Rt-1929-169

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-03-06
Publisert:	Rt-1929-169
Stikkord:	Norske Lov
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69/1 s.a.
Parter:	Kristen P. Kjeldahl (advokat V. Voss) mot Kristen Fæhn (advokat L. Skjelbred).
Forfatter:	Broch, Bonnevie, Alten, Andersen, justitiarius Floch, byrettsdommer Lyng, dommer Christiansen
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687)

Dommer Broch: I odelsløsningssak angaaende gnr 21. bnr 2 Vibeto øvre i Holla blev av den beskikkede hjelpedommer i Gjerpen sorenskriveri med domsmenn den 10 januar 1928 avsagt saadan dom: «Saksøkte Kristen P. Kjeldahl paalegges at gi saksøkeren Kristen Fæhn skjøte paa eiendommen gnr 21, bnr 2 Vibeto øvre i Holla av skyld m. 5,37 og at fravike eiendommen til første faredag mot at saksøkeren tilsvarer den i skjøte tinglest 31 juli 1926 forbeholdte panterett til Sveinung Haukvik stor kr. 1.500 og utbetaler ham kr. 39.000 i rede penger. I saksomkostninger til saksøkeren betaler saksøkte kr. 700.»

Kristen P. Kjeldahl har innanket dommen for Høiesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Han har nedlagt saadan paastand: «At Kristen P. Kjeldahl frifinnes for Kristen Fæhns tiltale og hos ham tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.»

Innstevnte Kristen Fæhn har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og Kjeldahl tilpliktet at erstatte ham sakens omkostninger for Høiesterett.

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner. I faktisk henseende foreligger saken for Høiesterett i uforandret skikkelse. Kjeldahl har for Høiesterett alene optatt de innsigelser mot Fæhns odelsrett som herredsretten har omhandlet under postene 1 og 4.

Jeg er med hensyn til disse punkter kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg tiltreder i det vesentlige dennes begrunnelse og skal ytterligere bemerke:

Ad 1. Kjeldahl har med støtte i den av Ørsted hevdede lære (Ørsteds haandbok, 4. bind, kapitel 6 §8) gjort gjeldende, at der efter lovboken, altsaa før forordningen av 14 januar 1771, overhodet ikke gjaldt nogen preskriptionsfrist for odelsrett. Retten

Side:170

kunde alene bortfalle ved at ny odel blev hevdet paa eiendommen. Men dermed anser han det ogsaa gitt, at forordningen av 1771, som ikke inneholde bestemmelse om tilbakevirkende kraft, heller ikke kunde utrslette odelsretten før 10 aar efter forordningens ikrafttreden, altsaa i 1781. Ørsteds uttalelse i haandboken 1. bind side 212-213 støtter denne opfatning.

Fæhn har derimot med støtte i senere forfattere (U. A. Motzfeldts odelsrett og Brandts tingsrett) fastholdt, at der før forordningen av 1771 gjaldt en 20 aars preskriptionsfrist, saaledes som av herredsretten antatt. Forordningen av 1771 medførte altsaa bare en forkortelse av preskriptionsfristen, og da har man efter hans mening ingen hjemmel for den antagelse, at forordningen ikke skulde ha innflydelse ogsaa paa eldre løpende frister. Noget krav paa mere enn en passende avviklingsfrist kunde rettighetshaveren ikke ha. Fæhn har henvist til Ørsteds haandbok 1. bind s. 209, hvor det heter: «Naar en ny Lov forlænger eller forkorter en forud paabuden Præskriptionstid, uden at bestemme, hvorledes der skal forholdes med de under de ældre Loves Herredømme begyndte Præskriptioner, vil det uden Tvivl være den retteste Maade til at give saavel den ældre som den yngre Lov deres tilbørlige Virkekreds, naar man, efter Forholdet mellem den forrige og den nye Præskriptionstermin, reducerer den alt forløbne Tid, og derefter lægger den til den siden forløbende.» Beregnes saa preskripsjonsfristen efter denne regel, var fristen oversittet den 26 mai 1778, da Ragnhild og Torger Nielsmundsen blev eiere av Gunnarshegna.

