RG-2000-573

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1999-09-10
Publisert:	RG-2000-573 (86-2000)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 96-1369 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00107 B.
Parter:	Saksøker: Staten ved Forsvarsdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokat Richard Saue, Oslo). Saksøkt: Reinbeitedistrikt 19/32, Lakselvdal og Lyngsdalen, ved leder Mikkel Anders H. Gaup, Hemogiedde, Mieronjavri (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen, Mysen).
Forfatter:	Lagdommer Peter M. Sellæg, formann. Skjønnsmedlemmer: Naturoppsynsmann Espen Bø Reindriftsagronom Helge Hansen Sivilingeniør Arvid Kjeldsen Zoolog Svein D. Mathiesen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §43, §4, Reindriftsloven (1978) §10, §20

Overskjønnet gjelder fastsettelse av erstatning for eventuelle ulemper de anleggsarbeider som Staten ved Forsvarsdepartementet gjennomførte på gnr 28 bnr 3 og bnr 5 i Balsfjord kommune, måtte ha påført reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal og Lyngsdalen.

I årene 1992 - 1994 anla Forsvarsdepartementet ved Forsvarets bygningstjeneste et bunkersanlegg i Balsfjordeidet, på grensen mellom Balsfjord og Storfjord kommune. Anlegget som består av nedgravde dekningsenheter, ligger ved Kila, noen kilometer fra Øvergård i retning Oteren.

Reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal og Lyngsdalen hadde i november 1991 gjort Forsvarets bygningstjeneste kjent med at bunkersanlegget ville bli liggende i et område tett opp til eller i trekkveien (flyttveien) for rein under høstflyttingen. Anleggsarbeidene startet opp i 1992 og i løpet av året var det kontakt mellom Forsvarets bygningstjeneste, Reindriftskontoret i Troms og reinbeitedistriktet vedrørende arbeidene. I 1993 ble følgende avtale inngått:

Mellom Staten v/Forsvarsdepartementet v/Forsvarets bygningstjeneste, nedenfor kalt Staten, og Reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal/Lyngsdalen, nedenfor kalt reinbeitedistriktet, er det inngått følgende avtale:

1. Staten har igangsatt bygging av forsvarsanlegg på eiendommen gnr 28 bnr 3 og 5 i Balsfjord kommune, hvor reinbeitedistriktet hevder trekkvei til høstflytting.

2. Høstflyttingen skal skje innenfor perioden 1. oktober til 15. november hvert år.

3. Reinbeitedistriktet skal varsle Forsvaret senest 1 uke før trekkveien tas i bruk.

4. Før høstflyttingen 1993 skal Staten og reineieren (brukeren av høsttrekkveien) forhandle om tiltak som må gjennomføres, for at reindrifta skal bli minst mulig skadelidende.

5. Erstatning for eventuelle ulemper anleggsarbeidene måtte påføre reinbeitedistriktet fremmes overfor FBT/HARSTAD.

Dersom partene ikke blir enige om eventuelle erstatninger, avgjøres erstatningsspørsmålet ved rettslig skjønn.

6. Staten betaler reinbeitedistriktet nødvendige utgifter til juridisk bistand og eventuelle dokumenterte reiseutgifter til reinbeitedistriktets forhandler.

7. Denne avtale gjelder fra 15 september 1992 og så lenge anleggsvirksomheten varer.

8. Avtalen er i to eksemplarer, med ett til hver av partene.

Avtalen er underskrevet henholdsvis 17. april 1993 av reinbeitedistriktet, og 20. juli 1993 av Forsvarets bygningstjeneste. Advokat Geir Haugen hadde bistått reinbeitedistriktet i forhold til Forsvarets bygningstjeneste. Et første utkast til avtale ble oversendt advokat Haugen 3. november 1992. Utkastet ble også sendt reinbeitedistriktet og Reindriftskontoret i Troms. Advokat Haugen kom med bemerkninger til utkastet i brev 5. januar 1993, og etter dette ble avtalens ordlyd som nevnt ovenfor.

Den 21. september 1993 ble det avholdt et møte mellom Forsvarets bygningstjeneste, entreprenøren som stod for anleggsarbeidene, reindrifts-agronomen i Troms og reineier Henrik T. H. Gaup. Sistnevnte har sin driftsenhet i Reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal og Lyngsdalen. Forsvarets bygningstjeneste skrev et referat fra møtet og fra dette siteres:

1. I hht avtale av 17/4 og 20/7 93 mellom Forsvaret og Lakselvdalen/Lyngsdalen reinbeitedistrikt skal Forsvaret før høstflytting av rein i oktober 93 foreta tiltak i anleggsområdet for å minske ulempene for reindriften.

Etter befaring ble partene enige om følgende opplegg:

Gjerdene rundt kulturminnene tas ned.

De anleggene som står åpne skal inngjerdes med vanlig sauenetting. Nettingen festes med ca 30 cm avstand fra marka. Ca 20 cm over nettingen strekkes vanlig streng.

Gjerdingen skal utføres snarest og senest før 6. oktober.

Utenfor gjerdet mot øverste stilling skal skog ryddes i 20 meter bredde.

2. Reineieren varsler Entreprenøren minst to dager før reinen er ventet til anleggsområdet.

Entreprenøren trenger ikke innstille aktiviteten under flytteperioden, men skal i samråd med FBT organisere arbeidene slik at reinen forstyrres minst mulig.

- - - - - - - - - - -.

Utenfor post 1 er det anmerket «Ansvar FBT/Entreprenør». Utenfor post 2 er det anmerket «Ansvar Henrik T. H. Gaup». Referatet ble sendt Reindriftsagronomen i Troms, reinbeitedistrikt 19/32, reineier Henrik T. H. Gaup og entreprenøren.

