Rt-1975-1029

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-10-23
Publisert:	Rt-1975-1029
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 100/1975
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat J A Reiersrud) mot reineierne i Kappfjell, Røssåga, Brurskanken og Røyrvik og Steinfjell reinbeitedistrikt (advokat Karl Wahl-Larsen - til prøve).
Forfatter:	Røstad, Mellbye, Elstad, Tønseth, Heiberg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, LOV-1883-06-02-§3, LOV-1883-06-02, Reindriftsloven (1933) §1, Reindriftsloven (1933), Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Servituttlova (1968) §174, §180, §2, Servituttlova (1968)

Dommer Røstad: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) krevde 26. september 1966 avholdt skjønn til fastsettelse av erstatninger ved anlegg av en 300 kV kraftledning fra Tunnsjødal kraftverk i Namsskogan herred i Nord-Trøndelag fylke til Nedre Røssåga kraftverk i Hemnes herred i Nordland fylke.

Namdal herredsrett avsa 12. oktober 1967 skjønn i sak mellom NVE og grunneiere og rettighetshavere langs kraftledningen. Unntatt fra skjønnet var åtte reineiere i Kappfjell reinbeitedistrikt, som ved en tilleggsstevning av 12. mai 1967 var trukket inn i saken. Disse saksøkte meddelte retten at det for deres vedkommende var utsikt til å få løst saken i minnelighet. Noen minnelig ordning kom ikke i stand. Da nå også reineiere utenfor Kappfjell - nemlig i reinbeitedistriktene Røssåga, Brurskanken, Røyrvik og Steinfjell - var kommet inn i saken, ble det fremmet skjønn for avgjørelse av deres krav På erstatning for skader og tap de mente å være blitt påført ved anlegget av kraftledningen. Under hovedforhandlingen påstod NVE seg frifunnet for de saksøktes krav På erstatning.

Namdal herredsrett avsa 23. juni 1972 skjønn, som enstemmig tilkjente erstatning til reineierne i de respektive reinbeitedistrikt. I samsvar med påstand fra de saksøkte ble det fastsatt erstatning under ett for reinbeitedistriktene Røyrvik og Steinfjell.

Etter krav fra NVE ble det holdt overskjønn, som ble styrt av sorenskriveren i Rana som settedommer. Et enstemmig overskjønn, avhjemlet ved Namdal herredsrett 3. oktober 1974, tilkjente erstatning til reineierne i de berørte reinbeitedistrikt. Etter påstand fra de saksøkte ble erstatningsbeløpene fastsatt i en rund sum for hvert reinbeitedistrikt. I motsetning til underskjønnsretten, som hadde gitt erstatning med ett beløp for hvert distrikt, fastsatte overskjønnsretten særskilt erstatning for varig tap, og for midlertidige skader og ulemper som anlegget medførte i anleggstiden og frem til tre år etter anleggets ferdigstillelse. De varige skader gjaldt varig tap av beitemark ved

Side:1030

mastefeste og ved tap av beiteland på grunn av den vei som var blitt kjørt opp langs anlegget og som senere skal brukes som oppsynsvei. De midlertidige skader og ulemper refererte seg til økt arbeidsinnsats som følge av midlertidig tap av beiteland, og forstyrrelse av flytte- og trekkleier for reinen og av deres kalvings- og paringsplasser. For varig skade og tap ble det gitt et mindre erstatningsbeløp, med kr. 100, kr. 400, kr. 250 og kr. 400, fordelt henholdsvis på reinbeitedistriktene Røssåga, Brurskanken, Kappfjell og - i fellesskap - Røyrvik og Steinfjell. For midlertidig tap og ulempe ble erstatningsbeløpene satt til henholdsvis kr. 5.000, kr. 12.000, kr. 17.000 og kr. 30.000. Overskjønnsrettens erstatningsfastsettelser var noe lavere enn underskjønnsrettens.

NVE har påanket overskjønnet. Anken er grunnet på feil i rettsanvendelsen, og gjelder så vel erstatningsfastsettelsene for varig tap av beiteland som erstatningsfastsettelsene for midlertidige skader og ulemper. I ankeerklæringen var fremholdt at anken også gjaldt saksbehandlingen, idet premissene ved overskjønnet kunne etterlate tvil om hvilken rettsanvendelse som var lagt til grunn for avgjørelsen. Under ankesakens behandling er anken over saksbehandlingen ikke blitt opprettholdt.

Om saksforholdet viser jeg til overskjønnsrettens skjønnsgrunner.

