Rt-1929-869

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-10-22
Publisert:	Rt-1929-869
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 75/2 s.a.
Parter:	Alf Pedersen Moe m.fl. (advokat Harald Holthe) mot Leinstrand kommune m.fl. (advokat Nicolay L. Bugge).
Forfatter:	Bugge, Paulsen, Lie, Larssen, Boye, Rivertz, Backer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §52, §65, §53, §54, Arveloven (1854)

I denne sak blev av Strinda og Selbu skifterett den 28 januar 1928, avsagt dom med saadan domsslutning: «I. Saksøkte nr. 1 Leinstrand kommune og saksøkte nr. 2 Arnt Altsen Moes dødsbo frifinnes. II. Den paastaatte overførelse av de i saken omtvistede 13 kontrabøker med innestaaende midler fra avdøde Arnt Moe til saksøkerne Alf Moe m.fl. kjennes ugyldig og uten rettsvirkning for de saksøkte. III. De nevnte 13 kontrabøker med innestaaende midler inndras i Arnt Moes dødsbos masse for at behandles som de registrerte øvrige midler paa grunnlag av det fremlagte testament. IV. Sakens omkostninger opheves».

Denne dom er av Alf Pedersen Moe, Ole Pedersen Moe, Karen Pedersen Moe og Bjarne Pedersen Moe, de tre sistnevnte ved vergen fhv. kjøbmann Ivar Schjetlein, samt enke Sigrid Stav innanket for Høiesterett, idet de gjør gjeldende følgende ankegrunner:

«1. Skifteretten antar at der ikke er ført «et helt ut fyldestgjørende bevis for, at avdøde har tilsiktet overførelse av de 40.000 kroner til arvingene». Efter de ankendes mening er dette en feilaktig bevisbedømmelse, idet avdødes vilje og hensikt at overføre beløpet maa ansees gyldig godtgjort.

2. Skifteretten sier, at hvis avdøde virkelig har tilsiktet overførslen av de 40.000 kroner til slektsarvingene, maatte avdøde overensstemmende med §54 ha endrett sitt testament eller gaatt frem efter arvelovens §52 og oprettet mundtlig testament. Skifterettens opfatning antas at være bygget paa feilaktig lovanvendelse. Testamentsforandring under de foreliggende omstendigheter ansees ikke nødvendig.

3. De ankende parter mener, at der foreligger to eller flere vidner som bekrefter avdødes vilje med hensyn til overførelse av de 40.000 kroner til slektsarvingene, saaledes at kravene til mundtlig testament forsaavidt ogsaa foreligger, omenn saadant testament ikke antas nødvendig.

Side:870

4. Skifteretten anfører, at de ankende, Alf Pedersen Moe og Sigrid Stav har optraadt rettsstridig, og at dette skulde utelukke billighetsbetraktninger til fordel for de ankende. Denne opfatning finner de ankende i realiteten uriktig og derhos bygget paa uriktig lovanvendelse.

5. Skifteretten gjør gjeldende, at forsaavidt overførselen av de 40.000 kroner skal betraktes som gavetransaksjon, maa transaksjonen betraktes som dødsgave og settes ut av betraktning i henhold til arvelovens §53. - Dette standpunkt antas ikke berettiget, hverken i faktisk henseende, - idet blandt annet avdødes gavehensikt antas godtgjort lang tid forut for hans død, - hvortil kommer at arvelovens regler om dødsgaver i §53 i nærværende tilfelle ikke antas at komme til anvendelse».

De ankende har nedlagt saadan paastand: «1. At skifterettens dom opheves. 2. At avdøde Arnt Altsen Moes overdragelse til appellantene av de i saken omhandlede 13 kontrabøker med renter opretholdes og tilkjennes gyldighet. 3. At appellantene tilkjennes sakens omkostninger hos de saksøkte in solidum, saavel for skifteretten som for Høiesterett».

De innstevnte, Leinstrand kommune og Arnt Altsen Moes dødsbo har efter motanke paastaatt skifterettens dom stadfestet, dog saaledes at de ankende parter dømmes til in solidum at betale kommunen sakens omkostninger for skifteretten, samt videre dømmes til en for alle og alle for en at betale kommunen og dødsboet saksomkostninger fro Høiesterett.

