Rt-1930-630
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-06-03 |
| Publisert: | Rt-1930-630 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 178/1 s.a. |
| Parter: | A. Lindtner (advokat Haavind) mot Heglund Andersen (advokat Nørregaard). |
| Forfatter: | Boye, Andersen, Hanssen, Broch, Motzfeldt, Aars, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1912) §33, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §25 |
I nærværende sak blev av Stavanger byrett den 23 november 1927 avsagt dom, hvorved saaledes blev kjent for rett: «Innstevnte A. Lindtner, Stavanger, bør til citanten Heglund Andersen, Stavanger, betale kr. 15.000 med 4 pct. aarlig rente derav fra 5 juni 1923 til betaling skjer, men bør forøvrig for citantens tiltale i denne sak fri at være. I saksomkostninger bør innstevnte A. Lindtner til det offentlige betale kr. 232.40 med tillegg av de beløp, hvortil den ved tingsvidnet den 19 november 1926 i Akers sorenskriveri beskikkede sakfører overrettssakfører Harald Rømckes salær og den under hovedsaken beskikkede sakfører overrettssakfører Per Upsakers salær er eller maatte bli endelig fastsatt.»
Saken er av A. Lindtner innbragt for Høiesterett med paastand om, at han frifinnes for Heglund Andersens tiltale i denne sak og tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.
Innstevnte Heglund Andersen ved verge Agda Andersen er meddelt bevilling til fri sakførsel. Den opnevnte sakfører høiesterettssadvokat Harald Nørregaard har nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom stadfestes, og at appellanten tilpliktes at betale det offentlige saksomkostninger, derunder salær til mig, hvilket under enhver omstendighet forventes mig tilkjent av det offentlige.»
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt nogen nye dokumenter, hvorav skal nevnes en skrivelse fra Riksforsikringsanstalten av 21 september 1928, hvori meddeles at ved amputasjon av underarm er invaliditeten efter Riksforsikringsanstaltens regler for høire arms vedkommende 66 2/3 pct. og for venstre arm 55 pct.
Side:631
Det er videre oplyst at det var den venstre haand som appellanten mistet som følge av overkjørslen.
Høiesterett kommer til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede dens domsgrunner. Man vil dog bemerke, at det selvfølgelig er uten rettslig betydning for avgjørelsen av saken, at Lindtner er ansvarsforsikret.
Sakens omkostninger for Høiesterett finnes appellanten at burde tilsvare. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.
Dom:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler A. Lindtner til det offentlige 400 kroner. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Harald Nørregaard fastsettes til 400 kroner.
Av byrettens dom:
Efter forgjeves anstillet forliksmegling og efter at være meddelt Justisdepartementets bevilling av 22 august 1924 til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har Heglund Andersen ved verge Agda Andersen saksøkt kulhandler A. Lindtner, idet citanten i klage og stevning har anført:
«Den 5 juni 1923 blev Agda Andersens fire-aarige sønn Heglund Andersen overkjørt i Badehusgaten, her, av lastebil L 353, tilhørende kullhandler A. Lindtner, med den følge at venstre haand maatte amputeres. Fru Agda Andersen som verge for sin sønn akter nu ved domstolen at faa bilens eier tilpliktet at betale erstatning efter skjønn optatt paa bileierens bekostning for den ved overkjørslen forvoldte skade med renter av skjønnsbeløpet og saksomkostninger.» - - -
Det er paa det rene at Heglund Andersen den 5 juni 1923 (ikke 1924 som i citantens paastand anført) ved 4-tiden om efter middagen i Badehusgaten i Stavanger blev overkjørt av innstevntes automobil L 353, som ved anledningen blev ført av innstevntes chauffør John Eriksen, og at Heglund Andersens venstre haad blev knust under bilens hjul og maatte amputeres.
Det gjøres fra citantens side gjeldende, at ulykken skyldtes uforsiktighet fra chaufførens side, idet det paastaaes, at han ved anledningen kjørte for fort, at han undlot at bruke signalhornet og at han ikke bremset tidsnok, hvorimot det fra innstevntes side gjøres gjeldende, at ulykken skyldes grov uaktsomhet fra Heglund Andersen selv, idet han sprang rett mot bilen, antagelig for at henge paa den, eller av hans mor, som ikke passet paa gutten.
