RG-2000-249
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-02 |
| Publisert: | RG-2000-249 (41-2000) |
| Stikkord: | Fremmedrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-06174 A/24. - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00012 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bernt A. Nakken). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ragnhild Noer). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Karin Stang. Sorenskriver Stein Husby |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder spørsmål om A, som er født xx.xx.1977 og som bor i Pakistan, skal gis adgang til familiegjenforening med sin far, mor og 3 søsken som er bosatt i Norge, jfr. utlendingsloven §8 annet ledd sammenholdt med utlendingsforskriften §24 første og annet ledd.
As far B kom til Norge i 1971. Han inngikk i 1974 ekteskap med C som kom til Norge i 1975. Foruten A er det 4 barn i ekteskapet: D født i 1975, E født i 1979, F født i 1983 og G født i 1986. Foreldrene og de 3 yngste barn er norske statsborgere. D har inngått ekteskap og bor i Pakistan.
A er født i Pakistan, men han kom til Norge i 1977 og bodde her inntil 1982 da han sammen med sin eldste søster reiste til Pakistan for å gå på barneskolen der. Dette gjorde han frem til 1990 da han kom til Norge for å starte ungdomsskole. Han og søsteren gikk på ungdomsskole i skoleåret 1990-91, men de fikk såvidt betydelige språkproblemer at familien i september 1991 valgte å la dem reise tilbake til Pakistan for å fortsette skolegangen der. A har deretter bodd hos sine besteforeldre på farssiden og gått på skole i Pakistan, men han har vært på besøk i Norge i forbindelse med ferier, siste gang sommeren 1993. I tillegg hadde han opphold på ca 4 måneder i 1998 da nærværende sak sto for byretten.
Den 7. mars 1995 søkte A om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden samme måned og bemerket at A var 18 år på søknadstidspunktet. Følgelig hadde han hadde ikke rett til opphold etter utlendingsforskriften §22, jfr. §23, og vilkårene etter §24 ble ikke ansett for oppfylt. Med advokatbistand fremmet A ny søknad sommeren 1996, men med samme resultat, stadfestet etter klage ved Justisdepartementets vedtak av 14. oktober 1997. Senere har saken vært undergitt fornyet vurdering, sist ved departementets vedtak av 10. juni 1999.
Ved stevning av 14. juli 1998 til Oslo byrett reiste A sak mot staten med påstand om at departementets vedtak av 14. oktober 1997 kjennes ugyldig. Staten tok til motmæle. Hovedforhandling ble avholdt 13. oktober 1998. A var til stede og avga forklaring.
Oslo byrett avsa den 6. november 1998 dom med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. A dømmes til innen to uker å betale kr. 15.625,- - femtentusensekshundreogtjuefem med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer i saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A har anket dommen til lagmannsretten p. g. a. feil bevisvurdering og lovanvendelse. Staten har inngitt tilsvar.
Ankeforhandling ble avholdt 23. juni 1999. Den ankende part var representert ved sin prosessfullmektig. Han møtte ikke selv, og det ble i den forbindelse opplyst at han hadde søkt om innreisetillatelse på et såvidt sent tidspunkt at dette ikke hadde latt seg avklare i tide. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav den ene konsulent Nils Ole Bay i Justisdepartementets utlendingsavdeling fulgte forhandlingene. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
I hovedtrekk står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Den ankende part A har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:
Saken har vært en ubeskrivelig belastning for familien. Den har ført til helsemessige konsekvenser for flere familiemedlemmer, særlig A og mor, men nå også for far.