Hvad saken gjelder fremgaar av skifterettens domsgrunner, hvortil henvises.

For Høiesterett er som nytt dokument blandt annet fremlagt utskrift av bevisoptagelse 18 august 1928 ved Strinda og Selbu herredsrett, hvorunder er avørt 4 vidner. Av disse har Erik Edvardsen Skjetne blandt annet forklart, at han under et besøk hos avdøde Arnt Moe paa hospitalet like før jul 1926 spurte avdøde, hvorledes det stod til, og at av døde svarte at det var daarlig saa at det blev slutt med ham nu. Avdøde tilføiet, at vidnet maatte komme i begravelsen. Videre redegjørelse for innholdet av de nye vidners forklaringer antas unødvendig.

Høiesterett kommer til samme resultat som skifteretten og kan ogsaa i det vesentlige tiltre den av skifteretten gitte begrunnelse. Man er saaledes enig med skifteretten i, at avdøde Arnt Moe paa den tid, da han efter saksøkernes paastand forføiet over de omhandlede 13 kontrabøker til fordel for dem, laa paa sitt dødsleie. Man finner det da ikke nødvendig at avgjøre, hvorvidt et fyldestgjør ende bevis er tilveiebragt for, at avdøde ved at levere kontrabøkerne til Sigrid Moe og Sigrid Stav har tilsiktet at overføre de 40.000 kroner til arvingene. Selv om man nemlig antar dette bevist, finnes overførselen ikke at kunne opretholdes som gyldig i forhold til kommunen og dødsboet, og det hvad enten man betrakter overførselen som gave eller som en forføining hvorved var ment at gjøre innskrenkning eller forandring i eller tillegg til avdødes testamente til fordel for kommunen. Under enhver av disse forutsetninger maatte forføiningen for at bli bindende være skjedd

Side:871

under iakttagelse av testamentsformer, hvad ikke er gjort. Arvelovens §54 og §65. Ved en flerhet av tidligere høiesterettsdommer er fastslaatt, at ogsaa gyldigheten av gaver gjort paa dødsleiet er avhengig av, at arvelovens forskrifter angaaende testamentets oprettelse er befulgt.

I henhold til det anførte vil skifterettens dom bli at stadfeste, idet man finner at det bør ha sitt forblivende ved skifterettens avgjørelse ogsaa for omkostningenes vedkommende. Derimot antas saksøkerne at burde tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Domsslutning:

Skifterettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Alf Pedersen Moe, Ole Pedersen Moe, Karen Pedersen Moe og Bjarne Pedersen Moe - de tre sistnevnte ved vergen fhv. kjøbmann Ivar Schjetlein - samt Sigrid Stav, innen 2 uker fra forkynnelsen, en for alle og alle for en til Leinstrand kommune og Arnt Altsen Moes dødsbo kr. 600.

Av skifterettens dom:

Ved testament av 17 november 1926 bestemte fhv. smed Arnt Altsen Moe - der var født og opvokset i Leinstrand herred, men i de siste 27 aar hadde bodd i Trondhjem, - som sin siste vilje, «at nar jeg ved døden avgaar, skal alt jeg eftelater mig tilfalle Leinstrandens kommune og anvendes til et legat, som skal benevnes: Arnt Altsen Moes legat for trengende i Leinstranden herred». - - - Som det vil sees er der intet i testamentet oplyst om størrelsen av de efterlatte midler. Herom gav avdøde ingen oplysning til justitiarius Flock, der efter avdødes anmodning opsatte testamentet.

Den 13 desember 1926 blev Arnt Moe innlagt paa St. Elisabeth hospital i Trondhjem og av gikk ved døden den 27 desember nestefter. Dødsaarsaken var mavekreft. Han led visstnok ogsaa av bronkitt og astma og var i det hele svak, formentlig paa grunn av underernæring gjennem mange aar.