Jeg anser det ufornødent i nærværende sak at ta standpunkt til, om der før forordningen av 1771 gjaldt nogen almindelig 20-aars preskripsjonsfrist for odelsrett. Jeg antar nemlig med herredsretten, at preskripsjon ikke under nogen omstendighet kan ansees inntraatt.

Med hensyn til spørsmaalet om forordningens tilbakevirkning, er det av interesse at legge merke til, at forordningens koncipister var fullt opmerksom paa dette spørsmaal. I det oprinnelige utkast var som §9 inntatt en bestemmelse om, at forordningen skulde gjelde i alle saker, der ikke førenn dens bekjentgjørelse var ved endelig dom avgjort, men denne bestemmelse utgikk i selve forordningen. (Se Ørsteds Haandbok, 1. bind side 213-214, anmerkning.) Under disse omstendigheter synes det litet rimelig paa tross av denne sløifning allikevel at tillegge forordningen tilbakevirkende kraft. Den av Ørsted antydede fremgangsmaate synes - hvor praktisk den i og for sig ellers maatte være - saavidt vilkaarlig, at jeg ikke skjønner rettere enn, at den maatte kreve positiv lovhjemmel. Jeg henviser ogsaa til Aschehougs Statsforfatning (annen utgave) 3. bind, kapitel 60 §30 side 127, hvor som almindelig setning uttales, at hvis en ny lov ikke har truffet nogen særlig overgangsbestemmelse, maa det visstnok i almindelighet antas som dens hensikt, at preskripsjonsfristen først løper fra det øieblikk loven treder ikraft. Dog maa der, anfører han, gjøres en undtagelse for de tilfelle i hvilke preskripsjonen ved saadan beregningsmaate i virkeligheten vilde bli forlenget; ti dette kan ikke

Side:171

antas at ha vært saadan lovs vilje. Men noget saadant undtagelsestilfelle foreligger ikke her.

Hvad angaar spørsmaalet om odelshevd i tidsrummet 1760-1778, er jeg enig med herredsretten i, at de samme synsmaater maa gjøres gjeldende som for preskripsjonsspørsmaalet. Det antas ikke at man har nogen hjemmel for at til legge forordningen tilbakevirkning.

Ad 4. For dette punkts vedkommende anser jeg det tilstrekkelig at henvise til herredsrettens uttalelser. Jeg bemerker alene, at jeg anser det ufornødent at ta standpunkt til hvorvidt Høiesteretts dom i Rt-1877-73 maa ansees som et endelig prejudikat for den lovforstaaelse, hvorefter Jørgen Jøntvedt jnr. maa ha tapt sin odelsrett, fordi han ikke har gjort den gjeldende innen 3 aar efter farens nye ekteskap.

Avgjørende for saken er, at preskripsjonsfristen i ethvert fall ikke kan antas at ha begynt at løpe før tinglysningen av skjøtet av 14 mai 1924. Jeg henviser spesielt til Høiesteretts domme i Rt-1880-383 og Rt-1910-93.

Jeg finner saaledes at herredsrettens dom blir at stadfeste, dog saaledes at eiendommens fravikelse settes til første faredag efter nærværende doms avsigelse. Jeg finner at Kjeldahl bør tilsvare Fæhn sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes, dog saaledes at den i herredsrettens dom satte frist bestemmes til 14 april 1929. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Kristen P. Kjeldahl til Kristen Fæhn kr. 700.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Alten, Andersen, de ekstraordinære dommere justitiarius Floch og byrettsdommer Lyng samt dommer Christiansen: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder løsning paa odel av eiendommen gnr 21, bnr 2 Vibeto øvre i Holla av skyld m. 5,37. Saksøkeren Kristen Fæhn gjør gjeldende at han har odelsrett til denne eiendom, som nu eies og besiddes av saksøkte Kristen P. Kjeldahl. - - -

Odelsgodset utgjør det tidligere matr.-nr. 7, l.nr. 44 av skyld 9 sætting 6 skind og det tidligere l.nr. 43 b Gunnarshegna av skyld 1 sætting.