A hevdes å ha en særlig tilknytning til riket etter utlendingsforskriften §24 første ledd bokstav d). Han er forsørget av sine foreldre som har bodd i Norge siden 1970-tallet, og han er uten ektefelle eller samboer. De første årene bodde han i Norge, men han ble sendt på skole i Pakistan fordi dette ble vurdert som den beste ordning den gang. Hans eneste naturlige tilknytning er til Norge der han har sine foreldre og sine 3 søsken, og han er uten noen av sine nærmeste familiemedlemmer i Pakistan. At han har en søster der kan ikke være avgjørende ettersom søster ifølge legaldefinisjonen i utlendingsforskriften §23 ikke regnes som nærmeste familiemedlem. Ordvalget er det samme i §22 som i §24, og det er i mangel av uttrykkelig angivelse i forskriften - ingen grunn til å anta at uttrykket skal ha forskjellig innhold i ulike bestemmelser. Uansett har A begrenset tilknytning til søsteren i dagens situasjon. Hun er gift, har sin egen familie og bor svært langt fra As oppholdssted.
A bor sin fars foreldre. De begynner imidlertid å bli gamle og skrøpelige, og det er vanskelig for dem å ha ham boende der. Det er dessuten oppstått en konfliktsituasjon idet de på tvers av As oppfatning ønsker at han skal inngå ekteskap.
Fremmedmyndighetene har lagt til grunn at A reiste til Pakistan med sikte på å bli der i fremtiden. Dette er feilaktig.
Søknaden i 1995 ble uheldigvis innlevert ca 2 måneder for sent. Dette skyldes at familien trodde den aktuelle aldersgrensen var 21 år. Søknaden kunne meget enkelt vært fremmet på et tidligere tidspunkt. Det vil være fullstendig urimelig å legge avgjørende vekt på en så liten fristoverskridelse.
Vilkårene etter §24 annet ledd er også til stede. A er alene i Pakistan. Han har nå gått uten skole og arbeid i ett år, og han har hele sin oppmerksomhet konsentrert om Norge og familien der. Av denne grunn er han blitt tiltakende deprimert.
Mor har lenge hatt helsemessige problemer, særlig i form av astma. Det er ingen tvil om at sykdomsutviklingen er forårsaket av usikkerheten og engstelsen knyttet til sønnens situasjon. Den siste tiden er hun flere ganger blitt innlagt på sykehus med akutte pustevanskeligheter. Situasjonen er nå blitt meget alvorlig for mor. Familiens enhet og helse står i fare dersom ikke A blir gjenforenet med sin familie. Det er nærmest uforståelig at departementet likevel fastholder avslaget. I denne forbindelse er også vist til departementets forslag om heving av aldersgrensen fra 18 til 21 år.
Avslaget representerer usaklig forskjellsbehandling i forhold til A. Det er vist til flere saker der søkere som ikke har stått sterkere enn A, har fått innvilget søknad om familiegjenforening, herunder de saker som for lagmannsretten er blitt betegnet som nr. 1, 2, 3, 8, 9, 11 og 12. De fleste av disse tilfellene gjelder ungdom som var klart eldre enn A på søknadstidspunktet.
Det anføres også at avslaget er grovt/klart urimelig. Ved avgjørelsen må departementet ha oversett viktige hensyn, bl.a. alvoret og konsekvensene for familien. Dertil kommer at det er tale om en overdreven streng bruk praktisering av grensen på 18 år. Sammenligningen med andre tilsvarende saker viser dessuten at avgjørelsen er vilkårlig.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Justisdepartementets vedtak datert 14. oktober 1997 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankemotparten staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Partene er ikke uenige om at A ikke har krav på opphold i Norge. Det er truffet et skjønnsmessig vedtak, der selve skjønnsutøvelsen ikke kan overprøves av domstolene. Domstolene kan heller ikke prøve den konkrete subsumsjon, jfr. bl.a. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 18. januar 1995.
Vedtaket fra 1997 er gjenstand for prøvelse. Denne prøvelsen må skje på grunnlag av de faktiske opplysninger som forelå for departementet den gang. Senere er det kommet til nye opplysninger, bl.a. om morens astma og As depresjon. Disse opplysningene som først er formidlet under ankeforhandlingen, vil eventuelt kunne gi foranledning til en ny henvendelse til departementet.
