Rt-1929-529

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-06-25
Publisert:	Rt-1929-529
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 170/1 s.a.
Parter:	Oslo kommune (advokat Gustav Heiberg) mot Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Jens P. Heyerdahl). Motanke mot Finansdepartementet og A/S Vinmonopolet (regjeringsadvokaten).
Forfatter:	Larssen, Schjelderup, Alten, Motzfeldt, Fiane, Rivertz
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §22, Skatteloven (1911) §21, §22, §27, §12, §13, §21, LOV-1926-07-16-§21, LOV-1926-07-16-§22, Alkoholloven (1927) §33

Dommer Larssen: Ved Oslo byretts dom av 20 februar 1928 blev i nærværende sak kjent for rett: «Saksøkte Oslo kommune bør til saksøkeren Christiania Bank og Kreditkasse betale kr. 35.035 med 6 av hundrede i aarlig rente derav fra 20 august 1927 til betaling skjer. Staten og A/S Vinmonopolet bør for saksøkerens tiltale fri at være. Søksmaalets omkostninger opheves».

Denne dom blev av Oslo kommune paaanket til Høyesterett med følgende paastand: «At Oslo kommune frifinnes for Christiania Bank og Kreditkasses tiltale og tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett».

Christiania Bank og Kreditkasse har efter motanke, rettet mot Oslo kommune samt mot Finansdepartementet og A/S Vinmonopolet, nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At byrettens dom stadfestes og at Oslo kommune tilpliktes at betale Christiania Bank og Kreditkasse processomkostninger for Høyesterett. Subsidiært: At Staten ved Finansdepartementet og Tolldepartementet eller A/S Vinmonopolet tilpliktes at betale Christiania Bank og Kreditkasse kr. 35.035 med 6 procent renter fra 20 august 1927 tillikemed prosessomkostninger for byretten og Høyesterett».

Paa Statens vegne har regjeringsadvokaten deretter nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom stadfestes forsaavidt som Staten er frifunnet for Christiania Bank og Kreditkasses tiltale, og at der tilkjennes den omkostninger for Høyesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten».

Den samme har for A/S Vinmonopolet nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom stadfestes forsaavidt som A/S Vinmonopolet er frifunnet for Christiania Bank og Kreditkasses tiltale samt tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett».

Med hensyn til sakens sammenheng henviser jeg til byrettens domsgrunner. Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt en skrivelse fra borgermester Jacob Høe til advokat Gustav Heiberg av 1 desember 1928, hvori uttales:

Side:530

«Jeg tillater mig i den anledning at oplyse, at denne erklæring er avgitt for at sikre skattyteren som ønsket at innbetale et omtvistet skattebeløp mot den innsigelse under prosessen, al skatten var betalt. - Saadanne erklæringer var kurante i den tid jeg var borgermester og de tilsiktet intet utover dette at frafalle betalingsinnsigelsen».

Jeg er kommet til det resultat, at saavel appellanten som Staten og A/S Vinmonopolet bør frifinnes.

Kreditkassen hevder, at der ikke er rettslig adgang til at iligne den byskatt av dens aktier i A/S Vinmonopolet, og har ved, nærværende sak innbragt dette spørsmaal til prøvelse ved domdomstolene. Saken gjelder saaledes lovligheten av overhode at paalegge dem skatt som er hjemlet like overfor aksjonærer i A/S. Vinmonopolet ved byskattelovens §22.

Hvad beskatningsforholdene vedkommende A/S Vinmonopolet, angaar, blev efter den paa stiftelsestiden gjeldende lovgivning, selskapet som saadant beskattet av Staten og vedkommende kommuner. Ved siden herav var aksjonærene gjenstand for statsskatt ifølge loven av 15 juli 1921, mens de ikke var gjenstand for kommunalbeskatning. Ved lovene av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 blev de til da gjeldende lovregler for selskapets skatteforhold til kommunene revidert (jfr. innst.O.nr.XIV (1926) side 16 flg. og Ot.prp.nr.14 (1927), innst.O.nr.XIV (1927) for samme aar). Selskapet blev derefter ifølge skattelovens §21 fritatt for kommunar skatt,.men til gjengjeld skulde selskapet ifølge bestemmelse i rusdrikksloven av 5 april 1927 §33 svare en avgift til Staten efter nærmere bestemmelser, hvorom henvises til byrettsdommen, i forbindelse med at der etablertes skattefrihet likeoverfor kommuner for selskapet blev det saa ved skattelovens §22 bestemt, at aksjonærene skulde betale kommuneskatt av sine aktier. Angaaende de overgangsbestemmelser, som blev fastsatt for aarene fra 1927/28 til 1929/30 ifølge loven, henvises likeledes til byrettsdommen.

Jeg forutskikker at det er paa det rene mellem partene, at den trutne ordning med avgift og aksjonærbeskatning ikke har hatt nogen faktisk innflydelse paa hvad aksjonærene i henhold til konsesjonens §3 skal ha utbetalt fra selskapet som aktiedividende. Det som saken derfor dreier sig om er, hvorvidt aksjonærene har krav paa at faa beholde denne dividende fri for kommuneskatt saaledes som forholdet var dengang da selskapet stiftedes og de grunnleggende overenskomster mellem Staten og selskapet blev inngaatt.

Kreditkassen paapeker i saa henseende først, at den ilignede skatt er et uretferdig brudd paa det prinsipp i vår skattelovgivning (jfr. byskattelovens §12), at der ikke skal utlignes skatt to ganger paa samme formue og inntekt (dobbeltbeskatning). Der gjøres, da herved gjeldende, at den avgift som er paalagt selskapet i virkeligheten er at se som en kommuneskatt og kun i navnet skiller sig fra denne. Saafremt avgiften ikke blir regnet som skatt, skjerf fremholdes det, dobbeltbeskatning ialfall i overgangsaarene, saaledes i 1927/28 for de 3/4-deles vedkommende for hvilke byskatt

Side:531

da kan utlignes. Jeg finner det ufornødent at inngaa nærmere paa, hvorvidt den paalagte avgift rettelig kan sidestilles med en kommunal beskatning saavelsom paa hvorvidt i bekreftende fall en beskatning av selskapet for dets overskudd og samtidig av aktiedividenden paa aksjonærenes haand i virkeligheten bør sees som en dobbeltbeskatning. (Jfr. herom høyesterettsdom i Rt-1916-213). Jeg finner det nemlig helt utvilsomt, at saafremt lovgivningsmakten finner, at der er grunn til at paalegge en saadan beskatning, er der grunnlovmessig set intet til hinder herfor. Jeg finner det i saa henseende tilstrekkelig at henvise til, at den ved selskapets stiftelse allerede gjeldende lov av 13 juli 1921 nettop innfører en saadan dobbeltbeskatning for statsskattens vedkommende (jfr. bemerkninger herom i den kongelige proposisjon - St.prp.nr.38 (1920) side 46). At der i saa henseende skulde være en videregaaende adgang til at gi lovbud herom for statsskattens enn for kommuneskattens vedkommende, lar sig vanskelig paastaa.

Det er derhos hevdet, at den nevnte lovbestemmelse i skattelovens §22 er grunnlovstridig og derfor ugyldig, fordi den i realiteten er rettet mot et enkelt rettssubjekt som særbeskatning av dette, og derfor efter sin natur rettelig ikke kan betraktes som en beskatningslov, men en lov av ekspropriasjonsartet eller konfiskatorisk karakter. Hjemmelen for skattebeløpets innkrevning er derfor, hevdes der, ugyldig, hvorfor Kreditkassen krever beløpet tilbake, prinsipalt fra Oslo kommune, subsidiært fra Staten som refusjon.

