RG-2000-298

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-08
Publisert:	RG-2000-298 (48-2000)
Stikkord:	Strafferett, Legemsfornærmelse, Vold mot pleiepasient
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett i sak nr. LH-1999-00113 M.
Parter:	Påtalemyndigheten (politiinspektør Reiel A. Heggedal) mot A (advokat Inger Benson).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen, sorenskriver Ragnar Solli, sorenskriver Oddne Hansen med meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §228, §232, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Straffeprosessloven (1981) §351, §389, §392, §400, §436, §442

Bodø politidistrikt reiste ved tiltalebeslutning av 12 mars 1997 straffesak ved Salten herredsrett mot A, født - - - 51, til fellelse etter straffeloven §228 første ledd jf §232 for legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Tiltalebeslutningen lyder slik:

«straffeloven §228, første ledd, jf. §232,

for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legemet under særdeles skjerpende omstendigheter i det særlig legges vekt på at overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person.

Side:299

Grunnlaget er følgende forhold:

I perioden 1995 til 28. januar 1996 på Nordland sentralsykehus og i - - - 55 i Bodø, som sykepleier overfor pleiepasient B, født - - - 89 ved en eller flere anledninger, kløp han ham på armene, nakken, kinnet og/eller ørene, gned velling og slo saft i ansiktet hans, samt at han forhindret ham tilstrekkelig tilgang på oksygen.»

Tiltalebeslutningen ble utferdiget av daværende politiadjutant Reiel A Heggedal, som i henhold til bemyndigelse hadde utvidet påtalekompetanse. Det ble i tiltalen erklært at allmenne hensyn krever påtale og opplyst at påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.

Hovedforhandling ble avholdt i Salten herredsrett fra 2 til 6 juni 1997. Aktor nedla påstand om at tiltalte skulle dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til straff av fengsel i 30 dager, i sin helhet betinget med prøvetid på 2 år, samt at saksomkostninger skulle idømmes. Forsvarer nedla påstand om at tiltalte skulle frifinnes.

Salten herredsrett avsa 26 juni 1997 dom hvorved A ble dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd jf §232 til straff av fengsel i 30 dager, som i sin helhet ble gjort betinget med prøvetid på 2 år, samt saksomkostninger med 3000 kroner. Dommen var enstemmig.

Domfellelsen gjaldt det forhold at tiltalte forsettlig «jevnlig i perioden sommeren 1995 til 26 01.96 kløp B på armene, kinnet og/eller ørene, samt vred øret hans» (se dommen side 14), «ved en anledning i november 1995 på Nordland sentralsykehus slo i et saftglass slik at det traff B's tenner med den følge at saften rant nedover ansiktet hans» (se dommen side 14), «ved en anledning i - - - 55 smurte velling i B's ansikt» (se dommen side 14), samt «ved iallfall tre anledninger i perioden sommeren 1995 til 28.01.96 forhindret B i tilstrekkelig tilgang på oksygen på en slik måte at dette førte til fysisk og/eller psykisk ubehag hos B» (se dommen side 15).

A erklærte anke over herredsrettens dom. Anken rettet seg mot bevisbedømmelsen, subsidiært lovanvendelsen, under skyldspørsmålet. Hålogaland lagmannsrett besluttet 1 august 1997 at anken skulle henvises til ankeforhandling. Ankeforhandling ble avholdt fra 27 til 31 oktober 1997 i Bodø. Aktor og forsvarer nedla samme påstander for lagmannsretten som for herredsretten.

Hålogaland lagmannsrett avsa 31 oktober 1997 dom hvorved A ble dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd jf §232 til straff av fengsel i 14 dager, som i sin helhet ble gjort betinget med prøvetid på 2 år. Saksomkostninger ble ikke idømt. Dommen var ikke enstemmig i skyldspørsmålet. Mindretallet, bestående av to meddommere, stemte for frifinnelse.

Domfellelsen gjaldt det forhold at tiltalte «forsettlig har forholdt seg som beskrevet i tiltalen hva gjelder klyping på armene, og/eller ørene» (se dommen side 5). Dette ble deretter beskrevet som «flere tilfeller av klyping av B i perioden sommeren 1995 til januar 1996» (se dommen side 6).

A begjærte 3 september 1998 gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Hålogaland lagmannsrett avsa kjennelse 9 november 1998 hvorved begjæringen om gjenopptakelse ble forkastet. A påkjærte denne avgjørelsen.

Side:300

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 1 februar 1999 kjennelse med slik slutning:

«Straffedom mot A, født - - -, avsagt ved Hålogaland lagmannsretts dom 31 oktober 1997, gjenopptas.»

Gjenopptakelse ble besluttet i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd, hvoretter gjenopptakelse til gunst for siktede kan besluttes «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Kjæremålsutvalget uttalte i sin begrunnelse blant annet at det forelå en situasjon der «saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd» (se kjennelsen side 3).

Anestesioverlege Stein Otto Mollestad ved Ullevål sykehus ble 20 april 1999 oppnevnt som medisinsk sakkyndig for lagmannsretten i gjenopptakelsessaken. Det sakkyndige mandat ble angitt slik:

«1. Utrede sykdomsforløpet til B f - - - 89, - - - 55, 8008 Bodø, med spesiell vekt på perioden fra våren 1995 til januar 1996, herunder:

a. Utrede B's behov for kunstig tilførsel av oksygen.

b. Utrede de medisinske og fysiologiske virkningene for B av fysisk trening/motivasjonstrening uten oksygen.

c. Utrede hensiktsmessigheten av slik trening.

2. Utrede om B hadde spesielt lett for å få underhuds blødninger i perioden fra våren 1995 til januar 1996.

3. Utrede et barns sosiale og menneskelige behov (oppdragelseopptrening) utover pleie og oksygen.»

Den sakkyndige har avgitt skriftlig erklæring datert 28 juni 1999. Erklæringen har av tidsmessige grunner ikke vært gjennomgått av den rettsmedisinske kommisjon forut for lagmannsrettens hovedforhandling eller avgjørelse. Erklæringen har imidlertid på forhånd ifølge den sakkyndige vært forelagt for professor dr med Johan Ræder, medlem av den rettsmedisinske kommisjon, som har gjennomgått utredningen, og han har ikke hatt bemerkninger. Partene hadde ingen innvendinger mot at den sakkyndiges erklæring ble fremlagt i retten, mot at hovedforhandlingen ble gjennomført, eller mot at saken avgjøres, uten at uttalelse fra rettsmedisinsk kommisjon foreligger.