Departementets vedtak er ikke basert på uriktig faktisk grunnlag. Departementet har aldri gitt uttrykk for en forutsetning om at A hadde til hensikt å slå seg ned i Pakistan permanent. Om en slik antakelse eventuelt skulle ha gjort seg gjeldende i forbindelse med søknaden om returvisum i 1990, har den i hvert fall ikke virket bestemmende i senere faser.
Det foreligger ingen uriktig lovanvendelse. Legaldefinisjonen av nærmeste familiemedlemmer i forskriften §23 viser til forskriften §22, og den er gitt i medhold av loven §9. Forskriften §24 som er aktuell i saken, er derimot gitt i medhold av loven §8 annet ledd. Ettersom §22 sammenholdt med §23 gir anvisning på en rettighetsregel, er det behov for en legaldefinisjon. Det samme gjelder ikke for §24, som er en kan-bestemmelse. Departementets standpunkt bygger for øvrig på fast og langvarig forvaltningspraksis som er akseptert av Sivilombudsmannen.
Departementet har generelt lagt seg på en streng og konsekvent praktisering av forskriften §24 annet ledd. Mulig enkeltstående unntak fra denne praksis kan ikke være avgjørende. Staten er ellers ikke enig i at A har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Avgjørelsen i hans sak skiller seg ikke ut fra departementets hovedlinje.
Staten har forståelse for at familien opplever avslaget som en stor påkjenning og en urimelighet. Dette er imidlertid tilfelle i de fleste fremmedsaker, og det skal svært mye til før et slikt vedtak kan underkjennes som sterkt urimelig, jfr. Eckhoff «Forvaltningsrett» (6. utg.) s. 301. Det er saklig grunnlag for streng praktisering av grensen på 18 år. F. t. drøftes rett nok en forskriftsendring, men noen endring er ennå ikke vedtatt. Dertil kommer at A ikke vil oppfylle det krav til oppholdstid i Norge som er foreslått i den forbindelse.
A har bodd mesteparten av sitt liv i Pakistan. Hans oppholdstid i Norge ligger mange år tilbake. Den siste tiden har han således ikke bodd sammen med sine foreldre og sine yngste søsken. Han er heller ikke uten nettverk i Pakistan. Han bor sammen med sine besteforeldre på farsiden. Besteforeldrene på morsiden har sin bolig rett i nærheten.
Departementets vedtak kan på denne bakgrunn ikke kjennes ugyldig
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justis- og politidepartementet blir tilkjent sakskostnader for lagmannsretten med tillegg av 12 % årlig rente frå forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og lagmannsretten kan i hovedtrekk også slutte seg til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten ser slik på saken:
Saken er anlagt for å få prøvet gyldigheten av departementets avslag. Den ankende parts påstand er knyttet opp til departementets vedtak av 14. oktober 1997, men retten må også kunne se hen til senere avgjørelser som stadfester dette vedtaket. Rettens vurdering må imidlertid - i hvert fall som den klare hovedregel - skje på det samme faktiske grunnlag som forelå for departementet. Omstendigheter som har vært ukjente for departementet, spesielt forhold som departementet ikke har hatt mulighet eller foranledning til å utrede på egen hånd, må i tilfelle tas opp i form av en ny henvendelse til departementet. Retten kommer tilbake til dette avslutningsvis.
Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å anta at departementet har truffet avgjørelse på uriktig faktisk grunnlag. Hva spesielt angår utsagnet i 1990 om at den ankende part «ikke vil være bosatt i Norge», bemerkes at dette er formulert av Utlendingsdirektoratet i forbindelse med en søknad om returvisum. Lagmannsretten er for øvrig enig med byretten i at utsagnet helst bør oppfattes som en beskrivelse av en forventet, faktisk situasjon. Departementet kom for øvrig først inn i saken i 1997, og departementet har aldri argumentert med at den ankende part på noe tidspunkt reiste til Pakistan for å bosette seg der.