I begynnelsen av 1995 fremsatte advokat Haugen på vegne av reinbeitedistriktet krav om erstatning med grunnlag i avtalen. Kravet gjaldt anleggsaktiviteten i årene 1992, 1993 og 1994. Forsvarets bygningstjeneste bestred imidlertid kravet, og 24. september 1996 innga staten skjønnsbegjæring til Nord-Troms herredsrett.

Herredsretten avhjemlet skjønn 31. oktober 1997 og med slik slutning:

1. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler til Reinbeitedistrikt 19/32, Lakselvdal og Lyngsdalen, erstatning med kr 345.000 - trehundreogførtifemtusen kroner.

2. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler til Reinbeitedistrikt 19/32, Lakselvdal og Lyngsdalen, tillitsmannsgodtgjøring med kr 14.088 - fjortentusen og åttiåtte kroner.

3. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler til Reinbeitedistrikt 19/32, Lakselvdal og Lyngsdalen, saksomkostninger med kr 58.837 - femtiåttetusenåttehundre og trettisyv kroner.

4. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler de lovbestemte utgiftene ved skjønnet.

5. Betalingsfristen for postene 1 - 3 er 2 - to - uker fra forkynning av skjønnet.

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten vises til skjønnet.

Staten ved Forsvarsdepartementet har i rett tid begjært overskjønn. Begjæringen gjelder skjønnet i sin helhet.

Overskjønnsforhandlinger med befaring ble holdt i Tromsø 1., 2. og 3. juni 1999. Om hvem som møtte, og om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

Under behandlingen i herredsretten og lagmannsretten har partene vært enige om at avtalen datert 17. april og 20. juli 1993 er grunnlaget for skjønnet.

Staten ved Forsvarsdepartementet har i hovedsak gjort gjeldende:

Anleggsvirksomheten har ført til ulemper for reinbeitedistriktet, men ulempene har ikke en karakter og et omfang som utløser noe erstatningskrav i forhold til forsvaret. Saken gjelder to lovlige virksomheter som støter mot hverandre. Det vil ikke forligge en erstatningsposisjon med mindre ulempenes karakter og omfang er vesentlige ut fra en objektiv vurdering.

Reinbeitedistriktets rett til flyttlei i området bestrides ikke, men det er bare anleggsulempene som saken gjelder. Den varige etableringen av bunkersetablissementet truer ikke reindriftsnæringa, og det foreligger ikke et ekspropriasjonstilfelle. Etablissementet innebærer ingen stengning av flyttlei som nevnt i reindriftsloven §10 nr 4. For øvrig må reindriftsnæringa tilpasse seg til menneskelig aktivitet i randsoner, jfr. vokteplikten i reindriftsloven §20.

Dersom reinbeitedistriktet skal tilkjennes erstatning må tålegrensen være overskredet, skade må ha oppstått, og det må foreligge en faktisk årsakssammenheng mellom skaden og anleggsaktiviteten. Staten svarer ikke for avledede forhold og det er bare konsekvenser av ulemper ut over tålegrensen som kan kreves dekket.

Reinbeitedistriktet plikter å føre tilstrekkelig dokumentasjon for sitt krav og det må bære risikoen for tvil om et forholds eksistens. Det må også stilles krav til bevissikring.

For øvrig pliktet reinbeitedistriktet å tilpasse sin virksomhet til ulempene som anleggsvirksomheten kunne medføre. Reinbeitedistriktet kjente til anleggsvirksomheten før høstflyttingen fant sted. Det er rimelig at å kreve at distriktet traff alternative handlinger for å begrense ulempene. Distriktet måtte påse at rimelige forholdsregler var tatt.

Forsvarets bygningstjeneste varslet ikke reinbeitedistriktet om anleggsstarten i 1992, og det skulle vært inngått en avtale før anleggsstart. Det hadde imidlertid vært flere møter med reinbeitedistriktet og det måtte forventes at distriktet selv fulgte saken opp. Anleggsstarten innebar ingen stengning av flyttleia og det måtte forventes at distriktet tilpasset driften til de endrede forholdene.

Reinbeitedistriktet varslet ikke om at det ville være rein i anleggsområdet 16. oktober 1992, og det er uklart hva som skjedde denne datoen. Den 20. oktober 1992 varslet reinbeitedistriktet om at det ville være rein i anleggsområdet og som følge av dette ble anleggsvirksomheten stanset. De som var på anleggsstedet og i kontakt med reindriftsutøverne, fikk inntrykk av at høstflyttingen gikk greitt. Forsvarets bygningstjeneste mottok ikke meldinger om at det hadde vært problemer før advokat Haugens brev 5. januar 1993.

Høsten 1993 hadde partene inngått avtalen. Forsvarets bygningstjeneste og reinbeitedistriktet ved Henrik T. H. Gaup hadde i møte 21. september 1993 blitt enige om tiltak for å minske ulempene for reindriftsnæringa. Det er ingen holdepunkt for at Gaup hadde språkproblemer og at det av den grunn oppstod misforståelser med hensyn til tiltakene. Reinbeitedistriktet burde reagert dersom man mente tiltakene ikke var tilfredsstillende.

Rapportene til Forsvarets bygningstjeneste gikk ut på at det ikke hadde vært problemer med høstflyttingen, og det er ikke dokumentert at risikoelementet ble realisert. Det ville vært naturlig at problemer ble tatt opp på anleggsområdet, men dette skjedde ikke.