Hovedforhandling i den gjenopptatte straffesak ble avholdt 28, 29 og 30 juni samt 1, 2 og 5 juli 1999 i Bodø. Tiltalte møtte og gav forklaring. Han erkjente ikke straffskyld. Det ble avhørt 31 vitner, hvorav 3 ved fjernavhør og 2 ved bevisopptak. Åstedsbefaring ble avholdt i boligen der fornærmede bor. Den rettsoppnevnte sakkyndige var tilstede under hele forhandlingen og gav, etter at den øvrige bevisførsel var avsluttet, muntlig forklaring i tillegg til sin skriftlige erklæring. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken.

Tiltalebeslutningen som ble fremlagt av aktor under hovedforhandlingen, er den samme som i tidligere sak for herredsretten og ankesak for lagmannsretten. Aktor krevde at tiltalte skal dømmes fullt ut i samsvar med den opprinnelige tiltalebeslutning, uten hensyn til at han i

Side:301

ankesaken ikke ble dømt for alt som beskrives i tiltalen. Forsvarer bestred at tiltalte i noe tilfelle kan dømmes for mer enn det som han ble dømt for i ankesaken, siden det er tiltalte som har begjært og fått gjenopptakelse av sin sak. Det ble besluttet at avgjørelsen av dette prosessuelle spørsmål skulle utstå til etter at hovedforhandlingen var gjennomført. Videre at bevisførselen skulle omfatte hele tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse.

Aktor nedla påstand om at tiltalte dømmes i henhold til tiltalebeslutningen av 12 mars 1997 til straff av fengsel i 30 dager, som i sin helhet gjøres betinget med prøvetid på 2 år, samt at han idømmes saksomkostninger med 3000 kroner for herredsretten. Forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes.

Lagmannsretten skal bemerke:

Gjenopptakelsessakens omfang:

Straffesaken mot tiltalte A som er gjenstand for gjenopptakelse, har grunnlag i tiltalebeslutning av 12 mars 1997, der gjerningsbeskrivelsen er utformet som et fortsatt eller sammenhengende straffbart forhold. Straffedommene i herreds- og lagmannsretten gjelder denne tiltalebeslutning. Domsslutningen skulle rettelig gå ut på enten domfellelse eller frifinnelse for det forhold som tiltalen gjelder. Det vises til Andenæs: Norsk straffeprosess, bind I (2 utgave) side 374-375.

Det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptakelse innebærer at den «sak som er avgjort» ved rettskraftig dom tas opp til «ny prøving», jf straffeprosessloven §389 første ledd. Det skal foretas «fullstendig ny behandling av saken», jf §400 første ledd. Gjenopptakelse etter begjæring fra påtalemyndigheten til gunst for siktede kan dog ikke føre til endring som er til skade for ham, jf §400 annet ledd jf §351 første punktum. Loven har imidlertid ingen annen bestemmelse om at gjenopptakelse som er besluttet til gunst for siktede, ikke kan føre til endring som er til skade for ham.

Lagmannsretten finner at gjenopptakelsessaken, som er begjært av A og besluttet gjenopptatt til gunst for ham, gjelder straffesaken i sin helhet. Straffesaken som ble reist ved tiltalebeslutningen av 12 mars 1997 er således i sin helhet gjenstand for fullstendig ny behandling og avgjørelse.

Bevisbyrden:

Påtalemyndigheten har bevisbyrden i straffesaker. Rimelig tvil om det faktiske forhold (faktum) skal komme tiltalte til gode. Dette gjelder i alle fall alle straffbarhetsbetingelser, altså det som hører til skyldspørsmålet. Bevisbyrdeprinsippet har hjemmel i sikker sedvanerett. Det vises til Andenæs: Alminnelig strafferett, (4 utgave) side 96-97 og Andenæs: Norsk straffeprosess, bind I (2 utgave) side 162-163. Videre vises til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1998-1945.

Tiltalte:

A er født - - - 1951 i Tyskland. Han har utdannelse som sykepleier fra 1981 i sitt hjemland og har siden arbeidet som sykepleier, inntil 1988 i Tyskland og deretter i Norge. A er tysk statsborger og har tysk som morsmål. Han har lært norsk språk under sitt opphold her, uten å ha gjennomført noen språkundervisning. Siden våren 1988 har A arbeidet som sykepleier ved Nordland Sentralsykehus (NSS) i Bodø, inntil høsten 1994 ved ortopedisk avdeling og deretter ved barneavdelingen. Ved

Side:302

barneavdelingen har han hele tiden arbeidet med barnet B. Dette saksforhold bygges i hovedsak på tiltaltes forklaring og er for øvrig ikke omstridt.

Nordland Sentralsykehus ved personalavdelingen innleverte 6 februar 1996 anmeldelse til Bodø politikammer mot A for «mulig straffbart forhold» vedrørende behandlingen av pasienten B. Anmeldelsen inneholdt beskrivelse av «påståtte handlinger» og var vedlagt «rapporter» som personalavdelingen hadde mottatt fra ansatte ved sykehuset. Dette bygges særlig på anmeldelsen som ble fremlagt som bevis.

Nordland Sentralsykehus ved personalavdelingen meddelte i brev av 7 februar 1996 kalt «Suspensjon - vurdering av avskjed» til A at som «meddelt i møte fredag 2.2.92 er De midlertidig suspendert fra Deres stilling» samt at dette innebærer at han «beholder lønn, men ikke får anledning til å arbeide mens det vurderes hvorvidt De skal gis avskjed». Som begrunnelse ble oppgitt: «Årsaken er de påstander om voldsbruk og andre pliktbrudd under behandlingen av en pasient som er framsatt mot Dem i møter mellom oversykepleier ved barneavdelingen og en rekke ansatte og andre.» Brevet inneholdt ingen uttrykkelig henvisning til rettslig grunnlag, bortsett fra til vedlagte «kopi av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven vedrørende oppsigelse/avskjed». Dette bygges særlig på suspensjonsbrevet som ble fremlagt som bevis.

