Rt-1917-129
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1916-10-26 |
| Publisert: | Rt-1917-129 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 51/2 s.a. |
| Parter: | Fru N. Weng (advokat Emil Stang) mot Kristiania kommune (cand. jur. Bernhard Caspari til prøve). |
| Forfatter: | Prydz, Rivertz, Hambro, Fürst, Salomonsen, Breien, justitiarius Thinn |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven for Kristiania (1899) §5, §6, §10, §12 |
Assessor Prydz: Med hensyn til nærværende saks gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til præmisserne til den av Kristiania skjønskommission under 4 oktober 1915 avsagte kjendelse, ved hvilken saaledes blev eragtet: «Fru N. Wengs paastand om indløsning av plads og gategrund og om erstatning i henhold til bygningslovens §6, 9de passus, tages ikke til følge. Hendes paastand om, at reguleringsbestemmelserne om aapen plads og «aapen bebyggelse» kjendes uforbindende for hende, om erstatning for reguleringerne uanset bygningslovens specielle bestemmelser og om erstatning for spildte byggetegninger, avvises fra skjønskommissionen. Sakens omkostninger ophæves,» - og derefter samme dag avgivne skjøn, saalydende: «Eiendommen Oplandsgaten nr. 20 b skjønnes som følge av de en del av eiendommen paalagte byggeregler, paa grund av særlige omstændigheter, at være blit uskikket til en efter dens størrelse, beliggenhet og øvrige forhold regningssvarende bebyggelse. Som «særlige omstændigheter» har kommissionen herved anset det, at villaklausulen, som uttrykkelig er begrundet i hensynet til Vaalerengens kirkes frie beliggenhet, bare gjælder den her omhandlede eiendom og omfatter et forholdsvis ubetydelig areal i en bydel, som ellers er gjenstand for tætbebyggelse, og som væsentlig beboes av arbeidere. Den eieren herfor tilkommnde erstatning ansættes til kr. 10.000.»
Disse avgjørelser er av fru N. Wveng paaanket til Høiesteret, hvor hun har latt nedlægge saadan paastand: «I. At skjønskommissionens kjendelse og skjøn ophæves og saken hjemvises, fordi kommissionen 1. ikke har avgjort spørsmaalet om, hvorvidt anordningen av den aapne plads og den aapne bebyggelse er ugyldig, 2. har gaat ut fra, at anordningen av aapen plads og aapen bebyggelse er skedd efter bygningslovens §5, 1 og §6, 5, ikke efter §6, 9, 3. har anset appellantens krav paa indløsning av plads og gategrund præskribert, efter bygningslovens §10, 2, 4. har avvist kravene paa erstatning utenfor bygningslovens regler og paa erstatning for spildte
Side:130
byggetegninger, og ikke har tilkjendt renter av skjønsbeløpet samt 5. har avgit sit skjøn om erstatningens størrelse uten begrundelse. II. Principalt: At reguleringsbeslutningerne om anordning av aapen plads og aapen bebyggelse kjendes ugyldige og uforbindende for appellanten og at denne tilkjendes erstatning for tap som er forvoldt ved disse beslutninger. Subsidiært: At appellanten tilkjendes fuld erstatning for tap ved de ovenfor nævnte reguleringsbeslutninger, forsaavidt de ved endelig dom ansees gyldige. III. At appellanten kjendes berettiget til indløsning av gategrund og plads. IV. At appellanten kjendes berettiget til erstatning for spildt arkitektarbeide. V. At appellanten kjendes berettiget til lovlige renter av skjønsbeløpene fra skjønnets avsigelse. VI. At appellanten tilkjendes sakens omkostninger for begge retter.»
Indstevnte, Kristiania kommune, har latt nedlægge saadan paastand: At skjønskommissionens kjendelse og skjøn stadfæstes, og at Kristiania kommune tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret hos appellantinden, enke fru N. Weng.
Her for retten er fremlagt endel nye dokumenter, av hvilke jeg skal nævne en skrivelse fra reguleringschefen til kommuneadvokaten av 26 mai 1916, hvori bl.a. oplyses, at Fridtjofsgate er regulert i 15,7 m. bredde i 1892 og utvidet til 20 m. bredde ved beslutning av 26 august 1898, hvilken beslutning er offentlig bekjendtgjort 24 oktober 1900, og at Hjaltlandsgaten og den aapne plads er regulert ved beslutning av 26 juni 1903 og offentlig bekjendtgjort 30 juli 1903.
