RG-2000-193
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-14 |
| Publisert: | RG-2000-193 (32-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, Bedrageri, Inndragning, Rettighetstap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-04620 M/47 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02211 M/02. Anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Olav Veggeberg) mot A (Forsvarer: Advokat Anders Brosveet). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Herredsrettsdommer Rolf Erik Kværnæs |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §286, §29, §34, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §230, §292, §294, §296, §271, §288, §37d, §49, §52, §54, §62, §64, Regnskapsloven (1977) §1, §123, §290, Konkursloven (1984) §101, Aksjeloven (1997) §13-2 |
Oslo byrett avsa 27 mars 1998 dom med slik domsslutning:
1. A, f. *.*..71, dømmes for overtredelse av straffeloven §271 jfr. §270 første ledd nr. 1, straffeloven §271 jfr. §270 første ledd nr. 1 jfr. §49, straffeloven §270 første ledd nr. 1, straffeloven §270 første ledd nr. 1 jfr. §49, straffeloven §286 2. straffalternativ jfr. §288, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §64 til en straff av fengsel i 1 - ett - år, hvorav fullbyrdelsen av 6 - seks - måneder i medhold av reglene i straffeloven §52 - §54 utstår med en prøvetid på 2 - to år, som en fellesstraff med den betingede del av Heggen og Frøland herredsretts dom av 21. januar 1994, jfr. straffeloven §54 nr. 3.
2. A dømmes i medhold av straffeloven §34 til å tåle inndragning av kr. 120.344 stående på sperret konto nr. 0000.00.00000 tilhørende Firma X. Inndragningen skjer til dekning av erstatningskrav fra de fornærmede som angitt nedenfor, jfr. §37d annet ledd. For øvrig at inndragningen skjer til fordel for statskassen, jfr. straffelovens §37d første ledd.
Erstatningsberettiget: Kroner:
Elverum betong AS, Pb 120, 2401 Elverum kr. 1 760,-
Moloveien Bensin A/S, Moloveien 20, 8003 Bodø kr. 1 760,-
Cats Cafe AS, Eidesgt. 45, 6770 Nordfjordeid kr. 1 760,-
Finnmark Næringsservice A/S, Pb 73, 9601 Hammerfest kr. 1 760,-
Traktor og Maskin A/S, 5576 Øvre Vats kr. 1 760,-
Henriksen Oljetransport A/S, Kalhammarvn. 57, 4007 Stavanger kr. 1 760,-
Norodd Resaland, 5800 Sogndal kr. 1 760,-
Rødde folkehøgskole, 7084 Melhus kr. 1 760,-
Norsk Raumtakerforbund Sogn og Fjordane, 5800 Sogndal kr. 1 760,-
Hallingskarvet Høyfjellshotell, 3577 Hovet kr. 1 760,-
Techpower A/S, Dronning Maudsgt. 10, 0250 Oslo kr. 1 760,-
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til følgende med angitt beløp:
Firma Autronica Offshore A/S, St. Hans gt. 8, Stavanger Kr. 1.950,-
Norges Autmobilforbund, Ankerveien 117, 0757 Oslo Kr. 1.950,-
A-88, Anleggsgartner, Åbyveien 1, 3400 Lier Kr. 1.950,-
Norske Skog, Folla tech A/S, 7723 Follafoss Kr. 1.950,-
Elektrovest A/S, boks 213, 6390 Vestnes Kr. 1.950,-
Nobel Apartment, Uranienborgveien 13, 0351 Oslo Kr. 21.231,-
4. A fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder eller inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre for et tidsrom av 5 fem år, jfr. straffeloven §29 nr. 2.
4. A idømmes saksomkostninger med 10.000 titusen kroner.
Tiltalte har påanket dommen for så vidt gjelder saksbehandlingen, subsidiært lovanvendelsen, samt inndragning og rettighetstap. Ved lagmannsrettens beslutning av 14 juli 1999 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 7 og 8 juni 1999. Forsvarer og aktor møtte. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.