Nordland Sentralsykehus ved personalavdelingen meddelte i brev av 15 juli 1998 kalt «oppsigelse» til A at direktøren «har vedtatt å si Dem opp fra Deres stilling som sykepleier» ved sykehuset, med hjemmel i arbeidsmiljøloven §60 nr 1, og med oppsigelsestid på 3 måneder regnet fra 1 august. Som begrunnelse ble oppgitt «de forhold De ble dømt for ved Hålogaland lagmannsretts dom av 31.10.97» som ble nærmere karakterisert, samt «at lagmannsretten har funnet det bevist at De har brutt med gitte instrukser». Dette bygges særlig på oppsigelsesbrevet som ble fremlagt som bevis. A har reist søksmål mot fylkeskommunen ved Salten herredsrett i anledning oppsigelsessaken. Søksmålet er stanset i påvente av avgjørelsen i den gjenopptatte straffesak. Dette ble opplyst av tiltalte samt aktor og forsvarer.

A har ikke arbeidet ved Nordland Sentralsykehus siden søndag 28 januar 1996. Mandag 29 januar 1996 deltok han i møter hos oversykepleieren ved barneavdelingen vedrørende problematikken som medførte at sykehuset i samme uke bestemte å suspendere ham fra arbeidsforholdet. Dette ble meddelt A muntlig fredag i den samme uke og skriftlig onsdag i den neste uke. Dette saksforhold bygges på tiltaltes forklaring og er for øvrig ikke omstridt.

Fornærmede:

B er født - - - 1989 ved Gravdal sykehus i Lofoten. B's foreldre er C (født - - - 64) som bor på Gravdal, og D (født - - - 61) som bor på Leknes, begge i Vestvågøy kommune. Moren har alene foreldreansvaret for sønnen. B lider av en alvorlig, kronisk lungesykdom. Om B's sykdom og behandling er det under bevisførselen opplyst blant annet følgende:

Lungene har to funksjoner i gassutvekslingen. Lungene skal ta opp surstoff (O2) fra luften, samt absorbere og sende ut dette i blodbanen, slik at alt vev i kroppen får tilstrekkelig surstoff til å fungere. Lungene skal videre skille ut kulldioksyd, (CO2) som under forbrenningsprosessen

Side:303

i cellene dannes som et nedbrytningsprodukt, og som fraktes i blodbanen til lungene.

B har medfødt underutvikling (hypoplasi) av sine lunger. Blanding av obstruktiv og restriktiv lungetilstand, som har hindret luft i å komme opp og ned, har forårsaket at gassutvekslingen i lungene har vært utilstrekkelig. Lungesvikten skyldes dels at lungevevet hans er underutviklet, og dels at han har hatt mange lungeinfeksjoner som har forårsaket hevelse i lungevevet og slimdannelse.

B har i varierende grad ikke maktet å ta opp nok surstoff (O2) fra luften eller å kvitte seg med kulldioksyd (CO2) slik at det har samlet seg for mye av dette i kroppen. Gjennom hele livet har det vært nødvendig med behandling for sykdommen.

Sommeren 1989, få måneder etter fødselen, ble B operert på Rikshospitalet. Det ble laget hull i halsen for innsetting av trachealkanyle (tracheostomert). Han har deretter hatt slik kanyle i halsen. Bruk av trachealkanyle må tilpasses med stor nøyaktighet, idet det ellers kan oppstå alvorlige problemer for pasienten.

Respirator, som hjelper lungenes funksjon ved inn og utpusting, ble brukt jevnlig i B's første leveår. Deretter ble respirator brukt avtagende. Men fortsatt brukes respirator ved behov, særlig om natten. Surstofftilskudd, for å oppnå høyere surstoffmetning i blodet, har vært gitt jevnlig i alle Bs leveår. Han får fortsatt slikt tilskudd jevnlig. Tilskudd av surstoff gis hovedsaklig gjennom utstyr som tilkoples kanylen i halsen, men også gjennom tilkopling i luftledningen når respirator brukes.

Ved å tilføre surstoff til luften som pustes inn, blir surstoffandelen høyere enn i vanlig luft, som inneholder 21% surstoff og resten nitrogen. Surstoffmetningen i blodet følger en S formet kurve. Dersom man tilføres mindre og mindre surstoff, vil metningen i kroppen holde seg oppe inntil man får et plutselig og raskt fall i metningen. Metningsverdien kan måles med pulsoximeter.

Personer som er tracheostomert (har hull og kanyle i luftrøret) har ikke motstand mot utpusting og derfor i utgangspunktet heller ikke taleevne. B har hull og kanyle i luftrøret nedenfor strupehodet og stemmebåndene, som befinner seg ved åpningen av luftrøret. Han har brukt kanyle som innebærer at han har pustet både inn og ut gjennom den. I den siste tiden har han brukt kanyle med enveisventil, som innebærer at han kan puste ut gjennom munnen. B har ikke utviklet talespråk. Han har utviklet sitt eget tegnspråk, kalt tegn til tale, som innbefatter forskjellige kroppslige fakter, forskjellige slags lyder, samt undertiden uttale av noen enkle ord.

B har hatt spisevegring i hele sitt liv. Dette kan ha flere mulige årsaker. Den ene mulige årsak er knyttet til kanylen i halsen, som ofte kan gi kvalme- og brekningsfornemmelser samt vanskeligheter med å svelge, hindre bruk av smakssanser som er plassert i munn, nese og svelg, samt gi bakteriedannelse i og omkring hullet i halsen. Balansert diett basert på apotekkjøpt tilskudd har vært en viktig del av behandlingsopplegget for B. Spisesituasjonene har stadig vært problematiske.

