Rt-1914-343
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1914-01-23 |
| Publisert: | Rt-1914-343 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7/1 B. s.a. |
| Parter: | Kristiania kommune (advokat Strøm) mot Kristiania stiftsdirektion paa Vor Frelsers kirkes vegne (advokat Johannes Bergh). |
| Forfatter: | Heggen, Vogt, Frisak, Mejdell, Feragen, Gjelsvik, Birkeland |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Kirkegårdsloven (1897) §12 |
Ekstraordinær assessor Heggen: Ved Kristiania byrets dom av 17 september 1908 blev Vor Frelsers kirke kjendt eiendomsberettiget til den nedlagte Ankerløkkens kirkegaards arealer under ophævelse av processens omkostninger.
Denne dom er av Kristiania kommune appellert til Høiesteret med paastand om, at appellantskapet frifindes og tilkjendes processens omkostninger for byretten og Høiesteret.
Av indstevnte, der ogsaa for Høiesteret er meddelt fri sakførsel, er nedlagt paastand om byretsdommens stadfæstelse samt om, at appellantskapet tilpligtes at betale det offentlige omkostninger for Høiesteret samt salær til indstevntes beskikkede sakfører.
Med hensyn til sakens sammenhæng henvises til byretsdommens præmisser, idet bemerkes, at saken foreligger i samme skikkelse som i første instans.
Appellantskapet paastaar at være eier av Ankerløkken og anfører til begrundelse herav principalt, at det maatte ha været forutsætningen for den i 1851 mellem kommunen og kirken trufne ordning angaaende stoleleien, at førstnævnte skulde bli eller blev eier av den nu omtvistede Ankerløkke, subsidiært at kommunen har hævdet eiendomsretten.
Jeg skal til indledning bemerke, at der ikke kan være tale om, at Vor Frelsers kirke som retssubjekt skulde være gaat fuldstændig op i kommunen og denne sidste saaledes være blit eier av kirkens grund. Noget saadant har ikke engang været paastaat. Naar det av appellantskapet har været gjort gjældende, at den i 1851 trufne ordning skulde været bygget paa den forutsetning, at kommunen blev eier av Ankerløkken, kan dette ikke medgives at medføre rigtighet. En saadan stiltiende eiendomsoverdragelse, indesluttet i en angivelig forutsætning for den trufne ordning, maatte vel betegnes som ganske enestaaende. Man maatte vel for overdragelsen av en eiendom som heromhandlede kunne kræve uttrykkelig avtale, hvis det virkelig i 1851 hadde været parternes mening og vilje, at eiendomsretten skulde gaa over. Jeg kan saaledes ikke finde, at kirken i 1851 kan antages at ha disponert over Ankerløkken.
Det kunde muligens gjøres gjældende, at kirken har overdraget eiendomsretten til løkken eller dele derav ved de forskjellige tilladelser, som den i tidens løp har git kommunen til at disponere over grunden. Jeg kan imidlertid, heller ikke være enig heri. Jeg kan ikke i disse tilladelser se dispositioner fra en, der anser sig som eier. Jeg anser dem som tilladelser git specielt i anledning av, at der i grunden endnu fandtes likrester.
Derimot kan jeg ikke slutte mig til byretsdommen, forsaavidt den har forkastet kommunens paastand om at ha erhvervet Ankerløkken
Side:344
ved hævd. Jeg mener, betingelserne for hævd er tilstede. Kommunen har i over 20 aar før saksanlægget besiddet de allervæsentligste dele av Ankerløkken, idet den sammesteds har anlagt gate i forlængelse av Torvgaten, bygget Jakobskirken, indrettet Ankertorvet, opført gasverk o.s.v. Disse indretninger og bygninger er saa omfattende, at man maa si, at kommunen derved har utøvet besiddelse over den hele Ankerløkke. Jeg mener, det er urigtig, naar byretten, forsaavidt nærværende punkt angaar, gjør gjældende, at kommunen ikke kan hævde mot sin adkomst. Jeg mener nemlig, at kommunen ingen adkomst har, saaledes forstaat, at kirken ikke har overdraget kommunen nogen ret. Jeg gaar derimot, ut fra, at baade kirken og kommunen har anset det som en naturlig følge av forholdene, saaledes som disse i tidens løp utviklet sig, at kommunen blev dispositions- og eiendomsberettiget over Ankerløkken. Kommunen ansaa sig berettiget til at disponere over løkken uten at faa sig nogen eiendomsret eller bruksret overdraget. Jeg mener ikke, at denne kommunens og kirkens opfatning var den rigtige, men jeg antar, at den er tilstrækkelig til at konstituere animus domini, hvorhos jeg heller ikke kan skjønne, at man kan drage hævderens gode tro i tvil.
Idet jeg saaledes mener, at samtlige betingelser for hævd foreligger, kommer jeg til det resultat, at kommunen maa bli at frifinde for Vor Frelsers kirkes tiltale.
Omkostningerne antar jeg bør ophæves for begge retter. Jeg finder, at den beskikkede sakfører har forsvarlig utført sit hverv.
Konklusion:
Kristiania kommune bør for Kristiania stiftsdirektion paa Vor Frelsers kirkes vegne, dens tiltale i denne sak fri at være. Processens omkostninger for byretten og Høiesteret ophæves. Salæret til den beskikkede sakfører, advokat Johannes Bergh, ansættes til kr. 500,00.
Assessor Vogt: Jeg stemmer for stadfæstelse av byrettens dom, i hvis præmisser jeg finder en helt fyldestgjørende begrundelse av domsresultatet. Jeg skal derfor alene tilføie nogen korte bemerkninger.
Det er paa det rene, at Vor Frelsers kirke i 1833 ved almindelig kjøp erhvervet fra Kristiania kommune Ankerløkken. At foranledningen til indkjøpet var, at kirken tiltrængte en ny begravelsesplads, kan ikke influere paa kirkens retslige stilling som grundeier. Naar det da paastaaes, at eiendomsretten til løkken senere er ført tilbake til kommunen, maa der paavises en viljeserklæring fra kirkens dertil kompetente repræsentant eller et andet retsstiftende faktum, hvorved saadan tilbakeoverdragelse har fundet sted. Efter min opfatning er imidlertid intet saadant paavist. Da det - som av førstvoterende nævnt - ikke engang er paastaat, at kommunen har kjøpt eiendommen tilbake, skulde da, saavidt jeg forstaar, overdragelsen til kommunen nærmest være at søke i en stiltiende gave fra kirkens side. Jeg ser imidlertid ikke, hvori man skulde kunne finde en saadan gave konstatert. Det har i og for sig formodningen mot sig, at kirkens vedkommende skulde skjænke bort en værdifuld del av kirkens gods. Og den omstendighet, at vedkommende, da Ankerløkken ikke længer benyttedes efter sin bestemmelse som begravelsesplads, samtykket i, at kommunen fik adgang til at benytte forskjellige dele av den ledige grund til fremme av kommunale formaal - i hvilken omstændighet appellanten, saavidt jeg har forstaat, har søkt det væsentligste grundlag for sin paastand, deri kan ikke findes noget uttryk for overdragelse til kommunen av eiendomsret til grunden. At det ved meddelelse av stiftsdirektionens, samtykke til de forskjellige dispositioner ikke blev uttrykkelig
Side:345
uttalt eller forbeholdt, at dermed ikke tilsigtedes nogen eiendomsoverdragelse, anser jeg helt irrelevant. Kommunen hadde selv solgt grunden til kirken, og den var saaledes faldt bekjendt med det virkelige eiendomsforhold. Det maatte da være helt overflødig for kirkens vedkommende uttrykkelig at gjøre opmerksom paa dette retsforhold. Dertil kommer, at de andragender fra kommunens side, der førte til meddelelse av omhandlede samtykke, er formet saaledes, at de efter min opfatning indeholder en bestemt forutsætning om, at det er til kirken som eier av arealet, at kommunen henvender sig. Avfatningen er i mine øine aldeles uforenelig med, at kommunen betragter sig selv som eier. Om man tænker sig, at Vor Frelsers kirke i umiddelbar forbindelse med erhvervelse av Ankerløkken hadde, fordi den ikke tiltrængte det hele areal, overlatt kommunen ret til at benytte en del av samme, vilde vel ingen ha engang paastaat, at deri laa et tilkjendegivende om, at grundeiendomsretten gik tilbake til kommunen; men om en saadan tilladelse meddeles nogen aar senere, kan den dog ikke ha sterre retslig virkning. Jeg vil i denne forbindelse bemerke, at intet foreligger, som viser, at kommunen, da den gav bevilling til indkjøpet av Sofienberg kirkegaard, forutsatte eller betinget sig, at til gjengjæld skulde Ankerløkken tilfalde kommunen. Hadde det været meningen, maatte det utvilsomt ha fundet uttryk i dokumenter vedkommende sakens forberedelse og avgjørelse.