Jeg skal angaaende dette spørsmaal bemerke: Den lovbestemmelse om hvis gyldighet der er spørsmaal, skattelovens §22, gjelder - foruten aksjonærer i selskaper, som ikke har erhverv til formaal - «aktier i Norges Bank, i selskaper eller samlag for omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød eller øl, i jernbaner» - altsaa de enkelte rettssubjekter, som til enhver tid er innehavere av aktier i saadanne selskaper. Der har saavidt bekjent ikke vært reist tvil om grunnlovmessigheten av denne bestemmelse forsaavidt den angaar aksjonærer i Norges Bank og i jernbaneselskaper, og det kan vel heller ikke betviles at der maa være adgang for lovgivningen til, om det finnes hensiktsmessig, i selskaper av en saa egenartet karakter som de nevnte at fordele skattebyrden paa annen maate enn ved andre selskaper. Disse selskaper, som i sin virksomhet er utenfor den almindelige konkurranse, lar sig vanskelig direkte sammenligne med landets almindelige næringsdrivende selskaper, og det forekommer mig at det vilde være urimelig om ikke lovgivningen med spesiell hensyntagen til de for disse selskaper gjeldende særegne forhold ogsaa hvad beskatningen angaar, skulde kunne etablere særegne regler for dem. Hvad særlig lovbestemmelsens tredje gruppe av selskaper angaar, under hvilken Vinmonopolet inngaar, gjelder bestemmelsen efter lovens form ethvert selskap som driver denne bestemte art handelsnæring («omsetning av brennevin m.v.»). Loven gjelder saaledes de til enhver tid eksisterende selskaper eller samlag og kan derfor, saavidt jeg skjønner, vel tenkes at

Side:532

kunne faa et vekslende omraade fra det ene aar til det annet. I den form og med det innhold loven har synes den vanskelig åt kunne sies at paalegge individuelle, bestemte rettssubjekter - aksjonærer - en særskatt, som skulde kunne regnes av konfiskatorisk karakter. At loven ogsaa for disse selskapers vedkommende, paa samme maate som for Norges Bank og jernbaneselskaper, paa grunn av deres særegne karakter har funnet det hensiktsmessig at gi en egen beskatningsordning, synes efter min opfatning at være fullt grunnlovmessig hjemlet.

Der er innvendt, at selv om loven efter sin form ikke er særskilt rettet mot A/S Vinmonopolet, saa er den i virkeligheten at betrakte som gjeldende spesielt dette selskap. Og der henvises i saa henseende til, at lovbestemmelsen i sin første form (lov av 16 juli 1926, §21 §22) i sin ordlyd uttrykkelig viste dette, idet den særskilt nevnte som sitt omraade «Aktieselskapet Vinmonopolet, samlag for omsetning av vin, brennevin m.v.» Det maa ganske visst ogsaa medgis, at lovens forandrede form i 1927 ikke betegner nogen reell utvidelse av dens omraade, men ogsaa den første lov medtok, saavidt skjønnes, de samme selskaper, idet ogsaa den gjaldt de bestaaende samlag. Og - skjønt spørsmaalet i nærværende sak ikke foreligger i den form - vil jeg bemerke, at jeg er tilbøyelig til at tro, at der for lovgivningen maatte være full adgang til at ordne beskatningen paa den maate, som tantes hensiktsmessigst og riktigst, selv om ordningen avvek fra de ved almindelige næringsdrivende selskaper gjeldende beskatningsregler, ogsaa naar det gjelder kun et enkelt selskap, naar dette selskap er av den særegne karakter som A/S Vinmonopolet - et selskap med statsgaranti for aksjonærenes kapital og dividende, og som av Staten er gitt en rettslig monopolstilling for det hele land, og som derfor ikke uten videre kan sidestilles med noget annet selskap i landet, hvad enten man henser til dets omfang eller øiemedet med forretningen. Jeg kan ikke se annet enn at man her staar overfor forhold, som nogenlunde kan sammenstilles med de øvrige i skattelovens §22 nevnte selskaper. Med hensyn til denne sammenstilling er det ogsaa gjort gjeldende, at for Norges Banks og jernbaneselskapers vedkommende er disse helt fritatt for beskatning fra kommunenes side (byskattelovens §21, litera d og 1), mens dette ikke skulde gjelde A/S Vinmonopolet, idet den avgift som er paalagt dette selskap i realiteten er at regne som en kommunal beskatning. Efter min opfatning er denne betraktning ikke holdbar. Selv om man i relasjon til spørsmaalet om dobbeltbeskatning vilde regne det for riktigst at sidestille avgiften med kommunal skatt, saa er det jo at merke at denne «skatt» ikke kommer nogen kommune til direkte inntekt (jfr. lov av 5 april 1927 §33 nr. 1 og 4 - «til almennyttige formaal» - «fordeles av kongen mellem fylkeskommunene og kjøpstedene»). At en saadan avgift skulde regnes som kommunal beskatning vilde vanskelig kunne tenkes hevdet saafremt ikke avgiftsordningen var innført samtidig med og i forbindelse med ophevelsen av selskapets kommuneskatt. Naar saken sees paa denne maate kan man, mener jeg, ikke bortse fra, at der for lovgivningen kan være skjellig grunn

Side:533

til like saa vel for de heromhandlede selskaper som for Norges Bank og jernbaneselskaper gjennem aksjonærbeskatningen at la en del av selskapets inntekt bidra til de kommunale utgifter.

Under den frihet til gjennem skattebestemmelse at fordele de offentlige utgifter mellem borgerne som lovgivningsmakten ifølge vaar forfatning maa regnes at ha - jfr. Aschehoug: Statsforfatning, bind II, side 255 - synes ogsaa en saadan ordning som nevnt at være fullt tillatt.

Som en tredje innvending mot den ilagte skatt har Kreditkassen gjort gjeldende, at den nevnte lovbestemmelse krenker de forutsetninger som ligger til grunn for konsesjonen og de avsluttede stiftelsesavtaler vedkommende selskapet og derfor er et kontraktsbrudd fra Statens side, for hvilket Staten vil være erstatningspliktig. Jeg gjør her straks den bemerkning, at hvis man antok at Staten ved avtale er forpliktet til ikke at beskatte disse aktier ved kommuneskatt, vilde denne rettsplikt efter sin begrunnelse maatte bevirke, at heller ikke en almindelig lovforandring i retning av aksjonærbeskatning for alle aktieselskapet vilde kunde gis anvendelse paa aksjonærer i A/S Vinmonopolet. Har de erhvervet et rettskrav paa denne skatteforpliktelse, saa maatte de, saavidt skjønnes, ha dette krav uten hensyn til hvordan landets andre aksjonærer blir beskattet.

Like overfor bedømmelsen av denne innsigelse har jeg vært i nogen tvil. Saavel Finansdepartementets og regjeringens holdning overfor bestemmelsen - gjennem proposisjonen av 1927 - som uttalelser i Stortinget fra personer, som stod de førte forhandlinger vedkommende selskapets stiftelse nær, synes at tyde paa, at det som forelaa under forhandlingene iallfall dannet en sterk moralsk grunn til bibehold av den paa forhandlingstiden gjeldende lovregel om kommunal beskatning av aktiene i den avtalte konsesjonstid. Jeg har imidlertid av det i saken dokumenterte ikke kunnet overbevise mig om, at der med hensyn til det her omhandlede punkt foreligger en rettslig bindende forpliktelse for Staten.