Den ankende part har gjort gjeldende at det foreligger feil rettsanvendelse når retten ved overskjønnet synes å ha vært av den oppfatning at erstatning skal svares uansett tapets art og størrelse. Gjennom dokumentasjon av lovforarbeider, lovregler og rettspraksis har den ankende part gjort gjeldende at samenes rett til å utøve reindrift er undergitt vesentlige begrensninger.

Ut fra en avveining av motstående hensyn kan det fastsettes begrensninger i samenes rettigheter. I dette tilfelle er rettighetene til reindrift blitt begrenset ut fra de offentlige interesser som anlegg av en kraftlinje skal tilgodese. De begrensninger i beiteretten som følger av selve klausuleringen av grunn, kan ikke betinge noe erstatningskrav fra samene.

Disse måtte når det gjelder grunn som staten selv eier, tåle mindre vesentlige rådighetsinnskrenkninger som grunneieren finner nødvendig for en hensiktsmessig utnyttelse av grunnen. Tilsvarende må gjelde for grunn som er i annens eie. Etter den ankende parts mening kan de begrensninger som er knyttet til den klausulerte grunn ikke karakteriseres som vesentlige. De beskjedne erstatningsbeløp for varige skader synes også å vise dette. De midlertidige tap og ulemper som reineierne er påført i utøvelsen av beiteretten på det område som ligger inn mot den klausulerte grunn, har ikke en karakter og et omfang som går utover hva man kan gjennomføre etter grannelov og servituttlov. Selv om disse lover ikke skulle komme direkte til anvendelse i en sak som denne, må de prinsipper som disse lover gir uttrykk for, legges til grunn. Etter den ankende parts anførsler er de påførte tap og ulemper - så vel de varige som de

Side:1031

midlertidige - ikke så vesentlige at de kan betinge noen erstatning. Det må oppstilles som et kriterium at tapet eller ulempen må være vesentlig i en sak som denne hvor anlegget spenner over så vidt store arealer. I et slikt tilfelle skal det lite til før man på en eller annen måte kan komme til å påføre rettighetshavere visse ulemper, som de i den foreliggende situasjon ikke kan tilkjennes erstatning for.

Den ankende part har fremholdt at de inngrep som her er foretatt i samenes rett til reindrift, ikke overskrider den tålegrense som må gjelde for tilståelse av erstatning, om denne søkes begrunnet i ekspropriasjon eller mulig krenkelse i nabo- eller servituttforhold.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt: Namdal herredsretts overskjønn av 3. oktober 1974 oppheves for så vidt ankemotpartene er tilkjent erstatning, og stadfestes forøvrig.

Subsidiært: Namdal herredsretts overskjønn av 3. oktober 1974 oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene har fremholdt at reindriftsnæringen på mange vis er særlig utsatt, og at endog mindre endringer her kan bringe store forstyrrelser i det økologiske system reindriften er bundet til. Forhold som forrykker balansen i dette system, kan i en større sammenheng og På lengre sikt få store skadevirkninger. I denne sak var skadevirkninger gjennom tap av beiteland og gjennom forstyrrelser i reinens drift i vesentlig grad blitt begrenset ved et utstrakt merarbeid for reinsamene.

Ankemotpartene har pekt På at retten til reindrift i seg selv omfatter flere rettigheter, hvorav den viktigste er retten til å la reinen ferdes fritt og utnytte beitet. Dette vil variere etter ulike årstider og ulike vekstforhold, hvor lavbeite utgjør en viktig og helt nødvendig bestanddel. En hensiktsmessig utnyttelse av beitemarkene forutsetter adgang til å la reinen følge trekkleier som dyret selv velger, og til å flytte dyrene i lei som gjeterne tradisjonelt har brukt som hensiktsmessige flytteleier.

Samenes drift av rein har i dette område vært utført fra meget gammel tid, og representerer en nedarvet næring som er eksklusiv i den forstand at den i dette område er forbeholdt samer. Mens lappeloven av 2. juni 1883 hadde fastslått at lappene hadde «frihet» til blant annet å flytte med sine rein (lovens §3), bruker reindriftsloven av 12. mai 1933 uttrykket «rett» til å drive reindrift (lovens § l). I lovproposisjonen var det om dette uttalt at ordet «rett» ikke medfører noen «ny eller utvidet rettighet for flyttlappene, det antas kun å gi den efter omstendighetene mest korrekte betegnelse for det faktisk eksisterende forhold» (Ot. prp. nr. 28 for 1932 13). Grunnlaget for den rett samene således er tilsagt, er alders tids bruk.