Det kan være mange årsaker til at dyr går tapt. Ulemper knyttet til anleggsvirksomheten er bare en av mange muligheter. Dersom reinbeitedistriktet skal tilkjennes erstatning må virksomheten være den sannsynlige årsak til tap av dyr. For øvrig vil enorme konsekvensene måtte avgrenses gjennom reglene om årsaksteori og påregnelighet.

En erstatningsposisjon må eventuelt begrunnes i økt arbeidsbelastning for reinbeitedistriktet som følge av anleggsvirksomheten.

Heller ikke ved flyttingen høsten 1994 ble risikoelementet realisert. Det vises til det som er fremholdt for høsten 1993. I 1995 var anleggsarbeidene avsluttet og man befinner seg da utenfor avtalen.

Den skriftlige avtalen mellom partene gav en rimelig balansering og Forsvarets bygningstjeneste opptrådte i henhold til avtalen. Avtalen innbar at flyttingen skulle skje innenfor tidsrommet 1. oktober - 15. november, at reinbeitedistriktet skulle varsle før flyttingen fant sted og at det skulle treffes tiltak. Avtalen innbar ikke full stans i anleggsvirksomheten i halvannen måned.

Avtalen innebærer ikke at staten har forpliktet seg til å dekke reinbeitedistriktets omkostninger i forbindelse med skjønnet. De vanlige omkostningsreglene får anvendelse, jfr. skjønnsprosessloven §43 første ledd.

I forbindelse med saksforberedelsen ble reinbeitedistriktet tilbudt kr 80.000 som forlikssum, til tross for at staten mener kr 20.000 innbærer en riktig erstatningssum. Reinbeitedistriktets krav utgjorde kr 1.209.523,-, og det er ikke grunnlag for å si at distriktet vant saken fullt ut i herredsretten. Herredsretten har uriktig tilkjent reinbeitedistriktet omkostninger.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Staten ved Forsvarsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal og Lyngsdalen har i hovedsak gjort gjeldende:

Anleggsvirksomheten ved Kila har skjedd i et område hvor reinbeitedistriktet har sin hovedflyttlei for høstflyttingen. Rett nok har distriktet også flyttlei ved Øvergård, men dette er kun ei alternativ flyttlei. Anleggsvirksomheten innebar i realiteten en stengning av hovedflyttleia, jfr. reindriftsloven §10 nr 4, og reindriftsnæringa kunne fremsatt krav om at Forsvarets bygningstjeneste foretok ekspropriasjon. Et slikt krav ble imidlertid ikke fremmet av reinbeitedistriktet.

Bestemmelsen i reindriftsloven §20 om vokteplikten får ingen betydning i denne saken. Man kan ikke sette for strenge krav med hensyn til gjeting av reinflokken.

Anleggsvirksomheten ble igangsatt i 1992 uten særskilt varsel til reinbeitedistriktet og uten at det var foretatt en konsekvensanalyse av virkningene for reindriften. Forsvarets bygningstjeneste hadde lovet distriktet en slik analyse. Det var avtalt at det skulle være stans i anleggsarbeidene i en måned høsten 1992. En slik stans ble ikke gjennomført og Forsvarets bygningstjeneste brøt således avtalen.

Reinbeitedistriktet led tap som følge av anleggsvirksomheten, og motparten har ikke påpekt relevante årsaksfaktorer til skadene. Andre årsaksfaktorer enn anleggsvirksomheten er ikke sannsynliggjort.

Flyttleia ved Kila er ei vanskelig flyttlei hvor små inngrep vil få store følger. Området er bratt og reinen er særlig følsom for forstyrrelser når den går i nedoverbakke. Anleggsvirksomheten gir forstyrrelser og det eneste som kan hjelpe er en langvarig stans i virksomheten. Flyttinga skjer fra midten av september til midten av november, og noen dagers stans i anleggsvirksomheten er ikke tilstrekkelig. Det ble i 1992 inngått en muntlig avtale om at virksomheten skulle stanse en måneds tid, men uavhengig av dette skal reinbeitedistriktet ha erstatning for ulempene ved virksomheten.

Hoveddelen av reinflokken flytter i oktober, men det er en misforståelse at hele flokken kommer på en gang. Reinbeitedistriktet flytter ikke med samlet flokk, og reineierne har vært bevisst på at flytteperioden er langvarig.

Reinbeitedistriktet var ikke varslet om anleggsstarten i 1992 og de kunne ikke øke bemanningen ved høstflyttingen dette året. En alternativ flytting av reinen, eksempelvis ved bruk av lastebil, ville blitt meget kostbar.

Som følge av anleggsvirksomheten ved Kila trakk reinen dels tilbake på sommerbeitene, dels over Øvergård og inn i Tamokdalen. Reinbeitedistriktet fikk en utsatt og forsinket høstflytting. Høsten 1992 hadde man ikke oversikt over tapene, men i advokat Haugens brev 5. januar 1993 gis det uttrykk for at man hadde store problemer.

For høstflyttingen 1993 hadde man den skriftlige avtalen som fastsatte at det skulle være anleggsstans i 1 1/2 måned. Avtalen punkt 3 fastsetter at reinbeitedistriktet skal varsle når i september flyttleia tas i bruk. Avtalen punkt 4 omhandler skogrydding. Referatet fra møtet 21. september 1993 mellom Forsvarets bygningstjeneste og Henrik T. H. Gaup gir ikke uttrykk for noen enighet om tiltak. Henrik T. H. Gaup er lite kyndig i norsk språk og referatet kan ikke vektlegges.

Både i 1993 og 1994 førte anleggsvirksomheten til skadevirkninger for reinbeitedistriktet. Virkningene var de samme som i 1992, men i mindre omfang.