Det synes mig klart at det i sin almindelighet har formodningen mot sig, at Staten i en avtale om dannelse av et privat akseselskap skal ha bundet ogsaa sin myndighet til beskatning i konsesjonstiden, og der maa derfor fra aksjonærenes side kreves et avgjørende bevis for at saa er tilfelle. Dette følger allerede av det helt særegne ved at Staten i en avtale med et enkelt, privat rettssubjekt skulde gaa med paa, at dette var stillet utenfor de senere bestemmelser, som statsmakten maatte gi som utslag av utøvelse av offentlig myndighet. Men det følger ogsaa derav, at det her i virkeligheten dreier sig om to helt forskjellige forhold. Statsgarantien for utbyttet er stillet like overfor medkontrahenten - selskapet - for dettes evne til at utbetale det fastsatte utbytte til aksjonærene, og har hverken direkte eller indirekte nogen nødvendig berøring med selskapets eller aksjonærenes skatteforhold. Et tilsagn om skattefrihet inneholder en helt ny og selvstendig forpliktelse og maatte særskilt overtas, - og dette maa saa meget mer være innlysende naar det tas i betraktning, at det her i saken gjelder en paastand om,.at en saadan forpliktelse er

Side:534

overtatt ikke overfor Statens medkontrahent - selskapet - men like overfor en rekke andre, helt selvstendige rettssubjekter, aksjonærene.

I det foreliggende tilfelle foreligger der ikke noget uttrykkelig tilsagn om skattefrihet i de trufne avtaler. Det er fremholdt fra Kreditkassens side, at det maatte ha vært Statens sak i avtalen uttrykkelig at forbeholde sig adgang til at forandre heromhandlede lovgivning, hvis den skulde hatt saadan adgang. Heri er jeg ikke enig. Det maatte ha vært bankenes sak at søke inntatt en bestemmelse herom i avtalen, hvis de hadde ment at binde Statens adgang til forandring i de gjeldende lover. Dette saa meget mer naar det tas i betraktning, at der aaret i forveien (1921) var vedtatt en lov om begrenset statsskatt paa aktier. Og det her sagte maa efter min mening gjelde like meget enten det dreier sig om at fritas for en almindelig lov om aksjonærbeskatning eller en lov av det mere begrensede omfang som den foreliggende.

Om det enn innrømmes at det ikke kan paaberopes nogen uttrykkelig kontraktsbestemmelse, er det imidlertid fra Kreditkassens side sterkt fremholdt, at det var en forutsetning under forhandlingene at den da gjeldende lovgivning, hvoretter kommunal beskatning av aktier ikke skjedde, blev bibeholdt, og det er likeledes fremholdt at denne forutsetning kjentes og godkjennes av Staten under de førte forhandlinger om selskapets stiftelse.

Der er imidlertid, saavidt jeg har kunnet se, intet dokumentert fra selve forhandlingene om, at dette spørsmaal har vært bragt paa bane under disse.

I den kongelige proposisjon om konsesjonen og statsgarantien for A/S Vinmonopolet sees der at ha vært paatenkt at Staten skulde garantere aksjonærene mot tap ved mulige forandringer i lovgivningen (eller ved utøvelse av kommunal bevillingsrett) som vilde medføre, at selskapet helt eller delvis maatte innstille sin virksomhet. Dette blev imidlertid opgitt, og istedet overtok Staten en ubetinget garanti for et minimumsutbytte av 5 procent av aktiekapitalen, mens det uttrykkelig blev uttalt at selskapets rett til at drive sin virksomhet var undergitt den til enhver tid gjeldende lovgivning. Noget baand paa Stortingets lovgivnings- eller beskatningsmyndighet forøvrig kan jeg ikke se omtalt. Og saafremt dette hadde vært regjeringens mening, maatte det ha ligget nær, for ikke at si at det maatte ha vært en plikt, at behandle dette spørsmaal i forelegget for Stortinget. Naar dette ikke er skjedd, synes det at være et sterkt indicium paa, at det har ligget utenfor regjeringens tanke at en rettsplikt i saa henseende blev godtatt av Stortinget gjennem vedtagelse av den kongelige proposisjon. Heller ikke forelegg eller innstilling for Stortinget angaaende den i saken omstridte lovforandring i 1926 antyder, at nogen Staten paahvilende kontraktsplikt kunde tenkes at stille sig hindrende mot vedtagelse av den foreslaatte nye ordning. - Heller ikke i den kongelige proposisjon - Ot.prp.nr.14 (1927) - hvorved regjeringen foreslaar den aaret i forveien vedtatte lovbestemmelse ophevet - begrunnes dette ved henvisning til, at den vedtatte lov om kommunal beskatning av aktier strider

Side:535

mot de av regjeringen tidligere inngaatte avtaler eller forutsetninger ved selskapets stiftelse. Regjeringsforelegget begrunner forslaget om bestemmelsens ophevelse kun med, at den vil medføre dobbeltbeskatning.

Jeg kan, ikke forstaa annet enn at det her refererte avgjørende viser, at hverken regjering eller storting er gaatt ut fra, at de vedtatte avtaler inneholder en rettslig bindende forutsetning om, at avtalene legger et særlig baand paa lovgivnings- og beskatningsmyndigheten.

Fra bankenes side er dokumentert den angaaende lovforslaget av 1927 i Odelsting og Lagting førte debatt og de herunder fallne tildels sterke uttalelser til begrunnelse for ophevelsen av den i 1926 vedtatte lovforandring. Der fremkom herunder uttalelser, blandt annet fra det regjeringsmedlem, som hadde staatt forhandlingene nær - paa de øvrige uttalelser under debatten synes der at maatte legges mindre vekt - om, at bankene efter hans skjønn hadde Inatt rett til at regne med, at der ialfall ikke blev vedtatt særlove angaaende Vinmonopolets aktiebeskatning i konsesjonstiden. Utvilsomt har en saadan uttalelse adskillig vekt, - men uttalt først under en stortingsdebatt 5 aar efter regjerings og stortings vedtagelse av ordningen, kan den, saavidt jeg forstaar, kun tas som avgjørende for vedkommende regjeringsmedlems personlige opfatning av de førte forhandlinger, mens der ialfall her i saken intet er dokumentert om, at en saadan forutsetning har ligget til grunn ved ordningens vedtagelse av regjering og storting. Der blev forøvrig ogsaa under debatten fra flere hold i Stortinget uttalt, at man var uten kjennskap til denne forutsetning. - Jeg finner efter det anførte ikke at kunne regne de dokumenterte uttalelser som noget avgjørende bevis for, at den omhandlede skattefrihet fra Statens side var regnet som en forpliktende forutsetning for de inngaatte avtaler.

At forhandlerne fra begge sider - og særlig da fra bankenes - uten nærmere at inngaa derpaa under forhandlingene har bygget sine økonomiske overveielser paa den dengang gjeldende lovgivning er helt naturlig, men er selvfølgelig ikke tilstrekkelig til at begrunne paastanden om, at opretholdelsen av den dagjeldende lovgivning er blitt en del av avtalen.