Samenes rett til reindrift har en slik karakter at den nyter rettsordenens vern. Foretas det inngrep i denne rett gjennom

Side:1032

ekspropriasjon, må det svares erstatning for tapet, jfr. dom i Rt-1968-429 om Altevann. De sakkyndige som nok kan ha hatt divergerende standpunkter i enkelte spørsmål, har samstemmig fremholdt at anlegget har påført samene skade gjennom tap av beiteland - særlig tap av lav, som har en meget lang reproduksjonstid, og det har overskjønnsretten lagt til grunn. Anlegget har også ført til midlertidige skader på beiteland, til forstyrrelser i reinens drift og væremåte. I en overgangsperiode virket anlegget således forstyrrende på reinflokkene, som ble oppskremt og spredte seg - noe som ledet til et ikke uvesentlig merarbeid for samene. Det inntektstap som på den måten er forvoldt, må samene få erstatning for.

Ankemotpartene har hevdet at reinsamene gjennom anlegget har måttet avstå fra å nyttiggjøre seg en rett som de har ervervet og festnet gjennom lang tids bruk. De må tilstås erstatning for dette tap. I denne relasjon kan det ikke stilles noe krav om vesentlig tap. Under enhver omstendighet er samene blitt påført tap og ulempe som overstiger den tålegrense som må gjelde.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at en tvist som denne ikke kan løses etter grannelov eller servituttlov. Det er her gjort inngrep i en særskilt rett som delvis har måttet avstås. Etter Grunnlovens bestemmelse skal det da svares erstatning.

Det er videre fremholdt at det samlede inngrep representerer et betydelig tap for en liten gruppe. Denne kan ikke påføres en slik ekstra belastning gjennom tiltak som ellers tilgodeser allmenne interesser.

Ankemotpartene er meddelt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. De har lagt ned denne påstand:

«1. Namdal herredsretts overskjønn av 3. oktober 1974 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger til dekning av utlegg i den utstrekning utleggene ikke omfattes av bevillingen til fri sakførsel.»

Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge.

Jeg finner det for den foreliggende sak ikke nødvendig å gå inn på det nærmere innhold av retten til reindrift. Jeg anser det tilstrekkelig å konstatere at samene må sies å ha en rett til utøvelse av reindrift, og at denne rett i prinsippet er beskyttet, slik at den er gjenstand for erstatning ved ekspropriasjonsinngrep. Dette må anses fastslått ved avgjørelse inntatt i Rt-1968-429. I nærværende sak dreier det seg om et tvungent inngrep i samenes etablerte næring. Den ankende part har under prosedyren for Høyesterett ikke villet bestride at det her foreligger en rett som ved inngrep av en viss karakter eller tyngde kan utløse erstatningskrav. Men det hevdes - som referatet av anførslene viser - at erstatningspliktens inntreden i noen grad er avhengig av tapets art og størrelse, at inngrepet med andre ord må overskride en viss tålegrense. Disse anførsler har dels vært begrunnet i lovregler (grannelovens §2 og servituttlovens §2) og dels i alminnelige prinsipper.

Side:1033

I en sak som denne, hvor ulempen er en direkte følge av selve kraftlinjeanlegget og er en ulempe som utelukkende rammer samene i deres utøvelse av beiteretten, finner jeg ikke grannelovens §2 anvendelig. Nærværende sak ligger således annerledes an enn det forhold som forelå i sak i Rt-1972-377. Heller ikke kan jeg se at servituttlovens §2 kan komme til anvendelse på et forhold som dette.

Den ankende part har også vist til at erstatning i noen saker er blitt nektet ekspropriater hvor ulempene ikke var «andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i», jfr. Rt-1967-1365, Rt-1967-1466 og Rt-1969-12.

Jeg finner grunn til å understreke at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Det er selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livgrunnlag som er gitt rettslig anerkjennelse og beskyttelse. Gjennom nydyrking og driftsomlegging kan private grunneiere treffe tiltak som flyttsamene må avfinne seg med og må innrette sin reindrift etter. På samme måte vil flyttsamene, uten å ha krav på erstatning, måtte finne seg i at det offentlige - med sikte på å fremme allmennyttige formål - treffer tiltak som, uten å rokke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, kan gjøre det nødvendig for samene å foreta en viss omlegging av beitedriften i dens praktiske utøvelse, med hensyn til selve driftsmåten eller terrengutnyttelsen.

Ut fra et slikt syn finner jeg ikke å kunne pålegge det offentlige erstatningsplikt for det forhold at reinsamene ikke lenger kan finne lav og annet beite for sine dyr på det begrensede område som kraftledningen og den oppkjørte vei legger beslag på. Som andre næringsdrivende må samene i så henseende tåle at den samfunnsmessige og tekniske utvikling kan nødvendiggjøre en omlegging med hensyn til reindriftens utøvelsesmåte og -sted. Det særskilte vern som man skylder å yte den samiske folkegruppe, dens kultur og livsform, vil ikke svekkes ved slike inngrep, og selve grunnlaget for næringen vil fortsatt bestå. Innenfor det vidstrakte areal som den nedarvede beiterett kan utøves På, vil reinsdyrene fortsatt kunne finne det nødvendige ernæringsgrunnlag.

