Rt-1930-764
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-06-28 |
| Publisert: | Rt-1930-764 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 222/1 |
| Parter: | Kongsberg kommune (adv. (adv. Gustav Heiberg) mot Knut Garaas og 87 andre grunneiere i Kongsberg (adv. Harald Ek.) |
| Forfatter: | Rivertz, Lie, Hanssen, Evensen, Bonnevie, Alten, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §6, Tvistemålsloven (1915) §150, §374, Skatteloven (1911) §5, §2, §65 |
Ved dom avsagt den 27 april 1928 av Kongsberg byrett under administrasjon av hjelpedommeren ved Numedal og Sandsvær sorenskriverembede blev Kongsberg bykommune tilpliktet at betale til Knut Garaas og 87 andre grunneiere innen Kongsberg
Side:765
forskjellige beløp tilsammen kr. 8.051,86 med fire av hundre i aarlig rente av beløpene fra 14 desember 1927 til betaling skjer. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Kongsberg kommune har paaanket dommen til Høiesterett.
Som det fremgaar av byrettens domsgrunner, hvortil henvises, angaat saken spørsmaalet om kommunen har vært berettiget til at paalegge de i dommen nevnte grunneiere hel eiendomsskatt for aarene 1925/26, 1926/27 og 1927/28, og i benektende fall om kommunen plikter aa tilbakebetale for meget erlagt skatt.
Anken bygges paa følgende grunner: 1. At det antas at være uriktig at byretten har avgjort, at den under saken omhandlede bystyrebeslutning av 3 mars 1925, hvorved vedkommende eiendommer blev undergitt hel eiendomsbeskatning skulde tiltrenge stadfestelse av Kongen. 2. At beslutningen ialfall er blitt gyldig ved den efterpaa under 2 desember 1927 meddelte stadfestelse. 3. At kommunen under ingen omstendighet er pliktig til at tilbakebetale skattebeløpene, som vedkommende skattydere har innbetalt uten forbehold om tilbakebetaling.
I henhold hertil har kommunen nedlagt paastand om, at kommunen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Av de i dommen omhandlede 88 grunneiere er 2, nemlig nr. 74 K. Gislesen og nr. 88 Kristine Dokka avgaatt ved døden. Deres boer er tatt under behandlin av Kongsberg skifterett, for hvem ankeerklæringen er forkynt. Skifteretten har gitt advokat Ek prosessfullmakt for Gislesens bo, men ikke for Kristine Dokkas bo, som saaledes ikke har vært representert under den skriftlige ankebehandling. At kjøperne av de nevnte parters faste eiendommer, Kjersti Ribberudsund og Severine Gulbrandsen, ogsaa har underskrevet prosessfullmakten er uten betydning, da det ikke er oplyst at tilbakesøkningskravet er dem overdradd, og inntreden i saken saaledes ikke er hjemlet ved tvistemaalslovens §65.
Av de øvrige innstevnte for Høiesterett har heller ikke nr. 42 Dagmar Mygland, nr. 65 Kr. O. Bjørnsrud, nr. 70 E. Pedersen og nr. 75 T. Lia undertegnet prosessfullmakten. Advokat Ek, som var deres prosessfullmektig for byretten, har gjort opmerksom herpaa ved oversendelsen av sitt anketilsvar til byretten og senere i sitt første innlegg for Høiesterett.
De 5 parter som efter det anførte ikke er representert ved advokat Ek, kan imidlertid ikke for tiden ansees for uteblitt under den skriftlige ankebehandling, da den ankende parts deduksjonsinnlegg ikke er blitt meddelt dem med paalegg om tilsvar og tilkjennegivelse om uteblivelsesfølgerne efter tvistemaalslovens §374, siste ledd.
Nogen avgjørelse overfor dem kan saaledes ennu ikke treffes, men dette er efter tvistemaalslovens §150 ikke til hinder for at saken paadømmes for de 83 møtende innstevntes vedkommende.