For årene 1992, 1993 og 1994 har reinbeitedistriktet samlet tapt 225 dyr samt hatt betydelige merkostnader og merutgifter. Det samlede tap kan tallfestes til kr 1 209 523,-. Det vises til oppstillingen inntatt på side 105 i ankeutdraget.

Det må imidlertid også tas hensyn til skadevirkninger ut over selve anleggstiden. Det var også skadevirkninger i 1995.

Det kan ikke være tale om noen tålegrense for reinbeitedistriktet i denne saken. Tålegrensen gjelder i ekspropriasjonssaker hvor ulike interesser avveies mot hverandre. I denne saken er det ikke foretatt noen ekspropriasjon.

Reinbeitedistriktet tok det som en selvfølge at staten ville dekke distriktets omkostninger ved et skjønn. Avtalen innebærer da også at staten har forpliktet seg til å dekke utgiftene.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal/Lyngsdalen ved leder Mikkel Anders H. Gaup tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten ser slik på saken:

1. Grunnlaget for skjønnet er avtalen datert 17. april og 20. juli 1993 mellom partene. Avtalen innbærer at «erstatning for eventuelle ulemper anleggsarbeidene måtte påføre reinbeitedistriktet» skal avgjøres ved skjønn dersom partene ikke blir enige, se avtalen punkt 5. Det foreligger således et avtaleskjønn, jfr. skjønnsprosessloven §4 første ledd.

Bakgrunnen for avtalen er at reinbeitedistriktet «hevder trekkvei til høstflytting» i området for anleggsvirksomheten. Avtalen gjelder «fra 15. september 1992 og så lenge anleggsvirksomheten varer», se avtalen punkt 7.

Tidsbegrensningen gjør at avtalen ikke omfatter erstatning for eventuelle ulemper ut over det tidsrom «anleggsvirksomheten varer». Den samme begrensing gjelder for skjønnet. Anleggsvirksomheten var avsluttet før høstflyttingen 1995. Skjønnet gjelder følgelig eventuelle ulemper knyttet til høstflyttingene 1992, 1993 og 1994. Eventuelle skadevirkninger i 1995 omfattes ikke av skjønnet.

2. Reinbeitedistrikt 19/32 Lakselvdal og Lyngsdalen har sommerbeite på Lyngenhalvøya. Høstflyttingen av reinen skjer over Balsfjordeidet. Høstbeite og oppsamlingsområde er på fjellryggen mellom Signaldalen/Stordalen og Tamokdalen/Vassdalen/Isdalen (på sørøstsiden av Balsfjordeidet). Distriktet har vinterbeite på Finnmarksvidda ved riksgrensen mellom Norge og Finland.

Den sørlige delen av Lyngenhalvøya består av et større fjellmassiv som faller bratt ned mot Balsfjordeidet. I bunnen av Balsfjordeidet renner Balsfjordelva. Mellom Kilafjellet som har en høyde på 1082 meter, og Rundfjellet er det et lavereliggende fjellplatå. Ved utgangen av fjellplatået er det en slukt ned mot Balsfjordseidet. Gjennom slukten kan man komme ned til Balsfjordeidet og Balsfjordelva. Området betegnes som Kila. Nærmest elva er det noen dyrkede arealer. For øvrig er området skogkledt opp til omlag 400 meters høyde. Bunkersanlegget er anlagt i tilknytning til de dyrkede arealene.

Det er et vadested over elva i nærheten av de dyrkede arealene. På den andre siden av elva er det en forholdsvis slak stigning opp mot Mortensdalen og fjellryggen mellom Signaldalen og Tamokdalen. Det er nødvendig å krysse E-6 som går på sørøstsiden av Balsfjordelva, for å komme til Mortensdalen.

Flyttleia over Kila har vært brukt av reinbeitedistriktet på 1990-tallet. Slik fjellmassivet fortoner seg, fremstår leia gjennom slukten som en naturlig flyttlei for rein. Funn av gamle fangstgraver ved bunkersanlegget viser også at området har vært trekklei for dyr gjennom lang tid.

Reinbeitedistriktet har også brukt ei flyttlei over Øvergård, ved inngangen til Tamokdalen noen kilometer sør for Kila. Flyttleia over Øvergård går fra Kilafjellet, langs fjellsiden og skogen overfor Øvergård frem til Kilaelva. Deretter følges elva ned til myrområdene ved Øvergård og E-6. Etter passering av E-6, går leia i nordøstlig retning til Kila og Mortensdalen.

Flyttleia over Øvergård innebærer at reinen må gå langs en bratt fjellside, ned mot Balsfjordeidet. Terrenget ved Øvergård er brattere enn ved Kila, og i motsetning til Kila kan reinen ikke følge noen slukt på nedturen. Reinen vil komme ned flere kilometer lenger sør i Balsfjordeidet, og det har skjedd at reinflokker har gått inn Tamokdalen i stedet for å gå nordøstover til Mortensdalen.

Flyttleia over Kila fremstår som ei bedre flyttlei enn leia over Øvergård. De naturgitte forholdene ved Øvergård setter større krav til arbeidsinnsats fra reinbeitedistriktets side enn ved Kila, og det er større risiko for tap av dyr under flyttingen. De to flyttleiene kan ikke anses likeverdige og lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at reinbeitedistriktet har betraktet flyttleia over Kila som «hovedflyttlei». Reindriften vil i alminnelighet ha behov for alternative flyttleier når vær- og føreforhold gjør dette nødvendig, og flyttleia over Øvergård synes å ha vært ei slik alternativ lei.

