Rt-1929-594
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-06-29 |
| Publisert: | Rt-1929-594 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 203/1 s.a. |
| Parter: | Erling Olav Olsen (advokat Emil Stang) mot Anne Mathilde Jørgensen (uteblitt). |
| Forfatter: | Schjelderup, Breien, Rivertz, Lie, Næss, Dahl, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: |
Ved Moss sorenskriveris (politiretts) dom av 15 desember 1923 blev kjent for rett: «Opslager Erling Olaf Olsen kjennes at være bidragspliktig til det av strikkerske Anna Mathilde Jørgensen den 30 oktober 1922 fødte pikebarn».
Dommen blev av Erling Olaf Olsen paaanket til Oslo overrett, hvor der ved dom av 8 november 1926 blev kjent for rett: «Underrettens dom bør ved makt at stande. Sakens omkostninger for overretten opheves».
En av dommerne voterte for at appellantens frifinnelsespaastand skulde tas tilfølge.
Efter at ha erhvervet opreisningsbevilling har Erling Olaf Olsen paaanket overrettens dom til Høiesterett, hvor han har nedlagt saadan paastand: «At appellanten ikke ansees som far eller som bidragspliktig til innstevntes barn, og at han hos denne tilkjennes erstatning for sakens omkostninger».
Innstevnte har vært lovlig stevnet, men har ikke avgitt møte for Høiesterett. - Bidragsfogden er varslet.
Om sakens nærmere omstendigheter henvises til de tidligere dommes premisser. Som nytt for Høiesterett er fremlagt: Rettsbok fra bevisoptagelse ved Oslo byrett 31 oktober 1928 og de under denne fremlagte breve fra appellanten til innstevnte samt erklæring fra Sofie Olaisen og felleserklæring fra Astrid Pedersen og Rakel Strøm. Under bevisoptagelsen er der foruten av de tre erklæringsutstedere avgitt forklaring av vognfører Ole Olaisen og av innstevnte. Forklaringene vil bli berørt senere.
Høiesterett kommer til samme resultat som overrettens mindretall.
Jordmorens fødselsmelding gaar ut paa at barnet antas født i svangeskapets 40de uke og at det var 48 cm. langt og vei et 3500 gram. Ifølge den rettsmedicinske kommisjons betenkning av 7 februar 1914 gis der intet sikkert tegn som viser om et barn er født for tidlig eller ikke. Fosterets vekt og især dets lengde hører visstnok til de beste tegn (jfr. Justisdepartementets skrivelse av 9 april 1894), men de er ikke avgjørende for alle tilfelle. Hvad
Side:595
et fullbaaret barns vekt angaar, kan denne ifølge den i Rt-1922-55 gjengitte erklæring fra professor Brandt variere fra 2000 til 6000 gram eller til ca. 5000 gram ifølge erklæring fra dr. med. Oscar Semb, gjengitt i Rt-1927-257, hvori det ogsaa anføres, at gjennemsnittsvekten i Norge er 3600 gram. Av den ovenfor nevnte kommisjonsbetenkning fremgaar videre, at det regelmessige ved særlig langvarig svangerskap vil være, at barnet veier 4000 gram eller mere. Om et fullbaaret barns lengde uttaler professor Brandt i den nevnte erklæring, at den kan variere fra 46 til 56 cm., mens doktor Semb uttaler, at den svinger fra ca. 48 til ca. 57 1/2 cm. og at gjennemsnittslengden i Norge er 51,86 cm. I den erklæring fra det medicinske fakultet av 16 september 1893 som er gjengitt i Justisdepartementets cirkulære av 9 april 1894 heter det, at «et fullbaaret fosters middelvekt er 3,3 kilogram» og dets «lengde er gjennemsnittlig 50 centimeter, men der er fullbaarne fostre av 46 centimeters lengde. I almindelighet maa dog et foster paa under 49 centimeters lengde ansees som ufullbaaret, medmindre vekt og andre tegn tyder paa, at det er fullbaaret».
Efter dette skulde jordmorens oplysninger om det heromhandlede pikebarns vekt og særlig dets lengde tyde sterkt paa, at hennes antagelse om et svangerskap av nogenlunde normal utstrekning holder stikk, og det maa ialfall ansees usannsynlig, at det har vært særlig langvarig. Det maa ogsaa erindres, at det efter det oplyste var innstevntes første fødsel.