Jeg er således kommet til at samenes rett til utøvelse av reindrift som næring ikke kan begrunne erstatning for varig tap av beiteland, når det som her dreier seg om et meget begrenset areal innenfor store områder som ellers - etter hva saksforholdet viser - gir fullgodt beite for reinsdyrene.

For så vidt overskjønnsretten har tilkjent erstatning til de respektive reinbeitedistrikt for varig tap av beiteland, finner jeg etter dette at overskjønnet må oppheves.

Den erstatning som overskjønnsretten har tilkjent de respektive reinbeitedistrikt for midlertidige tap (post 2 i erstatningsfastsettelsen til de respektive reinbeitedistrikt) dekker forhold av forskjellig karakter: «tap av beiteland, forstyrrelse av flytte-

Side:1034

og trekkleier, av kalvings- og paringsplasser, og for øvrig ulemper av enhver art».

Jeg har tidligere fremholdt at samenes rett til erstatning må grunnes på at det er foretatt inngrep i deres rett til reindrift som næring og næringsgrunnlag. Overskjønnsretten har funnet det godtgjort at samene i selve anleggstiden og i en overgangsperiode er blitt påført ulemper og tap i sin utøvelse av næringen, og har tilkjent erstatning for dette.

Overskjønnsretten har lagt til grunn at kraftlinjen i anleggstiden og de første årene etterpå var et uromoment som virket forstyrrende inn på reinens frie ferdsel og trivsel ved at dyrene inntil tre år etter anleggstiden holdt seg mer eller mindre vekk fra linjetraséen, og at en nødvendig følge av det midlertidige tap av verdifullt beiteland var at den mer intensive beiteutnytting førte til økt arbeidsforbruk. Det samme gjaldt, ifølge overskjønnsretten, kraftlinjens forstyrrende virkning, så vel i kalvingstiden som senere, på parings- og kalvingsplassene og på trekk- og flytteleiene. For det merarbeid samene på denne måte er påført, har overskjønnsretten tilkjent erstatning etter skjønn.

Jeg kan ikke se at avgjørelsen På dette punkt bygger på en uriktig rettsanvendelse. Selv om samene ikke er påført noe varig tap som følge av inngrep i grunnlaget for deres næring, er de aktuelle utøvere etter det anførte blitt midlertidig hindret i å utøve næringen som før. Det tap de på denne måte er blitt Påført, må de etter mitt syn ha krav på å få erstattet.

De ulemper det dreier seg om, må etter min mening vurderes samlet. Jeg kan da ikke finne at det i dette tilfelle er grunnlag for helt eller delvis å nekte erstatning med den begrunnelse at de særlige ulemper utøverne av reinsdriftsnæringen her er Påført, ikke er vesentlige, eller at de ikke overstiger en generell tålegrense eller hva samene i utviklingens medfør må finne seg i.

Etter utfallet blir saksomkostninger ikke å tilkjenne, tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §174.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt erstatning er tilkjent for varig tap av beiteland.

2. For øvrig stadfestes overskjønnet.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er kommet til et noe annet resultat enn førstvoterende.

Som han tar jeg utgangspunkt i egenarten i samenes livsform og økonomiske eksistensgrunnlag. Reindriften er preget av en sterkt ekstensiv utnyttelse av de brukbare beiter, med hurtige forflytninger av dyr og mennesker både sesongmessig og innenfor de enkelte årsperioder, med krav til beitekvalitet som

Side:1035

varierer med årstidene og med spesielle krav til plasser for paring, kalving, merking og slakting. Driftsformen forutsetter at også menneskene i betydelig grad må leve av de naturgitte goder. Det innebærer behov for j akt, fiske, brensel og annet. Flyttsamenes livsform er formet etter disse krav, den er nomadepreget og påvirkes langsomt av samfunnets utvikling ellers. Reindriften og samene hører sammen, slik at det rettslige vern som reindriften nyter, er forbeholdt flyttsamene.

Reindriftens utnyttelse av sitt tradisjonelle beiteland er historisk sett eldre enn de utnyttelsesformer som den nå må konkurrere med. De andre rettigheter over beitelandet som sukseesivt er etablert av tradisjonell karakter, herunder den private eiendomsrett til grunnen, er vokst frem med reindriften som en allerede eksisterende naturlig utnyttelse av landet.