Mens Kreditkassens krav mot Oslo kommune og Staten utelukkende er begrunnet i det ovenfor anførte, er det med hensyn til det fremsatte krav om refusjon mot A/S Vinmonopolet gjort gjeldende, at dette ogsaa har en helt uavhengig rettsgrunn, idet det hevdes, at det i aktieinnbydelsen og stiftelsesdokumentene klart er uttrykt som stifternes og følgelig ogsaa aksjonærenes mening, at aktienes dividende kun skal være belastet med de daværende skatter, altsaa at de skal være fri for kommunal beskatning, og at selskapet følgelig blir forpliktet til at refundere de av kommunene i henhold til senere lovgivning paalagte skattebeløp.

Selvfølgelig er det saa, at der i tegningsinnbydelsen kunde være gitt uttrykk for et tilsagn fra selskapets side like overfor sine aksjonærer om dividendens skattefrihet, selv om der ikke fra

Side:536

Statens side forelaa nogen saadan forpliktelse. Saavidt jeg har kunnet se har imidlertid aktieinnbydelse og vedtekter ingen bestemmelse som peker paa skatteforholdet, og efter min mening vilde det heller ikke i forholdet mellem selskapet og dets aksjonærer være berettiget i oplysningene om, at et bestemt utbytte var garantert, at legge, at dette utbytte ogsaa skulde ha som et særeget privilegium, at det ikke var undergitt den til enhver tid gjeldende skattelovgivning, altsaa et tilsagn om refusjon fra selskapets side for de skatteutgifter som aksjonærene ved den senere lovgivning maatte betale. Jeg kan ikke se at spørsmaalet forsaavidt i dette tilfelle staar anderledes enn i andre tilfelle, hvor der i en aktieinnbydelse sikres enkelte grupper aksjonærer (for eksempel preferenceaktier) en fortrinsvis dividende til en bestemt prosentsats. Saavidt jeg kan skjønne opfyller selskapet sine forpliktelser mot sine aksjonærer saalenge den tilsikrede dividende av 5, alternativt 6 procent utbetales dem.

Av hensyn til forholdet mellem Statens skattemyndighet og det bestaaende kontraktforhold til selskapet bemerker jeg sluttelig:

Som nevnt har den trufne ordning ikke betydning for den dividende, som ifølge kontrakten tilfaller aksjonærene og aktieselskapet (avtalens §3). Det er paa det rene i saken, at aksjonærenes beregning om at faa utbetalt maksimaldividende ikke er influert av de her omhandlede lovforandringen Hvordan saken vilde stillet sig ifall den trufne ordning hadde medført inngrep i selskapets evne til at utbetale den i kontrakten omhandlede maksimaldividende ligger derfor utenfor nærværende sak at behandle.

Der er intet i saken som tyder paa at aksjonærskatten har hatt til hensikt at influere paa aksjeverdien og derigjennom forminske Statens forpliktelse ved en eventuell innløsning efter takst. Der er forøvrig heller intet legitimert om at aktienes handelsverdi er paaviselig redusert. Saken har i det hele intet med §13’s bestemmelse om kontraktforholdet mellem staten og selskapet ved innløsning av aktiene. Spørsmaalet om hvorvidt Statens forhold med hensyn til beskatningen har hatt innflydelse paa denne kontraktsbestemmelse og derigjennom eventuelt vil kunne øve innflydelse paa vilkaarene for Statens plikt ved innløsningen av aktiene om saadan iverksettelse, er derfor utenfor nærværende sak.

Med hensyn til saksomkostningene finner jeg, at Kreditkassen bør betale saksomkostninger til A/S Vinmonopolet, idet jeg dog finner det riktig at dette beløp ansettes under hensyn til procedyrens forbindelse med Statens procedyre. - For. Statens vedkommende finner jeg at omkostningene bør opheves av hensyn til den tvil saken forsaavidt har voldt. Derimot finner jeg at Oslo kommune hos Kreditkassen bør tilkjennes saksomkostninger for byretten og Højesterett. Jeg legger herved vekt paa, at byrettsdommens resultat synes at være begrunnet i den forstavelse, som byretten har lagt til grunn, av Oslo kommunes erklæring av 18 august 1927, en forstavelse som jeg finner aapenbart uriktig. Med hensyn til fastsettelsen av omkostningenes størrelse bemerker jeg, at opgaver over saksomkostningene ikke er forelagt Høyesterett.

Jeg stemmer for saadan

Side:537

Dom:

Oslo kommune, staten og A/S Vinmonopolet frifinnes. Christiania. Bank og Kreditkasse betaler til Oslo kommune i saksomkostninger for byretten og Høyesterett kr. 1.500 og til A/S Vinmonopolet i saksomkostninger for Høyesterett kr. 300. Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

Dommer Schjelderup: Jeg ser saken paa en noget annen maate enn førstvoterende, særlig forsaavidt angaar spørsmaalet om Statens kontraktmessige forpliktelse. Og tiltross for at jeg paa de andre punkter i det vesentlige er enig med ham, maa jeg, skjønt jeg derved kommer til at gjøre mig skyldig i et par gjentagelser, for sammenhengens skyld ogsaa ganske kort gaa inn paa de anker, som er rettet mot selve lovene.

Lov av 16 juli 1926 ga særbestemmelsen i skattelovens §22 det av førstvoterende nevnte tillegg, hvoretter inntekt av aktier ogsaa i A/S Vinmonopolet og i samlag for omsetning av vin skulde beskattes hos vedkommende aktieeiere. Etterat tillegget var blitt endret ved lov av 3 juni 1927, fikk det ogsaa i formen en mere generell karakter. Idet loven gjelder alle selskaper og samlag for omsetning av alkohol, altsaa en bestemt næring, kan den heller ikke efter min mening sies at innføre nogen særskatt. Lovgrunnen til denne omleggning var da ogsaa en lignende som den særordningen ved skibsaktieselskapers beskatning paa en noget annen maate gir uttrykk for, nemlig at man vil opnaa en rettferdigere fordeling av skattebeløpene kommunene imellem. Lovens forarbeider viser klart og tydelig, at hensikten hverken helt eller delvis var at minske Vinmonopol-aksjonærenes utbytte.

Hvad angaar den avgift til almennyttige formaal, som blev innført ved lov av 5 april 1927, er jeg enig med Kreditkassen i, at den i realiteten er en skatt. Men selv om den videre rettelig bør opfattes som en kommunal skatt, og selv om den dobbeltbeskatning av aktiene som derved i realiteten fremkommer var uholdbar, hvad jeg mener ikke er tilfelle, saa vilde dette ingen betydning ha for den foreliggende sak. Avgiften har nemlig, som av førstvoterende anført, ikke minsket Vinmonopolets overskudd saa sterkt, at aksjonærene av den grunn ikke har kunnet faa de 6 procent utbytte som de efter konsesjonen skulde ha, forutsatt at selskapets drift tillater det. Men da kan det for Vinmonopolets aksjonærer ikke ha nogensomhelst betydning i hvilken form Staten overtar eller disponerer sitt restoverskudd.

Ogsaa jeg er derfor enig i, at Oslo kommunes ligning maa bli at oprettholde.

Spørsmaalet blir dernest, om ikke Staten efter konsesjonen plikter at refundere Kreditkassen den utlagte skatt.