Den eiendom begge disse bruk kom fra tilhørte fra 1719 til 1746 Even Torgersen Aanaas, som er odelserhververen. Han delte den mellem to av sine sønner Hans og Anders. Hans fikk l.nr. 44, og Anders fikk den del hvorfra l.nr. 43 b senere er utskilt.

l.nr. 44 gik først til Hans's datter Ragnhild. Hun hadde 3 sønner, Sten, Hans og Halvor. Sten overtok i 1806 odelsgodset l.nr. 44. Den yngste sønn Halvor flyttet til Fæhn. Fra ham stammer saksøkeren. I 1824 kjøpte Sten l.nr. 43 b Gunnarshegna. Eiendommen hans gikk til sønnen

Side:172

Anders, saa til dennes bror Ole og derfra i 1864 til dennes datter Kirsti Olsdatter. Hun var gift med Jørgen J. Jøntvedt d. e. De hadde en sønn Jørgen J. Jøntvedt jun. født i 1874. Kirsti døde i 1905. I 1914 giftet Jørgen Jøntvedt d. e. sig med hennes yngste søster Maria Jensine Olsdatter. Der er intet oplyst om at skifte blev holdt efter Kirstis død i 1905, eller i 1914. Den 16 mars 1918 oprettet Jørgen Jøntvedt d. e. og Jørgen Jøntvedt jun. en kjøpekontrakt, hvorved eiendommen blev overdratt sistnevnte. Den 22 s. m. inngikk Jørgen Jøntvedt d. e. og hans hustru Maria en overenskomst om fordelingen av deres fellesformue. Overenskomsten er tiltraadt av samtlige arvinger, og bestemmer bl.a. at eiendommen selges til sønnen Jørgen Jøntvedt jun. Begge disse dokumenter er tinglyst 14 mai 1919. Den 14 mai 1924 blev tinglyst skjøte datert 5 januar 1920 fra Jørgen J. Jøntvedts enke og arvinger til Jørgen J. Jøntvedt jun. Den 23 februar 1924 var tinglyst skjøte fra sistnevnte til Sveinung S. Haukvik, som solgte til den nuværende besidder, saksøkte.

l.nr. 43 b. Gunnarshegna blev, som nevnt, kjøpt av Sten Andersen, som eiet l.nr. 44, i 1824. Efterat Anders Evensen hadde faatt sitt bruk i 1746, solgte han det først til pastor Suckow, men kjøpte det saa igjen efter faa aars forløp, og solgte det derefter i 1760 til Nielsmund Olsen. Han forbeholdt gjenkjøpsrett for sine barn, som dengang var umyndige. I 1778 gikk eiendommen over til Nielsmunds sønn Torger, som var gift med Anders Evensens eldste datter Ragnhild. I 1808 gikk den til deres sønn Anders og derfra til deres datter Inger og hennes mann Gunnar, som i 1824 solgte 43 b Gunnarshegna til Sten Andersen, hvorved odelsgodset blev samlet.

Paa grunnlag av disse oplysninger, hvis riktighet saksøkte har innrømmet, hevder saksøkeren, at odelspreskripsjonsfristen først løper fra tinglysningen av skjøtet til Sveinung Haukvik 23 februar 1924.