Retten til reinbeitet er rettsbeskyttet. Avgjørende for så vidt er, som også førstvoterende har nevnt, Høyesteretts dom i Altevann-saken, Rt-1968-429, hvor en omfattende neddemming av reinbeitemark utløste rett for flyttsamene til erstatning. Karakteren av den rett som er beskyttet er det imidlertid vanskelig å innpasse i de tradisjonelle rettslige begreper. Det er flyttsamene som etnisk gruppe som er bærere av denne rett, det er tilhørigheten til denne gruppe og til dens typiske levesett som gir den enkelte adgang til å drive reinbeite i tradisjonell forstand, ikke noe erverv av rettighet ved arv, avtale eller lignende. Det er da heller ikke naturlig å karakterisere den enkeltes beføyelse som utslag av en bruksrett eller servitutt eller annen individuell og eksklusiv rettighetsbeføyelse. Det er grunnlaget for reinbeitenæringen som er beskyttet, den faktiske adgang til å disponere de arealer reinbeitedriften krever. Jeg er for så vidt enig med førstvoterende når han uttaler at det er «reindriften som næring» som er rettslig beskyttet, men jeg legger da i dette det jeg her har nevnt. Dette utgangspunkt er sentralt for mitt syn på nærværende sak. Med dette vil jeg selvfølgelig ikke ha utelukket at også flyttsamer kan ha ervervet spesielle tradisjonelle rettigheter av personlig art, for eksempel fiskerett. Men grunnlaget er i så fall et annet. Spørsmålet er ikke aktuelt i nærværende sak.

Jeg nevner at jeg lar det stå åpent om den rettsbeskyttelse flyttsamene har, har sin forankring i formell lov alene, eller om den har et rettsgrunnlag som har et videre vern. For denne sak er dette spørsmål betydningsløst.

Videre lar jeg det stå åpent hvem som til enhver tid er bærere av og kan representere hele det rettsgode som er beskyttet. Det er tilstrekkelig for nærværende sak at den enkelte flyttsame som berøres av et erstatningsbetingende inngrep i næringen, må kunne kreve erstattet den del av tapet som rammer nettopp ham. Det er det som er gjort i nærværende sak, selv om kravene ikke er spesifisert, men reist samlet for de flyttsamer som driver i hvert av de berørte reinbeitedistrikt.

Konflikten i nærværende sak er, slik jeg ser den, i første rekke

Side:1036

en konflikt mellom flyttsamenes krav På å beholde sitt næringsgrunnlag og den tekniske kulturs krav på plass for sine behov. Og spørsmålet er om beskyttelsen av reinbeiteområdene går så langt at ethvert inngrep, enhver påføring av ulempe, i prinsippet er rettsstridig og bare kan tillates mot erstatning. Jeg kan ikke finne grunnlag for en så vidtgående rettsbeskyttelse. Reindriftsnæringen har i lange tider vært i kollisjon med det egentlige jordbruk, med fedriften, skogbruket, turistnæringen, kommunikasjonsutbyggingen og annet. Også disse næringer trenger plass, og også de har sin rettslige forankring. Dels er tiltakene skjedd På egen grunn, dels med avtalt eller ekspropriert hjemmel fra grunneieren. Når disse kontinuerlige kollisjoner ikke før 1968 vites å ha utløst et erstatningsoppgjør og da i et tilfelle med særlig betydelig skade, ser jeg det som et uttrykk for at også reinbeitenæringen, som alle andre næringer, må finne seg i, og har funnet seg i, de tillempninger og tilpasninger i sitt generelle næringsgrunnlag som samfunnets utvikling krever. Det spesielle rettsvern som reinbeitenæringen har, er derfor etter mitt syn begrenset til inngrep som direkte innsnevrer selve næringsgrunnlaget og ikke bare utløser endringer i de mer praktiske utslag næringen gir seg og som er nødvendige tilpasninger overfor andre som også har rettigheter i samme strøk.

Anvendt på den foreliggende sak fører dette utgangspunkt meg til samme resultat som førstvoterende når det gjelder de såkalte varige skader, beskadiget beite ved stolpefester og anleggsog tilsynsveien. Men jeg finner også at i den grad kraftledningen har ført til at samene midlertidig har måttet tåle en begrensning av sitt beiteland og har måttet flytte sine plasser for paring og kalving, dreier det seg om tillempninger innenfor et i og for seg opprettholdt næringsvolum. Det har forbigående gitt seg utslag i en noe dårligere lønnsomhet, men driften har kunnet holdes oppe På uendret nivå. Dette er endringer og utslag som etter mitt syn ikke er erstatningsbetingende med mindre helt spesielle forhold foreligger. Derimot antar jeg at de forstyrrelser kraftledningen har voldt for reinens flytte- og trekkleier, både lokalt og særlig for de sesongsmessige flyttinger, betinger erstatning. Reinens trekk- og flyttemuligheter står sentralt i reinbeitedriften, og inngrep her går etter mitt syn slik inn på selve næringsgrunnlaget at når dette først anses rettsbeskyttet, må inngrep av denne art være erstatningsbetingende. Jeg peker i denne sammenheng på at kraftledningen strekker seg tvers over alle beitestrøk, slik at reinen nødvendigvis må passere ledningene flere ganger gjennom et driftsår.