Med hensyn til de under paastandens post I opregnede ophævelses- og hjemvisningsgrunde skal jeg bemerke: Efter min mening er det rigtig, at skjønskommissionen har fundet det liggende utenfor sin kompetanse at avgjøre det under nr. 1 nævnte spørsmaal om, hvorvidt anordningen av den aapne plads og den aapne beliggelse maa ansees ugyldig. Jeg mener, at spørsmaalet herom efter sin beskaffenhet maa siges at henhøre til de spørsmaal, som bygningslovens §4, post 3, henviser til behandling ved byretten. Likeledes mener jeg, at det er med føie, skjønskommissionen har avvist de under nr. 4 omtalte krav paa erstatning utenfor bygningslovens regler og paa erstatning for spildte tegninger. Dette er ogsaa spørsmaal, som ligger utenfor bygningsloven, og som derfor skjønskommissionen ikke har kompetanse til at avgjøre.
Forsaavidt dernæst angaar de under post I anførte anker over avgjørelser av mere reelt indhold, maa jeg med en enkelt undtagelse ogsaa erklære mig enig med skjønskommissionen. Jeg mener saaledes, at de under nr. 2 nævnte beslutninger om aapen plads og aapen bebyggelse gaar ind under bygningslovens §5, 1 og §6, 5, ikke under §6, 9, og at kravet under nr. 3 paa indløsning maa ansees præskribert. Jeg kan herom i væsentlige dele hen holde mig til skjønskommissionens uttalelser. For præskriptionsspørsmaalets vedkommende vil jeg dog bemerke, at jeg væsentlig bygger paa, hvad jeg har citert fra reguleringschefens skrivelse av 26 mai 1916. Beslutningen
Side:131
vedkommende Fridtjofsgate er, som det sees, bekjendtgjort 24 oktober 1900, og beslutningen om Hjaltlandsgaten og den aapne plads er bekjendtgjort 30 juli 1903. Jeg mener, at fru Weng for at forebygge præskription efter §10, 2 hadde maattet fremsætte begjæring som der omhandlet inden et aar fra de nævnte datoer 24 oktober 1900 og 30 juli 1903, hvilket altsaa ikke er skedd. Videre finder jeg det klart, at anken under nr. 5 over, at skjønnet er avgit uten begrundelse, ikke kan ansees beføiet. Derimot maa jeg gi appellantinden medhold i hendes under nr. 4 fremsatte anke over ikke at være tilkjendt renter av skjønsbeløpet; men dette kan selvfølgelig ikke gi grund til ophævelse eller hjemvisning.
Paastandens poster II, III, IV og V maa jeg betragte som subsidiære i forhold til post I, altsaa fremsat for tilfælde av, at saken ikke hjemvises.
Paastanden under post II, at reguleringsbeslutningerne om aapen plads og aapen bebyggelse kjendes ugyldige, og at appellanten tilkjendes erstatning for tap, forvoldt ved disse beslutninger, og subsidiært, at der, ogsaa forsaavidt beslutningerne kjendes gyldige, tilkjendes saadan erstatning, - kan ikke tages til følge. Dette er en likefrem konsekvens av, at disse spørsmaal som allerede bemerket maa ansees at ligge utenfor skjønskommissionens kompetanse. Høiesteret kan selvfølgelig ikke, under en appel av skjønskommissiones avgjørelser, ta under behandling spørsmaal, hvis avgjørelse ikke henhører under skjønskommissionen.
Paastanden under post III maa forkastes, fordi kravet som allerede bemerket maa ansees præskribert.
Paastanden under post IV kan heller ikke bli at ta tilfølge, av samme grund som paastanden under post II.
Derimot maa paastanden under post V bli at ta tilfølge. Jeg har allerede bemerket, at appellantinden findes at ha krav paa renter av skjønsbeløpet, og jeg mener, at disse bør tilkjendes fra skjønnets avgivelse.
Efter hvad jeg saaledes har anført, kommer jeg til det resultat, at kjendelsen og skjønnet maa bli at stadfæste med fornøden rettelse for renternes vedkommende.
Processens omkostninger mener jeg, at der efter omstændigheterne er grund til at ophæve for begge retter.
Konklusion:
Den paaankede kjendelse og det paaankede skjøn stadfæstes, dog saaledes at der blir at svare 4 av hundrede i aarlig rente av skjønsbeløpet fra 4 oktober 1915. Processens omkostninger for skjønskommissionen og Høiesteret ophæves.
