RG-2000-891

Instans:	Frostating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1999-11-03
Publisert:	RG-2000-891 (123-2000)
Stikkord:	Overskjønn, Avtaleskjønn, Særulemper
Sammendrag:
Saksgang:	Inderøy herredsrett NR 97-00409 B - Frostating lagmannsrett LF-1999-00367 B.
Parter:	Saksøker: Statens vegvesen v/vegsjefen i Nord-Trøndelag, Steinkjer (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Østeraas, Steinkjer). Saksøkt: Bård Slåttelid, Haug, Steinkjer (Prosessfullmektig: Advokat Hans O. Kveli, Steinkjer).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §53, §54, §54a, §55, §56, §57, Dyrevernloven (1974), §10, §6

Overskjønnet gjelder ulemper ved bruk av beite, etter omlegging av E 6 ved Snåsavatnet i Nord-Trøndelag.

Reguleringsplanen «E 6 hovedparsell 19 Asp-Rygg» ble egengodkjent av Steinkjer kommunestyre 9. februar 1994. Statens vegvesen forhandlet erstatningsoppgjør med grunneierne, herunder for parsellen Langhammer-Haug Søndre ved Snåsavatnet.

Det ble 12./28. august 1997 inngått avtale med Bård Slåttelid, eier av Haug gnr 280 bnr 1 i Steinkjer. Etter avtalens punkt 2 var det enighet om følgende erstatninger:

Skoggrunn 17 210 m2 à kr 3 kr 51.630Dyrket mark 7 280 m2 à kr 12 kr 87.360Arronderingsulempe kr 10.577Atkomstveg til gnr 278 bnr 1, 700 m2 à kr 12 kr 8.400+ For vanskeliggjort adkomst kr 3.648kr 161.615Tilbakeført areal 4.800 m2 à kr 9 kr 43.200Totalt kr 118.415

Avtalens punkt 3.3 fastsetter:

«Erstatning for vanskeliggjort adgang til ca 45 daa beite nord for E 6 forutsettes fastsatt ved skjønn og holdes utenfor denne avtale.»

I punkt 3.6 er det en tilsvarende bestemmelse for «Spørsmål om erstatning for oppsetting og vedlikehold av vernegjerde nord for E 6». Dessuten er det avtalt at anleggsskader skal behandles særskilt.

På vegne av Statens vegvesen v/vegsjefen i Nord-Trøndelag uttok advokat Jostein Østeraas skjønnsbegjæring til Inderøy herredsrett 27. oktober 1997. Saksøkt nr 2 var Bård Slåttelid. Han var representert ved advokat Hans O. Kveli. Herredsretten holdt hovedforhandling 28.-30. september 1998 og avhjemlet 4. februar 1999 skjønn med slik slutning:

«1. Erstatningene fastsettes som angitt ovenfor.

2. Innen 2 -to- uker fra skjønnets forkynnelse betaler Statens vegvesen v/vegsjefen i Nord-Trøndelag erstatning til de saksøkte med kr 60.860,-.»

For Bård Slåttelid ble resultatet:

a) for transport av ammekyr over vegen, inkludert arbeidslønn kr 150.000

b) for kostnader til leskur på nordsiden av vegen, bygget av halmballer med tak kr 200.000

c) for oppføring og vedlikehold av gjerde nord for vegen kr 40.000

d) for støvplager i anleggsperioden kr 1.000

Statens vegvesen har begjært delvis overskjønn til Frostating lagmannsrett, nemlig for beløpet «kr 350.000 i erstatning for ødelagt/redusert beite», jf a) og b) ovenfor. Slåttelid har tatt til motmæle.

Overskjønnsforhandlinger ble holdt 19.-20. oktober 1999 på Steinkjer. Retten ble satt med rettens formann og fire skjønnsmenn, og mottok forklaringer fra Bård Slåttelid, vitnet Odd Kolbjørn Nestvold og sakkyndige vitner Jon Rannem og Sivert Bragstad. Det ble fremlagt kartutsnitt, fotografier, kjøpekontrakt m.m., og retten dro på befaring til Haug og besiktiget bygninger og innmark.

Det er ikke reist formelle innsigelser mot fremme av overskjønnet, og dette behandles som avtaleskjønn, jf skjønnsprosessloven §4.