For at klarlegge rettsfølgene av konsesjonens bestemmelser vil jeg først tenke mig at Staten hverken hadde garantert noget utbytte eller begrenset det opad til en saapas lav prosentsats som 6 procent. Aksjonærene vilde da her som i andre selskaper selv ha maattet bære risikoen for om de overhodet skulde faa utbytte og for hvor stort dette i tilfelle vilde bli. Av den grunn vilde de ikke efter min mening med rimelighet kunnet anse sig kontraktmessig

Side:538

sikret mot følgene av, at der i konsesjonstiden blev innført almindelig eller delvis aksjonærbeskatning. Den risikoen maatte de efter gjeldende fortolkningsprinsipper selv være de nærmeste til at bære.

Dernest tenker jeg mig at Staten paa grunn av laanemarkedets stilling i 1922 hadde vært nødt til at garantere 6 procent utbytte. Med denne modifikasjon vilde den foreliggende konsesjon i realiteten ha hjemlet en rekke laanekontrakter mellem Staten og de enkelte aksjonærer. Aksjebrevene vilde om ikke i navnet saa ialfall i gavnet ogsaa ha vært statsobligasjoner, idet deres innehavere i enhver henseende - ogsaa med hensyn til rentens, utbyttets nøiaktige størrelse - vilde vært likeså fri for enhver risiko som alle andre der anbringer sine penger i statspapirer. Selv om Vinmonopolet skulde komme til å gå med tap, vilde de jo efter sine kontrakter med Staten vært sikret 6 procent, som altså helt og holdelt vilde vært uavhengig av aktieselskapets trivsel.

Paa grunnlag av dette mener jeg at kontrakten, slik jeg nu forutsetter den, rettelig maatte forstaaes slik, at Staten hadde garantert disse aksjonærlaangivere de 6 procent netto. Saken er jo den, at dersom Staten hadde bestemt sig selv at drive vinomsetningen, hvad der ennu under forhandlingene med banken ikke var avgjort, vilde de nuværende aksjonærer ogsaa i navnet blitt laangivere. At selve den betingede rentesats paa grunn av dette spesielle laans relative kortvarighet antagelig vilde ha blitt litt høiere enn rentesatsen ved samtidig utstedte almindelige og langvarige statslaaneobligasjoner har ingen innflydelse paa mitt resonnement. Det som er av betydning er, at efter skatteloven pliktet laangivere selv at svare kommunal inntektsskatt av sine oppebaarne renter. Det blir da, mener jeg, en sikker slutning, at hadde Vinmonopol-aksjonærene i 1922 ogsaa i navnet vært laangivere, saa vilde deres rente ha blitt fastsatt saa meget høiere enn 6 procent, at ogsaa den gjennomsnittlige kommuneskatt paa kontraktavslutningens tidspunkt kunde antas at bli dekket, - antagelig til minst 6 1/2 procent. Men er dette saa, da vilde klarligvis ikke den omstendighet at Staten av særlige avholdspolitiske grunner foretrakk at starte Vinmonopolet som et privat aktieselskap ha kunnet medføre annen forskjell for innehaverne av de 6 procent aktieobligasjoner enn at de nu istedenfor en uttrykkelig forhøielse av renten til 6 1/2 procent maatte antas stiltiende at være sikret en tilsvarende refusjon for det tilfelle, at en senere innført aksjonærbeskatning skulde minske deres fikserte rente eller utbytte. Og refusjonen maatte ihvertfall bli at yde med et inntil den antagne halve tilleggsprocent svarende beløp.

Tankegangen er saavidt jeg forstaar i det vesentlige den samme som naar en mann har en uthugstkontrakt i en skog, som efterpaa blir satt under vernskogreglene, saa han ikke lenger kan hugge til den avtalte dimensjon. Det er neppe tvilsomt at han i saa fall har krav paa et av domstolene skjønnsmessig passende prisavslag eller refusjon paa annet vis fra skogeieren, og det uansett om det er Staten eller en privatmann som eier skogen. Jfr. mindretallets votum i Thams-saken, Rt-1909-417,

Side:539

Gjelsviks Tingsrett, 2nen utgave side 143, Morgenstiernes Statsrett, 3dje utgave II side 404/5 med note 12 og Aschehougs Statsforfatningsrett kap. 60 §44. Pointet er, at likesom den berettigede i uthugsttilfellet vilde hatt et uttrykkelig krav, saa vilde han i lanetilfellet hatt et efter min mening likesaa klart stiltiende krav paa en bestemt fiksert prestasjon. Når prestasjonen av utenforliggende grunner ikke kan ydes, maa den kontraktsmessige rettsfølge i begge tilfelle bli, at der isteden inntrer en refusjonsplikt.

Tar man saa for sig konsesjonen nøiaktig som den er, skulde løsningen efter denne min betraktningsmaate bli følgende: Staten har i virkeligheten i konsesjonens §3, 3dje ledd, garantert ikke 6, men 5 procent utbytte, idet det forutgaaende 2net ledd bare er en detaljert fordelingsbestemmelse for det tilfelle, at der blir fortjeneste utover de 5 procent. Saa langt som til disse 5 procent har derfor Statens forpliktelse i virkeligheten karakteren av en laaneforpliktelse. I St.prp.nr.76 (1922) tales der da ogsaa et sted betegnende nok om aksjonærenes «kapital og dens renteavkastning».

For det som ligger over 5 procent og som Vinmonopol-aksjonærene selv bærer risikoen for, skulde derimot deres rettsstilling bli nøiaktig den samme som i det tilfelle jeg først tenkte mig, hvor Staten ikke har garantert nogen del av utbyttet. En chance til ytterligere fortjeneste kan efter sin natur vanskelig forutsettes omfattet av en stiltiende garanti. Her er imidlertid at merke, at den chance det her gjelder ikke kan skaffe større ekstra vinding enn en procent, idet aksjonærenes utbytte jo uttrykkelig er begrenset opad til 6 procent. Men det vil igjen si, at kommuneskatten regelmessig vil spise op en vesentlig del, ja undertiden hele den ene procent og komme inn paa de garanterte 5 procent. Dette aapenbart urimelige resultat vilde blitt det samme for Vinmonopol-aksjonærene uansett om en omlegning til aksjonærbeskatning omfattet alle eller som her bare en bestemt gruppe av selskaper, og er en direkte følge av den nettop nevnte bestemmelse om utbyttebegrensningen. Forholdet skulde derfor føre til refusjonsplikt.

Av den nettop nevnte grunn, utbyttebegrensningen, vilde det kanskje forresten vært riktigst at betrakte aksjonærenes samlede rettigheter underett som laangiverrente, hvad de jo for den vesentligste dels vedkommende maa sies at være, og derfor - uten at foreta nogen opdeling i laan pius aksjonærchance til en procent - tilkjenne hver aksjonær full refusjon for hele det tap, han maatte lide ved at den i 1926 innførte skatt, fordi det er skjult under aktieselskapets navn, rummer dette ene laan og ingen andre.

Da denne min opfatning av at det her tiltross for aktieselskapets form i virkeligheten foreligger et 5 procent laan pius en chance, ikke har vært fremme paa noget av sakens tidligere trin, hverken i Stortinget eller under rettssaken, kan det muligens stille sig tvilsomt om det er prosessuell adgang til at legge den til grunn. Naar jeg derfor, omenn under tvil, ikke finner grunn til at dissentere, er det fordi jeg ogsaa mener, det til syvende og sist er et stort spørsmaal, om ikke saa utpregede eksperter som de to storbanker

Side:540

ved kontraktsavslutningen burde hatt risikoen for en omlegning til aksjonærbeskatning for øie. I saa fall vilde Staten ikke kunne bli refusjonspliktig, hverken direkte eller gjennem A/S Vinmonopolet.