Det er følgelig min mening, at forat kommunen med føie skulde kunne paaberope sig, at kirken hadde git kommunen tilbake eiendomsretten til Ankerløkken, maatte saadan overdragelse være uttrykkelig tilkjendegit; men at saadant tilkjendegivende ikke foreligger, er paa det rene.
Jeg er forøvrig enig med byretten i, at selv om man hadde grund til at gaa ut fra, at stiftsdirektionen virkelig har hat til hensigt at la Ankerløkken gaa over til at bli kommunens eiendom, vilde en saadan disposition ingen retslig følge ha, da stiftsdirektionen savner bemyndigelse til at skjænke bort kirkens gods. Jeg henviser herom til departementsskrivelse av 23 april 1861, regjeringsinstruksen av 15 januar 1881 §7 post 32, lov nr. 1 av 3 august 1897 §12, resolution av 30 december 1897 II og Rt-1863-517. Den der refererte dom viser noksom, hvorledes retsopfatningen ogsaa i 1860-aarene var med hensyn til dispositionsretten over kirkens gods.
Forsaavidt Kristiania kommunes procedyre maatte være at forstaa derhen, at Ankerløkken er gaat over i kommunens eie derved, at kommunen efterhaanden har maattet i større og større utstrækning overta utredelsen av de kirkelige utgifter, idet derigjennem kirkens eiendomme skulde ha ophørt at være kirken særskilt tilhørende og være saa at si gledet ind som integrerende dele av kommunens aktiva, saa finder jeg denne opfatning ganske uholdbar. Det kan heller ikke sees, at den fra kommunens side er gjort gjældende likeoverfor Vor Frelsers kirkes øvrige eiendomme, og disse indtar i mine øine samme retslige stilling som Ankerløkken. Det er i dette forhold avgjørende, at de menigheterne tilhørende kirker, ialfald de som aldrig har været i privat eie, er stiftelser eller selvstændige økonomiske personligheter, i saa henseende uavhængige av vedkommende kommunes øvrige institutioner. Dette har altid været den for kirkerne gjældende retslige stilling, uanset om menigheterne eller kommunerne har maattet yde bidrag til de kirkelige utredsler. Jeg kan herom henvise - foruten til N.L. 2-21- 56, jfr. departementsskrivelse av 12 januar 1826 og lov av 3 august
Side:346
1897, specielt §19 - derhos til fremstillingerne i Motzfeldts Kirkeret Brandts Tingsret, Hertzbergs avhandling om eiendomsretten til det norske kirkegods og Odelstingsproposition nr. 28 for 1897, specielt siderne 9, 10, 24-25 og 28.
Det er ogsaa i den henseende betegnende, at naar Kristiania kommune har hat behov for arealer av Vor Frelsers kirkes forlængst nedlagte begravelsesplads ved Stortorvet, har den derom maattet indgaa handel med kirkens vedkommende. Jeg ser ikke, at kommunens retslige forhold til de forskjellige nedlagte kirkegaarde, hvorom her er spørsmaal, er av forskjellig art. Ankerløkken, som blev indkjøpt av kirken for fuld valuta, kan dog ikke være mindre uavhængig av kommunen end en anden kirkegaard. Jeg vil i denne forbindelse ogsaa peke paa, at da Kristiania formandskap i sin tid antok, at endel gods tilhørte Vor Frelsers kirke, blev det søksmaal, som i den anledning blev anlagt mot staten, ikke anlagt av formandskapet, men av kirkeinspektionen. Jeg sigter her til den ovenfor refererte sak fra 1863.
Tilbake staar med hensyn til eiendomsforholdet at avgjøre hævdsspørsmaalet. Jeg er ogsaa forsaavidt helt enig med byretten. Her har det virkelige eiendomsforhold den hele tid været vel kjendt av eller burde ialfald staa klart for kommunens vedkommende, da kommunen selv hadde solgt eiendommen til Vor Frelsers kirke. Kommunen var saaledes kirkens hjemmelsmand. De av kommunen foretagne dispositioner, hvorpaa førstvoterende bygger hævden, knytter sig til specielle tilladelser for hvert tilfælde fra kirkens vedkommende, og de andragender om tilladelse, der foreligger fra kommunen, indeholder - som jeg ovenfor har berørt - i mine øine en bestemt forutsætning om, at det er kirken, der er den over arealet dispositionsberettigede. Da kan ikke kommunen ha raadet over grunden ut fra den forutsætning, at denne var kommunens eiendom. Længere end til at kommunen har hat grunden i forlening - N.L. 5-5-3 -, kan man dog ikke komme. Da jeg saaledes anser hævd helt utelukket, skal jeg ikke nærmere opholde mig ved, at førstvoterende har latt hævden omfatte ogsaa de dele av eiendommen, over hvilke kommunen overhodet ingen raadighet har utøvet.
Forsaavidt der har været lagt vegt paa, at kirken ikke selv har nyttiggjort sig Ankerløkken, maa det erindres, at denne omstændighet, i sig selv ganske likegyldig for avgjørelsen av eiendomsspørsmaalet, saa meget mindre kan tillægges nogen vegt, som det her gjælder en nedlagt kirkegaard; jfr. loven 1897 §43. Likeoverfor den betragtning, at det foreliggende spørsmaal ikke kan ha nogen økonomisk betydning for kirken, naar kommunen pligter at dække dens utredsler, bør det ikke oversees, at kirken ingen sikkerhet har for bestaaen av den lovordning, som nu er den gjældende.
Hvorvidt og i hvilken utstrækning eller paa hvilke betingelser kommunen har ret til at paastaa opretholdt de av samme paa Ankerløkken iverksatte anlæg, ligger det utenfor nærværende sak at avgjøre.
Jeg er enig med førstvoterende angaaende procesomkostningerne, sakførselens forsvarlighet og den beskikkede sakførers salær.
Ekstraordinær assessor Frisak: Jeg indrømmer, at meget taler for det resultat, hvortil førstvoterende er kommet, nemlig at Ankerløkken i sin helhet er overgaat til kommunen. Jeg lægger i saa henseende vegt paa anskaffelsen av Sofienberg kirkegaard for kommunens regning og senere anskaffelse av kirkegaarde til erstatning for Ankerløkkens kirkegaard, som ifølge en dokumentert skrivelse fra kirkevergen.
Side:347
hadde vist sig at være i det væsentlige ubrukelig allerede ved anskaffelsen av Sofienberg kirkegaard. Endvidere lægger jeg ogsaa vegt paa den anskuelse, som fra kommunens side har faat sit uttryk i, hvad der er referert i en regjeringsindstilling av 22 oktober 1862 vedkommende erstatning for en anden kirkegaard i Kristiania, med tilslutning fra regjeringen, samt uttalelser fra Kristiania magistrat i skrivelser av 15 december 1873 og 30 april 1877, hvori magistraten betegner Ankerløkken som kommunens eiendom, likesom det ogsaa fremgaar av korrespondansen forøvrig, at magistraten ansaa Ankerløkken i sin helhet overgaat til kommunen. Fra mit standpunkt finder jeg ikke opfordring til nærmere at referere korrespondansen, ei heller at uttale mig nærmere om, hvad der støtter den anskuelse, at Ankerløkken i sin helhet skulde være overgaat til kommunen, saaledes som av appellantskapet paastaat. Jeg vover nemlig ikke paa grundlag av de i saken foreliggende oplysninger at gaa ut fra, at Ankerløkken som grundareal samlet og i sin helhet er overgaat til Kristiania kommunes eiendom. Aldenstund kommunen mangler hjemmel fra Vor Frelsers kirke som en selvstændig offentlig stiftelse eller mangler nogen uttrykkelig overdragelse paa eiendommen i sin helhet, maatte der isteden herfor foreligge omstændigheter eller avtaler, som klart og utvilsomt viste, at eiendomsretten til Ankerløkken under ett var overgaat til kommunen; men saadan klarhet finder jeg ikke, at der foreligger. Hvad angaar magistraten fremkomne direkte uttalelser om, at Ankerløkken var eiendom, er derved at bemerke; at det ikke er bevist, at de kirkelige myndigheter, deriblandt stiftsdirektionen, er blit bekjendt med disse. I ethvert fald har kirkelige myndigheter ikke uttalt sig derom.