Saksforholdet og tiltaltes personlig forhold framgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Forsvareren nedla slik påstand:
Prinsipalt: Oslo byretts dom oppheves.
Subsidiært: I Oslo byretts dom gjøres følgende endringer:
- De innbetalinger som har funnet sted etter 30.12.93 som er knyttet til tiltalens post I subsummeres under strl §271 jfr §270 jfr §49.
- De gjenværende fullbyrdede bedragerier under post I subsummeres under strl §270 jfr §49.
- Tiltalte frifinnes etter tiltalens post IIIa.
Subsidiært: Domfellelsen etter tiltalens post IIIa oppheves.
Atter subsidiært: Domfellelsen etter tiltalens post IIIa sub- summeres under strl §286 1. straffalternativ jfr §288.
- Domfellelsen etter tiltalens post IIIb subsummeres under strl §286 1. straffalternativ jfr §288.
Subsidiært: Domfellelsen etter tiltalens post IIIb oppheves.
I alle ovennevnte tilfelle: Straffen nedsettes.
- Inndragning under domsslutningens punkt II begrenses til kr 100.320,-.
- Avgjørelsen om rettighetstap utgår.
Subsidiært: Avgjørelsen om rettighetstap begrenses til 2 år.
Aktor nedla slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.
1.1. Vitneavskjæring
Tiltaltes anke over saksbehandlingen retter seg for det første mot at byretten avskar et stort antall vitner som forsvareren hadde begjært avhørt for å forklare seg om hvorvidt personer/foretak oppført som fornærmede under post I og II i hovedtiltalen hadde bestilt den tilbudte tjenesten, jf kjennelse i ankeutdraget side 150 flg. Det er anført at etterforskningen og bevisførselen for byretten i hovedsak rettet seg mot dette straffbarhetsalternativet. All den tid man står overfor individualiserte tiltalepunkter, jf Rt-1992-445, og det er tvilsomt om de «fornærmede» har bestilt den foreliggende tjeneste, er ikke vilkåret etter strpl §292 annet ledd til stede for å avskjære bevisene. Byretten har også domfelt for enkelte bedrageriforsøk som er forut for den masseutsendelse man bevismessig har lagt til grunn at fant sted julen 1993, slik at det ikke er mulig i ettertid å si at dette straffbarhetsalternativet var uten betydning for resultatet i saken. Domfellelsen her bygger derfor på et utilstrekkelig bevisgrunnlag.
Aktor har anført at den samlede bevisførsel ga byretten et tilstrekkelig klart bilde av den virksomheten tiltalte drev. Byretten la til grunn at hele virksomheten måtte betegnes som useriøs og at tiltalte ikke hadde vilje eller evne til å levere noe produkt overhodet. Det var da grunnlag for domfellelse selv om bare et utvalg av de fornærmede forklarte seg om hvorvidt tjenesten var bestilt eller ikke. Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse av dommen.
Lagmannsretten bemerker at byretten har lagt til grunn at fakturaene som omfattes av hovedtiltalens post I og II, ble sendt ut i desember 1993, med unntak av noen få som var sendt i november. I et brev som tiltaltes foretak sendte ut i juli 1993, ble kundene forespeilet å bli oppført i et registrer over næringsdrivende med diverse opplysninger som kunne innhentes over telefon (tilsvarende Telenors opplysningstjeneste 0180). Registeret var opplyst å omfatte ca 220 000 næringsdrivende og skulle være operativt i september 1993. Byretten fant det bevist at tiltaltes foretak ikke hadde tilgang på noen database som inneholdt et slikt register over næringsdrivende, at man heller ikke hadde datautstyr som kunne brukes til dette og at det på nevnte tidspunkt i det hele var liten eller ingen aktivitet i foretaket. Retten har lagt til grunn at fakturaene ble levert ferdigtrykt og nummerert av vitnet B og at adressatene også var hentet fra hans adresseregister. Det er ubestridt at kundetelefonen ikke var opprettet, og byretten har lagt til grunn at foretakets egen telefon var stengt. Det framgår av dommen (nederst side 21) at byretten etter en samlet vurdering har funnet det bevist at tiltalte på det aktuelle tidspunkt (november/desember 1993) ikke var i stand til å levere den tilbudte tjenesten og at tiltalte var klar over dette.
Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke noe som tyder på at byretten har hatt utilstrekkelig grunnlag i bevisføringen for å kunne ta stilling til hvorvidt foretaket hadde eller hadde mulighet for å skaffe seg det databaserte registeret som kundene var stilt i utsikt. Når byretten fant det bevist at foretaket overhodet ikke kunne levere den tjenesten som var tilbudt, og at tiltalte var klar over dette, var forledelsen i forholdet tilstrekkelig klarlagt. Det var da unødvendig med ytterligere bevisførsel om hvorvidt hver enkelt kunde hadde bestilt tjenesten eller ikke, for å avgjøre skyldspørsmålet. I grunnlaget for tiltalepostene I og II er fortielse av at tiltalte ikke hadde til hensikt, eller at han ikke hadde evne, til å levere slike tjenester, gjort til alternative vilkår med at kundene ikke hadde bestilt tjenesten. På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil av byretten å ikke etterkomme forsvarerens begjæring om at samtlige fornærmede under post I og II (til sammen 520) skulle avhøres som vitner, jf strpl §294 jf §292 annet ledd.
1.2. Eksaminasjonen
Tiltalte har videre påberopt saksbehandlingsfeil i forbindelse med avhør av vitnet C. Under hovedforhandlingen protesterte forsvareren mot at vitnet ble foreholdt sin politiforklaring, jf strpl §296, da denne led av formelle mangler. Likevel stilte aktor enkelte spørsmål med tilknytning til det som var nedtegnet i politirapporten, jf protokollat i rettsboka (ankeutdraget side 145). Tiltalte anfører at dette er en omgåelse av reglene om bevisføring som må medføre opphevelse av dommen, jf Rt-1995-1491.
Aktor har vist til at Rt-1995-1491 gjelder bruk av forklaringer fra politivitner for å få fram hva en person, som ikke møter som vitne, har forklart i politiavhør. Dette er ikke sammenlignbart med nærværende sak der vedkommende vitne møtte i retten og hvor forsvarer hadde anledning til å stille tilleggsspørsmål. Det forhold at vitnet Tjøme ikke var gjort oppmerksom på sin rett til å nekte å svare på spørsmål i telefonavhøret, jf strpl 127, er dessuten i tilfelle bare en feil i forhold til vitnet, ikke i forhold til tiltalte, jf Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven side 384.
Lagmannsretten viser til at forsvarerens protest mot at vitnet skulle foreholdes sin politiforklaring var begrunnet med at avhøret ikke var undertegnet av vitnet og at han ikke var gjort oppmerksom på sin rett til å nekte å svare på spørsmål etter strpl §123. Bestemmelsen i strpl §230 tredje ledd om at politiforklaringen skal leses opp til vedtakelse og «så vidt mulig» forelegges avhørte til underskrift, må oppfattes som en ordensforskrift og kan ikke være til hinder for opplesning. Det samme må gjelde om avhørte ikke er gjort oppmerksom på retten til å nekte å svare på spørsmål som kan utsette vedkommende for straff eller tap av borgerlig aktelse. Det vises til Andenæs: Norsk straffeprosess side 334. Etter lagmannsrettens oppfatning var således vilkårene etter strpl §290 til stede for å lese opp politirapporten på tross av dens prosessuelle mangler, når Tjøme i retten uttalte seg i strid med telefonavhøret. Det kan da heller ikke være noen saksbehandlingsfeil at aktor stilte et par spørsmål med utgangspunkt i det som var nedtegnet i rapporten.