Jeg stemmer saaledes for førstvoterendes konklusjon, dog saa at jeg mener saksomkostningene til Oslo kommune under hensyn til den manglende utgiftsopgave bør ansettes til 2.000 kroner.

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, dog saaledes, at jeg i betraktning av Statens økonomiske interesse i A/S Vinmonopolet finner, at omkostningsspørsmaalet for selskapets vedkommende bør avgjøres paa samme maate som overfor Staten.

Der vinnes efter min mening intet ved den av annenvoterende anstillede sammenligning mellem den foreliggende statsgaranti og et tenkt statslaaneforhold. Den økonomiske side av sammenligningen og den slutning som dras med hennyn til laanerenten er usikker, da i saadanne forhold ikke bare laanevilkaarene, men ogsaa saavel det innenlandske som det utenlandske pengemarkeds. stilling øver innflydelse. Hvad den rettslige side av sammenligningen angaar, kan jeg heller ikke finne at den kan føre til en saadan begrensning av beskatningsretten som antatt av annenvoterende. En ting er hvad Staten plikter at utrede ifølge en kontrakt; en helt annen ting er det om Staten har innskrenket sin myndighet til at beskatte de rettigheter og de økonomiske fordele som kontrakten medfører for den annen part. Blir den direkte opfyllelse av en kontrakt hindret ved nye lovforskrifter, som i eksemplet med uthugstkontrakten, saa maa Staten ta de samme følger av ikke-opfyllelsen som en privat kontrahent. Alen en ny eller en utvidet beskatning som rammer statsobligasjoner eller renter av statsobligasjoner hindrer ikke Staten i at opfylle sine forpliktelser som laantager efter kontrakten og behøver helier ikke iøvrig at komme i strid med denne. Paa samme maate stiller det sig med den her foreliggende garanti, som forresten ikke er blitt aktuell og neppe nogensinde blir det, da Vinmonopolet gir mer enn tilstrekkelig overskudd til at dekke sine aksjonærers utbyttekrav. I alle tilfelle maa spørsmaalet om, hvorvidt Staten har bundet sitt beskatningsprivilegium avgjøres efter offentlige rettsregler.

Ved oprettelsen av A/S Vinmonopolet har regjeringen ikke tilsagt aksjonærene noget, som ikke er godkjent av Stortinget. Stortingets beslutning av 1 august 1922, som ikke er dokumentert, men finnes i Stortingsforhandlingene bind 7 B, side 3451/52 inneholder som post 1 følgende om garantien: «Stortinget samtykker i at der meddeles statsgaranti for at aksjonærene i det selskap som er omhandlet i St.prp.nr.76 (1922), A/S Vinmonopolet, erholder et aarlig utbytte av 5 procent av aktiekapitalen, samt for at aksjonærene ved selskapets opløsning erholder sin fulle innbetalte aktiekapital tilbake». I annen del av beslutningen gir Stortinget samtykke til konsesjonen med visse endringer, som alle er til fordel for Staten. Hverken denne stortingsbeslutning eller den proposisjon og innstilling, som ligger til grunn for beslutningen, eller debatten i Stortinget forut for vedtagelsen inneholder

Side:541

noget hvorav man efter min mening kan slutte, at Storting eller regjering ved den overnatte garanti har villet binde beskatningsmyndigheten.

Jeg stemmer efter det anførte for førstvoterendes forslag til dom med den forandring, at saksomkostninger heller ikke tilkjennes A/S Vinmonopolet.

Dommer Motzfeldt: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Sorenskriver Fiane: Jeg er ikke enig med de tidligere voterende og skal anføre:

I konsesjonen har Staten forpliktet sig til at gi dem, der vilde tegne sig som aksjonærer i et oprettendes Aktieselskap Vinmonopolet en bestemt del av selskapets overskudd, som kunde variere mellem 5 og 6 procent.

Paa grunnlag av dette tilsagn har aksjonærene tegnet sine aktier og der foreligger saaledes en bindende avtale mellem stat og aksjonærer, som ingen av partene uten at begaa rettsbrudd kan sette sig ut over.

Ogsaa de forutsetninger, hvorunder tegninger er skjedd, plikter kontrahenten at respektere.

Ved at foranledige dette aktieselskap stiftet og garantere opfyllelse av dets forpliktelse like overfor aksjonærene har Staten inngaatt paa ikke ved nogen av sine organer at treffe forføyninger i strid hermed. Der er lagt et til konsesjonen svarende baand paa Statens lovgivnings- og beskatningsplikt.

Om Staten ved at den fritok A/S Vinmonopolet for kommunal formues- og inntektsskatt og istedet paala den avgift, som er omhandlet i rusdrikkslovens §33 er gaatt utenfor sine kontraktsmessige forpliktelser er unødig at undersøke, da aksjonærenes stilling ikke derved kan antas forværret.

Derimot staar det for mig saa, at Staten er gaatt utenfor sin rett naar den istedenfor den tidligere kommuneskatt, som den ved innførselen av denne avgift i virkeligheten har latt bli staaende, men som den ga et annet navn, annen fordeling og - i det minste delvis - lar tjene andre øiemed, dessuten paalegger kommuneskatt og det i en form (aksjonærbeskatning), som uvegerlig vil lede til forminskelse av det aksjonærene kontraktmessig tilsikrede utbytte. Staten har herved ad lovgivningens vei og til aksjonærenes skade øket det offentliges utbytte av A/S Vinmonopolet.

Likesaalidt som Staten direkte og ensidig kan endre konsesjonsvilkaarene og nedsette det tilsikrede utbytte, kan den gjøre det ved at gi sin beslutning en skattelovs form.

Jeg mener - og heri er altsaa førstvoterende forutsetningsvis enig - at selvom en saadan lov om kommunal aksjonærbeskatning var gitt en generell form og vilde ramme alle aktieselskapet, kunde den ikke gjøres anvendelig like overfor Aktieselskapet Vinmonopolet, som ved sin avtale med Staten, saaledes som jeg finner dem maa fortolkes, var sikret herimot.

Aksjonærenes stilling vilde nemlig bli forværret.

Men her er forholdet endog det, at Staten for Vinmonopolet og hermed likestillede samlags vedkommende innførte en

Side:542

særbeskatning. Andre ordinære private aktieselskaper blev fortvarende fritatt herfor. En saadan særbeskatning har visselig hverken vært paatenkt eller forutsett ved selskapets stiftelse.

At det forholder sig saa faar nian et bestemt inntrykk av ved at lese debatten om denne sak under dens behandling i 1927 i Odelsting og Lagting. Jeg henviser spesielt til hvad representanten Oftedal uttalte og som er nevnt av førstvoterende. Oftedal nevner ogsaa den korte tid av 10 aar hvorfor konsesjonen er gitt. Dette er efter min mening et ytterligere moment som trekker i retning av, at aksjonærene med full føie kunde gaa ut fra, at deres rettigheter i denne korte tid ikke blev beklippet. Hertil kommer, at Staten hadde adgang til med 1 aars varsel at innløse aktiene.