Partene er enige om at den ankende part faller utenfor området for utlendingsloven §9, jfr. utlendingsforskriften §22 sammenholdt med §23 første ledd bokstav c), jfr. annet ledd, ettersom han søkte om arbeids- og oppholdstillatelse ca 50 dager etter at han fylte 18 år. Han har følgelig ikke noe krav på arbeids- og oppholdstillatelse. Partene er også enige om at han ville hatt slikt rettskrav dersom han faktisk hadde søkt før fylte 18 år.
Den ankende part gjøre gjeldende at han faller inn under utlendingsforskriften §24 første ledd bokstav d) fordi han er blitt igjen i hjemlandet (Pakistan) «uten noen av sine nærmeste familiemedlemmer». At de øvrige vilkår i denne bestemmelsen er oppfylt er ikke omstridt, men departementet hevder at søster og besteforeldre i denne sammenheng, i motsetning til i forhold til §22, jfr. §23, må regnes som nærmeste familiemedlemmer. Lagmannsretten vil påpeke at det er uheldig at samme uttrykk gis ulikt innhold i en og samme forskrift, men retten kan ikke se avgjørende innvendinger mot departementets standpunkt som på ingen måte strider mot en naturlig språkforståelse. Retten slutter seg for øvrig til departementets begrunnelse slik den er gjengitt foran.
Uten hensyn til om noen av alternativene i bokstavene a) til e) er aktuelle, kan hevdes at en søker likevel har særlig tilknytning til riket etter utlendingsforskriften §24 første ledd. Forutsetningen må i så fall være at oppregningen i a) e) ikke er ment å være uttømmende. Den ankende part har ikke særskilt anført at §24 første ledd uavhengig av bokstav d) får anvendelse. Under henvisning til konklusjonen nedenfor i forhold til bestemmelsens annet ledd, kan retten heller ikke se at dette spørsmålet har noen praktisk betydning. Retten går derfor ikke nærmere inn på denne problemstilling.
Av utlendingsforskriften §24 annet ledd fremgår at arbeids- eller oppholdstillatelse kan gis dersom «sterke menneskelige hensyn taler for», samtidig som en del andre vilkår som ikke er omtvistet i saken, er oppfylt. Domstolene kan prøve hvordan forskriftens ord og uttrykk skal oppfattes, d. v. s. den generelle lovforståelse. Men domstolene må også kunne prøve den konkrete anvendelse av forskriften på et gitt tilfelle (subsumsjonen). For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til Rt-1998-1795 (s. 1803). Dersom forskriftens vilkår foreligger, vil det imidlertid være opp til forvaltningens skjønnsmessige vurdering å ta stilling til om tillatelse skal gis. For denne del av avgjørelsen vil domstolene bare ha en begrenset prøvelsesrett.
På søknadstidspunktet i 1995 hadde den ankende part akkurat fylt 18 år. I dag er han noe over 22 år. Hans foreldre og 3 av 4 søsken er bosatt permanent i Norge med norsk statsborgerskap. Den fjerde bor i Pakistan der hun har inngått ekteskap. Dersom han i 1995 hadde sendt søknaden ca 50 dager tidligere, ville den blitt innvilget. Lagmannsretten legger til grunn at forsinkelsen skyldes manglende kunnskap og/eller misforståelse fra den ankende part/hans families side, og at de med korrekt kunnskap ville søkt tidligere.
Den ankende parts foreldre har vært bosatt i Norge siden første halvdel av 1970-tallet. Som femåring ble han i 1982 sendt til Pakistan for å gå på barneskole. Dette gjorde han frem til 1990 da han returnerte til Norge og forsøkte ett år på ungdomsskoletrinnet. Han møtte imidlertid såvidt store språkproblemer at foreldrene valgte å sende ham tilbake til Pakistan for at han skulle avslutte ordinær skolegang der. Etter det opplyste har han tatt en utdanning som kan sammenlignes med videregående skole, allmennfaglig linje, frem til sommeren 1998. Det siste året har han vært uten beskjeftigelse, så vel arbeid som skole. Hele tiden har han bodd hos sin fars foreldre. Mors foreldre bor rett i nærheten.