1.3. Selvinkriminering
Tiltalte har endelig påberopt som saksbehandlingsfeil at bostyrerne i avviklingsboene for de to selskapene tiltalte drev ble ført som vitner i retten og herunder forklarte seg om hva tiltalte hadde opplyst til dem i møter etter konkursloven §101. Det anføres at byretten har lagt stor vekt på disse forklaringene ved bevisvurderingen. Denne indirekte bruken av pliktige og straffesanksjonerte forklaringer etter annen lovgivning anføres å være i strid med EMK Art 6 nr 1 om «fair trial» og FN-konvensjonen Art 14 nr 3 g, som har fanget opp forbudet mot selvinkriminering. Det er sentralt at man ikke gjennomfører en rettergang som er eller kan være i strid med internasjonal rettsoppfatning på dette området. Det er vist til Menneskerettighetsdomstolens avgjørelse i Saunders-saken, (EMD-REF00000595) som hevdes å ha endret rettstilstanden etter kjennelsen i Rt-1994-610.
Aktor har vist til at den eneste referansen i dommen til hva bostyrer forklarte står på side 21, der det framgår at advokat Hagan som vitne forklarte at tiltalte hadde uttalt at det ikke hadde vært aktivitet i foretaket. Dette er godt i samsvar med tiltaltes egen forklaring til politiet - som byretten har lagt til grunn - om at det var liten aktivitet fra november og utover. Bostyrers forklaring utgjør ikke noe vesentlig bevis, men er bare et supplement til de øvrige bevis. Saksforholdet i Saunders-saken (EMD-REF00000595) var helt annerledes, hvor det ble lest fra tidligere avgitte forklaringer i tre rettsdager. Det avgjørende i forhold til «fair trial» er om forklaringene utgjør et «significant element» av bevisene i straffesaken, og bruken av forklaringene må således vurderes i sammenheng med det øvrige bevismaterialet, jf Morten Eriksen i Lov og Rett 1998 side 94 og Hans Petter Jahre i Konkursråd 8/1997 side 61. Når det gjelder domfellelsen for regnskapsforsømmelser, jf hovedtiltalens post IIIa og b, kan opplysninger fra bostyrerne ikke ha spilt noen rolle, idet tiltalte under hovedforhandlingen erkjente straffeskyld.
Lagmannsretten viser til at tiltalte drev selskapet X AS (som endret navn til X Marketing AS) og selskapet Y AS. Begge selskapene ble besluttet tvangsoppløst, henholdsvis 4 og 18 april 1995, på grunn av manglende innsending av årsoppgjør og revisjonsberetning. Da tvangsoppløsning ble besluttet, hadde politiet innledet etterforskning mot tiltaltes virksomhet. Det legges til grunn at tiltalte hadde opplysningsplikt overfor bostyrerne i henhold til konkursloven §101, jf aksjeloven §13-2 tredje ledd. Det er tvilsomt om skyldneren etter konkursloven §101 har plikt til å gi opplysninger som kan utsette ham for straff eller tap av borgerlig aktelse, jf Karnov 1996 side 2223. Det framgår av sluttinnberetningene for de to avviklingsboene at tiltalte ga bostyrerne sparsomme opplysninger om virksomheten i selskapene.