Statsraad Konow gaar i debatten et skritt videre enn Oftedal Han uttaler: «Saken er den, at der i sin tid blev avsluttet en kontrakt mellem Staten og Vinmonopolet. Vinmonopolet fikk konsesjon for sin virksomhet og der blev dengang tilsikret aksjonærene kommunal skattefrihet».

Hermed være det nu som det vil. Sikkert er at aksjonærene ved aktietegningen har forutsatt, at nogen særbeskatning som denne ikke skulde bli gitt. At denne forutsetning har vært tilstede fremgaar ogsaa derav, at Sosial- og Finansdepartementet var enig, at aksjonærbeskatningen for A/S Vinmonopolet burde utgaa.

Denne forutsetning fra aksjonærene, at de i det minste ikke skulde komme i slettere stilling enn aksjonærer i andre aktieselskapetr, at dobbelt- og særbeskatning med redusert utbytte som følge ikke vilde skje, har statsmyndighetene kjent til eller burde kjent til, men hermed er ogsaa gitt, at aksjonærbeskatningen er uhjemlet, og loven herom kan ikke anvendes til aksjonærenes skade.

Naar det anføres at de der tegnet aktier i Vinmonopolet maatte gaa ut fra, at deres inntekter av aktiene kunde forminskes ved nye eller endrede skattepaalegg, at Stortingets beskatningsmyndighet ikke kan bindes og at der i tilfelle maatte være tat forbehold herimot fra selskapets eller aksjonærenes side, vil det efter det foran utviklede fremgaa, at jeg er uenig heri.

Ved at garantere et bestemt aktieutbytte er her omhandlede aksjonærer stillet i en særklasse, og som før nevnt kunde ikke dette utbytte reduseres ved nye skattepaalegg eller skatteendringer. Det var Statens kontraktmessige plikt ikke at komme med saadanne. Det var Staten som i tilfelle fikk tatt reservasjon, ikke selskapet eller aksjonærene.

At aksjonærene faar sine aktieutbytter ubeskaaret utbetalt av A/S Vinmonopolet mener jeg er uten betydning for sakens utfall. Den givne lovendring om aksjonærbeskatningen for A/S Vinmonopolet kan ikke tilsidesettes som grunnlovsstridig. Den av Oslo kommune i henhold til samme hos Christiania Bank og Kreditkasse ilignede kommuneskatt blir derfor ikke, som i byrettsdommen antatt, at tilbakebetale, men at refundere Christiania Bank og Kreditkasse av Staten.

Mot Vinmonopolet skjønner jeg ikke at noget ansvar kan gjøres gjeldende.

Side:543

Da jeg efter den skjedde votering er i minoritet former jeg ingen konklusjon. - Jeg antar at saksomkostninger ikke bør idømmes.

Byrettsdommer Wærness: Jeg er enig med femtevoterende,

herr sorenskriver Fiane.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg dog likesom tredjevoterende, herr dommer Alten finner, at der ikke bør tilkjennes A/S Vinmonopolet saksomkostninger.

Jeg tiltrer ogsaa i det vesentlige herr dommer Altens bemerkninger, som jeg forstaar derhen, at der intet er uttalt om, hvorvidt Staten vilde vært berettiget til at belegge sine egne obligasjoner med en skatt, som kun rammet dem og ikke nogen annen art av verdipapirer.

Av byrettens dom:

Ved kgl resolusjon av 13 april 1923 fikk A/S Vinmonopolet enerett til innførsel og salg m.v. av brennevin og vin etc. ifølge koncessionsbetingelsene skulde koncessionen gjelde inntil 1 juli 1932, likesom selskapets rett til å drive sin virksomhet er underkastet den bl enhver tid gjeldende lovgivning. Videre er aksjonærene garantert et utbytte paa 5 pct, hvilket dog kan stige til maksimum 6 pct., hvis overskuddet tillater det. Aksjonærene er dessuten garantert at de ved selskapets opløsning skal faa sin fulle innbetalte aktiekapital tilbakebetalt. Staten har rett til efter 12 maaneders varsel at innløse aktierne efter takst fastsatt ved skjønn, dog saaledes at takstbeløpet ikke maa settes under aktens paalydende. Koncessionen blev meddelt paa grunnlag av de av Kongen samtidig med koncessionen utferdigede og godkjente vedtekter for selskapet, jfr. bil. 5, 6 og 7 ad dok. 1, samt St.prp.nr.76 (1922).

Mellem Staten samt Bergens Privatbank og Christiania Bank og Kreditkasse var der truffet en overenskomst hvorefter bankene hadde rett og plikt til at garantere tegnet selskapets aktiekapital som skulde settes til minst 15 millioner og mest 20 millioner kroner Jfr. bil. 3 til nevnte prp. I henhold hertil utstedte bankene den 27 september 1922 tegningsinnbydelse som inneholdt de vesentligste punkter i koncessionen og vedtekter, 6 ad 1.

Med hensyn til kommuneskatt gjaldt for A/S Vinmonopolet som for alle selskaper at den betaltes av selskapet.

I Ot.prp.nr.5 (1925) om forandringer i skattelovene blev det bragt i forslag en tilføyelse til byskattelovens §13, hvorefter der av Vinmonopolets inntekt skulde finne beskatning sted, dels der hvor selskapet har kontor og, dels der hvor det har lager eller butikk. Grunnen til forslaget var ifølge proposisjonen, at der tilfalt Oslo en for stor andel av selskapets formue og inntekt til beskatning, jfr. prp.s side 15, 2nen spalte.

I innst. XIV for 1926 bragte imidlertid finanskomiteen i forslag en ny bestemmelse i byskattelovens §21 litra g, hvorefter A/S Vinmonopolet samt samlag for omsetning av vin m.v. skulde være fritatt for formues- og inntektsskatt, samt videre en ny bestemmelse i samme lovs §22, hvorefter formue i og inntekt av aktier i Vinmonopolet skulde beskattes hos vedkommende aksjonær. For at imidlertid ikke de interesserte kommuner skulde røves med ett slag deres skatteinntekter av Vinmonopolet blev der foreslaatt

Side:544

inntatt en overgangsbestemmelse hvorefter det tidligere forhold skulde avvikles i 3 aar (i budgettaarene 1927/28, 1928/29 og 1929/30), saaledes at Vinmonopolets skatteplikt skulde ophøre efter 3 aars forløp. For det første aar skulde skatten beregnes av 3/4 part av den del av Vinmonopolets formue og inntekt, som var skattepliktig i distriktet; for det annet aar skulde skatten bli at beregne med halvdelen og for det tredje og siste aar med en fjerdepart. Disse forslag blev vedtatt, jfr. lov nr. 3 av 16 juli 1926 og nevnte innstilling side 17-18. Videre blev der ved lov av 5 april 1927 gjort den forandring i rusdrikklovens §33, at Vinmonopolet skulde erlegge en avgift til almennyttige formaal, at beregne saaledes som nærmere bestemt i paragrafen og av formue og inntekt overensstemmende med skattelovens bestemmelser. For de ovenfor nevnte 3 budgettaar skulde avgiften erlegges med visse procenter av det samlede avgiftsbeløp, henholdsvis 25 procent, 50 procent og 75 procent. Herav fremgaar, at for budgettaaret 1927/28 vilde 75 procent av Vinmonopolets skatt tilfalle distriktskommunen som skatt, mens resten 25 procent i form av avgift skulde gaa til almennyttige formaal.