Derimot mener jeg, at saken staar i en anden stilling, forsaavidt angaar de enkelte transaktioner angaaende dele av Ankerløkkens kirkegaard, transaktioner, som har faat sit utslag i handling, og som er foretat med de kirkelige myndigheters uttrykkelige tilslutning og uten forbehold fra disses side. Disse er, saavidt jeg kan erfare av dokumenterne: 1. Forlængelse av Torvgaten over Ankerløkken fra Hausmannsgaten til Akerselven i 1874 i forbindelse med opførelse av Ankerbroen. 2. Grund til opførelse av Jakobs kirke i 1877. 3. Grund til opførelse av retorthus eller gasometer og kulmagasin for kommunens gasverk i 1877-78. 4. Grund til anlæg av Ankertorvet eller Høtorvet i 1879-80. 5. Grund til anlæg av en kjødkontrolstation i 1893. At kommunen disponerte over disse grundstykker i de øiemed, som jeg hat nævnte deri har de kirkelige myndigheter for hvert tilfælde samtykket uten forbehold om nogensomhelst ret for kirken utenfor hensynet til de paa Ankerløkken begravede lik. Som man vil erfare av det anførte, blev grundstykkerne overlatt til kommunen til rent kommunale, ikke kirkelige øiemed undtagen for Jakobskirkens vedkommende. Det gjælder for alles vedkommende ikke midlertidige, men varige forføininger. Anlæg av gate og torv samt opførelse av bygninger betegner permanente dispositioner. Jeg skal i denne forbindelse citere av en skrivelse fra kirkevergen, datert 22 januar 1891: «I 1877 og de nærmeste aar blev der ifølge kommunebestyrelsens beslutninger av 23 august og 22 november 1877 samt 10 juni 1880 (angaaende ekstraordinært budget for s.a.) og med samtykke av stiftsdirektionen, meddelt i henhold til Kgl. resolution av 26 januar 1878, truffet disposition over større strækninger av denne kirkegaard andet øiemed, væsentlig til opførelse av Jakobs kirke, anlæg av Ankertorvet, opførelse av gasometer og kulmagasin
Side:348
for gasverket samt (formentlig dog «blot indtil videre») til øvelsestomt for brandvæsenet. Som vilkaar herfor blev, saavidt vites, alene opstillet, at likene paa disse strækninger (og paa partiet mellem torvet og elven) skulde optages og bortbringes til Tøien kirkegaard, hvilket ogsaa skedde for bykassens regning». Naar disse eiendomme saaledes er overlatt til kommunen til stedse varig avbenyttelse paa samme maate som byens øvrige faste eiendomme, gater, torve og kommunale bygninger, saa ligger deri, mener jeg, at kommunen har erhvervet eiendomsraadighet over dem. Hvad der skulde ligge i en bestemmelse som byrettens, at kirken under de anførte omstændigheter skal være eiendomsberettiget til disse grundstykker, staar for mig uklart. Det forekommer mig nærmest at være en fiktion. Samtlige de nævnte eiendomme er av kommunen i alle de senere hengangne aar blit benyttet i de øiemed, som foran er angit. Kommunen har derigjennom ogsaa utøvet fuld raadighet over dem, og jeg kan ikke tvile paa, bl.a. efter magistratens før nævnte uttalelser, at det er skedd i god tro.
Jeg mener saaledes tillike, at kommunen har hævdet de nævnte grundstykker, forsaavidt angaar arealerne nr. 1-4, som kommunen har indehat i 23- 29 aar før forliksklagens uttagelse, og jeg vilde finde et resultat som det, byretten og andenvoterende har votert for, hvorefter disse arealer nu skulde gaa over igjen til kirkens eie, at være litet billig og rimelig.
Forsaavidt angaar eiendom nr. 5, foreligger ikke hævdstid. Kommunen har ikke førend i 1893 tat den i besiddelse, og jeg maa være ganske uenig med førstvoterende i, at de strækninger av Ankerløkken, gom ikke har været underkastet kommunens raadighet eller været disponert av kommunen, skulde ved hævd være gaat over i kommunens eie, men jeg antar, at hvad jeg før har anført utenfor hævdsspørsmaalet, er tilstrækkelig til at begrunde, at ogsaa dette sidste grundstykke ansees overgaat til kommunen til eiendom. Jeg skal bemerke, at ved en kongelig resolution av 26 januar 1878 blev stiftsdirektionen bemyndiget til at samtykke i nedlæggelse av gjenværende dele av Ankerløkkens kirkegaard, eftersom der blev spørsmaal om deres benyttelse i andet øiemed, og ved tidligere kongelige resolutioner var approbert nedlæggelse av de tidligere disponerte dele av Ankerløkken i de specielle øiemed, som da var omhandlet. Det fra kirkens side reiste kompetansespørsmaal kommer saaledes, saavidt skjønnes, ikke her i betragtning.
Der kunde ogsaa være spørsmaal om at indrømme kommunen ret til flere arealer, saaledes specielt til det til øvelsesplads for byens brandkorps i 1879 overlatte areal; men kirkevergen har som før citert i en skrivelse av 22 januar 1891 anført, at denne formentlig var overlatt «blot indtil videre», og jeg finder det ikke godtgjort, at benyttelsen skulde være stedsevarende. Jeg finder ikke, at der for dette og for andre under saken nævnte arealers vedkommende er fremkommet saadanne oplysninger, at disses overgang til kommunens eiendom kan ansees bevist.
Da det er mig bekjendt, at min mening ikke deles av rettens flertal, anser jeg det overflødig at omtale disse arealer enkeltvis og likesaa at forme nogen konklusion. Men mit resultat er, at kommunen bør frifindes for Vor Frelsers kirkes tiltale, forsaavidt angaar de av mig specielt nævnte 5 arealer, men at byretsdommen forøvrig opretholdes.
Med hensyn til procesomkostningerne, sakførselens forsvarlighet og salær er jeg enig med de tidligere voterende.