Statens vegvesen har fremlagt forslag til alminnelige skjønnsforutsetninger. Disse er i samsvar med vegvesenets standardforutsetninger og gjengitt på side 3-6 i herredsrettens skjønn. Det er ikke reist innsigelser mot dem, og lagmannsretten legger forutsetningene til grunn. Av punkt 3.6 fremgår:

«De erstatninger som skjønnsretten fastsetter, skal dekke alle erstatningsbetingende skader og ulemper i forbindelse med ekspropriasjonstiltaket, bortsett fra de forhold som i skjønnsforutsetningene eller ved skjønnsrettens avgjørelse uttrykkelig er holdt utenfor skjønnet. Således omfatter erstatningene også eventuell skade eller ulempe i forbindelse med forutgående stiknings- og målearbeider, grunnundersøkelser o.l.»

Ifølge punkt 4 A skal erstatningsoppgjør skje i samsvar med skjønnsprosessloven §53, §54, §55, §56 og §57 og avsavnsrenten skal fastsettes etter lov av 6. april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom §10 tredje punktum, heretter benevnt ekspropriasjonserstatningsloven - Det er ikke oppstilt spesielle skjønnsforutsetninger.

Gården Haug ligger ca 20 kilometer nord for Steinkjer. På tunet står tre bygninger - våningshus, stabbur og driftsbygning. Til gården ligger ca 400 dekar dyrket mark, ca 45 dekar beite, ca 2 000 dekar utmark og ca 500 dekar produktiv skog. Gården grenser til Snåsavatnet.

Vegarbeidene har medført at E 6 er flyttet fra sørsiden av gårdsbebyggelsen til nordsiden, der vegen er lagt i skjæring som er 30 meter høy på det høyeste. Beitet på ca 45 dekar lå tidligere på samme side av gården som driftsbygningen. Nå går E 6 mellom beitet og bygningen. Det er ulemper i denne forbindelse retten skal vurdere.

Vegarbeidene på Slåttelids eiendom tok til 10. januar 1996 og ble sluttført i juni/juli 1998. Ved lagmannsrettens befaring var således vegen ferdig og tatt i bruk.

Statens vegvesen har nedlagt slik påstand:

«Overskjønnet fremmes.»

Slåttelid har nedlagt slik påstand:

«Generell påstand:

1. Saksøkte tilkjennes full erstatning.

2. Saksøker tilpliktes å erstatte Bård Slåttelids utgifter til juridisk og landbruksfaglig bistand.

Spesiell påstand:

1. Bård Slåttelid tilkjennes erstatning for redusert beiteareal.»

Statens vegvesen anfører i det vesentlige:

Lagmannsretten skal legge vanlige ekspropriasjonsrettslige regler til grunn, det vil si Grunnloven §105 og ekspropriasjonserstatningsloven. Spørsmålet er om veganlegget har forårsaket ulemper for beitet på eiendommen, og om det i så fall skal betales erstatning.

Den som hevder at det er oppstått et tap, må bevise dette. Bare økonomisk tap dekkes, og bare så fremt tapet er påregnelig. Herredsretten har ikke drøftet hva som er påregnelig drift på Haug. Dette må vurderes etter samme kriterier som i ekspropriasjonserstatningsloven §6 og ut fra retningslinjene i Rt-1986-1354 (Svenkerud). Det erkjennes at eventuelle ulemper i denne saken er særulemper etter ekspropriasjonserstatningsloven §8.

Tilpasningsplikten er grunnleggende. Statens vegvesen mener at Slåttelid har innrettet seg eksemplarisk. Han driver gården som deltidsbruk - dyrker korn og har sin hovedinntekt fra arbeid som veterinær utenfor gården. Forholdene har forandret seg vesentlig i landbruket. Man kan ikke lenger påregne å drive gårder som Haug på heltid.