Retten legger til grunn at det har vært utstrakt kontakt mellom den ankende part og hans familie har i landet i årene fra 1991 - ved jevnlig besøk i Pakistan, pr. telefon og på annet måte. De første årene var den ankende part også på feriebesøk i Norge, men dette er det blitt mindre av etterhvert, noe som fra 1995 til en viss grad skyldes vanskeligheter med innreisetillalelse. Selv om saken kunne vært bedre opplyst med hensyn til den ankende parts familiære og sosiale tilknytning til Pakistan, samt hans skolegang og mulige fremtidsutsikter i dette landet, sitter lagmannsretten igjen med det inntrykk at foreldrene og parten selv mesteparten av tiden har hatt et dominerende ønske om at han skulle få vende tilbake til Norge for å være i nærheten av sine aller nærmeste familiemedlemmer og skape seg en fremtid her. Lagmannsretten antar at denne slutningen også kan underbygges med kulturelle tradisjoner, og viser til den ankende parts posisjon som eldste sønn. Det foreligger etter dette utvilsomt menneskelige hensyn som taler for at den ankende part bør gis mulighet for gjenforening med sin familie i Norge. Etter lagmannsrettens vurdering er disse hensyn av en slik kvalifisert art at det må være forsvarlig å betegne dem som sterke. Lovvilkårene for tillatelse etter §24 annet ledd er dermed til stede. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den har tilstrekkelig grunnlag for å underkjenne departementets skjønnsutøvelse.
Avgjørelse etter §24 annet ledd vil måtte bero på en konkret, helhetlig vurdering av en lang rekke omstendigheter og hensyn. Søkerens tilknytning til Norge og hans familiemessige situasjon, både her i landet og i hjemlandet, så vel i fortid som nåtid, vil stå sentralt. Ved en slik sammensatt og bred vurdering vil det være vanskelig å finne tilfelle med klare likhetstrekk på de fleste vesentlige punkter. Utgangspunkt må ellers tas i den generelt restriktive linje som fremmedlovgivningen er basert på, og som også preger forvaltningspraksis på dette området. På bakgrunn av det som er kommet frem under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at det også føres en streng linje overfor søknader om familiegjenforening som fremsettes kort tid etter fylte 18 år. Ingen ting tyder i hvert fall på at departementet på dette punkt fører en liberal linje. Hvorvidt dette er hensiktsmessig og rimelig, er det ikke opp til domstolene å vurdere. Retten må nøye seg med å konstatere at en slik praksis har dekning i regelverket, og at den er forankret i saklige hensyn.
Den ankende part har trukket frem flere avgjørelser for å underbygge at han er utsatt for usaklig forskjellsbehandling. En del av disse tilfellene er bare presentert for retten gjennom korte avisartikler. På et slikt grunnlag kan retten ikke foreta noen forsvarlig sammenligning. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på disse sakene.
Noen av de gjenstående sakene atskiller seg på enkelte punkter fra vår sak. Det gjelder f. eks. de tilfelle der det er tale om å motta flere familiemedlemmer som har bodd sammen inntil for kort tid siden. Det er forståelig at forvaltningen i slike situasjoner finner det problematisk å skille en søskenflokk fordi noen er over 18 år. Hva angår den sak som under ankeforhandlingen er blitt betegnet som nr. 1, bemerkes at departementet i sin avgjørelse i 1990 la til grunn at søkerens søsken og foreldre var bosatt i Norge.
Det finnes likevel avgjørelser som kan hevdes å fravike fra hovedlinjen, og som det for såvidt er forståelig at den ankende part føler seg urettmessig behandlet i forhold til. Lagmannsrett sikter spesielt til sak nr. 3 som gjelder en kvinne fra Pakistan. I en alder av 24 år ble hun gitt tillatelse til familiegjenforening med sin mor og 3 søsken i Norge, til tross for at hun visstnok hadde en gjenværende søster i Pakistan. Utover det som fremkommer i vedtaket av 26. mars 1998 mangler lagmannsretten nærmere opplysninger om denne søkerens situasjon og tilknytning til henholdsvis Norge og Pakistan. Retten peker ellers på at avgjørelsen er truffet av Utlendingsdirektoratet, samt at det i begrunnelsen er vist til faren for tvangsgifte dersom hun ble tilbake i Pakistan. Direktoratet synes dermed også å ha lagt vekt på at hun som ung, ugift kvinne befant seg i en særlig utsatt posisjon i hjemlandet.