Side:349
Assessor Mejdell: Jeg kommer til samme resultat som førstvoterende. De betragtninger, som for mig er avgjørende, er i det væsentlige følgende:
Jeg lægger megen vegt paa, at der paa den tid, da der blev truffet arrangement mellem kirke og kommune i anledning av ophør med benyttelse av Ankerløkkens kirkegaard og isteden anskaffelse av Sofienberg kirkegaard, øiensynlig gjorde sig den opfatning inden administrationen gjældende, at dette, at kirken eiet en begravelsesplads, i hvis sted der blev spørsmaal om for kommunen at skaffe anden begravelsesplads, ikke kunde sættes i klasse med, hvad der vilde ha gjældt, om der handledes om en av kirkens eiendomme i sin almindelighet. Med hensyn til den paagjældende saakaldte Ankerløkke er det paa det rene, at der fra kommunens side ikke er blit utfærdiget noget skjøte til kirken. Hvad der er foregaat, er, at Kristiania magistrat sees den 23 oktober 1833 at ha hat konferanse med borgerrepræsentationen «for», er det protokollert, «at overveie og træffe avgjørelse om, hvorledes den byen tilhørende Ankerløkke kunde overlates til begravelsesplads eller kirkegaard». Det sees, at man blev enig om kjøpesummen for Ankerløkken, og at et av vilkaarene var, at den tidligere saakaldte Vaterlands kirkegaard skulde overdrages byen til eiendom. Av stiftamtmandens paategning fremgaar det paa samme maate, at hvad autoriteterne lægger utelukkende vegt paa og har for øie er: «Indkjøp av den byen tilhørende saakaldte Ankerløkke til gravlund». Stiftsdirektionen nævner i sin paategning av 7 november 1833 likeledes, at det er «til gravlund for Vor Frelsers kirke, at kirken har avkjøpt byen den saakaldte Ankerløkke». Det er denne utskrift av Kristiania magistrats deliberationsprotokol med paategninger, som er tinglyst den 14 november 1833 og som indeholder kirkens under saken paaberopte hjemmel til Ankerløkken. Jeg kan ikke undlate at ta et visst hensyn til dette, at det er Ankerløkkens benyttelse til begravelsesplads, der stadig er gjenstand for overveielse autoriteterne imellem. Jeg mener, at dette har sin store betydning, naar man ser, hvorledes senerehen i tiden, i 1862 - saaledes som omhandlet av tredjevoterende - det atter igjen kommer frem som en forutsætning inden administrationen som noget omtrent selvgit, at kirkens stilling til begravelsespladse er en anden end dens forhold til faste eiendomme, som den ellers maatte ha erhvervet eller som maatte være den beneficert. Der forekommer, som det synes mig, ett ganske karakteristisk tirade i departementsforedraget av 22 oktober 1862, som ligger til grund for den proposition, som indbød Stortinget til at gi samtykke til, at den saakaldte Prinsestaldtomt blev overdraget Kristiania kommune. Den omhandlede tirade, der er referat av, hvad magistraten har anført, uten at departementet tar avstand derfra, er saalydende: «Forsaavidt nærværende ansøkning gaar ut paa, at den gamle Trefoldighetskirkegaard maa bli kommunen tilbakelevert, venter man ikke den erindring, at kirkegaarden rettest er at tilbakelevere kirken, fra hvem den i sin tid er overlatt militæretaten til avbenyttelse. Tilfældet er nemlig, at det, som den skulde tjene kirken til, det vil si begravelsesplads, har byen med store bekostninger maattet anskaffe paa andre steder. Naar Trefoldighetskirkegaarden til vederlag leveres byen, sker der ikke andet, end hvad der vilde skedd, om kirken selv hadde makeskiftet denne sin eiendom bort med kirkegaardsjord utenfor byen. I ethvert fald vilde hin erindring, om den hadde mindste vegt, ikke lede til mere, end at Trefoldighetskirkegaarden blev tilbakelevert til kirken istedenfor til byen, men erindringen maa, efter det oplyste,
Side:350
ansees saa litet begrundet, at det ikke findes fornødent mere end at antyde dette med tilføiende, at stadens kirker aarligen kræver betydelig tilskud av kommunen, da de alle, paa Vor Frelsers kirke nær, er blottet for formue, og selv den Vor Frelsers kirke tilhørende kapital kun er ubetydelig.»
Ut fra det synspunkt, som saaledes var administrationens paa den tid, mener jeg, det maatte fremstille sig som helt naturlig som noget, der overhodet ikke behøvde at siges, at naar kommunen skaffet kirken behørig begravelsesplads paa andet sted istedenfor den litet tjenlige begravelsesplads paa Ankerløkken, saa kom den byen tidligere tilhørende Ankerløkke, som nu kirken ikke længer hadde bruk for, atter tilbake til byen. Noget andet faldt dengang ingen ind.
Naturligvis medførte den omstændighet, at Ankerløkken var gravlund, betydelige indskrænkninger i kommunens adgang til at raade over eiendommen - det endog efter det tidspunkt, da kirkegaarden som begravelsesplads var ophørt at tages i bruk; ti saalænge de der begravede lik endnu ikke var flyttet, er det klart, at det var under det kirkelige tilsyn, det henlaa at drage omsorg for, at gravfreden ikke uten nødvendighet eller paa nogen utilbørlig maate blev forstyrret. Det faldt derfor ganske av sig selv, at kommunen, hver gang den vilde gjøre aktuel benyttelse av den dispositionsret, som det paa den tid ansaaes som en selvfølge, at den indesat med, hadde at handle i samraad med de geistlige autoriteter. Efter hvad jeg har anført, er det let forklarlig, at der ikke blev oprettet noget dokument, som viste den paa den tid som selvgiven antagne forutsætning om retsforholdet.
At stiftsdirektionen hadde kompetanse til at træffe et arrangement, som efter datidens syn paa saken var det naturlige, tror jeg ikke kan være synderlig tvilsomt. Tilfældet er - som jeg allerede har berørt - yderst forskjellig fra det tilfælde, som omhandles i Rt-1863-513. Ialfald har det for mig avgjørende betydning, at det av dokumentationen for Høiesteret fremgaar paa det tydeligste, at datidens myndigheter ikke har næret mindste tvil om stiftsdirektionens kompetanse.
Som jeg har nævnt, er det arrangement, som blev truffet den 23 oktober 1833, truffet mellem kommunestyret og stiftsdirektionen. Det samme gjælder om den ordning, der blev truffet, da der i 1853 avstodes til kommunen et stykke av Vor Frelsers kirkes gravlund. Det blir efter dette, mener jeg, næsten noget, man paa forhaand kunde vente, at det ikke er kommet til uttryk i noget retslig dokument, at stiftsdirektionens saavelsom kommunestyrets mening var, at Ankerløkken - bortset som ovennævnt fra de hensyn, som fulgte av dens benyttelse som gravlund - kunde anvendes og raades over av kommunen.
Naar forholdet er dette, forekommer det mig øiensynlig, at førstvoterende ved byretten ikke har ret i, at der ikke skulde kunne være plads for hævd. Det er jo netop, naar der er huller i en avtale, at der fortrinsvis blir anvendelse for hævd. At det maa formodes eller ialfald ikke er usandsynlig, at der senere end 1833 stiltiende eller uttrykkelig har foreligget en avtale, der forandrer eller modificerer det retsforhold, der oprindelig var etablert ved dokumentet av 1833, er efter mit skjønnende tilstrækkelig til, at hævdsutøvelsen ikke blir til en hævd mot adkomst. Det er en hævd til supplering eller forstavelse av adkomstdokumentet, det er spørsmaal om. At alle vedkommende, baade geistlige og verdslige autoriteter, i tidligere tid har opfattet retsforholdet, som jeg har sagt, altsaa som nævnt et makeskifte gravlund mot gravlund, forekommer mig efter den foreliggende dokumentation at
Side:351
fremstille sig som uimotsigelig. Særlig skal jeg henvise til de ogsaa av tidligere voterende berørte forhandlinger mellem kommunen og militæretaten angaaende makeskifte mellem endel militæretaten og endel kommunen tilhørende eiendomme. Blandt eiendomme, som uttrykkelig gjentagende betegnes som Kristiania kommune tilhørende, nævnes Ankerløkkens kirkegaard. Hvis kirken fra sin side skulde ha hat en anden opfatning av retsforholdet, saa forekommer det mig helt uforklarlig, at ikke denne opfatning nogensinde skulde være kommet tilorde, saa sterk opfordring som de gjentagne forhandlinger, der med offentlige autoriteter fandt sted fra kommunens side just angaaende Ankerløkkens kirkegaard - forhandlinger, som jeg efter deres offentlige karakterar anser det likefrem umulig, at ikke kirkens vedkommende skulde ha kjendt til - gav kirken til at si fra, hvis den ikke var enig i kommunens retsopfatning. Imidlertid kan det maaske siges, at hvis en stiltiende erkjendelse fra stiftsdirektionens side oplystes at være basert likefrem paa en vildfarelse, saa kunde der være spørsmaal om at sætte en saadan erkjendelse ut av betragtning. Selv dette forekommer mig imidlertid adskillig tvilsomt. Ti naar det gjælder fortolkning av avtaler, som er truffet med stiftsdirektionen selv, saa forekommer det mig, at det skal meget til for at kunne sætte ut av betragtning som fortolkningsmiddel likeoverfor denne avtale stiftsdirektionens egen optræden.
Jeg er meget tilbøielig til at statuere, at de av mig refererte omstændigheter i og for sig maatte være tilstrækkelige til at gjøre stiftsdirektionens aarelange taushet likeoverfor kommunens pretensioner bindende for stiftsdirektionen.