Ved registreringens foretagelse forefantes av verdier i boet vesentlig tre kontrabøker i avdødes box i Handelsbanken i Trondhjem med innestaaende vel kr. 60.000. Leinstrand ordfører og Trondhjems ligningschef mente imidlertid at ha en begrunnet mistanke om, at boets midler i virkeligheten var betydelig større. Efter henstillen av sistnevnte, der i 1916 hadde foranlediget avdøde mulktert for uriktig selvangivelse, blev der anstillet utenretslig efterforskning. Resultatet av denne var den oplysning, at avdøde den 14 desember 1926 paa hospitalet hadde utdelt til sine slektsarvinger - saksøkerne i denne sak - henved 40000 kr. innestaaende paa 13 forskjellige kontrabøker. Boets midler utgjorde saaledes - ihverffall inntil henved 14 dager før Arnt Moes død - over kr. 100.000. - - -

Det er fra saksøkernes side prinsipalt hevdet, at overleveringen av de 13 kontrabøker til arvingene kun var en fullbyrdelse av en rekke gaveløfter gitt avdøde i løpet av de siste 6 aar, før han innlas paa hospitalet. Og løftenes fullbyrdelse her den 14 desember 1926 begynte med at avdøde underskrev - efter oplesning - den fremlagte og av priorinnen bevidnede fullmakt, hvori han gav sin avdøde bror Pers enke, Sigrid Moe, «full disposisjonsrett» over sin boks i Handelsbanken, - den fortsatte med at han overleverte bankbøkerne til 1ste vidne og sin søster saksøkte nr. 5, Sigrid Stav,

Side:872

og bestemte at de to linjer skulde ha en halvpart hver, hvorved nr. 5 og 1ste vidne, som de sier, betraktet saken som lovlig ordnet, - og den endte med at først saksøker nr. 5 og 1ste vidne takket ham og at derefter i de paafølgende dager 1ste vidnes 3 eldste barn, saksøkerne nr. 1, 2 og 3, reiste inn til hospitalet og takket og av avdøde hver især fikk svar som viste, at han betraktet gaven som gitt og mottatt. Gaven fikk efter saksøkernes mening ikke sin tilblivelse paa avdødes sykeleie, men ved gaveløftene lenge før. Den av saksøkte paaberopte bestemmelse i arvelovens §65 kan under denne betraktningsmaate ikke anvendes. Lovgrunnen for bestemmelsen er, at et dødsleie ikke skal utnyttes til uoverveiede disposisjoner.

Saksøkte har til disse saksøkernes anførsler vesentlig kun bemerket, at det er høist usannsynlig efter avdødes hele optreden og livssyn, at avdøde tenkte at gi slekten som «livsgave» en stor del av sin formue.

Retten kan ikke gi disse saksøkernes prinsipale synsmaater sin tilslutning. Det maa ansees bevist, at avdøde saavel før som efter testamentets oprettelse har uttalt sig i den retning, «at slekten skulde ha» o. l. Før testamentsoprettelsen er saadanne uttalelser fremkommet vesentlig til saksøker nr. 5 og 1ste vidne, samt derhos en gang til hver av efterfølgende personer: saksøker nr. 1 ordfører Leinum, 4de vidne Bleke og 5te vidne Kattem. Og efter testamentsoprettelsen er saadanne uttalelser fremkommet likeledes vesentlig til saksøker nr. 5 og 1ste vidne samt derhos til 2net vidne fru Hagen og 3dje vidne Ane Moe. Disse uttalelser maa imidlertid alle, saavidt retten forstaar, sees paa bakgrunn av den karakteristikk, som samtlige personer, der kjente avdøde har gitt ham: en til det ytterste baade overfor sig selv og andre sparsom og utrolig arbeidssom mann, hvis altopslukende interesse var at samle penger og som alltid selv vilde raade over det han hadde opsparet uten innblanding av andre. Sett paa denne bakgrunn og under de omstendigheter de fremkom, kan disse uttalelser neppe betegnes som annet en mere eller mindre antydninger om, hvem han tenkte sig skulde arve hans midler efter hans død. Midt oppe i alle disse løfter» kommer saa testamentet, ved hvis oprettelse han paa utrykkelig forespørsel av 7de vidne, Flock, bestemt erklærte, at slekten intet skulde ha, da den aldri hadde vist ham nogen velvilje og dessuten sitter saa godt i det, at den ikke trenger noget. Denne uttalelse svekker jo adskillig vekten av de nevnte løfter, som naar de har vært til slekten øiensynlig - ihvertfall delvis - har hatt til hensikt at fri avdøde for øieblikkelige utbetalinger til ophold og pleie under hans besøk paa Stav og Mo og hans sykepleier der. - Under de anførte omstendigheter maa retten anta, at gavene neppe, som av saksøkerne hevdet, kan sies at ha faatt sin tilblivelse ved de avgitte løfter, og det saa meget mindre som der ved disses avgivelse aldri blev nevnt eller antydet noget om hvor meget slektsarvingene i tilfelle skulde faa, bortsett fra avdødes uttalelse en gang til saksøker nr. 1 Alf Moe om, at han skulde faa 5000 kr. Forøvrig kan det - som av saksøkte paapekt - vanskelig tenkes, at avdøde vilde bortgi 40.000 kr. som livsgave, altsaa berøve sig en saa stor del av sin formue til fordel for slekten saalenge han ventet at leve ennu en ubestemt tid fremover. Domsmann Flaten vil dog her ha tilføiet, at han ikke kan fri sig for den tanke at avdødes uttalelse til Flock om, at arvingene intet skulde ha og oprettelsen av testamentet i overensstemmelse hermed, kan ha hatt til hensikt at aapne ham adgang til at unddra den del av formuen, som han senere maatte ønske at overføre til slekten, fra offentlig kontroll og beskatning. Var dette sammenhengen,