Etter lagmannsrettens vurdering er det vanskelig å se at vitneforklaringene fra bostyrerne om hva tiltalte hadde opplyst overfor dem, var av vesentlig betydning for byrettens bevisvurdering. Som aktor har framholdt, inneholder dommen bare én referanse til bostyrernes forklaring. Det framgår av dommens side 21, hvor det er vist til advokat Hagans forklaring om at tiltalte hadde opplyst at det ikke hadde vært aktivitet i foretaket. På side 19 i dommen uttaler byretten:
- - - Det var liten, om noen aktivitet i foretaket, i hvert fall de par siste månedene av 1993. Dette fremgår av forklaringene fra de vitner som har forklart seg om dette, og støttes av de øvrige opplysninger i saken. Tiltalte har i sin politiforklaring forklart at det var liten aktivitet fra november og utover. - - -
Det framgår av dette at byrettens vurdering av aktivitetsnivået i selskapet var basert på tiltaltes tidligere politiforklaring, flere vitneforklaringer og andre opplysninger i saken. Vitnet Høgsnes forklarte at det ikke var noen virksomhet i selskapet da han hadde kontakt med tiltalte før jul 1993, jf dommen side 21. Videre ble flere personer som hadde vært engasjert som telefonselgere i selskapet avhørt som vitner. På denne bakgrunn er det vanskelig å se at advokat Hagans ovenfor refererte utsagn ble tillagt vesentlig vekt av byretten, og forklaringen kan under enhver omstendighet ikke ha hatt utslagsgivende vekt for byrettens samlede konklusjon om at tiltalte på det tidspunkt tiltalen gjelder ikke var i stand til å levere den beskrevne tjeneste, og at tiltalte var klar over dette, jf dommen side 21 nederst. Denne konklusjonen bygde - foruten på at det var et lavt aktivitetsnivå i selskapet på opplysninger om at selskapet ikke hadde, eller hadde utsikter til å skaffe, det næringslivsregister som var beskrevet, ikke hadde nødvendig datautstyr og heller ikke den datakompetanse som trengtes mv.
Når det gjelder domfellelsen for å ha unnlatt å føre regnskaper, jf post III, framgår av dommen på side 22 at tiltalte erkjente de faktiske forhold. Vitneforklaringer om hva han skal ha opplyst til bostyrerne om dette, kan da uansett ikke ha betydning.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta generelt stilling til rekkevidden av EMDs dom 16 desember 1996 (Saunders v Storbritannia) (EMD-REF00000595) for rettstilstanden i Norge når det gjelder bruken av forklaringer som tiltalte tidligere har gitt til bostyret eller kontrollorganer, under hovedforhandlingen i en straffesak. Etter rettens vurdering er den bruken av slike opplysninger som måtte foreligge i nærværende sak, under enhver omstendighet så marginal at det under ingen omstendighet foreligger brudd mot prinsippet om «fair trial» nedfelt i EMK Art 6 nr 1. Lagmannsretten ser det derfor slik at det heller ikke på dette punktet foreligger noen saksbehandlingsfeil.
2.1 Grensen fullbyrdet/forsøk
Tiltaltes anke over lovanvendelsen gjelder for det første at tiltalte ble domfelt etter tiltalens post I for fullbyrdede bedragerier også i de tilfeller innbetalinger fra fakturamottakerne innkom etter 30 desember 1993, da den aktuelle bankkontoen ble sperret av politiet. Det anføres at det etter at kontoen var sperret, ikke lenger forelå «fare for tap», slik at tiltalte her bare skulle vært dømt for forsøk. Per nevnte dato var det bare foretatt seks innbetalinger på samlet kr 10 560. Dette beløpet er ikke stort nok til at forholdet kan betegnes som grovt. Konsekvensen blir at de fullbyrdede handlingene i post I må subsummeres under strl §270 1. punktum, og ikke som grovt bedrageri, mens de resterende forsøkshandlinger må henføres under post II.
Aktor har anført at det forelå fare for tap når innbetalingen var foretatt, idet de fornærmede da hadde gitt fra seg rådigheten over pengene. Det er vist til Rt-1990-55.
Lovanvendelsen er derfor korrekt.
Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at bedrageriene må anses som fullbyrdet idet de fornærmede innbetalte penger til den bankkonto tiltalte hadde oppgitt. Dette må etter rettens oppfatning gjelde også når innbetalingene ble kreditert kontoen etter at politiet hadde anmodet banken om å sperre den. Ved å foreta innbetalingen ga de fornærmede fra seg rådigheten over midlene, og de hadde da ingen garanti for at midlene ikke kunne gå tapt. Etter lagmannsrettens syn er byrettens lovanvendelse korrekt.