Imidlertid er det ikke fornødent for mig at bygge paa dette fundament, idet jeg under enhver omstændighet mener, at kommunen har fyldestgjort hævdsbetingelserne. I over 20 aar har kommunen gjentagende i gjerning vist, at den ansaa sig dispositionsberettiget over arealet i dets helhet, alene med den indskrækning, som fulgte av hensynet til begravelsespladsene. Den har i 1874 foretat forlængelse av Torvgaten og anlæg av den i Torvgatens fortsættelse byggede Ankerbro. Den har i 1878 anlagt retorthus med tilliggende kulmagasin. Den har i september 1878 optat en betydelig del av arealet til øvelsesplads for brandkorpset. Den har i november 1879 anlagt Høtorvet. Lignende dispositioner som den nævnte har den senere utover fortsat med, alt eftersom det har vist sig hensigtmæssig for den at anvende grunden til anlæg. I motsætning til hvad der er bemerket av andenvoterende, finder jeg, uten at jeg skal gaa i detalj at de til kirkens vedkommende stilede andragender om at erholde dele av grunden frigjort for gravsteder efter sin form bestemt tyder hen paa, at det ikke har faldt kommunen ind, at man ved at søke om samtykke hos kirken skulde indrømme, at der behøvedes nogen avstaaelse fra kirkens side av grund. Formen for andragenderne er saadan, at jeg mener, stiftsdirektionen klart maa ha forstaat, at kommnen har ikke anset det retslig nødvendig at søke andet samtykke end det, som nødvendiggjordes ved, at kirken, som jeg ovenfor gjentagende har nævnt, maatte ha et ord med av hensyn til gravstederne og gravfreden.
Naar der fra kommunens side i aarenes løp er optraadt, som den har gjort, saa mener jeg, det vilde være tvunget at betragte hvert enkelt tilfælde isolert. De forskjellige dispositioner maa efter forholdets natur sees under ett. De manifesterer sig efter min opfatning som likefremme, i dagen traadte, utslag av kommunens paastand om eiendomsret til det hele areal, og at stiftsdirektionen har forstaat dette og
Side:352
maatte forstaa dette, kan jeg for min del ikke være i tvil om. Men forholder dette sig saa, saa mener jeg, at den omstændighet, at dispositionerne ikke har strakt sig utover hver eneste meter av arealet, er uten retslig relevanse. Dispositionerne har dels efter sin karakter, hvorom jeg kan henvise til tredjevoterende, dels efter sin hyppighet været saadanne, at de tilkjendegir - som jeg allerede har sagt - en paastand fra kommunens side om, at det er den, som proprieteten til grunden tilligger, og - som det er uttrykt av magistraten i foreliggende korrespondanse - at det alene er nærmest en servitut, som tilkommer kirken. Jeg mener derfor, at kommunen maa siges gjennem de omhandlede dispositioner at være traadt i besiddelsesforhold til den hele grund, samtidig med at selvfølgelig i den forstand ogsaa kirken har besiddet grunden, som kirken har til enhver tid øvet det nødvendige tilsyn med grunden i dens karakter av gravlund. Jeg synes, denne betragtningsmaate er den, der gir det bedste hold. Til bestyrkelse av, at det like indtil den sidste tid eller ialfald over hævdstid har været alle vedkommendes opfatning, at retsforholdet maa bedømmes saaledes som av mig fremstillet, finder jeg at kunne paaberope den resolution av 26 januar 1878, som er citert av tredjevoterende, og hvorav man vil se, at stiftsdirektionen av regjeringen bemyndiges til at samtykke i nedlæggelse «av de øvrige dele av bemeldte kirkegaard» - dvs: de dele, der paa det paagjældende tidspunkt ikke endnu var nedlagt - «efterhaanden som der blir spørsmaal om deres benyttelse i andet øiemed». Jeg tror ikke, at det efter hele sammenhængen kan være tvilsomt, at den benyttelse i andet øiemed, som her sigtes til, er en benyttelse i kommunale øiemed. Med tredjevoterende er jeg enig i, at en oprykkelse nu av disse forhold, saaledes som de i tidens løp har fæstnet sig, vilde ha store betænkeligheter; men jeg gaar som nævnt videre end tredjevoterende, idet jeg mener, at saaledes som saken ligger an, er det det hele omraade, der maa bli spørsmaal om. Naar kommunen bestandig har optraadt som prætendent til det hele, vilde der være liten rimelighet i, forekommer det mig, at lægge vegt paa - jeg hadde nær sagt: den tilfældige omstændighet, at kommunen ved den enkelte leilighet ikke har tat mere av grunden i aktiv bruk, end nødvendig var for det enkelte behov.
Konstituert assessor, advokat Feragen: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med hr. assessor Mejdell og slutter mig saaledes paa samme maate som han til førstvoterendes resultat.
Ekstraordinær assessor, professor Gjelsvik: Likesaa.
Assessor Birkeland: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med hr. assessor Vogt.
Dom blev avsagt overensstemmende med førstvoterendes konklusion.
Av byrettens dom hitsættes:
Under 12te mars 1903 uttok Kristiania stiftsdirektion paa Vor Frelsers kirkes vegne ved regjeringsadvokat dr. Johannes Bergh en forliksklage mot Kristiania kommune. I klagen anførtes det, at stiftsdirektionen fandt det paakrævet at søke kirkens fulde ret til og over den av kirken i sin tid indkjøpte og senere nedlagte Ankerløkkens kirkegaard og i anledning av dennes benyttelse fra kommunens side opretholdt og fastslaat. - - -
Vor Frelsers kirke, indviet 7de november 1697, se femtiaarsberetningen om Kristiania kommune, side 251, traadte istedenfor byens tidligere, i 1686 nedbrændte Hellig Trefoldighetskirke; likesom denne overensstemmende med reglerne i N.L. 2-21 i likhet med saa mange ældre kjøpstadskirker hadde været at
Side:353
betragte som, en offentlig stiftelse med sin fra byens forvaltning adskilte formue og økonomi, jfr. reskripterne av 3dje juli og 27de november 1739 og departementsskrivelse av 11te november 1867, saaledes blev dette ogsaa tilfældet med Vor Frelsers kirke, til hvilken ogsaa den ældre kirkes formue var overgaat, jfr. den nævnte femtiaarsberetning side 262-253. Av de ved høiesteretsdom av 7 mai 1863 (Rt-1863-513-517) kirken. tilkjendte kjøpesummer fra jordegods, som var solgt efter loven av 20de august 1821, tillikemed av salgssummer, som kirken selv tidligere hadde oppebaaret for solgt jordegods, og et kirken tilhørende legat blev der i 1863 med stiftsdirektionens samtykke dannet det saakaldte Vor Frelsers kirkes faste fond, jfr. femtiaarsberetningen side 255-256 og bilag 2 ad 11 til nærværende sak. Dette forvaltes av kirkevergen, og dets renter føres til indtægt for bykassens budget paa saadan maate, som nedenfor nærmere vil bli oplyst.
Kirken hadde indtil over midten av forrige aarhundrede hat sin egen økonomi. Den var byens eneste kirke, og alle utgifter vedkommende kirken selv samt vedkommende kirkegaardene, der var erhvervet av kirken, utrededes av dens egne midler, likesom ogsaa samtlige kirkeindtægter, hvorav den vigtigste var stoleleien, og tillike indtægterne ved begravelser og for benyttelse av kirkegaardene indgik i kirkens kasse. Under en i 1883 utbrutt koleraepidemi erhvervet kirken den byen tilhørende Ankerløkke til kirkegaard mot som vederlag at betale byen 3.000 spd. (12.000 kr.) samt at overdrage den eiendomsretten til den siden 1811 ubenyttede Vaterlands kirkegaard, den tomt, hvorpaa senere rets-, politikammer- og fængselsbygninger opførtes. Overenskomsten herom er indført i magistratens deliberationsprotokol og tinglystes 14de november 1833. Ankerløkken blev benyttet til kirkegaard indtil i 1866, men dens bruk var dog i den senere tid blit meget indskrænket, efterat kommunen i 1857 hadde indkjøpt Sofienbergløkken til hjælpekirkegaard. Ved overdragelsen av Ankerløkken i 1833 hadde kommunen bl.a. forbeholdt sig bruk i indtil 6 aar av et vaaningshus paa løkkens nordside (det nuværende sykehus, tidligere anvendt til skolelokale). Dette blev senere (i 1840) med tilhørende tomt tilbakegit til kommunen, som til gjengjæld opførte graverbolig og likhus for kirkegaarden.