Statens vegvesen er uenig med de sakkyndige i at det er påregnelig med omlegging av driften til en kombinasjon av å dyrke korn og holde ammekyr. Driftsbygningen er staselig eksteriørmessig, men ikke innredet for husdyr. Ved lønnsomhetsberegninger må det kalkuleres med betydelige investeringer i innredninger til husdyrhold, og anskaffelse av maskiner og utstyr til grasproduksjon. Det må sørges for fôrlager, og det er heller ikke gjort over natten å skaffe 40 ammekyr. Det er meget arbeidskrevende og risikofylt å satse på husdyr. Gården mangler melkekvote, slik at det eventuelt blir tale om ren kjøttproduksjon. Det mest påregnelige og minst risikofylte er å fortsette som i dag med kornproduksjon, og overlate beitet til andre. Statens vegvesen minner om at vurderingene skal skje pr tiltredelses-tidspunktet.

Subsidiært, hvis lagmannsretten finner det påregnelig med omlegging av driften, erkjenner Statens vegvesen at gårdens naturlige beiteareal ligger nord for vegen. Strandområdet mot Snåsavatnet er ikke egnet for intensivt beite på grunn av naturfredning og vannledninger til naboer. Subsidiært erkjennes det følgelig at E 6 er en ulempe ved kjøttproduksjon. Dyrene må fraktes over vegen vår og høst. Men utstyr for slik transport måtte man uansett ha, idet beitet ligger ovenfor kornarealet på nordsiden, og dyr kan bli skadet mens de er der, langt unna driftsbygningen.

Statens vegvesen har kommet til at herredsrettens utmåling av transportomkostninger - kr 7.500 pr år og kapitaliseringsrente 5 % er akseptabelt. Dette inkluderer merutgifter til arbeid og ledegjerder ved innsamling av dyr, og dessuten noe merarbeid med tilsyn. Dog har herredsretten gitt erstatning for tap fra første år (1996). Det kan ikke være riktig, tatt i betraktning at det ikke fantes dyr på Haug ved tiltredelsen.

Det er ikke påkrevd med leskur. Det er nok ly under naturlig vegetasjon på området. Verken dyrevernloven eller tilhørende forskrifter oppstiller krav om leskur på sommerbeite i terreng som dette. Under enhver omstendighet må det være tilstrekkelig å innrette seg enklere med fanghekk - både med hensyn til kontroll og inseminering. Det finnes fanghekker som med letthet kan fraktes i seksjoner.

Det er ikke vanlig med leskur i distriktet, og heller ikke sannsynliggjort at det gir bedre økonomisk resultat. Hvis vinningen ved leskur er mindre enn kostnaden, må Slåttelid nøye seg med erstatning for det førstnevnte - med andre ord for redusert inntekt ved å være uten leskur.

Prinsipalt mener altså Statens vegvesen at erstatningen må settes til kr 0 fordi omlegging til ammekyr ikke er påregnelig. Subsidiært anføres at herredsretten har utmålt altfor høy erstatning for særulemper.

Slåttelid anfører i det vesentlige:

Han reagerer sterkt på at Statens vegvesen karakteriserer Haug som et deltidsbruk. Med 400 dekar dyrket mark, 45 dekar beite, 500 dekar produktiv skog og 2.000 dekar utmark er dette klart et bærekraftig gårdsbruk. Det er solide bygninger, herunder en flott driftsbygning på 22x12 m i to etasjer oppført etter nyttårsstormen 1. januar 1992.

Kjøttproduksjon har det vært på gården siden 1954. Slåttelid overtok etter sin far i 1985 og drev som tidligere, med fortsatt hjelp fra faren. Etter stormen var de fast bestemte på å videreføre kjøttproduksjonen. I de daværende vegplanene var det inntegnet bro bak driftsbygningen og over vegskjæringen. Mens driftsbygningen ble bygget ombestemte man seg. Broen som var kalkulert til 2 mill kr forsvant fra planene av økonomiske hensyn. Driftsbygningen stod ferdig i 1993. Under den påfølgende vegbyggingen fra 10. januar 1996 var det umulig å holde husdyr. Det haglet stein over tunet ved sprengning, slik at folkene på gården måtte evakuere bygningene flere ganger og bo annet sted. Pr dags dato er det ikke dyr på gården, noe som skyldes usikkerheten i erstatningsoppgjøret.