Mot at innstevnte er blitt besvangret allerede 1 januar 1922 taler ogsaa den omstendighet, at hun ifølge fødselsmeldingen har opgitt sine siste reglers første dag til 10 januar, og at hun gjorde det samme for underretten.
Ved siden av det anførte finnes det avgjørende, at det særlig efter bevisoptagelsen i Oslo 31 oktober 1928 er overveiende sannsynlig, at hun natten mellem 21 og 22 januar hadde samleie med sin halvsøsters svoger, Karl Johan Olaisen.
Under disse omstendigheter kan appellanten ikke finnes at ha hatt samleie med innstevnte til saadan tid, at han efter naturens orden kan være far til heromhandlede barn. Efter sakens tvilsomme beskaffenhet kan der ikke bli tale om at tilkjenne appellanten saksomkostninger.
Dommerne Næss, Dahl og justitiarius Berg har funnet saken tvilsom, men er kommet til samme resultat som overretten, og tiltrer i det vesentlige dennes flertalls begrunnelse. Den mistanke om et samleie mellem innstevnte og Olaisen natten 21-22 januar 1922 som selve situasjonen fremkaller, kan ikke være avgjørende, naar Olaisen har avlagt ed paa, at intet samleie da fant sted. Da man efter innstevntes tilleggsforklaring i rettsmøtet den 23 mai 1923 heller ikke kan gaa ut fra, at den blødning som hun hadde den 10 januar 1922 var en menstruasjon, maa dessuten tilfellet antas at dekkes av lovens ord («kan være barnets far»), selv om det maatte ansees bevist at innstevnte ogsaa har hatt samleie med Olaisen 21-22 januar.
Med hensyn til saksomkostningene er vi enig med Høiesteretts flertall.
Side:596
Dom:
Erling Olaf Olsen kjennes ikke bidragspliktig overfor Anna Mathilde Jørgensen og det av henne 30 oktober 1922 fødte barn. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av overrettens dom:
Ifølge fødselsmelding av 5 november 1922 av en jordmor i Hobøl fødte Anna Mathilde Jørgensen (f. 1900) den 30 oktober 1922 et levende barn, som var 48 cm. langt og veiet 3500 gram. Moren hadde opgitt siste reglers første dag til 10 januar, første fosterbevegelser til 2 juni og besvangrelsen til 8 januar 1922. - - - Under saken forklarte klageren at han hadde sitt første samleie med henne 27 februar 1921, blev forlovet med henne 7 august 1921 og hadde baade før og efter denne tid samleie med henne. Efter samleie 1 januar 1922 hadde han intet samleie med henne før i mars 1922, efterat hun hadde fortalt ham at hun var besvangret. - - - Barnemoren har i første rettsmøte 4 april 1923 forklart, at hun hadde sine regler 10 januar 1922, men at det da uteblev. Under rettsmøtet i Kristiania 23 mai 1923 bemerket hun, at naar der i hennes tidligere forklaring staar, at hun hadde sine siste regler før fødslen 10 januar 1922, altsaa efter samleiet 1 januar 1922, «saa var dette ikke nogen almindelig menstruasjon, men kun en blødning av ganske kortvarig art i forhold til den ordinære menstruasjon. Hun forstod i januar at hun var blitt besvangret, ikke nettop paa grunn av menstruasjonen, for den har ogsaa tidligere vært uregelmessig, men fordi hun blev syk, fik kvalme og opkastelse». Saavel i første rettsmøte i Hobøl som senere i rettsmøte i Kristiania 29 mai 1923 har hun angitt, at hun 21 januar 1922 var i Kristiania og gikk til barnefarens hjem og leverte sin forlovelsesring tilbake uten at angi grunn. Efter barnefarens opgave i begjæringen om farskapssak skal dette være skjedd 14 januar. Hun har forklart at hun allerede 21 januar merket at hun var besvangret. Barnemoren hadde i første rettsmøte forklart, at hun aldri hadde hatt samleie med andre enn Erling Olaf Olsen. Senere efter at det var oplyst at hun hadde tilbragt natten til 22 januar i Oslo i samme seng som en ung mann har hun innrømmet, at hun hadde hatt samleie med denne, men ikke siden januar 1921, altsaa et aar forut for besvangrelsen. Denne manns bror var gift med hennes søster, hos hvem hun bodde under opholdet i Kristiania 21 januar 1922. Hun tilbragte da natten i samme værelse og samme seng som den unge mann, men de hadde ikke samleie. Mannen har som vidne bekreftet dette og benektet samleie. Hun hadde kun tatt av sig trøie og støvler, ingen av dem var avkledt. - - -
