Rt-1927-501
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1927-06-29 |
| Publisert: | Rt-1927-501 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 154/1 s.a. |
| Parter: | A/S Hønefoss Bryggeri (advokat Mauritz) mot Hønefoss kommune (advokat Johs. Schrøder). |
| Forfatter: | Bang, Breien, Christiansen, Bade, Hanssen, Andersen, justitiarius Scheel |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §37 |
Ved utpantningsforretning den 2 juni 1923 blev der git Hønefos kommune utlæg hos A/S Hønefos Bryggeri for byskat for 1922/23 til rest kr. 11.250 med renter og omkostninger. Utpantningen blev av A/S Hønefos Bryggeri indanket for Kristiania nu Oslo overret, som ved dom av 14 december 1925 stadfæstet utpantningen under ophævelse av sakens omkostninger. Et av rettens medlemmer voterte for ophævelse av utpantningen.
Dommen er av A/S Hønefos Bryggeri indbragt for Høiesteret med saadan paastand: At den paaankede utpantningsforretning av 2 juni 1923 og Oslo overrets dom av 14 december 1925 ophæves, og at A/S Hønefos Bryggeri hos Hønefos kommune tilkjendes saksomkostninger for overretten og Høiesteret.» Hønefos kommune har som indstevnt paastaat overrettens dom stadfæstet og A/S Hønefos Bryggeri tilpligtet at betale kommunen sakens omkostninger med et tilstrækkelig beløp.
Side:502
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstændigheter henvises til overretsdommens præmisser. Som nyt for Høiesteret er fremlagt en erklæring av april 1926 saalydende: Paa foranledning oplyses: Da overtakstforretning i anledning av avstaaelse av grundstykke fra Hønefos Bryggeri til Hønefos kommune for søndre torvs utvidelse foretokes vaaren 1921, blev Hønefos Bryggeris anlæg med tilhørende grundarealer besiktiget. Ved at avstaa angjældende grundstykke til søndre torv befandtes Hønefos Bryggeri at bli hindret fra at benytte sig av den da for dette foreliggende adgang til at foreta en for bedriftens modernisering paakrævet bebyggelse over det eksproprierendes stykke og diverse arrangementsforandringer. Ved avstaaelsen av angjældende grundstykke til torvets utvidelse blev Hønefos Bryggeri henvist til anden løsning, men med merutgifter tilfølge. Disse merutgifter blev skjønsmæssig ansat til 75.000 kroner, hvorefter dette beløp blev tilkjendt bryggeriet som ulempeerstatning, idet der sattes en særskilt pris for selve grundstykket. De 8 personer, som har underskrevet erklæringen, er oplyst at være samtlige overskjønsmænd undtagen en, som er avgaat ved døden, og desuten er varamand, som var tilstede under skjønnet. Det er videre oplyst, at to av overskjønsmændene var anseede arkitekter og de øvrige ledende mænd paa bryggeriteknikkens omraade. Som nye dokumenter foreligger videre et par skrivelser og en del regnskapsutdrag fra A/S Hønefos Bryggeri.
Høiesteret kommer til samme resultat som overrettens dissenterende medlem og kan i det væsentlige tiltræde hans begrundelse. Man skal dog tilføie: Spørsmaalet, om ulempeerstatning ved ekspropriation av tomter kan beskattes som indtægt, maa løses efter omstændigheterne i hvert enkelt tilfælde og kan ikke ansees avgjort i sin almindelighet ved høiesteretsdommen i Rt-1924-353 i sak A/S J. E. Mowinckel mot Bergens kommune. Gjenstanden for ekspropriationen var dengang en tomt i Bergens brandstrøk, og ulempeerstatningen antokes at være erstatning for tomtens særlige værdi for eieren paa grund av dens heldige beliggenhet for bedriften. Nogen til ulempeerstatningen svarende værdiforringelse av bestemt gjenstand var ikke paavist. Der kunde, såavidt skjønnes, kun være spørsmaal om en mulig forringelse av forretningens ideelle værdi, som jo i regelen ikke kommer i betragtning ved skatteligningen.
I nærværende tilfælde særmerkes saksforholdet derved, at ulempeerstatningen er knyttet til bryggeriet og bestemt til at erstatte den skade, som selskapet vilde lide ved at bli hindret i en for bedriftens modernisering paakrævet bebyggelse paa tomten og henvist til en anden kostbarere løsning. Ekspropriationen forutsattes saaledes at efterlate bryggerianlægget i en tilstand av værdiforringelse, som ulempeerstatningen var bestemt til at dække. Under disse omstændigheter kan denne erstatning ikke ansees som nogen del av vederlaget for det eksproprierte areal og heller ikke regnes som indtægt for selskapet. Efter dette vil utpantningen bli at ophæve, idet den kun gjælder indtægtsskat av ulempeerstatningen.
Processens omkostninger findes kommunen at maatte tilsvare for begge retter.
Side:503
Dom:
Den paaankede utpantning ophæves. I procesomkostninger for overretten og Høiesteret betaler Hønefos kommune til A/S Hønefos Bryggeri kr. 800.