Selv om flyttleia over Kila må anses som ei bedre flyttlei enn leia over Øvergård, kan den ikke anses som ei enkel flyttlei. Flyttingen skjer gjennom en forholdsvis trang og bratt slukt ned til Balsfjordeidet. I en slik slukt kan reinen lett bli skremt og det kan oppstå fare for av dyrene skades. Man kan derfor ikke basere flytting på driving av reinflokken ned gjennom slukten. Reinflokken må i stor grad trekke frivillig.

Slik terrenget er, kan endringer i omgivelsene rundt flyttleia få stor innvirkning på gjennomføringen av flyttingen. Det er viktig at dyrene ikke er urolige under nedturen gjennom slukten og den videre ferden over elva. Reinen flytter årlig mellom de ulike beitene, og den vil ha minner om de ulike flyttleiene. Selv om det er forskjeller fra dyr til dyr, kan endringer i omgivelsene føre til uro og vegring hos dyrene mot å bruke ei tidligere flyttlei.

Det er enighet om at flyttleia over Kila ble benyttet ved høstflyttingene 1992, 1993 og 1994. Fra slukten var det god utsikt nedover og reinen vil fra fjellsiden bli oppmerksom på aktiviteten knyttet til anleggsarbeidene. Selv om aktiviteten varierte i de ulike årene, var en slik virksomhet med støy og terrengmessige inngrep egnet til å skape uro og vegring hos reinen.

Slik saken er opplyst, legger lagmannsretten til grunn at anleggsvirksomheten medførte ulemper for reinbeitedistriktets bruk av flyttleia over Kila. Dette er også erkjent av Staten.

Etter lagmannsrettens syn kunne det ikke kreves at reinbeitedistriktet avstod fra å bruke flyttleia over Kila i de årene anleggsvirksomheten pågikk. Rett nok hadde flyttleia over Øvergård vært nyttet som ei alternativ flyttlei, men denne leia innebar større risikomomenter ved flyttingen og den nødvendiggjorde en større arbeidsinnsats. Bruken av leia over Øvergård forutsatte også noenlunde faste forhold i fjellet, noe som først ville være tilfelle senhøstes. Dette ville ikke være forenlig med en tidlig flytting over Balsfjordeidet. En tidlig høstflytting gjør at dyrene kan komme tidlig til vinterbeitet, noe som er viktig for å få flest mulig dyr velberget gjennom vinteren.

Anleggsvirksomheten nødvendiggjorde tiltak for at reinbeitedistriktet skulle kunne opprettholde bruken av flyttleia over Kila. For å begrense ulempene ved anleggsvirksomheten måtte det treffes tiltak for å få reinen til å trekke gjennom slukten, utenom anleggsområdet og over elva. Disse tiltakene kunne være hugging av skog og bygging av ledegjerde samt vokting av reinen i forbindelse med flyttingen.

Det har i rettspraksis vært gitt uttrykk for at utøverne innen reindriften må «tåle at den samfunnsmessige og tekniske utvikling kan nødvendiggjøre en omlegging med hensyn til reindriftens utøvelsesmåte og -sted», se avgjørelsen i Rt-1975-1029 (Kappfjelldommen). Flyttleia over Kila var imidlertid den beste flyttleia over Balsfjordeidet, og noen likeverdig flyttlei forelå ikke. Slike de naturgitte forholdene var, kunne reinen ikke drives gjennom slukten og man var avhengig av at reinen trakk ned. Reinbeitedistriktet hadde begrensede muligheter for å tilpasse driften til de endrede forholdene som anleggsvirksomheten innebar. Det ville vært meget arbeids- og kostnadskrevende å samle reinen på sommerbeitet og flyttet den ved hjelp av lastebiler til høstbeitene. Dette var ikke et alternativ til bruk av flyttleia over Kila, og heller ikke leia over Øvergård var noe likeverdig alternativ. Ulempene ved anleggsvirksomheten må anses betydelige for reinbeitedistriktet. Mulighetene for en fortsatt bruk av flyttleia berodde på ikke bare på tiltak fra distriktets side, men også fra Forsvarets bygningstjeneste i egenskap av utbygger. Selv om reinbeitedistriktet pliktet å tilpasse seg endrede forhold i den grad dette var praktisk og økonomisk mulig, finner lagmannsretten at ulempene gikk utover distriktets tilpasningsplikt.

Spørsmålet blir etter dette om reinbeitedistriktet har lidt noe tap som følge av ulempene ved anleggsvirksomheten.

Reindriftskontoret i Troms hadde 25. september 1992 fått melding fra formannen i reinbeitedistriktet om at det var satt i gang arbeid i området, men Forsvarets bygningstjeneste varslet ikke reinbeitedistriktet før anleggsvirksomheten startet opp. Forsvarets bygningstjeneste hadde i november 1991 gitt uttrykk for at man ville inngå en avtale om praktiske tiltak i anleggsperioden for å redusere skadevirkninger og distriktet hadde grunn til å forvente at man ble varslet om virksomheten. Selv om distriktet hadde fått tilfeldig kunnskap om at arbeid var igangsatt, kunne distriktet før høstflyttingen 1992 ikke ha vært nærmere kjent med omfanget og innholdet av anleggsvirksomheten. Etter lagmannsrettens syn var slik kjennskap av vesentlig betydning for at distriktet på forhånd kunne vurdere hvilke følger virksomheten ville ha for flyttingen og hvilke tiltak som var aktuelle.

Etter at det hadde vært kontakt mellom Reindriftskontoret i Troms og Forsvarets bygningstjeneste opplyste sistnevnte 21. oktober 1992 i brev til Henrik Gaup følgende:

- - -

2. Etter avtale ble Forsvaret og reineier Henrik Gaup enige om midlertidig stans i anleggsvirksomheten fra og med onsdag den 21. oktober til mandag 26. oktober 1992, ved arbeidstidens begynnelse.