B har forsinket motorisk (muskel- og bevegelses-) utvikling. Han har bestandig brukt rullestol. Men han har etter hvert lært å kunne bevege seg noe uavhengig av å måtte bruke rullestol.

B har vært pasient ved Nordland Sentralsykehus siden tre måneder

Side:304

etter at han ble født. Barneavdelingen har det overordnede ansvar for B, som langtidspasient. Behandlingsopplegget for B ble utviklet og planlagt av anestesiavdelingen i samarbeid med barneavdelingen. Anestesiavdelingen har videre bistått B ved behov i forbindelse med sykdommen. Ved noen anledninger har B også hatt opphold ved andre sykehus for utredning og behandling. Dette gjelder Rikshospitalet og Ullevål sykehus. Våren 1991 ble det vurdert å «trappe ned behandlingen» av B på grunn av gradvis forverring av situasjonen.

Nordland Sentralsykehus opprettet en egen arbeidsgruppe eller et eget team for å ivareta ansvaret og omsorgen for B. Teamet har bestått av 12 personer, både syke- og hjelpepleiere. Teamet ble ledet av avdelingssykepleier Astrid Marie Ripnes fra desember 1991 og av fungerende avdelingssykepleier A i hennes fravær fra november 1994 til september 1995. A fortsatte i teamet som sykepleier da Ripnes kom tilbake som avdelingssykepleier. Arbeidsgruppen eller teamet kalles B-teamet.

B ble i januar 1995, etter å ha hatt opphold ved intensivavdelingen i sykehuset i Bodø siden han kom dit 3 måneder gammel sommeren 1989, overflyttet til fremtidig opphold i bolig som fylkeskommunen hadde anskaffet i borettslag i - - - 55 i Bodø og tilpasset spesielt for ham med innredning og utstyr. Boligen har eget respirator- og surstofftilførselsutstyr installert.

Sykehuset hadde fortsatt ansvaret og omsorgen for B. Arbeidet i B-teamet ble fordelt etter vakt- eller turnusplan, som innebar tre vaktskift i døgnet, dagvakt fra kl 0730 til kl 1500, aftenvakt fra kl 1430 til kl 2300, samt nattvakt fra kl 2230 til kl 0800. Hvert vaktskift har alltid bestått av to personer, og tidvis tre, hele døgnet.

Saksforholdet vedrørende B's sykdomstilstand, sykdomsutvikling, sykdomsbehandling samt sykehusopphold bygges på den sakkyndiges skriftlige erklæring og muntlige forklaring samt tiltaltes og vitnenes forklaringer om dette. Beskrivelsen ovenfor av disse forhold er såvidt forstås ikke omstridt.

Bevisførselen:

Bevisførselen i straffesaken har vært uvanlig omfattende og sammensatt i forhold til bevistemaet, som gjelder legemsfornærmelse. Dette gjør det naturlig med en tilsvarende bred gjennomgang av bevismaterialet.

Jan Holt er avdelingsoverlege ved NSS og øverste ansvarlig ved barneavdelingen. Han har hatt det overordnede ansvar for B-teamet. Holt forklarte som vitne i retten at han aldri har sett noe som kan knytte tiltalte til det som beskrives i tiltalen, eller som skulle ha betydning for tiltalen.

Bjørn Roald Nilsen er overlege ved NSS barneavdelingen. Nilsen forklarte som vitne (i bevisopptak som ble opplest i retten) blant annet det som kan gjengis slik: Nilsen har som medisinsk ansvarlig hatt jevnlig tilsyn med B på sykehuset hver uke, hvert legebesøk varte i om lag 15 minutter. Ved disse besøk har han foretatt undersøkelser av B, fått opplysninger fra teamet om guttens tilstand siden siste legebesøk, og drøftet medisinering med teamet. Blodplatetallet ble kontrollert månedlig. Det viste stort sett normale verdier, men av og til kunne det være noe i underkant. Han har ikke sett at B noen gang hadde underhudsblødninger. Han kan heller ikke huske å ha blitt fortalt at noe slikt skjedde.

Side:305

Nilsen har ikke hatt noe å si på den måte tiltalte taklet sin rolle som leder for B-gruppen. Han har heller ikke hørt om uheldige episoder i så måte. Han fikk tvert imot et positivt inntrykk av hvordan tiltalte arbeidet. B gjennomgikk motorisk, psykisk og følelsesmessig en positiv utvikling mens tiltalte hadde ansvaret for ham. Det virket som om tiltalte ville noe med sitt engasjement, samt at den fine fremgang B hadde, kunne tilskrives tiltalte. Han tror at tiltalte lojalt valgte det medisinske opplegg.

Dag Veimo er overlege ved NSS barneavdelingen. Han var stedfortreder for overlege Bjørn Roald Nilsen fra høsten 1995 til uti 1996. Veimo forklarte som vitne i retten blant annet det som kan gjengis slik: Veimos samarbeid med tiltalte var uproblematisk. Tiltalte var interessert i arbeidet, spurte ofte om hva som var rett og galt i forhold til B, om hva som kunne gjøres, om det var greit å gjøre sånn og slik, og alt var bare positivt. B hadde positiv utvikling mens tiltalte arbeidet i barneavdelingen. Veimo har aldri hørt noe om det som beskrives i tiltalen, eller om mistanke om dette, verken før eller imens han hadde ansvar for B i Nilsens fravær. Han har heller ikke opplysninger som skulle tilsi at tiltalte har forholdt seg slik. Han har hørt om saken etter at A ble anmeldt.

Edgar Håkon Jensen er overlege ved NSS anestesiavdelingen. Han har forestått opplæringen av B-teamet og er fortsatt anestesilege for B. Jensen forklarte som vitne i retten blant annet det som kan gjengis slik: Jensen har aldri sett at tiltalte har gjort noe galt overfor B. Tiltalte gjorde uten tvil mye godt for ham. Jensen hadde hørt av andre i B-teamet at tiltalte har avbrutt B's oksygentilførsel noen ganger og foretatt endring av innstillingen på respiratoren en gang.