Side:873

hvad der er umulig at faa bevis for, vilde de avgitte gaveløfter faa en noget annen karakter. - - -

Retten er med saksøkte enig i, at avdødes overleverelse av bankbøkerne til saksøker nr. 5 og 1ste vidne den 14 desember 1926 paa hospitalet maa betegnes som en dødsgave, forsaavidt betegnelsen «gave» overhodet kan anvendes paa nevnte transaksjon. Det maa antas fullt godtgjort ved de foreliggende bevisligheter, at det ved avdødes innleggelse paa St. Elisabeth hospital den 13 desember 1926 ikke alene var avgjort at han var dødssyk og kun hadde nogen uker av sin levetid igjen, men at ogsaa avdøde selv var fullt paa det rene dermed. Efter 1ste vidnes forklaring hørte han hvad 11t vidne, dr. Cappelen, sa til ham om hans sygdom og at han kunde vente at leve høist 6 uker lenger. - - -

Under forutsetningen «gave» er det derfor efter rettens mening klart, at bankbøkernes overleverelse til saksøker nr. 5 og 1ste vidne maa betegnes som en «dødsgave». Avdøde mente ikke at forminske sine midler til skade for sig selv, men derimot til skade for den som efter testamentet skulde ha alt hvad han efterlot sig, Leinstrand kommune. Eiendomsretten til de overførte midler kan i tilfelle ikke ansees, for at ha gaatt over paa slektsarvingene saalenge avdøde levet. Og at denne «dødsgave» i tilfelle ikke kan staa sig efter bestemmelsene i arvelovens §65 maa være ganske klart. Testamentsformene er ikke benyttet Det er under disse omstendigheter unødvendig at innlate sig paa drøftelse av, hvorvidt dødsgaven var mere eller mindre fullbyrdet.

Saksøkerne gjør under forutsetning av, at retten heller ikke godtar deres innsigelse mot at omhandlede overlevering av bankbøker er en dødsgave atter subsidiært gjeldende, at arvelovens §65 ikke kan antas at gjelde utdeling av arv til arvinger efter loven. Arv er arv og kan hverken betraktes som forstrekning eller gave (Rt-1916-1026). En arvelater kan rive sitt testament istykker, han maa da ogsaa kunne begrense det.

Her nærmer saksøkerne sig den anskuelse retten nærmest har av den foregaatte transaksjon. I tilfelle avdøde virkelig har tilsiktet en overførelse av de 40000 kr. til slektsarvingene - og det maa vel antas at dette var meningen - har hans hensikt vært at begrense testamentet, at endre det derhen, at Leinstrand kommune ved hans død fikk ca. kr. 60.000 og slektsarvingene ca. kr. 40000. Men avdøde maatte da nødvendigvis ha gaatt frem efter forskriftene i arvelovens §54 som bestemmer, at en saadan forandring i testamentet maa foregaa i testaments form, eller hvis sykdommen hindret oprettelsen av almindelig testament, i form av mundtlig testament i overvær av notarius eller to vidner (arvelovens §52). - - -