3. Det var da en klar forutsetning at reinen skulle være passert anleggsstedet innen mandag morgen.

Reineier Henrik Gaup krevde at maskinene skulle være parkert i området bak brakkerigg, og ikke mot det området som reinen trekker gjennom.

4. FBT/Harstad gir hermed skriftlig melding om at vi vil oppfylle vår del av avtalen.

På dette tidspunktet var det bygget en anleggsvei i området og det var også gravd ut en større byggegrop. Anleggsvirksomheten ble stanset i det tidsrommet som var nevnt i brevet, og det er ikke bestridt at et betydelig antall rein trakk over Kila i løpet av dette tidsrommet.

Balsfjord lensmannskontor foretok imidlertid en befaring i Balsfjordeidet 16. oktober 1992, hvor det ble påvist tråkk av rein blant annet i nærheten av anleggsområdet. Dette tyder på at det trakk rein ned fra sommerbeitet også før anleggsstansen, og det er grunn til å tro at trekket av rein ikke var begrenset til den tiden anleggsstansen varte. Så vidt skjønnes kunne høstflyttingen omfatte opptil 2000 dyr, og det ville nødvendigvis ta noe tid før et så stort antall dyr hadde kommet ned slukten og videre inn til høstbeitet. Som før nevnt måtte flyttingen i stor grad bygge på at dyrene trakk frivillig ned gjennom slukten.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at reinbeitedistriktet kunne vært tjent med at anleggsstansen varte en måned i 1992, men retten finner ingen holdepunkter for at en slik muntlig avtale ble inngått. Det fremstår som uklart på hvilken måte avtalen skal ha kommet i stand, og distriktet kom ikke med bemerkninger til brevet 21. oktober 1992 fra Forsvarets bygningstjeneste, hvor den oppgitte anleggsstansen var under en uke.

Reinbeitedistriktet ga ikke skriftlig uttrykk for at høstflyttingen 1992 hadde vært problematisk som følge av anleggsarbeidene før advokat Haugens brev 5. januar 1993 til Forsvarets bygningstjeneste. I brevet fremholdt advokat Haugen at anleggsarbeidet hadde påført reindriften store problemer og at det hadde oppstått et betydelig økonomisk tap. Noen nærmere redegjørelse for tapet kom imidlertid ikke før i januar 1995, og det ble da fremsatt et samlet krav for årene 1992, 1993 og 1994.

I løpet av 1993 og 1994 ble det foretatt en forlengelse av anleggsveien i området. Videre ble det gravd ut og anlagt flere stillinger. For disse to årene hadde partene inngått den skriftlige avtalen som er gjengitt foran på side 2. Videre forelå det referatet fra møtet 21. september 1993 som Forsvarets bygningstjeneste hadde utarbeidet. Referatet er gjengitt foran på side 3.

Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at den skriftlige avtalen innebar at det skulle være anleggsstans i halvannen måned. En naturlig forståelse av avtalens ordlyd er at flyttingen skulle skje innenfor tidsrommet 1. oktober - 15. november, at reinbeitedistriktet skulle varsle før flyttingen fant sted og at det skulle treffes tiltak. Dersom reinbeitedistriktet mente at det var nødvendig med anleggsstans i halvannen måned burde man sørget for at dette ble uttrykkelig uttalt i avtalen. Advokat Haugen som har lang erfaring fra reindriftssaker, hadde ingen bemerkninger til avtalens punkt 2 da utkastet ble forelagt reinbeitedistriktet. De bemerkninger som han hadde, gjaldt uenighet om erstatningsoppgjør og dekning av utgifter. Fra hans brev 5. januar 1993 siteres:

Punkt 6 annet ledd kan ikke godtas. Hvis partene ikke kommer frem til enighet om erstatningsoppgjør på vanlig måte, vil rettslig skjønn ta stilling til erstatningsspørsmålet. Det må også komme frem i avtalen uttrykkelig at FBT betaler reinbeitedistriktets utgifter til juridisk bistand, og de utgifter som reinbeitedistriktet har i forbindelse med avtaleinngåelsen. I det siste ligger godtgjørelse til reinbeitedistriktets tillitsmann.

Disse bemerkningene ble fulgt opp gjennom avtalens punkt 5 annet ledd om rettslig skjønn, og punkt 6 om dekning av utgifter.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se annet enn at avtalen innebar at distriktet skulle varsle Forsvaret før flyttleia ble tatt i bruk og at partene skulle forhandle om tiltak før høstflyttingen fant sted. Det møtet som fant sted 21. september 1993, må anses som et slikt forhandlingsmøte, og referatet gir uttrykk for hva Forsvarets bygningstjeneste anså avtalt med hensyn til tiltak. Referatet ble sendt reinbeitedistriktet, men Forsvarets bygningstjeneste mottok ingen tilbakemelding. Dersom reinbeitedistriktet mente at referatet ikke var dekkende for møtet, hadde distriktet grunn til å tilkjennegi dette overfor bygningstjenesten. Den manglende tilbakemeldingen må forstås slik at det var enighet om de tiltak referatet nevnte, og lagmannsretten er ikke enig med reinbeitedistriktet at referatet ikke kan vektlegges.

Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at Henrik T. H. Gaup var uriktig gjengitt i referatet som følge av manglende ferdigheter i norsk språk. Så vidt skjønnes merket ingen av de øvrige tilstedeværende i møtet at han hadde språklige problemer.