Marit Pedersen er oversykepleier ved NSS barneavdelingen. Pedersen forklarte som vitne i retten blant annet det som kan gjengis slik: Tiltalte henvendte seg til henne høsten 1994, etter å ha sett B i sykehuset, og virket veldig interessert i å arbeide med ham. Deretter tiltrådte han teamet. Tiltalte henvendte seg til henne før jul 1995, fordi han følte seg motarbeidet av de andre i teamet, som han beskrev som sløve og late, og han ønsket å slutte i teamet, helst allerede før jul, og overflyttes til annet arbeid. Men hun gav beskjed om at han ikke kunne slutte ennå. Tiltalte kom tilbake til henne like etter jul. Han hadde fortsatt ønske om å slutte i B-teamet. Han fortalte om samarbeidsproblemer, og nevnte spesielt E som problem i samarbeidet. Pedersen hadde møte med avdelingssykepleier Astrid Ripnes 18 januar 1996 for å få vite hva som skjedde i teamet. Under møtet fikk Pedersen høre om det som mange i teamet hadde fortalt Ripnes om tiltalte. Pedersen avholdt mandag 29 januar 1996 om morgenen møte med tiltalte og Ripnes samt senere samme dag møte med tiltalte, Ripnes og B's foreldre. Hun avholdt møte onsdag 31 januar 1996 med åtte ansatte i B-teamet. Hun nedtegnet for hånd i notat fra møtene og maskinskrev dette senere. Hun rapporterte videre til sjefssykepleieren og personalsjefen, som begge ønsket skriftlig redegjørelse. Hun ble ikke rådspurt før saken ble anmeldt og hadde kanskje håpet at den ikke skulle bli det.

Astrid Marie Ripnes er avdelingssykepleier ved NSS barneavdelingen. Hun har vært øverste ansvarlig i B-teamet siden desember 1991, bortsett fra i tidsrommet fra november 1994 til september 1995 da hun hadde permisjon. Ripnes forklarte som vitne i retten blant annet det som kan gjengis

Side:306

slik: Da hun kom tilbake fra permisjon, ble hun etter en stund fortalt av noen, som hadde hørt at noen hadde sett, at tiltalte ikke behandlet B godt. Hun måtte finne ut av dette. De fleste hadde hørt om ting, mens noen hadde sett selv. Hun samtalte med tiltalte om dette. Overfor henne hadde tiltalte vedkjent å ha tatt hardt i B, men ikke å ha gjort noe galt. Hun har aldri hørt tiltalte innrømme å ha gjort noe galt overfor B. Tiltalte fremholdt i personalmøter, etter at hun kom tilbake fra permisjon, i forbindelse med spørsmål om grensesetting, at det var greit å ta hardt i B, i armen og øret. Ripnes har aldri sett tiltalte forholde seg slik som beskrevet i tiltalen. Men hun har ved en anledning sett at han ville at B skulle gå opp trappen uten oksygentilførsel, hvilket hun forhindret. Ripnes har ikke hatt samarbeidsproblemer med tiltalte, heller ikke opplevd hersketeknikk eller provosering fra ham. Hun mener at tiltalte absolutt er en ressursperson, og at det er trasig at samarbeidet skulle avsluttes slik det skjedde. Hun hadde ingen befatning med at A ble anmeldt.

Personer som har arbeidet i B-teamet i tidsrommet for de påklagde handlinger har vært sentrale vitner under bevisførselen. Alle disse personer har, på grunnlag av sine ansettelsesforhold ved sykehuset og deltakere i teamet samt fagutdannelse som syke- eller hjelpepleiere, hatt som overordnet arbeidsoppgave og tjenesteplikt å utøve nødvendig tilsyn med og omsorg for B, som pasient og barn, gjennom hele døgnet, fordelt på 8 timers vaktturnus. B har, slik teamet har vært organisert, vært under stadig tilsyn og omsorg fra minst to personer. Det overordnede ansvar i B-teamet har vært tilsyn og omsorg.

Vitneforklaringer fra B-teamets deltakere (i alt 17 personer) om iakttagelser vedrørende det forhold tiltalebeslutningen omfatter, kan i hovedsak sammenfattes slik:

Ett vitne (hjelpepleier E) forklarte å ha sett at tiltalte ved en anledning i forbindelse med måltid ble sint og med vilje slo til glasset med handa, slik at B fikk saft i fjeset og på klærne, og begynte å gråte. Ett annet vitne (hjelpepleier Svein Hugo Solstad) forklarte å ha sett at tiltalte ved en anledning i forbindelse med måltid ble sint og gned velling på B i kinnet, haken og pannen. Noen vitner (hjelpepleier E, hjelpepleier Svein Hugo Solstad og sykepleier Monika Vikestad Torbergsen) forklarte å ha sett ved en eller flere anledninger at tiltalte «kløp» B i kroppen, nærmere bestemt på armene, i nakken, på kinnene og i ørene. Flere vitner (hjelpepleier E, sykepleier Kjersti Bolsøy Østenstad, hjelpepleier Oddny Nikolaisen, hjelpepleier Monica Nelly Helene Gjartø Larsen, hjelpepleier Svein Hugo Solstad, avdelingssykepleier Astrid Ripnes, og barnepleier Arnfinn Nilsskog) forklarte å ha sett at tiltalte ved en eller flere anledninger har forhindret B i tilgang på oksygen eller unnlatt å gi ham tilgang på dette.

De fleste vitnene fra B-teamet forklarte at de aldri iakttok at tiltalte forholdt seg slik overfor B som beskrevet i tiltalen, at de heller ikke hadde mistanke om noe slikt, men at de stadig iakttok at B hadde blåmerker på kroppen, uten å knytte dette til handlinger utført av tiltalte eller andre.

Mange vitner fra B-teamet forklarte at det etter hvert stadig ble snakket om at B hadde blåmerker på kroppen og at det ved mange anledninger ble sagt at dette skyldtes tiltalte. Mange av disse vitnene har særlig utpekt og navngitt den samme kvinnelige hjelpepleier som kilde for slike utsagn.