Denne i 1833 stedfundne overdragelse av Ankerløkken til Vor Frelsers kirke er ikke bestridt fra kommunens side, og det maa saaledes paahvile denne at bevisliggjøre, at den for kirken derved stiftede eiendomsret senere er gaat over til Kristiania kommune.
Hvad kommunen i saa henseende paaberoper sig, er først og fremst den omstændighet, at kommunen siden 1857, efterat kirkens væsentligste indtægtskilde, stoleleien, fra 1851 av var blit avskaffet, har været nødt til i stadig stigende mon at yde tilskud til kirkens utgifter, hvortil dens øvrige indtægter ikke mere strak til. Forholdet er herved efter kommunens mening blit det, at kirken med dens formue og indtægter er kommet ind under kommunalforvaltningen; dens indtægter opføres paa kommunens budget til indtægt for kommunekassen og disponeres av kommunerepræsentationen, likesom dens afgifter bestemmes og bevilges av denne ved den almindelige budgetbehandling. Og under disse omstændigheter, især da kommunen paa egen bekostning har anskaffet alle de øvrige kirkegaarde, hvorav allerede i 1857 Sofienbergløkken, maa den være blit eiendomsberettiget eller ialfald fuldt dispositionsberettiget over Ankerløkkens kirkegaard, efterat denne nu forlængst er nedlagt som kirkegaard.
Hertil maa imidlertid bemerkes, at stoleleien var en kirken lovlig hjemlet indtægt, jfr. N.L. 2-21-37 og reskripterne av 24de juli 1697 og 8de oktober
Side:354
1698 samt reskript av 27de januar 1730. Og naar kommunestyret i 1851 besluttet at la den uopkrævet indtil videre, saa blev dette alene gyldig under den ved kongelig resolution 30te juli 1851 satte, av kommunestyret vedtagne betingelse, at kommunen til gjengjæld skulde overta at utrede, hvad der i denne anledning maatte komme til at mangle til bestridelse av kirkens fornødne utgifter, se herom nærmere femtiaarsberetningen side 253-255. Den herved av kommunen paadragne forpligtelse viste sig først effektiv i 1857, da der paa budgettet blev bevilget 3.120 kr. som tilskud til kirkens utgifter, en budgetpost som senere stadig har været optat. Det er klart, at kirkens egne indtægter under disse forhold maa nævnes og tages hensyn til i kommunebudgetterne, idet disse indtægter selvfølgelig først og fremst blir at anvende til dens utgifter og kun det manglende at dække ved kommunalbevilgning. Enten budgetterne avfattes - som forhen brukelig - som nettobudgetter eller - som nu - som bruttobudgetter, er i og for sig en ganske likegyldig omstændighet i denne henseende, og der kan saaledes ikke lægges nogen vegt paa, at alle kirkens indtægter under nuværende bruttobudgettering opføres paa kommunens indtægtsbudget ved siden av de almindelige kommunalindtægter, og at alle dens utgifter posteres paa utgiftsbudgettet og saaledes undergives kommunalstyrets bevilgningsmyndighet. Inden den til enhver tid gjaldende lovgivnings ramme (jfr. herom for den ældre lovgivnings vedkommende Brandts Tingsret §47 (3dje utgave side 221) og nu 1. 3 august 1897 nr. 1 §26, §27 maa det være kommunestyret forbeholdt at avgjøre, hvor stort tilskud dertil enhver tid utkræves til bestridelse av kirkens nødvendige utgifter, og altsaa tillike at avgjøre, hvilke utgifter der maa ansees nødvendige og hvorledes som følge derav ogsaa kirkens egne indtægter i enkeltheterne blir at anvende, idet kommunaltilskuddets størrelse jo likefrem avhænger derav. Kun som en anvendelse av det saaledes anførte eller som en illustration dertil kan man betragte de i den ovennævte femtiaarsberetning side 276 omhandlede repræsentantskapsbeslutninger av 31te mars 1856 og 24de januar 1863, hvorved der meddeltes samtykke til, at der av kirkens opsparte kontantmidler skulde anvendes det fornødne til terrasseringsarbeider og til opførelse av kapel med likhus og graverbolig paa Vor Frelsers gravlund. Det er klart, at beslutningen av 1856 med sikkerhet maatte skjønnes at bringe den forøvrig allerede i 1857 indtraadte virksomhet av kommunalbidrag til kirkens utgifter meget nærmere, end den ellers vilde ha været. Heller ikke kan der under de givne forhold utledes noget av, at kommunen i 1857 gik til for egen regning at indkjøpe Sofienbergløkken til kirkegaard. Denne var som ovenfor oplyst ikke oprindelig tænkt at skulle avløse Ankerløkkens kirkegaard, men at supplere den som hjælpekirkegaard og blev likesom de øvrige kirkegaarde bestemt til fællesbenyttelse for de paa den tid ved deling av byen i to sogne utskilte nye Vor Frelsers og Trefoldighets menigheter, jfr. femtiaarsberetningen side 261. Ogsaa dette indkjøp av Sofienbergløkken for 28.000 kroner (femtiaarsberetningen side 282) var en ved den ovennævnte vedtagelse av at yde tilskud til de fornødne utgifter vedkommende kirkevæsenet nødvendiggjort kommunal utredsel. Saalænge byen kun var én menighet og Vor Frelsers kirke byens eneste kirke, hadde denne ved egne midler bestridt afgifterne til kirkegaards- og begravelsesvæsenet og selv hat indtægterne derav (femtiaarsberetningen side 275); men under byens stigende utvikling og ved den allerede fra 1851 indtraadte reduktion av kirkens indtægter maatte det være klart, at der ogsaa paa dette punkt vilde vise sig en deficit i kirkens evne til at bestride utgifter, som den før hadde kunnet overkomme, og at dette vilde medføre nødvendigheten av kommunalbidrag. Særlig maatte dette bli evident, naar dertil kom, at byens eneste menighet paa grand av folkemængdens økning maatte skaffes mere
Side:355
kirkerum (ved opførelsen av Trefoldighetskirken) og deles i to. Fra den tid blev kirkegaardene, som forhen oplyst, bestemt at skulle være fælles for alle bymenigheter.
Uagtet Vor Frelsers kirkes budget, som saldert alene med kirkens midler, maatte ansees at være sprængt fra den tid, da kommunens ved stoleleiens ophævelse indgaaede garanti for dens utgifter blev effektiv, har dette dog ikke ledet til, at kirkeutgifterne umiddelbart er utredet av bykassen gjennem kæmneren, eller at kirkeindtægterne er indgaat i kæmnerkassen. Ved menighetsdelingen i 1857 blev der nemlig til avløsning av den ældre kirkekasse, d.v.s. Vor Frelsers kirkes kasse besluttet oprettet en fælles kirkekasse for byens menigheter. I denne kasse, som forvaltes av kirkevergen, indflyter samtlige kirke- og kirkegaardsindtægter, og av denne utredes de vedkommende kirkerne og kirkegaardene av kommunestyret bevilgede utgifter, idet kirkevergen i runde summer hos kæmneren efter behovet hæver det fornødne, saa at alene den del av utgifterne, som efter de givne bevilgninger ikke kan dækkes ved kirke- og kirkegaardsindtægterne, effektivt kommer til utgift for kommunen.
For denne kasse avlægger kirkevergen regnskap, hvorav en avskrift overensstemmende med kirkeloven av 3 august 1897 §47 aarlig oversendes stiftsdirektionen. Direkte av bykassen og gjennem kæmneren utredes kun de efter loven av 14 juni 1816 §5 pligtige husleiegodtgjørelser samt lønninger til organisterne.
