RG-2000-220
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-30 |
| Publisert: | RG-2000-220 (36-2000) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-03247 M/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02658 M04. |
| Parter: | Oslo statsadvokatembeter mot A. |
| Forfatter: | Lagdommerne Omsted, Gussgard, Langseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder krav om erstatning for uberettiget strafforfølgning.
A ble 21. januar 1998 ved utkjøring fra fergen MS Stena Saga stoppet i tollkontroll. I bilen han kjørte ble det funnet 59,2 kg khat. Stoffet lå i bagasjen som han hadde tatt med for en ukjent medpassasjer. A ble satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd, men frifunnet ved dom 29. januar 1998.
A fremmet den 21 april 1998 krav etter straffeprosessloven §444 og §445 om erstatning for økonomisk tap på kr 76.850 og oppreisning begrenset oppad til kr 40.000.
Oslo byrett avsa den 30 juni 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Staten v/Oslo politidistrikt pålegges å betale 5.490 femtusenfirehundreognitti kroner i erstatning til A med tillegg av 12 tolv prosent morarente p.a. fra 21. mai 1998 og til betaling skjer.
2. Staten v/Oslo politidistrikt tilpliktes å betale 40.000 førtitusen kroner i oppreisning til A med tillegg av 12 tolv prosent morarente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet i punkt 3 og til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen i punkt 1 og 2 er 2 to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Av dommerne i byretten var det bare en som hadde deltatt i behandlingen av straffesaken. Byretten la til grunn at A ikke kunne bebreides at han hadde tatt med bagasjen for den andre fergepassasjeren, og at vilkårene for å tilkjenne erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 dermed var oppfylt.
Påtalemyndigheten og A har i rett tid påkjært kjennelsen. Påtalemyndigheten har hatt anledning til å uttale seg om As kjæremål. A har inngitt tilsvar til påtalemyndighetens kjæremål.
Påtalemyndigheten anfører at A ble frifunnet fordi byretten fant at det ikke forelå subjektiv skyld. Det er uomtvistet at han rent faktisk har foretatt den handling å innføre narkotika. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en kjennelse Rt-1997-953 gitt klart uttrykk for at frifinnelse bygget på manglende subjektiv skyld ikke gir grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444. Heller ikke straffeprosess-loven §446 kommer da til anvendelse.
Det er nedlagt slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
A anfører at erstatningen for økonomisk tap er satt for lavt av byretten. Han gjør gjeldende at han har sannsynliggjort inntektstap.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom av 29. januar 1998 og byrettens kjennelse av 30. juni 1999.
Lagmannsretten bemerker:
Det er et grunnleggende vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444 til en person som er frifunnet for tiltale at «det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Dette vilkåret er som utgangspunkt ikke oppfylt når det må legges til grunn at den tiltalte har begått den handling som er omfattet av tiltalen og frifinnelsen bygger på at det ikke har foreligget subjektiv skyld, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1997-953. Fra dette utgangspunktet må det imidlertid gjøres en reservasjon for de tilfeller der tiltalte har begått handlingen men ikke kan bebreides, i alle fall ikke vesentlig, at han foretok den, jf Rt-1999-272 og Rt-1999-685.
Oslo byrett har i sin dom av 29. januar 1998 lagt til grunn at A 21. januar 1998 på Utstikker II i Oslo innførte khat, som er et narkotikum, til Norge, og han har heller ikke bestridt dette. Ved avreisen fra Frederikshavn sa han sa seg villig til overfor en ukjent person, en afrikaner som han bare kjente under navnet «Mehmet» og som han hadde truffet på kaia å ta dennes bagasje med i sin bil. Ved ankomsten til Oslo kjørte A inn på grønn sone, men han ble vinket inn til kontroll av tollvesenet. Ved kontrollen viste bagasjen seg å inneholde 59,2 kg av stoffet, men byretten fant det ikke bevist at A hadde utvist forsett eller uaktsomhet i så henseende.
Om hendelsesforløpet har byretten i dommen lagt følgende til grunn:
Da han (A) ankom fergeleiet, ble han kontaktet av en afrikaner, som hadde store mengder baggasje. Han ble spurt om han kunne frakte afrikaneren og dennes bagasje til Oslo. Bagasjen var både voluminøs og tung. I bilen tygget afrikaneren på noe som lignet blomsterstengler. På spørsmål om hva dette var, svarte afrikaneren at det var en afrikansk grønnsak. Ved ankomsten til Oslo, foreslo negeren at de skulle møtes på kaia idet han gjerne ville gå til fots ut av båten fordi han ble møtt av noen venner.