2.2 Regnskapsovertredelsene
Tiltaltes anke gjelder videre post III, regnskapsovertredelser. For post IIIa hevdes prinsipalt at tiltalte skulle vært frifunnet. Det foreligger neppe regnskapsplikt vedrørende straffbare handlinger, og retten har lagt til grunn at dette selskapet ikke har hatt noe lovlig formål eller drift. For begge posters vedkommende bestrides at det er tale om en grov overtredelse. Fullstendig unnlatelse av å føre regnskaper gjør ikke i seg selv forholdet grovt, jf Rt-1991-518 og Rt-1993-1611. Det er heller ikke tale om en så stor omsetning i noen av selskapene at dette kan begrunne at forholdene anses grove. Ved årsskiftet 1993/94 ble driften de facto nedlagt av politiet, og etter dette tidspunkt har det ikke vært noen drift å føre regnskap over. Subsidiært anføres opphevelse på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Aktor har vist til at aksjeselskaper uten unntak er regnskapspliktige etter regnskapsloven §1 annet ledd. Det dreier seg her om en virksomhet med ansatte selgere, og der det må ha vært en ikke ubetydelig pengestrøm, men som det på grunn av regnskapsforsømmelsene ikke er mulig å ha full oversikt over. Byretten har betegnet virksomheten som «kvalifisert uredelighet». Det anføres at byretten med rette har funnet at særlig skjerpende omstendigheter foreligger.
Lagmannsretten viser til at tiltalte er dømt etter strl §286 2. straffalternativ, jf §288, for helt å ha unnlatt å føre regnskaper for Firma X for perioden fra juli 1993 til tvangsoppløsningen 4 april 1995 (post III a), og tilsvarende for Wanco AS fra april 1993 til 18 april 1995 (post III b). Lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at regnskapsplikt for førstnevnte selskap ikke forelå på grunn av karakteren av selskapets drift. Aksjeselskaper er underlagt ubetinget regnskapsplikt etter regnskapsloven §1 annet ledd, og det kan ikke oppstilles noe generelt unntak fra dette selv om selskapets reelle formål var av bedragersk karakter. Det er på rene at selskapet disponerte over leide lokaler, at det disponerte noe kontorutstyr og at det var engasjert telefonselgere mv, slik at det foregikk ordinære økonomiske transaksjoner i selskapet som skulle vært regnskapsført. Det må også være på det rene at tiltalte som styreformann og daglig leder var ansvarlig for regnskapsførselen, og hans påstand om å ha overdratt aksjene til en tredjemann, uten at endringer i styresammensetning mv er registerert, kan ikke tillegges betydning. Lagmannsretten bemerker videre at den fullstendige unnlatelse av regnskapsførsel som gjaldt begge selskapene, må anses som vesentlig tilsidesettelse av regnskapsplikten, jf Eriksen (red): Økonomisk kriminalitet I side 36.
Lagmannsretten er også under noe tvil kommet til at det må anses å foreligge særlig skjerpende omstendigheter etter strl §286 2. punktum. Det dreier seg om en total neglisjering av regnskapsplikten i selskaper der ikke ubetydelige midler var i omløp, og hvor mangelen på regnskaper i sterk grad vanskeliggjorde skatte- og avgiftsmyndighetenes innsyn og kontroll. At driften i selskapene de facto opphørte ved politiets inngrepen omkring årsskiftet 1993/94, kan etter lagmannsrettens vurdering ikke være tilstrekkelig til å bringe forholdet under 1. straffalternativ i §286.