Nogen sammenblanding av kirkernes økonomi med den almindelige bykasse kan saaledes ikke skjønnes at ha fundet sted, idet forholdet meget mere svarer til den i N.L. 2-21-56 forutsatte ordning, naar kirkens egne indkomster er utilstrækkelige, nemlig med tilskud av sognemændene, jfr. ogsaa skrivelse av 12-14 januar 1828, hvilket igjen videre finder sit uttryk i kommunens ved stoleleiens ophævelse i 1851 og ved omordning (og tildels nedsættelse) av begravelses- og kirkegaardsavgifterne i 1856 overtagne garanti for det fornødne tilskud til kirkens utgifter, en garanti, som ved indrettelsen av den fælles kirkekasse og de senere opførte kirkebygninger uten faste stolestader maa ansees for at være utvidet til at omfatte samtlige kirker.
Den i 1857 stedfundne forandring med hensyn til kommunens stilling overfor kirkeutgifterne kan derfor, saavidt skjønnes, likesaalitt som kommunens indkjøp av Sofienbergløkkens kirkegaard antages at ha berøvet Vor Frelsers kirke eiendomsretten til den for kirkens egne midler indkjøpte Ankerløkke, idet kirkens egentlige formue, hvoriblandt formentlig maa regnes de kirken tilhørende grundarealer ikke mindre end dens kapitalformue - Vor Frelsers kirkes faste fond - den hele tid maa ansees for at ha været uangripelig og utenfor kommunestyrets dispositionsomraade. For grundarealernes vedkommende er dette ogsaa kommet tilsyne med hensyn til deri omkring kirken selv liggende grund, som oprindelig ogsaa hadde været anvendt til kirkegaard, men som forlængst er nedlagt som saadan. Ved en mellem formandskapet og kirkeinspektionen indgaat og av stiftsdirektionen approbert overenskomst av 6 juli 1841 blev der av denne grund avstaat en del til anlæg av slagterboderne mot Dronningens gate for et vederlag av 2 kroner pr. kvadratalen, senere blev der fra kirkevæsenets side avstaat den fornødne tomt til den nuværende brandvaktsbygning, mot at der for kommunens regning blev opført et jernstakit til indhegning av den gjenværende kirketomt. Stakittet kom ikke til utførelse, idet der ikke lang tid efter blev spørsmaal om overladelse til kommunen av tomt langs slagterbodernes mot kirken vendende bakside til opførelse av grøntbasar, hvilket stiftsdirektionen ogsaa under 22 december 1856 samtykket i uten andet vederlag end opsættelse
Side:356
av det nuværende jerngitter i en halvkreds fra hjørnerne av kirkens sideskibe rundt tomtens østre del, jfr. herom femtiaarsberetningen side 256-257 med den av de fremlagte kommunalforhandlinger for 13 juli 1854 side 10 fremgaaende korrektur.
Det sees saaledes, at denne grund har været anset som tilhørende kirken og, ikke av kommunen at kunne disponeres uten efter overdragelse eller tilladelse av stiftsdirektionen som kirkens forsvar og paa de av denne myndighet fastsatte betingelser. Man henviser derhos til magistratens skrivelse av 12 juni 1903, hvorav erfares, at Kirkedepartementet ikke fandt at kunne gi det ifølge kirkeloven av 3 august 1897 §12, jfr. kongelig resolution av 30 december næstefter, post II, nødvendige samtykke til, at et nærmere omhandlet stykke av den Vor Frelsers kirke tilliggende tomt avstodes i anledning av et paatænkt makeskifte av hjørnetomten ved Carls Johans og Dronningens gater med Børshaven. Herved har kirkens eiendomsret til denne grund formentlig faat et ganske klart og - efter hvad man av den nævnte skrivelse tør formode - for kommunen temmelig merkbart uttryk. Der indsees ikke at foreligge nogen grund, hvorfor kirken ikke med samme ret eiet Ankerløkkens kirkegaard efter i 1833 at ha erhvervet den, som den eiet den randt kirkebygningen liggende grund, der ogsaa i sin tid hadde været benyttet som kirkegaard.
Kommunen har imidlertid videre gjort gjældende, at den i en aarrække, efterat Ankerløkkens kirkegaard blev nedlagt, har utøvet en saadan raadighet over de til samme hørende arealer, at den fra kirkevæsenets side faktisk har været erkjendt som eier av disse, idet det alene av hensyn til de tidligere begravelser paa tomten har paahvilt kommunen som servitut at besørge likflytning overensstemmende med kirkevæsenets forskrifter, forsaavidt kommunen under sine dispositioner agtet at grave dypere ned end 1 m. eller opføre bygninger; det var efter kommunens anførende alene av hensyn til den planlagte pligt til likflytning, at der ved de enkelte anledninger hadde været rettet henvendelser til kirkevæsenet, forinden kommunen foretok sine forskjellige raadighetshandlinger og dispositioner over de paagjældende arealer.
Man skal med hensyn til denne del av saken indledningsvis bemerke, at en fra de kirkelige myndigheters side fattet beslutning om nedlæggelse helt eller delvis av Ankerløkkens kirkegaard som kirkegaard eller begravelsesplads - selvfølgelig ikke i og for sig involverer nogen avhændelse av selve grundstykket. Eiet Vor Frelsers kirke dette, mens det benyttedes til begravelsesplads, maatte denne eiendomsret være ganske uberørt av, at der toges beslutning om eller gaves samtykke til, at denne benyttelse delvis - og senere helt - ophørte ved kirkegaardens nedlæggelse. Og en saadan beslutning om kirkegaardens nedlæggelse er baade efter vor ældre og vor nuværende ret, jfr. kongelig resolution av 3 februar 1844 og regjeringsinstruksen av 15 januar 1881 §7 nr. 17 samt lov av 3 august 1897 §33 (se ogsaa den til grund for sidstnævnte lov liggende kommissionsindstilling side 64) en betingelse for, at der overhodet kunde træffes nogensomhelst anden disposition over grunden eller dele av denne.
Om disse i tidernes løp trufne dispositioner over større eller mindre dele av den forrige Ankerløkkens kirkegaard bemerkes, at indtil de allersidste aar av det netop forløpne aarhundrede har disse dispositioner ikke fundet sted uten forutgaaende specielt for hver anledning og specielt for hvert enkelt formaal fra kommunens side indhentet samtykke fra de kirkelige myndigheter, ganske i overensstemmelse med, hvad der forhen er oplyst om dispositioner over visse dele av den Vor Frelsers kirke nærmest omgivende tomt (til brandvaktsbygningen,
Side:357
slagterboderne og grøntbasaren). Man skal herom oplyse, at det ved kongelig resolution av 3 december 1877 blev tillatt at anvende en del av kirkegaarden til opførelse av Jakobskirken. Ved kgl. resolution av 26 januar 1878 blev det paa foranledning av Kristiania magistrat, idet byens gasverk trængte til utvidet plads, bestemt, at kvartalerne nærmest hjørnet av Storgaten og Hausmannsgaten skulde nedlægges som kirkegaard og overlates kommunen til anlæg av et retorthus og kuloplag for gasverket; ved den samme resolution gaves der stiftsdirektionen en almindelig bemyndigelse til at samtykke i fortsat videre nedlæggelse av Ankerløkkens kirkegaard, eftersom der blev spørsmaal om dens benyttelse til andet øiemed. Men nogen bemyndigelse til at avhænde kirkegaardsgrunden blev ikke herved overdraget stiftsdirektionen. I henhold til den saaledes overdragne myndighet har stiftsdirektionen i september 1878 efter andragende fra kommunen samtykket i nedlæggelse av en anden del av kirkegaarden og arealets anvendelse til øvelsesplads for byens faste brandkorps, i november 1879, likeledes efter andragende fra kommunen til anlæg av Ankerløkkens høtorv, i juli 1879 paa samme maate til anbringelse av to telefonstolper og i september 1893 til anlæg av en kjøtkontrolstation. Den sidste tilladelse av denne art fandt sted i april 1902 og angik en gasbeholder, ved hvilken leilighet den uoverensstemmelse mellem kommunens og kirkens vedkommende, der ligger til grund for nærværende sak, for første gang tydelig traadte for dagen, hvorfor tilladelsen blev git med uttrykkelig forbehold om, at den skulde være uten præjudice for spørsmaalet om eiendomsret over selve grunden.
