til fast eiendom. Først dersom tvisten må sies å gjelde egenskaper ved den faste eiendom, eller den på annen måte preges av spørsmål som ikke like gjerne oppstår ved andre formuesgoder enn fast eiendom, har Forsikringsskadenemnda funnet anvendelse for ansvarsbegrensningen. Etter lagmannsrettens vurdering gir Forsikringsskadenemnda gjennom denne praksis uttrykk for en presiserende - eller innskrenkende - fortolkning av ansvarsbegrensningen i punkt 10.3 nr 2 som har de beste grunner for seg.
I vår sak kom Forsikringsskadenemnda til at rettsspørsmålene i Wosters tvist med kommunen bare kan oppstå for fast eiendom. Etter nemndas syn kan ikke det egentlige tvistespørsmålet vedrørende kommunens refusjonskrav anses løsrevet fra eiendommen på en slik måte at Woster har krav på rettshjelpdekningen. Byretten har i det vesentlige sluttet seg til dette syn. Lagmannsretten er uenig i konklusjonen og kan ikke se at den harmonerer særlig godt med de for øvrig fremlagte uttalelser fra Forsikringsskadenemnda på området. Det nevnes i denne forbindelse at en av de uttalelser Gjensidige Skadeforsikring har påberopt seg til støtte for sitt syn, gjelder en sak etter de tidligere hjemforsikringsvilkår av 1970, hvor unntaket fra dekning var formulert som «tvister som gjelder den sikrede som eier av fast eiendom».
Ved bedømmelsen av Wosters tvist med kommunen, kan det først slås fast at den utvilsomt har tilknytning til eiendommene som Woster er eier av. Ved avtalen i 1990 kjøpte Sandnes kommune deler av Wosters og hans brødres eiendom på omforente vilkår. I tvisten har Woster bestridt kommunens refusjonskrav i medhold av plan- og bygningsloven kapittel IX, slik de ble fastsatt i avtalens punkter 3 og 6. Tvisten dreier seg således om holdbarheten i forutsetningene for refusjonskravenes størrelse, med krav fra Woster om delvis tilbakebetaling etter avtaleloven §36 så langt forutsetningene ble ansett uholdbare.
Det kan ikke være tilstrekkelig, slik lagmannsretten ser det, at tvisten springer ut av en avtale om salg av fast eiendom. Det som preger tvisten er ikke egenskaper ved de aktuelle eiendommer, men Wosters krav om avtalerevisjon med hjemmel i avtaleloven §36. Et slikt krav kan som kjent gjøres gjeldende på langt de fleste felter på kontraktsrettens område, ikke bare innen fast eiendoms rettsforhold.
Den omstendighet at revisjonskravet retter seg mot kommunens vederlag for investeringer som har kommet eiendommene til nytte, kan etter lagmannsrettens vurdering ikke i tilstrekkelig grad begrunne at tvisten gjelder fast eiendom i vilkårenes forstand. Det må kreves at tvisten mer direkte gjelder fast eiendom enn tilfellet er her.
Gjensidige Skadeforsikring gjør videre gjeldende at ansvarsbegrensningen i vilkårenes punkt 10.3 nr 1 får anvendelse. Heller ikke denne anførselen kan føre frem.
Eiendommene det er tale om i saken ble på 1980-tallet for en stor del regulert til boligformål. Det er opplyst at eiendommene på avtaletidspunktet i 1990 lå i sameie mellom Woster og hans tre brødre, og at brødrene på 1990-tallet har gjennomført delvis oppløsning av sameiet. Den del av eiendommene som tilfalt Woster, er blitt bebygget med i alt 38 boliger. I tillegg kommer 22 boliger bebygget i et samarbeid med en av hans brødre. Woster har opplyst at han arbeidet i full stilling som elektrotekniker i Statoil frem til 1999, da han gikk av med pensjon. Dette støttes ved Wosters selvangivelser for årene 1994 til 1997, og lagmannsretten legger opplysningen til grunn. Av selvangivelsene går det videre frem at Woster ikke har hatt næringsinntekter i perioden. For 1995 oppga han til beskatning et beløp på ca 4,5 millioner kroner som gevinst ved eiendomssalg. I januar 1997 inngikk Woster en avtale om tomtesalg med Eiendomsplan AS. Kjøpesummen ble satt til 3,5 millioner kroner.
Etter dette kan det utvilsomt sluttes at det dreier seg om eiendommer av til dels betydelig verdi samlet sett. I forhold til unntaksregelen i vilkårenes punkt 10.3 nr 1 kan imidlertid det i seg selv ikke være tilstrekkelig. Spørsmålet er om tvisten for Sandnes herredsrett har sammenheng med Wosters yrke eller erverv. Her er det alternativet erverv som eventuelt kommer til anvendelse. Det må i så fall naturlig kreves at Woster i den perioden tvisten verserte, har sørget for en drift med noenlunde jevnlig avkastning av eiendommene som samlet sett også gir forholdet et profesjonelt preg, og at tvisten må sies å inngå som ledd i en slik virksomhet. Lagmannsretten finner støtte for dette syn i uttalelsene som Forsikringsskadenemnda har avgitt på området, se f eks uttalelse nr 2323 av 4 september 1995.
Lagmannsretten finner ikke godtgjort at tvisten ved herredsretten har sammenheng med Wosters erverv i vilkårenes forstand. Inntekter i næring har som nevnt Woster ikke oppebåret. Etter bevisførselen må det legges til grunn at Woster har søkt å utvikle eiendommene gjennom en viss arbeidsinnsats på fritiden. Selv om det i 1995 og i 1997 er solgt eiendom som samlet sett når opp i betydelige beløp, er det ikke tilstrekkelig hold for at Wosters innsats kan anses som ervervsmessig i vilkårenes forstand. Det er ikke opplyst noe om at Wosters avkastning fra eiendommene er resultat av spesielle kunnskaper eller forutsetninger som han besitter. Saksanlegget for herredsretten i 1997 - som også en av hans brødre hadde interesse i - kan dermed heller ikke sees som utslag av en profesjonelt preget virksomhet fra Wosters side.
Anken har ført frem. Lagmannsretten finner at Gjensidige Skadeforsikring bør betale sakens omkostninger for begge retter i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Om omkostningsspørsmålet for lagmannsretten vises det dessuten til tvistemålsloven §180 annet ledd.
Advokat Andersen har inngitt omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser 48.048 kroner hvorav 30.000 kroner er salær. For byretten viser oppgaven 23.090 kroner hvorav 20.000 kroner er salær. Lagmannsretten finner at oppgavens omkostninger kan legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale Arnfinn Woster 80.000 - åttitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra 3 desember 1997 til betaling skjer.
2. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale sakens omkostninger til Arnfinn Woster for byretten med 23.090 - tjuetretusenognitti - kroner og for lagmannsretten med 48.048 - førtiåttetusenogførtiåtte - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen etter punkt 1 og 2 foran er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.