Jeg stemmer etter dette for at overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket, og hjemvises til ny behandling angående erstatning for ulemper påført reinens trekk og flytting. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Mellbye.

Side:1037

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Røstad.

Dommer Heiberg: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (sorenskriver Olaf Spangen med skjønnsmenn):

- - -

Retten skal bemerke.

De saksøkte er alle flyttsamer som er bosatt og har sine beitedistrikter i områder som berøres av kraftlinjen fra Tunnsjødals Kraftverk til Røssåga Kraftverk. Kraftlinjen berører i alt 5 reinbeitedistrikter hvor de saksøkte, hver innenfor sitt distrikt, har enerett til reinbeite. Flyttsamenes rett til å nytte områdene langs kraftlinjen til reinbeite, bygger på en gjennom flere århundrer fast og festnet bruksutøvelse og er ikke, som antydet av saksøkeren, en rett de først ble tilkjent i reindriftsloven av 1883. Her har en således ikke bare med en tålt bruk å gjøre, men med en gjennom lang tids bruk ervervet særrett til å nytte områdene til reinbeite, - en særrett som har erstatningsrettslig vern mot inngrep fra utenforstående. Reindriftsloven av 1883, som senere er utfylt, men ikke endret ved vår någjeldende reindriftslov av 1933, tok i første rekke sikte på å lovordne og regulere forholdet mellom samene og den fastboende befolkning.

Retten er forsåvidt enig med de saksøkte i at såvel den gamle som den någjeldende reindriftslov var regulerende og ikke berørte deres rett til reindrift.

De saksøkte har rett til å utøve reindrift, herunder beite med reinsdyrene i områdene langs overføringslinjen. Deres beiterett i områdene er en del av den totale eiendomsutøvelse og har derfor samme vern som ethvert annet eiendomsinngrep. I den utstrekning det kan godtgjøres at reinbeite er varig eller midlertidig tapt, som en direkte følge av kraftlinjen, så skal det også betales erstatning. Erstatningen skal utmåles etter de samme prinsipper som for den som må avstå den totale eiendomsrett eller den totale eiendomsutøvelse over et område.

Når det gjelder tap av beiteland, enten det er et varig tap som ved mastefestene og langs anleggsvegen - senere oppsynsvegen langs linjetracéen eller at det er et midlertidig tap på grunn av anleggsskader, så er det etter rettens vurdering ikke tvilsomt at dette er et tap som skal erstattes etter de vanlige ekspropriasjonsrettslige regler. Her foreligger det en varig eller en midlertidig avståelse eller et inngrep i en bruksrett som skal erstattes.

I tillegg til erstatning for tap av beiteland så krever de saksøkte også erstatning for skade og ulempe som de er påført ved anlegget av kraftlinjen og senere ved selve eksistensen av kraftlinjen. Ved de saksøktes forklaring for retten, forklaringer som støttes av flertallet av de sakkyndige, finner retten godtgjort at de saksøkte i anleggstiden fikk sitt beiteland, sitt kalvingsland og sitt paringsland redusert på grunn av forstyrrelser fra anleggsdriften. Etter utløpet av anleggstiden mener reineierene at reinen er blitt skremt av lyden fra linjen

Flertallet av de sakkyndige mener også at lyden fra linjen kan ha

Side:1038

en slik virkning og retten tiltrer denne oppfatning. Det er forøvrig enighet, blandt såvel de sakkyndige som blandt reinforskere og blandt utøverne av reindriftsnæringen, om at reinen er et dyr med stor tilpassningsevne og som lett tilpasser seg nye forhold og fremmede lyder. På grunnlag av de opplysninger som kom fram under forhandlingene, finner retten godtgjort, at normalt så reagerer ikke reinen lenger på lyder fra kraftlinjen. Reinen har nå tilpasset seg anlegget og beiter under linjespennet, den kan til og med beite mellom mastefestene. De gamle flytte- og trekkveger, som kraftlinjen krysser, kan også nyttes uten vansker og uten noe ekstra arbeidsforbruk. Det er idag bare under særlig uheldige og helt sjeldne værforhold at lyden fra kraftlinjen er så framherskende at det kan være forbundet med noe ekstraarbeid å drive reinen under linjen. Disse ulempene er imidlertid så små og sjeldne at de ikke medfører noe merarbeid av betydning for de saksøkte eller påfører dem noe økonomisk tap som er gjenstand for erstatning. Med støtte hos flertallet av de sakkyndige, finner retten, å kunne legge til grunn at forstyrrelsene av reinens frie ferdsel som følge av kraftlinjen, opphørte senest 3 år etter at linjen var ferdigbygd. Retten har ved sin avgjørelse av saka lagt dette til grunn likesom en har lagt til grunn at ulempene var størst det første året og relativt beskjedne det tredje året.