Ved vurderingen av om A har utvist uaktsomhet, jf straffeloven §162 fjerde ledd, har byretten i dommen uttalt:
Tiltalte har erkjent uaktsomhet i politiforklaring, men retten finner ikke å kunne tillegge dette vekt. Han har ikke forstått hva dette innebærer rettslig sett. Retten mener at han måtte kunne hjelpe medpassasjeren med den enorme bagasjemengden denne hadde, og det selv om passasjeren var afrikaner. Retten mener det hadde stilt seg annerledes dersom han var blitt bedt om å frakte en konvolutt, dokumentmappe el lign, og særlig dersom det gjaldt frakt uten at passasjeren selv skulle være med. Khat er relativt ukjent for folk flest i Skandinavia. At han fikk løfte om et beskjedent pengebeløp, mener retten ikke er nok til at han burde fatte mistanke om at det gjaldt innførsel av narkotika.
Det er etter dette på det rene at A har utført den handling som tiltalen mot ham bygget på, men han er frifunnet fordi kravet til subjektiv skyld ikke har vært ansett oppfylt. Det følger da av straffeprosessloven §444 at han i utgangspunkt ikke har krav på erstatning. Spørsmålet blir om det i denne saken er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1999-685. Om anvendelsen av erstatningsregelen i straffeprosessloven §444 heter det i kjennelsen:
Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer i allfall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre et ledd i et straffbart forhold. Dersom «gjerningsmannen» i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller - avhengig av skyldkravet - uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.
Det er «Mehmets» forsøk på å smugle stoffet inn i landet som er selve det straffbare foretagende i saken. Han har benyttet seg av A som medvirker til gjennomføringen. Lagmannsretten finner at dette har skjedd under omstendigheter som ikke fortoner seg som så dagligdagse og uskyldige at det er rimelig å fravike hovedregelen og utgangspunktet i straffeprosessloven §444 ved avgjørelsen av As krav om erstatning. Lagmannsretten legger da vekt på at A på forespørsel fra en ukjent afrikaner fraktet hans bagasje på over 70 kilo inn i landet, og at «Mehmet» arrangerte det slik at A skulle kjøre alene ut av fergen på en slik måte at bagasjen ville ha unngått kontroll dersom A ikke var blitt vinket inn av tolltjenestemennene. Det bemerkes også at A var tilsagt et mindre pengebeløp av «Mehmet» for å ta ham med. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at A ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven §444.
A har subsidiært krevet erstatning etter straffeprosessloven §445 som gir grunnlag for erstatning selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, når det er oppstått særlig eller uforholdsmessig skade ved forfølgningen og det etter forholdene fremstiller seg som rimelig å tilkjenne erstatning.
A ble pågrepet den 21 januar 1998 og deretter varetektsfengslet. Tiltalebeslutningen ble utferdiget 23 januar og saken ble pådømt ved byretten allerede den 29 januar hvoretter A ble løslatt. Han har utholdt 9 dager i varetekt. Hensett til det relativt alvorlige forhold siktelsen omfattet og behovet for etterforskning med hensyn til hans subjektive forhold kan lagmannsretten ikke se at det ved selve varetektsfengslingen er voldt særlig eller uforholdsmessig skade. Det er videre anført som grunnlag for erstatningskravet at A har hatt så vel familiære som økonomiske vanskeligheter etter forfølgningen, og at han ble oppsagt fra sitt arbeide som følge av den. A har også opplyst at han ble anholdt av dansk politi da han kom tilbake til Danmark. Hans forsvarer opplyser at A har stått uten arbeid i ca 2 måned. Byretten har lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at oppsigelsen skyldes strafforfølgningen, og lagmannsretten slutter seg til dette. Det bemerkes i den forbindelse at A vendte tilbake til Danmark få dager etter at han var blitt frifunnet, og at det da ikke kunne være vanskelig for ham å dokumentere frifinnelsen, verken overfor arbeidsgiveren eller overfor dansk politi. De øvrige utgifter A oppgir er ikke uforholdsmessige eller av en slik særlig art at det er rimelig å tilkjenne ham erstatning for dem. Straffeprosessloven §445 kommer da ikke til anvendelse.
Da vilkårene ikke foreligger for å tilkjenne A erstatning hverken etter straffeprosessloven §444 eller etter §445, kan heller ikke hans krav på oppreisning føre frem, jf straffeprosessloven §446.
Staten v/Justisdepartementet må etter dette frifinnes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.