Det legges derfor til grunn at referatet gjengir tiltak som det var enighet om på det tidspunkt møtet fant sted. Videre legges det til grunn at de åpne anleggene ble inngjerdet og at skogen nærmest anleggene ble ryddet i samsvar med hva som uttales i referatet. Dersom reinbeitedistriktet mente disse tiltakene ikke var tilfredsstillende og at det burde treffes ytterligere tiltak i anledning flyttingen, ville det vært naturlig at distriktet tok dette opp med forsvaret. Forsvaret mottok imidlertid ingen henvendelse fra distriktet verken i 1993 eller 1994.

Reinbeitedistriktet varslet anleggsledelsen om høstflyttingene i 1993 og 1994, men bruken av anleggsmaskiner synes først å ha opphørt når reinen var synlig fra anleggsområdet. Så vidt skjønnes ble malingsarbeid og lignende «ikke-støyende» aktiviteter ikke stanset. Lagmannsretten ser ikke bort fra at reinbeitedistriktet overfor anleggsledelsen kan ha gitt uttrykk for ønske om en lengre og mer omfattende stans i arbeidet, men det er ubestridt at et betydelig antall dyr trakk over Kila mens anleggsmaskinene stod i ro. Dyrene trakk for øvrig utenom selve anleggsområdet som følge av at reinbeitedistriktet i 1992 hadde hugget ut en trasé et stykke opp i fjellsiden overfor selve anleggsområdet.

Verken i 1993 eller i 1994 gav reinbeitedistriktet skriftlig uttrykk for at flyttingene hadde vært problematisk og at distriktet var påført tap som følge av anleggsvirksomheten. Anleggsledelsen og Forsvarets bygningstjeneste oppfattet ikke at reinbeitedistriktet var misfornøyd med gjennomføringen av flyttingene og de tiltak som var truffet.

Det hadde vært naturlig at reinbeitedistriktet når man mente at å ha lidt tap som følge av anleggsvirksomheten, tilkjennega dette skriftlig overfor Forsvarets bygningstjeneste. Selv om advokat Haugen i brevet 5. januar 1993 ga uttrykk for at man aktet å se erstatningsspørsmålet for hele anleggsperioden under ett, måtte både han og distriktet være kjent at med mulighetene for å dokumentere et krav svekkes med årene.

Kravet fra reinbeitedistriktet gjelder tap av rein, økt merarbeid og økte utgifter som følge av ulemper ved anleggsvirksomheten. Det er imidlertid ikke fremlagt bilder eller annen form for dokumentasjon som viser skadede reinsdyr i anleggsområdet eller i tilstøtende områder. Det er heller ikke fremlagt bilder eller annet materiale som viser døde reinsdyr i beiteområdene eller tilstøtende områder. Reinbeitedistriktet har ikke fremlagt dokumentasjon som viser utbetalinger til personer for arbeid utført i forbindelse med høstflyttingene 1992, 1993 og 1994. Det er heller ikke fremlagt kvitteringer eller annen form for bilag som viser utgifter til kjøp av drivstoff eller annet utstyr knyttet til de nevnte høstflyttingene.

Det er imidlertid på det rene at reinbeitedistriktet i 1992 hugget ut en trasé i fjellsiden overfor selve anleggsområdet og at distriktet i forbindelse med høstflyttingene foretok hugst og båndmerking i skogsområdene slik at reinen kunne trekke utenom selve anleggsområdet. Slik de terrengmessige forhold er ved Kila, var det nødvendig at distriktet traff slike tiltak for å få reinen gjennom området og inn på høstbeitet. De tiltak som Forsvarets bygningstjeneste hadde påtatt seg å gjennomføre, var neppe tilstrekkelige for at flyttingen kunne skje på en forsvarlig måte og lagmannsretten er ikke i tvil om at gjennomføringen av flyttingen krevde en ekstra innsats fra distriktet.

Selv om distriktet ikke har fremlagt noen nærmere dokumentasjon for størrelsen av arbeidsinnsatsen og utgiftene, ut over egen kravsoppstilling, finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at distriktet hadde en økt arbeidsinnsats og økte utgifter som følge av anleggsvirksomheten. Det må antas at arbeidsinnsatsen og utgiftene var størst høsten 1992 da både distriktet og reinen var uvant med de nye forholdene, og de var vesentlig mindre de påfølgende år. Dette kommer også til uttrykk i kravsoppstillingen fra distriktet.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at reinen ble skadet ved trekk forbi selve anleggsområdet, og slik saken er opplyst, kan det ikke legges til grunn at større mengder med rein ble igjen på Lyngenhalvøya eller at den trakk inn Tamokdalen. Det er for øvrig uomtvistet at et betydelig antall rein trakk gjennom området i den tiden anleggsvirksomheten fant sted.

Distriktet har en lang flyttlei fra sommerbeitet på Lyngenhalvøya og til vinterbeitet på Finnmarksvidda. Trekket over Kila synes langt på vei å være bestemmende for når reinen kommer inn på vinterbeitet. Etter det opplyste har reinen i de siste årene kommet inn på vinterbeitet i desember, mens reinen i de tre årene anleggsvirksomheten fant sted, kom inn på vinterbeitet i januar. Kila må anses som et kritisk punkt i flyttingen og det foreligger ikke holdepunkter for annet enn at den forsinkede flyttingen hadde sammenheng med anleggsaktiviteten.

Erfaringsvis vil en forsinket flytting til vinterbeitet føre til større tap av rein i løpet av året da ressursforbruket vil bli større. Dersom dyrene kommer tidlig inn på vinterbeitet, vil de være i bedre kondisjon enn om de kommer sent. De vil være sterkere og ha bedre overlevelsesevne. Dette vil særlig ha betydning for simlenes muligheter for å føde kalver og fø disse opp. Faren for beitemangel er mindre dersom høstflyttingen gjennomføres tidlig enn dersom den gjennomføres sent.