Førstvoterende bemerker: En svangerskapstid fra 2 januar til 30 oktober 1922 er visstnok saa lang som den maksimumstid, der blev opstillet av det medicinske fakultet i 1823, men kortere enn de senere av fakultetet anerkjente tider. Det synes sannsynligere at besvangrelsen har funnet sted ved den tid, da barnemoren under et ophold i Oslo 21 januar hevet sin forlovelse og tilbragte natten i seng sammen, med en annen mann. Men selv om det var erkjent, at samleie da fant sted med en annen mann, maa han allikevel erkjennes at ha hatt saadant samleie med moren, at han forsaavidt efter naturens orden kan være barnets far. Saafremt det imidlertid kunde godtgjøres, at barnemoren allerede dengang var svanger eller at der forelaa andre omstendigheter som gjorde det nødvendig at anta, at det var umulig at hun kunde være blitt besvangret ved samleiet, maatte han dog
Side:597
allikevel bli at frifinne. Appellanten kan ikke ha ført saadant bevis ved oplysningene om barnemorens menstruasjon. - - - E. Holtan.
Jeg kommer til et annet resultat enn førstvoterende. - - -
Jeg maa anta at en svangerskapstid av 303 dager i og for sig er en sjeldenhet, naar ikke særlige tegn paa overtidighet foreligger. Opgaven over barnets lengde og vekt, 48 cm. og 3500 gram, tyder ikke paa særlig langt svangerskap, og det maa som av førstvoterende nevnt antas, at moren ikke har født tidligere. Hun har til jordmoren under fødselen opgitt siste reglers første dag til 10 januar. I sin første forklaring for retten har hun gjentatt dette. Jeg finner ikke at kunne legge nogen større vekt paa hennes senere bortforklaring herav, men antar at hun 10 januar har hatt en menstruasjonslignende blødning. En forutgaaende besvangrelse maa da antas at være meget litet sannsynlig.
Paa den annen side er det meget nærliggende at anta, at innstevnte har hatt samleie med en annen den 21 januar, altsaa 283 dager før fødslen. Det er paa det rene at hun om natten delte seng med Karl Johan Olaisen, med hvem hun et aars tid tidligere hadde hatt samleie. De benekter visstnok begge at ha hatt «legemlig omgang» den 21 januar. Barnemoren benektet imidlertid i sin første forklaring at hun overhodet hadde hatt med andre menn enn appellanten at gjøre og innrømmet først samleie med Olaisen da denne oplyste derom i retten. Jeg kan da ikke godta hennes benektelse som bevis. Olaisen er saa aapenbart interessert i det ham forelagte spørsmaal, at heller ikke hans benektelse kan ansees avgjørende. Innstevnte synes ikke at ha vært meget tilbakeholdende.
Jeg mener at en besvangrelsen den 21 januar er saa nærliggende og muligheten av besvangrelse 1 januar saa fjern, at denne mulighet maa settes ut av betraktning. Jeg henviser forsaavidt til jordmor Laura Vigs prov 2 oktober 1923 om sin undersøkelse av innstevnte i mars og april 1922. Det tyder paa en senere besvangrelse enn 1 januar.
Idet jeg forøvrig henviser til Rt-1912-174, Rt-1913-607 og Rt-1913-629, Rt-1920-707 og Rt-1922-56-57 samt til en utrykt høiesterettsdom av 8 juni 1926 voterer jeg for appellantens frifinnelse. Jeg tilføier at underdommerens nektelse av at edfeste appellanten forekommer mig svakt begrunnet. - - - O. A. Miøn.
Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. - - - C. M. Breien.