Om ovennevnte lovforandringen uttalte Finansdepartementet i St.prp.nr.14 (1927) om forandringer i skattelovene: «Nærværende departement skal bemerke, at man ikke «før efter behandlingen i Stortinget av de her omhandlede lovbestemmelser blev opmerksom paa den dobbeltbeskatning som vilde bli følgen av, at aksjonærbeskatning innfødtes for A/S Vinmonopolet og samlagene, idet den tid som blev levnet til gjennemgaaelse av innstillingen, var meget knap. Hadde man vært opmerksom paa forholdet, vilde der fra departementets side ha vært optatt forslag om at la tilføyelsen i landsskattelovens §27, byskattelovens §22, begges siste ledd,.utgaa. Man vil i henhold til det anførte foreslaa at de nevnte paragrafer gjengis den lydelse som de hadde før lovenes av 16 juli 1926.» Dette forslag blev ikke bifalt av finanskomiteens flertall i innst. O. 14 - 1927 og Odelsting og Lagting sluttet sig hertil, jfr. de muntlige forhandlinger, henholdsvis side 665 flg. og 225 flg.

For budgettaaret 1927/28 blev Kreditkassen ilignet formuesskatt av sine aktier i Vinmonopolet og inntektsskatt av det av disse aktier oppe-baarne utbytte. Det byskattebeløp som faller paa aktiene utgjør kr. 37.750, dermed fradrag av 2 procent kontantrabatt utgjør kr. 35.035. Herom skrev finansborgermesteren i Oslo til Kreditkassen den 18 august 1927: «I den ærede banks skrivelse av gaars dato er det meddelt, at banken vil anlegge process om lovligheten av beskatningen av aktiene i A/S Vinmonopolet og den har anmodet om at kunne innbetale skatten under forbehold av senere regulering av beløpet overensstemmende med resultatet av processen. I anledning herav tillater jeg mig at meddele at kommunen godkjenner dette forbehold, paa betingelse av at process anlegges innen 3 maaneder fra betalingsdagen». Skattebeløpet blev derefter innbetalt den 20 august 1927, jfr. 2 og 4 ad 1. - - -

Retten skal bemerke:

Med hensyn til spørsmaalet om avgiften er at betrakte som skatt, bemerkes, at den skulde avløse Vinmonopolets kommuneskatt, dog saaledes at det for budgettaarene 1927-28, 28-29 og 29-30 bare skulde bli en delvis avløsning. Avgiften skulde derhos ifølge rusdrikklovens §33 beregnes av formue og inntekt overensstemmende med skattelovens regler og av vedkommende ligningsmyndighet. Der var saaledes ingen begrepsmessig

Side:545

forskjell mellem avgiften og en almindelig kommuneskatt og det kan derfor ikke skjønnes rettere enn at avgiften i realiteten er skatt. Reglene om avgiften hadde sin naturlige plaass i rusdrikkloven og meget synes at tyde paa at det nettop var av den grunn at den fikk betegnelsen «avgift», jfr. innst O. XIV for 1926 side 17, 2nen spalte. Alen avgiften blir ikke destomindre efter rettens skjønn at betrakte som skatt. Det bør i denne forbindelse bemerkes at for det første av de 3 overgangsaar - budgettaaret 1927-28 (inntektsaaret 1926) - det aar hvorom nærværende sak handler - vedblev kommuneskatten med 75 procent, mens avgiften bare utgjorde 25 procent. Under disse omstendigheter synes der ikke at kunne være tvil om at der foreligger en dobbeltbeskatning, idet den formue og inntekt av aktier i Vinmonopolet som er beskattet hos aksjonærene ogsaa er beskattet hos Vinmonopolet - (75 procent skatt og 25 procent avgift) - et forhold som Finansdepartementet som foran nevnt har vært opmerksom paa Ot.prp.nr.14 (1927), jfr. ogsaa flere uttalelser under de førnevnte forhandlinger i Odels- og Lagting. Det maa saaledes efter rettens opfatning være fullt paa det rene at den ordning som blev innført ved lov nr. 3 av 16 juli 1926 og forandringer i rusdrikklovens §33 staar i strid med et av hovedprinsippene i vaar skattelovgivning, nemlig bestemmelsen i byskattelovens §12 hvorefter der skal betales skatt av formue og inntekt forsaavidt formuen og inntekten ikke er at beskatte gjennem nogen annen ligning, jfr. ogsaa lovens §15, hvorefter formue i og inntekt av aktier kun blir at beskatte paa aksjonærenes haand naar formuen og inntekten efter lovens regler ikke kan beskattes hos vedkommende selskap.

Retten skal derefter gaa over til at behandle spørsmaalet om der fra Statens side foreligger brudd paa avtale. De før nevnte konsesjonsbetingelser samt overenskomsten mellem bankene og Staten sammenholdt med vedtektene maa bli at betrakte som en avtale mellem Staten paa den ene side og aksjonærene paa den annen. Rettigheter og plikter er bindende fastsatt for hver især av partene. Aksjonærene er garantert et minsteutbytte av 5 procent eventuelt maksimum 6 procent. De er sikret ved innløsning av aktiene at faa tilbakebetalt aktiekapitalen likesom de ved konsesjonstidens utløp er sikret at faa aktiekapitalen tilbakebetalt. Har saaledes Staten tilsikret aksjonærene disse rettigheter synes det ikke at kunne være lovlig at den ensidig forminsker disse rettigheter ved at ta igjen med den ene haand hvad den har gitt med den annen - selvom det skjer ved en skattelov. Forsaavidt maa der gjelde samme regel for Staten som for en privat kontrahent. Det bør her spesielt bemerkes at konsesjonstiden bare er 10 aar og at Staten ogsaa innen denne tid har adgang til at innløse aktiene.

Det maa under disse omstendigheter ha vært en forutsetning at aksjonærenes rettigheter i løpet av den korte konsesjonstid ikke skulde forminskes. Der er fra de saksøktes side anført at avtalen intet inneholder om skatt Retten finner ikke at kunne tillegge dette avgjørende betydning. Ti det forekommer retten, at den foran nevnte forutsetning maatte være aapenbar og tydelig forsaavidt angaar forandring i skatteloven som den her omhandlede, der ikke alene er i strid med et av skattelovgivningens prinsipper, men ogsaa inneholder en særregel for aksjonærer i kun etpar selskaper bl.a. Vinmonopolet. Retten kommer saaledes til det resultat at der her foreligger et brudd paa avtale, at den her omhandlede forminskning av aksjonærenes rettigheter alene kan skje ved ekspropriasjon mot erstatning

Side:546

og videre at saksøkeren har krav paa at faa det omhandlede skattebeløp tilbakebetalt.

Med hensyn til spørsmaalet om hvem der skal tilbakebetale skattebeløpet har kommunen gjort gjeldende at det var dens plikt at utligne skatt overensstemmende med loven. Man finner ikke grunn til at komme nærmere inn herpaa. Det er nemlig paa det rene at kommunen har mottatt skatten og man forstaar den foran citerte skrivelse av 18 august 1927 fra finansborgermesteren derhen, at kommunen har gaatt med paa at tilbakebetale beløpet saafremt saksøkeren faar medhold i nærværende sak.

I henhold hertil vil den prinsipale paastand bli at ta tilfølge, idet bemerkes at der ikke er fremkommet nogen spesiell innsigelse forsaavidt angaar rentepaastanden.

Staten og Vinmonopolet vil bli at frifinne forsaavidt angaar den subsidiære paastand. - - - Pettersen.