Jeg kan efter de foreliggende oplysninger ikke finne det godtgjort, at der er noget at legge vedkommende chauffør tillast hverken med hensyn til kjørehastigheten, signaliseringen eller bremsningen, og spørsmaalet blir blir da videre, om der kan sies at være handlet med grov uagtsomhet enten fra Heglund Andersens eller hans mors side, jfr. lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 §33, 1ste ledd. Heller ikke dette kan jeg anse bevist. Selv om man vil si at et barn i 4-aars alderen kan forholde sig paa en maate som kan karakteriseres som grov uaktsomhet, finner jeg ikke at den overkjørte gutt her kan legges noget saadant forhold tillast. Jeg maa efter oplysningene legge til grunn, at gutten ved anledningen var optatt med lek paa Ramslandsberget, og at han av en eller annen grunn har sprunget derfra nedover en bakke som munder ut i Badehusgaten, svinget ut i denne gate mot bilens langside og at han saa har snublet og falt og
Side:632
faatt venstre haand under automobilens venstre bakhjul. At gutten har haft til hensikt at henge paa automobilen kan jeg ikke gaa ut fra. Det er visstnok av 2net kontravidne Torine Knutsen forklart, at hun før har sett gutten henge bak paa biler. Men det er fra citantens side anført, at denne uttalelse maa bero paa en misforstaaelse og at gutten trakk sig tilbake naar han saa biler, fordi han var redd for dem, hvilket er bekreftet av 1ste hovedvidne Sigrid Torgersen.
Jeg kan heller ikke finne at guttens mor kan sies at ha utvist grov uaktsomhet ved at la gutten leke i gaten utenfor hjemmet eller paa Ramslandsberget uten tilsyn.
Innstevnte vil efter dette være at kjenne erstatningspliktig for den skade som er paaført Heglund Andersen ved biloverkjørslen og for tap i fremtidig erhverv. Nogen adgang til at fordele tapet (ikrafttredelseslovens §25) er der ikke, jfr. Rt-1923-569, Rt-1924-9 og Rt-1926-220. - - -
Citanten har anført, at der - - - ogsaa har vært utgifter til læge og medisin, men disse utgifter er ikke legitimert under saken. Det er sannsynlig at der har vært saadanne utgifter, og erstatningens størrelse vil forsaavidt være at henvise til skjønn.
Erstatningen for tap i fremtidig erhverv vil derimot efter det anførte være at fastsette av retten. De oplysninger man her har er imidlertid meget sparsomme. Den tilskadekomne var i 4-aarsalderen da ulykken skjedde, og efter forannevnte politirapport skal moren være fraskilt og ernære sig som syerske. Jeg har som nevnt gaatt ut fra at det er guttens venstre haand som er knust og amputert. - - - At dette i høi grad er egnet til at nedsette guttens erhvervsevne er klart nok. Men der er ingen oplysning om hvilken invaliditetsgrad man i almindelighet regner med ved en saadan skade. Jeg antar dog at invaliditetsgraden maa regnes til 40 a 50 pct. Naar man tar alle forhold i betraktning, og da specielt det at invaliditeten er inntraadt mens gutten ennu var barn, og at der derfor er anledning til at ta hensyn til den ved valg av erhverv, antar jeg at erstatningen for tap i fremtidig erhverv passende kan settes til kr. 15.000. - - -
C. Johannessen.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. - - -
Imm. Var.
Med hensyn til erstatningen for tap i fremtidig erhverv er jeg enig med de tidligere voterende og til trer forsaavidt i det vesentlige det av førstvoterende anførte. Man maa efter hvad der foreligger gaa ut fra, at det er venstre haand som gutten fikk skadet og som er blitt amputert, og jeg finner som de tidligere voterende, at erstatningen efter ikrafttredelseslovens §19 passende kan fastsettes til kr. 15000, selv om der - hvad jeg antar - maa regnes med en noget høiere invaliditetsgrad enn av førstvoterende gjort. Der savnes oplysning om innstevntes formuesvilkaar, men det fremgaar av saken at innstevnte har vært forsikret for ansvar av den heromhandlede art, og jeg finner at kunne gaa ut fra, at forsikringen dekker ansvaret likeoverfor citanten.
Derimot finner jeg ikke at citanten kan tilkjennes erstatning efter skjønn for skade eller tap han forøvrig maatte ha lidt. Der er her - efter hvad der fra citantens side anføres - alene spørsmaal om utgifter til læge og medicin. Det bestrides fra innstevntes side, at citanten eller hans mor
Side:633
har betalt disse utgifter, og citanten har, skjønt opfordret dertil av innstevnte, ikke opgitt, hvortil utgiftene beløper sig. Under disse omstendigheter at henvise til skjønn finner jeg ikke at der kan være tale om. - - -
N. Meyer.
Jeg tiltrer tredjevoterendes bemerkning og gaar over til hans konklusjon.
C. Johannessen. Imm. Var.