Overskjønnsretten er enig med underskjønnsretten og de saksøktes prosessfullmektig i at den av saksøkeren påberopte Høyesterettsdom, inntatt i R.T. 1972 377, flg., ikke kan få noen betydning for dette skjønn. Retten finner at de ulemper de saksøkte reineiere er påført, er en følge av de avståelser ekspropriasjonen innebærer og at disse ulempene ikke rammer andre enn ekspropriatene på samme måte. I motsetning til de generelle ulemper, som det Klart almennyttig tiltak som er omhandlet i den forannevnte Høyesterettsdom medfører, så er de ulemper de saksøkte reineiere i denne saka er blitt påført, helt spesielle og bar bare rammet de som bar drevet reindrift i området Ulempene er her helt spesielle og rammer også bare en enkelt næringsgren. Retten finner ikke noe grunnlag for å vurdere disse ulemper, som bare rammer en enkelt næringsgren, etter reglene i granneloven. Granneloven tar sikte på å løse spørsmål og regulere forhold av en helt annen karakter enn de som melder seg i denne saka. Her dreier det seg i første rekke om en ekspropriasjon hvor de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler kommer til anvendelse.

Overskjønnsretten finner heller ikke at «Strandlovdommen», R.T. 1970 67 flg., er av betydning for løsning av de spørsmål som denne saka reiser. Spørsmålet gjaldt der i hvilken utstrekning samfunnet, gjennom lovgivning og uten å komme i strid med Grunnlovens §105 kunne legge et midlertidig bånd på eierrådigheten. Et slikt tilfelle foreligger ikke her hvor saksøkeren i tillegg til at han har ekspropriert en beiterett også har påført de saksøkte ulemper og skader av dels varig og dels av midlertidig karakter.

I samsvar med det som er sagt foran finner således også overskjønnsretten at de saksøkte må tilkjennes erstatning for såvel varig som midlertidig tap av beiteland i anleggstida og senere samt for forstyrrelse av flytte- og trekkleier i den utstrekning et økonomisk tap kan legitimeres.

Side:1039

Overskjønnsretten legger de alminnelige skjønnsforutsetninger, slik som disse er gjengitt i Namdal herredsretts skjønn av 12. oktober 1967, til grunn for skjønnet. Erstatningen tilkjennes, i samsvar med partenes påstander, reineierne i hvert av reinbeitedistriktene (Røyrvik og Steinfjell reinbeitedistrikt behandles etter reineiernes ønske som et distrikt). Fordelingen av erstatningsbeløpet på de enkelte reineiere må derfor foretas senere ved overenskomst, voldgift eller av retten i et vanlig søksmål. Erstatningsbeløpene vil bli fastsatt til en rund sum for hvert enkelt beitedistrikt. Retten har imidlertid ved fastsettingen av erstatningen vurdert de varige skader og de midlertidige skader i anleggstiden og senere, hver for seg.

De varige skader refererer seg til varig tap av beitemark ved mastefestene samt tap av beiteland langs den opprinnelige anleggsveg - nå oppsynsveg. Retten har lagt til grunn at planteproduksjonen i oppsynsvegen vil være tapt for alltid i en bredde på 5 meter.

Hvor stort tapet av beiteland ved mastepunktene er, vil derfor være av underordnet betydning da dette vil være helt bagatellmessig i forhold til beitetapet i vegtracéen. Retten finner imidlertid, etter å ha befart linjen og sett på en rekke av mastefestene, å kunne sette tapet til 10 kvm. pr. mastepunkt.

I samtlige reinbeitedistrikter, som berøres av kraftlinjen, er det sparsomme lavforekomster. Annen planteproduksjon er i overskudd og trenger ikke å erstattes. Laven er minimumsfaktoren for distriktenes reinproduserende evne og må erstattes fullt ut etter en optimal utnyttelse av lavbeite. Noe eksakt grunnlag for å beregne tapet av lavbeite har en ikke, idet det ikke foreligger noe vegetasjonskart over det beiteland som går tapt. På grunnlag av det retten selv så under befaringen, de saksøktes egne opplysninger om beitekvaliteten og de sakkyndiges uttalelse om sammensetningen av beite langs linjetracéen, settes erstatningen for varig tap av beite skjønnsmessig til en rund sum en gang for alle for hvert enkelt distrikt.