Uansett kan den ankende part ikke kreve annet enn å bli behandlet i samsvar med det som er alminnelig praksis i Norge, jfr. Rt-1998-1795 (s.1808) og Rt-1983-1290 (s.1296). Selv om nevnte sak (nr. 3) skulle representere et avvik fra denne praksis, kan dette ikke være tilstrekkelig for å underkjenne departementets vedtak i vår sak. Anførselen om usaklig forskjellsbehandling kan følgelig ikke føre frem.
Et skjønnsmessig vedtak kan for øvrig bare settes til side dersom det fremstår som sterkt eller grovt urimelig. Dette er et meget krevende kriterium, og det skal svært meget til før domstolene kan sette, og faktisk setter et vedtak til side med denne begrunnelsen. Fra de senere års rettspraksis finnes det knapt noe slikt eksempel.
Lagmannsretten kan ikke se at det kan være på sin plass å karakterisere vedtaket i vår sak som sterkt urimelig. Som det fremgår av drøftelsen ovenfor er det rett nok omstendigheter som klart taler for familiegjenforening. På den annen side er det både individuelle og generelle hensyn som trekker i motsatt retning. Retten peker bl.a. på at det var familiens skolevalg som ga starten til atskillelsen, og det forhold at den ankende parts opphold i Norge ligger relativt langt tilbake i tid. Etter vårt rettssystem er fremmedmyndighetene gitt forholdsvis romslige rammer for skjønnsmessig avveining av disse motstridende hensyn og omstendigheter.
Byrettens dom pkt. 1 blir etter dette å stadfeste.
Domskonklusjonen er forbundet med såvidt stor tvil at det etter lagmannsrettens vurdering var fyllestgjørende grunn for den ankende part til å la saken komme for retten. I medhold av tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd vil han derfor bli fritatt for å betale motpartens omkostninger for byretten. Lagmannsretten finner videre at det foreligger særlige omstendigheter som også taler for å frita ham for omkostningene for lagmannsretten, jfr. unntaksalternativet i tvml. §180 første ledd. Sakens avgjørelse har vært vanskelig, og den berører fundamentale spørsmål av største praktiske betydning for den ankende part og hans familie her i landet. En slik sak mot det offentlige bør den private part gis anledning til å prøve for to rettsinstanser uten å bli møtt med et krav om saksomkostninger.
Avslutningsvis vil lagmannsretten tilføye:
Under ankeforhandlingen har staten erkjent at den ankende parts og hans nærmeste familiemedlemmers helsetilstand er et moment av betydning i en familiegjenforeningssak. Fra statens side er opplyst at man har vært klar over morens helseproblemer, som bl.a. er kommet til uttrykk i en erklæring av 15. januar 1998 fra Ingunn Kalsnes Modalsli, som er mors behandlende lege. Her står det imidlertid ikke noe om astma som etter hvert har tiltatt og som nå ifølge en legeerklæring av 21. juni 1999 fra lungespesialist Ragnar Dahle og Modalsli, som avga forklaring pr. telefon under ankeforhandlingen må oppfattes som en meget alvorlig lidelse som har ført til akutt sykehusinnleggelse 5-6 ganger i løpet av det siste halvår. Under ankeforhandlingen fremkom også opplysninger om at fars helse er blitt dårligere, samt at den ankende part har fått psykiske problemer med depresjon. Om disse opplysninger, som også skal være nye for forvaltningen, er det fra statens side gitt uttrykk for at de eventuelt kan danne grunnlag for ny søknad. Lagmannsretten, som heller ikke har trukket de nevnte opplysninger inn i sin vurdering, kan bare slutte seg til denne merknaden.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.