3. Inndragningen
Tiltalte har videre angrepet byrettens avgjørelse om å inndra hele beløpet på kr 120 344 som var innestående på den sperrede kontoen i DnB. Det er vist til at det totale bedrageri etter post I er nøye spesifisert og utgjør kr 100 320. Det anføres at inndragning etter §34 må holde seg innenfor rammen av tiltalebeslutningen og at det ikke kan inndras et høyere beløp enn det som er lagt til grunn at var vinningen av den straffbare handlingen som er påtalt.
Aktor har anført at hele beløpet må anses som vinning av straffbare handlinger og har vist til at retten etter strl §34 har anledning til å fastsette beløpet ved skjønn.
Lagmannsretten er enig med forsvareren i at det ikke er hjemmel for å inndra en høyere pengesum enn det samlede beløp som byretten har lagt til grunn at er vinning av den straffbare handling, jf tiltalens post I. Byretten har sett dette som inndragning av «gjenstand», det vil si at vinningen består av penger som inndras in natura. Lagmannsretten er enig i at det forhold at pengene er satt inn på bankkonto, ikke er til hinder for at identitetskravet må anses oppfylt. Det må imidlertid etter lagmannsrettens syn være beløpsmessig samsvar mellom det totale beløp bedrageriene utgjør etter vedkommende tiltalepost, og den vinningen som kan inndras. Det vises til Matningsdal: Inndragning side 170 flg. Slik tiltalen her er utformet, kan det heller ikke være anledning til å fastsette inndragningsbeløpet skjønnsmessig etter strl §34 2. punktum.
Etter dette må inndragningen etter domsslutningens punkt 2 begrenses til kr 100 320.
Det bemerkes at det resterende beløp antas å måtte innbetales til Nor Pro Marketing AS, dets avviklingsbo, for etterutlodning til kreditorene.
4. Rettighetstapet
Tiltaltes anke gjelder endelig rettighetstap, jf domsslutningens punkt 4. Det gjøres gjeldende at det ikke bør ilegges rettighetstap, subsidiært at denne begrenses til 2 år.
Det er vist til at tiltalte har vært ilagt konkurskarantene av skifteretten i to år fra 18 april 1995 til 18 april 1997 for de samme forhold. Det vil være uforholdsmessig strengt å ilegge ny karantene nå etter så lang tid. Dette er heller ikke gjort i tilsvarende «katalogsaker».
Aktor har vist til at byretten har karakterisert tiltaltes virksomhet som «kvalifisert uredelig» og betegnet handlemåten som veloverveid, planlagt og ganske profesjonell.
Vilkårene for å anvende rettighetstap etter strl §29 nr 2 er oppfylt, og dette bør gjøres.
Lagmannsretten er enig med byretten i at tiltalte i denne saken bør fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet eller være daglig leder mv eller styremedlem i noe selskap for en periode. Han er dømt for bedragerier for ca kr 100 000 og omfattende forsøk på samme, begått før jul 1993. Videre er han dømt for forhold av tilsvarende karakter for ca kr 15 000 og hotellbedrageri for ca kr 21 000, begått i mai-august 1995, på et tidspunkt da han var ilagt konkurskarantene. Etter lagmannsrettens vurdering har tiltalte gjentatt og ettertrykkelig utnyttet posisjonen som næringsdrivende på en samfunnsskadelig måte og gjennom sin virksomhet vist seg klart uskikket til å inneha slike posisjoner. Lagmannsretten finner imidlertid på grunn av den tid som nå har gått at rettighetstapet bør begrenses til 2 år, noe som for øvrig er i samsvar med aktors påstand for byretten.
Byrettens straffutmåling er ikke særskilt påanket.
Da anken har ført fram for så vidt gjelder inndragning og rettighetstap, ilegges ikke saksomkostninger for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres følgende endringer:
1. Inndragningen etter domsslutningens punkt 2 begrenses til 100 320 etthundretusentrehundreogtjue - kroner.
2. Avgjørelsen om rettighetstap etter domsslutningens punkt 4 begrenses til 2 to - år.
For øvrig forkastes anken.