Rt-1928-1047
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1928-07-24 |
| Publisert: | Rt-1928-1047 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 655. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gabrielsen, Breien, Boye, |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §96, Straffeprosessloven (1887) §2, §443 |
Under hovedforhandling for Oslo byret i en av firmaet T. & A. Bata ved dets eneindehaver Thomas Bata, Zlim, anlagt mortifikationssak i henhold til straffeproceslovens §2 II mot redaktør Martin Tranmæl og forretningsfører A. E. Gundersen avsa retten den 16 juni dette aar kjendelse,
Side:1048
som avviste saken, forsaavidt angaar redaktør Tranmæl, og tilkjendte denne i saksomkostninger hos saksøkeren 100 kroner.Mot denne kjendelse har saksøkeren fremsat kjæremaal og nedlagt paastand om at kjendelsen ophæves.
Saksøkeren hævder at det er urigtig av byretten at løse spørsmaalet ved preliminær kjendelse istedenfor ved dom efter forutgaat hovedforhandling, og dernæst at kjendelsen er urigtig, da sak til mortifikation med rette er anlagt mot Tranmæl i egenskap av utgiver og redaktør av den avis («Arbeiderbladet»), hvori de paaklagede artikler var indrykket, henholdsvis den 8 juni 1927 og den 1 og 13 september samme aar.
Med hensyn til den første av disse artikler (i Arbeiderbladet for 8 juni 1927) er det paa det rene, at den er skrevet av formanden i Skotøiarbeiderforbundet A. E. Gundersen som er saksøkt i den anledning sammen med Tranmæl.
Utvalget antar under henvisning til den i byrettens kjendelse paaberopte høiesteretsavgjørelse (Rt-1912-588), at ansvaret for denne artikkels vedkommende med rette er begrænset til artikkel ens erkjendte forfatter, saksøkte Gundersen, som i lovens forstand «har fremsat beskyldningen» (jfr. straffeproceslovens §443, 2det led, og lov av 14 december 1917), og saaledes er rette sakvolder. Ved byrettens dom av 19 juni 1928 i saken mot Gundersen er ogsaa paatalen om mortifikation av de i nævnte artikkel indeholdte ærekrænkende uttryk tat til følge.
Utvalget antar dog, at det er urigtig av byretten at avgjøre spørsmaalet om Tranmæls ansvar ved preliminær kjendelse om avvisning. Det er en materielretslig betingelse for ansvar, som her mangler, ikke nogen procesforutsætning. Dette forhold bør rettelig finde uttryk i, at Tranmæl ved dom efter forutgaat hovedforhandling frifindes for ansvar for den heromhandlede artikkel, ikke i sakens avvisning.
Videre antar Utvalget, at saksøkeren har ubetinget krav paa at faa saken fremmet likeoverfor Tranmæl som ansvarshavende for de 2 andre artikler. Hvem der er forfatter av disse artikler er ikke paa det rene. Det fremgaar av byrettens kjendelse, at Tranmæl under hovedforhandlingen i byretten har erklært, at saafremt han av rette vedkommende og i de rette former blir paalagt at opgi forfatteren, er han villig hertil. Utvalget antar ikke at en saadan erklæring er tilstrækkelig grundlag til at frita Tranmæl for ansvaret eller pligten om ret sakvolder i forhold til saksøkeren for disse artikler.
En redaktørs (utgivers) ansvar for ærekrænkende beskyldninger i hans blad er helt selvstændig og ikke avhængig av om det blir paalagt ham at opgi forfatteren. Han kan eventuelt fri sig for søksmaal, naar ha» ikke selv er forfatteren, ved tvetydig at opgi dennes navn til den fornærmede. Men saalænge dette ikke er gjort, maa fornærmede ha adgang og ret til at faa fremmet sak til mortifikation av de ærekrænkende utsagn mot den person som utgir den avis, i hvilken disse utsagn er publicert.
Det kan i saa henseende heller ikke tillægges nogen betydning, at Tranmæl ikke har medvirket paa nogen maate til at de to heromhandlede artikler blev indrykket i avisen, idet han paa
Side:1049
disse tidspunkter var bortreist. Det kræves ikke, for at paastand om mortifikation skal tages til følge, at den saksøkte skal være ansvarlig i den forstand, at der kan lægges ham noget til last med hensyn til fremkomsten av de ærekrænkende uttalelser. Mortifikationen er ikke noget utslag mot ham, men en avgjørelse til gunst for saksøkeren, som har krav herpaa, naar sandhetsbevis ikke er ført, jfr. Rt-1912-478.