Side:307

Vedkommende hjelpepleier gav i sin vitneforklaring i retten uttrykk for at hun ikke kunne huske å ha formidlet dette, iallfall ikke i slikt omfang. Hun forklarte videre at hun ofte hadde hatt vakter sammen med tiltalte, at tiltalte ikke hadde respekt for henne, samt at tiltalte kunne kalle henne «tøvkjerring» eller lignende. Hun forklarte også at hun følte at tiltalte hadde sett på dem i teamet som «idioter».

De fleste vitnene fra B-teamet forklarte at de ofte så at B hadde blåmerker på kroppen. Ifølge forklaringene hadde mange sett slike blåmerker før, imens og etter at tiltalte arbeidet i teamet. Tiltalte forklarte også å ha sett blåmerker. B's behandlende leger, overlege Bjørn Roald Nilsen og overlege Dag Veimo, forklarte at de ikke hadde registrert at B hadde blåmerker eller underhudsblødninger eller hørt noe om dette.

Det fremgår av fremlagt utvalg av sykepleierapporter for det tidsrom tiltalte arbeidet i teamet, at blåmerker ble observert på B ved flere anledninger. Dette gjelder også blåmerke som ble observert 12 september 1995, under tiltaltes feriefravær fra 28 august til 25 september. Ingen av nedtegnelsene om blåmerker inneholder noe som gir grunnlag for slutninger om hvem eller hva som har forårsaket blåmerkene.

B har av naturlige årsaker ikke vært ført som vitne eller avgitt forklaring i straffesaken der han er fornærmet. Fornærmedes helsetilstand, motorikk, og personlige forhold for øvrig, herunder væremåte, er imidlertid godt opplyst gjennom tiltaltes forklaring, vitneforklaringer, sakkyndiges erklæring og forklaring, samt dokumentbevis, herunder fotografier. Vitner som har arbeidet i B-teamet har forklart om hva B har gitt uttrykk for overfor dem.

C, mor til B, forklarte som vitne i retten blant annet det som kan gjengis slik: C har aldri sett at tiltalte har begått noe av det som beskrives i tiltalen. Hun så etter hvert at tiltalte var fast og bestemt mot B, at det ble for fast og bestemt, at han var for hard og streng mot ham, at det var en form for maktbruk, men at hun ikke oppfattet noen voldsanvendelse. Ved en anledning høsten 1995 sa hun klart i fra til tiltalte, at hun så at han styrte sønnen hennes med hard hånd, og at hun bad ham om å la det gode seire. Hun oppfattet at tiltalte hadde en drøm om å få B så selvstendig som mulig. Personalet i teamet snakket til henne om tiltaltes strenghet overfor B og refererte samtidig til blåflekker på ham.

D, far til B, forklarte som vitne i retten blant annet det som kan gjengis slik: D besøkte B ganske ofte, også etter at B flyttet til boligen i - - -55, der far ofte var på besøk annenhver helg. Tiltalte hadde vakt flere ganger mens D besøkte sønnen. D har sett ved en anledning at tiltalte lot B gå ned trappen uten ekstra tilførsel av oksygen. Han har ikke sett noe annet av det som beskrives i tiltalen.

Tiltalte A har i retten forklart det som i hovedsak kan gjengis slik: Kommuniseringen med B var vanskelig, idet gutten ikke kunne snakke, bortsett fra av og til å kunne uttale noen enkle ord, men bare hadde et eget tegnspråk. B var gløgg og forstod det som ble sagt til ham. B gjorde seg forstått med tegn, fakter og grimaser. Tiltalte stortrivdes i arbeidet med B og hadde et godt forhold til ham. Tiltalte erkjenner å ha tatt i B ved mange anledninger, men ikke å ha gjort noe galt i den forbindelse. Han benekter å ha kløpet ham samt å ha slått saft og klint velling på ham. Spisesituasjonene var ofte vanskelige, fordi B hadde spisevegring og var veldig urolig. Tiltalte erkjenner å ha koplet fra eller unnlatt å

Side:308

kople til B ekstra oksygentilførsel ved flere anledninger, men har ikke gjort noe galt i den forbindelse, idet dette skjedde i forbindelse med personlig stell samt opplæring og trappetrening. Han mener at B likevel alltid hadde tilstrekkelig oksygen og ikke hadde noe ubehag av dette.

Samarbeidsproblemer oppstod etter hvert i B-teamet. Problemene utviklet seg etter at tiltalte ble leder av teamet i november 1994. Problemene hadde først og fremst grunnlag i forskjellige meninger blant ansatte i teamet om faglige spørsmål vedrørende B's behandling. Tiltalte gjorde ofte gjeldende synspunkter som mange i teamet ikke var enige i. Mye tyder på at problemene etter hvert også hadde grunnlag i andre forhold enn faglige spørsmål. Problemene utviklet seg i alle fall til å bli forholdsvis gjennomgripende og dyptgripende. Årsaksforholdet til utviklingen som fant sted over tid, synes å ha vært sammensatt og uklart. Dette bygges særlig på tiltaltes forklaring og vitneforklaringene til de ansatte.

Samarbeidsproblemene i B-teamet ble gjenstand for nærmere undersøkelse av oversykepleier Pedersen i januar og februar 1996. Fra notatet etter møtet 31 januar 1996 mellom oversykepleieren og åtte ansatte i teamet hitsettes (fra side 2):

«- Samarbeidsproblemer på teamet -

Teamet mener A krever for mye av B i ulike situasjoner. Mens A mener de andre sykeliggjør og er for passive i sin holdning til B.

Når B får tegn på infeksjoner mener A teamet er for snar å kontakte lege angående antibiotika.

Alle på teamet synes A har problemer med å følge opp vedtak angående pleie, trening osv. som de er enige om. De opplever at han har manglende respekt på deres forslag, kan virke nedlatende og latterliggjør dem. Bruker «hersketeknikk» og provoserer bevisst. Noen på teamet bytter vakter så de slipper å gå på vakt sammen med han.