Frem mot stormen var det 40 okser på gården, og planen er nå - straks skjønnssaken er avgjort - å skaffe 40 ammekyr, innrede driftsbygningen og ta i bruk beitet i nord. Uten vegen ville forholdene vært idéelle. Dyrene kunne gått ut og inn mellom driftsbygningens første og annen etasje og skogen og beiteområdet. I ventefasen har Slåttelid dyrket korn, latt naboene disponere beitet og selv prioritert arbeidet som veterinær.

Vegen deler dyrket mark i to, med ca 200 dekar på hver side. Det beste kornarealet ligger sør for vegen ved bebyggelsen. Arealet nord for vegen er myrlendt, kaster betydelig mindre av seg og er best egnet til grasproduksjon. Beitearealet på 45 dekar og det tilliggende dyrkingsarealet på 200 dekar utgjør til sammen fôrgrunnlag for 40 ammekyr med kalver, i alt ca 100 dyr. Det er uøkonomisk å ta i bruk kornarealet i sør til beite og grasproduksjon. Statens vegvesen har erkjent at strandområdet er uegnet til formålet.

Statens vegvesen taler om driftsomlegging, men Slåttelids har altså drevet kjøttproduksjon siden 1954.

Begge de sakkyndige, Rannem og Bragstad, har konkludert med at kjøttproduksjon kaster mest av seg. Dekningsbidraget for ammekyr er ifølge Rannem kr 833 pr da, for korn kr 642 pr da og for okseslakt kr 470 pr da. Dekningsbidraget for ammekyr utgjør altså ca kr 200 mer enn det gjennomsnittlige dekningsbidrag for korndyrking. Når man også ser hen til at kornarealet i nord er relativt dårlig og kaster av seg 200-250 kilo pr dekar, er forskjellen i lønnsomhet betydelig mer enn kr 200 pr dekar mellom henholdsvis kjøttproduksjon og korndrift. Dessuten oppnår gårdeieren betaling for mange flere arbeidstimer ved husdyrhold enn korndyrking.

Det er lite tvilsomt at det er påregnelig å drive Haug som kombinasjonsbruk.

Slåttelid er enig med Statens vegvesen når det gjelder selve reglene for erstatningsutmåling, herunder at redusert verdi av beitet på grunn av særulemper skal erstattes fullt ut etter ekspropriasjonserstatningsloven §8.

Det er nødvendig å transportere dyrene over vegen vår og høst og i forbindelse med sykdom hos dyr. Kalver er tandre den første tiden; er utsatt for sykdommer. Det rimeligste blir nok å leie transport fra Bøndernes Salgslag som gjør denne tjenesten rasjonelt og profesjonelt. Den sakkyndige Bragstad har i sin rapport tall som viser at herredsrettens vurdering kr 7 500 pr år er altfor lav. Man må opp i minst kr 12 000 pr år, bare for selve transporten. Videre påløper utgifter til ekstra arbeidshjelp og til sluser og ledegjerder for dyrene.

Bevisførselen har sannsynliggjort at leskur er nødvendig og at utgiftene blir høyere enn de kr 200.000 som herredsretten har beregnet. Som nevnt er kalvene tandre. Har man ikke leskur, må både de og kyrne ved sykdom transporteres til driftsbygningen. Det samme gjelder ved uvær/storm og regn, når de skal kontrolleres, eller i forbindelse med inseminering som er en tidkrevende prosess.

Høye transportkostnader gjør at det fort svarer seg å heller bygge leskur. Etter håndboken for landbruket er prisen på stolpehus beregnet til kr 1.654 pr m2. Et leskur vil sannsynligvis beløpe seg til noe mellom herredsrettens kr 200.000 og anslagene fra Aunøyen/Bragstad på kr 600.000-650 000.

Slåttelid har ikke krevet erstatning for tiden fra driftsbygningen stod ferdig i 1993 og til tiltredelse 10. januar 1996. Han bør til gjengjeld få ulempeerstatning fra første år (1996), selv om det ikke var dyr på gården da. Det var vegvesenets arbeid med planer og anlegg som gjorde at han ikke kom i gang med kjøttproduksjonen.

Det ovenstående tilsier høyere ulempeerstatning.