Disse møtende grunneiere har paastaatt byrettsdommen stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Høiesterett kommer til et annet resultat enn byretten. Man finner det ikke nødvendig at behandle de ovenfor under nr. 1 og
Side:766
2 anførte ankegrunner, idet den som nr. 3 nevnte ankegrunn finnes avgjørende til kommunens frifinnelse.
Det er paa det rene at samtlige under saken omhandlede grunneiere har betalt hele den dem ilignede eiendomsskatt uten at ta noget forbehold om tilbakebetaling i tilfelle av, at skatten skulde vise sig at være urettelig paalagt dem. Overensstemmende med hvad der er antatt i tidligere høiesterettsdommer, se Rt-1927-237, Rt-1927-814 og Rt-1927-1052 er der ikke nogen almindelig adgang til tilbakesøkning av feilaktig utlignet skatt, som er betalt i villfarelse om den innløpne feil. De tidligere dommer angaar visstnok kun skatt paa formue og inntekt, men der kan ikke skjønnes at være grunn til at undergi eiendomsskatt andre regler i denne henseende.
Selv om det maatte antas at den omhandlede bystyrebeslutning av 3 mars 1925 ikke var gyldig uten kongelig stadfestelse, og at den under 2 desember 1927 meddelte stadfestelse ikke kan til legges virkning for de forutgaaende skatteaar, finnes det ikke at kunne til regnes de kommunale myndigheter som en uaktsomhet, der medfører tilbakebetalingsplikt, at de har handlet ut fra en annen rettsopfatning.
Efter den anførte vil Kongsberg kommune bli at frifinne saavel i forhold til de for Høiesterett møtende som i forhold til de uteblevne grunneiere.
Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.
Domsslutning:
Kongsberg kommune frifinnes for tilbakesøkningskravet fra de 83 grunneiere, som har deltatt i den skriftlige ankebehandllng. Saksomkostninger for byretten og Høiesterett tilkjennes ikke.
Av byrettens dom:
Ved høieste resolusjon av 13/4 1886 bestemtes det med hjemmel i den gamle skattelovs §5, at alle eiendommer i Kongsberg utenfor et bestemt belte kun for halvparten av takstverdien skulde belegges med eiendomsskatt. Denne ordning oprettholdtes ved de nye skattevedtekter for Kongsberg av 1913, stadfestet ved resolusjon av 15/3 1913 med hjemmel i byskatteloven av 1911 §6,1.
Den 3/3 1925 besluttet Kongsberg bystyre, at en rekke av disse tidligere halvskatt-eiendommer herefter skulde svare hel skatt. Paa denne beslutning blev der oprinnelig ikke innhentet stadfestelse, og saadan er først gitt ved resolusjon av 2/12 1927.
I henhold til bystyrebeslutningen av 3/3 1925 har av de nye helskattydere følgende betalt den fulle skatt, mens de mener de kun skulde betalt halv skatt, og de antar derfor at de har betalt for meget i eiendomsskatt for 1925/26 - 1926/27 og 1927/28 efter nedenstaaende spesifikasjon: - - -
Da kommunen mener at skatten er riktig erlagt, og ikke er villig til at betale noget av den tilbake, har de ovennevnte 88 nye helskatteydere efter forgjeves forliksprøve reist sak mot kommunen for at faa dom for, at pengene skal tilbakebetales. - - -
Side:767
De begrunner sitt krav paa følgende maate:
I. Beslutningen av 3/3 1925 er ulovlig fordi den ikke er stadfestet av Kongen før 2/12 1927, mens den skulde vært stadfestet før 1/7 1925,
a. stadfestelse er her nødvendig, for naar en vedtekt for at bli gyldig efter byskattelovens §6 maa stadfestes, saa maa ogsaa en forandring i vedtektene ha stadfestelse. Beslutningen av 3/3 1925 er reelt en vedtektsforandring, idet den kun inneholder en regulering av grensen mellem hel- og halvskatteomraadet.