På spørsmål om hva som er positivt med samarbeidet med A er alle enig om at han også har mange gode sider. Han får til mange positive ting i boligen, veldig flink med praktiske ting. Han gjorde mye bra den tiden han var der. Han er initiativrik og kreativ.

Men hele teamet mener det ikke vil være bra at A kommer tilbake.

Avdelingsledelsen er nettopp blitt orientert om disse problemene som har pågått siden i sommer.»

Oversykepleierens beskrivelse skjedde på grunnlag av det umiddelbare inntrykk hun hadde fått av flesteparten av de ansatte som da arbeidet i B-teamet. Hun hadde også hatt samtaler og møter med tiltalte (som ikke lenger var leder av teamet) og Astrid Ripnes (som var tilbake som leder av teamet). Beskrivelsen i oversykepleierens notat av «samarbeidsproblemer» gir bestemt inntrykk av at det forelå en forholdsvis alvorlig personalkonflikt, som i det vesentlige ble knyttet til tiltalte, sett fra øvrige deltakere i teamet som hadde uttalt seg om dette.

Et personalmøte ble avholdt 26 mars 1996 i B-teamet, kort tid etter at tiltalte var blitt suspendert og politianmeldt, og mens straffesaken mot ham ble etterforsket. Etterforskingen var inne i en aktiv fase, idet ansatte i teamet hadde vært og skulle i avhør hos politiet. Personalmøtet behandlet som egen sak «Oppbevaring av B's papirer» og besluttet at Døgnkurve skal ikke oppbevares» (se punkt 5 i møtereferatet). Oppsamlede

Side:309

døgnkurver, herunder for hele det tidsrom som tiltalte hadde arbeidet i teamet, ble deretter makulert. Vitneforklaringer angående dette har vært gjennomgående vage og uklare. Døgnkurvene inneholdt opplysninger som tildels ikke finnes i eller ble overført til andre dokumenter. Særlig nevnes oksygenmetningen (SaO2) som B hadde i det tidsrom tiltalte arbeidet i B-teamet.

Dokumentet med overskrift «B's respirasjon» ble av påtalemyndigheten fremlagt som bevis for lagmannsretten i ankesaken, men ikke for herredsretten ved første gangs behandling av saken. Bevisoppgaven fra påtalemyndigheten i ankesaken viser at dokumentbeviset der ble kalt for «Instruks «B's Respirasjon» udatert». Betydningen av beviset omtales i lagmannsrettens dom på side 3, 4 og 5.

Dokumentet og omstendighetene omkring dette foranlediget senere at straffesaken ble besluttet gjenopptatt. Det vises til kjæremålsutvalgets bemerkninger vedrørende dokumentbeviset og dets antatte betydning for bevisbedømmelsen i den fellende dom i ankesaken (se kjennelsen side 3).

Dokumentet ble fremlagt av påtalemyndigheten som bevis også i gjenopptakelsessaken. Bevisoppgaven fra påtalemyndigheten viser at dokumentet fortsatt kalles «Instruks «B's Respirasjon», udatert». Aktor har imidlertid ikke påberopt dokumentet som bevis utover hva det i virkeligheten kan vise og hva som kan utledes av dette.

Det heter på første side i dokumentet: «B har fra fødsel av vært kronisk lungesyk med respirasjonsproblemer og hatt tracheostomitube. Tilstanden gjør han avhengig av: ... 3. Konstant tilførsel av O2 + respiratorstøtte av varierende omfang. ...»

Dokumentet gir tilsynelatende inntrykk av å ha blitt til før tiltalte ble suspendert og derved å ha vært gjeldende mens han arbeidet i B-teamet. Unnlatt datering av og unnlatt underskrift på dokumentet gir ikke bestemte holdepunkter for når det ble til. Telefonnummeret til sykehuset som i dokumentet ble angitt med utgått retningsnummer, gir inntrykk av at det var blitt til før tiltalte ble suspendert i månedsskiftet mellom januar og februar i 1996. Henvisningen øverst på siste side til «Referat fra undervisning med Edd Jensen 7.12.95» tyder dog på at dokumentet ikke var blitt til tidligere. Innholdet i dokumentet gir for øvrig ingen antydning om når det ble til eller gjaldt. Dokumentet ble i virkeligheten til etter at tiltalte ble suspendert fra sykehuset.

Barnepleier Arnfinn Nilsskog har arbeidet i B-teamet fra januar 1992 til desember 1998. Nilsskog forklarte som vitne i retten at han utarbeidet dokumentet i april 1996, etter forespørsel fra Ripnes om å lage et dokument som bare omfattet B's respirasjon, at han utarbeidet dette på bakgrunn av det som forefantes i mapper i B 's bolig, at formålet var å ha dette til bruk for undervisning av nyansatte, at han brukte brevpapir som fantes i B's bolig, samt at han ikke kan forklare hvorfor det ikke ble underskrevet eller datert. Oversykepleier Marit Pedersen og avdelingssykepleier Astrid Ripnes kunne i sine forklaringer i retten ikke huske mye omkring dokumentets tilblivelse. Ingen har kunnet forklare hvem som med hånd påførte «-95» øverst til høyre på første side i et eksemplar av dette dokument, som ble fremlagt i tvistesaken vedrørende arbeidsforholdets opphør, eller når dette ble påført dokumentet. Dette eksemplar ble fremlagt av forsvarer som bevis i gjenopptakelsessaken. Det underlagsmateriale som Arnfinn Nilsskog brukte ved utarbeidelsen

Side:310

av dokumentet, og som angivelig skulle vise at B skulle ha «konstant» oksygentilførsel, finnes ikke mer.

Sommeren 1997 møttes tiltalte og B ved en anledning tilfeldig i Bodø by. Hjelpepleier Kitty Gudrun Johansen har som vitne i retten forklart at det var et sterkt møte mellom tiltalte og B, at B tydeligvis ble veldig glad over å møte ham, og gjentatte ganger spurte hvor tiltalte hadde vært, samtidig som B klemte tiltalte inntil seg flere ganger. Vitnet beskrev situasjonen som gjensidig glede.