Lagmannsretten bemerker:

Slåttelid skal ha full erstatning, jf prinsippet i Grunnloven §105 og bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven. Som det fremgår i de innledende bemerkningene, er flere erstatningsposter for Slåttelid avgjort ved avtale og rettskraftig skjønn. Overskjønnet er begrenset til ulemper ved at riksvegen avskjærer beitet fra gårdsbebyggelsen.

Ekspropriasjonserstatningsloven §8 regulerer ulemper på resteiendom. Vegbyggingen har medført arronderingsulemper. Dette er særulemper som skal erstattes fullt ut etter §8. Også partene er enige om det.

Tidspunktet for vurderingen er tiltredelsen 10. januar 1996, jf ekspropriasjonserstatningsloven §10.

Lagmannsretten er enig med Statens vegvesen i at forutsetningen for erstatning er at ulempene er knyttet til påregnelig bruk. Det er prosedert på kjøttproduksjon, og verken ved tiltredelse eller under overskjønnsforhandlingene var det storfe på gården. Det avgjørende blir imidlertid hvordan en alminnelig fornuftig eier ville drevet gården, jf de retningslinjene Høyesterett har trukket opp i Rt-1986-1354 (Svenkerud).

Statens vegvesen har engasjert sakkyndig Jon Rannem som konkluderer med at ammekyr gir vesentlig større dekningsbidrag enn kornproduksjon. Slåttelid har engasjert sakkyndig Sivert Bragstad som konkluderer med det samme. Som anført av Slåttelid er det lang tradisjon for kjøttproduksjon på Haug. Slåttelid er utdannet veterinær og holdt okser frem til 1992. Lagmannsrettens befaring viste klart at området nord for vegen egner seg best til beite og grasproduksjon. Driftsbygningen er ny og rommelig. Der er ikke gjødselkjeller, men forholdene ligger til rette for at ammekyr og kalver kan gå på talle - underlag av halm som fjernes 1-2 ganger i året. Det må installeres ventilasjonsanlegg og fôringsplass. Hvis man ikke tar deler av driftsbygningen i bruk til grovfôr-rom, kan man benytte grasballer lagret utendørs. Etter bevisførselen er ikke lagmannsretten i tvil om at kjøttproduksjon er påregnelig driftsmåte, kombinert med kornproduksjon.

Det er foretatt beregninger ut fra bygningenes kapasitet og ressursene for beite og grasproduksjon, og disse munner ut i 40 ammekyr, det vil si ca 100 dyr med smått og stort. Lagmannsretten finner at dette er et passende anslag.

Uten vegen ville dyrene - sommers tid - gått fritt ut og inn av driftsbygningen og til skogen og beiteområdene. Tilleggsfôring kunne foregått i driftsbygningen, kontroll og inseminasjon likeså.

Slåttelid må tilpasse seg, slik at det økonomiske tap blir minst mulig. Som et ledd i dette finner lagmannsretten at han bør gjerde inn et passende areal utenfor driftsbygningen. Der kan dyrene gå første del av våren og siste del av høsten. Det er fordelaktig å ha buskapen i nærheten av tunet i den tiden kalvene er små og utsatte for sykdom, og da det er størst behov for kontroll og tilsyn.

Det dyrkingsareal som derved går tapt på sørsiden av vegen, kan erstattes ved korndyrking på et tilsvarende areal nord for vegen; på den delen som gir best avkastning.

Senere på våren må buskapen fraktes over vegen med kjøretøy, for så å bringes tilbake igjen om høsten. Lagmannsretten er enig med Slåttelid i at det er mest rasjonelt og økonomisk å leie transport, for eksempel fra Bøndernes Salgslag. Den sakkyndige Sivert Bragstad har kalkulert kostnadene til kr 12.000 og merarbeid/ekstra arbeidshjelp til kr 3.000, totalt kr 15.000 pr år. Lagmannsretten er kommet til samme resultat.

Som en engangsanskaffelse må det også regnes med skjønnsmessig kr 6 500 til sluse og ledegjerder.

Det er ikke tradisjon i distriktet for leskur på sommerbeite så nær driftsbygningen som på Haug. Heller ikke dyrevernloven med tilhørende forskrifter kan anses å gi påbud om slikt leskur. Lagmannsretten påpeker at det i skogen og på beitet er tilstrekkelig ly med vegetasjonen i naturen.