Ekstraordinær assessor Rivertz: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg anser det dog for mit vedkommende unødvendig at uttale mig om, hvorvidt tvisten om anordning av den aapne plads og den aapne bebyggelse samt om erstatningen for spildte byggetegninger rettelig burde avgjøres paa den i bygningslovens §4, 3
Side:132
omhandlede maate, det vil si under privat politisak. For mig er det avgjørende, at det efter lovens §12 efter min opfatning ikke henligger til skjønskommissionen med retskraftig virkning at træffe avgjørelse angaaende den slags tvistemaal.
Assessor Hambro: Jeg er i det væsentlige og resultatet og paa samme maate som hr. assessor Rivertz enig med førstvoterende. Jeg vil dog tilføie følgende: Til opretholdelse av kommissionens avgjørelse om regulering av den aapne plads og paabudet om aapen bebyggelse er det efter min opfatning tilstrækkelig, at disse foranstaltninger med rette er antat ikke at være truffet med hjemmel av lovens §6, 9. Jeg er enig med førstvoterende i, at der med hensyn til regulering av den aapne plads er indtraadt præskription, saaledes at der for skjønskommissionen kun blir spørsmaal om paabudet om aapen bebyggelse. Ved herfor at ha ansat erstatning i medhold av byens §10, 2 maa kommissionen, saavidt jeg skjønner, ha gaat ut fra, at paabudet hadde hjemmel i lovens §6, 5. Men aldenstund det under nærværende sak ikke kan avgjøres, hvorvidt dette paabud overhodet er gyldig og forbindende for appellanten, mener jeg at spørsmaalet herom saavelsom med hensyn til de andre av kommissionen med rette avviste punkter maa staa aapent under et eventuelt søksmaal ved de almindelige retter. Med hensyn til renterne henviser jeg til høiesteretsdom av 21 januar 1903, Rt-1903-177 flg.
Ekstraordinær assessor Fürst: I det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende paa samme maate som d'hrr. assessorerne Rivertz og Hambro.
De ekstraordinære assessorer, lagmand Salomonsen og overretsjustitiarius Breien: Likesaa.
Justitiarius Thinn: Likesaa. Jeg er specielt enig i, at der ikke er adgang for skjønskommissionen til at træffe nogen direkte - retskraftig - avgjørelse om reguleringsbeslutningernes lovlighet: kjende dem gyldige eller ugyldige. Hertil maa under enhver omstændighet kommissionen ansees inkompetent. En avgjørelse av denne art maatte søkes ved de ordinære domstole. Dette følger, mener jeg - saaledes som jeg ogsaa forstaar hr. assessor Rivertz - av selve forskriften i bygningslovens §12 om den skjønskommissionen tillagte myndighet til at træffe avgjørelser av tvistemaal, hvilken myndighet jeg med skjønskommissionen er enig i maa være begrænset til præjudicielle avgjørelser, nødvendige som fastslaaende forutsætninger for de skjøn og takster, som kommissionen med hjemmel i selve bygningsloven har at avgi. Hvorvidt bygningslovens §4, nr. 3 indeholder nogen regel for tilfælde av heromhandlede art, vil jeg for mit vedkommende ikke ha uttalt nogen mening om.
Dom blev avsagt overensstemmende med førstvoterendes konklusion.
Av skjønskommissionens kjendelse hitsættes:
I 1892 blev gaterne Færøgaten (nu Fridtjofsgate) og Hjaltlandsgaten regulert over de senere utmaalte eiendomme Oplandsgaten nr. 20 og 20 b.
Side:133
Ved reguleringsbeslutning av 26 august 1898 blev Færøgaten (Fridtjofsgate) utvidet paa sydsiden fra 16,5 til 20 meters bredde, og blev der regulert en passage langs jernbanelinjen over en del av eiendommen Oplandsgaten nr. 20 b. Ved reguleringsbeslutning av 26 juni 1903 blev der «til bevarelse av utsigten fra Vaalerengens kirke» regulert en aapen plads mellem Fridtjofsgate og jernbanelinjen i en længde av 70 m. fra Oplandsgaten. De nævnte reguleringer indgik i den store reguleringsplan, som blev stadfæstet av Kristiania kommunestyre den 26 juni 1912. Ved denne regulering blev der ogsaa bestemt «aapen bebyggelse» for den del av Oplandsgaten nr. 20 b, som ligger mellem den nævnte plads, Fridtjofsgate, Hjaltlandsgaten og jernbanelinjen - «av hensyn til kirkens frie beliggenhet». Nærmere byggeregler for denne «aapne bebyggelse» blev imidlertid først vedtat av magistrat og formandskap den 1 april 1914. Eieren av Oplandsgaten nr. 20 og 20 b, fru N. Weng, mener, at hendes eiendomme ved disse reguleringer er blit ødelagt for regningssvarende bebyggelse. - - -
Først og fremst kræver hun i henhold til bestemmelsen i bygningslovens §10, 2 indløst hele den til gater og aapen plads regulerte del av eiendommene.