Reinbeitedistriktet har fremholdt at det hadde et betydelig tap av rein i de årene anleggsvirksomheten fant sted. Driftsformen gjør at et visst tap av dyr må påregnes i løpet av et år, og oppgaveskjemaer fra reinbeitedistriktet viser at et betydelig antall dyr har gått tapt hvert år på 1990-tallet. Det kan ikke fastsettes noen normaltapsprosent ut fra opplysningene i oppgaveskjemaene, men det er grunn til å tro at noe av tapene kan føres tilbake til en forsinket høstflytting i 1992, 1993 og 1994. Rett nok er det ikke fremlagt bilder eller rester av døde dyr, men dyrene vil ofte gå tapt under slike omstendigheter at det ikke vil være praktisk mulig å fremskaffe slik form for dokumentasjon. Slik lagmannsretten ser det, vil man i et tilfelle som det foreliggende måtte bygge på den reindriftsfaglige erfaringen som tilsier at en forsinket høstflytting vil føre til et senere tap av dyr.

Etter dette finner lagmannsretten det godtgjort at reinbeitedistriktet ble påført ekstra arbeid og utgifter som følge av ulemper ved anleggsvirksomheten, samt at distriktet tapte dyr som følge av nevnte forhold.

3. Lagmannsretten legger til grunn at hoveddelen av merarbeidet og utgiftene knytter seg til høstflyttingen 1992. Det vises her til at trasén i skogen i fjellsiden over anleggsområdet ble hugget ut i 1992 og at reinbeitedistriktet kunne nyttiggjøre seg dette arbeidet ved de senere flyttingene. I tillegg kommer at distriktet i 1993 og 1994 var kjent med anleggsvirksomheten og således hadde muligheter for å innrette flyttingen i forhold til dette. Det må antas at erfaringene fra 1992 kom til nytte ved de senere flyttingene.

Når det gjelder omfanget av merarbeidet og utgiftene har lagmannsretten vært henvist til å bygge på alminnelige reindriftsfaglige erfaringer sammenholdt med de naturgitte forholdene. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten at merarbeidet kan settes til 40 dagsverk i 1992, 10 dagsverk i 1993 og 5 dagsverk i 1993. Dette utgjør til sammen 55 dagsverk og med en dagsats på kr 500, utgjør dette kr 27 500.

Utgifter til skogrydding og andre utgifter knyttet til merarbeidet settes samlet for de tre årene til kr 27 500.

Også i forhold til tap av dyr har lagmannsretten vært henvist til å bygge på alminnelig reindriftsfaglige erfaringer sammenholdt med de naturgitte forholdene. Høstflyttingene var forsinket i samtlige år anleggsvirksomheten pågikk. Reinbeitedistriktet har fremholdt at tapet var størst i forbindelse med høstflyttingen 1992, og dette samsvarer med at anleggsvirksomheten da fremstod som ny og ukjent for distriktet. I de etterfølgende år var distriktet kjent med forholdene og forberedt på forsinkelsene.

Lagmannsretten finner at tapet knyttet til 1992-flyttingen kan settes til 20 dyr, at tapet til 1993-flyttingen kan settes til 14 dyr og at tapet for 1993-flyttingen kan settes til 11 dyr. For samtlige tre år utgjør dette 45 dyr. Verdien av det enkelte dyr settes til kr 2 375 og tapet blir da 106 875.

Etter dette blir det samlede tap kr 161 875.

4. Grunnlaget for skjønnet er avtalen mellom partene. Reinbeitedistriktet har fremholdt at staten i avtalen har forpliktet seg til å dekke reinbeitedistriktets omkostninger i skjønnssaken.

Avtalens punkt 2 fastsetter at staten skal betale «reinbeitedistriktet nødvendige utgifter til juridisk bistand og eventuelle dokumenterte reiseutgifter til reinbeitedistriktets forhandler». Ut fra ordlyden tas det sikte på utgifter knyttet til selve avtalen, ikke et eventuelt senere skjønn. Dette samsvarer også med advokat Haugens brev 5. januar 1995 hvor det uttales at «det må - - komme frem i avtalen uttrykkelig at FBT betaler reinbeitedistriktets utgifter for juridisk bistand, og de utgifter som reinbeitedistriktet har i forbindelse med avtaleinngåelsen».

Lagmannsretten kan følgelig ikke se at staten i avtalen har forpliktet seg til å dekke reinbeitedistriktets omkostninger i skjønnssaken. Det foreligger et vanlig avtaleskjønn, og avgjørelsen om saksomkostninger for skjønnssaken for herredsretten må treffes med grunnlag i skjønnsprosessloven §43. Avgjørelsen om saksomkostninger for lagmannsretten må treffes med grunnlag i tvistemålsloven §180.

Begjæringen om overskjønn fra staten har delvis ført frem idet reinbeitedistriktet er tilkjent et mindre beløp enn hva herredsretten fastsatte. På den annen side ligger beløpet klart over hva staten anså som et riktig beløp.

Saken for lagmannsretten må derfor anses dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner at hver av partene bør dekke sine omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Det kan ikke ses at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Det tilkjente beløp ligger over hva reinbeite-distriktet har vært tilbudt som forlikssum, og distriktet er tilkjent erstatning for merarbeid, utgifter og tap av dyr.

Med det resultat lagmannsretten har kommet til, bør det foretas en endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Hver av partene bør dekke sine omkostninger for herredsretten.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler til Reinbeitedistrikt 19/32, Lakselvdal og Lyngsdalen, erstatning med kroner 161.875 - etthundreogsekstientusenåttehundreogsyttifem - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.