Hvad kommunen uten erhvervet samtykke fra stiftsdirektionen har disponert over, indskrænker sig til ubetydeligheder og skriver sig fra en forholdsvis sen tid. Ved opførelse (paa kommunens egen tomt «Blegdammen») i slutten av nitiaarene av en elektrisk sekundærstation har kommunen indtat og indhegnet ca. 310 m2 av kirkegaardsgrunden, og til stationens projekterte utvidelse er der beregnet, at disponeres over yderligere ca. 460 m2 . Derhos har kommunen i 1901 eller 1902 latt indhegne og anvende til koksoplag den del av kirkegaarden, som ligger mellem Storgaten og den tomt, hvor det i 1878 tillotes at indrette øvelsesplads for brandvæsenet. Denne sidste er derhos sløifet og, saavidt vites, ogsaa tat i bruk til koksoplag.
Ved siden herav maa det bemerkes, at der fra kommunens side har været ført forhandlinger om og indhentet samtykke til anvendelse av dele av Ankerløkken til forskjellige andre formaal, som imidlertid ikke er kommet til utførelse. Saaledes var det i 1888 - væsentlig paa foranledning fra vedkommende kirkeverges side - paatænkt at utlægge den dengang gjenværende del av kirkegaarden til offentlig (kommunal) park, og under 17 april s.a. samtykket stiftsdirektionen med hjemmel av den førnævnte kongelige resolution av 26 januar 1878 i, at den da gjenværende del av kirkegaarden nedlagdes for overensstemmende med kirkeinspektionens forslag at utlægges til offentlig parkanlæg, uten at yderligere likflytning dersteds for tiden foranstaltedes, dog saaledes, at det blev paaset, at der ikke utførtes nogen gravning i grunden, hvorved mulige ufortærte rester av de i sin tid nedsatte lik maatte kunne bli opkastet eller forstyrret. Skulde der mot formodning, tilføiet stiftsdirektionen, i en nærmere fremtid bli spørsmaal om bebyggelse av nogen del av grunden, imøtesaaes fornyet indstilling fra kirkeinspektionen om de forføininger, der isaafald efter omstændigheterne maatte ansees fornødne til forebyggelse av opkastelse av muligens fremdeles tilbakeværende ufortærte likrester. Av hensyn til det tagne forbehold antok kirkevergen, at det baade ved bekjendtgjørelse til de kommunale myndigheter og ved tinglyst dokument burde fastsættes, at stiftsdirektionens samtykke fremdeles
Side:358
utkrævedes ved bebyggelse av eller gravning i over en meters dybde i nogen del av terrænget. Saadant dokument blev ogsaa under 30 juni 1888 utstedt av kirkeinspektionen og tinglyst 3 juli næstefter. Dette dokument (bilag 7 ad 12) uttaler, at da stiftsdirektionen har samtykket i, at den gjenværende del av kirkegaarden nedlægges for at utlægges til offentlig parkanlæg uten yderligere likflytning o.s.v. efter den ovenfor meddelte stiftsdirektionsbeslutning, saa bestemmer kirkeinspektionen, at der paa de gjenværende dele av kirkegaarden ikke maa foretages nogen gravning i grunden i over en meters dybde eller iverksættes nogen bebyggelse, uten at stiftsdirektionens samtykke dertil er erhvervet. Det er aabenbart, at denne «servitut», som den under saken er benævnt, alene gaar ut paa, at naar den gjenværende del av kirkegaarden overensstemmende med den av stiftsdirektionen givne tilladelse er omdannet til offentlig park og dermed undergit det samme parkmæssige og kommunale tilsyn som byens øvrige parkanlæg, saa medfører dette ikke for kommunen nogen beføielse til uindskrænket at disponere over dette parkanlæg som over de øvrige ved gravning under en viss dybde eller opførelse av større eller mindre bygverker. Som før bemerket blev der ikke noget av et saadant parkanlæg, og derved har formentlig det heromhandlede dokument, som knytter sig til et slikt anlæg som betingelse, ogsaa tapt sin betydning. Spørsmaalet om parklaegningen blev stillet i bero, fordi der opkom spørsmaal om at benytte en del av kirkegaarden til anlæg av en opbrændingsovn for søppel og en mindre ovn til opbrænding av dyrekadavere. Hertil meddelte stiftsdirektionen i februar 1891 paa andragende fra kommunen sit specielle samtykke under visse betingelser med hensyn til likflytning. Heller ikke dette anlæg blev der noget av.
Retten kan ikke ved de ovenfor omhandlede eller de øvrige under saken tilveiebragte temmelig utførlige oplysninger om den siden 1866, da kirkegaarden ophørte at benyttes som begravelsesplads, stedfunde benyttelse av samme finde det bevist, at eiendomsretten over selve kirkegaardens grund, uanset dens nedlæggelse som kirkegaard, er erhvervet av kommunen. Nogen formelig overdragelse av hele grunden har aldrig fundet sted, og det synes ganske indlysende, at hverken resolutionerne av 1877 (Jakobskirken) eller 1878 (gasverkets bygninger) eller de av stiftsdirektionen i den følgende tid med hjemmel av den sidstnævnte resolution givne specielle tilladelser kan forstaaes som tillike indeholdende en eiendomsoverdragelse over vedkommende arealer, som tillates benyttet, til kommunen. Dette synes egentlig heller ikke at være paastaat fra dennes side, hvorimot det snarere synes at være meningen, at eiendomsretten gjennom den stedfundne benyttelse eller anvendelse av arealerne skulde være erhvervet av kommunen. En saadan eiendomserhvervelse er imidlertid ikke mulig, uten forsaavidt den opfylder de sedvanlige hævdsbetingelser efter N.L. 5-5-3.
Men for enhver hævdserhvervelse er kommunens egen adkomst til de dele av Ankerløkkens grund, som den i 20 aar eller derover har raadet over, absolut til hinder. Det er in confesso, at der blandt disse anlæg ikke er et eneste, hvortil kommunen ikke har indhentet først Kongens og etter resolutionen av 1878 stiftsdirektionens specielle tilladelse, og at kommunen har efterkommet de for tilladelsen satte betingelser. At disse in casu ikke har gaat ut paa andet eller mere end de med likflytning m.v. forbundne foranstaltninger, kan ikke medføre en avvikende betragtning av forholdet. Hvis det kan hadde været likflytningen om at gjøre, vilde jo erhvervet samtykke til denne for et visst areals vedkommende ha været tilstrækkelig uten nogen oplysning om, til hvilket specielt formaal grundstykket agtedes benyttet.
Side:359
Men det viser sig, at dette sidste, grundstykkernes benyttelse for det enkelte til enhver tid specielt nævnte formaal, netop er hovedpunktet i de ansøkte og givne tilladelser, mens likflytningen kun er sat som betingelse for tilladelsens meddelelse eller et i forbindelse med denne staaende paalæg. At hævde til eiendom mot en saadan adkomst er efter slutningsbestemmelsen i N.L. 5-5-3 ikke mulig.
Kommunens subsidiære paastand om brukshævd vil bli at forkaste av den samme grund, idet en rettighetsutøvelse paa grundlag av specielle tilladelser for hver enkelt bruksutøvelse ikke antages gjennem hævdsperioden at kunne gaa over til en tinglig ret, saa meget mindre som under hævdsperioden nødvendigheten, av at indhente slike tilladelser for de kirkelige myndigheter, stadig gjentok sig.
Hvor kommunen derimot uten saadan tilladelse har disponert over dele av Ankerløkkens kirkegaards grund, ligger dispositionerne saa sent, at der ikke er forløpet en, hævdsperiode, hvorfor hævdspaastandene for disse, deles vedkommende allerede av denne grund maa forkastes.
Efter det anførte finder man at maatte ta citantskapets eiendomspaastand tilfølge, idet man ikke finder det tvilsomt, at proprieteten over Ankerløkkens grund fremdeles er hos Vor Frelsers kirke, hvis repræsentant, forsaavidt dermed sigtes til Kongen, ikke har avhændet eiendommen eller tillatt saadan avhændelse, og, forsaavidt stiftsdirektion og kirkeinspektion angaar, under alle omstændigheter ikke har været kompetent til avhændelse likesom proprieteten heller ikke antages overgaat til nogen anden ved hævd.
- - - Edward Hambro.
Siewers.
I realiteten er jeg enig med de tidligere voterende. - - - Hans H. Vogt.