Kraftlinjen går i samtlige reinbeitedistrikter over områder som benyttes som kalvingsland. Retten finner, som nevnt foran, godtgjort at kraftlinjen i anleggstida og de første årene etterpå, var et uromoment som virket forstyrrende inn på reinens frie ferdsel og trivsel. Det var i disse årene vanskelig å få reinen til å passere kraftlinjen. De saksøkte har forklart at reinen på grunn av forskjellige forstyrrelser i anleggstiden og senere, som følge av støyulemper fra kraftlinjen, holdt seg vekk fra kraftlinjetracéen. Retten har ikke funnet noen grunn til å tvile på riktigheten av disse opplysninger og har også lagt til grunn for skjønnet at reinen inntil 3 år etter utløpet av anleggstiden holdt seg mer eller mindre vekk fra linjetracéen. Selv om reinen holdt seg vekk fra linjetracéen og ikke utnyttet det beite som var under og i umiddelbar nærhet av linjetracéen, så finner en ikke godtgjort at dette hadde noen innvirkning på vekst og størrelse hos de enkelte dyr. En finner heller ikke godtgjort at forstyrrelsene på kalvings- og paringsplassene førte til noen nedgang i kalveantallet. Noe direkte produksjons- eller inntektstap som følge av forstyrrelsen fra kraftlinjen finner således ikke retten at de saksøkte er påført.

Kraftlinjen går i hovedsaken gjennom høst- og vårbeiteområder,

Side:1040

områder som også kan karakteriseres som trivselsland for reinen l enkelte av distriktene har områdene langs kraftlinjetracéen også vært benyttet som helårsbeite. Vinterbeite, det tidlige vårbeite og det sene høstbeite representerer minimumsfaktoren i næringstilbudet i samtlige distrikter og er derfor svært viktig for næringen. På grunn av forskjellige forstyrrelser i anleggstiden og senere som følge av støy fra linjen, har reinen holdt seg vekk fra kraftlinjetracéen og verdifullt vår- og høstbeiteland er således ikke blitt benyttet og har vært midlertidig tapt. En del verdifullt beite har også midlertidig gått tapt på grunn av anleggsskader. Selv om dette tapet ikke har hatt noen virkning på reinens vekst og størrelse og således påført de saksøkte noe øyeblikkelig økonomisk tap, så kan den harde beskatning av det resterende beiteland ha hatt visse skadelige virkninger. Det essensielle ved og en nødvendig følge av det midlertidige tap av verdifullt beiteland var imidlertid at den mer intensive beiteutnytting førte til økt arbeidsforbruk.

Kraftlinjens forstyrrende virkning, såvel i anleggstiden som senere på kalvingsplassene, på paringsplassene og på trekk og flytteleiene, førte også til økt arbeidsinnsats. Det er kun ved økt arbeidsinnsats at de saksøkte har maktet å begrense skadevirkningen fra kraftlinjen til et minimum og dermed unngått et større økonomisk tap. De saksøktes økonomiske tap består, i tillegg til et mindre utlegg til leiet hjelp, i at deres utbytte pr. arbeidstime er blitt redusert. De har bare kunnet opprettholde sitt tidligere inntektsnivå ved bruk av flere arbeidstimer - arbeidstimer som kunne ha vært benyttet til annet inntektsgivende arbeid. Det de saksøkte derfor skal ha erstattet er betalingen for det merarbeid de er påført ved anlegget og driften av kraftlinjen.

På grunn av mangelfullt bakgrunnsmateriale, mangel på vegetasjonskart finner ikke retten det mulig å beregne størrelsen av det tap de saksøkte er påført ved midlertidig tap av beiteiand på grunn av støy og forstyrrelser fra kraftlinjen. Retten finner det heller ikke mulig å beregne størrelsen av det merarbeid kraftlinjen har påført de saksøkte. Erstatningen for midlertidig tapt beiteland, for forstyrrelse av flytte- og trekkleier samt for forstyrrelse av kalve- og paringsplasser fastsettes derfor skjønnsmessig til en rund sum for hvert enkelt distrikt. Retten har herunder for hvert enkelt reinbeitedistrikt tatt hensyn til størrelsen av det området som berøres, hva slags beite som finnes langs linjen, i hvilken utstrekning linjen berører kalvingsplasser, terrengformasjonen samt naturforholdene forøvrig langs linjen.

Ved fastsetting av erstatningen for varig beitetap har retten ut fra en skjønnsmessig vurdering av det årlige beitetap, nyttet en kapitaliseringsfaktor på 25. - - -

Side:1041