Saksøkte gjør gjældende: 1. Nielsmund Olsen eiet l.nr. 43 b Gunnarshegna fra 1760 til 1778 og odelsretten er derved tapt for Even Aanaas's slekt, ifølge lovbokens preskripsjonsregler og ifølge forordningen av 14 januar 1771. - - - 4. Da Jørgen Jøntvedt d. e. giftet sig i 1914, begynte preskripsjonsfrist at løpe for sønnen Jørgen Jøntvedt jun. Han gjorde ikke itide retten gjeldende og mistet den derfor. Saksøkeren maatte derfor anlegge odelssøksmaal mot ham innen 3 aar efter tinglysningen i 1919 av den kjøpekontrakt, hvorved eiendommen blev overdratt ham.

Retten bemerker:

Til 1: Den første innvending saksøkeren har reist mot denne innsigelse er, at forbeholdet om gjenkjøpsrett i skjøtet av 1760 hindrer odelspreskripsjon. Man finner det overflødig at avgjøre dette spørsmaal. Selv om fristen løper, er nemlig tidsrummet fra 1760 til 1778 ikke tilstrekkelig langt til at medføre preskripsjon. Lovboken hadde en frist av 20 aar. Forordningen av 1771 forkortet den til 15 aar. Denne regel kan ikke gjelde frister som allerede hadde begynt sitt løp da forordningen traadte i kraft. Naar ingen bestemmelse er truffet om fristen hvis løp alt er begynt, maa man anta at de eldre regler blir gjeldende for dem. Preskrisjonsfristen som begynte i 1760, kan derfor ikke antas at være utløpet før i 1780. Av samme grunn kan forordningens bestemmelse om 10 aars hevdstid ikke faa nogen betydning. Hvis de nye regler skulde gjelde løpende frister, vil den se, at hevdstiden, som begynte i 1760, allerede vilde

Side:173

være utløpet ved forordningens ikrafttreden. Den samme regel maa gjelde for begge disse frister, og hverken forordningens ord eller de andre av saksøkte paaberopte omstendigheter gir nogen støtte for den opfatning, at forordningen faar anvendelse paa løpende frister. - - -

Til 4. Jørgen Jøntvedt den eldres annen kone Maria Jensine var bedre odelsberettiget enn saksøkeren. Saksøkte har derfor ikke fastholdt den innsigelse at saksøkeren ialfall maatte anlagt sak innen 3 aar efter giftermaalet i 1914. Jørgen Jøntvedt jun. var født i 1874, og man antar at han tapte sin odelsrett ved ikke at gjøre den gjeldende innen 3 aar efter farens nye ekteskap. (høiesterettsdom- i Rt-1877-73.) Han var derfor at anse som en fremmed, da kjøpekontrakten fra faren til ham blev tinglyst 14 mai 1919. Men en kan ikke finne at tinglysningen av denne kontrakten innleder nogen preskripsjonsfrist. Det er almindelig antatt, at utgangspunktet for fristen er tinglysningen av den nye eiers adkomstdokument. Se saaledes høiestereftsdom i Rt-1839-425, Brandt: Tingsrett side 304. Skeie: Avhandlinger (1913) side 24-25. En kjøpekontrakt er i almindelighet ikke noget adkomstdokument. Den her omhandlede kjøpekontrakt uttaler visstnok at selge ren «overdrar» eiendommen, og dette kan tyde paa, at en virkelig overdragelse er tilsiktet, men paa den annen side er det uttrykkelig forutsatt at skjøte skal utstedes, og det blev da ogsaa gjort i 1920. Derfor maa en anta, at der bare foreligger en almindelig kjøpekontrakt, og tinglysning av den er ikke tilstrekkelig til at innlede preskripsjonsfristen. Se herom Skeie paa det citerte sted - den der refererte dom.

Retten antar, at fristen begynte ved tinglysningen av skjøtet til Jørgen Jøntvedt jun. 14 mai 1924. Da klage er uttatt 31 januar 1927, er saksøkerens odelsrett ikke preskribert. - Heftelsene, undtagen S. Haukviks kr. 1.500 - tinglyst 31 juli 1926 er avlyst.