Fra kommunens side er overfor dette krav gjort gjældende, at det i ethvert fald er præskribert, idet indløsning ikke er forlangt inden i ur efter reguleringsbeslutningens bekjendtgjørelse. Heri finder kommissionen ogsaa at maatte gi kommunen medhold. Reguleringerne av 1892 og 1898 skriver sig vistnok fra tiden før den nye bygningslov, der indførte aarsfristen. Men disse reguleringer indgik i den store reguleringsplan av 1912, og der maatte da ved dennes bekjendtgjørelse indtræde præskriptionsfrist efter bygningslovens §10, 2 for de tidligere reguleringsbeslutninger, som indgik i den. Men noget krav paa indløsning overensstemmende med bygningslovens §10, 2 kan fru Weng, efter hvad der foreligger, ikke antages at ha fremsat. Den protest, hun paa forhaand nedla mot reguleringsplanen i skrivelse av 18 august 1911, indeholder intet krav paa indløsning, men bare en almindelig protest mot «de nye bestemmelser med hensyn til bebyggelse av mine tomter», særlig mot bestemmelsen om «lav bebyggelse» og forbehold om erstatning for «mulig opstaaende tap i anledning av den nye regulering». Og nogen anden skrivelse, hvori indløsning begjæres, har fru Weng ikke godtgjort at ha sendt inden 1 aar fra reguleringsplanens bekjendtgjørelse.
Hendes paastand om indløsning av den til gater og plads regulerte grund findes saaledes ikke at kunne tages tilfølge.
Videre paastaar fru Weng sig tilkjendt erstatning i anledning av reguleringsbeslutningen av 26 juni 1903 om aapen plads og beslutningen i reguleringsplanen av 1912 om «aapen bebyggelse». Begge disse reguleringsbestemmelser er uttrykkelig begrundet i hensyn til Vaalerengens kirkes frie beliggenhet - for at bevare utsigten fra denne. Og fru Weng gjør principalt gjældende, at de saaledes har sin hjemmel i bygningslovens §6, 9, som altid tilsiger eieren erstatning og ingen præskriptionsfrist sætter for krav herom.
Bygningslovens §6, 9 omhandler imidlertid bare paabud fra magistrat og formandskap om, at en eiendom enten skal forbli ubebygget, etter at der paa samme tid ikke skal opføres bygning i saadan høide som ellers efter bygningsloven tillatt, og forutsætter saaledes i ethvert
Side:134
tilfælde, at grunden vedblivende skal tilhøre den tidligere eier. Men reguleringsbeslutningen av 26 juni 1903 er i virkeligheten en almindelig beslutning av reguleringskommissionen om regulering av en aapen plads, som i sin tid blir at erhverve av kommunen til utlæggelse. Og reguleringsplanen av 26 juni 1912 indeholder intet paabud om, at der ikke maa bygges til nogen bestemt efter loven ellers tillatt høide, men gaar kun ut paa, at en del av eiendommen skal være gjenstand for «aapen bebyggelse» Hermed maa antagelig være ment, at der paa dette omraade alene maa foregaa villamæssig bebyggelse, i henhold til bestemmelsen i bygningslovens §6, 5. - - -
Subsidiært har fru Weng gjort gjældende, at disse beslutninger, som utelukkende begrundet i det hensyn, som omhandles i bygningslovens §6, 9, i virkeligheten indeholder en omgaaelse av denne bestemmelse og saaledes maa ansees som ugyldige og uforbindende for hende, likesom hun hævder, at beslutning om villamæssig bebyggelse efter bygningslovens §6, 5 bare kan fattes for hele «strøk» og ikke for et saa litet omraade som det her paagjældende.
Disse spørsmaals avgjørelse beror imidlertid ikke paa noget skjøn, som skjønskommissionen efter bygningslovens §12 har at avgi, og antages derfor at ligge utenfor kommissionens kompetanse.
Atter subsidiært har fru Weng paastaat sig tilkjendt erstatning i henhold til bygningslovens §10, 2 for den skade, som tilføies hendes eiendom ved beslutningen av villamæssig bebyggelse. Da denne beslutning efter det oven anførte først kan ansees truffet den 1 april 1914, er denne paastand ikke præskribert, hvilket ogsaa erkjendes fra kommunens side. Kommissionen vil saaledes ha at avgi skjøn. - - -