Av overrettens dom:
- - - Det omtvistede skattebeløp gjælder en appellanten i 1921 utbetalt ulempeerstatning stor kr. 75.000 i anledning av gjennemførelse av en utvidelse av Hønefos Søndre torv. Utvidelsen foranlediget en ekspropriationsforretning, hvorved der dels blev tilkjendt bryggeriet en erstatning for grundavstaaelse bestemt til kr. 100 pr. m2 ., dels den nævnte ulempeerstatning. Det synes av overskjønsforretningen, der er fremlagt, at fremgaa at den ved avstaaelsen bevirkede beskjæring av bryggeriets tomteareal vilde vanskeliggjøre eller fordyre en eventuel utvidelse av bryggeriets bebyggelse, jfr. ogsaa en fremlagt skjøns- og overskjønsforretning av 20 august og 23 november 1920, hvorved bryggeriets gjenværende tomt under nr. 2 til Søndre torv efter reguleringen blev erklært utjenlig til bebyggelse.
- - - Førstvoterende er kommet til det resultat, at den paaankede utpantning maa bli at ophæve. Overensstemmende med, hvad der er antat i nærværende rets dom av 24 april 1922 i sak: M. B. Kopprud mot Akers kommune, synes en ulempeerstatning til dækkelse av en ved en forføining foraarsaket værdiforringelse paa eierens gjenværende eiendom ikke at kunne ansees som indtægt. I det foreliggende tilfælde er det vistnok ikke uttømmende oplyst, hvilke momenter der har været bestemmende for erstatningens fastsættelse. Et væsentlig hensyn synes imidlertid efter skjønsforretningen som nævnt at være tat til, at en utvidelse av bryggeriet som følge av reguleringen vil fordyres. En saadan forskudsdækning av en antat fremtidig utgift kan klarligvis ikke henføres under begrepet indtægt. Kommunen har ikke godtgjort, at erstatningen for nogen del tilsikter at dække tap av fremtidig indtægt. At erstatningen maaske er præget av et optimistisk syn paa konjunkturer, kan ikke komme i betragtning. Det maa ved skjønnet ansees retskraftig fastslaat mellem parterne, at erstatningssummen dækker en virkelig ulempe. Forsaavidt der maatte herske uklarhet over den tilkjendte erstatnings karakter, antages denne uklarhet at maatte gaa ut over kommunen.
Den av indstevnte paaberopte Høiesteretsdom i Rt-1924-353 antages ikke avgjørende for det her foreliggende tilfælde. I den sak blev vedkommende eiendom ekspropriert i sin helhet og det blev antat, at den saakaldte ulempeerstatning utgjorde dækning av nedgang i fremtidig indtægt altsaa var en antecipert indtægt. - - - O. A. Mjøen.
Jeg er kommet til et andet resultat end førstvoterende, idet jeg antar, at ligningen bør opretholdes. I tilfælde som disse kan efter min mening ikke sondres saaledes, at hvad der er tilkjendt ekspropriatus som ulempeerstatning uten videre blir at undta fra indtægtsbeskatning og ikke for nogen del kan betragtes som salgsgevinst i henhold til byskattelovens §37 (jfr. landslovens §43). Forsaavidt dette har været utgangspunktet ved avsigelsen av den av førstvoterende nævnte dom av nærværende overret av 24 april 1922, kan jeg derfor ikke være enig i den trufne avgjørelse. Principalt forekommer det mig, at der i denne henseende ikke er nogen egentlig forskjel mellem grunderstatning og ulempeerstatning. Begge dele synes i og for sig at være gevinst ved avhændelsen og alene at kunne
Side:504
ansees som forskjellige faktorer ved utregningen av det ekspropriatus tilkommende vederlag. Hvad den avstaaede eiendom er værd for ham utenom, hvad selve grundstykket repræsenterer i værdi efter almindelig tomtepris - grundens værdi i handel og vandel - er gevinst ved avhændelsen, og forsaavidt det er denne værdi, den tilkjendte «ulempeerstatning» tar sikte paa, ser jeg ingen grund til, at ikke ogsaa denne erstatning skulde indtægtsbeskattes saaledes som jo tilfældet er ved frivillig avhændelse. Dette synes ogsaa være i overensstemmelse med de betragtninger, som har været bestemmende for flertallet av de voterende i Mowinckel-saken, Rt-1924-353 flg.
Hvad det foreliggende tilfælde angaar, synes den tilkjendte ulempeerstatning at være ment som vederlag for, hvad netop dette grundstykke var værd for bryggeriet utenom almindelig tomtepris. Efter spørsmaalene under skjønsforretningerne av 20 august og 23 november s.a. blev det anseet paa det rene, at den ubebyggede grund vilde bli væsentlig forringet i værdi som følge av reguleringen, og endelig at bryggeriets eiendom med bygninger og andre faste anlæg og indretninger vilde væsentlig forringes i værdi paa grund av den indskrænkning i byggefriheten, som reguleringen medførte. Paa den anden side finder jeg det klart, at det ved indtægtsbeskatningen vilde være berettiget at gjøre fradrag for direkte skade, som ved ekspropriation maatte være voldt bryggeriet, og tillike for «ulemper», som maatte være paaført virksomheten, om denne nu skulde være vanskeliggjort, eller om den aktuelle nytte av de bestaaende indretninger skulde være nedsat. I saa henseende har imidlertid ikke bryggeriet - som her har bevisbyrden - godtgjort nogen omstændighet eller paavist noget bestemt forhold, som skulde begrunde nogen avkortning. Saavidt jeg forstaar de foreliggende oplysninger, har det paagjældende grundstykke i en række av aar henligget aapent, uindgjærdet og ubebygget, saa folk frit har kunnet færdes der. - - - J. Soldan. Axel Andersen.