Den rettsoppnevnte medisinske sakkyndige i gjenopptakelsessaken har utredet B, i henhold til det fastsatte mandat. Den sakkyndige har blant annet uttalt at det er «godt dokumentert at det er nærliggende å vurdere at (B) kan ha vært i en situasjon hvor han fikk underhudsblødninger/blåmerker vesentlig lettere enn andre» (se erklæringen side 10), samt at det er grunn til å anta at bruk av stereoider «både har ødelagt hans underhud og gitt han svært lett for å få underhudsblødninger (blåmerker)» og at «Selv små ytre påvirkninger vil man kunne anta at kan føre til blåmerker» (se erklæringen side 13). Når det gjelder oksygentilførsel har den sakkyndige under sin forklaring i retten uttalt at B neppe hadde ubehag som følge av manglende oksygentilskudd i de tilfeller som har vært gjenstand for bevisførsel.

Bevisvurderingen:

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av det omfattende bevismateriale, at tiltalte må bli å frifinne. Det bevismateriale som påtalemyndigheten har fremlagt, finner lagmannsretten å være såvidt usikkert, og beheftet med så mye tvil, at det ikke gir bevisgrunnlag for fellende dom. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at deler av vitneforklaringene kan være påvirket av den personalkonflikten som åpenbart var i teamet. Det er urovekkende at dokumenter - som kunne ha betydning i nærværende straffesak - er blitt makulert etter at etterforskingen mot tiltalte var igangsatt. Dette gjelder også utarbeidelsen av det dokument som i bevisoppgaven er betegnet som «instruks» for B's respirasjon,

Lagmannsretten finner etter dette at tiltaltes forklaring må bli å legge til grunn når det gjelder det forhold som omhandles i tiltalebeslutningen. Hans forklaring finner for øvrig også støtte i sentrale deler av bevisførselen. Dette gjelder særlig den sakkyndiges utredning og forklaring, vitneforklaringer fra behandlende leger samt vitneforklaringer fra deler av personalet i teamet.

Når det gjelder de konkrete handlinger fra tiltaltes side som har vært gjenstand for bevisførsel, legger retten til grunn at han som sykepleier i tidsrommet fra 1995 til januar 1996, ved flere anledninger tok i B over en eller begge armene, nakken, kinnet og ørene. Dette skjedde i forbindelse med tiltaltes kommunisering med B, oppdragelse og opplæring av ham samt grensesetting for ham. Dette hørte naturlig inn under tiltaltes tilsyns- og omsorgsansvar overfor B. Handlingene hadde beskjeden styrke. Det foreligger ikke bevisgrunnlag for at de etterlot seg merker på B's kropp. Retten legger til grunn at handlingene var lempelige og avpasset etter det formål de hadde. De hadde ikke karakter av avstraffelse eller ydmykelse. Handlingene innebar derfor etter rettens vurdering ikke at tiltalte øvet vold mot B eller fornærmet ham på legeme. Handlingene kan etter rettens vurdering ikke karakteriseres som rettsstridige, hensett

Side:311

til omstendighetene som lå til grunn for dem, herunder de formål tiltalte har forklart at han hadde.

Videre legger retten til grunn at tiltalte i samme tidsrom ved flere anledninger har latt B være uten ekstra oksygentilførsel. Dette skjedde i forbindelse med det daglige stell, herunder skifte av kanyle i halsen, og undertiden ved trappegåing, slik tiltalte har forklart. B var i disse tilfeller uten ekstra oksygentilførsel i korte tidsrom, som regel i bare noen få minutter.

Når det gjelder denne del av tiltalebeslutningen, legger retten til grunn at tiltaltes handlinger ikke rammes av straffeloven §228, fordi tiltalte ikke rettsstridig har fornærmet ham på legeme. Slik tiltalte har beskrevet disse forhold i sin forklaring, var handlingene ledd i hans ønske om og forsøk på å få B til å opparbeide større trygghet i forhold til sitt surstoffbehov og tilgang til dette.

Det forelå i tiltaltes periode i teamet ingen skriftlig instruks om at B skulle ha «konstant» ekstra tilførsel av oksygen. Oppslaget som hang på veggen i B's bolig inneholdt forskjellige anvisninger fra overlege Jensen, men ikke om «konstant» tilførsel. Tiltalte hadde en noe annen oppfatning enn de øvrige ansatte i teamet om hvorvidt B skulle ha uavbrutt ekstra oksygentilførsel.

Ut fra den sakkyndiges vurdering lå tiltaltes handlinger her innenfor en kontrollert og faglig forsvarlig ramme. Den sakkyndige har i sin erklæring uttalt at det har «vært et mål å bruke så lite surstoff som mulig, men likevel basert på en forutsetning av at metningen, målt med pulsoxymeter, har vært ca 90-92%» og at «Det er intet mål å bruke mindre O2% enn til å dekke dette behov, hverken ved trening eller ellers» (se erklæringen side 13) «men heller ikke mer» (som sakkyndig tilføyde i sin forklaring). Han har også uttalt at det «... er derfor av vital betydning at man forsøker å trene opp hans muskulatur og derved hans lungefunksjon maximalt» (se erklæringen side 13).

Den sakkyndige stilte seg meget tvilende til om B opplevde situasjonene uten ekstra oksygentilførsel som ubehagelige eller smertefulle. Dette underbygges for øvrig av at B ved en anledning 20 april 1995 under en tur var uten ekstra oksygentilførsel i 45 minutter og «var ubesværet av det» (se nedtegnelsen av Hildegunn Larsen i sykepleiejournalen). Lignende observasjon ble gjort i 1996 av overlege Bjørn Roald Nilsen, i forbindelse med test av B.

Tiltalte har uansett ikke i noen av tilfellene handlet forsettlig med hensyn til å forøve legemsbeskadigelse mot B. Han har utelukkende handlet ut fra B's beste.

Tiltalte blir etter dette å frifinne.

Saksomkostninger idømmes ikke for noen instans, jf straffeprosessloven §442 jf §436.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født - - 51, frifinnes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke for noen instans.