b. Heri gjør det ingen forandring at der i vedtektene, resolusjonen 15/3 1913 staar, at halvskatten gjelder «inntil bystyret anderledes bestemmer», idet det ikke antas at herved er tilsiktet at gi bystyret nogen bemyndigelse til vedtektsforandring paa egen haand, og videre at en saadan bemyndigelse ikke kan være lovlig. Saksøkeren henviser her til Finansdepartementets skrivelse av 19/10 1927.
c. Bystyrebeslutningen kan ikke gjøres lovlig ved en stadfestelse 2 1/2 aar efter ved resolusjon av 2/12 1927, idet denne stadfestelse ikke kan gis tilbakevirkende kraft, men kun har virkning for fremtiden. Her paaberopes en betenkning av dr. jur. Frede Castberg, Aschehoug Statsforfatning III, s. 91 og Rt-1910-174.
II. Bystyrebeslutningen strider dessuten mot byskattelovens §2,2, idet den med et slag fordobler eiendomsskatten, mens §2,2 bestemmer, at eiendomsskatten aarlig kun kan forhøies med 1 promille. Her henvises til Rt-1920-342. Noget spesielt samtykke til at gaa utenfor bestemmelsen i §2 foreligger ikke.
III. Bystyrebeslutningen er endelig ugyldig, fordi den ikke efter byskattelovens §6,1 har forhøiet eiendomssskatten for visse dele av byen, men tildels for enkelte eiendomme i forskjellige strøk. Her henvises til skrivelse 22/5 1890.
Efter det anførte mener saksøkerne, at de ikke skyldte den for meget betalte skatt, og de mener at ha krav paa at faa den tilbakebetalt, idet de ikke, da de innbetalte skatten, visste noget om, at bystyrebeslutningen om den nye hel-skatt kunde angripes, men gikk ut fra at den var i full lovlig orden. De rammes derfor ikke av den nyere rettspraksis paa dette omraade som særlig har faatt uttrykk i høiesteretsdom i Rt-1927-237. De gikk ut fra at beslutningen formelt var uangripelig, og søkte derfor ved forestillinger til departement og bystyre at faa den forandret.
Retten skal bemerke: - - -
Retten finner altsaa, at den foran nevnte skatt er urettelig erlagt. Det bemerkes at punkt II i saksøkernes stevning ikke antas at føre frem, idet byskattelovens §2,2 kun gjelder skattøret, og derfor ikke kan anvendes i forbindelse med §6,1, som kun omhandler takstverdien. Ved saksøkernes punkt III bemerkes, at det ansees bevist, at grenselinjen mellem hel- og halvskatt-eiendommene utgjør en sammenhengende linje, og den tilfredsstiller da fordringen i §6,1. Hvorvidt denne grenselinje er rimelig og rettferdig tilligger det ikke retten at bedømme.
Skatten er altsaa urettelig erlagt, og spørsmaalet blir da om den kan kreves tilbake. Retten finner det klart, at skatten er innbetalt uten noget forbehold, idet de protester som grunneierne har sent departement og bystyre jo ikke er protester mot skattens lovlighet, men mot dens rimelighet. Det ansees derimot godtgjort, at saavel samtlige saksøkere som kommunen,
Side:768
da skatten blev innbetalt, uten videre gikk ut fra, at den var i sin orden. Det antas da ikke at være riktig at anvende den rettsægel som er kommet til uttrykk i høiesterettsdom i Rt-1927-237 og Dommer, uttalelser m.v. III, 2, s. 188 og 192/93. Det synes lite rimelig, at kommunen skal beholde denne skatt, som retten anser uriktig ilignet, og ilignet paa grunnlag av en ugyldig beslutning. Det gjelder jo her for hver enkelt grunneier smaa beløp, og det er lite rimelig at forlange at hver enkelt av saksøkerne skulde gi sig til at undersøke om skatten var i orden; ialfall ligger det betydelig nærmere at forlange av kommunen, at den bringer sin beslutning i gyldig stand. Retten antar derfor, at saksøkerne har krav paa at faa tilbake det som de har erlagt for meget i henhold til spesifikasjonen i stevningen. - - -