Imidlertid må det påregnes behov for tilleggsfôring og anordninger for dette ute på beitet. Det må anses tilstrekkelig med én fôringshekk, idet dyrene ikke vil ete samtidig. Rundt fôringshekken blir det mye tråkk, skitt og søle. Følgelig må den flyttes med visse mellomrom. Fôringshekk med seksjoner kan med enkle håndgrep flyttes. De er hensiktsmessige til bruk ved kontroller, ved transport av syke dyr og ved inseminering.

Det presiseres at Slåttelid, uten vegen kunne gitt tilleggsfôr i driftsbygningen og gjennomført kontroller og inseminering mv på samme sted.

Lagmannsretten konkluderer med at det ikke er nødvendig med leskur, men med engangsanskaffelse av fôringshekk til kr 15.000 og årlige kostnader til flytting av fôringshekken på avrundet kr 2.000.

Slåttelid har ikke krevet ulempeerstatning for tiden før tiltredelse, det vil si fra driftsbygningen stod ferdig i 1993 og til 10. januar 1996. I denne perioden kunne han faktisk sett drevet kjøttproduksjon. Imidlertid, etter bevisførselen finner lagmannsretten at det var utelukket å ha storfe på gården fra tiltredelsen og frem til veganlegget stod ferdig i juni/juli 1998. I denne perioden pågikk anleggsarbeidene helt inntil driftsbygningen, og med løpende sprengning med steinsprut og støvplage. Hovedårsaken til at det ikke var dyr på gården i januar 1996, er åpenbart vegomleggingen. Uten denne ville en alminnelig fornuftig driver av gården ha innredet driftsbygningen, skaffet utstyr og dyr, slik at produksjonen hadde vært i gang 10. januar 1996. På denne bakgrunn utmåles ulempeerstatning fra og med tiltredelsestidspunktet. Når det gjelder arbeidskraft på gården, bemerkes at Slåttelid selv kombinerer driften med å være veterinær. I tillegg har han hustru og en arbeidsfør far som tar aktivt del i gårdsarbeidet.

Sluse og ledegjerder beregnet til kr 6.500 og fôringshekk til kr 15.000, representerer engangskostnader på kr 21.500.

Når det gjelder dyretransport på kr 12.000, merarbeid/ekstra arbeidshjelp i denne forbindelse på kr 3.000 og flytting av fôringshekk kr 2.000, dreier det seg om årlige utgifter - totalt kr 17.000. Ved kapitalisering legges til grunn en rente på 5 %. Det vises til førstevoterendes bemerkninger og sammenligning med personskadesaker i Rt-1994-557 flg. (Flåmyra), særlig side 562. Statens vegvesen har antydet at 5 % kan være en passende sats, og det er ikke prosedert på en annen rente.

Etter dette blir samlet erstatning kr 361.500. Avsavnsrenten fra 10. januar 1996 er 7 % p.a., rettskraftig fastslått av herredsretten.

Etter hovedregelen i skjønnsprosessloven §54a jf §54 første ledd, må Statens vegvesen dekke Slåttelids saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Kveli har inngitt omkostningsoppgave på kr 36.200, hvorav salær utgjør kr 30 000, advokatens utgifter kr 128 og utgifter til sakkyndig Sivert Bragstad kr 6.172. Omkostningene anses å ha vært nødvendige for en betryggende utførelse av oppdraget, og oppgaven tas til følge.

Ut over dette må Statens vegvesen betale omkostningene til lagmannsretten:

Behandlingsgebyr for 3 rettsdager kr 7.950Honorar til skjønnsmennene: kr 3 600 x 4 kr 14.400+ Reiseutgifter for skjønnsmennene kr 22.494= Totale kostnader til lagmannsretten kr 44.844

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet betaler Statens vegvesen v/vegsjefen i Nord-Trøndelag til Bård Slåttelid erstatning kr 361.500 - trehundreogsekstientusenfemhundre - tillagt 7 - syv - % avsavnsrente p.a. fra 10. januar 1996.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet betaler Statens vegvesen v/vegsjefen i Nord-Trøndelag til Bård Slåttelid saksomkostninger for lagmannsretten med kr 36.200 - trettisekstusentohundre.